RG-1994-1262

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-02-14
Publisert:	RG-1994-1262 (197-94)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett 92-01679 A - Frostating lagmannsrett LF-1993-00324 A. Rettskraftig.
Parter:	Motparter og motankende parter: 1. Calvin Klein Industries, USA. 2. Christian Dior, Frankrike. 3. Hugo Boss GmbH, Tyskland. 4. Guccio Gucci SpA, Italia. 5. Louis Vuitton Malletier, Frankrike. 6. S.A.Ancienne fabrique Georges Piaget & Cie, Sveits. 7. Cartier International, Nederland. 8. Benetton Group SpA, Italia. 9. La Chemise Lacoste S.A., Frankrike. 10. Yves Saint Laurent, Frankrike. 11. The Polo Lauren Company, USA. (Prosessfullmektig: Advokat Peter G. Nitter, Oslo). Ankende part og ankemotpart i motanke: Orkidé AS, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Terje Olaussen, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann, Lagdommer Ivar Oftedahl. - Mindretall: Lagdommer Mats Stensrud
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Varemerkeloven (1961) §38, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §192, §1, §4, §6, Åndsverkloven (1961) §55, Patentloven (1967) §58, §36

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for skade ved rettsstridig bruk av registrert varekjennetegn, jf varemerkeloven av 3. mars 1961 nr 4 §38.

Calvin Klein Industries, USA, Christian Dior, Frankrike, Hugo Boss GmbH, Tyskland, Guccio Gucci SpA, Italia, Louis Vuitton Malletier, Frankrike, S.A. Ancienne fabrique Georges Piaget & Cie, Sveits, Cartier International, Nederland, Benetton Group SpA, Italia, La Chemise Lacoste S.A., Frankrike, Yves Saint Laurent, Frankrike og The Polo Lauren Company, USA (heretter benevnt varemerkeinnehaverne) er elleve internasjonalt kjente produsenter av merkevarer. Varemerkene er registrert i varemerkeregisteret og representert ved agenter i Norge.

Orkidé AS (heretter benevnt Orkidé) er et postordrefirma med forretningsadresse i Trondheim. Orkidé omsatte pr postordre i 1991 og 1992 kopier av varemerkeinnehavernes produkter, påført varemerkenes navn og logo.

Varemerkeinnehaverne reiste søksmål og begjærte midlertidig forføyning ved Trondheim byrett, som 4. mars 1993 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Orkide AS forbys å benytte saksøkernes varemerker i henhold til registreringer dokumentert ved bilag til stevningene og pålegges å stanse salg og markedsføring under disse varemerker.

2. Orkide AS frifinnes for erstatningskravet.

3. Orkide AS dømmes til innen 2 - to - uker å betale oppreisning til innehaverne av registreringene nevnt ovenfor med kr 10000,- - kronertitusen - til hver, ialt kr 110000,- - kroneretthundreogtitusen -.

4. Orkide AS dømmes til å erstatte saksøkerne sakens omkostninger med kr 80000,- - kroner åttitusen -."

Orkidé erklærte i rett tid anke over byrettens dom til Frostating lagmannsrett. De elleve varemerkeinnehaverne tok til motmæle mot anken og erklærte aksessorisk motanke. Ankeforhandling ble holdt 21. desember 1993 i Trondheim. Dan Sigmund Brattvik, som er daglig leder i Orkidé, forklarte seg, og for øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Orkidé har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Varemerkeinnehaverne har ikke grunnlag for å kreve erstatning etter varemerkeloven §38.

Orkidé har ikke drevet regulær næringsvirksomhet, men en hobbypreget omsetning av beskjedent omfang pr postordre. Det inngrep i eneretten som foreligger, er følgelig relativt ubetydelig. Virksomheten gikk med underskudd, og det foreligger følgelig ingen vinning som varemerkeinnehaverne kan kreve erstattet på objektivt grunnlag, jf varemerkeloven §38 annet ledd.

Det foreligger ikke noe tap. Varemerkeinnehaverne har ikke dokumentert omsetningssvikt, redusert goodwill og renommé eller annen skade som kan kreves erstattet. Orkidé konkurrerer ikke i den kundegruppe varemerkeinnehaverne henvender seg til. Katalogen og virksomheten til Orkidé gir tvert imot en reklameeffekt for originalproduktene. Siden det tydelig fremgår at Orkidé omsetter kopier, foreligger det ingen forvekslingsfare.

Det er heller ikke grunnlag for å kreve oppreisning, verken etter varemerkeloven §38 eller skadeserstatningsloven §36, jf straffeloven §247.

Oppreisning forutsetter påvisning av materiell skade eller tap. I relasjon til erstatningskravet fant byretten at det ikke forelå skade på goodwill og renommé. Da var det selvmotsigende av byretten å innrømme oppreisning på det grunnlag at det forelå slik skade.

