LG-2001-291

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-22
Publisert:	LG-2001-00291
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordland herredsrett 2000-00224 A - Gulating lagmannsrett LG-2001-00291 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00943.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Ove Soltvedt). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Marie J. Albrektsen).
Forfatter:	Lagdommer Rannveig Sjøvoll. Lagdommer Lars Frønsdal. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §34, §39, Tvistemålsloven (1915) §180, §35a, Barnevernloven (1992) §11, §16, §19, §4-19, §4-4, §4-6, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder spørsmål om endring av Nordhordland herredsretts dom av 29.11.1994 om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær til fellesbarna C, f. *.*..1987 og D, f. *.*..1988.

Nordhordland herredsrett avsa 8. desember 2000 dom med slik domslutning:

1. B skal fortsatt ha daglig omsorg for C, født *.*. 1987 og D, født xx.xx.1988. Frist for eventuell tilbakeflytting settes til 4 dager etter forkynning av nærværende dom.

2. B skal fortsatt ha foreldreansvar for C, født *.*. 1987 og D, født *.*. 1988.

3. A skal ha samvær med C, født *.*. 1987 og D, født *.*. 1988 slik:

Hver annen helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld.

Hver annen jul fra 23. desember om ettermiddagen til 26. desember om kvelden, første gang julen 2000.

Hver annen nyttårshelg fra 30. desember om ettermiddagen til 1. januar om kvelden, første gang fra 30. desember 2001.

Hver annen påske fra fredag før palmesøndag om ettermiddagen til 2. påskedag om kvelden, første gang 2001.

Sommersamvær 2 uker, som legges til de to første ukene av skolens sommerferie.

4. A tilpliktes å erstatte Bs saksomkostninger med kr 56 000,- kronerfemtisekstusen - innen 14 dager fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.

A har rettidig påanket dommen. Det er for Lagmannsretten oppnevnt 2 sakkyndige, psykologene Dag Vilsvik og Bjarte Kyte, som har gitt felles skriftlig erklæring og som møtte ved ankeforhandlingen. Denne fant sted 02., 03. og 06. mai 2002, hvor begge parter møtte og forklarte seg. Det ble hørt 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part v/advokat Knut Ove Soltvedt la ned slik påstand:

1. A skal ha daglig omsorg for C (født *.*..87) og D (født *.*..88).

2. A skal alene ha foreldreansvaret for C (født *.*..87) og D (født *.*..88).

3. B skal ha samvær med C (født *.*..87) og D (født *.*..88) fastsatt av retten.

4. B dømmes til å betale sakens omkostninger.

Ankemotparten v/advokat Marie J. Albrektsen la ned slik påstand:

1. Nordhordland herredsretts dom av 08. desember 2000 stadfestes i sin helhet.

2. B tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten.

Om sakens bakgrunn vises til dommer av Nordhordland herredsrett av 29.11.1994 og 08.12.00.

Hovedpunktene i forhistorien til saken er at A, f. 1953 og B, f. 1951 giftet seg i desember 1986 og bosatte seg på hans hjemsted i X. Paret har de 2 barn saken gjelder, født henholdsvis i 1987 og 1988. A flyttet med barna ut av felleshjemmet i september 1990. Etter opphold på krisesenter i Bergen og Kristiansand tok hun opphold i Lyngdal, senere i Y. Hun reiste sak mot ektefellen, bl.a om foreldreansvar og daglig omsorg for barna. Hun fikk medhold i sine krav ved dom i Nordhordland herredsrett i 1991, men med samværsrett for far en uke hver måned samt i sommer og i jul- eller påskeferie. Dommen ble stadfestet av Gulating lagmannsrett 07.04.1992. Det var for lagmannsretten oppnevnt 2 psykologer, Mari Sæbø Jahr og Dagfinn Jakobsen, som sakkyndige. De konkluderte i sin rapport med at faren burde ha den daglige omsorg, og at mor burde ha rett til dagsamvær under tilsyn.

Når resultatet i lagmannsretten ble annerledes skyldes det at flertallet i retten kom til et annet faktum enn det de sakkyndige vektla. For lagmannsretten møtte også psykolog Sverre Asmervik som privat antatt sakkyndig for A.

