Rt-1982-1200
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-03 |
| Publisert: | Rt-1982-1200 (303-82) |
| Stikkord: | Foreldreansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 157B/1982. |
| Parter: | A (advokat Erik Schelver) mot B (advokat Finn J. Krog - til prøve). |
| Forfatter: | Sandene, Christiansen, Holmøy. Mindretall: Bugge, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, §34, Tvistemålsloven (1915) §423, §426, Ekteskapsloven (1918) §42, §54, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Rettshjelpsloven (1980) §18 |
Dommer Sandene: Ved stevning av 27. februar 1980 til Skien og Porsgrunn byrett reiste B sak mot A med krav om separasjon etter ekteskapsloven §42 annet ledd. Hun krevde samtidig midlertidig separasjon etter tvistemålsloven §426 første ledd. Skien og Porsgrunn byrett avsa 18. mars 1980 kjennelse for midlertidig separasjon og fastsatte samtidig at fellesbarna C og D midlertidig plasseres hos A.
Byretten avsa 25. juni 1980 dom med domsslutning:
1. B, født xx.xx.1950, og A født xx.xx.1946 separeres.
2. A tilkjennes foreldremyndigheten til fellesbarna, C, født xx.xx.1971, og D født xx.xx.1973.
3. B skal ha samværsrett med fellesbarna annen hver helg fra skolen slutter fredag ettermiddag til skolen begynner mandag morgen, en-to ettermiddager i uken fra skolen slutter til skolen begynner neste dag, 5 - fem - uker sammenhengende i sommerferien, 10 - ti - dager sammenhengende i juleferien, 5 - fem - dager sammenhengende i vinterferien og 10 - ti - dager sammenhengende i påskeferien.
4. A tilkjennes bruksretten til den tidligere felles leilighet i X.
5. A frifinnes for å betale underholdsbidrag til B.
6. B frifinnes f.t. for å betale oppfostringsbidrag til fellesbarna C, født xx.xx.1971, og D, født xx.xx.1973.
7. A frifinnes for kravet fra B om rett til å utta på skifte forlodds innbo og løsøre i medhold av ekteskapsl. §54, annet ledd, jfr. 4.ledd.
8. «Saksomkostninger idømmes ikke.»
Dommen ble av B påanket til Agder lagmannsrett for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2, og det ble i den forbindelse også nedlagt påstand om samværsrett for A og oppfostringsbidrag til barna. A motanket for så vidt gjelder domsslutningens punkt 6. Lagmannsretten avsa 16. februar 1981 dom med domsslutning:
«1. B skal ha foreldremyndigheten til fellesbarna C født xx.xx.1971 og D født xx.xx.1973.
2. A skal ha samværsrett med fellesbarna annen hver helg fra skolen slutter fredag ettermiddag til skolen begynner mandag morgen, en-to ettermiddager i uken fra skolen slutter til skolen begynner neste dag, fem sammenhengende uker i sommerferien, fem dager sammenhengende i juleferien utenom julaften og første og annen juledag, fem dager sammenhengende i vinterferien og ti dager sammenhengende i påskeferien.
3. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til B til C og D med 800 - åttehundre - kroner, for hver - tilsammen 1600 kroner - for hver måned. Bidragene forfaller forskuddsvis til betaling den første dag i måneden, første gang 1. april 1981.
4. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
5. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.»
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Partene har hatt fri sakførsel for alle instanser, for byretten etter tvistemålsloven §423 annet ledd, for lagmannsretten og Høyesterett etter §18 første ledd nr. 1 i rettshjelploven av 13. juni 1980 nr. 35.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett hvor partene og 14 vitner har gitt forklaring, deriblant styreren av en korttidsbarnehage i den periode barna C og D gikk der, og klasseforstanderne for C og D fra de begynte på skolen. Ved bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett, Nedre Romerike herredsrett og Oslo byrett er for hver rett 1 vitne avhørt. Av de i alt 17 vitner er 7 nye for Høyesterett. - Byrettsdommer Astrid Vale, som administrerte saken i Skien og Porsgrunn byrett og som ledet bevisopptakene ved samme rett, hadde etter avslutningen av bevisopptakene 15. april 1982 en samtale på tomannshånd med partenes eldste sønn, C (født xx.xx.1971). Om denne samtale har byrettsdommeren satt opp et notat, datert 15. april 1982. - Etter partenes felles forslag er skolepsykologsjef Aasta Vegum Fyrstro oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Hun har avgitt erklæring, datert 4. juni 1982. - Det foreligger en del nytt og betydningsfullt stoff for Høyesterett. Jeg peker særlig på notatet fra dommer Vale og den oppnevnte sakkyndiges erklæring, og at C nå har gitt uttalelse om hvor han ønsker å bo.
Den ankende part, A gjør gjeldende at det ikke er i samsvar med barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §34 tredje ledd tredje punktum når lagmannsretten har tilkjent B foreldreansvaret for fellesbarna C og D. Her er angitt at avgjørelsen «skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Lagmannsretten har uttalt som sin oppfatning at en overflytting av barna til moren ikke vil medføre noe miljøskifte som innebærer uheldige følger. Den ankende part er ikke enig i dette og viser til byrettsdommer Vales notat og den oppnevnte sakkyndiges erklæring hvoretter C konsekvent har gitt uttrykk for at han vil bli boende i X. Her har familien bodd i 10 år, og her har C og D sine kamerater og sin tilknytning. Her er samlingsstedet for jevnaldrende med sport og lek, der den ankende part er en drivende kraft for igangsetting av positiv fritidsvirksomhet. C er 11 1/2 år, og hans oppfatning må etter den ankende parts mening telle vesentlig når det gjelder spørsmålet om det vil ha uheldige følger med flytting til moren og miljøskifte. - Den ankende part tar avstand fra lagmannsrettens uttalelse om at C og D har en nærmere følelsesmessig tilknytning til moren enn til faren. Dette var for lagmannsretten avgjørende. Den ankende part har fremhevet at han alltid har hatt et godt forhold til guttene. Dette gjaldt før separasjonen i mars/april 1980, og følelseskontakten er ytterligere styrket siden bruddet mellom ektefellene. Det forhold at den ankende part er medlem av Jehovas vitner, har ikke hatt noen følger som er skadelige for barna. Hans medlemskap i Jehovas vitner er derfor ikke noe forhold som taler mot at han får foreldreansvaret. Han har her vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1973-1113 (særlig side 1118).
Den ankende part har gitt uttrykk for at barna ikke bør skilles når det gjelder spørsmålet om foreldreansvar og bolig. Den av foreldrene som får foreldreansvaret for den ene av guttene, må få ansvaret også overfor den andre.
