LH-1992-286
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-21 |
| Publisert: | LH-1992-00286 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr 1692/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00286 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Jorunn Ingebrigtsen, Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Bianca Ørmen v/advokatfullmektig Tormod Seljevoll, Tromsø). Ankemotpart: Christiania Bank og Kreditkasse, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Baard Syrrist, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Ellen Mo, formann. Lagdommer Dag Nafstad. Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §33, §36, Forretningsbankloven (1961) §25, Aksjeloven (1976) §2-10 |
Saken gjelder gyldigheten av pant stilt for tredjemanns gjeld. Johnny Ingebrigtsen etablerte omkring årsskiftet 1987/88 bilfirmaet Bilforum Nord A/S, etter å ha kjøpt firmaet Widding Auto A/S, forhandler i Tromsø av blant annet Opel. Ingebrigtsen som var eneaksjonær i det nystiftede selskapet (Bilforum Nord), hadde inntil kjøpet vært ansatt hos Widding. Han fikk innvilget kassakreditt stor kr 2000,- hos Christiania Bank og Kreditkasse (CBK), som har avdeling i Tromsø. Foruten pant i varelager, fordringer og leierett, fikk banken pant i eiendommen Hansmarkveien 4 i Tromsø, tilhørende Ingebrigtsens ektefelle, Jorunn Ingebrigtsen, felles bolig for ektefellene. Sikkerheten i eiendommen var kr 1000000,- og ble våren 1988 utvidet med kr 375000,-, som sikkerhet for dekning av bilfirmaets husleie. - Jorunn Ingebrigtsen var, og er fremdeles, ansatt i CBK's avdeling i Tromsø.
En søknad i mars 1989 fra bilfirmaet om utvidelse av kassakreditten resulterte i at CBK blant annet fikk sikkerhet i Jorunn Ingebrigtsens markedsplasserte innskudd, kr 402000,-.
Bilfirmaet gikk konkurs i november 1989. CBK realiserte sine sikkerheter, bortsett fra de som var stilt av Jorunn Ingebrigtsen. De realiserte sikkerheter gav ikke dekning for bankens krav.
CBK tok 23. oktober 1991 ut stevning mot Jorunn Ingebrigtsen ved Nord-Troms herredsrett og la ned påstand om fastsettelsesdom for panterett i de forannevnte plasserte innskuddene - kr 402000,-. Jorunn Ingebrigtsen tok til gjenmæle og påstod frifinnelse.
Herredsretten avsa 14. april 1992 dom med slik slutning:
"1. Christiania Bank og Kreditkasse har pant i markedsplasserte innskudd til sammen kr 402000 i h h t Jorunn Ingebrigtsens pantsettelseserklæring 9. mai 1989.
2. Jorunn Ingebrigtsen plikter innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Christiania Bank og Kreditkasse dens saksomkostninger med kr 20210,-.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises til herreddsrettens dom.
Jorunn Ingebrigtsen har i rett tid anken herredsrettens dom. CBK har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt 12. januar 1993. Jorunn Ingebrigtsen møtte, med advokat Bianca Ørmen v/advokatfullmektig Tormod Seljevoll som prosessfullmektig, og gav forklaring. For CBK møtte advokat Baard Syrrist som prosessfullmektig, ingen partsrepresentant. Det ble ført tre vitner, derav ett nytt i ankesaken. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.
På vegne av Jorunn Ingebrigtsen gjøres i hovedtrekk gjeldende:
Bilfirmaets lånesøknad av 21. desember 1987 i forbindelse med etableringen av selskapet forutsatte en innbetalt aksjekapital på kr 2000000,-. Etter bevisførselen er det på det rene at det bare ble innbetalt kr 1100000,-. Dette var ukjent for henne da hun, i forbindelse med firmaets søknad i mars 1989, gikk med på å etterkomme bankens krav om sikkerhet i hennes markedsplasserte bankinnskudd på tilsammen kr 402000,-. Hun kjente ikke til eksistensen av advokat Knut Skjærgårds bekreftelse, datert 22. august 1988 (nytt i ankesaken) om at resterende aksjekapital, kr 900000,- var blitt innbetalt 26. januar 1988. I ettertid har det vist seg at denne opplysningen var uriktig, og at de manglende kr 900000,- aldri har vært betalt. For henne var det en avgjørende forutsetning for denne tilleggssikkerhetsstillelsen at aksjekapitalen var fullt innbetalt. Brudd på denne forutsetning gir selvstendig grunnlag for å frita henne for det omtvistede kausjonsansvaret. Banken har forsømt sin undersøkelsesplikt med hensyn til innbetaling av aksjekapitalen og kan ikke påberope seg eventuell villedende informasjon fra hennes ektefelle.
