Instans: Gulating lagmannsrett - Kjennelse og dom
Dato: 1993-01-29
Publisert: RG-1993-1074 (185-93)
Stikkord: Erstatningsrett, Sivilprosess, Personskade, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang: Kjennelse og dom 29. januar 1993 i ankesak nr. LG-1991-00059.
Parter: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (advokat Svein Jøsang) mot A (advokat Helge Huseby Haug)
Forfatter: Lagmann Alf Bruland, lagdommer Nils T. Selvik, ekstraordinær lagdommer Bjarne Mellegaard
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §366, §367, §373, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Foreldelsesloven (1979) §9, §172, §180, §3-9


Saken gjelder erstatning etter bilulykke.

A, som er født xx.xx.1941, ble 12. september 1980 utsatt for en trafikkulykke mens hun kjørte egen bil på Madlaveien i Stavanger. På grunn av stor trafikk måtte hun stanse i en bilkø, noe som førte til at hennes bil ble påkjørt bakfra. Bilen fikk store skader og ble dyttet inn i foranstående bil, slik at det oppsto en kjedekollisjon. - A brukte sikkerhetssele, og bilen var utstyrt med nakkestøtte. Ved kollisjonen fikk hun rattet trykket mot magen. Samtidig sprang låsen i sikkerhetsselen opp, slik at hun ble slengt ut av selen og over mot venstre.

Etter kollisjonen var hun i stand til å ordne med at bilen ble tauet til verksted, men senere på kvelden fikk hun smerter i nakken, og hun fikk etter hvert plager som etter hennes mening indikerte at hun var påført en såkalt «whip-lash»-skade.

Fram til ulykken hadde A hatt arbeid av forskjellig art. Etter fullført 7-årig folkeskole arbeidet hun en tid som hushjelp. Hun reiste så til Stavanger, der hun giftet seg i 1960. Fra 1974 til ulykken inntraff arbeidet hun som avløser ved renholdsavdelingen på Stavanger Sjukehus med varierende timetall pr. uke. I 1978 var således inntekten

Side:1075

kr. 16.455 pr. år, og i 1979 kr. 8.452.

I 1979 sa A opp stillingen for å ta grunnskolens voksenopplæringskurs, som gir tilsvarende utdannelse som fullført ungdomsskole. Hun kom likevel ikke inn på kurset, og tok i stedet et maskinskrivningskurs. I 1980 begynte hun så på grunnskolens voksenopplæringskurs, men hadde bare deltatt ca. 2 uker da ulykken inntraff.

Etter ulykken fullførte A kurset, som ble avsluttet i mai 1981. Hun søkte en rekke stillinger som hun ikke fikk, og fortsatte så som rengjøringsassistent ved Sentralsjukehuset på timebasis. I 1981, 1982 og 1983 hadde hun årsinntekter på henholdsvis kr. 10.989, kr. 44.795 og kr. 29.562. Fra 1. august 1983 gikk hun over på ledighetstrygd, idet hun på grunn av smerter hadde vanskelig for å utføre vaskearbeidet. Hun var så hjemme til hun høsten 1984 fullførte et kontorkurs. Under kurset skjønte hun at hun også ville få problemer som kontorassistent, og hun begynte å klarlegge mulig sammenheng mellom ulykken og plagene. I den forbindelse ble flere leger kontaktet. I en erklæring av 21. juli 1981 fra reservelege Trond Espedal ved kirurgisk avdeling, Sentralsjukehuset i Rogaland, heter det at hun kan være påført en «whip-lash»-skade, og legen har inntrykk av at hun fremdeles plages betydelig.

Høsten 1983 hadde A atskillige behandlinger hos fysioterapeut, men ifølge erklæring av 18. februar 1984 fra lege Ragnhild Hodne ga disse bare kortvarig lindring. - 21. juni 1984 ble hun undersøkt ved ortopedisk-kirurgisk poliklinikk av assisterende overlege Raugstad. Av journalen fremgår det at legen ikke utelukket sammenheng mellom skaden og de plagene hun var påført, og i en påtegning av 5. juli 1984 av dr. Lichtenberg fremgår det at A forbinder nakkeplagen med trafikkulykken. Assisterende overlege Raugstad avga så en spesialisterklæring 29. november 1984. Etter denne utelukker legen fortsatt ikke at det er en sammenheng mellom ulykken og en del av de plagene hun har.

