RG-1992-250

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-09-06
Publisert:	RG-1992-250 (32-92)
Stikkord:	Erstatningsrett, Sykehusansvar, Journalenes betydning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. september 1991 i sak nr. 90-341 A.
Parter:	Sør-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren (advokat Ivar Holst) mot A (advokat Edmund Asbøll).
Forfatter:	Lagdommerne Inge Kolberg, Randi Grøndalen, ekstr.ord. lagdommer Sverre Torwick
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Legeloven (1980) §43, Tvistemålsloven (1915) §169, §171, §176, §180, §2

Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for komplikasjoner med skadefølge oppstått hos pasient under postoperativt behandlingsopphold ved sykehus.

A gjennomgikk den 16. april 1986 en tarmoperasjon ved Regionsykehuset i Trondheim (RIT). Hun var da 39 år. Her fikk hun innlagt Kochs reservoar - en kontinent ileostomi, som var et alternativ til den

Side:251

konvensjonelle ileostomi hun hadde fra før.

En ileostomi er en konstruert tarmåpning (stomi) ved at tynntarmen (ileum) ledes ut gjennom bukveggen. Den kontinente ileostomi - som Kochs reservoar - består av en innvendig beholder for avføring konstruert av nederste del av tynntarmen og plassert i bukhulen, som tømmes med kateter gjennom en tettsluttende ileostomi. Ved den konvensjonelle ileostomi får tarminnholdet sitt ukontrollerte utløp gjennom ileostomien til en utvendig påfestet plastbeholder.

A har hatt utlagt tarm siden 1974, da hun første gang ble stomioperert grunnet akutt utvikling av sykdommen ulcerøs colitt (d.e. kronisk betennelse i tykktarmen). Selve ileostomien fungerte etterhvert normalt, men grunnet stadig økende hudproblemer under ileostomiplaten ønsket hun selv vurdert konvertering fra konvensjonell til kontinent ileostomi.

A ble innlagt ved Regionsykehuset i Trondheim etter henvisning fra sin faste behandlende lege ved Sentralsykehuset i Akershus, doktor Rosseland, fordi prof.dr.med. B ved RIT var en av de få kirurger her i landet med eksperterfaring hva gjelder Kochs operasjon. Han skulle vurdere indikasjoner for inngrepet og eventuelt foreta dette. Operasjonen var altså planlagt og A hadde også selv god kjennskap til hva dette innebar.

Selve operasjonen 16. april 1986 forløp normalt. Ni dager senere - den 25. april - fant man imidlertid indikasjoner for reoperasjon, som samme kveld ble utført av dr. B. Det viste seg at det forelå perforasjoner (hull/lekkasjer) av tarm og reservoar, tydelig ileustilstand (tarmslyng) tarmene var tildels betydelig utspente og var sammenloddet med faste, fibrøse adheranser (sammenvoksninger mellom tarmene). Både reservoaret og tynntarmslyngen, - tilsammen ca. 60-65 cm tarm var skadet, før og under operasjonen, og måtte fjernes. Det ble da igjen anlagt en konvensjonell ileostomi hos A. Forholdene var meget vanskelige. Den ileostomi som ble anlagt representerte en nødløsning. Det var ikke mulig å få en tilfredsstillende disseksjon, slik at man kunne få en lang nok ileum for anleggelse av en tilfredsstillende ileostomi, og ikke mulig å få lagt frem tarmen på annet sted enn gjennom den gamle åpningen i bukveggen. Dette er hva som fremgår av legens operasjonsbeskrivelse. A har senere vært gjennom en rekke operasjoner for å korrigere ileostomien.

A mener de postoperative komplikasjoner og skader hun ble rammet av etter innleggelsen av Kochs reservoar ble diagnostisert for sent grunnet mangelfull oppfølgning og behandling ved sykehuset. Dette førte til for sen reoperasjon. Denne situasjon er årsaken til hennes senere betydelige ileostomiplager.

Ved stevning av 22. februar 1989 til Trondheim byrett anla A erstatningssøksmål mot Sør-Trøndelag fylkeskommune som sykehuseier på uaktsomhetsgrunnlag, jfr. skadeserstatningslovens §2 - 1. Fylkeskommunen bestred at det var utvist erstatningsbetingende uaktsomhet under behandlingen ved sykehuset. Skyldspørsmålet er forhandlet og pådømt særskilt.

