RG-1967-536
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1967-02-02 |
| Publisert: | RG-1967-536 |
| Stikkord: | Bilansvarslovens tilbakevirkende kraft |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 2. februar 1967 i ankesak nr. 148/1965 |
| Parter: | Forsikringsselskapet Sigyn A/S (høyesterettsadvokat Trygve Edler Christensen) mot Eivind Rui (advokat Hallvard Roholdt). |
| Forfatter: | Lagdommerne Helge Haslev, Kaare Westad, sorenskriver Halvor Husaas |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §11, Bilansvarslova (1961), Grunnloven (1814) §97, Foreldelsesloven (1896) §6, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §34, Bilansvarslova (1961) §19, §21, §22 |
Ved stevning av 23. januar 1963 reiste Eivind Rui sak ved Vest-Telemark herredsrett mot Bjørn Nystog og Forsikringsselskapet Sigyn A/S. Han krevet erstatning for skade som han hadde lidt den 20. juli 1960, da Nystogs bil H-28 516 kjørte utfor Bordalsveien i Rauland med Rui som passasjer.
Herredsretten avsa 5. juli 1965 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Bjørn Nystog og Forsikringsselskapet Sigyn A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale til Eivind Rui kr. 20 000.- kronertyvetusen - 00/100 - med 4 - fire - prosent rente fra 26. mai 1962 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om saksforholdet og de tre parters påstander og anførsler for herredsretten henvises til herredsrettens dom.
Bjørn Nystog har ikke påanket dommen.
Forsikringsselskapet Sigyn A/S som forgjeves har forsøkt saken innbragt direkte for Høyesterett, har rettidig påanket dommen til lagmannsretten. Angrepet på dommen gjelder rettsanvendelsen, når herredsretten har antatt at bilansvarsloven, som trådte i kraft 1. juni 1961, kommer til anvendelse på den skade som inntraffødt xx.xx.1960. Herredsretten har således feilaktig antatt at 1 års fristen i motorvognlovens §11, 8. ledd, som ble opphevet ved bilansvarsloven, ikke får anvendelse på den inntrufne skade, som feilaktig er antatt undergitt de vanlige foreldelsesregler.
Sigyn hevder at herredsretten feilaktig har ansett bestemmelsen i motorvognlovens §11, 8. ledd, som en foreldelsesregel, og hevder at motorvognlovens bestemmelser, slik som de lød før bilansvarsloven tråtte i kraft, kommer til anvendelse i sin helhet i det foreliggende tilfelle. Bilansvarsloven har nemlig ingen bestemmelse om at dens regler kommer til anvendelse på skader inntruffet før dens ikrafttreden, hvilket fremgår av dens §21, og da må motorvognloven være gjeldende for slike skader.
Skulle bilansvarsloven være slik å forstå at dens regler kommer til anvendelse også på tidligere skader, hevder Sigyn subsidiært at en slik anvendelse vil være en tilbakevirkning i strid med grunnlovens §97.
Sigyn har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«Forsikringsselskapet Sigyn A/S frifinnes.»
Eivind Rui har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Han hevder at herredsrettens dom er riktig, og gjør gjeldende de samme
Side:537
anførsler som for herredsretten. Han er bevilget fri sakførsel og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«1. Dom avsagd av Vest-Telemark heradsrett 5/7 1965 vert stadfest.
2. Ankaren svarar sakskostnader til det offentlege.»
For lagmannsretten har Rui avgitt partsforklaring. Det er ikke avhørt vitner. Dokumentasjon for lagmannsretten er foretatt som rettsboken viser.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og vil bemerke:
Bilansvarsloven har ingen bestemmelse om sin virkning for skadetilfeller som er inntruffet før dens ikrafttreden. Riktignok bestemmer §21 at forsikring tegnet før lovens ikrafttreden skal gjelde fra da av «etter reglane her i lova» mot forhøyet premie, og man kunne da antitetisk slutte at lovens regler ikke skulle gjelde forsikringstilfelle fra før dens ikrafttreden. Imidlertid viser lovforarbeidene at §21 kom inn som en overgangsregel ved utferdigelsen av Ot.prp. nr. 24 for å tilplikte forsikringstagerne å betale forhøyet premie også før nye forsikringskontrakter kunne inngås, og bestemmelsen i §21 annet ledds 1. punktum, ble nærmest ansett overflødig på bakgrunn av lovutkastets regler. Lagmannsretten kan derfor ikke se lovens §21 som en bestemmelse om lovens virkning for skadetilfeller fra før lovens ikrafttreden.
