RG-1963-117

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1962-05-28
Publisert:	RG-1963-117
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. mai 1962 i ankesak nr. 86/1961 A
Parter:	Hol kommune v/ordføreren (overrettssakfører Knut Farner) mot Lilly Rones Sandsund (høyesterettsadvokat Hans J. Bjørnstad).
Forfatter:	Lagdommer Hans M. Michelsen, sorenskriver Ingvald Falch, hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43, Arbeidervernloven (1956), Tvistemålsloven (1915) §146, §172, §174, Tjenestemannsloven (1918) §19, §22, §23, §24, Tjenestemannsloven (1918)

Ved brev fra Hol kommune av 26. januar 1961 ble Lilly Rones Sandsund oppsagt fra sin stilling som bestyrerinne ved det kommunale gamlehjem. Innen den frist som er nevnt i arbeidervernlovens §43, har Lilly Rones Sandsund anlagt sak mot kommunen i anledning av oppsigelsen. For herredsretten påsto hun prinsipalt gjeninnsettelse i stillingen etter arbeidervernlovens §43 annet ledd. Subsidiært krevet hun erstatning etter den samme bestemmelse. I denne saken avsa Lofoten herredsrett - dommerfullmektigen som enedommer - den 13. september 1961 dom med slik domsslutning:

«Fru Lilly Rones Sandsund, Fygle gjeninnsettes i stillingen som bestyrerinne ved Hol Gamlehjem innen 1. januar 1962.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Saksforholdet går frem av herredsrettens domsgrunner.

Side:118

Mot denne dommen har Hol kommune i rett tid erklært anke til Hålogaland lagmannsrett. Kommunen har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«Hol kommune v/ordføreren frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lilly Rones Sandsund har tatt til gjenmæle mot anken. I sitt anketilsvar erklærte hun motanke. Gjennom sin motankeerklæring trakk ankemotparten nye krav inn i saken. Hun har under ankeforhandlingen lagt ned slik påstand:

«I. Prinsipalt:

1. Oppsigelse av 26. januar 1961 kjennes ugyldig.

2. Fru Rones Sandsund tilkjennes lønn med lovlige renter til hun gjeninntrer i stillingen.

II. Subsidiært:

1. Fru Rones Sandsund gjeninnsettes i stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem.

2. Fru Rones Sandsund tilkjennes erstatning hos Hol kommune.

III. Atter subsidiært:

Fru Rones Sandsund tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 70 000 med lovlige renter.

IV. I alle tilfeller:

Hol kommune betaler sakens omkostninger til det offentlige for herredsrett og lagmannsrett.»

I sitt tilsvar til motankeerklæringen fremkom Hol kommune ikke med noen protest mot at nye krav ble inndradd i saken. Senere under saksforberedelsen fremmet imidlertid kommunen en protest mot endringen i saken. Under hovedforhandlingen erklærte dog kommunen at den meddelte sitt samtykke til at de nye krav ble inndradd i saken og behandlet.

Den ankende part har i det vesentligste gjort gjeldende:

Fru Lilly Rones Sandsund er oppsagt fra sin stilling som bestyrerinne ved Hol gamlelijem. Det foreligger ingen avskjedigelse. Den omstendighet at ankemotparten ble fritatt for arbeidsplikt i oppsigelsestiden og som følge derav faktisk fratrådte den 28. januar 1962, medfører ikke at man kan betrakte det skritt kommunen tok mot henne som en avskjedigelse. Kommunen erkjenner at hennes forhold ikke hadde vært av den art at noen avskjedsgrunn forelå. Skulle retten komme til at det i saken dreier seg om en avskjed og ikke om en oppsigelse, må det avgjøres om kommunens beslutning kan opprettholdes som oppsigelse.

Oppsigelsen grunner seg på et vedtak som ble truffet av Hol kommunestyre den 25. januar 1962. Dette vedtaket rammes ikke - som påstått av ankemotparten - av noen ugyldighetsgrunn. Det er ikke ugyldig fordi kommunen skulle ha forsømt å søke saken nærmere opplyst før den traff sin beslutning, eller fordi ankemotparten ikke ble gitt anledning til å uttale seg før vedtaket ble truffet. I formannskapsmøte den 15. desember 1960 ble det nedsatt et utvalg som undersøkte saken. Ankemotparten er gitt anledning til å fremkomme med uttalelse før den endelige bestemmelse ble tatt av de kompetente organer innen kommunen.

Side:119

I formannskapsmøte den 9. januar 1961 ble det således vedtatt å gi fru Sandsund frist til 20. s. m. til selv å si opp sin stilling. For øvrig inneholder ikke lovgivningen noe krav om at den som skal meddeles oppsigelse, på forhånd skal ha fått anledning til å fremkomme med en uttalelse om saken. Arbeidervernlovens §43, som her kommer til anvendelse, inneholder ikke noe slikt krav. Av lovgivningens øvrige bestemmelser om avskjed og oppsigelse kan det ikke utledes noen alminnelig regel om at en slik uttalelse alltid må foreligge før en oppsigelse kan gis. Man kan under ingen omstendighet kreve en slik regel etterlevet i et tilfelle som dette hvor det ikke er tale om å rette bebreidelser mot vedkommende ansatte for konkrete handlinger.

Fru Sandsund er etter dette ikke lovlig innehaver av stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem. Hun har således ikke krav på lønn for tiden etter 1. mai 1960 da lønnsutbetalingen til henne ble stoppet.

Kommunens oppsigelse av ankemotparten er saklig begrunnet. Fru Sandsund har således ikke krav på erstatning etter arbeidervernlovens §43. Under ingen omstendighet kan det i denne sak gis dom for at fruen skal gjeninntre i stillingen som bestyrerinne ved kommunens gamlehjem.

Kommunen grunner sin oppsigelse på to forhold. Den hevder at den i desember 1960 og januar 1961 sto i en tvangssituasjon som nødvendiggjorde at bestyrerinnen ble fjernet fra sin stilling, idet hjemmets drift ellers måtte innstilles. Den gjør - nærmest subsidiært - gjeldende at ankemotparten savner de egenskaper som må kreves av den som skal være bestyrerinne ved et gamlehjem. I relasjon til begge disse grunnlag er det betjeningssituasjonen og forholdet til betjeningen i det hele kommunen har for øye. Under saksforberedelsen for lagmannsretten og i det innledningsforedrag den ankende parts prosessfullmektig holdt for lagmannsretten, ble det også hevdet at oppsigelsen hadde et grunnlag i at ankemotpartens forhold til de gamle lot tilbake å ønske. Senere under ankeforhandlingen frafalt imidlertid kommunen å ville påberope seg forholdet til de gamle som et grunnlag for oppsigelsen.