Varemerkeloven §38 er uttømmende og gir ikke hjemmel for å tilkjenne oppreisning. I åndsverksloven §55 som er eldre, er inntatt bestemmelser om oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. Når oppreisning ikke ble inntatt i varemerkeloven §38, er det uttrykk for et positivt valg hos lovgiverne. Varemerkeloven er en spesiallov som etter alminnelig rettskildelære går foran de generelle oppreisningsregler i skadeserstatningsloven §3-6 jf straffeloven §247.

Orkidés katalog og kopiomsetning utgjorde verken real- eller verbalinjurier som dekkes av straffeloven §247. Orkidé har verken ærekrenket de personer som har sitt navn i varemerkene eller de selskaper som står bak varemerkene. Produktene - varene og varemerkene - er ikke beskyttet av straffeloven §247.

For erstatning etter varemerkeloven §38 og for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 jf straffeloven §247, kreves det at skaden er voldt forsettlig eller uaktsomt. For oppreisning kreves at uaktsomheten er grov. Det forelå ikke forsett eller noen grad av uaktsomhet fra Brattviks side. Han var i god tro og hadde grunn til å være det.

Brattvik hadde rettet forespørsler om lovligheten av kopiomsetning under sine besøk hos leverandøren i Thailand, og fått beskjed om at virksomheten var lovlig. Varene ble importert til Norge uten innsigelser fra Tollvesenet, og Brattvik var ikke kjent med det norske varemerkeregisteret.

Orkidé har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. Orkidé AS frifinnes for krav om oppreisning.

2. Byrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.

3. Orkidé AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I motanken:

1. Orkidé AS frifinnes.

2. Orkidé AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Varemerkeinnehaverne har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det kreves erstatning etter varemerkeloven §38 for tapt goodwill. For de aktuelle merkevarer er varemerkenes goodwill av vesentlig betydning og varemerkene er i realiteten virksomhetenes viktigste driftsmidler. Varemerkenes goodwill er resultat av uhyre målbevisst og vellykket markedsføring, og den er derfor sårbar. Den er et substansielt formuesgode og ikke bare en ideell verdi. Det koster svære investeringer å etablere goodwill for varemerker, og det koster meget å reparere tapt goodwill. Ervervet goodwill føres opp som aktivum i regnskapet og er gjenstand for avskrivning.

Merkevarenes goodwill, dvs evne til å vekke positive assosiasjoner, beror på eksklusiviteten - den opplevelse, prestisje og status de gir. Parasittvirksomhet, ved omsetning av kopiprodukter, betyr at man forsyner seg av en annens goodwill som grunnlag for å generere egen fortjeneste. Innmaten i kopiproduktene er lite verdt. Piratvirksomheten medfører at merkevarene mister prestisjen, og tapet består i at nåværende og fremtidige kunder går over til andre eksklusive varemerker som ikke er utsatt for kopiproduksjon. Tap av markedsandeler er en økonomisk skade av ukjent omfang, som kan beregnes skjønnsmessig.

Varemerkeinnehaverne driver internasjonalt og varemerkene er internasjonale. Merkevarer selges over hele verden. Det er derfor umulig å avlese den omsetningssvikt som følger av det verdensomfattende piratsalg, enn si å tilbakeføre konkrete tap til den enkelte parasittvirksomhet. Det er heller ikke nødvendig å konstatere eller beregne formuesskade eller å godtgjøre omsetningssvikt. Det må være nok å konstatere at parasittvirksomheten finner sted, fordi skaden da er en nødvendig følge for merkevarer som er følsomme og sårbare for slik virksomhet.

At det er vanskelig og forbundet med skjønn å utmåle erstatning, betyr ikke at det ikke skal skje. Hjemmel for rent skjønnsmessig erstatningsberegning finnes i tvistemålsloven §192. Den tilsvarende bestemmelse i §5 i svensk rettergangslov kapittel 35 anvendes i praksis, og på dette området er det nordisk rettsenhet.

Det er vist til svensk og norsk rettspraksis der det er utmålt skjønnsmessig erstatning. Holdepunkter for skjønnsmessig erstatningsberegning kan søkes i lisens - og royaltyberegning etter analogi fra praktiseringen av patentloven §58 og åndsverkloven §55, jf varemerkeloven §38 annet ledd for godtroende inntrenger. Erstatning for uaktsomt eller forsettlig inngrep betyr bare å slutte fra det mer til det mindre. Det resonnement byretten la til grunn for oppreisning, kunne like godt og mer naturlig vært anført for erstatning.

Skade- og tapsvirkningen er fremtidig, og består av konsekvenstap i form av tapt fremtidig omsetning som følge av piratvirksomheten. Skaden er inntrådt allerede. Som ved integritetskrenkelsene kan skade- og tapsvirkningene anslås nå, ved beregning av hvilken økonomisk reparasjonsinnsats som kreves for å hindre negative omsetningsvirkninger. Ved varemerkeinngrep foreligger det i tillegg til reparasjonshensynet også et prevensjonshensyn. Erstatningsansvar er den eneste praktisk virksomme sanksjon til forebyggelse av inngrep.

