LG-2001-339
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-02 |
| Publisert: | LG-2001-00339 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avvisning, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 97-01031 A - Gulating lagmannsrett LG-2001-00339. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2001-00669. |
| Parter: | Kjærende part: 1. Ådne Gryte 2. Henry Skjæveland 3. Trygve Westin, hans dødsbo (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). Kjæremotpart: 1. Stavanger Søemandsforening 2. Stavanger Sjømannshjem (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Smedsvig). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer D. Lunde. Lagdommer Christophersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §100, §172, §173, §176, §180, §181, §53, §54, EMK (1999), EMK (1999) |
Kjæremålet gjelder spørsmål om saken skal heves eller avvises, samt saksomkostninger i den forbindelse.
Stavanger byrett avsa 18. desember 2000 med slik slutning:
1. Sak nr. 97-1031 A for Stavanger byrett avvises
2. I saksomkostninger for byretten betaler Ådne Gryte, Henry Skjæveland og Trygve Westin - en for alle og alle for en - saksomkostninger for Stavanger Søemandsforening v/ styrets formann og Stavanger Sjømannshjem med kroner 57.500,- -kronerfemtisyvtusenfemhundre 0/00 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
For så vidt gjelder sakens bakgrunn - herunder prosesshistorien - og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens kjennelse, som er avsagt på grunnlag av skriftlig saksbehandling.
Slutningen inneholder ellers en feil vedrørende angivelsen av kjærende part nr 3 -Trygve Westin - som er død, og hans dødsbo har trått i saken. Advokat Mitsem har derfor bedt om at slutningen rettes på dette punkt, uten at det er etterkommet. Kjæremotpartene har samtykket i partsbetegnelsen rettes, men forholdet anses ellers uten betydning for de spørsmål lagmannsretten skal behandle i forbindelse med kjæremålet.
Ådne Gryte, Henry Skjæveland og Thomas Westin, hans dødsbo v/ advokat Pål Mitsem har rettidig påkjært byrettens kjennelse og i hovedsak anført:
Det hefter feil ved byrettens kjennelse bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Saken skulle vært hevet og de kjærende parter tilkjent saksomkostninger. I forhold til saksomkostningsavgjørelsen påberopes også feil ved saksbehandlingen. Utover feilen i slutningen inneholder kjennelsen andre feil, men disse er uten betydning for kjæremålet og holdes utenfor i det følgende.
Ved vurderingen av om Stavanger Sjømannshjem var en selvstendig stiftelse har byretten feilaktig trukket inn statuttene fra 1993, herunder §3, mens §9 i samme tilsynelatende er oversett.
Til kjæremål vedrørende avgjørelsesformen, vises til at hovedsaken gjaldt krav om at Sjømannshjemmet skulle registreres som stiftelse. Dette ble fremsatt på et tidspunkt da styret i Søemandsforeningen hadde besluttet at hjemmet skulle selges og midlene disponeres til beste for foreningen. De saksøkte påsto seg frifunnet. Når saken endte med at Sjømannshjemmet ble registrert som stiftelse viser det at beboerne har fått fullt gjennomslag, selv om det ikke skjedde ved dom. Kjæremotpartene som har vist til at arbeidet med å registrere stiftelsen var i gang og stevningen derfor unødvendig, påsto ikke at de kjærende parter manglet rettslig interesse av den grunn. Ved forpliktende utsagn om at registrering ville skje, ville saken stilt seg annerledes. Men i innstillingen til generalforsamlingen i Søemandsforeningen var det derimot vist til en rekke grunner for ikke å registrere hjemmet som stiftelse. At generalforsamlingen likevel enstemmig gikk inn for det motsatte skyldes at Gulating lagmannsrett hadde besluttet å overføre hjemmelen for hjemmets eiendom fra Søemandsforeningen til Sjømannshjemmet.
