LH-2000-344
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-26 |
| Publisert: | LH-2000-00344 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten namsrett nr. 00-265 D - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00344. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Egen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind J. Eidnes). |
| Forfatter: | Peter M. Sellæg. Bjørnar Stokkan. Kjell Martin Haug |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §403 |
Saken gjelder begjæring om utlegg.
Hålogaland lagmannsrett avsa 27. september 1999 kjennelse med slik slutning:
1. B skal i et tidsrom av 1 - ett - år fra kjennelsens forkynnelse betale tvangsbot med 3.000 - tretusen - kroner for hver gang samværsretten mellom A og C ikke blir respektert. Boten tilfaller statskassen.
2. B skal betale A saksomkostninger med 7.680 - sjutusensekshundreogåtti - kroner for lagmannsretten og 13.284 - trettentusentohundreogåttifire - kroner for namsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
B påkjærte kjennelsen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 17. november 1999 ( Rt-1999-1815) ble kjæremålet forkastet og A tilkjent saksomkostninger med kr 3.000,-.
Den 3. januar 2000 fremsatte A begjæring om utlegg hos B. Det fremgikk av begjæringen at hovedkravet utgjorde kr 27.000,- og at det knyttet seg til 9 tilfeller av samværsnekting etter lagmannsrettens kjennelse. Videre fremgikk det at kostnader ved utenrettslig inndriving utgjorde kr 23.694,-.
Namsmannen i Bodø holdt 2. februar 2000 utleggsforretning hos B. Han fant imidlertid intet å ta utlegg i og forretningen ble avholdt med «intet til utlegg».
A klaget over namsmannens avgjørelse og fremholdt at B hadde aktiva det kunne tas utlegg i. Det ble vist til at hun hadde overdratt en eiendom til sin mor for kr 100.000,-. Overdragelsen var tinglyst 20. desember 1999.
Namsmannen fastholdt sin tidligere avgjørelse, og klagen ble oversendt Salten namsrett.
Den 5. april 2000 avsa Salten namsrett kjennelse med slik slutning:
1. Klage over namsmannen i Bodøs vedtak om intet til utlegg av 02.02.00 forkastes.
2. Hver av partene må bære sine saksomkostninger.
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse og i hovedsak anført:
B har for namsretten fremlagt kvitteringer som er ment å sannsynliggjøre at salget av eiendommen var reellt og ikke proforma. Kvitteringene bør dokumenteres med bankoverførsler. Hvis ikke dette skjer skal det tas utlegg i eiendommen. Det kreves muntlige forhandlinger for å klargjøre fakta vedrørende kvitteringene.
Det er ikke lagt ned noen påstand, men det fremgår av kjæremålet at A mener at namsrettens kjennelse er uriktig og at han skal tilkjennes saksomkostninger.
B har tatt til motmæle og i hovedsak anført:
Eiendomsoverdragelsen var reell og siden kjøpesummen er forbrukt, er det ikke noe å ta utlegg i. Huset var nedslitt. D overtok eiendommen for kr 100.000,- med påhvilende utpantingskrav til kommunen, kr 102.331,-.
Kjøpesummen ble brukt til nedbetaling av gammel gjeld til D og E. De har kvittert for mottatt beløp, og kvitteringene gir tilstrekkelig dokumentasjon for at oppgjør har funnet sted. Det er ikke nødvendig med muntlige forhandlinger.
Det er lagt ned slik påstand:
B frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten skal bemerke:
Den klare hovedregel er at kjæremål avgjøres etter skriftlig behandling, se tvistemålsloven §403 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige grunner som tilsier at det i denne saken bør holdes muntlige forhandlinger.
På forespørsel fra lagmannsretten har A opplyst at hovedkravet i forhold til begjæringen om utlegg er de saksomkostningene som han er tilkjent for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Etter dekningsloven §2-2 jfr tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd kan en kreditor som hovedregel bare ta beslag i formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. I forhold til formuesgoder som har tilhørt skyldneren, men som han har disponert over, suppleres bestemmelsene av regler om rettsvern og omstøtelse. Men ser man bort fra reglene om rettsvern og omstøtelse, kan en kreditor bare beslaglegge formuesgoder som reeelt tilhører skyldneren.
A har anført at B var og er reell eier av fritidseiendommen «- - -» gnr - - bnr - - i X.