Svikt i undersøkelsesplikt overfor debitor, og i informasjonsplikt overfor kausjonist fra bankens side, foreligger også på andre punkter og gir - uavhengig av omstendighetene omkring innbetaling av aksjekapitalen - tilstrekkelig grunnlag for å frifinne Jorunn Ingebrigtsen. Det regnskapsmateriale som CBK hadde tilgang til, gav banken tilstrekkelige signaler om at bilfirmaet hadde betydelige problemer. Kassakreditten var så å si konstant overtrukket. Også firmaets søknad av 20. mars 1988 om tilleggskreditt bar tydelig bud om en prekær situasjon. Banken hadde en særlig informasjonsplikt overfor Jorunn Ingebrigtsen, som ansatt der. Banken kunne ikke basere seg på at hennes ektefelle holdt henne orientert om bilfirmaets økonomiske situasjon. Den, banken, har sviktet sitt omsorgsansvar overfor en ansatt.
Kausjonsrettslig teori gir støtte for den ankende parts standpunkt såvel om rettsvirkningene av den manglende innbetaling av full aksjekapital som av bankens kontrollog informasjonssvikt. Det vises til Smith, Garantirett III side 191-93, 198, og til bind II i samme verk, side 17375, videre til Krüger Norsk Kontraktsrett side 641.
Eldre rettspraksis har stilt beskjedne krav til kreditors opplysningsplikt overfor kausjonist. Men nyere rettspraksis bærer bud om skjerpete krav. Det vises spesielt til Rt-1984-28 og Rt-1992-321.
Ansvarsfritak kan i saken her bygges på prinsippet om bristende forutsetninger. Men fritak følger også av avtaleloven §33, eventuelt §36. Et sentralt moment i forhold til de to sistnevnte bestemmelsene er at Jorunn Ingebrigtsen er blitt fratatt sin selvbestemmelsesrett. Banken har utnyttet situasjonen, vitende om at bilfirmaet var insolvent da kausjonen ble stilt. Når det gjelder §36, påberopes også omstendighetene omkring den utilstrekkelige innbetaling av aksjekapitalen som et moment ved rimelighetsvurderingen.
På vegne av Jorunn Ingebrigtsen er lagt ned slik påstand:
"1. Jorunn Ingebrigtsens realkausjon overfor Kreditkassen kjennes ugyldig.
2. Kreditkassen betaler Jorunn Ingebrigtsen saksomkostninger ved herreds- og lagmannsrett."
På vegne av Christiania Bank og Kreditkasse gjøres i hovedtrekk gjeldende:
I saken har man å gjøre med en avveining av kreditors opplysningsplikt mot kausjonistens undersøkelsesplikt. Selv om nyere rettspraksis i noen grad synes å ha skjerpet kravene til kreditors opplysningsplikt overfor kausjonisten, er det fremdeles kausjonistens selvstendige undersøkelsesplikt og aktsomhetsplikt i det hele som er det primære. Ansvar for kreditor forutsetter positiv viten hos ham om relevante svikt når det gjelder kausjonistens viten og forutsetninger.