Selv om utgangspunktet åpenbart har vært at de kjærende parter måtte tilkjennes saksomkostninger, la byretten avgjørende vekt på at søksmålet ikke ble avsluttet straks man ble kjent med at stiftelsen var registrert. Men byretten har ikke oppfattet at akkurat det skjedde. De kjærende parter - og advokat Mitsem - ble først kjent med at etableringen og registreringen av stiftelsen gjennom advokat Smedsvigs prosesskrift av 23. juni 1999. Grunnet ferieavvikling ble det først 15. juli 1999 kjent for advokaten, som i prosesskrift 16. juli 1999 gjorde det klart at «sakens realitet var bortfalt». Dette var første anledning etter at de kjærende parter var blitt kjent med registreringen av stiftelsen, og byrettens kriterium er således oppfylt.
De kjærende parter måtte forvente å bli underrettet gjennom prosesskrift straks slik registrering var foretatt. Det skjedde i advokat Smedsvigs prosesskrift av 23. november 1998, som byretten feilaktig forutsatte at de kjærende parter hadde fått kopi av. Men nevnte prosesskrift var ukjent for de kjærende parter, da det ikke var sendt dem verken fra advokat Smedsvig direkte, eller fra lagmannsretten. Byrettens bemerkning om at de kjærende parter burde og skulle avsluttet saken straks, kan ikke knytte seg til kjæremål av 16. juli 1999, idet lagmannsretten behandlet og avgjorde kjæremålet uten å nevne at saken var falt bort, jf nevnte prosesskrift av 23. november 1998, en behandling som ellers ikke medførte noen egentlig avklaring.
Byretten har endret partsbenevnelsen av saksøkte nr. 2, men kjærende parter anfører at saken - uavhengig av om vedkommende betegnes som «Styret i Stavanger Sjømannshjem» eller «Stavanger Sjømannshjem» - skulle vært hevet. Hadde byretten, som påpekt av Høyesteretts kjæremålsutvalg, tatt påstandsutformingen opp med partene, ville påstand og partsstilling utvilsomt også blitt endret. Partsbetegnelsen har ellers ingen betydning for saksomkostningsspørsmålet.
Saken skulle vært hevet, og det er uforenlig med vanlig oppfatning av hva som er rettferdig og rimelig at beboerne på Sjømannshjemmet må betale omkostningene i en sak der de har vunnet frem med sitt krav. De burde tvert imot fått tilkjent saksomkostninger. Det vises til EMK art 6 nr 1. Tilfellet faller inn under tvistemålsloven §100. Saken er falt bort og kravet om registrering kan ikke gjennomføres når registrering har skjedd. Det vises til omfattende rettspraksis.
For øvrig må saksomkostninger tilkjennes selv om saken avvises, jf Rt-1998-124.
Subsidiært anføres at hver av partene bør bære egne saksomkostninger. Ved at spørsmål om heving eller avvisning er brakt inn for domstolen er vilkåret i for omgjøring av saksomkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §181 tilfredsstilt. Dersom saken bare hadde gjeldt avvisning måtte omkostningsavgjørelsen vært satt til side grunnet saksbehandlingsfeil.
Omkostningene for kjæremålet er opplyst å utgjøre kr 9.170,-, inklusiv kr 3.930,- i rettsgebyr. Det er lagt ned slik påstand:
Prinsipalt
1. Saken heves.
2. Stavanger Søemandsforening og Styret i Stavanger Sjømannshjem betaler in solidum saksomkostninger til Ådne Gryte, Henry Skjæveland og Trygve Westins dødsbo v/ advokat Pål Mitsem.
Subsidiært
3. Saken avvises i forhold til Stryet i Stavanger Sjømannshjem.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke i forholdet mellom Ådne Gryte, Henry Skjæveland og Trygve Westins dødsbo, på den ene side, og styret i Stavanger Sjømannshjem på den annen side.
5. Saken heves i forhold til Stavanger Søemandsforening.
6. Stavanger Søemandsforening betaler saksomkostninger til Ådne Gryte, Henry Skjæveland og Trygve Westins dødsbo v/ advokat Pål Mitsem.
