Rt-1981-278

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-02-20
Publisert:	Rt-1981-278
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 22B/1981.
Parter:	Aasulf Grønstad (advokat Jon Isak Lunde - til prøve) mot Birgit Grønstad (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud).
Forfatter:	Løchen, Michelsen, Røstad, Hellesylt, Tønseth
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Odelsloven (1821) §16, Odelsloven (1974) §78, §79, Skifteloven (1930) §62, Folketrygdloven (1966) §7-1, §34, §36, §48, §49, §64, §77, §8

Dommer Løchen: Saken gjelder krav om odelsløsning fra Aasulf Grønstad av eiendommene gnr. 25 bnr. 42 og gnr. 25 bnr. 14 og 48 i Drangedal som tilhører Birgit Grønstad. Hun var gift med siste odelsbesitter Ragnar Grønstad, som døde i 1964. Ektefellene hadde felleseie, og halvparten av eiendommene tilhørte henne som andel av fellesboet. En fjerdedel av eiendommene arvet hun etter mannen, og i 1967 fikk hun skjøte fra mannens slektsarvinger på deres fjerdedel av eiendommen. Hun har senere drevet eiendommene, men ikke bodd der.

Birgit Grønstad var vernet mot odelsløsning etter den gamle odelslovs §16 femte ledd. Aasulf Grønstad hevder imidlertid at beskyttelsen mot odelsløsning er falt bort etter den någjeldende odelslovs §36 annet punktum, jfr. §34, etter at Birgit Grønstad fylte 67 år 12. desember 1975 og derved fikk rett til alderspensjon. Birgit Grønstad hevder at hun fortsatt er beskyttet mot odelsløsning etter §16 i den gamle odelslov.

Kragerø herredsrett avsa 17. november 1978 dom med denne domsslutning:

«1. Birgit Grønstad frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:279

Etter anke fra Aasulf Grønstad avsa Agder lagmannsrett 18. januar 1980 dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.»

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsrett og lagmannsrett fremgår av de to dommer.

Aasulf Grønstad har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Birgit Grønstad er beskyttet av den gamle odelslovs §16. Den skulle anvendt reglene i den nye odelslovs kapittel IX. Unntaksreglene fra anvendelsen av den nye lov i §78 og §79 har ingen henvisning til §36, og §77 får derfor direkte anvendelse. §36 trådte i kraft 1. januar 1975. Det foreligger ikke tungtveiende grunner til å fravike lovens ordlyd og foreta en utvidende eller analogisk tolking av §79, som lagmannsretten har gjort.

Det fremgår av forarbeidene til den nye odelslov at sivillovbokutvalget har prøvet å tilpasse de nye regler for gjenlevende ektefellers rettsstilling til de endringer i de sosiale forhold som trygdelovgivningen har ført til, jfr. Rådsegn 10 Om odelsretten og åsetesretten side 79. Birgit Grønstad har i dette tilfelle rett til alderspensjon, og det ville også kunne bli tale om gratis husrom etter §39. Hun bor imidlertid ikke på eiendommene, som drives ved bestyrer.

Det bestrides at ankemotparten er vernet etter grunnlovens §97, jfr. Rt-1948-1147. Det foreligger ikke i saken noen slik tilbakevirkning som §97 beskytter mot. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Birgit Grønstad dømmes til å utstede skjøte til Aasulf Grønstad på gnr. 25 bnr. 14, 42 og 48 i Drangedal mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt etter odelslovens §49.

2. Birgit Grønstad dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Birgit Grønstad er enig i lagmannsrettens dom og har stort sett anført det samme som for lagmannsretten. Det fremgår av forarbeidene til den nye odelslov at man ikke tok sikte på særlig vidtgående endringer i gjeldende rett med hensyn til gjenlevende ektefelles stilling, jfr. Rådsegn 10 side 79. Når det spørsmål saken gjelder ikke er behandlet i loven, bør en domstol være forsiktig med å gjøre endringer i forhold til gjeldende rett. Det må være en rimelig analogi fra §79 å gjøre samme unntak ved en rettstilstand som var etablert på bakgrunn av rettsordningen etter den gamle lov. Grunnlovens §97 verner rene privatrettslige forhold som denne sak gjelder. Birgit Grønstad har lagt ned slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 18. januar 1980 stadfestes.

