LH-1995-252
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-29 |
| Publisert: | LH-1995-00252 |
| Stikkord: | Barn, Lov 8, april 1981 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondenes herredsrett nr. 93-440 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00252 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Inger Benson, 8001 Bodø). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Bäckstrøm, 9401 Harstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, formann. Konstituert lagdommer Anders Stilloff. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §34, §35, Barneloven (1981), Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder tvist om foreldreansvaret for partenes fellesbarn C f. april 88.
Partene inngikk 9. oktober 91 rettsforlik hvorved foreldreansvaret for C skulle være delt, mens B fikk den daglige omsorg for henne og A en forholdsvis omfattende samværsrett.
B innga i 1993 stevning til Trondenes herredsrett med påstand om at han skulle få foreldreansvaret alene og (prinsipalt) at A ikke skulle ha samværsrett.
Trondenes herredsrett avsa 27. februar 95 dom med slik slutning:
1. B skal ha foreldreansvaret for C alene.
2. A skal fra 1995, inntil en mer utvidet samværsordning blir avtalt, ha samvær med C fire ganger i året, uten overnatting, og i nærvær av en tredjeperson. Tilsynspersonen fastsetter de nærmere vilkår for gjennomføringen av samværsordningen. Med unntak av mulig godtgjøring til tilsynspersonen, som partene skal dele, bæres utgiftene ved samværene av A.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger, samt en halvdel av utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndig.
A har rettidig påanket dommen for så vidt angår foreldreansvaret, og påberopt feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Partene er enige om at B skal ha den daglige omsorg for C, og domsslutningens post 2 vedrørende As samværsrett er ikke påanket.
Hovedforhandling ble avholdt 16. april 96 i Harstad. A var representert ved hjelpeverge D, som forklarte seg, og prosessfullmektigen. B møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble avhørt et vitne (Bs ektefelle E) og foretatt dokumentasjon som angitt i rettsboken.
Vedrørende saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten. A har på grunn av sin alvorlige sinnslidelse (schizofreni) ikke hatt samvær med C siden juni 1991, heller ikke etter herredsrettens dom. C har i samme periode heller ikke hatt kontakt med medlemmer av As familie.
Den ankende part A har i det vesentlige anført:
Holdningen til spørsmålet om foreldre som ikke bor sammen, bør ha felles foreldreansvar mot den enes ønske, eller om ansvaret bare bør ligge hos den barnet bor oss, har endret seg over tid. Oppfatningen nå er at det som hovedregel vil være best for barnet at begge foreldre har ansvar. Det er vist til Ot.prp.nr.62 (1979-80) side 29 flg. og Innst.O.nr.30 (1980-81) om ny barnelov side 7 flg., Lucy Smith: Barnefordeling og samværsrett - utviklingslinjer i rettspraksis, i Jussens venner 1986 side 331 flg. (særlig side 347-50 om felles foreldreansvar), Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 127 og Innst.O.nr.80 (1991-92) side 22 om ny barnevernlov, Gording Stang: Barns rett til foreldre side 122, høringsnotat av 25. oktober 95 fra Barne- og familiedepartementet om ny barnelov samt artikkel 8 i FN's konvensjon av 20. november 89 om barns rettigheter (ratifisert av Norge 8. januar 91).
Det kan tenkes at motsetningene mellom foreldrene er så store at felles ansvar ikke er tilrådelig, men det vil oftest dreie seg om motsetninger knyttet til kultur, religion, språk, nasjonalitet og lignende forhold. Eksempelvis kan vises til rettsavgjørelser i Rt-1982-1200 og RG-1985-617, Frostating lagmannsretts dom av 10.5.94, Eidsivating lagmannsretts dom av 12. september 94 og Gulating lagmannsretts dom av 14. januar 94.
Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier at A fratas det foreldreansvar som ble avtalt i rettsforliket 9. oktober 91.
Konklusjonen i rapport av 13. november 94 fra den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, klinisk psykolog Helge Njøs, kan bare tillegges begrenset vekt fordi han ikke har hatt klart for seg forskjellen mellom foreldreansvar og omsorgsansvar. A er til tross for sin sinnslidelse fullt ut i stand til å påta seg foreldreansvaret, og det har ikke vært konflikter mellom henne og B om forhold som knytter seg til dette ansvaret. A er genuint opptatt av sin datter og vil henne vel. At foreldreansvaret ble fratatt henne ved herredsrettens dom medførte en forverring av hennes sinnstilstand. Hvis hun får beholde dette ansvaret er det sannsynlig at hun vil kunne benytte seg av samværsretten, noe som klart vil være til Cs beste.
For C og hennes identitetsfølelse er det viktig at hennes kjødelige mor gis anledning til å spille en rolle i hennes liv. Det er uheldig og beklagelig at B inntar en så avvisende holdning overfor A at han f.eks. ikke oppfordret C til å takke sin mor for en julepresang og ikke har sendt A et foto av datteren.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. A og B skal ha felles foreldreansvar overfor C f. april 88.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger til det offentlige.
Ankemotparten B har i det vesentlige anført:
Det foreligger særlige grunner som tilsier at B får foreldreansvaret alene. Det har riktignok ikke manifestert seg konflikter mellom ham og A som knytter seg til dette ansvaret, noe som imidlertid skyldes at hun på grunn av sin alvorlige sinnslidelse ikke har vært i stand til å utøve slikt ansvar.
