RG-1993-1279
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-23 |
| Publisert: | RG-1993-1279 (240-93) |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. B 1336-1991 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01759 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Tom G. Sæthre (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm, Oslo). Kjæremotpart: Bente Heftye Blehr Gro Howlid Aschehoug (Prosessfullmektig: Advokat Jan Heftye Blehr, Billingstad). Kjæremotpart: Laila K. Løchting (Prosessfullmektig: Advokat Njaal Severaas, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Kst.lagdomme Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §180, §181 |
Saken gjelder særskilt kjæremål over skjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse etter skjønnsloven §54.
Ved fylkesmannens vedtak av 25. september 1990 fikk Tom Sæthre tillatelse til å ekspropriere negative servitutter som hvilte på hans eiendom gnr. 40 bnr. 180 i Asker. I skjønnssaken for å få fastsatt eventuell erstatning, var det fire motparter. Det var Bente Heftye Blehr, Karin Blehr, Laila K Løchting og Gro Howlid Aschehoug. Under saksforberedelsen var Heftye Blehr representert ved advokat Jan Heftye Blehr, advokatfirmaet Wikborg og Rein representerte Løchting, og advokat Knut M Howlid representerte Howlid Aschehoug. Før hovedforhandlingen overtok advokat Blehr prosessoppdraget for Gro Howlid Aschehoug. Karin Blehr var ikke representert ved advokat.
Asker og Bærum skjønnsrett avhjemlet skjønn den 24. mars 1993 med slik slutning:
1. Bente Heftye Blehr, Karin Blehr, Laila K. Løchting og Gro Howlid Aschehoug tilkjennes ikke erstatning for ekspropriasjon av delingshindrende servitutt og villaklausul som hviler på eiendommen gnr. 40 bnr. 180 i Asker.
2. Tom G. Sæthre betaler i saksomkostninger til Bente Heftye Blehr og Gro Howlid Aschehoug kr 35000 innen 14 - fjorten - dager.
3. Tom G. Sæthre betaler i saksomkostninger til Laila K. Løchting kr 38665 innen 14 - fjorten - dager.
Slutningens pkt. 2 og 3 innebar at begge prosessfullmektigers salæroppgave ble lagt til grunn.
Tom G. Sæthre har i rett tid påkjært skjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsrett. Bente Heftye Blehr, Laila Løchting og Gro Howlid Aschehoug har tatt til motmæle.
Tom G. Sæthre har for lagmannsretten anført at skjønnsretten når den godtok to prosessfullmektiger, har lagt avgjørende vekt på at de saksøkte innbyrdes har forskjellige interesser.
Lovens kriterium for å benytte felles juridisk bistand er imidlertid at de saksøkte har likeartede interesser som ikke står i strid.
De ulike anførsler som ble gjort gjeldende for henholdsvis Bente Heftye Blehr som eier hovedbølet som ekspropriantens eiendom var utskilt fra, og de to andre som eier naboeiendommer til Sæthre, står ikke i motstrid på noen måte som kunne få innvirkning på skjønnsavgjørelsen. At en villaklausul i utgangspunktet begrenser hovedbølets verdi og samtidig hevdes å redusere naboeiendommers verdi, skaper ingen konfliktsituasjon når det gjelder avgjørelsen av erstatningsspørsmålet for henholdsvis hovedbølet og naboeiendommene. Som påpekt av skjønnsretten har forholdet heller ikke forhindret at en av parselleierne valgte å benytte samme advokat som hovedbølet kort tid før hovedforhandlingen. Skjønnsretten har imidlertid ikke trukket konsekvensen av dette. Avgjørelsen på dette punkt hevdes således å være i strid med loven, idet det i loven forstand ikke foreligger motstridende interesser som kan begrunne behovet for to prosessfullmektiger.
Tom G. Sæthre har videre anført at det er en saksbehandlingsfeil at skjønnsretten har truffet sin omkostningsavgjørelse uten å avvente ekspropriatens bemerkninger. Innsigelsene gikk ut på at salærkravene på h.h.v. kr 35000 og kr 36000 ligger langt over vanlige normer for nødvendig juridisk bistand i ekspropriasjonssaker. Skjønnsretten skulle spesielt ha vurdert om det var grunnlag for å fravike vanlig salærnorm som er kr 5000 pr. dag, basert på to dagers forberedelse pr. dag i retten.
Laila K. Løchting, Bente Heftye Blehr og Gro Howlid Aschehoug har anført at skjønnsrettens avgjørelse er i samsvar med skjønnsloven §54 annet ledd. De har for lagmannsretten særlig anført at §54 annet ledd ikke kan forstås slik at de skal nektes å bruke separte prosessfullmektiger fordi de ikke har motstridende interesser. Skjønnsretten har lagt til grunn en helhetsvurdering og herunder tatt hensyn blant annet til at de saksøkte ikke hadde motstridende interesser.
