RG-1935-414
| Instans: | Bergens overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-04-03 |
| Publisert: | RG-1935-414 (140 1935) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 98/1931. |
| Parter: | Ankende part: Grosserer Olaf Nygaard. Motpart: Stavander Elektricitetsverk. (Advokat Trygve Wyller.) |
| Forfatter: | Hjelpedommer Wiers-Jenssen, Overrettsdommer Jynge samt justitiarius Iversen |
| Lovhenvisninger: | Trustloven (1926) §21, Akkordloven (1899), Avtaleloven (1918), Trustloven (1926) |
Ved Stavanger byretts dom av 21. august 1931 blev Stavanger Elektrisitetsverk frifunnet for grosserer Carl I. Rasmussens tiltale, saksomkostninger blev ikke tilkjendt.
Dommen, som er avsagt med domsmenn, er enstemmig
Ved betimelig innkommet ankeerklæring av 16 oktober 1931 har groserer Carl I. Rasmussen, Oslo, ved processfullmektig o.r.sakf. Olaf Nygaard, Stavanger påanket denne dom til overretten. I ankeerklæringen anføres, at byretten har tatt feil når det omprocederte forhold ikke finnes å omhandle prismisbruk eller noen art av konkurranceinnskrenkning», og at «byretten har tatt feil når den har funnet Elektrisitetsverkets fremgangsmåte lovlig og hjemlet ved de almindelige kjendte vedtektsbestemmelser for strømleveranse.»
Den ankende parts påstand er:
«Stavanger Elektrisitetsverk demmes til å tilbakebetale grosserer Carl I. Rasmussen de deponerte kr. 736,- med 5% renter fra deposisjonsdagen 2. juli 1930 til tilbakebetaling skjer samt saksomkostninger for byretten og overretten.»
Side:415
Motparten, Stavanger Elektrisitetsverk, ved processfullmektig adv. Trygve Wyller, har nedlagt påstand om stadfestelse av byrettens dom, og tilkjennelse av saksomkostninger for overretten.
Angående sakens gjenstand henvises til premisserne for byrettens dom.
Der er for overretten fremlagt endel skriftlige bevismidler, hvis innhold man dog finner det unødvendig å referere.
Overretten er kommet til det samme resultat som byretten.
Tilleggsvedtektene for Stavanger Elektrisitetsverk punkt II er sålydende: «For levering av strøm til ny eier eller leieboer av eiendom som er frasolgt et konkursbo kreves dekning av boets gjeld, eventuelt av den nye eier.» Efter denne bestemmelse har den ankende part, som eier av eiendommen Hodnegt. 5 i Stavanger, for å få levert strøm, måttet innbetale, hvad den forrige eier av eiendommen, Stavanger Stift- og Sardinnøklefabrik A/S, skyldte for levert strøm, kr. 736,-. Innbetalingen er skjedd på det vilkår, at såfremt verkets krav er uberettiget, skal beløpet tilbakebetales.
Som det vil sees av byrettens dom, har spørsmålet om berettigelsen av verkets krav vært forelagt for Trustkontrollen, og Kontrollrådet har funnet at verkets krav virker urimelig. Den ankende part hevder, at det derved er endelig fastslått, at verkets krav er uberettiget. Overretten er imidlertid enig med byretten i, at det forhold som foreligger til behandling i nærværende sak, ikke faller inn under begrepet boikot, således som dette er definert i trustlovens §21. Det sees også av kontroll-direktorens innstilling, at det kun er ved en utvidende fortolkning av trustlovens §21 at forholdet har kunnet henføres under denne paragraf. Og såfremt kontrollrådets avgjørelser skal kunne være
Side:416
bindende for domstolene, må det kreves, at avgjørelsen klart henhører under kontrollrådets myndighetsområde.
Angående sakens realitet bemerkes:
Stavanger Elektricitetsverk har monopol på levering av elektrisk strøm i Stavanger. Den som vil ha elektrisk strøm er henvist til å ta den fra verket. En avtager av elektrisk strøm, har da liten eller ingen innflytelse på innholdet av den kontrakt som inngåes mellem ham og verket. Vil han ha strøm, må han ta den på de betingelser verket opstiller. Overretten antar at verket under de omstendigheter ikke står fritt ved opstillingen av leveringsbetingelser, og man har funnet det meget tvilsomt, om ikke den ovenfor refererte leveringsbetingelse må ansees som urimelig og uberettiget. Den pålegger en viss gruppe strømavtagere - - kjøpere av eiendomme hvis forrige eiere ikke har kunnet opfylle sine forpliktelser - særlige plikter for å få strømlevering. Disse plikter - betaling av den forrige eiers skyldige avgift - er uten tilknytning til de rettigheter som strømavtageren har, og kan kun pålegges ham i kraft av det faktiske monopol verket har. De forpliktelser som pålegges avtagerne av strøm er således ikke de samme for alle, men den avtager som har overtatt, eller måttet overta, visse eiendomme, må betale en ekstraavgift for å få levert strøm.
Men overretten finner, at HRD. i Rt-1907-139 er avgjørende for utfallet av nærværende sak. Forholdene i den dom synes å være helt analoge med forholdene i nærværende sak, og overretten finner ikke at den kan fravike den opfatning, som høiesterett i dommen har gitt uttrykk for, en opfatning, som sees å være fulgt og lagt til grunn for senere domme av underordnede retter.
Det er så, at opfatningen av, i hvilken utstrekning den sterkere part rettmessig kan utnytte sin stilling overfor en svakere medkontrahent, er svinget siden 1907, hvad der
Side:417
har gitt sig uttrykk i bestemmelserne i trustloven og avtaleloven. Men disse lovbestemmelser kan ikke sees å ha grepet inn i det forhold som forelå til behandling i dommen av 1907, og som foreligger i nærværende sak. Høiesterettsdommen av 1907 sees fulgt i rettsavgjørelser også fra de senere år, og i dom i Rt-1931-882, sees også høiesteretts mindretall å bygge på, at dommen fra 1907 er bindende.
Den ankende part har påberopt pig HRD. i Rt-1931-882 som avgjørende for nærværende sak. Heri er overretten ikke enig. Ved nevnte dom blev kun avgjort, at et Elektricitetsverk ikke kan bruke sin maktstilling til å tiltvinge sig full dekning for en fordring i et akkordbo. Verket kunde ikke tiltvinge sig nogen endring i det rettsforhold som akkordloven etablerer mellem boet og fordringshaverne. Men i nærværende tilfelle er der ingen lovregel som gjør det urettmessig for verket å motta full betaling av den ankende part. Det sees også, at høiesteretts flertall mente, at dommen av 1907 ikke var avgjørende for det tilfelle som forelå til behandling.
Byrettens dom blir efter dette å stadfeste.
Overretten har funnet saken tvilsom i juridisk henseende, og da den ankende part efter kontrollrådets uttalelse og efter høiesterettsdommen av 1931 finnes å ha hatt grunn til å prøve saken for overretten, antas omkostningene å burde opheves også for overretten.