Stavanger Søemandsforening og Stavanger Sjømannshjem v/ advokat Thomas Smedsvig, har i hovedsak anført:
Byrettens kjennelse er korrekt og må stadfestes. Den vesentlige anførsel i kjæremålet er at saken skulle vært hevet og ikke avvist, uten at det er påvist noen nærmere hjemmel for dette. Derimot anfører de kjærende parter at det ikke er rimelig og rettferdig at de skal betale saksomkostninger i en sak der de har vunnet frem med sitt krav. Ved siden av at dette i realiteten er uriktig, er det også irrelevant for spørsmålet om saken skal heves eller avvises. Alt i tilsvaret la de saksøkte, altså kjæremotpartene, ned påstand om avvising og de har både der og i senere prosesskrift redegjort for dette. De kjærende parter har derimot ikke tidligere påstått at saken skulle heves, og de har heller ikke skilt mellom Stavanger Søemandsforening og Stavanger Sjømannshjem. Men saksanlegget må vurderes individuelt overfor den enkelte kjæremotpart. For øvrig oppgis kjæremotpart nr 2 nå som Stavanger Sjømannshjem v/styret, mens partsangivelsen tidligere konsekvent har vært Styret i Stavanger Sjømannshjem.
Kjæremotpartene bestrider saksfremstillingen som gis i kjæremålet og anfører at den er både misvisende, ukorrekt og tendensiøs. For så vidt gjelder spørsmålet om avvisning vises til tidligere anførsler, herunder den oppsummering som ble gitt i tilsvar til Høyesteretts kjæremålsutvalg 23.08.99. Det er ellers uriktig, som opplyst i kjæremålet, at de kjærende parter først ved prosesskrift av 23.06.99 ble kjent med at stiftelsen Stavanger Sjømannshjem var etablert og registrert i Enhetsregisteret 06.11.98. Dokumentasjon for dette var vedlagt prosesskrift av 23.11.98, samtidig som det igjen ble anført at saken måtte avises. De kjærende parters uriktige påstander på dette punkt er tidligere tilbakevist og de ble heller ikke tatt til følge av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er derfor utrolig at samme uriktige argumentasjon nå gjentas. For øvrig ble de kjærende parter - forut for saksanlegget - orientert om at Sjømannshjemmet ville bli registrert som stiftelse, og i hvert fall Trygve Westin - som var medlem av Søemandsforeningen - ble holdt løpende orientert om arbeidets fremdrift.
Først ved prosesskrift 16.07.99 erkjente de kjærende parter at de ikke lenger hadde rettslig interesse i saken. Men tross det har de ufortrødent kjørt saken videre med tildels omfangsrike prosesskrift og ulike rettsmidler, herunder begjæring om gjenopptakelse av deler av saken som tidligere har vært avvist.
Som bilag til kjæremålet har advokat Mitsem fremlagt kopi av korrespondanse vedrørende saksomkostninger, men dette refererer seg i alt vesentlig til tidligere avsagte kjennelser og er uten relevans for nærværende sak. Byretten har basert sin avgjørelse på prosessuelle forhold, herunder partenes pretensjoner. Skulle lagmannsretten ha et annet syn på dette, må den, for saksomkostningsavgjørelsens del vurdere sakens realitet, herunder de materielle spørsmål. Kjæremotpartene, som da må vurderes hver for seg, fastholder tidligere anførsler her. For øvrig er saksomkostningene korrekt avgjort i samsvar med tvistemålsloven §175 første ledd. Dersom lagmannsretten må vurdere de materielle sider, vil saksomkostninger kunne tilkjennes etter tvistemålsloven §172. Uansett vil kjæremotpartene kunne tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §173. Kjæremotpartene motsetter seg ikke at benevnelse av saksøker nr. 3 rettes. Det er lagt ned slik påstand:
1. Stavanger byretts kjennelse stadfestes.
2. Ådne Gryte, Henrik Skjæveland og Trygve Westin, han dødsbo, tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Stavanger Søemandsforening v/styrets formann og til Stavanger Sjømannshjem med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling finner sted.