Skjønnsretten la til grunn at de to advokatene som representerte de saksøkte hadde samarbeidet ved å fordele problemområdene mellom seg under saksforberedelsen og under hovedforhand- lingen. Videre har skjønnsretten lagt til grunn at Bente Heftye Blehr hadde såvidt forskjellige interesser i forhold til de to andre at det var riktig å tilkjenne saksomkost- ninger for separate prosessfullmektiger. Endelig har skjønns-retten lagt til grunn at det var en svært beskjeden del av advokat Blehrs samlede salærkrav som gjelder arbeid spesielt for Gro Howlid Aschehoug.
De saksøkte har bestridt at det foreligger noen saksbehandlingsfeil. Saksøkerens prosesskrift var kommet inn til retten og må være vurdert av retten. Skjønnsrettens avgjørelse tilfredsstiller loven krav til begrunnelse.
Laila K. Løchting har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrttens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Laila K. Løchting tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Bente Heftye Blehr og Gro Howlid Aschehoug har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet tas ikke tilfølge.
2. Bente Heftye Blehr og Gro Howlid Aschehoug tilkjennes saksomkostninger etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker at saken gjelder særskilt kjæremål over skjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse. Lagmannsrettens kompetanse er derfor begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Inn under loven går også saksbehandlingen, jf Rt-1987-683.
Skjønnsretten har tilkjent saksomkostninger til de tre ekspropriater som møtte under skjønnsforhandlingene med advokat. Selv om det ikke er uttrykkelig nevnt i premissene har skjønnsretten anvendt skjønnsloven §54 som gir ekspropriatene et rettskrav på å få erstattet "nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken".
Ekspropriantens anførsler går ut på at ekspropriatene har fått erstattet omkostninger som var unødvendige for å få saken betryggende utført. Han gjør gjeldende at skjønnsretten har tolket loven feil når den ikke kom til at den ene av de to prosessfullmektigene var overtallig etter skjønnsloven §54 annet ledd.
Lagmannsretten bemerker at loven hovedkriterium er om utgiftene har vært nødvendige. Hvorvidt en utgift er nødvendig, vil bero på en konkret skjønnsmessig bedømmelse ut fra sakens omfang, vanskelighetsgrad og inngrepets betydning for den enkelte. Dessuten har lovgiveren i §54 annet ledd, uttrykkelig vist til at retten skal ta hensyn til "at saksøkte til ivaretakelse av likeartede interesser som ikke står i strid, bør benytte samme juridisk og teknisk bistand".
I denne sak har skjønnsretten lagt til grunn at ekspropriatene ikke hadde motstridende interesser. Men derav følger ikke uten videre at de plikter å opptre med en advokat. Selv om de ikke har motstridende interesser, kan utgiftene til flere advokater være nødvendige. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av om det etter forholdene var rimelig saklig grunn for å engasjere to advokater. Den konkrete vurdering kan ikke prøves av kjæremålsinstansen.
Lagmannsretten er imidlertid kommet til at avgjørelsen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Eksproprianten protesterte i prosesskrift av 24. og 25. mars 1993 over salærkravenes størrelse. De var på h.h.v. kr 35000 og kr 36000. Eksproprianten gjorde gjeldende at det var vesentlig for høyt fordi skjønnssaken var enkel og oversiktlig sammenlignet med ordinære vegskjønn, tomteskjønn m.v.
Hovedforhandlingen ble holdt den 22 mars 1993. Ekspropriatenes prosessfullmektiger leverte ikke omkostningsoppgaver under rettsmøtet. De ble mottatt i herredsretten den 24 mars 1993. Samme dag ble skjønnet avhjemlet. Ekspropriantens prosesskrift kom inn til retten den 25. og 26. mars 1993. Skjønnsretten har således avgjort saksomkostningsspørsmålet uten å avvente eventuelle innsigelser fra eksproprianten.
Det er ikke noe absolutt krav om at den ene part skal ha hatt mulighet til å kommentere den annen parts omkostningsoppgave, jf Rt-1987-683. Men hvis det er nærliggende å anta at det vil komme innsigelser mot oppgaven, er det en saksbehandlingsfeil å avgjøre omkostningsspørsmålet uten kontradiksjon, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven I 371. I dette tilfelle var de fremsatte krav så store at skjønnsretten burde ha forstått at det ville komme innsigelser. Det var derfor en feil som må føre til ophevelse når skjønnsretten ikke å avventet en mulig protest.
Lagmannsretten vil tilføye at at det grunnlag saksøkte nr 1 har krevet erstatning på, åpenbart ikke kunne føre frem. Det burde ha gitt skjønnsretten en særlig oppfordring til å vurdere nødvendighetskriteriet, herunder om det på dette grunnlag var unødvendig med to prosessfullmektiger.
Kjæremålet har ført frem. Kjæremålsmotpartene bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte den kjærende parts saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes til kr 3000 inklusive rettens gebyr.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skjønnsrettens avgjørelse slutningens pkt. 2 og 3 oppheves og saken hjemvises til skjønnsretten for fortsatt behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Laila K. Løchting, Bente Heftye Blehr og Gro Howlid Aschehoug 3000 - tretusen - kroner til Tom G. Sæthre innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.