Kommunen sto ved årsskiftet 60/61 i en tvangssituasjon. Dette har fått uttrykk i det vedtaket kommunestyret traff den 25. januar 1961. Det sies her at kommunen sto overfor valget mellom å miste betjeningen og stenge hjemmet og å si opp bestyrerinnen og beholde betjeningen. I løpet av november/desember 1960 hadde samtlige ansatte ved hjemmet sagt opp sine stillinger. Samtlige ønsket å fratre fordi de ikke lenger ville arbeide under fru Rones Sandsund. De hadde alle tatt sin selvstendige beslutning. Det var ikke her tale om noen fellesaksjon. Situasjonen ble således meget kritisk for kommunen. I denne situasjonen gjorde kommunen det den kunne for å skaffe betjening til hjemmet. Da dette ikke lyktes, så man ingen annen utvei enn å oppsi bestyrerinnen. I denne forbindelse er det av betydning å merke seg at man en gang tidligere hadde stått overfor en lignende situasjon. Også

Side:120

sommeren 1960 sa flertallet av tjenerne ved hjemmet opp sine stillinger. Da lyktes det å skaffe nye folk. Nå ved nyttårsskiftet viste dette seg ikke å være mulig. I samme forbindelse viser kommunen til at det ikke har vært vanskelig å skaffe folk til stillingene ved hjemmet etter at fru Sandsund er fratrådt. Også i den senere tid har det vært skifte i stillingene ved hjemmet. Man har dog uten vansker fått nye folk når noen er sluttet. Slik er situasjonen også ved andre gamlehjem. Man har en stadig gjennomtrekk. Det kan dog til enhver tid skaffes folk. Dette viser at det ved Hol gamlehjem var bestyrerinnens forhold som stillet seg hindrende i veien for at man fikk folk til stillingene ved hjemmet.

Oppsigelsen er etter dette saklig begrunnet. Det er saklig å gå til oppsigelse av bestyrerinnen når dette etter kommunens skjønn er nødvendig for å holde driften av gamlehjemmet i gang. Kommunen har ikke bevisbyrden for at det var påkrevet å si opp ankemotparten. Det er tilstrekkelig at kommunens organer har utøvet et forsvarlig skjønn. Domstolene kan bare kontrollere at det fra kommunens side foreligger en saklig vurdering av situasjonen. Når kommunen har skjønnet over hva som i den givne situasjon var det beste for bedriften, kan ikke domstolene drøfte om det skritt som faktisk ble tatt, var det forretningsmessig heldigste. Når kommunen har gjort hva man med rimelighet kunne forlange av den for å skaffe ny betjening uten å gå til det skritt å oppsi bestyrerinnen, kan ikke oppsigelsen underkjennes fordi den oppsagte senere hevder at hun selv kunne ha skaffet en rekke andre personer til stillingene, når forholdet er at kommunen ingen grunn og oppfordring hadde til å oppsøke disse personer og tilby dem stillingene.

Som det går frem av det som er sagt ovenfor, hevder kommunen at oppsigelsen er saklig begrunnet også i det forhold at ankemotparten som bestyrerinne har manglet evnen til å behandle betjeningen. Det er meget vanskelig å skaffe kvalifisert og erfaren betjening ved et gamlehjem. Situasjonen på arbeidsmarkedet ligger slik an at man vil måtte være henvist til å nytte folk som er omkring 20 år gamle. Dette er en situasjon som en bestyrerinne må avfinne seg med. Bestyrerinnen må vise en evne til å behandle disse unge mennesker. Hun må være i stand til å skape en hjemlig atmosfære for dem ved hjemmet hvor de skal bo og arbeide, slik at de liker seg der og blir stående i sine stillinger. Ved Hol gamlehjem har det vært et dårlig forhold mellom bestyrerinnen og betjeningen. De ansatte har vært redde for ankemotparten. Flertallet av dem som har vært ansatt der, har sluttet fordi de ikke så seg i stand til å arbeide under hennes ledelse. Det må da kunne sies at ankemotparten har manglet egenskaper som det må kunne stilles krav om. De piker som har vært avhørt som vitner, har berettet om episoder med bestyrerinnen. Disse episoder i seg selv legger den ankende part ikke vekt på. Det er alt sammen bagateller som i seg selv ikke danner grunnlaget for oppsigelsen. Det er således ikke vesentlig at bestyrerinnen har irettesatt en pike. Slikt kan være nødvendig. Det avgjørende er dog måten det

Side:121

gjøres på. På dette punkt spiller det en vesentlig rolle at pikene har vært redde for fru Rones Sandsund. Det er selve tonen ved hjemmet som er det avgjørende, og som har latt tilbake å ønske. For dette forhold kan bestyrerinnen lastes.

Den ankende part hevder etter dette at ankemotparten ikke har krav på erstatning etter arbeidervernlovens §43. Hun kan da heller ikke med hjemmel i annet ledd i denne bestemmelsen besluttes gjeninnsatt i stillingen.

Den ankende part har, for det tilfelle at retten skulle finne at oppsigelsen savnet saklig grunn, på det sterkeste advart mot at det blir truffet beslutning om at fruen skal gjeninntre i stillingen ved hjemmet. Dette ville være en meget dårlig løsning som kan medføre at driften av gamlehjemmet må opphøre. Treffer man beslutning om gjeninnsettelse, risikerer man - og denne risiko er etter kommunens oppfatning ikke liten, idet det er den gjengse oppfatning i bygden at piker ikke kan innpasse seg under ankemotpartens ledelse - at atter en gang den situasjon oppstår som kommunen sto overfor ved årsskiftet 1960/1961.

Subsidiært hevder kommunen at fru Rones Sandsund ikke har krav på erstatning etter vanlige erstatningsregler. Man har ikke i dette tilfelle gått frem på en unødig hårdhendt måte. Man besluttet å frita fruen for arbeidsplikt i oppsigelsestiden fordi dette var en nødvendighet i den situasjon som var oppstått. Samtlige ansatte hadde sagt opp. De hadde dog overfor det utvalget kommunen hadde nedsatt den 15. desember 1960, erklært at de kunne tenke seg å arbeide utover oppsigelsestiden dersom hjemmet fikk en annen bestyrerinne enn fru Sandsund. Skulle derfor fruen ha blitt sittende i sin stilling i oppsigelsestiden, ville etter kommunens mening driften av hjemmet ha måttet innstille. Kommunens vedtak er gitt en så skånsom og pen form som mulig. Man sier ikke mer enn at man fritar henne for hennes arbeidsplikt. Man har ikke tatt stilling til hvordan man ville ha stillet seg dersom fruen hadde erklært at hun ønsket å arbeide i oppsigelsestiden.

Ankemotparten, der som nevnt også har erklært motanke, har i det vesentligste gjort gjeldende:

I det brev som kommunen den 26. januar 1961 sendte ankemotpart en, sies det at hun sies opp fra sin stilling. Da imidlertid fru Rones Sandsund uten fri vilje har måttet forlate sin stilling uten frist, foreligger her i realiteten en avskjed. Da kommunen erkjenner at noen avskjedsgrunn ikke har foreligget, vil etter dette fruen måtte ansees som fremdeles å være rette innehaver av stillingen som bestyrerinne ved gamlehjemmet. Hun har derfor krav på lønn for den tid lønnsutbetalingen til henne har vært innstillet.

Det vedtaket som ligger til grunn for brevet av 26. januar 1961 er ugyldig av formelle grunner, enten nå vedtaket må sees som en beslutning om avskjed eller som et vedtak om å oppsi ankemotparten.

Vedtaket er ugyldig fordi de kommunale myndigheter har forsømt å undersøke saken nøye før de traff sin beslutning. De kompetente kommunale organer har ikke lov til å høre på

Side:122

folkesnakket. De hadde plikt til, før de traff noen endelig beslutning, å underkaste saken en langt mer inngående undersøkelse enn tilfellet har vært. De har avgjort saken på et grunnlag som har sviktet.

Kommunens vedtak er også belemret med den feil at det ikke forut for beslutningen er pleiet forhandlinger i henhold til §14 i de fellesbestemmelser som finnes i overenskomsten av 1959 mellom Norges Byforbund, Norges Herredsforbund, Forhandlingsorganisasjonen på den ene siden og blant annet Norsk Kommuneforbund på den annen side.

Enn videre er kommunens beslutning ugyldig fordi ankemotparten ikke har fått anledning til å uttale seg før vedtaket ble truffet.