Trondheim byrett avsa 13. mars 1990 dom med slik slutning:

«1. Sør-Trøndelag fylkeskommune er erstatningsansvarlig for den

Side:252

skade A ble påført ved uaktsomhet under opphold på Regionsykehuset i Trondheim i tiden 1.4.-25.4.86.

2. Hver part bærer sine omkostninger, og hver part betaler halvparten av omkostningene til de oppnevnte sakkyndige.»

Sør-Trøndelag fylkeskommune har i rett tid anket denne dom, rettet mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 17. og 18. juni 1991, hvor det ble avhørt 6 vitner samt gitt partsforklaringer slik rettsboken viser. For byretten var det oppnevnt 2 medisinsk sakkyndige, prof.dr.med. Anstein Bergan, Rikshopsitalet, og overlege dr.med. Jens Hognestad, Lovisenberg Sykehus. De samme to sakkyndige har vært oppnevnt for lagmannsretten, med samme mandat og samme felles skriftlige erklæring som forelå for byretten. Begge de sakkyndige møtte også ved ankeforhandlingen og forklarte seg muntlig, hvor de fastholdt sine konklusjoner. Lagmannsretten henviser forøvrig til de detaljerte faktiske opplysninger om A's sykehistorie og hovedinnholdet av de sakkyndiges uttalelse som fremgår av byrettens dom. Så vel rettslig som faktisk fremstår saken i det vesentlige i samme skikkelse for lagmannsretten som for byretten.

Sør-Trøndelag fylkeskommune bestrider at det er utvist uaktsomhet fra sykehuspersonalets side i form av mangelfull eller unnlatt oppfølging i tiden mellom de to operasjoner. Sykehuset har hele tiden nøye overvåket pasienten og den postoperative oppfølging har vært normal. Alle stomiopererte undergis rutinemessig kliniske undersøkelser. Dette må til for å ta avgjørelser om det postoperative behandlingsopplegg og forløp. A har fått smertestillende medikamenter, hun er forordnet væsketilførsel og man ventet til den åttende dag med fast kost. Dette indikerer kliniske undersøkelser foretatt av lege.

Det forelå ingen grunn for sykehuset til å reagere før 25. april på A's postoperative forløp. Spørsmålet er forøvrig aktuelt først fra 22. april da hun kom tilbake til sengepost fra opphold i ett døgn på overvåking grunnet underskudd i væskebalansen. Dersom hun fra da av lå til sengs uten kliniske undersøkelser i tre døgn til tross for smerteplager ville det vært uaktsomt av sykehuset. Så var imidlertid ikke tilfelle. Sykepleierjournalens dag-til-dag beskrivelse samt visittprotokollen viser at A har vært undergitt kliniske undersøkelser og at tilstanden er funnet tilfredsstillende. Dette er avgjørende. Regelmessige kliniske undersøkelser betyr en medisinsk forsvarlig behandling av henne.

Det har formodningen mot seg at et erfarent pleiepersonale neglisjerte en stomioperert pasient. Og det er utenkelig at en slik pasient ligger i tre døgn uten undersøkelse av lege. Dersom A's fremstilling av den behandling hun ble undergitt ved sykehuset skulle være riktig, betyr det en fullstendig svikt i samtlige rutiner i oppfølgingen av en stomioperert pasient. De adheranser og den ileus som objektivt sett tilstøtte A viste seg ikke tidligere ved de kliniske undersøkelser som ble gjennomført. Her foreligger intet bevismessig grunnlag for å legge til grunn at det forelå indikasjon for reoperasjon tidligere og at hun ikke ble tilfredsstillende undersøkt.

Sykehuset hevder at behandlingen av A er journalført i samsvar med journalforskriftene. Disse stiller ikke krav om nærmere

Side:253

beskrivelse av en ordinær rekonvalesens, og krever ikke dag-til-dag undersøkelser journalført. Praktiske hensyn tilsier dette, også fordi legen ikke journalfører noe han ikke har bruk for i den medisinske behandling. Forskriftene er fulgt gjennom dr. B's beskrivelse av operasjonspresens ved de to operasjoner 16. april og 25. april. Om journalføringen blir for snau for rekonstruksjon av hva som er foregått kan man ikke av den grunn snu bevisbyrden mot sykehuset.