B påanket saken til Høyesterett, som tok saken til behandling. Herunder ble 2 nye sakkyndige oppnevnt, nemlig psykiater Kirsten Westlye og psykolog Helge Knudsen. De konkluderte i sin erklæring med at faren burde få den daglige omsorg. Høyesterett avsa dom 14.06.1993 ( HR-1993-00069B), hvor B ble tilkjent foreldreansvar og daglig omsorg for barna. Mor fikk rett til samvær den første hele uke hver måned.

På grunnlag av omstendigheter som redegjort for i herredsrettens dom av 29.11.1994 vedtok omsorgsutvalget i Y 21.05.1992 med hjemmel i daværende barnevernslov §16, jf. §19 å overta omsorgen for barna. De var allerede med grunnlag i vedtak etter §11 i loven, gjort 29.01.1992, plassert i beredskapshjem i Z.

Som ledd i behandlingen i utvalget hadde barnepsykiater Svein Glendrange vært oppnevnt som sakkyndig. Barnevernet i Y hadde overtatt omsorgen for barna da Høyesterett avsa dom i saken. I denne blir det sagt at samværsretten utformes under forutsetning av at barnevernsmyndighetene opphever omsorgsovertakelsen. Barna flyttet til faren i juli 1993, først som midlertidig ordning og deretter permanent etter at omsorgsutvalget i Y hadde opphevet vedtaket om omsorgsovertak.

I 1994 reiste A endringssak for Nordhordland herredsrett, herunder krav på midlertidig avgjørelse. Hun nådde ikke frem med sine krav om foreldreansvar og daglig omsorg. Det ble tilkjent B i samsvar med den situasjon som var etablert ved refererte høyesterettsdom. Samvær for mor ble i dommen fastsatt således:

A har rett til samvær med C og D hver fjerde helg, fra fredag kl 16.30 til søndag mellom kl 1600 og 1700. Barna blir hentet og brakt hos B på bopel i X. Sommersamvær og julesamvær skal ikke komme i tillegg, men ett helgesamvær skal utvides til å vare 1 uke i løpet av sommerferien og ett helgesamvær legges til julehelgen.

Om fars samvær med barna fra samlivsbruddet i 1990 til de ble tilbakeført til ham sommeren 1993 er det opplyst at han via advokat primo 1991 fikk ordnet 2 samvær, men at han etter herredsrettens dom i mars 1991 ble nektet all kontakt med barna, også pr. telefon. Etterat barna kom tilbake til X var far hjemmeværende med dem i 6 år før han gikk tilbake i jobben som forskalingssnekker.

Mor har etter at høyesterettsdommen var avsagt i all hovedsak hatt det samvær med barna som hun ble tilkjent i rettskraftig avgjørelse. Det har ikke vært fleksibilitet hos far til justering av noe slag, også hva gjelder fastsatte tider for henting/bringing . Gjennomføring av besøksordningen har flere ganger avstedkommet konflikter i nærvær av barna.

Barnevernstjenesten i X etablerte forhold til familien da barna i 1993 kom tilbake til far. Det har vært hjelpetiltak i form av barnehageplass 3 ganger i uken fram til barna begynte på skole samt rettleder i hjemmet fra februar 1994 i varierende omfang og funksjon, 3 timer hver 14. dag. Omsorgsituasjonen i hjemmet ble vurdert etter at det var kommet bekymringsmelding fra mor og morbror.

Ca. 1 uke før hovedforhandlingen i herredsretten tok til i november 2000, forsvant barna fra hjemmet på X. De var deretter hos mor i Bergen til far ved namstiltak hentet de tilbake etterat forsøk på tilbakeføring i minnelighet ikke hadde ført frem.

Det samme gjentok seg i mars 2001. Bergen namsrett avsa 29.03.01 kjennelse om tilbakeføring, om nødvendig med bistand fra namsmannen. Kjennelsen ble stadfestet av Gulating lagmannsrett 10. mai samme år, og tilbakeføring fant sted den 16. samme måned.

Den 18. samme måned kom C ikke tilbake til hjemmet til avtalt tid. Far fikk beskjed om at hun var hos mor, som ble anmeldt for oversitting av samværsretten.