Advokat Mitsem har i senere prosesskrift anført at deler av anførslene i tilsvaret er feil. Det vises til prosesskrift av 04.02.2000 der det ble lagt ned påstand om at saken skulle heves. For øvrig bestrides ikke at Thomas Westin var medlem av Søemandsforeningen, men han døde 11.11.98 og det er uvisst om han fulgte med i hva som skjedde den siste måneden før sin død. De kjærende parter ble ikke, forut for saksanlegget, skriftlig orientert om at Sjømannshjemmet ville bli registrert som stiftelse, det ble bare lovet at man skulle arbeide med saken. Kjæremotpartene har heller aldri påstått at de kjærende parter manglet rettslig interesse fordi stiftelsen ville bli registrert, det var bare vist til at slik rettslig interesse manglet så lenge de fikk bo på Sjømannshjemmet.
Det vil ellers være i strid med EMK art 6 nr 1 dersom beboerne på Sjømannshjemmet skal bli sittende med en stor økonomisk belastning for en rettssak der de har vunnet frem med sitt krav om registrering av stiftelsen, samtidig som kjæremotpartene har insistert på å belaste samtlige utgifter med saken i stiftelsens regnskaper.
Advokat Smedsvig har i uttalelse til ovennevnte prosesskrift påpekt at Trygve Westin deltok både på Søemandsforeningens generalforsamling 27. februar 1998, og på den ekstraordinære genralforsamlingen 21. september 1998. Videre var de kjærende parters daværende advokat varslet om etableringen av stiftelsen i god tid før advokat Mitsem, uten forvarsel, tok ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning. Søemansforeningens utgifter med saken er heller ikke belastet stiftelsen. Utgiftene er derimot fordelt mellom kjæremotpartene.
Lagmannsretten vil bemerke:
Kjæremålet retter seg mot to forhold. Det første gjelder hvorvidt saken skulle vært hevet, og ikke avvist, mens det andre knytter seg til saksomkostningsavgjørelsen.
Byretten avviste saken på grunn av manglende prosessforutsetninger. Avvisningen i relasjon til Styret i Sjømannshjemmet var begrunnet med manglende søksmålskompetanse, mens den i forhold til Søemandsforeningen var begrunnet med at det ikke lenger forelå rettslig interesse. Spørsmålet er om avvisning var korrekt i dette tilfellet.
Det er sikker rett at en sak skal avvises når en prosessforutsetning mangler og mangelen ikke kan avhjelpes. Dette gjelder uavhengig av om prosessforutsetningen mangler allerede ved saksanlegget, eller - som her - faller bort mens saken står for domstolen. Avvisning blir dermed resultatet når søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven §53 og §54, eller når den nødvendige partstilknytning - eller søksmålskompetansen - mangler. Det vises her til Hov «Sivil rettergang» (1994) side 117 flg. og Schei «Tvistemålsloven bind I» ( 1998) s 293.
I dette tilfellet ble saken avvist grunnet manglende prosessforutsetninger, men advokat Misem har, med henvisning til at de kjærende parter i realiteten har fått medhold i sitt krav, anført at saken skulle vært hevet. Utover å vise til tvistemålsloven §100 er det imidlertid ikke påvist noen nærmere hjemmel for kravet om heving og lagmannsretten kan heller ikke se at kravet kan føre frem. I den forbindelse bemerkes at heving brukes når en sak avsluttes, uten at det finner sted en realitetsavgjørelse eller en avvisning, men bortsett fra enkelte særregler har tvistemålsloven ingen alminnelig regel om når en sak skal heves. Det vises her Hov «Rettergang I Sivil- og straffeprosess» side 141 og side 166.
I mangel av en klar hjemmel for noe annet, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å kreve saken hevet dersom vilkårene for å avvise den er tilstede.