Dersom vedtaket om å oppsi ankemotparten kjennes ugyldig, innebærer dette at ankemotparten fremdeles er rette innehaver av stillingen. Hun har derfor krav på lønn for den tiden hun har vært ute av tjenesten.

Subsidiært krever ankemotparten seg gjeninnsatt i stillingen etter bestemmelsen i arbeidervernlovens §43 annet ledd og forlanger dessuten erstatning etter den samme bestemmelse.

Ankemotparten gjør gjeldende at stillingen som bestyrerinne av et gamlehjem er meget vanskelig. Det er en uriaspost. Innehaversken må gjøre alle til lags og er utsatt for kritikk fra en rekke hold. Under henvisning til rettspraksis, særlig dom av Hålogaland lagmannsrett referert i RG-for-1955 42, og Frostating lagmannsretts dom, gjengitt i RG-for-1952 303, hevder derfor ankemotparten at man for å godkjenne en oppsigelse i et slikt arbeidsforhold må kreve at det er en forholdsmessighet mellom synd og reaksjon. Skal arbeidsgiveren kunne gripe inn, må det foreligge noe vesentlig galt. I denne forbindelse fremhever ankemotparten at man særlig når det gjelder en person som er ansatt i offentlig tjeneste, må utvise varsomhet. I dette tilfelle har kommunen ikke utvist slik forsiktighet. Man har sopt sammen litt her og litt der, tatt alt ut av dets rette sammenheng og ikke tatt tilbørlig hensyn til det man kan kalle aktivapostene. Kommunen har ikke vært på vakt overfor en offentlig opinion som ikke har spurt etter eksakte opplysninger eller garantier mot feilgrep.

Når man skal avgjøre om oppsigelsen er saklig begrunnet, må man se hen til den konkrete situasjon. Det er ikke riktig at kommunen i tiden omkring årsskiftet 1960/1961 befant seg i en nødssituasjon som gjorde det påkrevet å si opp bestyrerinnen med øyeblikkelig varsel. Kommunens egne vedtak i saken viser at noen slik situasjon ikke forelå. Ankemotparten viser i denne forbindelse til at kommunestyret først vedtok at det skulle henstilles til fruen selv å si opp med 3 måneders varsel.

Ankemotparten har krav på forståelse fra sin arbeidsgiver. Man må ta i betraktning at det ved dette gamlehjemmet - som ved andre - har vært vanskelig å skaffe kvalifisert hjelp. Man har vært henvist til å ta i tjeneste ganske unge piker, som intet har kunnet, ikke har vært skolert i døgnrytme, og som ikke har vært vant til å følge et reglement. Man har vært henvist til å ta

Side:123

de folk man har kunnet få, og det har ikke alltid vært det beste man måtte ansette.

Fru Rones Sandsund har vært et utmerket menneske for dette gamlehjemmet. Det viser hennes attester.

I månedsskiftet november/desember 1960 hadde ankemotparten et lite koselig team ved hjemmet. Betjeningen sier samtidig opp sine plasser. Dette er ingen tilfeldighet. Pikene har rottet seg sammen mot bestyrerinnen. Derved oppstår den kunstige situasjon at man kan si gamlehjemmet sto uten betjening. I en slik situasjon må man forlange noe annet og mer av kommunen enn at den bare konstaterer at betjeningen sier opp. De kommunale myndigheter må nøye undersøke forholdet og ta affære overfor pikene.

Det var situasjonen alene som medførte at man gikk til oppsigelse av fru Rones Sandsund. Beslutningen hadde ikke front mot bestyrerinnen personlig. Etter det vitneprov formannen i gamlehjemstyret har avgitt i retten, må det kunne sies at fruen ikke ville blitt oppsagt dersom man hadde kunnet skaffe piker til stillingene. Dermed har man erkjent at situasjonen som oppsto, ikke kan lastes ankemotparten som hennes feil. Det var tvert om myndighetenes egen feil at situasjonen oppsto. Ved sin opptreden tidligere hadde de kommunale myndigheter selv skapt grobunn for de løse rykter som verserte i bygden. Styret hadde også tatt ansettelsesmyndigheten fra bestyrerinnen. Dette vanskeliggjorde rekruteringssituasjonen. Styrets formann har selv gitt uttrykk for at bestyrerinnen hadde de beste forutsetninger for selv å skaffe hjelp til hjemmet.

Man kunne, da betjeningen hadde sagt opp, skaffe andre piker til stillingene. Man vet således nå om flere som da var villige til å ta stilling ved hjemmet.

Da oppsigelsen således ikke er saklig, må ankemotparten ha krav på å bli gjeninnsatt i stillingen. Ankemotparten viser i denne forbindelse til at fru Rones Sandsund bare har hatt konflikt med det uheldige team av piker som var ved hjemmet høsten 1960. Hun har ikke hatt noen konflikt med gamlehjemmets styre og heller ikke med distriktslegen som har tilsynet med hjemmet.

Ankemotparten krever erstatning hos kommunen etter vanlige erstatningsgrunnsetninger. Det er i denne forbindelse vist til dom i Rt-1937-62 og 1955 403 og RG-1958-408. Oppsigelsen er i dette tilfelle satt i verk på en urimelig hårdhendt måte som i utrengsmål har skadet ankemotparten.

Under ankeforhandlingen har lagmannsretten mottatt partsforklaringer av ordføreren i Hol kommune og av ankemotparten.

Det er under ankeforhandlingen avhørt 25 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det er for lagmannsretten lagt frem en rekke nye dokumenter som man dog ikke finner grunn til å spesifisere.

Som følge av at ankemotparten for lagmannsretten har trukket nye krav inn i saken, fremtrer den for lagmannsretten i en noe annen skikkelse enn for herredsretten. De krav som omfattes av punkt I i ankemotpartens påstand, er således nye for

Side:124

lagmannsretten. Likeledes er det erstatningskrav som baseres på vanlige erstatningsgrunnsetninger nytt. Enn videre har saken undergått den endring at det erstatningskrav som grunnes på bestemmelsen i arbeidervernlovens §43, ikke lenger er oppført som subsidiært i forhold til krav om gjeninnsettelse, men som sideordnet med dette krav.

Lagmannsretten har som herredsretten kommet til at ankemotparten må bli å gjeninnsette i stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem. Den har videre funnet at ankemotparten har krav på erstatning etter arbeidervernlovens §43 annet ledd, 2. punkt. Retten har ikke funnet å kunne gi bestyrerinnen medhold i de øvrige krav hun under saken har rettet mot kommunen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Da ankemotparten har hevdet at hun i realiteten er avskjediget og ikke oppsagt, og da den ankende part har hevdet at det foreligger oppsigelsesgrunn, men har erkjent at noen avskjedsgrunn ikke kan påberopes, vil retten først måtte ta stilling til om kommunens brev av 26. januar 1961, der betegner seg som en oppsigelse, i realiteten er en avskjed. Man kunne tenke seg å si at det var unødvendig for retten å ta stilling til dette spørsmål fordi retten, som ovenfor nevnt, er kommet til at kommunens beslutning, selv ikke når den sees som en oppsigelse, kan godkjennes. Da imidlertid ankemotpartens krav på lønn vil være avhengig av om vedtaket kommunen har truffet er gyldig, og da ugyldighetsspørsmålet kan tenkes å stille seg forskjellig alt ettersom det er alternativet avskjed eller alternativet oppsigelse man står overfor - man tenker her på spørsmålet om tjenestemannen skal få anledning til å uttale seg før noen beslutning treffes - har retten funnet å måtte ta stilling til dette tvistepunkt mellom partene.

