RG-1986-341

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1985-09-12
Publisert:	RG-1986-341
Stikkord:	Kraftledningsskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 12. september 1985 i sak nr. 53/84
Parter:	Staten v/Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Karl Arne Utgård) mot Lars O. Nore og Ole Anders Nore m.fl. (20 parter) (advokatene Ole Swang, Alf Skogly og Oddvar Fosaas).
Forfatter:	Lagdommer Råmund Stuhaug med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §356, §359, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Oreigningsloven (1959) §2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10

Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, senere kalt NVE, vedtok 22. november 1982 å kreve avstått nødvendig grunn og rettigheter i Krødsherad og Ringerike kommuner til bygging og drift av en 420 kV kraftledning fra grensen mellom Sigdal og Krødsherad til Ringerike transformatorstasjon. Vedtaket ble truffet i medhold av oreigningslovens §2 nr. 19, kgl. res. av 2. juni 1960 og Industridepartementets bemyndigelse av 20. juni 1971.

Det ble bestemt at skjønnet uten hensyn til jurisdiksjonsgrensene skulle behandles ved Ringerike byrett. Byretten avsa 19. juli 1984 skjønn som omfattet 99 takstnumre. En del av de berørte grunneiere har begjært overskjønn. Etter at førstelagmannen i Eidsivating lagmannsrett hadde samtykket i at overskjønn i to tilfeller ble begjært uten hensyn til verdigrensene, jfr. tvml. §356 og §359 og skjønnslovens §2, omfattet overskjønnsbegjæringen opprinnelig bortimot 30 takstnumre. For ett av disse takstnumre ble overskjønnet hevet under saksforberedelsen. Samtlige saksøkte har prosessfullmektig. - - -

Side:342

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis nevnes at en i likhet med underskjønnet fastsetter erstatningene etter verdien pr. tiltredelsesdatoen, 8. desember 1982, jfr. vederlagsl. §10. For ordens skyld nevner en at underskjønnets rentefastsettelse etter pkt. 10 i de alminnelige skjønnsforutsetninger, 12%, ikke er angrepet.

I sin vurdering har retten tatt hensyn til at flytting av den eldre Nore-ledningen har medført at et tidligere ryddebelte er frigitt under takstnumrene 70 og 72.

Ryddebeltet.

Kraftledningen går i det alt vesentlige gjennom skog, og erstatningen for ryddebeltet er derfor den viktigste erstatningsposten. Ved overskjønnet har slik det fremgår, to skogsakkyndige vært oppnevnt. De sakkyndige har registrert skogen på hvert enkelt takstnummer. Dette gjelder såvel bonitet og bestand som alder, tetthet og treslagsfordeling. De sakkyndige har gjennomgående vært enige i sine registreringer. Retten har funnet registreringene i det alt vesentlige korrekte og har lagt disse til grunn for skjønnet. Der uenighet mellom de sakkyndige foreligger, bygger retten på sine egne iakttakelser. De foretatte registreringer er detaljerte og nøyaktige. På grunnlag av det foreliggende materialet har retten fastsatt erstatningene etter de veiledende retningslinjer som fremgår av det såkalte «grønne heftet». (Utgaven som hadde vært i bruk i noen år i 1982). For det enkelte takstnummer er det i tillegg foretatt en slik individuell skjønnsmessig vurdering som forholdene måtte tilsi. Dette gjelder særlig av drifts- og transportforholdene for den enkelte. Disse forholdene var for øvrig gjennomgående gunstige. Grunnlaget for erstatningsfastsettelsen baseres ellers som nevnt på prisnivået i desember 1982.

Av avgjørende betydning ved erstatningsutmålingen er valg av kapitaliseringsrentefot, idet det nå skal utmåles en engangserstatning for et i prinsippet varig inngrep. Slik det fremgår foran, har partene her sterkt avvikende syn. Retten har funnet valget av kapitaliseringsrentefot vanskelig. Det er rettens oppgave så velge den langtidsrente som gir rimelig sikkerhet for at den enkelte saksøkte får erstattet sitt årlige tap i tiden fremover. Det er imidlertid etter rettspraksis ikke anledning til å erstatte et fremtidig større eller mindre inflasjonstap, jfr. bl.a. Rt-1981-138. Ved valg av kapitaliseringsrentefot har retten tatt utgangspunkt i den kapitaliseringsrente som i det vesentlige har vært nyttet i rettspraksis i lengre tid, samtidig som den har tatt hensyn til den alminnelige renteutvikling i de senere år. Ved avståelsen av skog har renten hittil gjennomgående vært satt til 3,5-4%. Tendensen for tiden er en viss økning av denne renten. Retten må i sitt valg av rente ta hensyn til at det dreier seg om en langtidsrente. Det må derfor tas i betraktning at det alminnelige rentenivå kan variere. Hva slike variasjoner kan innebære, er vanskelig å forutse, men situasjonen innebærer at kapitaliseringsrenten ikke uten videre kan knyttes til dagens relativt høye rentenivå.

