Rt-1964-1124

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-10-24
Publisert:	Rt-1964-1124
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 132
Parter:	Oddernes kommune (høyesterettsadvokat Signe Marie Stray Ryssdal) mot Alf Simonsen (overrettssakfører Torvild Aakvaag - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Eckhoff, Helgesen, Anker, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §43, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §4, §46, Fylkeskommuneloven (1961)5

Dommer Hiorthøy: I henhold til begjæring fra Oddernes kommune ble det ved Kristiansand byrett 27. juli 1963 avholdt forsøkstakst etter bygningslovens §43 vedkommende erverv av grunn til utvidelse av Vigeveien i Oddernes i samsvar med reguleringsplan stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 7. mars 1962.

Som saksøkt ved skjønnet var innstevnet 4 grunneiere langs Vigeveien, deriblant Alf Simonsen som eier av g.nr. 42, b.nr. 16 (takstnr. 2). For hans vedkommende gikk skjønnet ut på følgende:

For avståelse av grunn kr. 3 000

For skade på grunnmur » 4 000

Til sammen kr. 7 000

Det beløp som vedkommer skade på grunnmur er fastsatt i henhold til særskilt overenskomst, jfr. skjønnslovens §4.

Samtlige saksøkte begjærte overskjønn, dels for å få grunnerstatningen forhøyet, dels for å få ulempeerstatning for «larm og støy fra den økede tungtrafikk». Ved overskjønnet, som ble holdt av Kristiansand byrett 16. oktober 1963, ble den samlede erstatning for takstnummer 2, Alf Simonsen, fastsatt således:

For avståelse av grunn kr. 5 000

Ulempeerstatning » 7 000

For skade på grunnmur » 2 000

Til sammen kr. 14 000

Oddernes kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett i forhold til Alf Simonsen, og Alf Simonsen, som har tatt til

Side:1125

gjenmæle i ankesaken, har på sin side erklært motanke. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. januar 1964 er det gitt samtykke til anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

De nærmere omstendigheter i saken fremgår av de avholdte skjønn. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kristiansand byrett 9. og 10. april 1964 med avhør av ankemotparten Ali Simonsen og i alt 9 vitner. Det er videre fremlagt en del nytt dokumentbevis som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for.

Den ankende part har prinsipalt gjort gjeldende at det beror på uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har tilkjent ankemotparten erstatning for ulemper som følge av tungtrafikk på Vigeveien ved transporter til og fra A/S Ferdigbetong. Han har bl.a. anført at det dreier seg om ulemper som ikke bare rammer Alf Simonsen som eier av takstnr. 2, men alle grunneiere som bor langs veien, og derfor ikke bør være gjenstand for erstatning ved ekspropriasjon. Det er i og for seg tvilsomt i hvilken utstrekning det kan kreves erstatning for ulemper som følge av øket veitrafikk som skyldes en naturlig utvikling til stadig større og tyngre trafikk og for så vidt gjør seg gjeldende overalt. Men under enhver omstendighet må krav om erstatning på dette grunnlag henvises til særskilt sak etter naboloven eller i henhold til alminnelige erstatningsgrunnsetninger rettet mot den direkte ansvarlige, - i dette tilfelle A/S Ferdigbetong.

Til støtte for sitt syn har den ankende part påberopt avgjørelser av Høyesterett i Rt-1918-427, Rt-1940-561, Rt-1951-283, Rt-1956-1329 og Rt-1960-59.

