RG-1982-253

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1981-10-23
Publisert:	RG-1982-253
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. oktober 1981 i sak nr. 31/1980
Parter:	Vaksdal kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Erik Dahlen) mot Atle Bergo og Helge Bergo (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud).
Forfatter:	Lagmann H. F. Marthinussen, lagdommerne Oskar Hordnes, Einar Solberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961)5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §7

I forbindelse med at en vei som Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) bygget i 1968 fra Teigedalen i Voss til Nesheim i Eksingedalen, ble overtatt som fylkesvei i 1979, har Vaksdal kommune begjært ekspropriasjonsskjønn, rettet mot Atle Bergo og Helge Bergo. Skjønn ble avgitt av Nordhordland herredsrett 11. oktober 1979. Ved skjønnet ble de to saksøkte i fellesskap tilkjent:

«1. Grunnerstatning for 6 570 m2 veigrunn kr. 1 300,-

2. Tidligere årserstatning avløst med engangserstatning » 3 125,-

3. Ytterligere ulempeserstatning » 3 000,-»

Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens skjønnsgrunner.

Skjønnet er påanket til lagmannsretten av Vaksdal kommune. Anken gjelder ulempeerstatningen på kr. 3 000,- under post 3, og angår prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen.

Kommunen gjør gjeldende at det er uriktig rettsanvendelse når Atle og Helge Bergo i tillegg til den erstatning de ble tilkjent av BKK ved skjønnet i forbindelse med anlegget av veien, har fått ytterligere ulempeerstatning på grunnlag av at den opprinnelige anleggsvei har endret status til fylkesvei og at dette medfører øket trafikk og større ulemper.

Overgang til ny status med øket trafikk gir etter hva kommunen anfører, ikke i seg selv grunnlag for erstatning. Det dreier seg nå om en utvidelse av den eksisterende vei med tre meter på hver side, og det hevdes at det ikke er årsakssammenheng mellom inngrepet og en eventuell merulempe. Denne er i tilfelle heller ikke erstatningsmessig, fordi den ligger innenfor tålegrensen etter granneloven, jfr. erstatningslovens §7. Om en endring i veiens status og en vesentlig større trafikk skulle utløse erstatningskrav, kan det iallfall ikke rettes mot kommunen, som ikke kan belastes den økte trafikk. Skjønnet har også tatt feil, anføres det, når det bygger på at veien under BKK-skjønnene uten tidsbegrensning ble ansett som en anleggsvei. Veianlegget var en del av en større veistrekning og et ledd i en mer omfattende offentlig veiforbindelse som kom i stand etter avtale mellom fylket og BKK og de tre kommunene, Voss, Vaksdal og Modalen. Dette var på det rene under de tidligere skjønn, veien skulle være åpen for alminnelig ferdsel og det ble gitt en permanent ulempeerstatning, ut fra forutsetningen om at veien etter hvert ville miste sin karakter av anleggsvei. Allerede

Side:254

dengang var det også meningen at veien senere skulle overtas av fylket.

Kommunen har i denne sammenheng foruten til premissene for underskjønnet i 1970 og overskjønnet i 1971 og til kommunens ekspropriasjonsvedtak, vist til endel dokumenter fra den forutgående behandlingen av vei saken. Etter kommunens mening bekrefter disse dokumenter bare det som forelå for skjønnsretten etter muntlige opplysninger. I tillegg til dette var det også klart for skjønnsretten at inngrepet nå bare gjaldt ervervelse av grunn utenfor selve veibanen, som var opparbeidet.

Med hensyn til saksbehandlingen gjør kommunen gjeldende som feil at herredsretten ikke i skjønnsgrunnene har referert noe av partenes inngående prosedyre om årsakssammenheng og om den påståtte ulempe var erstatningsmessig. Retten har ikke gjengitt kommunens innsigelser mot erstatningskravet, og det fremgår ikke av skjønnsgrunnene om retten har vudert spørsmålet om årsakssammenheng og om ulempen ligger innenfor rammen for den ulempe som gir krav på erstatning etter gjeldende rett. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene derfor så ufullstendige og mangelfulle at det må lede til opphevelse av skjønnet.

Vaksdal kommune har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt: Nordhordland herredsretts skjønn av 11/10 1979 oppheves forsåvidt angår posten ytterligere ulempeserstatning kr. 3 000,-.