A tok deretter kontakt med sin bror, som er lensmann i Ø. C ble sendt til ham. Han tok saken opp med barnevernstjenesten i kommunen, og i samråd med far ble C flyttet til beredskapshjem i Z - i samme hjem hvor barna var plassert forut for behandlingen i Høyesterett.

Barnevernstjenesten i Ø vedtok så 01.06.01 å akuttplassere C i beredskapshjem etter lov om barnevernstjenster §4-6 annet ledd. Vedtaket ble godkjent av fylkesnemndslederen i Agder samme dag. Det er ingen dokumentasjon i saken for at vedtaket er oversendt fylkesnemnda etter bestemmelsene i lovstedets fjerde ledd.

Etter tilbakeføringen av barna i mai 2001 ble D boende hos far til medio august samme år. Han forsvant da fra hjemmet, og mor kontaktet far og sa at D var hos henne. Etter begjæring fra far avsa Bergen namsrett kjennelse om adgang til tilbakeføring med tvangstiltak 03.09.01. Mor reiste til slektninger i Æ kommune med gutten. Hun kontaktet her barnevernet den 17. september. Hun opplyste at gutten ikke hadde hatt skolegang siden den 6. samme måned. Barnevernstjenesten i Æ gjorde 19. september 2001 vedtak om å akuttplassere D med hjemmel i lov om barnevernstjeneste §4-6 annet ledd. Barnevernstjenesten vedtok også at han ikke skulle ha samvær med noen av foreldrene, jf. §4-19 annet ledd inntil dom foreligger i Gulating lagmannsrett. Vedtaket ble godkjent av fylkesnemndslederen samme dag. Saken ble deretter behandlet i fylkesnemnda i Rogaland 29.11.01 hvor det ble gjort slikt vedtak:

Barneverntjenesten i Æ sitt midlertidige vedtak av 19. september 2001, i henhold til lov om Barnevernstjenester §4-6, 2. ledd, samt fylkesnemndas foreløpige godkjennelse av samme dag, stadfestes.

Den ankende part fremholder at det er barnets beste som er avgjørende også for løsning av en endringssak som dette. Det er en konkret vurdering i den aktuelle situasjon som skal gjøres, jf. Karnov s. 1466.

Barna har de siste år vært gjennom turbulente forhold, noe som for C har ført til utagering. Barna trenger nå stabilitet og ro. Det kan ikke far gi. Oppholdet hos far var konfliktfullt og barna har derfor søkt seg vekk. Begrunnelsen som de gir for dette fremgår av de sakkyndiges rapport. Begge sier klart at de ikke vil bo hos far. Det gjelder barn på henholdsvis 14 og 13 år, og de har krav på å få sitt valg så langt mulig respektert, jf. barneloven §31 annet ledd. D sier klart at han vil bo hos mor. Det var også opprinnelig Cs ønske. Hun sier i dag at hun ikke vil bo hos noen av foreldrene. Dette er pubertetsbestemt, og det er grunn til å tro at motivet er å komme bort fra mors grensesetting.

Når far i sin tid fikk omsorgen var det fordi Høyesterett mente at han var i stand til å legge band på sine rigide holdninger og ikke la dette avstedkomme vansker i forhold til mor og barn. Det er presis mangelen på slike evner hos far som har manifestert seg, og som skremmer barna vekk fra ham.

Mor blir av psykiater Hans Olav Tungesvik karakterisert som en god omsorgsperson. Hennes samliv med E med bosted Bergen de siste 8 år viser stabilitet. Hennes stå på holdning og engasjement av omsyn til barnas beste helt fra samlivsbruddet viser genuin interesse og vilje til oppofrelse for C og D. Mor har også tid og ressurser som oppdrager, og hun har i dette god hjelp av E som er skolemann. Han utgjør også en trygghetsfaktor for barna.

EMK Art. 8 krever respekt for familielivet. En løsning i saken basert på at barna skal være hos andre enn foreldrene strider mot prinsippet. Opprettholding av de biologiske bånd må respekteres og omsorgen må bli hos mor eller far. Valget må avgjøres etter barnelovens bestemmelser. Bestemmelser i barnevernloven er ikke relevant. Hos hvem av foreldrene barna vil få det best, er temaet for saken. Om valget faller på mor kan ikke retten i denne sak legge til grunn at det er til barnas beste at de heller ikke bør plasseres hos henne, men annet sted som barnevernet anviser. Mor har i så fall krav på å få dette spørsmål vurdert etter bestemmelser i barnevernloven og etter den prosedyre som denne lov fastsetter. I så fall vil det bli spørsmål om slike inngrep kan avhjelpes ved hjelpetiltak. Det må vurderes og prøves før mor kan ekskluderes. Hjelpetiltak er ikke forsøkt hos mor.