Valg av kapitaliseringsrentefot influeres av hvilke muligheter den enkelte har til en noenlunde verdisikker plassering av de utmålte erstatninger. Det kan her ikke uten videre bygges på utstrakt innsikt

Side:343

hos de saksøkte i de foreliggende alternative muligheter for pengeplassering. Det rettslige utgangspunktet er ellers at en skogeier, som andre ekspropriater, har plikt til å innrette seg slik at det fremtidige tap så godt som mulig blir søkt eliminert, jfr. bl.a. Rt-1975-580 og Rt-1982-1800. Lagmannsrettens flertall, skjønnsmennene, har funnet at kapitaliseringsrentefoten bør settes til 4%, slik dette gjennom lengre tid har vært forholdsvis alminnelig. De bygger på at den enkelte skogeier i prinsippet må gis anledning til å nytte den utmålte erstatning til reinvestering i skogen der inngrepet er skjedd, slik at skogens verdi totalt sett like før og etter ekspropriasjonen mest mulig blir den samme. Lagdommer Stuhaug antar for sitt vedkommende at en rentefot på 4% for tiden er for lav og finner 4,5-5% mer passende. Mindretallet har i den forbindelse lagt vekt på at en justering av den foreliggende praksis etter forholdene ikke bør være for radikal, samt at det ikke uten videre kan legges til grunn at den enkelte skal gis ubegrenset anledning til investering av erstatningen i egen skog.

I samsvar med flertallets syn er rettens erstatninger basert på en kapitaliseringsrentefot på 4%.

I tillegg til erstatning for selve ryddebeltet har retten i skog utmålt erstatning for kantskader og for arronderingsulemper i skogen langs ryddebeltet. Når det gjelder kantskader nevnes at selv om linjen i det alt vesentlige går parallelt med den tidligere Nore-ledning, regner retten med kantskader ved forskyvning av randsoner, samt ved at ryddebeltet samlet blir bredere. Kantskadene vil ellers variere med bestand, alder etc. Retten har vurdert disse forhold konkret under de enkelte takstnummer. I forbindelse med linjens fremføring gjennom skog er det for en del takstnummer lagt ned spesiell påstand om erstatning for påførte ulemper ved fremtidig drift av eiendommene, jfr. post 5 etter den tidligere fortegnelse. Denne posten behandles under vedkommende takstnummer. Det samme gjelder påstanden om erstatning ifølge påstandspost 16. Erstatning etter post 3 ifølge den tidligere fortegnelse blir ved erstatningsutmålingen slått sammen med grunnerstatningen vedrørende ryddebeltet (3a).

Der mastene er oppført i ryddebeltet i skog, betinger ikke disse noen øket ulempe ut over ulempene ved selve ryddebeltet. På dyrket mark vil ikke ryddebeltet spille noen rolle for vanlig utnyttelse. Der mastene står på dyrket mark, går imidlertid et areal tapt, samtidig som det oppstår ulempe for dyrking med maskiner nær mastene. Forholdet får ved overskjønnet betydning ved vurderingen under takstnr. 70. - - -

Nærføringsulemper.

Lagmannsretten finner at de påberopte ulemper ved skjemmet utsikt, støy fra ledninger og faremomentet ved linjen må vurderes som alminnelige ulemper. Om det da skal gis erstatning, vil bero på en tålegrensevurdering etter nabolovens §2. Det som eventuelt skal erstattes, er den delen av tapet som overstiger tålegrensen.

Det sentrale i vurderingen etter nabolovens §2 er ulempene ved skjemmet utsikt. Ulemper ved støy og andre forhold antas gjennomgående å ha mindre betydning enn den skjemmende utsikten.

Utgangspunktet ved vurderingen etter nabolovens §2 må tas i

Side:344

Vågådommen, Rt-1969-389, der del er lagt til grunn at fjernledninger for elektrisk kraft kan bli aktuelt omtrent over alt i landet. Lagmannsretten legger til grunn at den kraftledning det her gjelder, er ventelig etter forholdene på de steder der den er fremført. Ventelighetsgraden, som har betydning for rimelighetsvurderingen, må imidlertid ses på bakgrunn av at det dreier seg om en ledning av betydelige dimensjoner. Ventelighetsgraden må også vurderes på bakgrunn av at den tidligere Nore-ledning går gjennom området. Retten peker på at den enkelte i utviklingens medfør etter hevdvunnen rettspraksis må tilpasse seg nye tekniske tiltak av mer eller mindre inngripende karakter. Nabolovens krav om rimelighet må vurderes etter den praksis som har utviklet seg når det gjelder ulemper fra det etablerte tiltak. Den enkelte grunneier må finne seg i atskillige ulemper uten erstatning. At grunneierne ikke får noen nytte av anlegget ut over det alle andre vil kunne få, kan ikke tillegges vekt ved vurderingen. - - -