Under lovens og også forarbeidenes taushet på dette punkt må lagmannsretten ta standpunkt til om det stemmer best med lovens ordning at den opphevede regel i motorvognlovens §11, 8. ledd, skal gjelde for skadetilfeller inntruffet før bilansvarslovens ikrafttreden, eller om ett års fristen skal falle bort også for disse skadetilfeller, slik som ordningen forøvrig er for tilfeller etter bilansvarslovens ikrafttreden. Lagmannsretten finner at det siste alternativ har de beste grunner for seg.
Bilansvarsloven av 1961 har regler bare for en del av det område som reguleres av motorvognloven av 1926. Da bilansvarsloven var under forberedelse, var man tvil om hvorvidt reglene burde innpasses i motorvognloven, eller om de burde fremkomme som en særskilt lov. Det siste ble valgt, nærmest av hensiktsmessighetsgrunner, men loven kunne like gjerne ha fremtrådt i form av en lov om endringer i motorvognloven, se således bilansvarslovens §22.
Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig og naturlig at bilansvarslovens opphevelse av motorvognlovens §11, 8. ledd, skal komme til anvendelse på tidligere skadetilfeller. Denne bestemmelse er av samme karakter som en vanlig foreldelsesbestemmelse, og slike tolkes gjerne derhen at de får anvendelse også for tidligere rettsforhold, hvis foreldelse ikke er inntrått. Man henviser i denne forbindelse til herredsrettens bemerkninger om hva som i sin tid var foranledning til bestemmelsen i motorvognlovens §11, 8. ledd.
Sigyn har fremholdt at bilansvarsloven ikke har noen bestemmelse om at dens regler skal komme til anvendelse på eldre
Side:538
skadetilfeller, og når så er, er det dermed lovens ordning at de tidligere gjeldende regler i motorvognloven i sin helhet gjelder for et eldre skadetilfelle. Lagmannsretten er ikke enig heri. Hva som er bilansvarslovens ordning og mening, må finnes ved en fortolkning av dens bestemmelser, og man kan snarere si at lovens ordning, når den intet sier om eldre skadetilfeller, er den at ettårsfristen også skal falle bort for eldre skadetilfeller. Paragrafen inneholdt en bestemmelse som innebar handlingsplikt innen en viss tid, og når bestemmelsen så bortfaller, er det naturlig at dette også må gjelde handlingsplikten etter bilansvarslovens ikrafttreden i forbindelse med et skadetilfelle som forøvrig i tid ligger foran bilansvarslovens ikrafttreden.
Lagmannsretten finner det utvilsomt at grunnlovens §97 ikke kan forhindre at bestemmelsen i motorvognlovens §11, 8. ledd, faller bort for et skadetilfelle fra før bilansvarslovens ikrafttreden. Det er ikke her tale om en tilbakevirkning av en slik karakter at den støter an mot grunnlovens §97. Som nevnt antas bestemmelsen i motorvognlovens §11, 8. ledd, å være av samme karakter som en vanlig foreldelsesregel, og det er alminnelig antatt at slike bestemmelser kan forandres med virkning for eldre rettsforhold, uten at dette rammes av grunnlovens §97.
Etter det anførte blir herredsrettens dom å stadfeste. Dette gjelder også herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, som lagmannsretten er enig i.
Også for lagmannsretten har sakens avgjørelse budt på så store tvil at man finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes, så langt den er påanket.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ole Jakob Bae):
Den 20/7 1960 fulgte Eivind Rui, Rauland, som gratispassasjer med lastebil H-28516. Da bilen, som eies av Bjørn Nystog (og som ble ført av Svein Sveinson) kom til noen bratte bakker på Bordalsvegen i Rauland, sviktet bremsene og bilen kjørte utfor veien i stor fart. Eivind Rui ble ved uhellet påført diverse skader, hvorav enkelte har vist seg å være av varig art.