Bestemmelsene i EMK Art. 8 er heller ikke forenlig med en løsning som deler søskenflokken. Det vil bli tilfelle om far fortsatt skal ha omsorgen og barna være plassert i forskjellige fosterhjem. Bestemmelsen tilsier også at de begge flytter til mor. Det vil sikre barna god kontakt med besteforeldre og barnas familie på morssiden.

Slik flytting vil ikke være problematisk i forhold til miljøskifte. Barna er kjent på Nesttun hvor de allerede har etablert kontakter. Barna har også gitt uttrykk for at de opplever miljøet på Nesttun som positivt.

Det er også med mor som omsorgsperson at mulighetene er størst for best mulig kontakt for barna med begge foreldre. Fars rigide holdning var årsak til problemene i samværsordningen så lenge barna bodde hos ham. Hans hatske og flere voldelige utfall i den anledning skremte opp barna. E og F har tilsagt å medvirke til gjennomføring av samværsordning med far.

Ds ønske er entydig. For C er forholdet mer uklart, herunder motivet for valget. Sentralt blir at søskenflokken ikke må deles, og at i valget av foreldrene som omsorgsperson går begge de sakkyndige inn for mor.

Ankemotparten viser til at far i dom avsagt av Høyesterett er vurdert som best omsorgsperson for barna. Den rigide holdning mor hevder far har vist overfor henne har, i den utstrekning påstanden er korrekt, vært nødvendig vernetiltak på grunn av mors kontinuerlige aksjoner mot sin tidligere ektefelle.

Barneverntjenesten i X har helt fra barna kom til far hatt hjemmet under oppsikt på grunn av mors pågang. De har aldri hatt noe å utsette på fars omsorg. Det samme gir de sakkyndige i vår sak uttrykk for hva gjelder fars fysiske omsorg for barna. Barna har heller aldri uttrykt noe misnøye med forholdene hos far eller ønske om å flytte til mor. Tilsynspersonen har gjentatte ganger uten at far var tilstede hatt samtale med barna, i situasjoner hvor de fritt kunne uttale seg. Når barna plutselig tok et annet standpunkt rett forut for at saken ble behandlet i herredsretten, er det naturlig å anta at det skyldes påvirkning fra mor. Bevisene i saken tilkjennegir også dette, jf. mors kontakter med barna forut for samtalen de hadde med de sakkyndige tross tilsagn om at barna ikke skulle kontaktes. Det er heller ikke riktig at barna ved anledningene rømte fra X. De ble hentet av personer som står mor nær. Rapporten i saken viser likeledes at far fulgte barna godt opp i skolen. Mors interesse for barnas skolesituasjon er mangelfull. Hun har holdt dem borte fra skole under påskudd av at de er skoletrette, og hun flyktet unna med barna da hun ventet tvangsaksjon for tilbakeføring.

Det er de sakkyndiges vurdering at mor har vansker med å sette til side sine egne behov og ønsker i konflikten med far. I pressede situasjoner gjør hun egne ønsker og behov til barnas ønsker og behov, og maskerer eller fordreier barnas ønsker når de kommer i konflikt med hennes. Det er elementer som gir dårlig prognose for trygg og god omsorg for to tenåringer. Dette samsvarer også med det som fremkommer i de sakkyndiges rapport for Høyesterett (Westlye/Knudsen). De sakkyndige i vår sak fremholder at de finner ingen grunn til å trekke de vurderinger som ble gjort den gang i tvil.

At mor prioriterer egne behov og at hun manipulerer fremgår også av omtalte kontakt hun tok med barna i strid med pålegg fra de sakkyndige.