Faren har videre fremholdt at det ikke vil være noen god ordning at foreldrene får foreldreansvaret sammen, slik den oppnevnte sakkyndige går inn for. Han fremholder at foreldreansvaret bør være hos den ene av foreldrene alene.
Den ankende part mener at den av foreldrene som ikke får foreldreansvaret, bør ha en meget omfattende samværsrett med barna. Han har intet å innvende mot at samværsretten får det omfang som lagmannsretten har fastsatt.
Den ankende part har lagt ned denne påstand:
«1. Skien og Porsgrunn byretts dom stadfestes for såvidt angår domsslutningens pkt. 2.
2. B gis rett til samvær med fellesbarna C og D fastsatt etter rettens skjønn.
3. B dømmes til å betale oppfostringsbidrag til A for fellesbarna C og D fastsatt etter rettens skjønn.
4. B dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»
Ankemotparten - moren - gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Det vil være best for barna, jfr. barneloven §34 tredje ledd, at moren får foreldreansvaret og at barna bor hos henne. Hun var den som i det vesentlige tok seg av barna før bruddet våren 1980, og også etter bruddet har barna vært omtrent like meget hos henne som hos faren. Hun har prioritert samværet med barna fremfor utdanning og beskjeftigelse utenfor hjemmet; dette vil hun fortsette med. Hennes boligsituasjon er god, og hun kan uten vanskelighet ta mot barna og skape et hjem for dem. Skifte av bolig for barna fra farens leilighet i X til hennes leilighet i Y vil ikke betinge at barna må begynne på noen ny skole. Leilighetene ligger en kilometer fra hverandre. Også kontakten med tidligere kamerater kan lettvint opprettholdes ved et slikt boligskifte. Av disse grunner og fordi barna har gått ut og inn av morens leilighet i snart 2 år, vil det ikke være noe uheldig miljøskifte for barna å flytte til moren. Barna har et umiddelbart og åpent forhold til moren, og det er til henne de betror seg og søker hjelp når ting går dem imot. Ankemotparten har fremholdt at mannens medlemskap i Jehovas vitner kan ha virket uheldig for barna i visse forbindelser, og at det fremtidig skaper nærliggende fare for at barna vil bli hemmet og gå glipp av erfaringer som er verdifulle for deres utvikling. Konkret har hun i den forbindelse pekt på at mannen ikke feirer jul og heller ikke fødselsdager, 17. mai og andre merkedager. Videre er fremhevet at mannens medlemskap i Jehovas vitner betyr begrensninger i hans kontaktflate utad, og dette vil etter hvert komme til å gjelde også for barna. Mannens medlemskap i Jehovas vitner medfører at han gjennomgående er engasjert i møte- og forkynnervirksomhet 3-4 ganger pr. uke. - Når det gjelder C s uttalelse, både til dommer Vale og til den sakkyndige om at han vil bo i X, har ankemotparten understreket at C ikke har gitt noen begrunnelse for dette standpunktet, og at standpunktet kan skyldes vanemessige forhold. C har åpenbart heller ikke hatt noen forståelse av hva foreldreansvaret, som denne saken gjelder, innebærer. C var under 12 år da han gav uttalelsen, og således under den alder hvoretter det etter loven skal legges stor vekt på hva barnet mener, jfr. barneloven §31 annet ledd.
Ankemotparten er enig i at barna ikke bør skilles. Den av foreldrene som får foreldreansvaret for det ene av barna, bør få ansvaret også for det annet.
Partene har praktisert den samværsrett som ble bestemt av lagmannsretten, og samværsordningen har stort sett fungert bra. Ankemotparten mener, i likhet med den ankende part, at samværsrett i vidt omfang fortsatt bør gjelde for den av foreldrene som barna ikke skal bo sammen med.
For ankemotparten blir den sakkyndiges konklusjon hvoretter guttene skal bli boende hos den ankende part (faren) og at foreldrene skal ha foreldreansvaret sammen, bare av subsidiær interesse, nemlig under forutsetning av at hun ikke får foreldreansvaret alene. Ankemotparten frykter for at en slik ordning med felles foreldreansvar vil konservere strid og tvistepunkter. Men likevel har hun subsidiært kunnet slutte seg til den sakkyndiges forslag.
Ankemotparten mener at oppfostringsbidraget bør økes til 1000 kroner for hvert barn under hensyn til den ankende parts økte inntekt.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
«I. Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes forsåvidt angår domsslutningens fpunkt 1.
2. A gis samværsrett med fellesbarna C, født xx.xx.1971 og D, født xx.xx.1973, fastsatt etter rettens skjønn.
3. A betaler oppfostringsbidrag til B for fellesbarna C og D fastsatt etter rettens skjønn.
II. Subsidiært:
Dersom det fastsettes at barna skal bo hos A, skal B og A dele foreldreansvaret.
III. I alle tilfelle: A betaler saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»
Jeg er blitt stående ved det resultat som lagmannsretten er kommet til, men med en noe annen og bredere begrunnelse. Den omstendighet at C nå har gitt uttrykk for at han fortsatt vil bo i farens leilighet i X gjør nødvendig en særlig drøftelse.
Jeg finner grunn til først å ta opp den sakkyndiges forslag om at foreldrene bør ha foreldreansvaret sammen, mens guttene skal bli boende hos faren. Det heter i det avsluttende avsnitt i den sakkyndiges erklæring:
«Vurdering
Slik som hele dette problemkomplekset fortoner seg for meg, mener jeg at moren er best skikket til å ha foreldreansvaret for barna. Det kan imidlertid ikke hevdes at faren er uskikket som oppdrager. Med den holdning barna har utviklet i løpet av de siste to årene, antar jeg det vil by på store problemer å flytte guttene til moren. Sett på den bakgrunn mener jeg det vil være minst skadelig om guttene får bo hos faren. Men det bør ikke innebære at far automatisk får foreldreretten.
Deling av foreldreansvaret kan isteden komme på tale. Jeg er klar over at dette kan virke inkonsekvent i en sak hvor partene synes å være fundamentalt uenige. Derfor vil jeg begrunne det noe nærmere:
Ved vurdering av foreldrenes skikkethet for oppdragergjerningen har jeg festet meg ved at de menneskelig sett utfyller hverandre på en fin måte: en far som er naturlig bestemt og autoritær og en mor med varme for barna og innlevingsevne i deres situasjon. Det er viktig for barna at en avgjørelse sikrer best mulig bevarelse av dette forhold. Blir en av foreldrene tilkjent foreldreretten, er det fare for at den andre blir en mer perifer person. Felles ansvar for barna vil også gi mor større mulighet for å være medbestemmende når det gjelder vesentlige valg i guttenes framtid.