2. Aasulf Grønstad dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Side:280

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett, hvor partene og ett vitne har forklart seg. For de tidligere instanser er det ikke avgitt noen forklaringer.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av denne.

Birgit Grønstad var vernet mot odelsløsning i henhold til den gamle odelslovs §16 femte ledd, men hun vil ikke være vernet etter den nye lovs §36, jfr. §34, fordi hun har oppnådd alderspensjon. Saken gjelder spørsmålet om hun fortsatt er beskyttet mot odelsløsning etter den gamle lov. Den nye odelslov har ikke noen uttrykkelig bestemmelse om spørsmålet, og det er ikke direkte omhandlet i forarbeidene.

Den nye odelslovs §79 har i første og annet ledd to unntak fra anvendelsen av den nye odelslov. Det heter her:

«Denne lova får ingen verknad for tilhøve der det etter dei tidlegare gjeldande reglane er blitt høve til å bruke odelsrett før dei tilsvarande nye reglane har tatt til å gjelde.

Odelsjord som er gått over til ein odelsrettshavar før dei nye reglane i denne lova tok til å gjelde, kan ikkje løysast av nokon som har betre odelsrett enn eigaren etter dei nye reglane, men som stod tilbake for eigaren etter dei reglane som gjaldt før.»

Jeg har funnet spørsmålet tvilsomt, og skal bemerke:

Tolkes odelsloven strikt etter ordlyden, må dette lede til at gjenlevende ektefelle som ikke har odelsrett, får sin stilling regulert etter reglene i den nye lovs kapittel IX, også for de tilfelle da gjenlevende hadde sin posisjon på eiendommen i kraft av den gamle odelslov da den nye loven trådte i kraft. Lovens bestemmelser i dette kapittel ses ikke etter ordlyden å begrense seg til tilfelle da førstavdøde er avgått ved døden etter lovens ikrafttreden. Heller ikke overgangsreglene i §78 og §79 regulerer etter sin ordlyd gjenlevendes stilling når hun sitter med eiendommen i kraft av bestemmelsene i den gamle odelslovs §16, som ble opphevet ved den nye lovs ikrafttreden. Etter dette skulle den nye odelslovs bestemmelser ha overtatt, slik at gjenlevendes stilling etter den 1. januar 1975 reguleres av denne lovs bestemmelser i kapittel IX. Etter disse vil gjenlevendes stilling dels svekkes, dels styrkes.

Jeg anser det ikke særlig tvilsomt at Stortinget har adgang til å foreta en slik regulering av gjenlevendes stilling som det vil innebære om den nye lovs bestemmelser får anvendelse, uten at dette ikke kom i strid med grunnlovens §97. Det er her tale om en rett som følger av lov, og rettens nærmere innhold må kunne reguleres slik Stortinget måtte finne det rimelig i utviklingens medfør. Jeg finner videre at det tolkningsprinsipp mot tilbakevirkning som det legges vekt på når loven ikke gir klart svar, har begrenset betydning her hvor loven dels styrker, dels svekker gjenlevendes stilling. Jeg anser det nemlig klart at hvis ikke den nye lovs bestemmelser skal anvendes for så vidt gjenlevendes stilling svekkes, så kan heller ikke de

Side:281

bestemmelser som styrker gjenlevendes posisjon gjelde. Jeg kan heller ikke se at det som alminnelig regel ville virke urimelig om de nye bestemmelser får anvendelse, men det kan naturligvis tenkes at i enkelte tilfelle ville forholdene kunne ligge slik an at dette ville virke hardt.