2. Subsidiært: Nordhordland herredsretts skjønn av 11/10 1979 oppheves forsåvidt angår den under nr. 1 nevnte post som hjemvises til ny behandling.

3. Atle Bergo og Helge Bergo dømmes til å betale saksomkostninger til Vaksdal kommune for lagmannsretten.»

Ankemotpartene Atle Bergo og Helge Bergo har for lagmannsretten gjort gjeldende at det ikke foreligger feil ved skjønnets rettsanvendelse og saksbehandling, og at kommunens angrep på skjønnet i det vesentlige gjelder vurderingen av fakta, som ligger utenfor det som kan prøves i en anke over skjønnet. Retten har truffet en rent skjønnsmessig avgjørelse på grunnlag av en grundig åstedsbefaring og de opplysninger som ellers forelå.

Når det gjelder rettsanvendelsen, anfører ankemotpartene at det er ubestridelig at kommunen eksproprierer grunn for at veien skal få fylkesveistatus. Som ledd i utbedringen til fylkesvei har veien fått fast dekke, og kommunen overtar ansvaret for veien fra BKK. I egenskap av ekspropriant er kommunen erstatningsansvarlig for de ulemper den nye vei status fører med seg.

Det gjøres videre gjeldende av ankemotpartene at det fremgår tydelig av skjønnsgrunnene at herredsretten har konstatert at det er årsakssammenheng mellom den nye vei status og økte ulemper, som er en følge av en betydeligere vei med større trafikk, og at disse økte ulemper ikke er erstattet ved tidligere skjønn, som var basert på en annen status for veien. Det hevdes for så vidt at det ikke er tvilsomt at BKK-skjønnene la til grunn at det dreide seg om en anleggsvei, som BKK ikke hadde plikt til å holde vedlike utover anleggsperioden, og at erstatningen refererte seg til trafikken i anleggstiden. At veien skal være åpen

Side:255

for alminnelig ferdsel, er et standard konsesjonsvilkår, som ikke sier noe om bruken i fremtiden, og det var ingen forutsetning at veien senere ville bli opptatt som fylkesvei. I og med at ankemotpartene her påføres et næringstap ved at veien nå omlegges til fylkesvei, blir det heller ikke spørsmål om noen tålegrense, og rettspraksis i forbindelse med støyulempe og naboforhold er uten interesse.

Når det ifølge ankemotpartene ikke kan være tvil om at skjønnsretten har funnet årsakssammenheng mellom den nye vei status og de økte ulemper, hevdes rettsanvendelsen å være riktig selv om retten ikke har gjengitt kommunens prosedyre. Det fremgår av skjønnsgrunnene at problemstillingen har vært klar for retten, og det foreligger da ikke noen feil i saksbehandlingen.

Ankemotpartene har nedlagt påstand:

«1. Nordhordland herredsretts skjønn av 11.10.1979 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen er det foretatt befaring av veianlegget og avhørt ett vitne. Det er fremlagt noen dokumenter som er nye for lagmannsretten, jfr. foran under gjengivelsen av kommunens anførsler, og som det ikke finnes grunn til å redegjøre nærmere for.

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem, og ser slik på saken:

Herredsretten er kommet til at den ulempe-erstatning ankemotpartene ble tilkjent ved BKK-skjønnet, ble fastsatt under forutsetning av at det ble bygget en vanlig anleggsvei, og ikke en vei med fylkesveistatus. Det kan heller ikke være tvilsomt at for BKK hadde veianlegget sin funksjon som anleggsvei, og de bestemmelser om almenhetens bruk av veien og vedlikeholdet av veien som er inntatt i konsesjonsvilkårene og som så vidt vites er helt vanlige for anleggsveier i forbindelse med vassdragsreguleringer, gir ikke i seg selv grunnlag for å ha noen annen oppfatning av veiens karakter. Likevel må det formentlig sies at vei anlegget var noe mer enn en ordinær anleggsvei, som ikke skulle ha noen funksjon utover anleggstiden, idet det også har vært ment å skulle bli ledd i en varig forbindelse mellom Voss og Eksingedalen. Dette fremgår av de forhandlinger og avtaler som gikk forut for opparbeidelsen av veien, og som bl.a. innebar at Voss kommune skulle yte et tilskudd på kr. 800 000,-, og det kan vel i denne sammenheng også nevnes at den årlige ulempe-erstatning ble fastsatt uten noen tidsbegrensning.