Mors aktivitet for å få barna rettsstridig til seg og deretter å fremprovosere tvangstiltak fra fars side for tilbakeføring, viser manglende forståelse for barnas reelle behov. Hun har på denne måten lagt opp til situasjoner som er opprivende for barna. Det er en opptreden som i betydelig grad escalerer konflikten og vanskeliggjør i betydelig grad barnas muligheter for normal kontakt med sin far. Dette viser at de negative trekk hos mor som omtales i de mange sakkyndige rapporter som forekommer i sakskomplekset, ikke er forsvunnet. Det var de samme trekk som forårsaket at barnevernet alt i 1992 gikk inn og tok omsorgen for barna fra mor.

Vurderingen av partenes omsorgsevne må baseres på dagens situasjon, hvor begge barna av barnevernet er satt i henholdsvis beredskapshjem/forsterket fosterhjem. Dette er også i samsvar med de sakkyndiges uttalelser for lagmannsretten om at til tross for at begge foreldre har omsorgsegenskaper, har de begge mangler som er lite forenlige med omsorgen for barn. De sakkyndige kan ikke se at det er til barnas beste å bo fast verken hos mor eller far.

Far har samtykket i såvel barnevernet i Ø som i Æ sine vedtak. Blir far tilkjent fortsatt å skulle ha foreldreansvar og omsorg, sier far seg enig i at nevnte barnevernsvedtak skal stå ved lag. Han er innforstått med at dette, slik forholdene har utviklet seg, er til barnas beste. Slik innrømmelse vil ikke mor gi. Det er også i samsvar med de sakkyndiges uttalelser om mor, at hun ikke makter å innse at barnevernets tiltak er til barnas beste. Derfor bør det heller ikke gjøres noen endring i den aktuelle situasjon og det formelle foreldreansvar og omsorg bør fortsatt være hos far. Barna er ikke tjent med at foreldreansvar og omsorg overføres til mor, noe som vil resultere i at såvel barnevernet i Ø som i Æ vil aksjonere med omsorgsovertakelse. Det vil resultere i nye traumer for barna.

Ved overføring til mor er der ingen utsikter til at far vil få samvær med barna. Mors alvorlige beskyldninger om fars overgrep mot begge barn, også seksuelt, innebærer at mor vi gjøre alt for å hindre hans samvær, slik det også var tilfelle før barna ved høyesterettsdommen ble tilbakeført til X. Om barna forblir plassert av barnevernet vil barna være sikret samvær med begge foreldrene, med hverandre og med familien ellers. At han blir tilsagt oftere samvær om barna plasseres hos mor, blir i tilfelle bare teori.

Lagmannsretten bemerker:

Situasjonen for barna saken gjelder er i dag denne:

C har siden mai 2001 vært i beredskapshjem i Z hos samme familie hvor hun og broren var plassert etter barnevernets inngripen i 1992. Barnevernet i Ø har funnet frem til forsterket fosterhjem for henne, dette også i Z, som hun skal flytte til. Hun får oppfølging av PPT og blir skolemessig sagt å ligge bra an faglig, litt over snitt.

D har siden september 2001 vært i beredskapshjem i Sandnes. Under behandlingen i fylkesnemnda i oktober 2001 anførte barnevernet at det var til Ds beste at han får fortsette å bo i beredskapshjemmet inntil de har funnet et fosterhjem for gutten. D har vært til utredning ved Strømsvik fylkeskommunale omsorgs- og utredningssenter. I rapporten herfra av 17. april d.å. uttales at læreren til D har gitt uttrykk for at han er usikker på om gutten har evner han ikke får brukt eller om han har nådd sitt nivå. Læreren anbefaler derfor å melde opp D til PPT. Strømsvik har egen psykolog som kunne gi vurdering av dette. Far satte seg imidlertid imot dette, og i rapporten tilføyes « siden D pr. i dag er plassert etter §4-6, 1. ledd, har han ikke blitt testet av psykolog».

Om barna uttaler de sakkyndige (Vilsvik og Kyte) i sin rapport:

« De sakkyndige opplever C og D som to relativt oppegående ungdommer, som synes å være normalt utrustet, og som fungerer som «vanlige» ungdommer på mange områder. Oppveksten deres de første årene var imidlertid svært vanskelig, og tiden etter sommen 2000 har igjen vært preget av sterk turbulens for dem.