Når jeg tross dette viker tilbake for å la odelslovens nye regler gripe inn i gjenlevendes stilling, er det på bakgrunn av lovforarbeidenes fullstendige taushet om dette spørsmål. Jeg kan ikke forestille meg at et slikt overgangsspørsmål ville ha blitt stående fullstendig ukommentert hvis man hadde ment at de nye bestemmelser skulle overta reguleringen av gjenlevendes stilling. Denne åpenbare forbigåelse av et spørsmål som kaller på drøftelse, kan etter min mening bare skyldes at enten har man oversett det fullstendig, eller så har man ment at det var regulert gjennom bestemmelsen i §79 første ledd. Hvilken av disse muligheter som er mest sannsynlig, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Hvis det skulle være så at Stortinget overhodet ikke har sett det spørsmål som gjenlevende stilling reiser, finner jeg det fruktesløst å forsøke å finne hvilket standpunkt Stortinget ville tatt om spørsmålet var blitt overveid. Her står flere muligheter åpne. Forholdet kunne helt ut ha blitt regulert av den nye lov, det kunne ha gått helt ut etter gamle regler, eller man kunne ha fått en mellomløsning. På bakgrunn av den usikkerhet som hersker, finner jeg det ved en samlet vurdering mest betryggende å legge til grunn at den nye odelslov ikke får virkning for gjenlevende ektefelle som satt med eiendommen i kraft av den gamle odelslovs §16. De overgangsregler som man har i den nye odelslovs §79 første og annet ledd, regulerer direkte bare forholdet mellom den nye og den gamle lov når det gjelder en odelsløsers stilling. Jeg har imidlertid vanskelig for å finne tilstrekkelig grunnlag for et annet syn når det gjelder stillingen for en gjenlevende ektefelle som har overtatt eiendommen før den nye lov for øvrig trådte i kraft og hvis rettsstilling der, i samme grad som et odelsløsers, hvilte på bestemmelser i den gamle lov. Jeg finner noen støtte for dette resultat i en uttalelse i den nye odelslovs forarbeider hvor det heter: «I høve til bruk av odelsrett og åsetesrett på arveskifte (§62 i skiftelova) får den nye lova ingen verknad i dei tilfella der arvelataren er død før lova tek til å gjelde.» Jfr. Rådsegn 10 side 97.

Lovforståelsen er i samsvar med det som hevdes i teorien, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven, side 107 og Nils Nygaard: Odelsrett og ekteskap, side 125.

Anken har ikke ført frem. Jeg finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes. Jeg finner også at særlige grunner taler for at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Saken har vært tvilsom og gjelder et prinsipielt rettsspørsmål det er naturlig blir prøvet av Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:282

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Hellesylt og Tønseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Schønning):- - -

Saksøkeren Aasulf Grønstad er sønn av Ragnar Grønstads yngre bror Arthur (som var en av dem som overdro 1/4 av eiendommen til saksøkte i 1967). Saksøkeren påberoper seg odelsrett etter odelslovens §8, hvilket ikke er bestridt.

Det er i stevningen anført at saksøkte har vært beskyttet mot odelsløsning etter §16 i odelsloven av 1821 og deretter av §36 i odelsloven av 28.6.1974. Beskyttelsen etter den sistnevnte bestemmelse hevdes imidlertid å være bortfalt etter at saksøkte fylte 67 år den 12.2.1975, og dermed har rett til alderdomspensjon etter folketrygdloven av 17.6.1966 §7-1. Det vises til odelslovens §36 annet pkt. jfr. §34. Det er i stevningen også vist til §48 om at det ikke løper noen preskripsjonsfrist så lenge gjenlevende ektefelle sitter med eiendommen, og til §79 om overgangsbestemmelser.

Dessuten er det i stevningen anført at saksøkte ikke bor på eiendommen og at derfor også odelslovens §36 nest siste pkt. kan påberopes som hjemmel for odelsløsningen.

Saksøkte har hevdet at hun fortsatt er beskyttet mot odelsløsning i henhold til §16 i odelsloven av 1821, og at saksøkeren således ikke har løsningsrett. Dette spørsmål er derfor tatt opp til særskilt behandling i henhold til odelslovens §64.- - -

Retten skal bemerke:

Det er enighet om at det tvistespørsmål saken gjelder, ikke er direkte løst i odelslovens overgangsbestemmelser, og det fremgår heller ikke av lovens motiver at man har tenkt spesielt på hvorledes forholdet mellom de odelsberettigede og siste odelsbesitters gjenlevende ektefelle skal reguleres i en eventuell overgangstid.