Kommunens brev av 26. januar 1961 lyder slik:

«De oppsies herved i Deres stilling som bestyrerinne ved Hol gamlehjem til fratredelse 1. mai 1961.

Kommunestyret har vedtatt å frita Dem for arbeidsplikt med virkning fra 28. januar 1961.

De bes straks underrette kommunens ordfører om De ønsker å bo og spise på gamlehjemmet i oppsigelsestiden eller om De vil ha utbetalt fradraget for kost og losji.

Eventuelt søksmål med hjemmel i Arbeidervernloven §43 må reises innen 6 uker fra mottagelsen av denne oppsigelse.»

Da ankemotparten gjennom dette brevet fritas for arbeidsplikt i den kontraktmessige oppsigelsestid, og da fru Sandsund faktisk fratrådte den 28. januar 1961, kan det etter rettens oppfatning ikke nektes at man står overfor en situasjon som kan sies å innebære momenter av en avskjedigelse. Faktisk bringes selve arbeidsforholdet til opphør med øyeblikkelig virkning. Lagmannsretten er dog kommet til at det riktige er å betrakte brevet og det vedtak som ligger til grunn for det, som en oppsigelse. Det er ikke tvilsomt at kommunen har ment å nytte oppsigelsesformen. Selve brevets form og ikke minst dets forhistorie, hvorunder man anmodet ankemotparten om selv å si opp, bærer tydelig bud om det.

Side:125

En avskjed innebærer at lønnsutbetalingen straks stoppes. I dette tilfelle får den ansatte lønn i den vanlige oppsigelsestid. Hun får også nyte godt av stillingens emolumenter. Til dette kommer at brevet ikke kan sies å inneholde noe mer enn at kommunen gir avkall på sin rett til å kreve arbeidsprestasjoner av den ansatte i oppsigelsestiden. Det er intet sagt om hvorledes kommunen ville ha stillet seg dersom fru Sandsund hadde krevet å få bli sittende som bestyrerinne frem til 1. mai. Retten vil også peke på at kommunens handlemåte på dette punkt bare kan sees som en logisk videreføring av kommunens grunnsyn i saken som gikk ut på at det, slik situasjonen vis a vis betjeningen lå an, var nødvendig at ankemotparten ikke fortsatt utøvet en bestyrerinnes funksjoner. Beslutningen om å frita ankemotparten for arbeidsplikt kan derfor ikke sees som en selvstendig og forsterket reaksjon overfor noe forhold fra fru Sandsunds side.

Da ankemotparten har krevet lønn som rette innehaver av bestyrerinnestillingen, vil retten måtte avgjøre om denne oppsigelsen er ugyldig av formelle grunner. Retten har ikke kunnet finne at den behandlingen saken har vært underkastet av de kommunale instanser, har vært belemret med slike feil som etter forvaltningsrettens vanlige regler medfører at den forvaltningsakt som ligger til grunn for oppsigelsen, kan kjennes ugyldig.

Lagmannsretten har ikke kunnet finne at beslutningen om å oppsi ankemotparten kan kjennes ugyldig fordi kommunen skulle ha forsømt å sørge for at saken, før noe vedtak ble truffet, ble forsvarlig og tilstrekkelig opplyst. Retten behøver på dette punkt i saken ikke ta stilling til om saken kan sies å ha vært betryggende opplyst. En forsømmelse på dette punkt kan tenkes å lede til at oppsigelsen underkjennes fordi det faktum som ligger til grunn viser seg å være uriktig, eller fordi det skjønn beslutningen innebærer må sies å være vilkårlig eller åpenbart urimelig. Det kan dog ikke sies at en forsømmelse på dette punkt i seg selv og alene kan betegnes som en feil i saksbehandlingen som uten videre medfører forvaltningsaktens ugyldighet.

Spørsmålet blir da videre om forvaltningsakten er ugyldig fordi ankemotparten ikke har fått anledning til å fremkomme med noen uttalelse før vedtaket om å oppsi henne ble truffet.

Dersom man her kan slå fast at ankemotparten har fått anledning til å uttale seg, oppstår intet ytterligere spørsmål. Den ankende part har hevdet at så er tilfelle. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Det er åpenbart ikke tilstrekkelig til å kunne konstatere at fru Sandsund har fått anledning til å uttale seg, å slå fast at hun den 17. juli 1960 deltok i det fellesmøte mellom gamlehjemstyret og formannskapet hvor betjeningssituasjonen ble drøftet. På dette tidspunkt forelå ikke spørsmålet om å si henne opp fra hennes stilling som aktuelt. Det er heller ikke tilstrekkelig å vise til at hun har fått anledning til å avgi en forklaring for det utvalget som ble nedsatt i formannskapsmøtet den 15. desember 1960, og som den 20. desember s. å. besøkte hjemmet hvor man først avhørte betjeningen og deretter hadde en samtale

Side:126

med bestyrerinnen. Heller ikke på dette tidspunkt var fruen klar over, eller burde være klar over, at de kommunale myndigheter hadde til hensikt å si henne opp. Derimot kunne man tenke seg å si at gjennom vedtaket av 9. januar 1961, hvor hun ble anmodet om selv å si opp, har ankemotparten fått en tilstrekkelig anledning til å uttale seg. Samtidig som hun fikk seg oversendt det vedtak styret i gamlehjemmet hadde truffet den 5. januar, og hvor situasjonen drøftes, får hun en frist til å treffe en bestemmelse. Denne anledning benyttet da også ankemotparten seg av. På hennes vegne sendte hennes nåværende prosessfullmektig den 16. januar et brev til kommunen hvor han fremkom med en uttalelse om saken. Da imidlertid prosessfullmektigen i dette brevet krever ytterligere opplysninger, som han før noe vedtak ble truffet ikke fikk, og da retten ikke etter bevisførselen kan legge til grunn at brevet av 16. januar overhodet er gjort kjent for kommunestyrets medlemmer før beslutningen av 25. januar ble truffet, kan det ikke sies at det fra den som forvaltningsakten var rettet mot, forelå noen uttalelse for det organ som skulle treffe og traff den endelige beslutning.

Etter dette må retten ta stilling til om det medfører forvaltningsaktens ugyldighet at noen slik uttalelse ikke har vært tilgjengelig for kommunestyrets medlemmer.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke sies at man i norsk forvaltningsrett har noen alminnelig regel om at det for et forvaltningsorgan som treffer en tyngende forvaltningsakt, må ha foreligget noen uttalelse fra den person akten rammer. På den annen side er det på det rene at lovgivningen på enkelte områder har oppstillet det krav at vedkommende som rammes, skal ha hatt anledning til å uttale seg før noen avgjørelse treffes. Det er i denne saken av særlig betydning å merke seg at tjenestemannsloven, som vel ikke er gjort gjeldende for den kommunale forvaltning, men som dog er skrevet også med kommunale tjenestemenns rettsstilling for øye, i §23 oppstiller det krav at en tjenestemann må ha hatt anledning til å uttale seg før det mot ham treffes noen beslutning om avskjed etter lovens §22. En lignende bestemmelse finner man dog ikke i tilknytning til tjenestemannslovens §19 som omhandler adgangen til å meddele offentlige tjenestemenn oppsigelse. Lagmannsretten kan derfor ikke finne at det kan oppstilles den alminnelige regel at en kommunal funksjonær som oppsies, på forhånd skal ha hatt anledning til å uttale seg overfor det organ som skal fatte det avgjørende vedtak. Da etter rettens oppfatning en slik regel i alle fall ikke kan stilles opp for et tilfelle som det nærværende, hvor det ikke er tale om at det rettes bebreidelser mot vedkommende funksjonær for bestemte og konkrete handlinger, og da noe slikt krav ikke kan utledes av arbeidervernlovens §43, er retten etter dette kommet til det resultat at forvaltningsakten ikke kan sies å være beheftet med noen ugyldighetsgrunn av den art som her drøftes.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at det skulle medføre ugyldighet at det ikke er ført forhandlinger med Norsk