C og D har levd mesteparten av livet i konfliktsone mellom A og B. De sakkyndige har informasjon om at de tidlig var preget av dette. C sine nåværende beredskapsforeldre forteller at da barna kom til dem som fosterbarn, hadde de steinansikter og virket nærmest apatiske. Det er derfor grunn til å anta at barna, selv om de er rimelig velfungerende, har en betydelig sårbarhet. Selv om de beskytter seg med et tilsynelatende upåvirket ytre, vil de i situasjoner preget av sterk emosjonell belastning (noe som ungdomstiden i seg selv gir for de fleste tenåringer) mangle det nødvendige repertoir for adekvat mestring. Minst like vesentlig er det at de har manglet, og mangler, de trygge støttefunksjonene som mor og far skulle representere.

For C sitt vedkommende slår dette ut i form av skoleproblemer og konflikt med myndigheter (nasking). Hun er utadvendt, og virker uredd og frekk i stilen. Hun er i en sårbar situasjon, og det kreves spesiell kompetanse for å kunne ivareta henne på en god måte. C har gitt uttrykk for at hun synes konflikten mellom foreldrene er ille, og hun sier at det virker som de kun tenker på seg selv. Hun opplever å være lite ivaretatt og lite sett av foreldrene.

D er en mer tilbaketrukket person, men han synes å ha gode sosiale ferdigheter. Han fremmer ikke så mye av egne ønsker, og han synes å ha et begrenset sosialt nettverk. Han sier på spørsmål om hvordan han har det at han har det bra, men hans reaksjonsmønster og avstengning indikerer ubearbeidet konfliktstoff. D vil trenge oppfølging på skolen, og lærerne de sakkyndige snakket med ga bl.a uttrykk for at han virker nesten lite skolevant.

De sakkyndige har en meget klar oppfatning om at barna nå trenger ro og stabilitet innenfor faste og trygge rammer. En beslutning som innebærer usikkerhetsmomenter i forhold til dette vil være en gambling med deres framtid og i verste fall deres psykiske helse».

Det fremgår av rapporten at Cs standpunkt i dag er at hun ikke ønsker å bo hos noen av foreldrene. Det refereres uttalelse fra C om at hun før sist jul var litt ubestemt angående ønske om å bo hos mor, men ble bestemt i julen. Det ble altfor mye mas og stress, måtte bare snakke om problemer. C understreker at det ikke er strengere regler i Bergen enn i Z. Hun sier det er helt umulig å bo der når foreldrene slåss. Hun sier at hun tror hun ville ha stukket av om hun ble plassert hos mor. C sier også at hun ønsker ikke å bo sammen med D. Hun synes det er greitt å møte ham et par dager, men de krangler og slåss så mye at hun ikke vil bo sammen med ham.

Om hvor D selv ønsker å bo etter rettsaken er det i rapporten sagt:

«Han sier at han har lyst til å flytte til mor, bo der sammen med henne og hennes samboer, og gå på - - - skole. Når vi spør hva han tenker om å flytte til X, sier han at det vil han ikke. Vi spør hva han tenker om å bli på Sandnes. Til det svarer han at han helst vil bo hos mor, men det er jo bedre å bo i Sandnes enn hos far».

Avgjørelsen av de spørsmål saken gjelder, herunder daglig omsorg, skal etter barneloven «først og fremst rette seg etter det som er best for barnet», jf. §35a første ledd, jf. §34 tredje ledd 4 punktum. Dette gjelder også i sak med krav om endring i omsorgsansvaret. Slik saken står, finner ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på kravet til særlig grunn i barneloven §39 annet ledd.

D er i dag plassert i beredskapshjem med hjemmel i akuttvedtak etter barnevernloven §4-6 annet ledd, stadfestet av fylkesnemnda. Vedtaket, som er gjort etter lovstedets 2. ledd, var ikke avhengig av den foreldreansvarliges samtykke.

Plasseringsvedtaket er i prinsippet ikke et vedtak om omsorgsovertagelse. Det betyr at man må fremme sak på vanlig måte dersom barnevernet mener at omsorgen skal overtas. Bortsett fra dette, vil de praktiske konsekvenser av et midlertidig plasseringsvedtak være de samme som ved omsorgsovertakelse, jf. Pål B. Børresen, Barnevern og Familievern s. 368.