Utgangspunktet i forbindelse med den omtvistede kausjonen var bilfirmaets søknad i brev av 20. mars 1989 om tilleggskreditt. Selskapets første driftsår var da tilbakelagt. Det fremgikk av søknaden at firmaet, lik bransjen for øvrig, hadde redusert omsetning og derav følgende likvitetsproblemer, men ikke at situasjonen var prekær. Årsregnskap for 1988 forelå ikke da søknaden ble mottatt av banken og senere - i begynnelsen av mai samme år - ble avgjort,etter nærmere drøftelser mellom banken og Johnny Ingebrigtsen. Banken måtte, etter gjentatte purringer, selv ta arbeidet med å gjennomgå underliggende, tilgjengelig regnskapsmateriale. Kassakredittkontoen viste ikke noen alarmerende utvikling. Det var riktignok, allerede fra februar 1988, overtrekk, men i skiftende grad, og inntil mai 1989, av beskjeden karakter. Det kom løpende innbetalinger på kassakreditten, til dels riktignok etter purringer fra banken, og innbetalingene bar bud om en betydelig omsetning. Først sommeren 1989 mottok banken et regnskap, men ikke i avsluttet stand. Det tilgjengelige materiale gav ikke tilstrekkelig grunnlag for banken til å konstatere at egenkapitalen var gått tapt.
Det var Johnny Ingebrigtsen som overfor banken tilbød sikkerhet i ektefellens bankinnskudd på tilsammen kr 402000,-. Tilbudet fremkom etter at han hadde fått samtykke fra henne. Han hadde på forhånd orientert henne om konkursrisikoen.
Jorunn Ingebrigtsen var fullt på det rene med hva en realkausjon innebar. Hun hadde ved to anledninger tidligere stilt slik kausjon for bilfirmaet, med tilsammen kr 1375000,-, med pant i boligeiendommen. Også hennes bankutdannelse og -praksis, tilsier at man står overfor en rasjonelt motivert handling. Hun hadde i kraft av sin stilling i banken tilgang til informasjon om kassakredittkontoens utvikling i bilfirmaet. Det foreligger fra hennes side en bevisst påtatt risiko.
Verken prinsippet om bristende forutsetninger, eller de avtalerettslige ugyldighetsregler i avtaleloven §33 og §36, gir grunnlag for å frita Jorunn Ingebrigtsen for kausjonsansvaret.
Den utilstrekkelig innbetalte aksjekapital er ingen relevant forutsetning i saken i forhold til det som skjedde i 1989. På grunnlag av den skriftlige bekreftelsen, jfr. brev av 2. august 1988 - ny i ankesaken - fra advokat Knut Skjærgård hadde banken for øvrig all grunn til i forbindelse med etableringen av kausjonen å regne med at aksjekapitalen var fullt innbetalt innenfor fristen i aksjeloven §2-10.
Den senere i 1991 opphevete bestemmelse i forretningsbankloven §25 har ingen betydning i saken. Det vises til Brandt Kjelsens kommentar til loven, side 133, der det uttales at bestemmelsen i følge praksis ikke gjelder en pantsettelse uten personlig ansvar, jfr. også herredsrettens bemerkninger.
På vegne av ankemotparten er lagt ned slik påstand:
"1. Nord-Troms herredsretts dom av 14. april 1992 i sak 91-01692/A stadfestes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Den ankende parts anførsel om at utilstrekkelig innbetaling av aksjekapitalen gir et selvstendig grunnlag for ansvarsfritak for henne, er ny i ankesaken. Lagmannsretten bemerker at det er uomtvistet i saken at kr 1100000,- ble innbetalt ved stiftelsen av selskapet. Innbetalingsfrist for de resterende kr 900000,- var ett år fra selskapets registrering, jfr. aksjeloven §2-10. Advokat Skjærgårds skriftlige bekreftelse, datert 02. august 88, om at innbetaling av restkapitalen fant sted 26. januar 88, har i ettertid vist seg å være uriktig. Dette kom først frem under behandlingen av straffesak mot Johnny Ingebrigtsen etter at kausjonen var stilt. Lagmannsretten kan ikke se at dette forhold gir grunnlag for å anse Jorunn Ingebrigtsen ubundet av kausjonen. Det har formodningen mot seg at viten hos henne om omstendighetene omkring aksjekapitalens innbetaling overhodet ville ha spilt noen rolle da hun gikk med på mannens oppfordring om å stille kausjon. Informasjonsplikten med hensyn til aksjekapitalens innbetaling påhvilte for øvrig primært ektefellen, ikke banken, som var uvitende om situasjonen. I forholdet mellom partene i saken anser lagmannsretten henne nærmere enn banken til å bære risikoen for imformasjonssvikten.