Subsidiært ankes det over saksbehandlingen, idet det anføres at skjønnsgrunnene er ufullstendige og uklare. Det var under skjønnet reist tvist om hvorvidt det var nødvendig å utvide veien av hensyn til tungtrafikken. Skjønnsretten har funnet at en slik utvidelse var nødvendig, men det fremgår ikke av skjønnsgrunnene hva retten har bygget på når den er kommet frem til dette resultat, jfr. skjønnslovens §28. Videre har retten lagt til grunn at det er skjedd en betydelig økning av trafikken på veien, men det er ikke opplyst noe om hvilken økning som har funnet sted og hvordan retten er kommet frem til at det er inntrådt en økning. Det er også egnet til å skape uklarhet at det ikke er gjort rede for grunnene til at bare ankemotparten, men ikke de øvrige saksøkte er tilkjent ulempeerstatning i tilnytning til tungtrafikken. Endelig savner man i skjønnsgrunnene en presisering av at støyen som følge av den økede trafikk har ledet til en verdiforringelse av ankemotpartens eiendom. Finner man at det er voldt økonomisk skade, må dette fremgå av skjønnet.

For så vidt angår motanken har den ankende part fremholdt at det har fått tilstrekkelig tydelig uttrykk i skjønnsgrunnene at retten har avvist påstanden om at ankemotpartens hus er blitt ubeboelig som følge av de økede ulemper fra trafikken.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

Side:1126

«I hovedanken: Kristiansand byretts overskjønn av 16. oktober 1963 oppheves for så vidt gjelder den ulempeerstatning stor kr. 7 000 som er tilkjent Alf Simonsen.

I motanken: Motanken forkastes.

I begge tilfelle: Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Ankemotparten har imøtegått anken over rettsanvendelsen under anførsel av at det er uomtvistet ekspropriasjonsrett at det pliktes erstatning for enhver ulempe av økonomisk betydning som har rettslig relevant årsakssammenheng med ekspropriasjonsinngrepet. Skjønnsretten har her konstatert at en slik sammenheng foreligger. Erstatningsplikten følger av at det har vært nødvendig å ekspropriere nettopp fra ankemotpartens eiendom, og det er da ingen holdbar innvending at andre grunneiere langs veien må finne seg i samme ulemper uten erstatning. Dette er en situasjon som ikke sjelden vil kunne inntreffe, og det kan ikke utledes av de rettsavgjørelser som er påberopt av den ankende part, at noe annet skal gjelde i et tilfelle som det foreliggende. Spørsmålet om erstatningsplikt for ulemper må avgjøres i forbindelse med ekspropriasjonsskjønnet og kan ikke henvises til naboskjønn eller til særskilt søksmål. Saken gjelder ikke erstatning for øket trafikk i sin alminnelighet, men er begrenset til skade som skyldes inngrepet, idet skjønnsretten har holdt utenfor ulemper som måtte være påregnelige etter veiens gamle bredde. Det understrekes at utvidelsen av veien ikke har til formål å dekke almenhetens ferdselsbehov, men er beregnet på A/S Ferdigbetong og eventuelle nye bedrifter i det tilstøtende område som er regulert for industri.

Når det gjelder anken over saksbehandlingen har ankemotparten bl.a. fremholdt at det i skjønnsgrunnene er gjort rede for det faktum som danner grunnlag for den rettslig relevante årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet og ulempene, og dette må være tilstrekkelig til å fylle vilkårene etter skjønnslovens §28, jfr. uttalelse i Rt-1952-1185 på side 1187. Skjønnsretten har videre gitt uttrykk for at den har tatt hensyn til den tidligere trafikk på veien, og kan ikke ha plikt til å gå nærmere inn på dette. Ankemotparten tolker skjønnet slik at også den ulempeerstatning som er tilkjent andre av de saksøkte omfatter erstatning for tungtrafikken, og har endelig anført at det er selvsagt og ikke trenger særlig presisering, at det bare gis erstatning for økonomisk skade - verdiforringelse av eiendommen som følge av ulempene.

Som begrunnelse for motanken er bl.a. anført at skjønnsgrunnene er altfor knappe når det gjelder behandlingen av spørsmålet om hvorvidt ankemotpartens hus er blitt ubeboelig som følge av nattekjøring fra sementfabrikken. Det forelå på dette punkt en klart formulert påstand som skjønnsretten pliktet å ta standpunkt til. Det gjelder her et vitalt punkt i skjønnet, idet den rettslige behandling vil bli forskjellig ettersom det er spørsmål om beboelighet eller bare om ulemper. Beskrivelsen i skjønnet av de faktiske forhold er ikke tilstrekkelig til at Høyesterett i denne henseende kan bedømme om rettsanvendelsen er i orden.