Da det akuttvedtaket som fylkesnemnda stadfestet etter sin ordlyd går på plassering i fylkeskommunal institusjon/beredskapshjem, formoder lagmannsretten at det er nødvendig med et nytt vedtak for plassering i fosterhjem. Alternativet må bli formidling av plass i fosterhjem på frivillig grunnlag fra den foreldreansvarlige etter barnevernloven §4-4 femte ledd.

Vedtaket i Rogaland fylkesnemnd av 29.10.01 er ikke gjenstand for overprøving av Gulating lagmannsrett i nærværende sak. En avgjørelse i vår sak i mors favør medfører ikke noe bortfall av ref. fylkesnemnds vedtak like lite som høyesteretts dom mellom partene av 14.06.1993 medførte automatisk bortfall av Y omsorgsutvalgs vedtak av 28.01.1992. I fall mor vinner frem i nærværende sak vil hun bli satt i stand til å kreve revurdering av det akuttvedtak Æ barnevernsnemnd har gjort. Like lite vil en avgjørelse i fars favør føre til bortfall av samme punkt. Derimot vil de mer permanente tiltak som er forutsatt av barnevernet i Æ, når det gjelder fosterhjem-plassering, være avhengig av fars samtykke.

For C er i enda større grad fars medvirkning nødvendig for såvel opprettholdelse av det foretatte akuttvedtak som gjennomføring av de tiltak barnevernet i Ø ønsker å foreta all den tid dokumentasjon mangler for at akuttvedtaket er oversendt fylkesnemnda til godkjenning, jf. barnevernloven §4-6 femte ledd.

Bevisførselen i saken viser at barnevernstjenesten i Ø vil gå til tvangstiltak dersom far ikke medvirker. Det som er fremkommet i saken, særlig rapport og utsagn fra de sakkyndige Vilsvik og Kyte, tilsier også at barnevernet vil nå fram med slike tvangstiltak. Uttalelse fra saksbehandler i barneverntjensten i Ø tilsier at barnevernet her vil gå til tilsvarende tiltak hva gjelder C om mor vinner frem i nærværende sak. For D foreligger det ikke noe tilsvarende utsagn. For begge gjelder at om mor vinner frem i nærværende sak så må de respektive barnevern foreta en utredning av hennes omsorgsevne om påtenkte tiltak overfor C skal gjennomføres og om gjeldende vedtak overfor D skal nektes opphevet såfremt mor krever det.

Det som nærværende sak på denne bakgrunn reelt gjelder, er hvem av foreldrene som skal ha partsstilling i verserende barnevernstiltak for såvel D som C. Lagmannsretten kan ikke se at det er til barnas beste å flytte denne partsstilling fra faren til moren. De sakkyndige konkluderer med at begge foreldre har mangler som er lite forenlig med å ha omsorg for barn. Kampen foreldrene har drevet med barna i frontlinjen, har gjort barna klart skadelidende. Barna trenger ro og stabilitet innenfor faste og trygge rammer. Med det konfliktnivå partene hittil har hatt og som det ikke er utsikter til vil avta så lenge samværsordning med barna nødvendiggjør en viss forbindelse, fremstår de løsninger som barnevernet i henholdsvis Ø og Æ går inn for klart å være til barnas beste. Far aksepterer verbalt disse løsninger. Mor gjør det ikke. Om partsstillingen blir overført til henne vil dette derfor medføre fortsatt uro og utrygghet for barna, presis det som de sakkyndige sterkt advarer mot. Ds ønske svekker ikke disse betenkeligheter.

Begge parter har ved sin opptreden i mange år lagt for dagen en grunnfestet motvilje mot hverandre. For hustruens del referer dette seg også til overbevisning om at ektefellen seksuelt har forgått seg mot begge barna og hun er uttrygg på om dette ikke fortsatt er tilfelle, i alle fall for Cs vedkommende. Det er refert utsagn om at mor er villig til å ta barna med seg og reise bort, også fra sin nåværende samboer, dersom dette er nødvendig for å få de vekk fra far. I likhet med det som var situasjonen før høyesterettsdommen blir det sett overveiende sansynlig at mor ikke vil respektere, langt mindre medvirke til, noe samvær mellom far og barna dersom barna skal bo hos henne.Det er også de sakkyndiges syn at de vanskelig forestiller seg at barna kan gjenopprette en kontakt med far, dersom de bor fast hos mor. Sistnevnte løsning vil bryte fars kontakt med barna og vise versa. Det er lite forenlig med bestemmelsen i EMK art. 8. Hensynet bak bestemmelsen vil bli bedre ivaretatt om barna forblir plassert av barneverntjensten.