For øvrig tiltrer lagmannsretten på de vesentlige punkter herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten kan således ikke finne at det foreligger omstendigheter som gir grunnlag for å frita Jorunn Ingebrigtsen for kausjonsansvaret. Bevisførselen i ankesaken har bekreftet inntrykket av at Jorunn Ingebrigtsen var tilstrekkelig orientert om de vesentlige sider ved bilfirmaets økonomiske situasjon og problemer, først og fremst gjennom samtale med ektefellen. I følge hennes partsforklaring hadde han gjort det klart for henne at bilfirmaets situasjon var prekær, riktignok slik at han fremstilte problemene som forbigående. Det som lagmannsretten ser som det sentrale i denne sammenheng er at han ifølge Jorunn Ingebrigtsens partsforklaring fremholdt for henne at ytterligere sikkerhet var nødvendig for å unngå konkurs og at pantsettelse av hennes to bankinnskudd var av avgjørende betydning. Hun har i partsforklaringen uttrykt det slik at det var skremmeskuddet om konkurs som fikk henne til å gå med på ektefellens sterke henstilling om sikkerhetsstillelse, selv om også hennes forhold til banken - arbeidsgiveren - var i tankene hennes. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at hun tok en bevisst risiko da hun etterkom henstillingen.
Om Jorunn Ingebrigtsens personlige forutsetninger for å kunne vurdere situasjonen og rekkevidden av det hun innlot seg på ved den omtvistede sikkerhetsstillelsen, vises til herredsrettens bemerkninger om hennes utdannelse og bankpraksis. Hun hadde, som det fremgår av redegjørelsen for saksforholdet, ved to anledninger tidligere stilt realkausjon for bilfirmaet. Gjennom sitt ansettelsesforhold i banken hadde hun tilgang til kassakredittkontoens utvikling gjennom bankens dataanlegg.
Lagmannsretten kan på den andre siden ikke se at det foreligger omstendigheter ved bankens rolle i saken som gir grunnlag for å frita Jorunn Ingebrigtsen for kausjonsansvaret. Bakgrunnen for den omtvistede sikkerhetsstillelse var en søknad fra bilfirmaet om ytterligere sikkerhet. Det var, slik lagmannsretten vurderer bevisene, ikke banken, men Johnny Ingebrigtsen, som brakte ektefellens bankinnskudd inn i bildet. Saksbehandleren i banken, Jorunn Bertheussen, har forklart at hun, Bertheussen, før dette ikke kjente til eksistensen av disse innskudd. Bankens rolle ved anledningen kan ikke sies å ha preg av noen utnyttelse av situasjonen overfor Jorunn Bertheussen i kraft av hennes ansettelsesforhold der.
Det følger av bemerkningene foran at det verken blir plass for anvendelse av prinsippet om bristende forutsetninger eller om bestemmelsene i avtaleloven §33 og §36.
Anken kan etter dette ikke gis medhold. Det gjelder også anken over herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, som bygger på hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Videre må Jorunn Ingebrigtsen pålegges å erstatte bankens saksomkostninger for lagmannsretten, idet man ikke finner grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. I samsvar med ankemotpartens omkostningsoppgave tilkjennes saksomkostninger i ankesaken med tilsammen kr 24120,- hvorav kr 20000,- gjelder salær, kr 4120,- omkostninger til reise og opphold i forbindelse med ankeforhandlingen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Nord-Troms herredsretts dom stadfestes.
2. Jorunn Ingebrigtsen betaler til Christiania Bank og Kreditkasse i saksomkostninger for lagmannsretten kr 24120,- - kronertjuefiretusenetthundreogtjue -.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra lagmannsrettens dom.
Retten hevet.