Side:1127

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«I motankesaken: Kristiansand byretts overskjønn av 16. oktober 1963 oppheves for så vidt gjelder ulempeerstatning tilkjent Alf Simonsen og hjemvises til ny behandling av byretten.

Prinsipalt: Kristiansand byretts overskjønn av 16. oktober 1963 stadfestes.

Subsidiært: Kristiansand byretts overskjønn av 16. oktober 1963 oppheves for så vidt gjelder ulempeerstatning tilkjent Alf Simonsen og hjemvises til ny behandling av byretten.

I begge saker: Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger.»

Jeg er kommet til det resultat at hovedanken ikke kan føre frem. Dette forekommer meg lite tvilsomt når det gjelder anken over saksbehandlingen. Skjønnsgrunnene er klare og utførlige og gjør tilstrekkelig inngående rede for de faktiske forhold som er av betydning for den rettslige bedømmelse. Det kan selvsagt ikke kreves at skjønnsretten i detalj skal gå inn på de momenter som er tillagt vekt ved den skjønnsmessige ansettelse. Forholdet vedkommende ulempeerstatninger som er tilkjent andre saksøkte, kan ikke sees å ha betydning for den foreliggende sak, og jeg må gi ankemotparten medhold i at det må være klart og ikke behøver å sies at ulempeerstatningen er ment å skulle dekke et økonomisk tap.

Heller ikke anken over rettsanvendelsen antar jeg imidlertid kan tas til følge.

Skjønnsretten har funnet at utvidelsen av veien var en betingelse for den økede trafikk, og mener derfor «prinsipielt at eksproprianten må erstatte de saksøkte de ulemper som veiutvidelsen vil påføre dem ved tungtrafikk som ikke ville kunne foregå uten slik veiutvidelse». Hermed er det gitt uttrykk for at den rettslig relevante årsakssammenheng er til stede, men samtidig er det også angitt en begrensning med hensyn til de ulemper som er gjenstand for erstatning. Det er bare ulemper som har nødvendig sammenheng med utvidelsen av veien som kommer i betraktning, og skjønnsretten sier uttrykkelig at ulempene ved den trafikk til og fra industriområdet som ville kunne foregå på den nåværende veibane, eller eventuelt ved utbedring av denne, ikke kan kreves erstattet i forbindelse med ekspropriasjonen. Skjønnsretten har herunder lagt vesentlig vekt på de særlige forhold i saken, nemlig at det dreier seg om en veiutvidelse som i første rekke skjer for å tilfredsstille behovet for et nyanlagt industriområde. Jeg er enig i dette syn og kan ikke se at skjønnsretten har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn.

Motanken kan etter min mening åpenbart ikke føre frem. Det er nok så at skjønnsgrunnene på dette punkt er lite utførlige og ikke direkte gir uttrykk for at retten har forkastet påstanden om at ankemotpartens hus er blitt ubeboelig. Etter sammenhengen kan det likevel ikke være gjenstand for tvil at dette har vært skjønnsrettens standpunkt.

Etter foranstående vil overskjønnet bli å stadfeste for så vidt det er påanket.

Side:1128

Den ankende part vil etter utfallet av anken måtte tilsvare motparten fulle saksomkostninger for Høyesterett, idet jeg antar at det ikke bør få betydning for omkostningsspørsmålet at det har vært erklært motanke.

Jeg stemmer for denne dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oddernes kommune til Alf Simonsen 4 000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av overskjønnet (dommer Aug. Nissen Breder med skjønnsmenn):

- - -

Underskjønnet ble holdt 10. juli 1963. Ved skjønnet ble følgende alminnelige skønnsforutsetninger lagt til grunn: «All veggrunn eksproprieres til full eiendomsrett for Oddernes kommune.