Side:127

Kommuneforbund før vedtaket om oppsigelse ble truffet. §14 i overenskomsten om fellesbestemmelser av 1959 inneholder den bestemmelse at tillitsmannsutvalget har rett til å ta seg av og søke å ordne klagemål som administrasjonen mener å ha overfor den enkelte arbeidstager. Etter rettens oppfatning instituerer denne bestemmelse ingen plikt for kommunen til av eget tiltak å gå til forhandling dersom den har klagemål mot en funksjonær. Retten peker

da også på at Vest-Lofoten kommuneforening ikke, da det i februar 1960 kom til forhandlinger i anledning av denne saken, fremkom med noen besværelse over at kommunen ikke på et tidligere tidspunkt under saksforløpet hadde søkt kontakt med foreningen.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at oppsigelsen ikke kan kjennes ugyldig. Av dette standpunkt følger det at ankemotparten ikke kan gis medhold i sitt krav om lønn for det tidsrom lønnsutbetalingen til henne har vært stoppet. Punkt I i ankemotpartens påstand blir etter dette ikke å ta til følge.

I punkt II i sin påstand krever ankemotparten seg gjeninnsatt i stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem. Forat retten skal kunne ta denne påstand til følge, må retten finne at oppsigelsen ikke har saklig grunn i bedriftsinnehaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold, jfr. arbeidervernlovens §43 annet ledd, punkt I, jfr første ledd, og at det finnes rimelig at ankemotparten tas inn igjen som bestyrerinne ved gamlehjemmet.

Lagmannsretten er på dette punkt kommet til samme resultat som herredsretten.

Når man skal avgjøre om oppsigelsen er saklig begrunnet i hva man med et sammenfattende uttrykk kan betegne bedriftens forhold, må man foreta en konkret bedømmelse av situasjonen. Det avgjørende må være om det kan sies å være saklig i den konkrete situasjon å meddele denne arbeidstager oppsigelse. Ved bedømmelsen må man etter rettens oppfatning legge vekt på stillingens art. Man må således i dette tilfelle ta i betraktning at det gjelder en stilling innen den offentlige forvaltning som bestyrerinne ved et kommunalt gamlehjem. Da det etter rettens mening generelt sett er langt hardere for et menneske å bli satt utenfor en slik stilling enn det er for en arbeidstager å bli oppsagt fra en stilling innen det private næringsliv, må man for å kunne fastslå at en oppsigelse er saklig kunne kreve, at oppsigelsesinstituttet ikke benyttes i slike tilfelle at man kan tale om en uforholdsmessig reaksjon. Man må etter lagmannsrettens syn for denne sak kunne trekke en viss slutning fra tjenestemannslovens bestemmelser. Som retten har bemerket, er denne loven laget også med de kommunale tjenestemenns rettsstilling for øye. Den er dog ikke satt i kraft for den kommunale forvaltning. Hadde ankemotparten vært ansatt i en tilsvarende stilling ved en statlig anstalt, ville hun ikke kunne fjernes fra stillingen med mindre vilkårene for avskjed etter lovens §24 forelå. Dette følger av lovens §19, hvoretter en tjenestemann med mer enn 3 års tjeneste innen samme tjenestegren ikke kan oppsies. Dette synes etter rettens oppfatning egnet til å vise, at man i et tilfelle som det foreliggende må vise

Side:128

forsiktighet med å fastslå at en oppsigelse er saklig begrunnet. Retten føyer til at man ikke av den omstendighet at den offentlige forvaltning er ført inn under arbeidervernloven, som også gjelder private arbeidsforhold, kan trekke den slutning at oppsigelsesvernet skal være likt for begge områder.

På denne bakgrunn går retten over til en bedømmelse av den foreliggende oppsigelse.

Man kan, når man skal avgjøre om oppsigelsen er saklig, ikke innskrenke seg til ensidig å se på den situasjon som, når det gjelder forholdet til betjeningen, forelå for kommunen omkring årsskiftet 1960/1961. Skal man bedømme om det her foreligger en uforholdsmessig reaksjon overfor bestyrerinnen, kan man ikke innskrenke seg til å konstatere at betjeningen hadde sagt opp, at det fremstillet seg iallfall meget vanskelig å skaffe ny betjening, og at situasjonen derfor for kommunen var meget vanskelig. Man må også trekke inn i vurderingen ankemotpartens forhold som bestyrerinne i det hele, og forholdet mellom henne og dem som var ansatt ved hjemmet.

Det er i saken på det rene at kommunen, bortsett fra hennes forhold til betjeningen, ikke retter noen klagemål mot ankemotparten for hennes virksomhet som bestyrerinne av gamlehjemmet. Det er da også etter rettens oppfatning etter bevisførselen i saken klart, at hun på de aller fleste områder av sitt samlede virkefelt har skjøttet sin stilling på en måte som bare kan betegnes som den beste. Dette fremgår av de attester hun har fått fra den tiden hun har virket ved dette gamlehjemmet. Det er således betegnende at det samme styret som den 5. januar 1961 traff vedtaket som ledet frem til oppsigelsen, så sent som den 16. juli 1960 uttalte i en attest:

«Fru Lilly Rones Sandsund har hatt det fulle ansvar for driften, økonomien og pleien ved hjemmet. Hun er en dyktig administrator og økonomisk husmor, og har alltid greid og holde seg innen rammen av budsjettet. Hun holder god orden i hjemmet. Matstell og renhold er tilfredsstillende. Da Hol Bygdeheim ikke har hatt ansatt sykepleier, har fru Lilly Rones Sandsund den hele tid hatt ansvaret for pleien av de syke og sengeliggende. Vi har inntrykk av at det hersker et godt forhold mellom bestyrerinnen og de gamle. Vi gir henne vår beste anbefaling.»

Denne erklæring har attestutstederne vedkjent seg og fastholdt under sine vitneprov under ankeforhandlingen.

Man bebreider nå bestyrerinnen hennes forhold til betjeningen. Når man skal bedømme hennes forhold på dette området, vil nettopp visse av de egenskaper hos henne som på andre områder gjør henne til en meget god leder av anstalten, spille en rolle. I attesten fremholdes det således at hun holder god orden på hjemmet. Av bevisførselen i saken går det frem at hun stadig gikk inspeksjonsrunder på hjemmet for å påse at alt var i orden, og at betjeningen utførte sitt arbeid tilfredsstillende. Retten må legge til grunn at hun var meget nøye med å påse at arbeidet ble skikkelig utført. Det er også i attesten fremholdt at hun alltid har

Side:129

greiet å holde seg innen rammen av budsjettet. I det hele er det etter bevisførselen rettens oppfatning at ankemotparten som bestyrerinne ved hjemmet har holdt en meget god, man kan gjerne si streng disiplin.