Det erkjennes at skadeserstatningsloven §3-6 jf straffeloven §247 er lite brukt ved varemerkeinngrep. Det er tydelig at byretten ville ha en sanksjon overfor inngrepet, og valgte det rettsgrunnlag som ble funnet best egnet.

Det er ikke treffende å si at varemerkeloven §38 er uttømmende. Den regulerer erstatningsansvaret ved inngrep i selve varemerket, men ikke tilleggsskader i forhold til varemerkeinnehaverne. Det er en annen side av den handling inngrepet representerer. Varemerkene er samtidig forretningsnavn - dvs sekundære forretningskjennetegn - for varemerkeinnehaverne. Tilsvarende er det med logoen. Det er fastslått i praksis at også juridiske personer har ære, renommé og tillitsbehov, og er rettsbeskyttet mot real- og verbalinjurier. Den handling inngrepet representerer dekkes av gjerningsinnholdet i straffeloven §247. Selv om hensikten ikke har vært å injuriere, er effekten skadelig for varemerkeinnehavernes tillit. Det må likestilles. Forretningsnavn som fører eksklusive, følsomme og sårbare merkevarer har et helt spesielt beskyttelsesbehov, og omfattes av et oppreisningskrav.

Siden Orkidés kopiprodukter fremstår som om de var originale merkevarer, foreligger det falsk i strafferettslig forstand. Brattvik visste at han omsatte piratprodukter, og han visste at omsetningen var ulovlig i forhold til varemerkeinnehavernes enerett. Siden det foreligger forsett, er de subjektive betingelser for såvel erstatning som oppreisning til stede.

Varemerkeinnehaverne har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"I motanken:

1. Orkidé AS dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

2. Orkidé AS betaler sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

I hovedanken:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Saken står i samme faktiske stilling for lagmannsretten som for byretten. I rettslig henseende er saken endret, idet det for lagmannsretten kun er spørsmål om kompensasjon skal tilkjennes varemerkeinnehaverne, mens det for byretten var nedlagt påstand om forbud mot at Orkidé omsatte kopiproduktene.

Etter varemerkeloven §38 første ledd kan erstatning kreves dersom varekjennetegn er brukt i strid med loven - forsettlig eller uaktsomt.

Lagmannsretten legger til grunn at de elleve varemerkeinnehaverne har enerett etter varemerkeloven §1 til å bruke de varemerker som er omhandlet i saken. Det er dokumentert at samtlige varemerker er registrert i varemerkeregisteret, og registreringene gjelder hele vareklassen. Varemerkene er påført alle produktene. Varemerkenes navn og logo tilsvarer varemerkeinnehavernes sekundære forretningskjennetegn og logo. Orkidé har for lagmannsretten ikke bestridt varemerkeinnehavernes enerett i Norge.

Lagmannsretten legger videre til grunn at Orkidé i 1991 - 1992 og i 1993 under det uregistrerte selskapet Orient AS importerte fra Thailand varer som i utseende, men ikke i kvalitet og pris, var identiske med varemerkeinnehavernes varer. Varene var tydelig merket med varemerkeinnehavernes varemerker. Det dreiet seg altså om en import av nøyaktige kopier av merkevarene, og ikke om parallellimport av originalproduktene. Orkidé markedsførte kopiproduktene ved å utarbeide og distribuere i stort opplag katalogen Orkidé Copy (i 1993 Orient Copy) der varemerkene er fremhevet sterkt i bilder og tekst. Det er opplyst i katalogene at varene ikke er originale merkevarer. Produktene ble omsatt pr postordre i deler av 1991, 1992 og 1993.

Lagmannsretten finner det bevist at det vareutvalg Orkidé markedsførte og omsatte, representerte såkalte piratkopier, produsert i Thailand med det for øye å profitere på den prestisje og status som er knyttet til varemerkenes eksklusivitet. Orkidés markedsføring og omsetning av piratkopiene representerte etter lagmannsrettens vurdering utvilsomt et ulovlig inngrep etter varemerkeloven §4 i varemerkeinnehavernes enerett og en forvekslingsfare etter varemerkeloven §6. Orkidé har for lagmannsretten erkjent at bruken var rettsstridig, og lagmannsretten legger det til grunn. Dette vilkår for erstatning etter varemerkeloven §38 er derfor oppfylt.