Hovedforhandlingen for byretten ble påbegynt 9. november 1990. A la ned påstand om ménerstatning begrenset oppad til kr. 150.000, erstatning for lidt tap begrenset oppad til kr. 600.000, og erstatning for framtidig inntektstap begrenset oppad til kr. 800.000. Det ble dessuten krevd erstatning for utgifter med kr. 10.000.

Forsikringsselskapet påsto prinsipalt frifinnelse på grunnlag av foreldelse. Subsidiært ble det lagt ned påstand om frifinnelse mot å betale ménerstatning kr. 50.000, lidt inntektstap kr. 50.000 og tap i framtidig erverv kr. 100.000. - Det var enighet om at utgifter skulle erstattes med kr. 10.000.

Stavanger byrett avsa 21. november 1990 dom med slik slutning:

«1. UNI Forsikring v/styrets formann tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til A slik:

Ménerstatning kr. 100.000,- - kroneretthundretusen. Lidt inntektstap kr. 350.000,- - kronertrehundreogfemtitusen. Erstatning for tap i fremtidig erverv kr. 600.000,- - kronersekshundretusen.

Til dekning av utgifter kr. 10.000,- - kronertitusen. I tillegg til alle beløp: 15 - femten - % rente p.a. fra dommens forkynnelse

Side:1076

inntil betaling skjer.

2. UNI Forsikring v/styrets formann tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale det offentlige sakens omkostninger med kr. 49.505,-, førtinitusenfemhundreogfem.»

Byretten baserte erstatningsutmålingen på at A er 100% ervervsmessig ufør.

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår for øvrig av dommen.

Forsikringsselskapet påanket dommen på grunnlag av uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I ankeerklæringen er vist til at forsikringsselskapet har akseptert en ménerstatning på kr. 50.000 og en utgiftspost på kr. 10.000, men at det vil bli påberopt foreldelse for krav ut over dette. I samsvar med dette er det i ankeerklæringen lagt ned påstand om frifinnelse.

A har erklært selvstendig motanke og la opprinnelig ned påstand om å bli tilkjent ménerstatning med kr. 200.000, erstatning for lidt inntektstap med kr. 600.000 og erstatning for tap i framtidig erverv med kr. 800.000. Etter at det var utarbeidet utdrag, skiftet imidlertid A prosessfullmektig, og i prosesskriv av 23. november 1992 - kort tid før ankeforhandlingen - ble påstanden i motanken utvidet til et samlet krav på kr. 4.472.000. I prosesskriv av 26. november 1992 la forsikringsselskapet ned påstand om avvisning av krav fremsatt i prosesskriv av 23. november 1992 for så vidt disse går ut over den påstanden som ble nedlagt for byretten. - Lagmannsretten besluttet å behandle avvisningsspørsmålet under ankeforhandlingen.

UNI Storebrand har lagt ned slik påstand:

«I hovedanken:

Prinsipalt:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

Subsidiært:

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler A erstatning for tap i framtidig erverv etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 150.000,-.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler A erstatning for lidt inntektstap, begrenset oppad til kr. 150.000,-.

I begge tilfeller:

3. A dømmes til å betale sakens omkostninger.

I motanken:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger.»

A har lagt ned slik påstand:

«I hovedanken:

1. Stavanger Byretts dom av 21.11.1990 stadfestes.

2. UNI Forsikring tilpliktes å betale saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett.

I motanken:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale A etter rettens skjønn inntil kr. 4.264.000, med tillegg av morarente i tilfelle av forsinket betaling.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale A sakens

Side:1077

omkostninger.»

Lagmannsretten behandler først avvisningsspørsmålet.