Etter rettens oppfatning vil nettopp disse meget gode og positive egenskaper ofte kunne bære i seg kimen til konfliktsituasjoner med betjeningen. Denne mulighet for konflikt er blitt mer nærliggende som følge av at det ved dette gamlehjem - som ved andre anstalter av lignende art - har vist seg meget vanskelig å skaffe kvalifisert arbeidshjelp og å få beholde i noe lengre tid den hjelp man har fått. Man har måttet nøye seg med piker som for det meste har vært meget unge. Disse, som da de tiltrådte ikke hadde nevneverdig erfaring, har bestyrerinnen måttet lære opp. Det synes da klart at ikke minst en bestyrerinne som legger vekt på orden og økonomi, har måttet tilrettevise disse unge pikene. Da det stadig har vært skifte i betjeningen, har bestyrerinnen til stadighet hatt unge, uerfarne piker til hjelp.

Retten vil også fremholde et annet moment som likeledes synes å innebære en mulighet for en konflikt mellom bestyrerinnen og betjeningen. Etter bevisførselen sitter retten igjen med det inntrykk at bemanningsstokken ved dette gamlehjemmet har vært noe liten sammenlignet med iallfall ett gamlehjem av lignende størrelsesorden som man har opplysninger om. Dette må ha medført et ikke lite arbeidspress for personalet og et press og ikke lite ansvar for bestyrerinnen.

Det har da også kommet til konflikt mellom bestyrerinnen og betjeningen. Som vitner for retten har disse piker som sa opp sine stillinger omkring månedsskiftet november/desember 1960 erklært, at de ville slutte fordi de ikke lenger ønsket å arbeide under ankemotparten som de var redde for og rettet bebreidelser mot. Selv om retten er klar over at man ved bedømmelsen av disse vitneprov må ta i betraktning, hva den øvrige bevisførsel i saken synes å ha vist, at det i bygden har dannet seg en opinion mot ankemotparten, sitter man dog igjen med et inntrykk av at ankemotparten i sin behandling av betjeningen er kommet iallfall noe til kort. Denne karakteristikk kan dog ikke nyttes overfor hennes forhold til samtlige dem som har vært ansatt ved hjemmet, og hvis prov man under saken har fått. Det er således betegnende hva den tidligere distriktslege i Hol uttaler i en attest som er skrevet 15. april 1957:

«Forholdet mellom bestyrerinnen og det underordnede personel var det bedste, samtidig som den nødvendige respekt for en bestyrerinne var tilstede, så bestyrerinnen hadde ingen vanskelighet med å beholde flinke piker osv.».

Det er i det vesentligste de unge og uerfarne bestyrerinnen ikke helt ut har maktet å behandle.

Etter rettens mening kan man nettopp på dette punkt rette en bebreidelse mot bestyrerinnen. Nettopp fordi vanskene med å skaffe betjening var store, synes det å ha vært på sin plass med en noe større overbærenhet overfor disse unge og uerfarne piker.

Side:130

Retten vil dog atter en gang fremholde at nettopp denne skort hos ankemotparten har nøye sammenheng med hennes verdifulle egenskaper, og ikke kan sees løsrevet fra de vansker hun ellers hadde som bestyrerinne ved hjemmet.

På den annen side må man, når man skal avgjøre om oppsigelsen er saklig, ta i betraktning den situasjon kommunen sto overfor. Det er hevet over tvil at situasjonen var meget vanskelig for kommunen. Samtlige piker hadde sagt opp og erklært at de ikke lenger ønsket å arbeide under denne bestyrerinnen. Til det utvalg som ble nedsatt i formannskapsmøte den 15. desember, og som hadde samtaler med pikene, hadde disse uttalt at de kunne tenke seg å fortsette dersom hjemmet fikk en annen ledelse. Kommunen hadde også henholdsvis den 13. og 20. desember forgjeves avertert etter ny hjelp til hjemmet. Retten har dog ikke kunnet tilegne seg den oppfatning at situasjonen for kommunen har vært så prekær at man med rette har kunnet tale om noen nødssituasjon. Retten viser i denne forbindelse til at formannskapet, da man den 9. januar 1961 vedtok å henstille til ankemotparten å si opp sin stilling, ikke ga uttrykk for at man da anså det nødvendig at ankemotparten i tilfelle straks fratrådte. Man synes nærmest å ha forutsatt en vanlig oppsigelsestid på 3 måneder. Man må da ha regnet med at driften iallfall i disse 3 månedene kunne fortsettes. Retten legger i samme forbindelse vekt også på et annet moment. Etter at formannskapet den 9. januar hadde rettet sin anmodning til ankemotparten, ble bestyrerinnen nedkalt til styreformannens hjem hvor hun hadde en samtale med denne og hennes mann, væreier Leif Johansen. Under denne samtalen rettet man en anmodning til ankemotparten om hjelp til å skaffe nye piker ved hjemmet. Forutsetningen for dette tilbudet var klarligvis den at ankemotparten skulle fortsette i sin stilling og anmodningen om oppsigelse trekkes tilbake. Man må da ha gått ut fra at det ikke ble nødvendig å stenge hjemmet. Retten vil også fremheve at styreformannen for gamlehjemmet under sitt vitneprov har uttalt at bestyrerinnen, i den situasjon man da sto oppe i, hadde større muligheter og forutsetninger enn styret for å skaffe hjelp til hjemmet. Etter bevisførselen i saken må retten videre legge til grunn at man i januar 1961 hadde fått iallfall to nye piker til hjemmet. Videre må retten legge til grunn at bestyrerinnens stedatter, som før hadde arbeidet ved hjemmet som ekstrahjelp, og dennes datter som da riktignok bare var noe over 15 år gammel, var villige til å arbeide ved hjemmet under ankemotpartens ledelse. Det må føyes til at de to pikene som var ansatt, ikke var uvillige til å tjene under ankemotparten som de begge tidligere hadde arbeidet under. Det er riktignok så at kommunen ikke kjente til at stedatteren og dennes datter var villige til å ta tjeneste ved hjemmet. Hadde imidlertid de kommunale myndigheter i stedet for å oppsi bestyrerinnen esket hennes hjelp, er det grunn til å tro at driften av hjemmet kunne ha fortsatt under ankemotpartens ledelse. Man føyer til at grunnen til at bestyrerinnen avslo det tilbud styreformannen og dennes ektefelle rettet til

Side:131

henne, var at situasjonen etter hennes mening da hadde utviklet seg for langt. Dette standpunkt finner retten å måtte respektere.

Etter det som retten således har fremholdt når det gjelder henholdsvis bestyrerinnens og kommunens forhold og situasjon, er retten kommet til at oppsigelsen i dette tilfelle overfor denne arbeidstager ikke kan sies å ha vært saklig begrunnet. Selv om man, som nevnt, har kunnet rette bebreidelser mot ankemotparten, har retten funnet at det i dette tilfelle ikke har vært den rette forholdsmessighet mellom det man kan kalle synd og det som har vært reaksjonen. Man har da tatt i betraktning nettopp de momenter retten behandlet da den tok opp til drøftelse dette spørsmål i saken. Retten vil også fremheve, nettopp fordi den har funnet å kunne rette bebreidelser mot ankemotparten, at en arbeidsgiver ikke kan stille krav om det man kan kalle topprestasjoner fra en arbeidstagers side. Det er etter rettens oppfatning så mange positive sider ved ankemotpartens virke som bestyrerinne ved dette gamlehjemmet at det ikke kan sies å være saklig, fordi om hennes evne til å behandle de unge og uerfarne har latt tilbake å ønske, i den situasjon kommunen sto oppe i, og som retten ikke har funnet var hva man kan kalle prekær, å gå til det skritt å si henne opp fra den stilling hun i mange år hadde innehatt innen den kommunale forvaltning. Retten vil dog ikke unnlate å nevne at den på dette punkt i saken har funnet avgjørelsen tvilsom og vanskelig.