Omfanget av Orkidés varemerkeinngrep var ikke ubetydelig. Det fremgår av årsregnskapet for 1992 at postordreomsetningen innbragte ca kr 900000,-. Katalogene Orkidé Copy og Orient Copy og politiets ransakings- og beslagsrapport 1. juli 1993 viser at det vareutvalg som ble markedsført og omsatt pr postordre, med svært få unntak besto i piratkopier av de originale merkevarene. I likhet med byretten legger derfor lagmannsretten til grunn at omfanget av den ulovlige kopiomsetningen i 1992 utgjorde et beløp på ca kr 800000,-. Samlet salg av kopiprodukter for 1991-92 og første halvdel 1993 (Orient) utgjorde omtrent dobbelt så mye.

Spørsmålet er så om de som opptrådte for Orkidé har utvist den skyld varemerkeloven §38 oppstiller som betingelse for erstatning.

Orkidé ble opprettet i 1989, med Dan Sigmund Brattvik og hans datter som aksjonærer og med ham selv som enestyre og daglig leder. Senere ble Roger Leistad styreformann. Brattvik har opplyst at selskapet var et enmannsforetak med ham selv som eneste ansatt.

Brattvik har vært kjøpmann i 20 år, dels som ansatt og dels som innehaver. Han har også tidligere drevet import. Han var klar over at de produkter han importerte, markedsførte og omsatte, var kopier av merkevarer, noe han forøvrig har bekjentgjort i katalogene. Brattvik var også klar over at originalprodusentenes varemerker ble benyttet. Han konfererte verken med varemerkeinnehaverne, varemerkeregisteret, patentbyråer eller advokat før han innledet virksomheten. Han opphørte ikke med virksomheten da varemerkeinnehaverne protesterte. At han fortsatte, selv etter at han ved rettsforlik 11. november 1992 hadde forpliktet seg til å avstå fra salg og markedsføring så lenge saken pågikk, bekrefter at han ikke tok regelverket særlig høytidelig, selv med kunnskap om at virksomheten var ulovlig. Lagmannsretten fester på denne bakgrunn ikke lit til anførslene om at han var i god tro, og legger til grunn at Orkidés markedsføring og salg av merkevarekopier i Norge var forsettlige brudd på varemerkeloven §4, jf §1.

Selv om det etter lagmannsrettens vurdering foreligger en forsettlig ulovlig bruk av rettsbeskyttede varemerker, er erstatningsansvar etter varemerkeloven §38 første ledd betinget av at bruken har ført til formuerettslig skade. Lagmannsretten er kommet til at Orkidés ulovlige bruk av varemerkene har forårsaket skade og tap for varemerkeinnehaverne.

Det er neppe tvil om at varemerkene ikke bare er forbundet med goodwill, men at varemerkene og merkevarenes verdi og omsetning vesentlig er basert på goodwill. Det er varemerkenes positive assosiasjoner, ekthet, sjeldenhet og materielle høyverdighet etc. som skaper den opplevelse, prestisje og status som er avgjørende for disse produkters markedsandeler. Omsetningen er basert på produktenes navn og navnenes eksklusivitet.

Det er heller ikke tvilsomt at goodwill og renommé generelt, og for slike varemerker som saken gjelder spesielt, representerer en håndfast formuesverdi. Verdien kommer til uttrykk som investering ved opparbeidelse og vedlikehold, og som en pris ved salg. Goodwill og renommé generelt og ved eksklusive varemerker spesielt, kan skades og tapes som andre formuesverdier. Spørsmålet er om Orkidés virksomhet i Norge isolert eller som medvirker i et verdensomfattende marked for produksjon, markedsføring og salg av billige kopier, var skadelig for varemerkenes goodwill.

Lagmannsretten legger til grunn at de originale varemerker og piratkopier i utgangspunktet henvender seg til forskjellige kjøpergrupper. En direkte omsetningssvikt for varemerkeinnehaverne er imidlertid til stede når forvekslingsfaren er stor, - særlig ved sammenblanding av originalprodukter og kopier, ved gode piratkopier og ved mellomprising eller prising nær merkevarene. Skaden for varemerkeinnehaverne ligger ikke bare i at de taper kunder i konkurransen med piratkopiprodusentene, men særlig i at varemerkets goodwill reduseres slik at merkevarekundene går over til andre varemerker som har klart å beskytte sin eksklusivitet.

En slik konsekvens er etter lagmannsrettens syn utvilsom. Masseproduksjon, massedistribusjon, markedsføring, rabatter og billigsalg pr postordre, må nødvendigvis skade en goodwill basert på det motsatte - nemlig eksklusivitet, ekthet, kvalitet og høy pris. At Orkidé var en liten aktør i en verdensomspennende virksomhet som utnytter andres markedsføringsinnsats, er prinsipielt uten betydning for annet enn størrelsen av et eventuelt erstatningsansvar. Ansvar må gjøres gjeldende der virksomheten kommer til uttrykk i produksjon, markedsføring og salg, siden det ikke er noen organisatorisk fellesnevner som det kan sanksjoneres mot. At piratvirksomheten har en positiv markedsføringseffekt for de originale merkevarer ved å gjøre dem kjent for et større publikum, er i beste fall en helt marginal virkning. Merkevarenes forretningsidé ligger ikke i stor tilgjengelighet for mange, men i sjeldenhet for en høy pris til et utvalg.