Lastebilen var forsikret i Forsikringsselskapet Sigyn A/S (nedenfor omtalt som Sigyn). Til lensmannen i Vinje opplyste Rui like etter ulykken at han ville kreve erstatning, uten at han nærmere anga hvem han ville kreve noe av. I februar 1962 henvendte han seg til advokat Hallvard Roholdt, Kviteseid, som på hans vegne reiste krav overfor Sigyn, ved brev av 2/2-1962. Selskapet mente seg ikke forpliktet til å utbetale noe, idet det anførte at forsikringspolisen var oppsagt den 9. november 1960. Oppsigelsen var derfor i h.h.t. to-måneders fristen i lov om motorvogner av 20. februar 1926, nr. 2, §11, 7. ledd, effektiv fra 9. januar 1962. Etter 8. ledd i samme bestemmelse må krav overfor selskapet være reist innen
Side:539
ett år etter oppsigelsen, og dette vilkår var her ikke overholdt, da ettårsfristen utløp 9. januar 1962, mens kravet først ble reist overfor selskapet i februar 1962. - - -
Retten skal bemerke: - - -
B. Kravet mot saksøkte nr. 2, Sigyn.
Innledningsvis skal bemerkes at regelen i FAL §34 om at urimelige forsikringsvilkår i visse tilfelle kan bli å sette til side, klarligvis ikke kan få noen som helst virkning - hverken direkte eller analogisk - i relasjon til regelen om ett års meldefrist i mvgl. §11, 8. ledd. Det må anses utvilsomt at bestemmelsen i FAL §34 ikke kan danne grunnlag for å tilsidesette en lovfestet regel.
Avgjørende for kravet mot Sigyn er derfor om preskripsjonsfristen etter mvgl. §11, 8. ledd gjelder for saksøkers krav eller om preskripsjonsregelen ikke kan påberopes av Sigyn som følge av at Bilansvarsloven av 3. februar 1961 med ikrafttreden av 1. juni 1961, ikke inneholder noen preskripsjonsregel.
Retten anser det klart at bilansvarsloven uten hinder av Grunnlovens §97 kunne ha gitt seg virkning slik saksøker har gjort gjeldende. Loven inneholder imidlertid ingen bestemmelser om det foreliggende problem. Spesielt skal bemerkes at lovens §21 er uten betydning for avgjørelsen av det foreliggende spørsmål. Problemet kan heller ikke sees berørt i lovens forarbeider. I disse er det derimot klart uttrykt at det for krav mot forsikringsselskapet etter bilansvarsloven ikke skal gjelde noen særskilt preskripsjonsregel, hvilket også fremgår av lovens §19. For krav etter bilansvarsloven gjelder derfor bare den vanlige foreldelsesregel i Lov om straffelovens ikrafttreden av 22. mai 1902, §28. Etter denne bestemmelse er saksøkers krav ikke foreldet, hvilket forøvrig partene er enige om. Hvorvidt foreldelsesfristen for krav etter motorvognlovens regler fra en skadelidt tredjemann - hvis foreldelsesregelen i §11, 8. ledd settes ut av betraktning - blir å beregne etter lov om foreldelse av 27. juli 1896 §6 (jfr. RG. 1956, 515), eller etter str. ikr. §28 (jfr. Rt-1953-478), er uten enhver betydning, da saksøkers krav ikke under noen omstendighet er foreldet etter disse regler.
Retten kan ikke være enig med Sigyn når selskapet anser det som en selvfølge at den nye lov bare får anvendelse på skader inntruffet etter lovens ikrafttreden, og at motorvognloven fullt ut får anvendelse på tidligere skade. Det må nemlig anses klart (jfr. Castberg: Statsforfatning 11 (1938) 295, og Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer (1948) 200 og 202) at nye og lengere foreldelsesfrister - eller totalt bortfall av slik frist - i mange tilfeller kan få virkning for krav som er oppstått eller forfalt før den nye lovs ikrafttreden. Slik i allfall så lenge kravet på denne tid ikke allerede var foreldet etter den tidligere preskripsjonsregel. Om bestemmelsen om fristbortfall er gitt i en enkeltstående endringsregel, eller som en bestemmelse i et helt nytt lovverk som bilansvarsloven, kan ikke sees å være av betydning. Retten anser det nemlig - i overensstemmelse med motorvognansvarskomiteens syn - på det rene at den nye forsikringsordning etter bilansvarsloven i sin oppbygging ikke avviker synderlig fra den tidligere praktiserte forsikringsordning hva angår adgangen for en skadelidt til å reise krav mot selskapet. Ut fra dette finner retten det unødvendig å gå nærmere inn på
Side:540
spørsmålet om foreldelsesregelen i mvgl. §11, 8. ledd er å anse som en materiell - eller prosessuellrettslig bestemmelse. Som utgangspunkt for avgjørelsen av det foreliggende spørsmål vil retten legge til grunn følgende synspunkt, som samsvarer med Stub Holmboe's uttalelser ovenfor nevnte sted: Når bilansvarsloven ikke inneholder noen bestemmelse til belysning av dens anvendelse i tiden i relasjon til det aktuelle problem, må en gå ut fra at den, som uttrykk for lovgivningsmyndighetenes siste oppfatning av hva som er hensiktsmessig og rettferdig, skal legges til grunn for alle fremtidige avgjørelser såfremt ikke særlige hensyn taler imot en slik forståelse.