Når det gjelder kjæremotpart nr. 2 - styret i Sjømannshjemmet - fremstår avvisning også som den korrekte avgjørelsesformen. Det vises her til det som fremgår av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. september 1998, som også er sitert i byrettens kjennelse. Ut fra dette er det, etter lagmannsrettens vurdering ingen tvil om at denne del av søksmålet ikke kunne tillates fremmet. Da må resultatet bli avvisning. Det forhold at de kjærende parter i kjæremålet har endret partsbetegnelsen fra «styret i Stavanger Sjømannshjem» til «Stavanger Sjømannshjem v/ styrets formann» kan i denne relasjon ikke tillegges betydning. Avgjørelsen må treffes med utgangspunkt i den partsbetegnelse som har vært brukt i stevningen og alle senere prosesskrift, frem til det kjæremål som nå er under behandling.
Når det gjelder Søemandsforeningen hadde de kjærende parter åpenbart ingen interesse i at saken fortsatte. For det første hadde Sjømannshjemmet fått overført grunnbokshjemmelen til eiendommen og dernest ble Sjømannshjemmet registrert som stiftelse. Dermed hadde saksøkerne - altså de kjærende parter - fått gjennomslag for sitt krav og de hadde derfor ikke lenger rettslig interesse i en dom. En av søksmålsbetingelsene - kravet om rettslig interesse - var dermed bortfalt. Når en søksmålsbetingelse faller bort før saken tas opp til realitetsavgjørelse skal saken avvises. Faller den rettslige interesse derimot bort etter at det er avsagt realitetsavgjørelse i førsteinstansen, og saken dermed blir gjenstandsløs, kan dette stille seg annerledes. Det vises her til Schei lit.cit. side 294, der det fremgår at heving da kan være mer nærliggende enn avvisning. Men i foreliggende tilfelle er det ikke truffet noen realitetsavgjørelse og det synes derfor ikke nærliggende å heve saken. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er andre forhold som taler for at saken skulle vært hevet, og ikke avvist. Riktignok kan det komme inn andre saksomkostningsregler ved heving enn ved avvisning, men lagmannsretten kan ikke se at hensynet til nevnte regler alene kan begrunne bruk av heving i dette tilfellet.
Lagmannsretten konklusjon blir etter dette at kravet om at heving av saken ikke fører frem overfor noen av de kjæremotpartene.
Saken ble korrekt ble avvist, og ikke hevet. Det har betydning for saksomkostningsavgjørelsen som reguleres av tvistemålsloven §175 første ledd, mens §175 annet ledd ikke finnes anvendelig. Utgangspunktet etter tvistemålsloven §175 første ledd er at saksøkerne, altså de kjærende parter, skal dekke motpartens omkostninger, «med mindre utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges ham til last, eller retten paa grund av retsspørsmaalets tvilsomhet finder grund til at frita ham for erstatningsplikten.» Det er antatt at saksøker skal fritas for saksomkostningene hvis han hadde fyllestgjørende grunn for å gå til søksmål og forlangte saken hevet straks han skjønte at søksmålet ikke ville føre frem. Det vises her til Shcei (lit.cit.) side 575 og Rt-1989-203.
For så vidt gjelder Søemandsforeningen ble saken avvist fordi søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven §54 ikke lenger var til stede, i og med at Sjømannshjemmet ble etablert og registrert som egen stiftelse. Hensett til at styret i Søemandsforeningen overfor generalforsamlingen opprinnelig innstilte på å selge Sjømannshjemmet, er det usikkert om stiftelsen ville blitt etablert uavhengig av saksanlegget. Etter lagmannsrettens vurdering tilsier det at de kjærende parter hadde rimelig grunn til å reise sak, og at søksmålet mest sannsynlig var nødvendig for at de skulle vinne frem med sitt krav om etablering av stiftelse. Dette taler i utgangspunktet for å gjøre unntak fra omkostningsansvaret. Spørsmålet er om de kjærende parter kan bebreides for at de ikke har trukket søksmålet tidligere, og om det eventuelt har ført til økte kostnader, slik at de likevel må ilegges saksomkostninger.