Konklusjon:
1. Foreldrene bør ha foreldreansvaret sammen.
2. Guttene blir boende hos sin far.
3. Samværsretten bør være ganske omfattende og fastsettes av retten.»
Det er mellom partene uenighet og betydelige motsetninger i saker og spørsmål av prinsipiell og praktisk betydning for behandling og oppdragelse av barna og for barnas kontakt og omgang med andre barn. Under disse forhold viker jeg tilbake for en ordning med felles foreldreansvar. En slik ordning vil kunne gi anledning til vedvarende splid og skape vanskeligheter for nødvendige avgjørelser. Jeg føler meg ikke overbevist av den sakkyndiges argumentasjon for at foreldrene skal ha foreldreansvaret sammen.
Oppgaven blir etter dette å finne frem til den av foreldrene som bør tillegges foreldreansvaret alene. Den som velges, vil uten videre få myndighet til å bestemme hvor barna skal bo. Denne bestemmelse om bopel vil klarligvis gå ut på at barna skal bo hos den av foreldrene som har foreldreansvaret. Avgjørelsen om foreldreansvaret betyr således faktisk at det samtidig og uten videre avgjøres hvor barna skal bo. Bopelspørsmålet er viktig når det gjelder foreldreansvarsavgjørelsen, men er likevel bare et enkelt av flere hensyn som vil telle ved avgjørelsen. Den praktiske betydning av bopelspørsmålet har ellers sammenheng med omfanget av samværsretten. Ved en utstrakt samværsrett får spørsmålet om hvor barnet skal bo, mindre betydning enn når samværsretten er beskåret. Partene er enige om at samværsretten skal være omfattende.
Lagmannsretten uttaler at begge foreldre må anses som meget godt skikket til å ha foreldreansvaret for barna, og at begge foreldre kan tilby boforhold og miljø som er nærmest likeverdige. Den oppnevnte sakkyndige er noe betinget i sin uttalelse om farens skikkethet som oppdrager, men gir uttrykk for at begge foreldre utvilsomt er i stand til å gi guttene bra boforhold og daglig stell. - Etter det foreliggende materiale legger jeg til grunn at begge foreldre er godt skikket til å oppdra, stelle og engasjere barna og at boligforholdene er gode og likeverdige på de to steder. Når det gjelder de to leiligheter, nevner jeg spesielt at de ligger bare èn kilometer fra hverandre, og sogner til samme skole både på barneskole- og ungdomsskoletrinnet. Barna er godt tilvant miljøet på begge steder. Ikke for noen av guttene skulle det behøve å bli vanskeligheter med å opprettholde kontakten med venner fra skolen og fra gate og strøk for tidligere bopel, dersom et skifte blir bestemt. Og en flytting til morens leilighet vil ikke medføre vanskeligheter av betydning for guttene når det gjelder deltakelse i de frilufts- og fritidsaktiviteter som faren trolig også i årene fremover vil sette igang for barn i strøket. Jeg har følgelig vanskelig for å se at et bopelskifte behøver å bety noe miljøskifte til skade for guttene.
Til tross for at det således skulle ha liten betydning med et bopelskifte, har eldstegutten C gjentatte ganger overfor dommer Vale og den oppnevnte sakkyndige uttalt at han vil bo i farens leilighet i X, og at det er denne leilighet som er «hjemme» for ham. Grunnene for dette standpunkt angir han ikke, og jeg finner ikke grunn til spekulasjoner i den forbindelse, men jeg nevner at C har bodd i X fra han var ganske liten. Ellers peker jeg på at han etter de foreliggende dokumenter ikke har uttalt noe om hvorvidt han foretrakk å bo hos den ene av foreldrene fremfor den andre; det var i X han ville bo. Jeg nevner at C overhodet ikke har uttalt seg om andre sider av foreldreansvaret enn spørsmålet om bopel.
Barneloven av 8. april 1981 nr. 7 trådte i kraft 1. januar 1982, dvs. etter at lagmannsretten hadde behandlet saken. Foreliggende sak blir likevel å avgjøre etter den nye lov, jfr. Rt-1982-116. Etter barneloven §31 annet ledd skal et barn som er fylt 12 år, få si sin mening før det treffes avgjørelse i sak om hvem av foreldrene barnet skal bo hos (første punktum). Det skal legges stor vekt på hva barnet mener (annet punktum). C var knapt 11 år og 1 måned da han hadde samtalen med dommer Vale, og han var knapt 11 år og 3 måneder da den oppnevnte sakkyndige 4. juni 1982 gav sin erklæring som bygde på kontakt med foreldrene og barna i løpet av skoleåret 1981/82. - C var således under 12 år da han gav sin uttalelse, og uttalelsen vil måtte vurderes friere enn tilfelle hadde vært om barneloven §31 annet ledd kom til anvendelse. Men C s mening må likevel tillegges atskillig vekt, jfr. til sammenligning barneloven §31 første ledd.
Den vekt som skal tillegges C s negative stilling til å flytte til morens leilighet, må vurderes i en bred sammenheng. Utgangspunktet er barneloven §34 tredje ledd om at avgjørelsen skal gå ut på det som er best for barnet. Det er det beste som skal tilstrebes, at en bestemt ordning er god, er etter nevnte lovbestemmelse ikke tilstrekkelig hvis en annen ordning er bedre. Dette betyr at hvis bopelskifte til morens leilighet etter en samlet vurdering anses best, kan C s uttalelse ikke være til hinder for at skiftet skjer.
I vår sak er det tale om foreldreansvar for to barn. Såvel den ankende part som ankemotparten har sagt fra at avgjørelsen må bli den samme for begge barna. Jeg slutter meg uten videre til dette standpunkt. Vurderingen etter loven «best for barnet» vil da bety at forholdene til begge barna må vurderes for å finne frem til det som samlet er best.
Yngstegutten D er 9 år. Den oppnevnte sakkyndige sier i sin erklæring: «I motsetning til C kan/vil ikke D ta et klart standpunkt til hvor han vil bo.» - C s negative standpunkt til skifte av bolig må som nevnt telle med ved vurderingen av hva som samlet er best. Noe tilsvarende negativt standpunkt gjelder ikke vedkommende D. Når det skal tas hensyn også til D ved vurderingen av hva som er best, betyr dette at C s negative standpunkt må få mindre betydning enn om det hadde vært spørsmål om å finne frem til hva som er best bare for ham.