Sør-Trøndelag fylkeskommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«Sør-Trøndelag fylkeskommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

A henholder seg til byrettens dom som riktig begrunnet. Hun ble undergitt mangelfull kontroll og behandling under sitt postoperative opphold ved RIT. Kliniske undersøkelser, som er avgjørende for vurderingen av en stomioperert pasient, uteble helt av henne i den kritiske fase fra 22. april og frem til reoperasjonen. Dette er en passivitet som representerer erstatningsbetingende uaktsomhet. RIT har her ikke overholdt aktsomhetsnormen for diagnostisering og behandling. Grunnet en slik mangelfull diagnostisering av hennes tilstand ble reoperasjonen forsinket, noe som har forårsaket adskillige problemer med hennes stomi.

I stedet for ifølge normalmønsteret å gå over i den jevne bedring fra 4. til 5. dag etter operasjonen opplevde hun sterke smerter, - et varselstegn som ikke ble tatt alvorlig. De kliniske undersøkelser uteble, til tross for den risiko for komplikasjoner, særlig tarmslyng, som nettopp en innleggelse av kontinent ileostomi innebærer. Ved en rekke anledninger i dagene forut for reoperasjonen forelå slike symptomer. Hennes sykdomsbilde avvek fra det man normalt kunne forvente. Allerede dette skulle tilsi at det ble reagert. Ihvertfall må man forvente at sykehuset ville reagert tidligere dersom de fundamentalt viktige kliniske undersøkelser i form av føling og lytting på magen hadde vært gjennomført. Symptomene og den tilstand som ble avdekket indikerer også at man burde hatt mistanke om tarmslyng allerede fra 5. til 6. dag. Det helt sentrale bevisspørsmål er hvilken fullstendig klinisk undersøkelse som ble foretatt de tre siste dagene før reoperasjonen. A's egen forklaring om at det ikke ble «løftet på dyna» i den aktuelle periode må legges til grunn. I så fall er det uproblematisk å fastslå at aktsomhetsnormen er overtrådt av sykehuspersonalet.

Man kan ikke legge til grunn at rutiner er fulgt. Det vil være det samme som å ta utgangspunkt i en fasit uten å foreta en konkret vurdering. At det har vært visitt på sengeposten beviser heller ikke at kliniske undersøkelser har vært foretatt. De slutninger man kan trekke fra funnet i forbindelse med reoperasjonen trekker også klart i retning av at dette kunne vært avdekket ved kliniske undersøkelser.

Sykehusets journalføring er mangelfull og journalforskriftene er brutt. Her foreligger ingen løpende legejournal, i journalmaterialet står ingen ting om legeundersøkelser mellom de to operasjoner. Dette må få betydning for bevisvurderingen, idet sykehuset ikke i ettertid kan dokumentere hva som er skjedd. Bevistvilen må da gå ut over sykehuset.

Side:254

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts dom av 13. mars 1990 pkt. 1 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten - Sør-Trøndelag fylkeskommune finnes erstatningsansvarlig for de tarmkomplikasjoner som har rammet A etter reoperasjonen ved RIT 25. april 1986, idet det legges til grunn at dette har sin forklaring i at ansatte ved RIT kan klandres for mangelfull postoperativ klinisk overvåking av pasienten etter Kochs operasjon.

Innledningsvis skal det presiseres at verken indikasjonen for de operasjoner som ble foretatt eller selve de operative inngrep er angrepet som feilbehandling. Saken gjelder utelukkende sykehuspersonalets oppfølging av A og overvåkingen av hennes tilstand og utvikling etter innleggelsen av Kochs reservoar.

Det er et gitt faktum at hun ble rammet av betydelige postoperative komplikasjoner, slik at reoperasjon var nødvendig, hvor det innvendige reservoaret måtte kasseres og en ny ileostomi legges nesten «flush» med huden, at senere revisjoner var nødvendige og at det fortsatt er betydelige problemer med å få til en konvensjonell ileostomi som fungerer tilfredsstillende hos henne.