Det er beklagelig at A er rammet av sykdom, men temaet i denne saken er utelukkende hva som er til Cs beste. B avviser at han ikke viser forståelse for As situasjon, men han ønsker ikke å utsette C for den risiko som morens alvorlige sinnslidelse innebærer. C skal ikke være terapi for A. For sin egen del vil han slette A ut av sitt liv, men vil likevel lojalt følge opp den samværsordningen herredsretten fastsatte.
C har ikke hatt samvær med sin mor siden juni 1991. Dette skyldes As sykdom. Hun er egosentrisk og mangler evnen til å se tingene fra Cs synsvinkel. Til dette kommer at det ikke er mulig for B å samarbeide med henne. Felles foreldreansvar vil ikke være gjennomførbart i praksis. Allerede gjennomføringen av det samværet A har krav på, vil medføre betydelige problemer. Hvis foreldreansvaret skal være delt, risikerer man at samværsordningen ikke fungerer. Dette er det C som taper på. For henne må det være viktigere å ha kontakt med moren og morens familie gjennom samværsordningen enn at foreldreansvaret deles.
Et konfliktfylt forhold mellom foreldrene vil etter rettspraksis kunne føre til at foreldreansvaret ikke deles. Jfr. HRD i Rt-1993-707. Jfr. også Backer: Barneloven (1982) side 147 flg. Til dette kommer at Bs ektefelle E avviser enhver form for samarbeid med A. For å beskytte seg mot As "telefonterror" har familien B+E fått hemmelig telefonnummer.
Det vises til herredsrettens rettslige betraktninger på side 6-7 i dommen (side 45-46 i utdraget), som B er enig i. Likeledes til konklusjonen i den sakkyndiges rapport.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Trondenes herredsrett dom, slutningens post 1, stadfestes.2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsrettens bemerkninger.
A og B har ikke vært gift, slik at A i utgangspunktet hadde foreldreansvaret for C alene, jfr. barneloven §35, første ledd. Ved rettsforliket av 9. oktober 91, etter at samlivet mellom partene var opphørt, avtalte de imidlertid felles foreldreansvar.
Ordningen med felles foreldreansvar er tatt opp som endringssak, jfr. barneloven §39, annet ledd, 1. punktum, sammenholdt med §34, tredje ledd. Dette innebærer at særlige grunner må tale for en endring av rettsforliket fra 1991, jfr. barneloven §39, annet ledd, 2. punktum.
Avgjørelsen av om foreldreansvaret skal være felles eller om B skal ha det alene, skal først og fremst rette seg etter det som er best for C, jfr. barneloven §34, tredje ledd, 4. punktum.
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten og vil avsi dom for at foreldreansvaret fortsatt skal være felles.Som utgangspunkt er det viktig å ha klart for seg at foreldreansvaret for den som ikke har den daglige omsorg for barnet, er begrenset. Et ansvar for A vil få liten betydning for Bs foreldrerolle fra dag til dag; muligheten for konflikter er sterkt begrenset, også fordi partene i denne saken må sies å ha en felles nasjonal, kulturell og religiøs bakgrunn. Til dette kommer at samarbeidsproblemer mellom foreldrene ikke løses ved at B får ansvaret alene; også As samværsrett nødvendiggjør samarbeid.
Det kan ikke være tvil om at A er oppriktig glad i C og vil hennes beste. Problemet er hennes sinnslidelse og de begrensninger denne sykdommen setter for hennes livsutfoldelse. Hun kan ikke ha den daglige omsorg for datteren, noe hun har erkjent og godtatt, og har hittil ikke maktet å praktisere samværsordningen. Lagmannsretten understreker i denne forbindelse at As sykdom var kjent for B da rettsforliket om felles foreldreansvar og samværsrett ble inngått i 1991. Det er ikke påvist konflikter vedrørende foreldreansvaret i tiden etter forliket.
Slik lagmannsretten ser det, vil Bs største problem ved felles foreldreansvar være hans fullstendig avvisende holdning overfor A; han har ikke vært villig til på noen måte å inkludere henne i sitt liv til tross for at de har et felles barn. Denne holdningen er ikke til Cs beste; hun vil være tjent med at B er åpen for det behov hun har, og ikke minst vil få etter hvert som hun vokser opp, for en akseptert kontakt med A og hennes familie. I rapporten av 13. november 94 fra den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, klinisk psykolog Helge Njøs, uttales at "det er av stor betydning for Cs identitetsutvikling og utvikling av selvbildet, å ha fullt kjennskap til sin egen opprinnelsesfamilie". Et element i kontakten med denne familien på morsiden vil være As foreldreansvar. I denne forbindelse må også nevnes at fratakelsen av dette ansvaret ved herredsrettens dom, etter det som er opplyst og som det ikke er grunn til å tvile på er riktig, førte til en forverring av As sinnslidelse. Det er mulig at en opprettholdelse av det felles foreldreansvar vil lette situasjonen for henne og skape et bedre grunnlag for å praktisere samværsretten, noe som klart er til Cs fordel. B ga i retten uttrykk for at han hadde forståelse for As vanskelige livssituasjon, og det er grunn til å tro at han, også av hensyn til sin datter, vil kunne innrette seg slik at A får muligheten til å fungere i morsrollen gjennom begrenset foreldreansvar (jfr. ovenfor) og samvær. B må forstå at han ikke kan ekskludere A uten skadevirkninger for C, og han må dessuten formidle denne forståelsen til sin ektefelle E.
B har etter dette tapt saken. Men det var fyldestgjørende grunn for ham til å la den komme for retten, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, jfr. tvistemålsloven §180, annet ledd, sammenholdt med §172, annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A og B skal fortsatt ha felles foreldreansvar for C f. april 88.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.