Det fremgår av rettsboken for byretten at A under hovedforhandlingen satte fram krav om ménerstatning begrenset oppad til kr. 150.000, erstatning for lidt tap begrenset oppad til kr. 600.000, for framtidig inntektstap begrenset oppad til kr. 800.000, og erstatning for utgifter med kr. 10.000. Videre ble det lagt ned påstand om renter fra domsavsigelse til betaling skjer.

I anketilsvaret la A ned påstand om stadfestelse av byrettens dom. I senere selvstendig motanke la hun ned tilsvarende påstand som under hovedforhandlingen for byretten, bortsett fra at den øvre begrensningen for ménerstatning ble øket til kr. 200.000,-. Forsåvidt gjelder utgifter, er det i motanken vist til at kravsposten muligens kan gå ut, men det er tatt forbehold om justering.

I prosesskriv av 23. november 1992 er lagt ned endret påstand i motanken. De enkelte erstatningspostene er nærmere spesifisert, samtidig som det er satt en øvre grense for samlet erstatningskrav på kr. 4.264.000. Til grunn for dette beløpet ligger enkelte poster som det - ihvertfall ikke uttrykkelig - er krevd erstatning for tidligere. Dette gjelder framtidige utgifter, og også påførte utgifter i den utstrekning disse er påløpt etter byrettens dom. Videre er det nå krevd erstatning for lidt og framtidig tap i hjemmet, og dessuten at pensjonstapet skal tas i betraktning ved fastsettelsen av ervervstapet.

UNI Storebrand har i medhold av tvml. §367, jfr. §366, påstått avvisning for så vidt gjelder de nye tapspostene og ellers i den utstrekning samlet erstatningskrav overskrider påstanden i den opprinnelige motanken.

Uten motpartens samtykke kan påstanden med hensyn til påkjente krav bare utvides når det gjøres sannsynlig at utvidelsen er begrunnet i omstendigheter som er inntrådt eller først blitt parten bekjent etter hovedforhandlingen, jfr. tvml. §366 første ledd. Krav som ikke er påkjent i dommen, kan bare fremsettes når de utspringer av ankesaken eller motpartens forhold etter hovedforhandlingen, jfr. tvml. §366 annet ledd. Etter at ankeerklæringen - i dette tilfellet erklæringen om motanke - er forkynt for motparten, er adgangen til å fremsette nye krav og påstander ytterligere innsnevret i tvml. §367. Påstander og krav som nevnt i §366 kan etter denne bestemmelsen ikke fremsettes med mindre motparten samtykker, eller retten finner at han ikke har rimelig grunn til å motsette seg endringen.

Lagmannsretten finner at enkelte krav i den endrede påstanden er nye i den forstand at de ikke er påkjent i dommen, Det gjelder erstatning for tapt arbeid i hjemmet, for tapte pensjonspoeng, og for utgifter som er påløpt - eller forventes å ville påløpe - etter byrettens dom. Så vel kravet på erstatning for tapt arbeid i hjemmet som kravet på erstatning for tapte pensjonspoeng kan riktig nok ses som en del av kravet på erstatning for tap i erverv. Etter skadeserstatningsloven §3-1 likestilles således verdien av arbeid i hjemmet med inntekt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det for byretten ble gjort gjeldende at A hadde hatt tap av denne art, eller at hun ville komme til å få det. For så vidt fremtrer dette som nye krav, og de må etter lagmannsrettens

Side:1078

mening avvises etter tvml. §367. Lagmannsretten bemerker i tilknytning til dette at selv om evnen til arbeid i hjemmet er redusert som en følge av skaden, vil det ikke uten videre gi krav på erstatning. Det må fremdeles være et vilkår at det foreligger et tap, og lagmannsretten kan ikke se at det er påvist eller søkt godtgjort at det rent faktisk har oppstått noe økonomisk tap.

Når det gjelder kravet om erstatning for utgifter etter byrettens dom, fremstår også dette som nytt. For byretten var det enighet om at erstatningen for utgifter skulle settes til kr. 10.000, idet forsikringsselskapet fortløpende hadde dekket en del slike utgifter. Det ble ikke satt fram krav om erstatning for framtidige utgifter, og lagmannsretten kan ikke se at det, etter at byrettens dom ble avsagt, har inntruffet omstendigheter som fører til at slike utgifter vil påløpe i større utstrekning enn det som kunne forutses under behandlingen for byretten. Også i denne forbindelse bemerker lagmannsretten - uten at det har betydning for avgjørelsen av avvisningsspørsmålet - at det er lite godtgjort hvilke utgifter A har hatt og vil få som en direkte følge av trafikkskaden.