I faktisk henseende er saken opplyst gjennom den beskrivelse som fremgår av den fortløpende sykepleierjournalen om A's postoperative forløp og den operasjonsbeskrivelse og de funn som ble gjort ved reoperasjonen den 25. april 1986, journalført av dr. B. Den omstendighet at innleggelsen av Kochs reservoar var mislykket gir imidlertid ikke i seg selv grunnlag for å trekke noen konklusjoner om at overvåking og behandling av A ikke var korrekt. Erstatningsansvar for sykehuset vil være betinget av at de etterfølgende skadeforhold vedrørende A's stomi er forårsaket av uaktsomhet hos sykehuspersonalet - først og fremst legene - i den postoperative fase frem til reoperasjonen fant sted. Spørsmålet er om det er bevismessig grunnlag for å føre ileostomiskadene tilbake til et uaktsomt forhold under rekonvalesensperioden.

Det avgjørende - som alle er enige om - er om det ble foretatt fullverdige kliniske undersøkelser av A. De tre siste dagene før reoperasjonen - fra 22. til 25. april 1986 - vil stå i fokus. Det er i denne periode det er spørsmål om adekvate kliniske undersøkelser ble foretatt. Beviset for dette påligger det i utgangspunktet henne som skadelidt å føre. Høyesterett har uttalt seg om beviskravene i dom inntatt i Rt-1980-1299, som også dom inntatt i Rt-1989-674 henviser til.

Slik denne sak ligger an kan man la den objektive side av spørsmålet om årsakssammenheng ligge - det er mer enn rimelig overvekt av sannsynlighet for at det påståtte skadegjørende forhold, dvs. den kompliserte tilstand som forelå ved reoperasjonen har sammenheng med den etterfølgende tilstand - altså har ført til de skader/komplikasjoner ved stomien det kreves erstatning for. Den annen side om hvilke beviskrav som her skal stilles vil være at det må foreligge en rimelig sannsynlighetsovervekt for at forholdet med rette kan betegnes som uaktsomt. Også spørsmålet om det eventuelle forhold kan karakteriseres slik kan man la ligge i denne sak.

Side:255

Det er klart at sykehuset har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt dersom ingen lege «løftet på dyna» og foretok noen form for klinisk undersøkelse - særlig føling og lytting på magen hos A over tre dager. I så fall erkjenner sykehuset ansvar. «Forholdet» i vår sak er et spørsmål om retten kan legge til grunn at A ble klinisk undersøkt eller ikke. Hvorvidt hun ble underkastet en medisinsk forsvarlig behandling eller ikke beror på dette.

Beviskravet vil imidlertid også være slik at fordi de faktiske omstendigheter ofte ikke helt ut lar seg oppklare, og det for pasienten ofte kan være vanskelig å fremskaffe bevis, bør det ikke stilles for strenge krav til bevisets styrke. Hvor strenge de konkret bør være, vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak - som Høyesterett uttaler seg i ovennevnte dom i Rt-1989-674.

Situasjonen i vår sak er den at A er sikker i sin sak, når hun sier at hun overhodet ikke ble undersøkt, langt mindre konsultert av lege fra hun kom tilbake fra intravenøstilførsel på overvåkingsavdeling til sengeposten den 22. april, altså den 6. dag etter operasjonen. Sykehusets ansatte henviser til sine rutiner, men kan naturlig nok ikke huske konkret, journalene forteller ingen ting om legeundersøkelser - dog forteller sykepleierjournalen om forskjellige foranstaltninger som igjen ifølge rutinene skal være foranstaltet av lege. A har i en slik situasjon ikke mange direkte bevis å fremskaffe, hun har sin objektivt konstaterbare sykehistorie å vise til, samt sin egen forklaring.