Overgangsbestemmelsen i §79 første ledd (som svarer til §58 i Sivillovbokutvalets utkast, §59 i Ot. prp. nr. 59/1972-73 og §60 i Ot. prp. nr. 22/1973- 74 samt loven før endringen av 19.12.1975) gjelder «odelsrett» som det var «blitt høve til å bruke» før lovens ikrafttreden, og kan etter rettens mening ikke fortolkes utvidende slik at den også omfatter gjenlevende ektefelles rett til å avverge odelssøksmål, hvilket er noe helt annet. Man kan neppe heller fortolke utvidende bestemmelsen i §79 annet ledd om at «ein odelsrettshavar» er beskyttet mot løsning fra odelspretendenter som har bedre rett etter den nye loven, men som hadde dårligere rett etter den gamle. For så vidt skulle det være naturlig, som saksøkeren har anført, å falle tilbake på hovedregelen i §77 om at loven trer i kraft fra 1.1.1975.

Det som man imidlertid må kunne utlede av lovens forarbeider er at en rekke instanser, og også departementet, la vesentlig vekt på å få en «myk» overgang, slik at folk utover i bygdene ville få bedre tid til å innrette seg etter de nye regler. Det vises til Ot. prp. nr. 59/1972-73 side 49. Det var på tale å gi en særdeles rommelig frist for å sette loven som helhet i kraft, men løsningen ble at det ble fastsatt særskilte overgangsregler for en rekke forhold, bl.a. de nevnte bestemmelser i §79, som gir uttrykk for at loven har villet vike tilbake for å gripe inn i rettsforhold som hadde etablert seg i henhold til den gamle lov.

Side:283

Dette forhold må man etter rettens mening ha for øye når det er spørsmål om å anvende lovens overgangsregler analogisk overfor dem som hadde andre rettigheter etter den gamle odelslov enn løsningsrett. Dessuten bør spørsmålet om å anvende den nye lovs regler overfor personer med etablerte rettigheter etter den gamle lov sees på bakgrunn av det almindelige prinsipp om at nye lover ikke uten særlige grunner bør gripe inn i eldre etablerte rettigheter. Man kan her vise til grunnlovens §97, selv om det vel i henhold til rettspraksis må sies å være tvilsomt om man her står overfor en egentlig tilbakevirkning av en slik art at grunnloven setter skranker for lovgivningen.

Retten er langt på vei enig med saksøkeren i at det i den konkrete sak ville være rimelig om odelssøksmålet vant frem. Ut fra en rimelighetsbetraktning er saksøktes stilling ikke sterkere enn at den nye lov som nevnt ikke vil gi henne beskyttelse, og hertil kommer at hun ikke bor på eiendommen, mens saksøkeren selvsagt vil måtte underkaste seg bo- og driveplikt. De påkostninger saksøkte har foretatt. vil hun kunne regne med å få dekning for ved en odelstakst.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt den gamle eller den nye odelslov skal komme til anvendelse overfor en ektefelle som har vært beskyttet av den gamle odelslovs §16, så er imidlertid dette et lovfortolknings- eller kanskje snarere lovutfyllingsspørsmål, som må løses med generelle forhold for øye. Man kan ikke la løsningen av et slikt spørsmål være avhengig av hva man finner rimeligst i det konkrete tilfelle, - det ville kunne føre til usikre rettsforhold. Det må i denne forbindelse nevnes at det kan tenkes mange forhold hvor det kan virke mere eller mindre urimelig å frata en gjenlevende ektefelle den rettsbeskyttelse han eller hun har innrettet sin tilværelse etter. Allerede i denne sak foreligger det momenter som illustrerer dette, således at det er gått lang tid siden saksøkte overtok gården, og at hun overtok den til full eiendom, etter tilskjøtning fra mannens slektsarvinger for så vidt gjelder den andel som hun ikke eide eller arvet.