Det er på det rene at det gikk lang tid fra stiftelsen ble etablert og registrert 5. november 1998, til advokat Mitsem, i prosesskrift 19. juli 1999 ga uttrykk for at saken måtte heves grunnet manglende rettslig interesse. Samtidig er det klart at advokat Smedsvig allerede i prosesskrift til lagmannsretten 23. november 1998 meddelte at Sjømannshjemmet var registrert som stiftelse. Dette skulle i seg selv gi de kjærende parter foranledning til å reagere, men av saksdokumentene fremgår at kopi av prosesskriftet 23 november 1998 ikke ble oversendt advokat Mitsem av lagmannsretten. Det fremgår ikke av prosesskriftet at dette ble sendt direkte fra advokat Smedsvik, dette var heller ikke vanlig rutine på den tid mht prosesskriv som ble innsendt til lagmannsretten. Det må derfor legges til grunn at advokat Mitsen først ble kjent med dette prosesskrivet den 16 juli 1999 slik som opplyst av advokat Mitsem i forbindelse med kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg av samme dato.
Slik lagmannsretten ser det, har spørsmålet likevel mindre betydning. Dette fordi det lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at de kjærende parter må ha visst at stiftelsen var etablert, og at de av den grunn kan bebreides for at de ikke brakte saken til sin avslutning tidligere. Det vises her til at det allerede på Søeforeningens ordinære generalforsamling i februar 1998 - der Thomas Westin deltok - ble vedtatt at Sjømannshjemmet skulle omdannes til stiftelse, og at de kjærende parter var gitt mulighet til å holde seg orientert i denne prosessen. Hensett til at de hadde reist sak og bl.a krevet dom for registrering av stiftelsen, hadde de også en særlig oppfordring til å følge med i utviklingen her. Dertil kommer at de kjærende parters tidligere advokat, Kirsten Clausen, i brev fra advokat Smedsvig 10. juni 1997 var orientert om det pågående arbeidet med å etablere Sjømannshjemmet som stiftelse. Sett mot denne bakgrunn er det etter lagmannsrettens vurdering grunn til å bebreide de kjærende parter for manglende oppfølging på dette punkt. Sakens dokumenter indikerer ellers at begge prosessfullmektiger har nedlagt betydelig arbeid i saken etter november 1998. Dette, som åpenbart har ført økte kostnader, kunne vært unngått dersom de kjærende parter hadde begjært saken avsluttet tidligere enn de faktisk gjorde. Slik lagmannsretten ser det må konvensen da bli at det ikke gjøres unntak fra omskostningsansvaret. Lagmannsretten deler således byrettens oppfatning på dette punkt. Byrettens kjennelse blir derfor stadfestet, men da slik at partsbetegnelsen for kjærende part nr. 3 rettes i slutningen.
Kjæremålet har vært forgjeves. Det har betydning for saksomkostningene som må løses etter tvistemålsloven §180 første ledd og de kjærende parter pålegges å erstatte kjæremotpartenes omkostninger i anledning kjæremålet i det lagmannsretten ikke kan se at det her foreligger særlige omstendigheter som tilsier at gjøres unntak fra erstatningsplikten i dette tilfellet. Lagmannsretten har i den forbindelse sett hen til at de kjærende parter er beboere på et aldershjem, men finner ikke å legge avgjørende vekt på det. Avgjørelsen finnes eller ikke å være i strid med EMK. Advokat Smedsvig har opplyst at hans omkostninger i anledning kjæremålet utgjør kr 5.600,-. Beløpet finnes rimelig og nødvendig, jf tvistemålsloven §176 første ledd, og legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger byretts kjennelse av 18. desember 2000 stadfestes, men slik at slutningens punkt 2 rettes ved at Thomas Westin, hans dødsbo, treri stedet for Thomas Westin.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ådne Gryte, Henrik Skjæveland og Trygve Westin, hans dødsbo, en for alle og alle for en til Stavanger Søemandsforening v/ styrets formann og Stavanger Sjømannshjem v/ styrets formann kroner 5.600 -femtusensekshundre- med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 12 - tolv - prosent, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.