På bakgrunn av det opplyste legger lagmannsretten til grunn at B i 1992 kjøpte eiendommen «- - -» av sin far F for kr 80.000,-. Den 2. desember 1999 overskjøtet hun eiendommen til sin mor D for kr 100.000,-. Skjøtet ble tinglyst 20. desember 1999.
Det er anmerket i skjøtet at «varmvannstank og sanitære anlegg er defekt» og lagmannsretten legger til grunn at huset trengte reparasjon. Videre legges det til grunn at det hvilte utpantningskrav på eiendommen for kr 102.331,- og at D overtok eiendommen med påhvilende pantekrav.
B har opplyst om salget i sin selvangivelse for 1999, og det er ikke grunn til å betvile at D etter overtakelsen har ført opp eiendommen i sin selvangivelse. Etter det opplyste har sistnevnte etter overtakelsen betalt offentlige avgifter på eiendommen, men hun har også betalt strøm og forsikring på eiendommen før overtakelsen fant sted.
B har opplyst at kjøpesummen ble oppgjort ved hun mottok et kontantbeløp av sin mor. Moren gjorde imidlertid fradrag for skyldig husleie med kr 24.500,-, forbruksgjeld med kr 29.000,- og utlegg for strøm og forsikring for «- - -» for 1996, 1997, 1998 og 1999 med kr 12.000,-. B hadde i en årrekke leiet leilighet hos sin mor. Skyldig husleie gjaldt tiden juni - desember 1999. I tiden mai - august 1999 hadde hun tatt opp forbrukslån hos moren.
Ifølge B betalte hun tilbake kr 20.000,- som hun i 1999 hadde lånt av E, og resten av kontantbeløpet ble nyttet til innkjøp og dekning av forpliktelser.
B har fremlagt kvittering for at hun har mottatt kjøpesummen av moren, og at moren har mottatt de nevnte beløp til dekning av skyldig husleie, forbrukslån og utlegg til strøm og forsikring. Videre har hun fremlagt kvittering fra E om at han har mottatt kr 20.000,-.
Noen nærmere dokumentasjon for gjeldsforholdene til D og E er imidlertid ikke fremlagt. Det skal ha foreligget notater som viste gjeldsforholdene, men disse skal ha blitt makulert i forbindelse med innfrielsen av gjelden. Leieforholdet har sitt grunnlag i en skriftlig leieavtale fra 1994, men denne har blitt endret gjennom muntlige avtaler gjennom leieforholdet.
Den overveiende del av gjelden på kr 75.500,- skal ha blitt stiftet i 1999. Gjelden knytter seg til løpende utgifter og forbruk, og den er stiftet i forhold til nærstående av B. Sett i lys av gjeldens størrelse og karakter hadde det vært ønskelig med en nærmere dokumentasjon for gjeldsforpliktelsene. Den manglende dokumentasjonen gjør at det stilles spørsmål ved forpliktelsene.
Det er imidertid på det rene at B etter at hun hadde avsluttet studier våren 1999 var uten arbeid frem til september samme år. Videre er hun enslig forsørger med ett barn. Disse forhold kan tilsi at hun hadde et lånebehov i 1999, og slik saken er opplyst, kan lagmannsretten ikke se bort fra kvitteringene fra D og E.
Lagmannsretten legger derfor til grunn at det ble foretatt oppgjør i samsvar med skjøtet og at det skjedde en reell overføring av eiendomsretten. Dette innebærer at B ikke var eier av eiendommen på det tidspunkt som utleggsforretningen ble avholdt.
Når forholdene lå slik an, kunne det ikke tas utlegg i eiendommen.
Lagmannsretten finner for øvrig ikke holdepunkter for at B på utleggstidspunktet hadde andre eiendeler som det kunne tas utlegg i. Det vise si den forbindelse til opplysningene om disponeringen av salsgsummen for eiendommen.
Etter dette blir namsrettens kjennelse punkt 1 å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, men lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at A ikke bør ilegges saksomkostninger, jfr tvistemålsloven §180 første ledd. Namsrettens kjennelse er forholdsvis kortfattet og gjennom behandlingen i lagmannsretten har Bs gjeldsforpliktelser blitt nærmere belyst. Etter lagmannsrettens syn hadde A grunn til se lagmannsrettens vurdering av saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Salten herredsretts kjennelse slutningen punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.