Under hensyn til disse momenter har retten, dog under sterk tvil, kommet til at saksøkte må kunne påberope seg den tidligere odelslovs §16 siste ledd som beskyttelse mot odelsløsning. Retten finner støtte for denne avgjørelse også i teorien, jfr. de verker saksøkte har henvist til. Dessuten kan det nevnes at det i Sivillovbokutvalets Rådsegn 10 (s. 97) forutsettes at den nye loven ikke får virkning «i høve til bruk av odelsrett... på arveskifte» der arvelateren er død før loven trer i kraft.

Når retten har vært i sterk tvil, har det vært særlig p.g.a. at bestemmelsene om gjenlevende ektefellers rettsstilling i den nye lovs §36 ikke bare i denne sak, men generelt må antas å ville føre til rimeligere resultater og således må sies å være en bedre regel enn bestemmelsene i den gamle lovs §16 siste ledd, som har vært gjenstand for adskillig kritikk. Det kan således nevnes at de nye bestemmelser vanligvis er bedre skikket til å oppfylle det alment aksepterte siktemål at eier, beboer og driver av en gård bør være en og samme person, noe også saksøkte har fremholdt. Retten har imidlertid ikke funnet at dette hensyn kan slå igjennom overfor det nevnte fortolkningsprinsipp, og er derfor kommet til at saksøkeren ikke kan gis medhold i sitt løsningskrav. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kåre Berg, Guri Sunde og byfogd Tollef Landsverk):- - -

Side:284

Lagmannsretten er under tvil kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Birgit Grønstad har hevdet at hennes rett til å bli sittende med eiendommene er en velervervet rett som er beskyttet av Grunnlovens §97. Lagmannsretten anser det særdeles tvilsomt om denne anførsel er holdbar. Da hun imidlertid får medhold på et annet grunnlag. er det unødvendig å komme nærmere inn på forholdet til Grunnloven.

Når det gjelder lovens overgangsregler, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i §77 og Kgl. res. av 28. juni 1974. hvorav det fremgår at loven som hovedregel skal tre i kraft den 1. januar 1975. l A 78 er det gitt en del unntagelsesbestemmelser, men ingen av disse regulerer de rettigheter som gjenlevende ektefelle har ervervet i medhold av §16 femte ledd i den gamle odelsloven. Etter dette ser lagmannsretten det slik at resultatet må bero på en fortolkning av §79 i loven.

Ifølge første ledd i nevnte paragraf får loven ingen virkning «for tilhøve der det etter dei tidlegare gjeldande reglane er blitt høve til å bruke odelsrett før dei tilsvarende nye reglane har tatt til å gjelde». Man kan ikke se at det i forarbeidene er fremkommet noen uttalelse som direkte behandler det spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak. Lovforarbeidene gir således ingen sikre holdepunkter for å trekke slutninger om hva Stortinget ville ha bestemt dersom spørsmålet hadde vært spesielt behandlet.

Da Birgit Grønstad ikke hadde odelsrett som hun kunne gjøre gjeldende. er hun ikke direkte beskyttet av §79, første ledd. Det kan imidlertid vanskelig sees at det reelt sett er grunn til å stille gjenlevende ektefelle som har vært beskyttet av femte ledd i den gamle odelslov dårligere enn de som ved lovens ikrafttredelse hadde «høve til å bruke odelsrett». Også en gjenlevende ektefelle sitter i og for seg med eiendommen i kraft av rettighet som odelsloven har gitt vedkommende. På bakgrunn av at loven som et prinsipp blant annet synes å tilsikte at man unngår å gripe inn i og endre etablerte rettigheter, finnes formuleringen i §79 første ledd noe snever eller ufullstendig. De beste grunner synes å tale for at prinsippet i §79 første ledd gis anvendelse også for gjenlevende ektefelle som har vært beskyttet av den gamle odelslovs §16, femte ledd. I motsatt fall ville det bli forskjellig løsning på tilfeller som etter lagmannsrettens oppfatning bør behandles likt.

Det resultat som lagmannsretten er kommet frem til støtte av Rygg og Skarpnes «odelsloven med kommentar» side 107 og Nils Nygaard «Odelsrett og ekteskap» side 125. - -