Den oppnevnte sakkyndige uttaler i sin erklæring:
«Guttene er så pass gamle at det er rimelig de får komme med sine ønsker og at en tar hensyn til dem når det gjelder bosted. Samtidig er de ennå så unge at en ikke kan forvente at de kan presisere og klargjøre sitt valg. Dette er spesielt karakteristisk for C: han har flere ganger overfor forskjellige mennesker gitt uttrykk for at han vil bo i X. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at det er dette han nå vil. Selv om han ikke er tilstrekkelig moden til å kunne vurdere sitt valg og konsekvensene på lengre sikt, er han så «konsekvent» og «sta» at det vil være vanskelig å få ham til å godta andre løsninger i øyeblikket.
- - -
- - -
Dersom mor får foreldreretten, vil det sannsynligvis ikke skape problemer i forhold til D. Men det er tenkelig at C s negative holdning også vil smitte på ham. Blir C mot sin vilje plassert hos moren, er det store sjanser for at gutten vil komme i sterk opposisjon til henne og det hun står for, og at hans stahet og trass vil utvikle seg i uheldige baner. Det vil da kunne bli meget problematisk for moren å opprettholde den gode følelsesmessige kontakt hun nå har med ham.»
Den risiko for en uheldig utvikling som et bopelskifte etter den sakkyndiges mening således skaper, må telle ved vurderingen om hva som vil være best for barna. Jeg finner imidlertid grunn til å nevne at risikoen vil kunne minskes ved opplysning og forklaring til C fra foreldrene.
Lagmannsretten uttaler at det ikke kan sies «at den ene av foreldrene i avgjort grad peker seg ut fremfor den annen når det gjelder spørsmålet om hvor barna vil få det best». Lagmannsretten ble «stående ved å legge avgjørende vekt på den nærere følelsesmessige tilknytning som de må antas å ha til moren». - Jeg har vanskelig for å se at dette enkeltmoment i seg selv kan ha avgjørende betydning slik saken ligger an for Høyesterett. Den oppnevnte sakkyndige har imidlertid etter en samlet vurdering av faren som oppdrager eller moren som oppdrager konkludert med at moren er best skikket til å ta foreldreansvaret for barna. Om faren uttaler den sakkyndige blant annet:
«Far gir inntrykk av å være den mest autoritære av foreldrene. Han synes å legge stor vekt på guttenes ytre atferd og er nok mindre innstilt på å finne årsakene til deres oppførsel. Hans karakteristikk av dem begrenses i alt hovedsaklig til den ytre situasjon, og går ikke i nevneverdig grad på guttenes følelser og opplevelser.
- - -
Ut fra det jeg her har festet meg ved, synes jeg det er rimelig å anta at far i sin oppdragelse vil vektlegge kontroll og faste rutiner. Det kan lett føre til en rigid oppdragelsesform med lite toleranse for avvik. Følelsesmessige aspekter ved personlighetsutviklingen kan bli mindre verdsatt, og målet blir å ha velkontrollerte barn.»
Den sakkyndige sier om moren:
«Mors holdning til guttene er preget av en genuin forståelse og innlevingsevne. I høyere grad enn faren er hun istand til å gi en differensiert beskrivelse av barna både når det gjelder atferd, motiver og følelser. Hun er klar over de konflikter og vansker som barna har opplevd de siste par årene og viser både vilje og evne til å hjelpe dem.
I sine samvær med barna legger hun hovedvekten på at de skal få drive med aktiviteter og leik som de er opptatt av. Ved siden av dette satser hun bevisst på å få tid og ro til kontakt gjennom samtaler med dem.
Mor er i det hele tatt mest opptatt av hvordan guttene er og satser på å legge forholdene best mulig til rette for en naturlig utvikling under rettleiing, men uten press. Det bør også nevnes at hun er den som mest aktivt er opptatt av guttenes skolegang.
Hos mor vil de personlige og følelsesmessige sider av oppdragelsen bli best ivaretatt. Også hun vil legge naturlig vekt på en ytre akseptabel atferd. Ettersom guttene vokser til, er det mulig at hun i større grad enn før, vil få en del problemer med grensesetting for deres atferd.»
Disse betraktninger gjelder begge barna og må være av vesentlig betydning når det skal tas standpunkt til hvor barna vil få det best. Men også et annet forhold trenger seg frem hos meg ved vurderingen av spørsmålet, nemlig den forskjell i erfaringer, kontakter og livsutfoldelse som barna vil møte alt etter som foreldreansvaret legges til den ene eller andre av foreldrene. Etter farens karakter og syn på religiøse og andre verdier, og etter de opplysninger som er gitt i saken, må jeg anta at barna ikke vil få en slik bred kontaktflate utad, og dertil svarende erfaringer, som er vanlig og i alminnelighet anses verdifullt hos oss. Jeg finner grunn til å understreke at det her ikke er tale om et vurderingsmoment som betyr en kritisk stilling til farens personlighet og karakter eller religiøse oppfatning og tilknytning, men et moment som gjelder hva barna kan ventes å tape av erfaring og opplevelse i forhold til barn og ungdom i alminnelighet.
Jeg kan ikke være i tvil om at barna ville få et godt hjem og alt i alt tilfredsstillende oppvekstvilkår om faren får foreldreansvaret. Men når loven bestemmer at den løsning skal velges som er best for barna, mener jeg at foreldreansvaret i dette tilfellet bør være hos moren.
Partene er enige om at den av foreldrene som ikke får foreldreansvaret, skal ha slik samværsrett med barna som fastsatt av lagmannsretten. Selv om en så vid samværsrett etter min mening i alminnelighet ikke er uten betenkeligheter, finner jeg etter partenes enighet ikke grunn til å gå inn på spørsmålet.
A må betale oppfostringsbidrag til guttene. Han har nå en arbeidsinntekt, iberegnet tillegg, på ca 9300 kroner pr. måned, og utgifter til lån og husleie med 1900 kroner pr. måned.
B har etter det opplyste en inntekt på ca 6400 kroner pr. måned, og utgifter til lån og husleie med knapt 1400 kroner pr. måned. Under hensyn til utgifter for faren til guttene i forbindelse med den omfattende samværsrett antar jeg at et bidrag på 1000 kroner pr. måned for hvert av barna vil være passende. Betalingsplikten bør gjelde fra 1. september 1982.
Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostninger bør heller ikke tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes for domsslutningens punkt 1 og 2.
2. A skal betale oppfostringsbidrag med 1000 - ettusen - kroner pr. måned til hvert av fellesbarna Cog D med virkning fra 1. september 1982.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.