Etter det resultat man slik er kommet frem til, må retten da videre avgjøre om det skal gis dom for at ankemotparten skal gjeninntre i stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem. Retten har på dette punkt i saken vært i enn større tvil. Retten er dog kommet til at kommunen bør pålegges å gjeninnta ankemotparten i tjenesten.

Retten har på dette punkt lagt vekt på at ankemotparten har vært en god bestyrerinne ved gamlehjemmet, og på at kommunen har vært godt tjent med henne i de årene hun satt i stillingen. Det er under disse omstendigheter hardt for ankemotparten om hun nå skulle bli satt utenfor. I samme forbindelse nevner retten at det her dreier seg om en stilling i den offentlige forvaltning. Det må etter rettens oppfatning også på det punkt som nå drøftes spille en rolle, at det generelt sett, hvilket også uttales i forarbeidene til tjenestemannsloven, er verre for et menneske å bli satt utenfor en offentlig stilling enn en ansettelse innen et privat tjenesteforhold. Retten peker videre på at ankemotparten, da hun ble oppsagt, hadde sittet i 7 år i stillingen, og på at hun nå har nådd en slik alder at det erfaringsmessig sett vil bli meget vanskelig for henne å oppnå en tilsvarende stilling. Ser man således saken fra ankemotpartens standpunkt, taler etter dette en rekke omstendigheter for at det må sies å være rimelig at ankemotparten gjeninntas i stillingen.

Man må dog også se saken fra kommunens synspunkt. Spørsmålet blir da om det kan være fare for at det på ny vil oppstå

Side:132

konflikter ved hjemmet. Retten har ikke kunnet bortse fra at slikt kan skje. Muligheten er der. Etter rettens oppfatning er den dog ikke særlig stor. Det er lite trolig at det vil oppstå noen konflikt med gamlehjemmets styre. Retten sitter etter bevisførselen i saken igjen med det inntrykk, at det personlige forhold mellom styrets medlemmer og ankemotparten ikke har vært dårlig. Retten minner i denne forbindelse om den anmodning og i forbindelse med den det tilbud som den innebar, som styreformannen og hennes ektefelle rettet til ankemotparten i januar 1961. Retten har heller ikke kunnet innse at det skulle være noen nevneverdig fare for at det skulle oppstå noen konflikt med de øvrige kommunale organer. Retten minner her om at ankemotparten er - hva attesten gir uttrykk for - en dyktig administrator. Etter bevisførselen må retten også legge til grunn at kommunen ikke ville ha gått til det skritt å oppsi ankemotparten, dersom man i desember 1960 hadde fått flere søknader til stillingene etter at man i avisene hadde lyst dem ledige. En fare for konflikt vil det dog være i forholdet mellom bestyrerinnen og betjeningen ved hjemmet. Etter rettens oppfatning må det antas at ankemotparten fortsatt vil kunne stå på god fot med det som i tidligere distriktslege Flydals attest kalles flinke piker. Faren består i at hun fortsatt kan tenkes å vise en noe manglende evne til å behandle de unge og uerfarne piker, som man må anta hjemmet fortsatt vil bli nødt til å ta i sin tjeneste. Det er nettopp dette risikomoment som har medført at retten har vært i stor tvil ved løsningen av det spørsmål som her behandles. Retten antar dog at nettopp denne sak, hvor man med rette har rettet kritikk mot ankemotparten nettopp for hennes behandling av de unge og uerfarne, kan ha tjent som en lærepenge og en advarsel for ankemotparten slik at hun, som gir et meget intelligent og fornuftig inntrykk, for fremtiden vil bestrebe seg på i større utstrekning enn tidligere å vise forståelse overfor betjeningen. Det er også et annet risikomoment man i denne forbindelse må drøfte. Retten sitter etter bevisførselen igjen med det inntrykk at det i bygden har dannet seg en opinion mot ankemotparten. En slik opinion kan tenkes å medføre at det blir få søkere fra Hol til ledige stillinger ved gamlehjemmet når dette står under ankemotpartens ledelse. Dette kan vanskeliggjøre rekrutteringen. Da en slik opinion etter rettens mening ikke er velfundert, har man ikke funnet det rimelig ved vurderingen av om ankemotparten skal gjeninntre i stillingen, å legge vekt på dette moment.

Ankemotparten har krevet erstatning hos kommunen. Hun har grunnet sitt krav så vel på alminnelige erstatningsregler som på bestemmelsen i arbeidervernlovens §43 annet ledd 2. punkt. Lagmannsretten har ikke kunnet finne at oppsigelsen er gjennomført på en unødig hardhendt måte, slik at det i denne saken skulle være noe grunnlag for å tilkjenne ankemotparten erstatning etter vanlige erstatningsregler. Retten finner det på dette punkt tilstrekkelig å vise til hva den har uttalt under det avsnitt ovenfor, hvor den har drøftet om man i denne sak står overfor en oppsigelse eller en avskjedigelse.

Side:133

Da retten har funnet at oppsigelsen ikke har saklig grunn, finner man at ankemotparten bør tilkjennes erstatning etter arbeidervernloven. Lagmannsretten forstår arbeidervernlovens §43 dithen at de grenser for erstatningens størrelse som er satt i bestemmelsens 2., også gjelder i et tilfelle hvor man tilkjenner erstatning når arbeidstageren gis anledning til å gjeninntre i stillingen. Da lønnsutbetalingen til ankemotparten stoppet den 1. mai 1961, og hun således har vært uten lønn i noe over et år, vil hun bli tilkjent som erstatning et beløp som tilsvarer halvparten av hennes siste årslønn som bestyrerinne ved gamlehjemmet. Hennes årslønn var da hun fratrådte kr. 12 575. Halvparten av dette beløp blir kr. 6287,50. Man føyer til at ankemotparten ikke har hatt noen inntekter i det året som er gått.

Retten har funnet saksomkostningsavgjørelsen i denne saken vanskelig. Etter rettens mening må ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten hvor hun vant saken, idet hun fikk medhold i den prinsipale påstand hun der nedla. Da imidlertid retten har funnet saken tvilsom, kunne det komme på tale å nytte bestemmelsen i tvistemålslovens §172 annet ledd. Retten har dog ikke villet nytte denne bestemmelsen, idet den har vært av den oppfatning at en arbeidstager som tillates å gjeninntre i stillingen, bør få sine saksomkostninger dekket. I lagmannsretten har ankemotparten kumulert en rekke krav. Hun har ikke for alle kravs vedkommende fått medhold. Hun har således ikke fått medhold når det gjelder påstandens punkt I. Lagmannsretten har dog ikke funnet at denne omstendighet kan lede til at man med hjemmel i tvistemålslovens §174 første ledd beslutter at hver av partene skal bære sine omkostninger for lagmannsretten. Retten peker i denne forbindelse på at det faktiske resultat når man påbyr henne gjeninntatt og tilkjenner henne et halvt års lønn, ikke vesentlig kan sies å atskille seg fra det som ville blitt resultatet om man hadde tatt den prinsipale påstand til følge. I overensstemmelse med det lagmannsretten har uttalt om omkostningene for herredsrett, vil den ankende part således bli pålagt å betale saksomkostninger også for lagmannsretten. Ankemotparten har dog heller ikke fått medhold i sitt krav på erstatning etter vanlige erstatningsregler. Skulle det tilkjennes omkostninger også for dette krav, ville avgjørelsen, idet dette krav overhodet ikke kan sees å ha voldt prosessfullmektigen nevneverdig merarbeid, gått ut på at den ankende part ble pålagt å erstatte det sportelbeløp som dette kravet, som fremmes ved en motanke, ville ha betinget. Da kravet ikke har ført frem, og da avgjørelsen på dette punkt ikke har budt på tvil, finner lagmannsretten at den ankende part på dette punkt ikke bør pålegges å betale omkostningene. Da saken er benefisert for ankemotparten, vil den ankende part bli dømt til å betale omkostninger til det offentlige. Kommunen vil etter de resultater retten er nådd frem til når det gjelder omkostningsspørsmålet, bli dømt til å erstatte det offentlige det beløp hvortil den oppnevnte sakførers salær ble ansatt for herredsretten, og det beløp hvortil prosessfullmektigens salær

Side:134

blir ansatt for lagmannsretten, samt påløpne omkostninger til forkynnelser m.v.