Når det gjelder de kravene som ble pådømt av byretten, innebærer endringen i påstanden at det kreves erstatning med høyere beløp enn for byretten. I og med at noen av kravene er avviste, vil imidlertid den øvre grensen reduseres allerede av denne grunn. En viss utvidelse for så vidt gjelder lidt tap må dessuten aksepteres, idet lagmannsretten behandler saken på et senere tidspunkt enn byretten, slik at en større del av det totale ervervstapet fremtrer som lidt. Dette tapet vil også inkludere rentetap, slik at det må være adgang til en viss utvidelse av påstandsbeløpet. For øvrig finner ikke lagmannsretten tilstrekkelig grunn til å gå inn på i hvilken utstrekning påstanden er utvidet med hensyn til det enkelte krav, idet en utvidelse bare vil få betydning for det tilfellet at riktige utmålingsprinsipp vil gi høyere erstatning enn det som følger av påstanden for byretten. Lagmannsretten kommer derfor tilbake til dette nedenfor.

Etter dette går lagmannsretten over til å behandle påstanden om at forsikringsselskapet må frifinnes på grunn av foreldelse.

Etter foreldelsesloven §9 foreldes krav på skadeerstatning 3 år etter at skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er når skadelidte burde skaffet seg kunnskap om skaden.

A har forklart at hun fikk plager straks etter uhellet, og at hun hele tiden har sett det slik at det har vært sammenheng mellom disse plagene og påkjørselen. Slik lagmannsretten ser det, kan dette likevel ikke være tilstrekkelig til at foreldelsesfristen begynner å løpe. For at det skal skje, må det være tilstrekkelig sannsynlighet for at et søksmål vil kunne føre fram. I siste instans innebærer det at det avgjørende vil være hvilke medisinske vurderinger som legges til grunn. I dette tilfellet har flere leger vært kontaktet, og allerede i en erklæring av 21. juli 1981 fra reservelege Espedal er lagt til grunn at hun kan være påført en «whip-lash»-skade. Det fremgår imidlertid av legejournalene og - erklæringene at det i atskillig tid knyttet seg betydelig tvil til årsakssammenhengen. Hun ble således 21. juni 1984 undersøkt av overlege Raugstad, og det fremgår av journalnotatene at legen ikke utelukket

Side:1079

sammenheng mellom skaden og de plagene hun var påført. Overlege Raugstad avga så en spesialisterklæring 29. november 1984. I denne erklæringen heter det:

«Subjektivt har altså pasienten subjektive plager i form av smerter som forverres når hun arbeider, og hun har sluttet å arbeide av denne grunn. Røntgenologisk og klinisk er det dog ikke tegn til alvorlige skader i form av brudd eller luksasjoner.

Etter mitt skjønn er det vanskelig helt å kunne utelukke sammenheng mellom skaden og en del av de plagene hun har. På den annen side kan man jo heller ikke med sikkerhet si at plagene skyldes denne skaden, slik at å vurdere årsakssammenheng her blir et skjønn. Etter mitt skjønn må det være rimelig å anta at en del av hennes plager har sammenheng med skaden med rimelig sannsynlighet.

Det er gått så lang tid etter skaden nå, at man må anse tilstanden som varig, og det er lite sannsynlig at noen spesiell behandling kan bedre tilstanden.»