Vegen er regulert med 8 m kjørebane og 2 m fortau som vil bli anlagt på nordre side. Vegen blir asfaltert. Anlegget kan bli opparbeidet i flere byggetrinn. Første byggetrinn vil antagelig omfatte planering av full bredde og anlegg av 6 m ferdig kjørebane med asfaltering. Kommunen frafaller krav om refusjon i h.t. bygningslovens §46.» - - -

Videre ble det ved underskjønnet av kommunen fremlagt en sålydende begjæring om tilleggskjønn, datert 9. juli 1963:

- - -

«Retten fant etter omstendighetene å kunne ta begjæringen til følge slik at tilleggsskjønnet blir fremmet som avtaleskjønn i h.t. skjønnsl. §4. Bare saksøkte nr. 2, Alf Simonsen, meldte seg som part ved tilleggsskjønnet. Det forelå heller ikke krav fra andre enn de saksøkte om å få taksert skader som anført i begjæringen.» - - -

Overskjønnsretten skal bemerke:

Den del av Vigeveien som det her er tale om, er en ca. 4-5 m bred grusvei. Den var som nevnt fylkesvei inntil i 1952 da fergeleiet ble nedlagt. Det må ansees på det rene at det inntil da var atskillig biltrafikk (også noe busstrafikk) på veien, om enn ikke slik tungtrafikk som nå foregår. Etter 1952 gikk Vigeveien over til bygdevei, og det må antas å ha vært etter forholdene lite trafikk der inntil Vige ble regulert til industriområde og det fra desember 1961 ble atskillig tungtrafikk til A/S Ferdigbetong. Denne transport som til dels har foregått med lastebiler på 8-10 tonn, har utvilsomt påført enkelte beboere langs veien visse ulemper. Især er saksøkte nr. 2 og 4 sterkt sjenert av larmen fra lastebilene, og kjøringen har til dels foregått om natten. Slik nattekjøring har dog så vidt skjønnes bare foregått 2-8 netter siden juli 1963. Retten har under befaringen den 8. oktober 1963 selv konstatert at denne trafikk, og larmen fra den, er meget sjenerende.

Side:1129

Det spørsmål overskjønnsretten i denne forbindelse må ta standpunkt til er hvorvidt det er adekvat årsakssammenheng mellom ulempene ved den økede tungtrafikk og ekspropriasjonen til utvidelse av veien. Retten er, dog under noen tvil, kommet til at slik årsakssammenheng foreligger. Det må ansees på det rene at den dispensasjon som Veivesenet har gitt for den nåværende tungtrafikk, er gitt under forutsetning av at veien blir utbedret til å tåle slik trafikk. Såfremt denne utbedring ikke kan skje på annen måte enn at veien også samtidig utvides ved ekspropriasjon fra de saksøkte, hvilket her legges til grunn, er det etter rettens mening slik forbindelse mellom denne ekspropriasjon og ulempene ved tungtrafikken at det må få konsekvenser for erstatningsspørsmålet. Uten veiutvidelsen må da tungtrafikk med lastebiler med over 2 tonns akseltrykk antas ikke å kunne fortsette. Beboerne langs en offentlig vei antas riktignok å måtte finne seg i en naturlig økning av trafikken på den veibanen som er der, og i at veibanen utbedres til å tåle den økede trafikk. Men når som her veiutvidelsen i første rekke skjer for å tilfredsstille behovet for et nyanlagt industriområde, må det være ekspropriantens sak å erstatte de ulemper som ekspropriatene derved påføres. Det er lite rimelig at disse skal bære skadene.