Den skade som Orkidé ved sin markedsføring og omsetning av kopiprodukter har påført varemerkenes goodwill, betyr et økonomisk tap, fordi varemerkeinnehaverne mister kunder på kortere eller lengre sikt til andre eksklusive varemerker. At det dreier seg om et fremtidig tap - et konsekvenstap, betyr ikke at det ikke kan kreves erstatning. Rent faktisk er skaden inntrådt og det er årsakssammenheng mellom skaden og tapsvirkningene. For en rekke andre beslektede skadetilfelle, er det legitimt å beregne fremtidig tap. Begrensningen ligger ikke på den rettslige side når tapet først lar seg beregne, men på om det i det hele tatt er holdepunkter for å påvise og beregne et fremtidig tap.

Det økonomiske tap for varemerkeinnehaverne er vanskelig å beregne annet enn ved skjønn. Varemerkeinnehaverne har ikke dokumentert omsetningstall for salg av originale merkevarer i Norge. Det er derfor heller ikke dokumentert omsetningssvikt som kan tilbakeføres til Orkidés varemerkeinngrep.

Etter lagmannsrettens vurdering gir ikke Orkidés regnskapstall noen holdepunkter for påvisning og beregning av varemerkeinnehavernes goodwilltap. Siden de originale merkevarer og piratproduktene henvender seg til delvis forskjellige kundegrupper, kan goodwilltapet og tapt omsetning for varemerkeinnehaverne verken direkte eller slutningsvis avleses i Orkidés salg av piratprodukter, og heller ikke i Orkidés vinning dersom en reell nettofortjeneste hadde foreligget.

Lagmannsretten er enig med varemerkeinnehaverne i at et erstatningsansvar for goodwilltap ved rettsstridig bruk av varemerket kunne tenkes å dekke det som en rimelig lisensavgift ville utgjøre. Det foreligger imidlertid verken konkrete lisensavtaler for de enkelte varemerker eller bransjemessige rammer som kan gi holdepunkter for utmåling av en slik minimumserstatning.

Verken forarbeidene eller teorien angående varemerkeloven gir avgjørende holdepunkter for løsningen av spørsmålet. I Innstilling til ny varemerkelov, avgitt 27. januar 1950, er det imidlertid drøftet hvordan den berikelse som er oppnådd skal beregnes, jf varemerkeloven §38 annet ledd. På side 42 i innstillingen uttales at selv om det kan være forbundet med store bevisvanskeligheter å beregne størrelsen av den berikelse som et varemerkeinngrep har medført, kan det ikke være tilstrekkelig grunn til å sløyfe en regel om dette. I skadeserstatningsloven og den generelle erstatningsteori er det ikke oppstilt faste holdepunkter for den skjønnsmessige erstatningsberegning som må foretas når det ikke lar seg føre egentlig bevis for at skade er voldt, eller hvor det er uvisst hvor stort tapet er.

Den sivile rettergangslovgivning er preget av nordisk lovharmonisering, og det foreligger betydelig rettsenhet. Det er hevdet at bevisregelen i §5 i den svenske rettergangsloven kapittel 35 gir retten hjemmel for skjønnsmessig erstatningsberegning når bevis for skade ikke overhode eller bare med vanskelighet kan føres, jf SOU 1958:10 side 333. Bestemmelsen tilsvarer tvistemålsloven §192, som også etter ordlyden kan tolkes tilsvarende. I norsk rettstradisjon synes imidlertid tvistemålsloven §192 å være oppfattet som en teknisk bevisføringsregel og ikke i første rekke som hjemmel for rent skjønnsmessig erstatningsutmåling.

En skade eller et tap kan bestå i økonomisk tilbakegang, stagnasjon eller en mindre fremgang enn uten skaden. Lagmannsretten legger som foran nevnt til grunn at det ikke er godtgjort at varemerkeinnehaverne er påført økonomisk tap i form av omsetningssvikt pga Orkidés salg av kopiprodukter. Dommen i Rt-1964-65 (Glamox-saken) som har vært påberopt av varemerkeinnehaverne, kan da vanskelig tjene til støtte for varemerkeinnehavernes erstatningskrav. I den saken var situasjonen at ulovlig markedsføring hadde påført konkurrentene svikt i omsetningen, selv om svikten også hadde andre årsaker. Det vises spesielt til flertallets votum ( Rt-1964-71), hvor det blant annet uttales at "oppstillinger som viser ankemotpartenes og Glamox' omsetning ... viser ... en meget betydelig fremgang i Glamox' omsetning av de armaturer saken gjelder, og tilbakegang eller stagnasjon for ankemotpartene." Flertallet la videre til grunn at den ulovlige reklame hadde vært "en medvirkende faktor" i forbindelse med endringene i omsetningen.