I erklæringen uttrykker overlege Raugstad seg fremdeles slik at det ikke kan utelukkes sammenheng mellom skaden og plagene. Som byretten har vist til, ble denne erklæringen avgitt etter skjæringstidspunktet for foreldelse, og lagmannsretten er enig med byretten i at fristen vanskelig kan antas å være begynt å løpe på et tidligere tidspunkt. Det pekes i denne sammenheng på at overlege Raugstads diagnose av 21. juni 1984 bare er tatt inn i journalen. Det har vært noe bevisføring om A på dette tidspunktet likevel kan antas å ha vært kjent med innholdet i journalnotatet. Lagmannsretten finner imidlertid at dette under ingen omstendighet vil være helt avgjørende. Det fremgår av journalen at det er tvil om diagnosen, og denne tvilen kommer også til uttrykk i spesialisterklæringen av 29. november 1984. Som byretten har pekt på, ble det først i overlege Kåss' erklæring av 12. januar 1989 trukket en forholdsvis klar konklusjon.

I samsvar med ovenstående finner lagmannsretten at erstatningskravene - med mulig unntak for de som er avvist ovenfor - ikke kan anses foreldet. På denne bakgrunn er det unødvendig for lagmannsretten å komme inn på om forsikringsselskapet kan anses for å ha akseptert ansvar på en måte som fører til at selskapet ikke kan påberope seg foreldelse. Det bemerkes imidlertid at det hele tiden pågikk en løpende korrespondanse med forsikringsselskapet, og lagmannsretten er enig med byretten i at det allerede på bakgrunn av denne kan være tvilsomt om forsikringsselskapet kan påberope seg foreldelse.

Etter dette går lagmannsretten over til å vurdere de enkelte erstatningskravene. I den forbindelse er det nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til skadens omfang.

Det synes være enighet mellom partene om at det er årsaksammenheng mellom trafikkuhellet og plager som A er påført. De oppnevnte sakkyndige konkluderer også med at det med overveiende sannsynlighet foreligger en slik sammenheng. Usikkerheten knytter seg først og fremst til i hvilken grad plagene skyldes ulykken, og bare den.

Som gjengitt ovenfor, har de oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, professor Nyberg-Hansen og professor Bernt Engelsen, uttalt

Side:1080

seg om så vel medisinsk som ervervsmessig invaliditet. Begge har samtidig gitt uttrykk for at den medisinske invaliditet bare kan anslås skjønnsmessig, og at ytterligere usikkerhetsmoment kommer til når ervervsmessig invaliditet skal fastlegges. For øvrig har de sakkyndige foretatt likeartede og langt på vei sammenfallende vurderinger, og med de usikkerhetsmomentene som gjør seg gjeldende, er også konklusjonene nær samsvarende. Professor Nyberg-Hansen har således fastslått medisinsk invaliditet til 25% og ervervsmessig invaliditet til 35%, mens professor Engelsen i sin konklusjon baserer seg på henholdsvis 30 og 40%. Begge de sakkyndige legger således til grunn at A har pådratt seg varig invaliditet som følge av ulykken, og at dette igjen har ført til en ervervsmessig uførhet. Forskjellen i anslått invaliditetsgrad skyldes først og fremst at professor Engelsen, i motsetning til professor Nyberg-Hansen, ikke helt utelukker at A kan være påført en mindre hjerneorganisk skade. Også Nyberg-Hansen holdt opprinnelig muligheten for slik skade åpen, men det går fram av senere erklæringer at han - på grunnlag av nye undersøkelser - ikke fant tilstrekkelige holdepunkt for å opprettholde konklusjonen.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å overprøve de sakkyndiges samvittighetsfulle vurderinger når det gjelder medisinsk invaliditet, og legger til grunn at denne er ca. 25-30%.

Når det gjelder ervervsmessig invaliditet, foreligger det heller ikke omstendigheter som tilsier at de sakkyndiges vurderinger bør fravikes i særlig utstrekning. Langt på vei må også ervervsmessig invaliditet baseres på medisinske vurderinger, idet det sentrale spørsmålet er i hvilken utstrekning inntektsevnen må anses redusert som en følge av ulykken. I den forbindelse oppstår en komplikasjon ved at de plagene som skyldes ulykken, kan ha hatt en forsterkende virkning på plager som ikke kan tilskrives ulykken. I så fall vil den faktiske, ervervsmessige invaliditet alt i alt kunne overskride den reduksjonen i inntektsevnen som kan tilbakeføres til ulykken. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at A er tilkjent uføretrygd ut fra en vurdering av totaltilstanden, og uten at det er gjort forsøk på å klarlegge i hvilken grad uførheten har sammenheng med trafikkuhellet.