De sakkyndige for lagmannsretten støtter også de løsninger som barneverntjenesten i Ø og i Æ går inn for. Det er også lagmannsrettens oppfatning at disse tiltak i den aktuelle situasjon er til barnas beste. Såfremt barneverntjensten sto fritt til å gjennomføre tiltakene uten adgang for den foreldreansvarlige til å kreve endringer, gir avgjørelsen i Rt-1986-1139 god støtte for at det ikke gjøres noen endring i rettskraftig ordning

Poenget er at det åpenbart blir sett å være til såvel C som til Ds beste å være plassert i fosterhjem som barneverntjenesten utpeker fremfor hos en av foreldrene.

Fars aksept av nødvendigheten av barnevernets tiltak og hans samarbeid sålangt, viser egenskaper som gjør det mest forsvarlig at foreldreansvaret forblir hos ham og at det heller ikke gjøres noen endring formelt hva gjelder omsorgen. Det gir tilnærmelsesvis sikkerhet for at de ordninger som barneverntjenesten har bestemt seg for, blir gjennomført. Forutsetningen for slik avgjørelse er at far fortsatt samarbeider med barneverntjenesten om de plasseringer de har sagt nødvendige for såvel C som D. Lagmannsretten mener at dette standpunkt er forenlig med nevnte høysteretts dom.

Med vising til de tilsagn far har gitt om medvirkning til omtalte tiltak fra barnevernet i henholdsvis Ø og Æ blir det gitt dom for at B skal fortsatt ha daglig omsorg og foreldreansvar for C og D. Grunnlaget for avgjørelsen tilsier at det ikke fastsettes slik frist for tilbakeføring som gjort i herredsrettens dom.

A skal ha rett til samvær med barna annenhver måned i omfang og til tider som fastsettes av henholdsvis barnevernet i Ø og Æ kommune. Lagmannsretten gir ved avgjørelsen støtte til barnevernets vurdering av hensiktsmessig omfang av samvær for mor i situasjonen. Fastsettelsen gjelder minimumsamvær for mor. I fall barnevernet ser det forsvarlig å utvide besøksordningen er det ikke meningen at det fastsatte minimumsamvær i dommen skal være noe sperre. Det forutsettes også at Eiving Hellesøy i så fall akspeterer barnevernets fastsettelser, det gjelder også for eget samvær med barna.

A har ikke nådd frem med sin anke. Lagmannsretten mener imidlertid at det foreligger særlige grunner som tilsier at hun bør fritas for plikten til å erstatte motpartens saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Saken er veldig spesiell på grunn av de akuttvedtak som barnevernet har gjort og som har hatt stor betydning for den avgjørelse lagmannsretten er kommet frem til. Vedtakene er gjort etter at herredsretten avsa dom i saken. Barnas ønske om mor som omsorgsperson, slik begge opprinnelig ga uttrykk for, også ved gjentatte rømninger til mor, hensyn tatt til deres alder jf barneloven §31 annet ledd, ga også A rimelig grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse. Det er ikke bevis for at slike ønsker fra barna var kommet til uttrykk da stevning i endringssaken ble uttatt og lagmannsretten ser ikke grunn til å gjøre endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B skal fortsatt ha daglig omsorg for C, født *.*. 1987 og D, født *.*. 1988.

2. Punktene 2 og 4 i Nordhordland herredsretts dom av 8 desember 2000 stadfestes.

3. A skal ha rett til samvær med C, født *.*. 1987 annen hver måned i omfang og til tider som fastsettes av barnevernstjenesten i Ø.

4. A skal ha rett til samvær med D, født *.*. 1988 annen hver måned i omfang og til tider som barnevernstjenesten i Æ fastsetter.

5. Hver av partene dekker sine saksomkostninger for lagmannsretten.