Varemerkeinnehaverne kan imidlertid etter lagmannsrettens syn ha blitt påført økonomisk tap, selv om dette ikke har ført til påviselig omsetningssvikt. Varemerkenes goodwill representerer en betydelig verdi for merkeinnehaverne, og inngrep i denne verdi representerer et økonomisk tap som kan kreves erstattet. Lagmannsretten legger til grunn at Orkidés salg av kopivarer i Norge har påført varemerkeinnehaverne tap av goodwill, selv om følgene av Orkidés virksomhet isolert sett er beskjedne. For å bøte på goodwilltapet og et fremtidig omsetningstap som følge av dette, må varemerkeinnehaverne sette inn mottiltak som vil betinge økonomiske uttellinger.

Det er ikke vist til norsk rettspraksis som har tatt stilling til det erstatningsspørsmål som er aktuelt i nærværende sak. På varemerkelovgivningens område eksisterer det imidlertid i betydelig grad nordisk rettsenhet. Til illustrasjon og støtte for resultatet i nærværende sak vises til Svea Hovrätts dom i den såkalte "La Copie"-saken, inntatt i NIR 1990 466 flg. Saken gjaldt salg av kopivarer ved bruk av originalproduktenes varemerker, slik som i nærværende sak. Tingsretten, som Svea Hovrätt sluttet seg til, la til grunn at kopisalget ikke hadde ført til svikt i omsetningen av originalproduktene. Erstatning ble likevel tilkjent, fordi selv det begrensede salg av kopivarer som hadde skjedd, ble antatt å ha ført til reduksjon av merkevarenes og produsentenes goodwill.

Lagmannsretten er enig i denne vurdering av det økonomiske tap som følge av salg av kopivarer. Dommen gir støtte for at reduksjon i et varemerkes goodwill kan oppstå som følge av ulovlig kopiproduksjon, og at goodwilltapet er et økonomisk tap som nyter erstatningsrettslig vern. Dette må gjelde, selv om størrelsen av tapet er usikker og derfor må anslås skjønnsmessig.

Det er forbundet med stor vanskelighet og faktisk usikkerhet å beregne tapet og erstatningen i nærværende sak, av grunner som er nevnt foran. De angjeldende varemerker har også varierende utbredelse, omsetning og grad av eksklusivitet, og omfanget av Orkidés inngrep i de forskjellige varemerker har også vært forskjellig. Etter lagmannsrettens syn må det utmåles et skjønnsmessig erstatningsbeløp til de enkelte varemerkeinnehaverne. Erstatningsbeløpet kan passende settes til kr 15000,-for hver av varemerkeinnehaverne, dvs tilsammen kr 165000,-. Dette er i tråd med det tap varemerkeinnehaverne selv har anslått som følge av Orkidés kopisalg.

I spørsmålet om forståelsen av varemerkeinnehavernes påstand har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Sverre Erik Jebens og lagdommer Ivar Oftedahl, legger til grunn at varemerkeinnehaverne i motanken har nedlagt påstand om å bli tilkjent erstatning. I hovedanken er nedlagt påstand om stadfestelse av byrettens dom. Når disse påstander sammenholdes, blir resultatet tilsynelatende at varemerkeinnehaverne, i tillegg til erstatning, også krever oppreisning. Varemerkeinnehavernes argumentasjon for lagmannsretten gir imidlertid ikke grunnlag for en slik forståelse. Påstanden må derimot forstås som et krav om økonomisk kompensasjon, prinsipalt i form av erstatning og subsidiært i form av oppreisning. Dette er i samsvar med den påstand varemerkeinnehaverne nedla såvel i stevningen som i hovedforhandlingen for byretten. Rettens formann har funnet det nødvendig å be varemerkeinnehaverne om å presisere påstanden. Varemerkeinnehavernes prosessfullmektig, advokat Peter G. Nitter, har deretter tilskrevet retten ved brev 28. januar 1994 og opplyst følgende:

"I tilsvaret er nedlagt en prinsipal og en subsidiær påstand.

Prinsipalt ble det påstått erstatning og forøvrig stadfestelse av byrettens dom.

Med "forøvrig" mente jeg byrettens dom pkt 1, 2 og 4.

Pkt 3 i byrettens dom gjaldt oppreisning, og jeg har aldri ment å kreve både erstatning og oppreisning.

Jeg er enig i at påstanden på dette punkt ikke er helt klar, men lest i sammenheng med tilsvarets pkt 2 og påstanden for byretten, mener jeg det er klart at erstatning og oppreisning er påstått alternativt, og ikke kumulativt."