De sakkyndige, prof.dr.med. Anstein Bergan og overlege dr.med. Jens Hognestad, har i saken hatt i oppdrag bl.a. å vurdere behandling, overvåking og diagnostikk i tiden 16.-25.4.86 i relasjon til kravet om medisinsk forsvarlig behandling. Fra de sakkyndiges utredning vil lagmannsretten fremheve følgende:

«Vurdering av en pasient etter et inngrep på magen skjer ved at en lege foretar undersøkelse av buken og daglig iakttar pasientens hele situasjon. En slik klinisk vurdering ved sengekanten er helt avgjørende for å vurdere om det har oppstått komplikasjoner. I tvilstilfelle har man til hjelp i den postoperative vurdering også andre hjelpemidler, for eksempel røntgenundersøkelse av magen 25.4., og også ultralyd. Man kan også gi pasienten kontrast å drikke, slik at man kan følge kontrastens gang ned gjennom tarmsystemet med visse intervaller. Ut fra sykepleierapporten og de undersøkelser som er gjort er det tydelig at røntgenundersøkelse ikke ble foretatt før operasjonsdagen, heller ikke ultralydundersøkelse. Det er angitt at det er kommet luft fra og med 21.4., altså 5. dag postoperativt. Det er imidlertid ikke foretatt noen røntgenundersøkelse før 25.4., og denne røntgenbeskrivelsen ga mistanke om tynntarmslyng. Pasienten har ikke hatt feber før 25.4., da får hun høy feber og kombinasjonen av hennes tilstand med feber, smerter og det foreliggende røntgenbilde, gjør at man bestemmer seg for et operativt inngrep på mistanke om at det har gått hull på tarmen.

Det er meget vanskelig i ettertid å gjøre seg opp en sikker mening om hvorvidt pasienten kunne vært reoperert på et tidligere tidspunkt. Det er kjent fra andre studier hvor man har erfaring med anleggelse av Koch's reservoar, at tarmen er noe senere med å komme igang etter denne operasjonen enn etter mindre kompliserte tarmoperasjoner. Vi

Side:256

mener at man etter 5.-6. dag burde ha hatt mistanke om begynnende tarmslyng, og kanskje ha forordnet en røntgenundersøkelse av magen. Imidlertid er det den kliniske undersøkelsen, det vil si undersøkelse av pasienten ved sykesengen, som er av helt avgjørende betydning for hvorvidt man skal reoperere pasienten eller ikke. Røntgenundersøkelse kan også være av tvilsom verdi i en slik postoperativ fase, idet det som nevnt tidligere er en tarmlammelse til stede som gjør at et røntgenbilde ikke er sikkert diagnostisk.

Forutsatt at det ble utført regelmessige, fullstendige kliniske undersøkelser i denne tiden, har pasienten fått en medisinsk forsvarlig behandling. Det er ikke tilfredsstillende dokumentasjon i journalen for at dette har skjedd, og det kan reises berettiget tvil om at pasienten kunne ha vært diagnostisert og reoperert tidligere. Sjansene for ytterligere komplikasjner kunne da ha vært mindre.»

A's sykdomsforløp var ikke normalt sammenlignet med det som kunne forventes etter innleggelse av Kochs reservoar. Fra den 4. postoperative dag skal pasienten etter oppskriften gå over fra den postoperative fase til den jevne bedring - de uunngåelige smerter og oppsvulmethet og også kvalme hos enkelte skal da normalt avta, tarmen kommer igang og den stomiopererte skal normalt kunne begynne å spise og drikke. Den 20. og 21. april hadde imidlertid A fortsatt smerter, hun kastet opp betydelig og hadde underskudd i væskebalansen. Både smerter og undervæsking er da et varsel som ifølge de sakkyndige må tas alvorlig. Da hun fikk intravenøs tilførsel natt til 21. april var hun ifølge sykepleierjournalen «klinisk sett svært medtatt», vakthavende kirurg og anestesilege ble tilkalt og hun ble lyttet på, ifølge legen var det da gode tarmlyder. På dagtid den 21. var dr. B der og justerte ileostomikateteret og fjernet det siste stinget.

Deretter fremgår ingen ting om lege som har foretatt noe med henne, selv om hun fortsatt hadde smerteplager, fikk kvalmebølge og til slutt ble så syk at det ble reagert og reoperasjonen fant sted. Ifølge de sakkyndige burde man hatt mistanke om tarmslyng allerede fra 5. dag fordi A's tilstand avvek fra det ideelle. Ved en rekke anledninger forut for 25. april forelå slike symptomer, og igjen ifølge de sakkyndige viser operasjonskasus ved reoperasjonen at tarmslyngen ikke har kommet brått, men utviklet seg over flere dager.

