LH-1997-417
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-18 |
| Publisert: | LH-1997-00417 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett nr. 98-132 - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00417 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Ingrid Lillevik) mot A, (Forsvarer: Advokat Trond Odin Rønbeck). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Nilsen, rettens formann, Lagdommer Synnøve Nordnes, Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr. Med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeloven (1902) §44, §52 |
Tana og Varanger herredsrett avsa 9 mai 1997 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1965, frifinnes.
2. A tilkjennes ikke erstatning for utgifter til sitt forsvar.
Påtalemyndigheten har påanket dommen. Anken retter seg mot saksbehandlingen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten besluttet 13 juni 1997 at anken henvises til ankeforhandling. Tiltalebeslutningen er den samme som for herredsretten.
Politimesteren i Vadsø har 6 mars 1997 satt A, født xx.xx.65, under tiltale ved Tana og Varanger herredsrett for overtredelse av:
Vegtrafikkloven §31, første og fjerde ledd, jf §22, annet ledd, hvoretter fører av motorvogn ikke må nyte alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter at han er ferdig med kjøringen, når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforsking på grunn av kjøringen. Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.
Grunnlag er følgende forhold: Søndag 14 juli 1996 ca klokken 0345 på fylkesveg 281 i Tana drakk han alkohol etter at han like før, som fører av personbil, med kjennetegn DF...., hadde kjørt på B. Han måtte forstå at det kunne bli politietterforsking på grunn av kjøringen.
Ankeforhandling ble avholdt 18 august 1997 i Vadsø. Tiltalte møtte og gav forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig til straff. Det møtte 3 vitner som gav forklaringer. Rettsoppnevnt sakkyndig i psykiatri møtte og gav forklaring, i tillegg til skriftlig erklæring som han fremla. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken.
Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalen til straff av fengsel i 18 dager, som gjøres betinget med prøvetid på 2 år, og med tillegg av bot på 7 000 kroner, subsidiært 14 dager fengsel, samt at saksomkostninger idømmes. Forsvarer har nedlagt påstand om at tiltalte frifinnes.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn:
Tiltalte A var lørdag kveld 13 juli 1996 og utover natt til den påfølgende søndag på fest på ...markedet i Tana i Finnmark. Han hadde drukket et par pilsnerøl før han dro dit omkring kl 2100 lørdag kveld sammen med noen venner. De ankom stedet i tiltaltes bil, en Peugeot 405 personbil, som ble kjørt av en kamerat av ham. Det kom til uoverensstemmelser mellom tiltalte og C, som er mor til hans 3 barn, og som i flere år hadde vært hans samboer, inntil det hadde blitt samlivsbrudd mellom dem. Tiltalte ble sittende i bilen sin utover kvelden og natten. Han drakk ikke alkohol mens han oppholdt seg der. Et par timer over midnatt søndag 14 juli kjørte tiltalte hjem til X i Tana, sammen med dem som han hadde ankommet festen sammen med, og kameraten var fortsatt sjåfør. Etter å ha vært hjemme en liten stund, bestemte tiltalte seg for å dra tilbake til markedet for å se etter C, i håp om at de kunne bli venner igjen og at hun ville bli med ham hjem.
Tiltalte kjørte i retning Langnes, og han var alene i bilen. Han var ikke påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Da han kom kjørende i en hastighet på 70 - 80 km/t på riksveien, fikk han øye på B og D som kom gående mot hans kjøreretning i regnværet. Han bremset ned fordi han tenkte at han skulle ta dem med i bilen, men bestemte seg så for å vente med det til han kom på tilbakeveien, slik at han først kunne få snakke alene med C. Han slapp derfor bremsen og ville kjøre videre. Bilen hadde da hastighet på 40 - 50 km/t. Tiltalte kjørte godt over i venstre side på den forholdsvis smale veien, for å vike unna de to fotgjengerne, som kom til høyre for ham.
B gikk plutselig ut i veibanen foran bilen, idet bilen var like foran ham. B ble truffet av bilen, i høyre del av fronten, slik at han ble kastet over ende og ble liggende i veikanten eller veigrøften på høyre side i tiltaltes kjøreretning. Tiltalte stanset straks bilen og gikk ut for å se til B. Han var redd for at B kunne være skadet etter sammenstøtet. Påkjørselen skjedde omtrent kl 0345.
Bevisvurderingen så langt bygger i hovedsak på tiltaltes forklaring. B, som hadde drukket alkohol og følte seg beruset, kan ikke huske noe av det som skjedde. Tiltalte har i retten forklart at han kan nesten ikke huske noe om det som skjedde etter dette.
Tiltalte satte seg deretter inn i bilen igjen og kjørte et par hundre meter videre, der han snudde bilen og parkerte i veikanten med fronten pekende i den retning som han hadde kommet fra. Bilen stod parkert slik da folk etter hvert kom til ulykkesstedet og også da politiet kom dit.
Tiltalte drakk alkohol mens han satt alene i bilen etter påkjørselen. Han drakk omtrent en halv liter brennevin fra en 1 1/2 liters colaflaske som befant seg i bilen. Han drakk dette i løpet av en halv times tid, inntil E som kom til stedet satte seg inn i bilen hans. Etter dette drakk han ikke alkohol. Blodprøve som ble tatt kl 0530 samme natt viser at tiltalte da hadde minsteverdi på 2,41 promille alkohol i blodet. Tiltalte har i retten forklart at han ikke kan huske at han drakk sprit fra flasken etter uhellet, men at han skjønte at han hadde gjort det, fordi flasken var full før siste kjøretur fra bopel.