Lagmannsretten som på dette punkt viser til tvistemålslovens §146 tredje ledd, antar at det for kravet om gjeninntagelse i stillingen bør settes frist for oppfyllelse til 1. juli 1962. Retten har ved denne avgjørelse tatt i betraktning at kommunen her vil ha behov for en omrømmelsesfrist, idet det nå er konstituert en annen i stillingen som bestyrerinne ved gamlehjemmet. For de øvrige punkters vedkommende nyttes den vanlige oppfyllelsesfrist, jfr. tvistemålslovens §146 annet ledd.

Det er ikke påstått renter av det erstatningsbeløp som tilkjennes etter arbeidervernloven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Hol kommune dømmes til å ta Lilly Rones Sandsund inn igjen i stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem.

2. Hol kommune dømmes til å betale til Lilly Rones Sandsund kr. 6287,50 - sekstusentohundreogåttisju 50/100 kroner.

3. Hol kommune dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger for herredsretten med det beløp hvortil den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Hans J. Bjørnstads salær ble ansatt, og saksomkostninger for lagmannsretten med det beløp hvortil høyesterettsadvokat Hans J. Bjørnstads salær blir ansatt og øvrige omkostninger for begge retter med kr. 910,60 - nihundreogti 60/100 kroner.

4. For øvrig frifinnes Hol kommune.

5. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 er 1. juli 1962. For punktene 2 og 3 er oppfyllelsesfristen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Dagfinn Arnesen):

Saksøkersken tiltrådte stillingen som bestyrerinne ved Hol gamlehjem den 1. oktober 1953. I brev av 26. januar 1961 ble hun under henvisning til kommunestyrets beslutning av 25. s. m. sagt opp fra sin stilling med full lønn i oppsigelsestiden, 3 måneder, og med fritagelse for arbeidsplikt fra den 28. januar 1961. - - -

Ved bevilling av 13. april 1961 ble saksøkersken fritatt for rettsgebyr og gitt fri sakførsel. Ved fylkesmannens påtegning av 18. april 1961 ble overrettssakfører Hans J. Bjørnstad oppnevnt til å føre saken for den benefiserte part.

Saksøkte erkjenner at saksøkersken er en dyktig administrator og en økonomisk husmor. Heller ikke har saksøkte noe å si på matstellet eller renholdet. Derimot hevdes det at forholdet til de gamle ikke har vært det beste. Men den egentlige årsak til at hun ble oppsagt var at det ikke var mulig å få betjening til hjemmet så lenge hun var der, idet hun samarbeidet dårlig med betjeningen.

Det er videre på det rene at hun har vært meget utsatt for sladder i bygden. Det er heller ikke til å unngå at folk hun har hatt med å gjøre har latt seg prege mer eller mindre av de rykter de har hørt. - - -

Side:135

Det neste run med oppsigelse kom i november/desember 1960. Avdelingspike Edna Edvardsen sa opp sin stilling den 7. november. Avdelingspike Emmy-Ann Johansen sa opp sin stilling den 28. november. Kokken Anne Hansen og avdelingspike Randi Lillehaug sa opp sine stillinger den 7. desember. Og den 9. desember sa avdelingspike Anna Angelsen opp sin stilling.

Edna Edvardsen har i retten sagt at hun sluttet på grunn av saksøkersken. Emmy-Ann Johansen er ikke avhørt av retten eller ved bevisopptak, men hun begrunner sin oppsigelse med at hun skal begynne som elev ved Røde Kors i Tromsø. Anne Hansen er avhørt av retten og hun har sagt at bestyrerinnen ofte kom med uberettiget kritikk, men retten forsto det slik at hovedgrunnen til at hun sa opp var at det ville falle mer arbeid på henne når de andre sluttet selv om det kom nye i stedet. Hun regnet med at hun som var eldst på stedet måtte ta den tyngste støyten fordi de nye ikke var så kjent med forholdene. Randi Lillehaug er avhørt som vitne under hovedforhandlingen. Og hun har bekreftet at hun sluttet på grunn av saksøkersken. Den siste av de som sa opp stillingene sine var Anna Angelsen som er avhørt under hovedforhandlingen. Retten legger til grunn at hun sluttet på grunn av saksøkersken. Etter dette må retten gå ut fra at iallfall 3 av de 5 sa opp sine stillinger på grunn av saksøkersken.

Når det gjelder Emmy-Ann Johansen må retten gå ut fra at hun ville sluttet under enhver omstendighet enten saksøkersken hadde vært så eller så.

Stillingene ble kunngjort ledige i Lofotposten den 13. desember og i Nordlands Framtid den 20. desember 1960. Etter det opplyste fikk man til slutt to søkere som ble ansatt. Det er imidlertid ikke opplyst hvem disse to søkere var.

Den situasjon som hadde oppstått ble drøftet av formannskapet på et møte den 15. desember, hvor formannen i styret i gamlehjemmet og distriktslegen var til stede. Fra protokollen for møtet siteres:

«Vedtak enstemmig:

Styrets formann, distriktslegen og ordføreren diskuterer saken med betjeningen og avlegger rapport for formannskap og styre som avtalt.»

Den 20. desember 1960 var utvalget eller komiteen sammen med en Hans Hansen, Hag på gamlehjemmet og holdt et «forhør». Noen rapport ble ikke avlagt, men distriktslegen sendte et brev med referat av samtalene med betjeningen til Norges Herredsforbund ved Forhandlingsorganisasjonen den 22. desember.

Den 5. januar 1961 ble det holdt møte i styret for Hol gamlehjem. Styret ble enig om å foreslå for formannskapet at bestyrerinnen ble anmodet om å si opp sin stilling. I møte den 9. januar 1961 erklærte formannskapet seg enig og ga saksøkersken frist til 20. januar 1961 med å si opp stillingen.

Det er på det rene at saksøkersken ikke sa opp sin stilling innen denne frist. Derimot er det hevdet at overrettssakfører Hans J. Bjørnstad skrev et brev til kommunen på saksøkerskens vegne i denne tiden. Brevet er ikke dokumentert, og det er heller ikke opplyst hva brevet inneholdt.

Saken ble så behandlet på kommunestyremøte den 25. januar 1961.

Side:136

Kommunestyret vedtok mot 2 stemmer å si saksøkersken opp til fratredelse 1. mai s. å. Samtidig ble det vedtatt å frita henne for arbeidsplikt fra 28. januar 1961.

Den 2. februar 1961 ble det holdt et forhandlingsmøte mellom kommunen og Vest-Lofoten Kommuneforening i anledning av tvist vedrørende oppsigelse av bestyrerinne fru Lilly Rones Sandsund. Partene kom ikke til enighet og saken ble oversendt de respektive forbund til videre forføyning. - - -