Den kliniske undersøkelse foretatt av en erfaren lege er helt avgjørende ved diagnostiseringen og fastsettelse av behandlingsopplegg for en stomioperert pasient. Det kan være grunn til å anta at A kunne ha vært diagnostisert og reoperert tidligere, med redusert mulighet for komplikasjoner i ettertid, dersom det hadde vært foretatt daglige undersøkelser og vurdering av henne på sengekanten, hvor legen føler og lytter på magen.

Det er ikke gjort legejournalnotater mellom 16. og 25. april. Sykepleierjournalen forteller om legekonsultasjoner til og med 21. april, deretter er det stille - der står ingen ting om leger som har vært og undersøkt henne før lege ble kontaktet natten til 25. april. Fremlagt visittprotokoll viser ikke at det ble gått legevisitt hver dag, og den beviser heller ikke at det har vært foretatt noen kliniske undersøkelser.

Den bevistvil som derved foreligger om hvorvidt behandlingen av

Side:257

A postoperativt ble utført medisinsk forsvarlig eller aktsomt må slik denne saken ligger an gå ut over sykehuset.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til om journalføringen ved RIT er i samsvar med de krav som stilles i journalforskriftene av 1. mars 1983, jfr. legelovens §43, idet de opplysninger som fremgår eller ikke fremgår av en journal under enhver omstendighet må tillegges betydning for aktsomhetsbedømmelsen. I mangel av andre holdepunkter må de opplysninger legejournal ved sykehuset gir på vanlig måte være av sentral bevismessig betydning, når man i ettertid skal forsøke å klarlegge hvilken overvåking og postoperativ behandling A ble undergitt. Det vises til Rt-1989-674, jfr. RG-1990-594. Journalens betydning i bevisbedømmelsen vil ikke være begrenset til de rene operasjonsbeskrivelser, men også hvor det er uklart om en bestemt undersøkelse er foretatt.

Erstatningsansvaret for sykehuset gjenstår som et spørsmål om å kunne dokumentere i ettertid hva som er skjedd, - men journalene er tomme. Lagmannsretten legger da til grunn at A ihvertfall ikke etter 21. april ble klinisk undersøkt, hvilket anses avgjørende for det postoperative utfall. Som Høyesterett uttaler det avslutningsvis i den allerede nevnte dom fra 1989 hva gjelder legejournalens bevismessige betydning:

«Når denne sikreste kilde til viten om hva som skjedde og hva som ble gjort er taus på dette punkt, anser jeg kravet til bevis for uaktsomhet som oppfylt.»

Journalforskriftenes bevismessige betydning er også forstått av Helsedirektoratet, som har uttalt seg slik i skriv av 12. oktober 1989 til Fylkeslegen i Rogaland:

«Det er her grunn til å understreke at pasientjournalen, i tillegg til å tjene som hjelpemiddel i den løpende behandling og pleie av pasienten, i størst mulig grad skal gjøre det mulig i ettertid å rekonstruere den totalinnsats som er blitt pasienten til del under oppholdet. Det kan også være grunn til å fremheve at den tvil som kan oppstå om det faktiske hendelsesforløp på grunn av ufullstendig journal i f.eks. en erstatningssak, regelmessig vil gå ut over sykehuseier.»

Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd tilpliktes Sør-Trøndelag fylkeskommune å erstatte A de omkostninger hun har hatt for lagmannsretten. Advokat Asbøll har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr. 43.695,- hvorav salær kr. 35.000,-; dertil er det påløpt kr. 3.977,40 i vitnegodtgjørelse. Det samlede beløp, kr. 47.672,40 godtas som nødvendig, jfr. tvistemålslovens §176. Omkostningsavgjørelsen innebærer at Sør-Trøndelag fylkeskommune alene må bære omkostningene for de sakkyndige ved lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §171 jfr. §169. I byrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring. I påvente av de sakkyndiges redegjørelse må det sies at den tapende part hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme til avgjørelse der.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Side:258

1. Trondheim byretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sør-Trøndelag fylkeskommune til A 47.672,40 - førtisjutusensekshundreogsyttito 40/100- kroner innen 2- to - uker fra forkynnelse av denne dom.