Skyldkravet for overtredelse av vegtrafikkloven §22 annet ledd er forsett eller uaktsomhet. Vedrørende lovens vilkår om at det kan bli politietterforsking på grunn av kjøringen, er skyldkravet at føreren forstår eller må forstå dette, med hvilket forstås kvalifisert uaktsomhet, altså mer enn vanlig uaktsomhet.
Tiltalte har i retten forklart at han ikke kan huske at han drakk alkohol etter påkjørselen, at han ikke kan huske mer enn et glimt fra påkjørselen, at han ikke kan huske hvem som satte seg inn i bilen hans, at han ikke kan huske at han ble innbragt av politiet, og at det første han kan huske godt er at han våknet hjemme utpå søndagen.
Den rettsoppnevnte sakkyndige har i sin skriftlige erklæring konkludert med at det "ikke finnes holdepunkter for bevisstløshet på gjerningstiden" samt at en "viss grad av bevissthetssenkning kan tenkes inntrådt, men neppe straffefrikallende." Han utdypet dette i sin muntlige forklaring i retten. Han forklarte blant annet: "Hvis man måler bevissthetsgrad fra 0 til 100 (der 0 gir bevisstløshet), antas tiltalte å ha hatt en bevissthetsgrad på mellom 20 og 40 i tidsrommet fra påkjørsel til han begynte å drikke alkohol. Det kan ikke ses å foreligge slik affekt som kan likestilles med selv en kortvarig bevisstløshet."
Tiltalte var ikke bevisstløs etter påkjørselen. Det foreligger ikke grunnlag for straffrihet etter straffeloven §44. Det legges imidlertid til grunn at han hadde nedsatt bevissthet i de første minutter etter påkjørselen, i den korte tid som gikk frem til han begynte å drikke alkohol. Forholdet vedrørende påkjørselen av fotgjengeren kunne åpenbart medføre at det kunne bli politietterforsking på grunn av kjøringen. Tiltalte innså selv straks alvoret i situasjonen, ved at han stanset for å se etter den som var blitt påkjørt. Tiltalte samtalte med E, som omtrent en halv time etter påkjørselen satte seg inn i bilen hans. Hun forklarte i retten at han var veldig opptatt av tilstanden til den som var blitt påkjørt, og at han gjentatte ganger snakket om dette. Hun forklarte også at det virket som om tiltalte var i sjokk. Politikonstabel Presterudstuen forklarte i retten at tiltalte under innbringelsen fra skadestedet var fortvilt, at han var veldig opptatt av hvordan det gikk med han som var blitt påkjørt, at han stadig spurte om tilstanden hans, samt at tiltalte sa at han hadde drukket alkohol etter å ha kjørt på ham.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte var i en sjokktilstand like etter påkjørselen. Slik reaksjon er også naturlig etter en såvidt alvorlig ulykke. Den sakkyndige har forklart at sjokkopplevelsen i utgangspunktet vil være nokså lik for alle som kjører på et menneske. Det finnes ikke bevist at tiltaltes sinnstilstand var særlig annerledes enn det som må anses normalt etter et slikt kjøreuhell.
Lagmannsretten finner etter dette bevist at tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforsking på grunn av kjøringen. Lagmannsretten finner videre bevist at tiltalte visste at han var fører av motorvognen samt at han drakk alkohol like etter at påkjørselen fant sted. Tiltalte blir å domfelle for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og fjerde ledd jf §22 annet ledd.
Overtredelse av vegtrafikkloven §22 annet ledd om etterfølgende alkoholnytelse straffes som regel med bot og fengsel. Spørsmål om hvorvidt fengselsstraffen kan gjøres betinget, beror på en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter. Det vises til vegtrafikkloven §31 fjerde ledd, Høyesteretts avgjørelser i Rt-1989-567 og Rt-1995-357, samt til Andenæs/Bratholm "Spesiell strafferett" (tredje utgave) side 348.
Tiltalte er nå samboer med C igjen. Familien bor i eget hus i X i Tana. C er hjemmeværende med deres 3 felles barn, som er 2, 6 og 9 år gamle. Tiltalte er for tiden ansatt i Tana kommune der han arbeider som sjåfør. Han håper at dette arbeidsforhold, som er midlertidig, kan bli å fortsette. Han oppebærer arbeidsinntekt på omtrent 15 000 kroner brutto i måneden, så lenge arbeidsforholdet varer. Han har ingen formue.
Lagmannsretten finner at straffen passende kan fastsettes til fengsel i 18 dager, med tillegg av bot på 5 000 kroner, subsidiært 15 dager fengsel. Fullbyrdelse av fengselsstraffen utsettes med prøvetid på 2 år, etter reglene i straffeloven §52 følgende. Saksomkostninger idømmes ikke.
Dommen er enstemmig.
Domslutning:
A, født xxxxxx, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og fjerde ledd jf §22 annet ledd til straff av fengsel i 18 dager, med tillegg av bot stor 5 000 kroner, subsidiært 15 dager fengsel. Fullbyrdelse av fengselsstraffen utsettes med prøvetid på 2 år. Saksomkostninger idømmes ikke.