I samsvar med ovenstående finner lagmannsretten at den ervervsmessige invaliditet som har sammenheng med ulykken, i hvert fall ikke kan antas å overskride 50%, men snarere ligger noe under.

Spørsmålet blir så hvilke inntekter A kan antas å ville ha oppebåret uten ulykken.

Når det gjelder de inntektene A hadde før ulykken, viser lagmannsretten til byrettens oppsummering. Både før og etter uhellet har arbeidsinntekten vært uregelmessig. Rent faktisk er situasjonen at hun sjelden eller aldri har utført arbeid som tilsvarer fullt årsverk. Hvilket inntektstap hun har hatt og kan forventes å få på grunn av ulykken, må i siste instans - uansett invaliditetsgrad - bero på atskillig skjønn. Lagmannsretten antar at hun uten ulykken kunne ha opprettholdt tidligere inntekt og etter hvert øket arbeidsinnsatsen noe. Selv om byretten har lagt til grunn en annen uførhetsgrad, er lagmannsretten etter et samlet skjønn kommet til noenlunde samme resultat som byretten, idet hun - etter fradrag for trygdeytelser - kan anses for å

Side:1081

ha hatt et årlig tap på gjennomsnittlig kr. 40.000,-, regnet fra 1981. Som byretten har pekt på, har hun imidlertid gått glipp av uføretrygd for noen år fordi hun ikke aktivt fulgte opp uføresøknaden, noe som må tas i betraktning ved utmålingen av det totale tapet. Videre må det årlige tap tillegges renter fram til domstidspunktet. Skjønnsmessig setter lagmannsretten erstatningen for lidt tap til kr. 500.000,-.

For så vidt gjelder framtidig ervervstap, legger lagmannsretten til grunn at skaden har ført til en årlig inntektsreduksjon i underkant av kr. 100.000,-. Til fradrag i dette går uførepensjonen. Lagmannsretten baserer seg på en kapitaliseringsrente på 6% og et beregningsgrunnlag på 15 år. Videre må det tas hensyn til skatteulempen. Med slikt utgangspunkt fastsettes erstatningen skjønnsmessig til kr. 500.000,-.

A har videre krevet ménerstatning.

Etter skadeserstatningsloven §3-2 kan det tilkjennes ménerstatning når skadelidte har fått «varig og betydelig skade av medisinsk art». Det er enighet mellom partene at vilkårene for å tilkjenne ménerstatning er til stede, og forsikringsselskapet har også utbetalt et visst beløp. Lagmannsretten går derfor ikke inn på spørsmålet om det i et tilfelle som dette er grunnlag for å tilkjenne ménerstatning i tillegg til erstatningen for økonomisk tap.

Erstatningen skal fastsettes «under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse», jfr. skadeserstatningsloven §3-2. Utgangspunktet er således at erstatningen skal fastsettes etter fritt skjønn. Etter lovforarbeidene og rettspraksis er det imidlertid naturlig å ta et utgangspunkt i de reglene som gjelder for ménerstatning å ta et utgangspunkt i de reglene som gjelder for ménerstatning ved yrkesskade. For å komme fram til en «sammenligningssum», tas det etter disse retningslinjene utgangspunkt i grunnbeløpet på domstidspunktet, multiplisert med kapitaliseringsfaktoren på skadetidspunktet. Videre må erstatningen baseres på invaliditetsgraden. Her kan det i det enkelte tilfelle etter en nærmere vurdering foretas gruppeopprykk. I dette tilfellet har imidlertid ikke lagmannsretten sett det som naturlig med gruppeopprykk. Det tas derfor utgangspunkt i en medisinsk invaliditetsgrad på 25-30%, noe som plasserer skaden i gruppe 2 og utgjør 12% av grunnbeløpet. Sluttsummen skal etter rettspraksis tillegges 1/3. Grunnbeløpet er nå kr. 36.500,-. Ulykken skjedde i 1980. A var da 39 år. Ved ménerstatning legges til grunn at skaden er livsvarig, og rikstrygdeverkets tabeller, som lagmannsretten finner det naturlig å basere seg på, gir en kapitaliseringsfaktor på 14,97. Dette gir en «sammenligningssum» på noe i underkant av kr. 90.000. Den endelige utmålingen av ménerstatning vil bero på et konkret skjønn, men «sammenligningssummen» vil kunne gi «en grovt skissemessig antydning om erstatningsnivået», jfr. bl.a. Rt-1977-782 og Rt-1981-278. Lagmannsretten finner det naturlig å sette erstatningen til kr. 100.000,-.