I og med at Vige ble regulert som industriområde, måtte det også være klart at dette område trengte en vei som kunne tåle tungtrafikk. Det må antas at det var av denne grunn Vigeveien - så vidt skjønnes i 1961 - ble planlagt utvidet og utbedret. At tungtrafikken til og fra A/S Ferdigbetong er begynt senere, og fra 26. juli 1963 foregår med dispensasjon fra Veivesenet, antas ikke å kunne bringe ansvarsforholdet i en annen stilling. Hvis det hadde vært spørsmål om å legge en ny vei over de saksøktes eiendommer frem til industriområdet, ville ulempene ved bl.a. den støy og larm som medfulgte trafikken på denne nye vei, utvilsomt måtte tas i betraktning ved ekspropriasjonserstatningen. Retten kan ikke finne at saken står i noen vesentlig annen stilling ved spørsmålet om utvidelse av en gammel vei, når denne utvidelsen antas å være en betingelse for den nye trafikk. Retten finner derfor prinsipielt at eksproprianten må erstatte de saksøkte de ulemper som veiutvidelsen vil påføre dem ved tungtrafikk som ikke ville kunne foregå uten slik veiutvidelse. Men ved fastsettelsen av en slik ulempeerstatning må det også tas hensyn til den trafikk som tidligere inntil 1952 - har foregått på Vigeveien, samt til den trafikk til og fra industriområdet som ville kunne foregå på den nåværende veibane, dvs. med lastebiler med opptil 2 tonns akseltrykk, eller eventuelt med større akseltrykk ved utbedring av denne veibane. Ulempene ved en slik trafikk kan ekspropriatene ikke kreve erstattet i forbindelse med nærværende ekspropriasjon. Retten vil dog bemerke at det også tidligere har vært industri på Vige Sagbruk, men denne var av en annen art og av mindre dimensjoner. Men noe hensyn må det også tas til dette ved erstatningsfastsettelsen. Videre må det tas hensyn til at de saksøkte utvilsomt også får visse fordeler ved en utbedret, asfaltert vei til sine eiendommer.

Retten legger ellers til grunn at de saksøkte tilkommer full erstatning i henhold til Grunnlovens §105, og skal for så vidt angår de enkelte takstnummere bemerke: - - -

I. Forsøksekspropriasjonsskjønnet. - - -

Takstnummer 2 Alf Simonsen, g.nr. 42, b.nr. 16.

Side:1130

Til veigrunn med skråninger skal avståes 418 m2. Det er videre enighet om at kommunen skal inløse et areal på 530 m2 utenfor veien. Saksøkte har sitt bolighus på nordsiden av veien, mens hele det areal på tilsammen 948 m2 som skal avståes ligger på sydsiden av veien og er ubebygget. Saksøkte har fremsatt samme anførsel som ved underskjønnet som man viser til. Overskjønnsretten er enig i den begrunnelse underskjønnet har gitt for så vidt angår erstatningen for grunnavståelsen, men finner at erstatningen bør forhøyes til kr. 5 000.

Saksøkte nr. 2 er ikke ved underskjønnet tilstått erstatning for ulempe. Overskjønnsretten derimot finner at saksøkte nok får ikke utbetydelige ulemper ved den større tungtrafikk. På den annen side blir selve veibanen forskjøvet 2 meter lenger vekk fra bolighuset og det kommer et 2 meter bredt fortau mellom kjørebanen og eiendommen. Som følge herav og på grunn av at den nye veien vil bli asfaltert og bedre fundamentert, vil støyen fra tungtrafikken bli noe redusert. For overskjønnsretten er partene blitt enige om å legge følgende spesielle skjønnsforutsetninger til grunn:

«Det vil i 1. byggetrinn bli anlagt regulert fortau i husets lengde med forstøtningsmur for fortauet mot eiendommen. Da fortauet vil bli liggende litt over den gjenværende grunn foran huset, vil det fra fortauet bli lagt forbindelse over til husets trapp i trappens bredde.»

Under henvisning til foranstående og til de momenter som er nevnt foran i rettens generelle bemerkninger, finner overskjønnsretten at saksøkte bør tilståes en samlet erstatning for ulemper med kr. 7 000. - - -