Dommer Bugge: Jeg er i spørsmålet om foreldreansvaret kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Selv om jeg har funnet avgjørelsen vanskelig, må etter min mening de beste grunner her tale for å stadfeste byrettens resultat.
I likhet med byretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at vi her har å gjøre med en far og en mor som begge er meget vel skikket for å ta hånd om barna og for oppdragergjerningen. Både A og B får fra alle som har hatt med dem å gjøre det aller beste skussmål, så vel når det gjelder personlige egenskaper som når det gjelder evne og vilje til å skape et godt hjem for de to guttene. Det ytre miljø hver av dem kan tilby barna, er også i alt vesentlig likeverdig.
Det er nok så at farens holdning overfor barna blir beskrevet som noe mer autoritær og atferdsrettet enn morens, som er mer preget av forståelse og innlevingsevne. Men jeg kan ikke se at denne forskjell - som i og for seg ikke er uvanlig - uten videre tilsier at moren bør prefereres som oppdrager for de to guttene fremfor faren. Den sakkyndige har pekt på at nettopp ulikheten mellom foreldrene gjør at de utfyller hverandre på en fin måte i forholdet til barna.
Ut fra det som er opplyst for Høyesterett om begge foreldres kontakt med barna både før og etter separasjonen, finner jeg det også vanskelig å bygge på, slik lagmannsretten har gjort, at det består en slik særlig nær følelsesmessig tilknytning mellom moren og de to guttene at hun av denne grunn bør ha fortrinnet.
For min del kan jeg heller ikke legge vekt på farens religiøse engasjement ved avgjørelsen. Det kan nok være at hans tilknytning til Jehovas Vitner medfører at guttene opplever stengsler og påvirkning som ikke er det vanlige for barn i vårt samfunn. A har også i sin partsforklaring for Høyesterett åpent erkjent at han påvirker barna til å orientere seg mot hans religion og dens læresetninger. At dette kan skape holdninger og et livsmønster som avviker mer eller mindre fra det som er gjengs, kan etter min mening ikke føre til at man kan anse det som mindre gunstig for barna å vokse opp hos ham enn hos moren; jeg viker tilbake for dette grunnlag å skulle skifte sol og vind mellom foreldrene når det gjelder hva som vil være «best» for barna. Det avgjørende må være at det ikke er noe som tyder på at farens livssyn har hatt virkninger for barna som - ut fra en romslig betraktning - kan betegnes som negative. Tvert om går alle opplysninger som foreligger for Høyesterett ut på at det dreier seg om ualminnelig veltilpassede gutter, med en normal orientering og kontaktevne både innad i familien og utad blant venner og på skolen.
Med den vide samværsordning partene er enige om å praktisere, må jeg for øvrig gå ut fra at mulighetene for påvirkning av barna vil ligge åpne uansett hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret og omsorgen for dem. Jeg ser det slik at risikoen for at foreldrenes ulike livssyn kan skape et problem for guttene, vil være til stede i alle tilfelle.
Dersom B får foreldreansvaret, vil det innebære at barna må flytte fra farens leilighet i X, som har vært deres hjem gjennom hele oppveksten. Og her må det etter min mening legges vesentlig vekt på at den eldste gutten - C - har gitt uttrykk for en bestemt motvilje mot en slik flytting. Som nevnt av førstvoterende har han fastholdt dette både overfor byrettsdommer Astrid Vale ved den samtale hun hadde med ham 15. april i år, og overfor den sakkyndige. Jeg er enig i at det nok kan diskuteres hvor meget man skal legge i slike uttalelser fra en 11 års gutt, i den situasjon han er. Hva man vet er imidlertid at C selv hadde bedt om å få snakke med dommeren. Hun konkluderer i notatet fra samtalen med at «jeg fikk inntrykk av at han meget vel visste hva han ville, og handlet i samsvar med dette». Også den sakkyndige synes i sine samtaler med C å ha fått det samme inntrykk, selv om hun tilføyer at C s valg ikke synes å være betinget av at han foretrekker den ene av foreldrene, men av at «leiligheten i X vanemessig forbindes med heimen». Den sakkyndige uttaler om dette:
«Blir C mot sin vilje plassert hos moren, er det store sjanser for at gutten vil komme i sterk opposisjon til henne og det hun står for, og at hans stahet og trass vil utvikle seg i uheldige baner. Det vil da kunne bli meget problematisk for moren å opprettholde den gode følelsesmessige kontakt hun nå har med ham.»
Etter barneloven §31, annet ledd, skal barnet når det er fylt 12 år, få si sin mening før det treffes avgjørelse om personlige forhold, herunder om hvem av foreldrene barnet skal bo hos, og det skal legges «stor vekt» på hva barnet mener. Selv om C ikke har nådd denne alder, synes jeg man vanskelig kan sette til side den oppfatning han har gitt uttrykk for. Det gjelder særlig når det kan være en risiko for slike konflikter i forholdet til moren som den sakkyndige har pekt på.
D har ikke på samme måte gitt til kjenne noen oppfatning om hvor han helst vil være. Partene er imidlertid enige om at guttene ikke skal skilles, og om at den avgjørelse som blir truffet for C også skal gjelde for broren. Jeg kommer etter dette til at de begge bør bli boende hos A og at han bør få foreldreansvaret. En deling av foreldreansvaret mellom ham og B er jeg ikke stemt for. Jeg er enig i hva førstvoterende uttaler om dette, og peker spesielt på at det her dreier seg om foreldre som etter hva vi vet, har gått fra hverandre på grunn av en livssynskonflikt. Det kan øke risikoen for konflikter også omkring barna om de begge skal ha del i avgjørelsesmyndigheten under deres videre oppvekst.
Når det gjelder omfanget av samværsretten for den annen ektefelle, ser jeg saken på samme måte som førstvoterende. Jeg er enig i at samværsordningen etter byrettens og lagmannsrettens dommer er svært vid, men jeg savner grunnlag for å gjøre noen begrensning i den ordning som partene er enige om og har praktisert hittil, og som stort sett har virket bra.
Partene er også enige om at B skal betale oppfostringsbidrag til barna om A får foreldreansvaret, og om at bidraget i så fall bør settes til kr 600 pr. måned for hvert av barna. Jeg har ikke noe å bemerke til at bidraget fra moren settes til dette beløp.
Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sandene.
Dommer Holmøy: Likeså.
Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bugge.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer Astrid Vale):
B, født xx.xx.1950, og A, født xx.xx.1946, ble viet den 12. september 1970 i Z. Det er to barn i ekteskapet. C, født xx.xx.1971, og D, født xx.xx.1973. - - -
Retten ser saka slik:
Retten finner med grunnlag i hustruens anførsler om at hun idag finner forholdene i ekteskapet uholdbare, og fortsatt samliv med mannen ugjennomførlig, at vilkårene for å meddele ektefellene separasjon i medhold av ekteskapsl. §42, annet ledd er til stede. De religiøse motsetninger mellom ektefellene er store. Mannen er opptatt medlem av Jehovas Vitner, hustruen er ikke personlig engasjert i noe trossamfunn, ektefellenes ulike syn på religiøse spørsmål gir seg jevnlig utslag i heftige diskusjoner hvor også barna overhører foreldrenes utfall mot hverandre. For å søke å bedre forholdet mellom ektefellene har hustruen søkt hjelp hos psykiater, uten at dette har medført noen bedring av den spente atmosfære i hjemmet. Mannen står steilt på sitt religiøse livssyn, hustruen står like steilt på sitt livssyn, ektefellene makter ikke i den daglige omgang, og da særlig i omgangen med barna, å utvise den toleranse som nødvendigvis må kreves når mann og hustru har ulike religiøse eller politiske grunnoppfatninger.
Retten finner at det mellom ektefellene er oppstått slik uenighet og uoverensstemmelse at det hensett så vel til ektefellene som til barna, ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsette. Separasjonen blir etter dette å meddele i medhold av ekteskapsl. §42, annet ledd.
Det sentrale spørsmål i saka er foreldremyndigheten til fellesbarna. Begge ektefeller krever foreldremyndigheten, begge ektefeller er enige om at barna ikke må skilles - begge ektefeller synes usedvanlig velskikket til å ta hand om barna alene eller i fellesskap.
Barna, to gutter, født h.h.v. 21. mars 1971, og 28. august 1973, skildres av lærere, klasseforstandere og førskolelærere som meget vel utrustet evnemessig sett, veltilpassede, forut for sin alder i utvikling og adferd. Begge foreldre har gitt barna storparten av sin fritid ved leik og samvær, begge foreldre har bevisst og aktivt gått inn for å utvikle barna. Deres hjem har i alle år - takket være begge foreldre - vært et samlingssted for barnas kamerater og venner. Resultatet viser at begge barna ligger betydelig forut for sine jevnaldrende. Uoverensstemmelsene mellom foreldrene har i den seinere tid - fra årskiftet 1979/80 likevel preget barna slik at de idag virker noe mindre konsentrert, mer stille og tenksomme.
Begge foreldre framstår som meget vel skikket til å overta foreldremyndigheten til fellesbarna.
Hustruen har etter at hun inngikk ekteskap gitt barna mesteparten av sin tid. Hun er sterkt knyttet til barna og skildrer tiden etter at hun forlot hjemmet 18. april 1980 som «forferdelig» idet hun har vært avskåret fra daglig kontakt med barna. Hun er åpenbart i stand til å gi barna meget, både intellektuelt og følelsesmessig. Hun gir inntrykk av å være i stand til å skyve personlige interesser til side til fordel for barnas ve og vel.
I negativ retning vil retten bemerke at hun virker noe usikker, hun støtter seg i alle avgjørelser vedrørende barna til psykologer, førskolelærere og småbarnspedagoger, som gir uttrykk for et inngående kjennskap til familien og dens problemer. Hustruens usikkerhet vil muligens kunne tilskrives at mannen gjennom ekteskapet har vært den dominerende av ektefellene noe som er i samsvar med det syn som hevdes av hans trosfeller. Retten er noe betenkt over hustruens manglende tillit til egne vurderinger, idet hun vel også i framtiden i en viss utstrekning vil la seg lede av utenforstående i spørsmål som angår barna, deres oppdragelse, ve og vel.
Mannen virker solid, pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Han får den beste omtale av sin overordnede ved - - -, hvor han har vært i fast arbeide fra han begynte som læregutt. Pliktoppfyllende, samarbeidsvillig, dyktig i sitt arbeide, ingen problemer med ledelse, arbeidskamerater eller underordnede. Glir lett inn i overordnede stillinger. Han tar seg meget av sønnene, danner ungdomsklubber i nabolaget, spiller forball og drar på tur i skog og mark med sønnene og deres venner. I gaten er han en institusjon for alle barn, ikke bare hans egne. Mannens foreldre bor i samme hus, barna går ut og inn hos besteforeldrene, farfaren gir som vitne i retten et meget tiltalende inntrykk, rolig, vennlig og likevektig. Det negative som vil kunne anføres mot mannen er hans nære tilknytning til Jehovas Vitner, hvor han nå er medlem og regelmessig deltar i religiøse møter tre ganger i uken. Han hevder ikke å utøve religiøs påvirkning på barna, noe som vel imidlertid likevel skjer, idet alle foreldre, bevisst eller ubevisst påvirker sine barn til fordel for sitt religiøse grunnsyn eller mangel på grunnsyn. Det er imidlertid riktig at barna har fått tillatelse til sammen med moren, å feire jul og andre høytider hos morens foreldre, hvor feiringen foregår på tradisjonelt vis.
Etter det retten kan se foreligger imidertid ikke ved den menighet mannen har valgt å slutte seg til omstendigheter som objektivt sett tilsier at menighetens medlemmer er mindre skikket enn andre mennesker - med eller uten religiøs overbevisning, til å ta hand om oppdragelsen av sine barn.
Foreldrene stiller i spørsmålet om foreldremyndigheten til fellesbarna så likt, at det i realiteten er vanskelig å foreta et valg, og begrunne dette. Barna er etter rettens mening ikke lenger «små» i loven forstand, jfr. lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9 §8 - slik at foreldremyndigheten av den grunn uten videre kan overføres til moren. Den yngste av guttene D fyller sju år i august d.å.
Retten finner under sterk tvil, at foreldremyndigheten bør tilkjennes faren. Når retten har funnet å ville treffe denne avgjørelse skyldes det i det vesentlige at det idag råder en viss usikkerhet ved morens livssituasjon. Hun opplyser at hun av hensyn til barna vil bli boende i distriktet, slik at barna kan fortsette i den skolekrets hvor de idag hører hjemme, og ikke minst jevnlig kan få treffe sin far. Hustruen har samtidig søkt opptak ved - - - lærerskole, Ø. Hun har ingen tilknytning til X-distriktet, bortsett fra en tante og onkel som er bosatt på Æ i X. Hennes foreldre bor i Å hvor de har gardsbruk. Hun leier idag en mindre hybelleilighet i Y, X, og overveier å kjøpe rekkehus innen X Boligbyggelag. Som en overgangsordning har hun også lagt ned påstand om å bli tilkjent bruksretten til den tidligere felles leilighet i X. Boligsituasjonen er ikke stabil - økonomisk vil familien være avhengig av underholdningsbidrag fra mannen, sosiale støtteordninger og økonomisk hjelp fra morens familie - hva de har tilsagn om.