På den annen side synes det klart etter det som fremgår av de to skjønnene i 1970-71, at det var veiens funksjon som anleggsvei som var det sentrale ved vurderingen av ekspropriasjonserstatningene. Lagmannsretten kan heller ikke finne at det dengang ble lagt til grunn som en forutsetning at veien ville bli overtatt av fylket. Dette var slik lagmannsretten oppfatter forholdet, noe man tenkte seg å ta opp med fylket senere, uten at man hadde noen bestemt mening om hva det ville resultere i, og det kan ikke sees at muligheten for at veien ville gå over til fylkesvei, har satt noe preg på skjønnsrettens erstatningsvurderinger.

Lagmannsretten finner for øvrig ikke grunn til å gå nærmere inn på dette som iallfall ligger nær opp til en bevisvurdering av faktisk karakter

Side:256

som hører under skjønnet. Uansett hvordan man vil klassifisere det opprinnelige veianlegget, kan det etter lagmannsrettens mening i ethvert tilfelle ikke være tvilsomt at overgangen til fylkesvei er noe annet og mer enn en ren statusendring for den eksisterende vei. Overgangen er forbundet med en ekspropriasjon av grunn, og det er foretatt asfaltering og utbedring, slik at veien ifølge herredsretten er blitt en betydeligere vei. Denne betydeligere vei vil etter hva skjønnet er kommet til, trekke med seg en større trafikk enn det var før, og føre til ulemper, som ikke var tatt i betraktning ved BKK-skjønnet og som derfor ikke er erstattet dengang. Det avgjørende må for så vidt være at erstatningen da, som herredsretten fremhever, ble gitt under forutsetning av at det ikke dreide seg om en fylkesvei, selv om man skulle velge ikke å karakterisere den som en ren anleggsvei. For herredsrettens vurdering av de større ulemper som den faktiske utbedring av veien ville føre med seg, kan det ikke antas å ha spilt noen rolle hvilken teknisk betegnelse man ville sette på veien som den var tidligere.

Det kan ikke sees å være tvilsomt at skjønnet har lagt til grunn at de økte ulemper som er ment å følge av at veien nå får større trafikk, er forårsaket av den utbedring av veien til en betydeligere og for ankemotpartene mer byrdefull vei, som har sammenheng med at veien er gjort til fylkesvei. Merulempen i forhold til hva ankemotpartene tidligere har fått erstattet, er for så vidt etter hva det fremgår av skjønnsgrunnene, en direkte følge av at veien har fått status som fylkesvei. Og rettslig sett må denne ulempe etter lagmannsrettens syn anses som en ulempe som har sammenheng med den ekspropriasjon til utvidelse av veigrunnen ved overgangen til fylkesvei som er en betingelse for trafikkøkningen, jfr. Rt-1964-1124. Ulempen kan da kreves erstattet som en følge av ekspropriasjonsinngrepet, og i egenskap av ekspropriant er kommunen den erstatningsansvarlige.

Det kan etter dette ikke sees at skjønnet er basert på noen uriktig rettsanvendelse når det er tilkjent erstatning for økte ulemper ved at veien er gått over til fylkesvei. Det er etter lagmannsrettens syn heller ikke uriktig at det er lagt til grunn at enhver slik merulempe i denne sammenheng betinger erstatning. Ulempen er her ikke en ulempe av alminnelig karakter som rammer alle langs veien, jfr. erstatningslovens §7. Inngrepet får etter hva skjønnet har gått ut fra, direkte innvirkning på ankemotpartenes næringsdrift, og ulempen refererer seg dermed til et økonomisk tap i næring som faller utenfor det alminnelige naboretslige tåleprinsipp. Den skjønnsmessige bedømmelse av ulempene kan lagmannsretten ikke prøve.

Det er nok riktig at skjønnsgrunnene ikke gir noen redegjørelse for kommunens anførsler i saken og dens standpunkt til kravet om ulempeerstatning, og heller ikke inneholder noen nærmere drøftelse av de rettslige synspunkter på erstatningsspørsmålet som kommunen gjorde gjeldende. Men etter det som er nevnt, fremgår det tilstrekkelig klart at skjønnet ikke er basert på noen uriktig rettsoppfatning og det foreligger da ikke noen mangel ved skjønnsgrunnene som kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet. Noen feil i saksbehandlingen som kan føre til opphevelse av skjønnet, er dermed heller ikke til stede.