A har krevet særskilt ménerstatning for lidt og framtidig tap. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for slik oppdeling. Det vises til at det er tale om erstatning for ikkeøkonomisk ulempe, og at det økonomiske tapet skadelidte er påført, er erstattet på særskilt grunnlag. Det er heller ikke naturlig å se det slik at noe av erstatningskravet

Side:1082

er forfalt på et tidligere tidspunkt, slik at det oppstår rentetap. Dette må ses i sammenheng med at det tas utgangspunkt i grunnbeløpet på domstidspunktet, jfr. Nygaard, Skade og ansvar (1992) 146. - Det bemerkes for ordens skyld at det etter lagmannsrettens mening ikke foreligger særlige grunner som tilsier at ménerstatningen bør utmåles til terminbeløp, jfr. skadeserstatningsloven §3-9.

For så vidt gjelder utgifter fremgår det av ovenstående at byrettens dom blir å stadfeste.

Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til om utvidelsen av påstandsbeløpet må lede til avvisning.

Selv om lagmannsretten har basert seg på et noe annet utgangspunkt enn byretten når det gjelder graden av ervervsmessig invaliditet, er lagmannsretten kommet til et resultat som ikke atskiller seg vesentlig fra byrettens når det tas hensyn til rentetap. Bl.a. på grunn av at skjæringspunktet for hva som er lidt og framtidig tap forskyves, kan det være vanskelig helt ut å sammenholde avgjørelsene. I det store og hele ser lagmannsretten det likevel slik at verken anke eller motanke har ført fram i noen grad som kan tillegges betydning. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til klarleggingen av invaliditetsgrad og utmåling av erstatningen, og avgjørelsen har budt på tvil. Lagmannsretten finner at dette er særlige omstendigheter som tilsier at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger verken i hovedanken eller motanken, jfr. unntaksregelen i tvml. §180 første ledd, sml. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd. - Byrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

I samsvar med ovenstående blir også lovbestemte utgifter å dekke av partene med en halvpart hver. Dette gjelder også utgifter til oppnevnte sakkyndige.

For så vidt gjelder avvisningsspørsmålet, har avgjørelsen av hvilke krav som kan fremmes, budt på en viss tvil. Det pekes i denne sammenheng på at både kravet for tapt innsats i hjemmet, og kravet på erstatning for tapte pensjonspoeng i realiteten kan ses som en del av lidt og framtidig erverv. Det tilkjennes således heller ikke saksomkostninger i forbindelse med avvisningsavgjørelsen, jfr. tvml. §172 annet ledd.

Lagmannsretten har, i samsvar med det som er sagt ovenfor, funnet det unødvendig å utforme særskilt domskonklusjon i hovedanke og motanke, idet begge reelt sett refererer seg til erstatningens størrelse.

Kjennelsen og dommen er enstemmig.

Slutning i kjennelsen.

1. Utvidelsen av A's påstand i prosesskriv av 23. november 1992 avvises for så vidt det er krevd erstatning for tapt arbeid i hjemmet, for tapte pensjonspoeng og utgifter påløpt etter byrettens dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:1083


Domsslutning:

I hovedanken og motanken:

1. UNI Storebrand skadeforsikring A/S tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A ménerstatning med kr. 100.000,-, erstatning for lidt inntektstap med kr. 500.000,- og erstatning for tap i framtidig erverv med kr. 500.000,-. - I tillegg kommer erstatning for utgifter med kr. 10.000,-.

2. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.