Hos faren vil barna bli boende i det miljø de har vokset opp i, de har hjemmet, faren, besteforeldrene og kameratene som de alltid har hatt. En vil måtte rekne med at saknet av moren vil bli sterkt, da sannsynligvis sterkest for den yngste som ennå ikke er fylt 7 år. Hyppige og langvarige samvær med moren, synes å være en forutsetning for at ordningen skal fungere uten for store skadevirkninger for barna. Faren og hjemmet vil for barna representere tryggheten - ømheten og varmen vil de måtte få ved samværene med moren.
Til tross for de betenkeligheter retten har ved å skille barna fra moren, synes likevel denne løsning bedre for barna enn en usikker framtid med moren - flytting til nye boliger og nye miljøer. De opplysninger som foreligger viser at barna i det hjem de hittil har hatt, og under påvirkning av begge foreldre i fellesskap, har hatt en meget gunstig utvikling og er nådd langt fram for sine jevnaldrende.
Samværene med moren bør være lange, hyppige og ikke preget av motforestillinger fra faren side. Som et utgangspunkt bør barna ha samvær med sin mor foruten i sommerferien annen hver helg, fra skolen slutter fredag ettermiddag til mandag morgen, en eller muligens to ettermiddager i uken, 10 - ti - dager i barnas juleferie, 5 - fem - dager i barnas vinterferie og 10 - ti - dager i påskeferien. Det beste vil være om barna i den utstrekning undervisningen tillater dette kan ferdes fritt og ubundet mellom sine foreldre, og i størst mulig utstrekning selv bestemme når de vil være hos sin mor og når de vil være hos sin far. Denne ordningen burde kunne fungere bra så lenge moren blir boende hvor hun idag bor, hvis hun seinere skulle flytte til Å eller Ø må den tillempes, idet barna da vil få reisetid i tillegg. Moren har i retten klaget over at hun etter at hun fraflyttet hjemmet ikke har fått anledning til å hente barna på skolen og i barnehagen. Det bør kunne gjennomføres at barna fra skolen drar direkte hjem til sin mor. Så lenge foreldrene bor som de gjør idag, skulle det heller ikke være noen betenkeligheter ved at barna blir hos sin mor natten over og går fra henne til skolen. Dette bør reguleres i samsvar med barnas eget ønske - da vil sannsynligvis skadevirkningene av separasjonen bli mindre enn hva de elllers kunne bli.
Begge foreldre synes å ha den modenhet og evne til omtanke som tilsier at man til enhver tid vurderer barnas situasjon, og gjennomfører samværsretten i samsvar med barnas egne ønsker og behov for samvær med begge foreldre.
Da mannen etter dette er tilkjent foreldremyndigheten til fellesbarna, vil han måtte tilkjennes bruksretten til den tidligere felles bolig i X. Fra hustruens side var kravet om bruksretten til den tidligere felles bolig fremmet ut fra omsynet til barna, for at overgangen til nytt miljø og ny bolig skulle kunne skje gradvis og ikke for brått.
Verken omsorgen for barna eller forholdene i ekteskapet kan i dette høvet sies å ha medført eller ville medføre at hustruen har forringet sine muligheter til å sørge for sitt eget underhold. Det foreligger således ikke grunnlag for å tilkjenne hustruen underholdsbidrag fra mannen.
Mannen er montør i - - -. Han oppgir sin inntekt til kr. 71740,- i året med tillegg kr. 2756,- eventuelt midlertidig lønnstillegg kr. 5600,- og et mindre vakttillegg kr. 1-2000,- i året. Han har f.t. permisjon uten lønn for å ta hånd om barna som hjemmeværende husmor og mottar de vanlige sosiale ytelser, enslig forsørgerstønad, bidragsforskott og barnetrygd for 3 barn. Det er ennå uvisst om mannen vil søke forlenget permisjon - eventuelt si opp stillingen - eller tre tilbake i inntektsgivende arbeide hvis han blir tilkjent foreldremyndigheten til barna ved den endelige avgjørelse av domstolene. Dette vil sannsynligvis avhenge både av denne avgjørelse og av mulighetene for å få kvalifisert hjelp i husholdningen mens han er på arbeide.
Hustruen har ingen utdanning ut over artium og seks måneders kurs for lærervikarer. Bortsett fra kortvarige vikariater i skolen har hun vært hjemmeværende husmor i 10 år. Hun har søkt videre utdanning ved - - - lærerskole, Ø. Det er ennå uvisst om hun kommer inn, og i så fall vil avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten til barna være avgjørende for om hun begynner på skolen eller ikke. Mulighetene for kortvarige vikariater i skolen er varierende, og gir ingen sikker inntekt.
Retten har også her vært i tvil, idet det synes rimelig at hustruen i den aktuelle situasjon i en viss utstrekning bidrar til de økonomiske underhold av barna. På den annen side synes hennes inntektsmuligheter i dag usikre - hvis hun begynner på lærerskolen vil hun være uten inntektsgivende arbeide i flere år framover. Til dette kommer at hun ved gjennomføringen av en utstrakt samværsordning som omhandlet ovenfor, ved siden av eget underhold, vil få betydelige utgifter til mat, hus m.v. under samværene. Hun vil være avhengig av en rommelig leilighet hvor barna fortrinnsvis også kan bevege seg utendørs, hun vil under samværene få en husholdning på tre personer - i tillegg vil hun sannsynligvis føle behov for å kjøpe klær m.v. til barna.
Retten finner under tvil, at det på det nåværende tidspunkt ikke foreligger grunnlag for å pålegge hustruen å betale oppfostringsbidrag til fellesbarna. Spørsmålet bør tas opp til ny vurdering og avgjørelse så snart hustruen kommer i fast inntektsgivende arbeide forutsatt at mannen da, ved den endelige avgjørelse i saka, fortsatt har foreldremyndigheten til fellesbarna. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Christiansen, Kåre Berg og ekstraordinær lagdommer Aug. Nissen Breder): - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Begge foreldre må anses som meget godt skikket til å ha foreldremyndigheten for barna. Etter opplysningene i saken, bl.a. i de vitneforklaringer som er avgitt, legger lagmannsretten til grunn at de i usedvanlig grad har tatt seg godt av sine barn og sammen har skapt et harmonisk og stimulerende miljø for dem. I denne sammenheng nevnes at C s klasseforstander har betegnet ham som mønsterelev og i det hele tatt som en av de dyktigste elevene hun har hatt i sin 13-14 årige praksis som lærer. Denne karakteristikk antar lagmannsretten har sammenheng med de gode oppvekstvilkår gutten har hatt.