At lovendringen hva angår preskripsjonsspørsmålet nettopp skyldes betraktninger over det hensiktsmessige og rimelige, fremgår av lovens forarbeider (Ot.prfødt xx.xx.59/60, 53, jfr. Motorvognansvarskomiteens innstilling av april 1957 73), idet det her uttales at meldefristen på et år etter mvgl. §11, 8. ledd er sløyfet fordi fristbestemmelsen særlig tok sikte på tilfelle hvor det etter samme paragrafs annet ledd er stilt annen garant enn forsikring, og neppe forsvarer sin plass når man går over til en ordning med obligatorisk trafikkforsikring. Lovgiverne uttaler m. a. det syn at preskripsjonsregelen bare forsvarte sin plass fordi mvgl. §11 annet ledd ga adgang til å stille den etter denne lov påbudte garanti på annen måte enn det å tegne forsikring. Selvsagt er dette lovgiverens syn ikke på noen måte avgjørende for det foreliggende spørsmål, men at det blir å tillegge en viss betydning kan ikke anses tvilsomt.
Spørsmålet blir etter dette, ut fra det foran anførte utgangspunkt, hvorvidt det foreligger særlige hensyn som taler imot å la bilansvarslovens opphevelse av fristen få slik virkning at saksøker innrømmes sitt krav overfor Sigyn, selv om det ble meldt etter ett-års fristens utløp.
Retten vil om dette slutte seg til det av Stub Holmboe uttalte syn l.c. 201-202, hvor blandt annet uttales: «Som et slikt hensyn kan i alminnelighet ikke anerkjennes selve den omstendighet at fordringen er oppstått eller forfalt før lovens ikrafttreden. Den interesse en av partene måtte ha i at de foreldelsesregler som gjaldt ved fordringens stiftelse opprettholdes utforandret, er oftest av liten betydning overfor den almene interesse i at de best mulige foreldelsesregler får anvendelse.»
Sigyn har imidlertid gjort gjeldende som en betenkelig konsekvens av å la foreldelsesfristens bortfall få virkning for saksøkers krav, at politiet hvor annen garanti enn forsikring er nyttet, blir nødt til å tilbakeholde garantien i det lange tidsrom inntil de alminnelige foreldelsesfrister er utløpt. Retten anser det noe tvilsomt om det er riktig å karakterisere en slik eventuell konsekvens som særlig betenkelig. Videre vil retten peke på at det ved bilansvarslovens ikrafttreden forekom svært sjelden - om overhodet - at garantien var stilt på annen måte enn ved forsikring, jfr. Motorvognansvarskomiteens innstilling 19 og 29. Men forøvrig finner retten ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. At ulike konkrete omstendigheter i forbindelse med garantiens art muligens kunne danne grunnlag for å løse et spørsmål som det foreliggende på en annen måte hvis garantien ikke var stillet i form av forsikring, kan slik retten ser det ikke påberopes av saksøkte Sigyn i favør av selskapet. Det kan nemlig ikke anses gitt at avgjørelsen måtte bli den samme hvis garantien etter motorvognloven var stillet på annen måte enn ved tegning av forsikring.
Side:541
Utover ovenstående er av saksøkte ikke påberopt spesielle hensyn som skulle tale imot å la foreldelsesfristens bortfall få virkning for saksøkers krav. Retten kan heller ikke se at slike foreligger.
Etter dette blir saksøker å gi medhold i sitt krav overfor Sigyn, idet retten ut fra ovenstående finner de beste grunner å tale for - i relasjon til saksøkers krav - og anse foreldelsesfristen i mvgl. §11, 8. ledd for opphevet fra 1/6-1961, med den følge at saksøkers krav etter dette tidspunkt bare er gjenstand for preskripsjon etter de vanlige foreldelsesregler. Derav følger at saksøker har sitt krav overfor Sigyn i behold selv om ett-års fristen i den tidligere mvgl. §11. 8. ledd ble oversittet. - - -