Side:257

Herredsrettens skjønn blir etter dette stadfestet, og kommunen vil i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180, første ledd bli pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Etter omkostningsoppgaven, som legges til grunn, kreves det dekning av salær med kr. 4 500,- og av utlegg med kr. 2 029,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Skjønnet stadfestes så langt det er påanket.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vaksdal kommune til Atle Bergo og Helge Bergo tilsammen kr. 6 529,- - sekstusenfemhundreogtjuenikroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Av herredsrettens dom: (Sorenskriver Dagfinn Breistein med skjønnsmenn):

Den 20.2.1979 har Vaksdal Kommune begjært ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med at den anleggsveg som BKK bygget i 1968, fra Teigedalen i Voss og til Nesheim i Eksingedalen, nå er overtatt som fylkesveg. I samband med vegens opprustning, vil veglegemet bli noe utvidet. Vegbanen er asfaltert. Det er aktuelt å yde grunneierne en tilleggserstatning for veggrunnen. Disse har krevet en utvidet ulempeserstatning. - - -

Det som denne skjønnssak i første rekke gjelder, er en øket ulempeserstatning. Fra de saksøktes side er det fremholdt at en veg i fylkesstandard-klassen naturlig nok vil få en større trafikk, enn en anleggsveg. Den økede trafikk vil trekke etter seg større ulemper for de saksøkte. Størrelsen av disse ulemper var det ikke naturlig for overskjønnsretten å overskue, fordi man her regnet med en mindre trafikert veg.

De saksøkte har sin vesentligste næring knyttet til sauedrift. De har flere hundre dyr på sommerbeite. Tidligere baserte man i første rekke driften på Dalasau. I de senere år har man i større grad gått over til Gottlandsau.

Når dyrene slippes om våren, beiter de seg suksessivt opp i fjellbeitet, hvor den nye vegen følger den gamle ferdselsåren mellom Teigedalen og Eksingedalen. (For endel år tilbake hørte Nesheim i Eksingedalen til Evanger kommune.)

Det er fremholdt at sauene lett blir skremt på grunn av vegtrafikken, og at de med årsak i denne trafikk, flakker over et større område, enn de ellers ville ha gjort.

En øket spredning følger øket samferdsel. Sauene trekker over i ulendt terreng. De trenger mere tilsyn, og om høsten går der lenger tid til sauesanking.

Av de skjønn som foran er referert, - overskjønnet er for lengst blitt endelig - fremgår det at de saksøkte ble tilkjent ulempeserstatning i tillegg til grunnerstatning. Når det gjelder underskjønnet, fant man at det gjenværende beiteområdet var blitt påført ulempe som følge av øket trafikk. Dyrene ble skremt og beitingen ble oppstykket. Denne ulempe ble riktignok ikke ansett for å være av stor styrke.

Når det gjelder overskjønnet, beregnet man beiteverdien på samme måte og med samme resultat som underskjønnet. Til grunn for erstatningen bygget man på kr. 5,80 pr. dekar årlig i utmark.

Etter dette må det være på det rene at de saksøkte tidligere har oppnådd

Side:258

ulempeserstatning for den type ulemper som de også nå har påberopt seg. Etter rettens mening må det da være en forutsetning for at de skal oppnå ytterligere erstatning, at det av de tidligere skjønn fremgår, at retten ikke regnet med en så byrdefull veg.

Skjønnsretten er kommet til at den erstatning som de tidligere skjønn fastsatte, ble gitt under forutsetning av at det her ble bygget en vanlig anleggsveg, og ikke en veg med fylkesvegstatus. Under denne forutsetning må det være anledning for skjønnsretten i dag å gi en ulempeserstatning for de økede ulemper, som den betydeligere veg med øket trafikk naturlig nok trekker med seg. Dersom det på den tid da overskjønnet ble holdt, hadde vært på det rene at vegen ville bli opprustet til fylkesveg, må skjønnsretten gå ut fra at overskjønnet hadde kommet til en noe høyere årlig erstatning, og ikke bare blitt stående med kr. 100,-.

Skjønnsretten finner seg derfor berettiget til å øke erstatningen for ulemper. Tilleggserstatningen vil skjønnsmessig bli å fastsette til kr. 3 000,-. I forbindelse med skjønnsfastsettelsen vil retten - hva forøvrig overskjønnet har fremholdt - understreke at den spredning av dyrene som har funnet sted i de senere år, også kan ha sin forklaring i Helge Bergos økede sauehold, ikke bare i den økede vegtrafikk. - - -