Begge foreldre kan tilby boforhold og miljø som er nærmest likeverdige. Faren disponerer en treroms leilighet i 2. etasje i sine foreldres hus. Moren har en treroms borettslagleilighet i en firemannsbolig. Barna har begge steder gode lekemuligheter med nære kamerater og omtrent like lang skolevei. Etter lagmannsrettens oppfatning vil en overflytting av barna ikke medføre noe miljøskifte som innebærer uheldige følger. Barna har siden samlivsbruddet hatt en utstrakt kontakt med moren, såvidt skjønnes blant annet fordi A lojalt har etterlevet byrettens samværsordning. Barna er vel fortrolig med morens nye bosted og har funnet seg kamerater i nabolaget. De vil fremdeles sogne til den samme skole som de går på nå. Foreldrene bor så nær hinannen at barna vil kunne bevare en god kontakt med både faren og besteforeldrene på farssiden.
Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen vesentlig vekt på farens medlemskap i Jehovas vitner. Såvidt skjønnes har han i stor utstrekning på en noenlunde fornuftig måte forsøkt å unngå konflikter for barna på områder der hans spesielle livssyn kan komme i strid med vanlig oppfatning ellers, f.eks. ved feiring av jul og fødselsdager. Eventuelle vanskeligheter på dette området vil vel forøvrig fortsatt kunne bestå dersom moren får foreldremyndigheten, idet mulighetene for slike konflikter som påberopt av den ankende part til dels fortsatt vil kunne foreligge ved en samværsrett for A.
Byretten har ved sin avgjørelse lagt vekt på at B virker noe usikker, og lignende anførsler er gjort gjeldende også fra ankemotparten, som hevder at hun lett lar seg påvirke av andre. Det er imidlertid ikke under ankeforhandlingen påvist forhold av denne art som kan ha noen nevneverdig betydning for barnefordelingsspørsmålet.
Det må anses på det rene at eldstegutten C ved enkelte anledninger har vært uvillig til å være hos moren, og dette forhold har vært påberopt av ankemotparten til støtte for en stadfestelse av byrettens dom forsåvidt gjelder foreldremyndigheten. Lagmannsretten antar at denne holdning hos C i første rekke kan ha sammenheng med skuffelse over at moren forlot hjemmet, hvilket forøvrig var den mest nærliggende løsning ved samlivsbruddet ettersom partene da bodde sammen i svigerforeldrenes hus. Det er ikke påvist noen annen grunn til C s holdning, f.eks. uheldige egenskaper ved morens person. Det ligger nær å tro at en eventuell motvilje mot å besøke moren vil være av forbigående art, og begge parter har gitt uttrykk for at samværet mellom C og moren nå går bra.
Etter dette kan man ikke si at den ene av foreldrene i avgjort grad peker seg ut fremfor den annen når det gjelder spørsmålet om hvor barna vil få det best. I valget mellom dem er lagmannsretten blitt stående ved å legge avgjørende vekt på den nærere følelsesmessige tilknytning som de må antas å ha til moren. Frem til samlivsbruddet ifjor var moren for det aller meste av tiden hjemmeværende og tok seg av barna med særlig omhu og kjærlighet. Faren var i denne tiden i fullt arbeid og borte det meste av dagen. På denne bakgrunn ligger det nærmest å tro at moren har fått det mest inderlige forhold til barna, og at de følelsesmessige verdier som dette forhold representerer, i den aldersmessige utvikling barna nå befinner seg i, best vil komme dem til gode ved at de får ha moren som det mest sentrale tilknytningspunkt. I denne betraktning ligger det ingen nedvurdering av farens holdning til barna. Etter de opplysninger som foreligger (bl.a. ved meget rosende omtale fra naboer som møtte som vitner for lagmannsretten) vil lagmannsretten tvertimot anta at faren i usedvanlig grad har engasjert seg på en positiv måte i barnas oppdragelse. Han har såvidt skjønnes vært en sentral person også for barnas venner i strøket og har fått med barna og deres venner på forskjellige former for fritidsaktiviteter både innendørs og utendørs. Lagmannsretten finner imidlertid at det bør legges sterkest vekt på det mer nære og personlige forhold til foreldrene og er kommet til at moren synes å være den som i denne forbindelse har et fortrinn fremfor den annen part.
Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at moren bør få foreldremyndigheten i medhold av §8 annet ledds annet punktum i lov om barn i ekteskap.
Partene er enige om at den av foreldrene som ikke får foreldremyndigheten skal ha rett til samvær med barna, jfr. §8 tredje ledd i lov om barn i ekteskap. Lagmannsretten finner at A passende kan tilstås en samværsrett av samme omfang som den byretten fastsatte for B, bortsett fra juleferien der det bør sikres at barna kan være sammen med moren under den egentlige julefeiring. Lagmannsretten har gått ut fra at B lojalt vil etterleve samværsretten slik A til nå har gjort det.
Lagmannsretten finner videre at moren vil ha behov for oppfostringsbidrag for barna og at faren vil ha økonomisk evne til å yte slikt bidrag selv om det tas hensyn til at barna etter det omfang besøksretten har fått, vil komme til å oppholde seg mye hos faren. Hovedparten av utgiftene med barna vil likevel påhvile moren. Bidraget finnes passende å kunne settes til kr. 800 pr. måned for hvert av barna, slik at første bidrag forfaller 1. april 1981. Lagmannsretten har for mannens vedkommende bygget på at han vil tjene mellom kr. 80000 og kr. 90000 for hvert år når han går tilbake i sin tidligere stilling. Han betaler hver måned kr. 600 i husleie og kr. 500 som avdrag på et lån som nå står til rest med kr. 9-10000. Forøvrig har han vanlige utgifter til mat og klær m.v. Det bemerkes at bidraget kommer til fradrag ved inntektsligningen for mannen. B vil, ihvertfall i de nærmeste årene, ha svært små inntekter som følge av omsorgen med barna. Hun vil motta barnetrygd med kr. 814 pr. måned. Hun vil også få stønad som fraseparert forsørger, men denne vil imidlertid bli justert på grunnlag av de bidrag hun mottar fra mannen. Hun har en husleie på kr. 575 pr. måned. Hun nedbetaler et lån på kr. 47000 til innskudd med kr. 600 i måneden. Forøvrig har hun vanlige utgifter til mat og klær m.v. - - -