Brevet med presisering av påstanden er forelagt Orkidés prosessfullmektig, som imidlertid i mellomtiden har avviklet sin advokatforretning, og bedt advokat Christian Wiig ivareta sin klients interesse. Advokat Christian Wiig har i brev av 11. februar 1994 presisert at han ikke har overtatt som prosessfullmektig for Orkidé AS, og har for øvrig uttalt:

"Jeg viser til brev av 28. januar 1994 fra advokat Peter G. Nitter og til telefonsamtale med lagdommer Jebens den 08. februar 94. Brevet fra Nitter er oversendt advokat Olaussen pr. fax og han meddeler at han ikke har noen kommentar til ovennevnte brev."

Advokat Terje Olaussen har i brev av 13. februar 1994 uttalt:

"Jeg viser til ankemotpartens brev av 28. januar 1994 samt rettens anmodning om min kommentar til dette.

Etter det jeg forstår på min klient har selskapet ikke innvendinger mot det som presiseres fra ankemotpartens side. Dog skal det bemerkes at den ankende part har oppfattet ankemotparten dithen at det ble krevet erstatning i tillegg til oppreisning.

Hvis det nå kun kreves oppreisning/billighetserstatning har den ankende part ingen innsigelser mot at påstanden for lagmannsretten blir formulert i samsvar med dette."

Lagmannsrettens flertall legger til grunn at varemerkeinnehavernes påstand må tolkes slik at det prinsipalt er påstått erstatning, og bare subsidiært oppreisning. Etter dette har flertallet ingen foranledning til å drøfte spørsmålet om oppreisning, når varemerkeinnehaverne er tilkjent erstatning.

Både Orkidé og varemerkeinnehaverne har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Flertallet drøfter først omkostningsspørsmålet vedrørende varemerkeinnehavernes motanke. Denne har ført frem, idet varemerkeinnehaverne er tilkjent et høyere beløp i lagmannsretten enn i byretten. Med henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, tilpliktes Orkidé å betale varemerkeinnehavernes saksomkostninger i motanken. Prosessfullmektigen for varemerkeinnehaverne, advokat Peter G. Nitter, har inngitt omkostningsoppgave på tilsammen kr 105518,-. I brev 29. desember 1993 har advokat Nitter oplyst at omkostningene fordeler seg med 50 % på anken og 50 % på motanken, dog slik at ankegebyret gjelder motanken. De omkostninger som kreves dekket i motanken, utgjør etter dette kr 58696,50. Beløpet består av salær kr 13000,-, utlegg til varemerkefullmektiger kr 31621,50, ankegebyr kr 11875,- og reiseutgifter mm. kr 2200,-.

Orkidés prosessfullmektig, advokat Terje Olaussen, har protestert mot advokat Nitters omkostningsoppgave, og anført at utgiftene til patentbyråer er for høye. I brev 23. desember 1993 til lagmannsretten har advokat Nitter blant annet anført om dette (enkelte skrivefeil er rettet):

"Vedrørende posten "utlegg varemerkefullmektiger" bemerkes at varemerkeinnehaverne lokalt representeres i de enkelte land av varemerkefullmektiger, som igjen instruerer advokat i tilfelle av tvister. Hensett til at varemerker forvaltes sentralt, og det ofte er stor avstand fra varemerkeinnehaverne til de lokale områder der konflikter oppstår, er denne prosedyre nødvendig. I denne sak har følgelig varemerkefullmektigene rapportert under saksforberedelsen til sine oppdragsgivere og mottatt instrukser som i sin tur er sendt undertegnede.

Det anføres også at det forhold at Orient ble benyttet som betegnelse for kopivirksomheten, medførte forvirring og merarbeid for varemerkefullmektigene og deres utenlandske oppdragsgivere.

På bakgrunn av det store antall parter og på bakgrunn av rapporteringssystemet, som her krever rapportering, må følgelig omkostningene samlet sett bli betydelige."

Advokat Nitter har videre innsendt spesifikasjon over utgiftene til varemerkefullmektiger. Det fremgår at det har vært benyttet 8 patentbyråer, som representerer de forskjellige varemerkeinnehaverne. Utgiftene til byråene utgjør til sammen kr 62743,-, dvs. kr 31371,50 i motanken.

Det er ikke holdepunkter for å anta at disse utgiftene ikke har vært nødvendige for å ivareta varemerkeinnehavernes interesser for lagmannsretten. Saken angår 11 varemerkeinnehavere i Europa og U.S.A., og det er betydelige økonomiske interesser som er involvert. At varemerkeinnehaverne har latt seg representere ved flere patentbyråer skyldes arten av de interesser som er berørt, og kan ikke anses som et unødvendig fordyrende element. For øvrig vises til den redegjørelse som er gjengitt foran om bruk av varemerkefullmektiger. I henhold til den fordeling av salær og utgifter som er omtalt foran og under hensyn til en mindre korreksjon for posten utlegg til varemerkefullmektiger, fastsettes varemerkeinnehavernes omkostninger for motanken til kr 58446,50, som oppgitt av deres prosessfullmektig.

Anken fra Orkidé retter seg mot byrettens avgjørelse om å tilkjenne varemerkeinnehaverne økonomisk kompensasjon i form av oppreisning. Det fremgår imidlertid av Orkidés påstand i motanken at selskapet påstår seg frifunnet for plikten til å yte økonomisk kompensasjon overhodet. Når det ikke er grunnlag for å forstå varemerkeinnehavernes påstand slik at det kreves oppreisning i tillegg til erstatning, jf foran, har Orkidés anke ikke ført frem, idet selskapet ikke har oppnådd et bedre resultat enn det gjorde i byretten. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes Orkidé å erstatte varemerkeinnehavernes omkostninger vedrørende hovedanken. Omkostningene består av salær kr 13000,-, utgifter til varemerkefullmektiger kr 31371,50 og reiseutgifter mm. kr 2200,-, tilsammen kr 46571,50. Varemerkeinnehaverne tilkjennes etter dette tilsammen kr 105018,- i saksomkostninger for anke og motanke.

Partenes påstander mht. saksomkostninger omfatter også omkostningene for byretten. Der ble varemerkeinnehaverne tilkjent omkostninger med kr 80000,-, idet retten anvendte tvistemålsloven §174 annet ledd og tilkjente delvise omkostninger. Byrettens begrunnelse for å anvende §174 var at varemerkeinnehaverne ikke hadde vunnet frem med sin prinsipale påstand om å bli tilkjent erstatning, men var blitt tilkjent oppreisning, som det subsidiært var nedlagt påstand om. Lagmannsrettens flertall er, på bakgrunn av sin oppfatning av sakens materielle spørsmål, kommet til at varemerkeinnehaverne skal tilkjennes erstatning. Varemerkeinnehaverne har imidlertid i hovedanken kun nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten; i motanken derimot for begge retter. Flertallet er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Mindretallet, lagdommer Mats Stensrud, viser til at lagmannsretten har til behandling vesensforskjellige krav. Anken gjelder oppreisning, motanken erstatning. Orkidé har argumentert for frifinnelse i begge saker. Varemerkeinnehaverne har prosedert på at det er grunnlag for å kreve oppreisning og grunnlag for erstatning for økonomisk tap. Partenes påstander i anke og motanke er klare og uforbeholdne. De er gjengitt ovenfor. Mindretallet finner ikke å kunne legge vekt på at partene, etter at ankeforhandlingen er hevet, tilskriver lagmannsretten og supplerer påstandene. For øvrig virker ikke brevet fra advokat Olaussen klargjørende.

Mindretallet er enig med flertallet mht avgjørelsen om erstatning. Varemerkeinnehaverne ble tilkjent oppreisning med kr 10000,- hver i byretten, og har i hovedanken påstått byrettens dom stadfestet. Etter omstendighetene finner ikke mindretallet at Orkidés kopisalg har hatt en slik karakter og et slikt omfang at det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Etter mindretallets mening må man på vanlig måte fastsette omkostningene separat - for byrett og lagmannsrett i såvel hovedanke som motanke. Utgangspunktet er påstandene for byretten. Et tvistepunkt endte med rettsforlik i byretten, og for denne del av saken blir det ingen omkostningsfastsettelse i lagmannsretten.

I hovedanken vant Orkidé frem og har påstått omkostninger for begge instanser. Mindretallet mener at Orkidé må lastes for at det kom til sak, slik at det tilkjennes omkostninger verken for byrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd siste alternativ.

I motanken vant varemerkeinnehaverne frem. De har påstått saksomkostninger for byrett og lagmannsrett og bør tilkjennes det etter §180 annet ledd jf hovedregelen i §172 første ledd.

Domsslutningen er i samsvar med flertallets resultat.

Slutning:

1. Orkidé AS dømmes til å betale erstatning til Calvin Klein Industries, Christian Dior, Hugo Boss GmbH, Guccio Gucci SpA, Louis Vuitton Malletier, S.A.Ancienne fabrique Georges Piaget & Cie, Cartier International, Benetton Group SpA, La Chemise Lacoste S.A., Yves Saint Laurent og The Polo Lauren Company med kr 15000,- - kronerfemtentusen 00/100 til hver, ialt kr 165000,- - kroneretthundreogsekstifemtusen 00/100.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Orkidé AS til å betale kr 105018,- - kroneretthundreogfemtusenogatten 00/100 til Calvin Klein Industries, Christian Dior, Hugo Boss GmbH, Guccio Gucci SpA, Louis Vuitton Malletier, S.A.Ancienne fabrique Georges Piaget & Cie, Cartier International, Benetton Group SpA, La Chemise Lacoste S.A., Yves Saint Laurent og The Polo Lauren Company.

3. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Oppfyllelsesfristen for det som er nevnt i punkt 1, 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.