RG-1995-800

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-20
Publisert:	RG-1995-800 (131-95)
Stikkord:	Vassdragsrett, Skatterett, Forvaltningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Brønnøy herredsrett nr. 92-00079 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00190 A (se RG-1995-800).
Parter:	Ankende part: Bindal kommune, 8940 Terråk (Prosessfullmektig: Advokat Inger-Johanne Lund, 0110 Oslo). Ankemotpart: 1. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, 7700 Steinkjer 2. Helgeland Kraftlag A/L, 8650 Mosjøen (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Christensen, 7700 Steinkjer).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Knut Sundquist. Kst lagdommer Eirik Akerlie
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §5, §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Eigedomsskattelova (1975) §33, Energiloven (1990)

Saken gjelder fastsettelse av grunnlaget for eiendomsskatt for et kraftanlegg etter reglene i byskatteloven av 18 august 1911 §5 første ledd.

Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Helgeland Kraftlag A/L (HK) eier med lik eierandel Sameiet Åbjørakraft som driver Kolsvik Kraftverk. Kraftverket ligger i Bindal kommune helt sør i Nordland fylke. Det er et magasinverk med samlet produksjon på 500 GWh og en installert effekt på 128 MW.

Overtakstnemnda i Bindal kommune fastsatte 19 september 1991 anleggets takstverdi pr 1 januar 1991 til kr 750.000.000, fordelt med 92,2% eller kr 691.500.000 på anlegg i Bindal kommune og resten på anlegg i Namskogan kommune i Nord-Trøndelag, det samme resultat som takstnemnda var kommet til. Såvel takstnemnda som overtakstnemnda har basert verdsettelsen på en sakkyndig utredning fra Hydrologiservice A/S ved siv.ing. Alv Sværen.

Taksten er basert på salgsverdien av anlegget, men det er som hjelpemiddel lagt stor vekt på en rentabilitetsberegning med utgangspunkt i anleggets avkastningsverdi med en gjenværende levetid på 32 år og en kapitaliseringsfaktor på 8%. På inntektssiden er statkraftsprisen for engrosforsyning til alminnelig forbruk pr 1 mai 1991 lagt til grunn for all fastkraftproduksjonen. Det ble sett bort fra plikten til å levere konsesjonskraft og fra to kontrakter om kraftleveranser til treforedlingsbedrifter til vesentlig lavere priser. Statkraftprisen består av et energi- og et effektledd. Både det energikvantum (kWh) og den effekt (KW) som kan selges, har derfor betydning for inntjeningen. Av den installerte effekt på 128 MW ble 100 MW eller ca 78% vurdert som salgbar. Avkastningsverdien av kraftverket ble på dette grunnlag beregnet til kr 790.000.000 tilsvarende 158 øre/kWh. Ved en avsllhetsvurdering ble salgsverdien redusert til kr 750.000.000 tilsvarende 150 øre/kWh under henvisning spesielt til dagens markedssituasjon.

Ved stevning til Brønnøy herredsrett den 19 mars 1992 har kraftverkets eiere, som heretter betegnes Åbjørakraft, brakt overtakstnemndas vedtak inn for rettslig prøving med påstand om opphevelse av skattetaksten. Saken er kun reist mot Bindal kommune, men det er opplyst at resultatet etter avtale vil bli lagt til grunn også for Namskogan kommune.

Herredsretten avsa 3 desember 1992 dom med slik slutning:

"1. Vedtak av Overtakstnemnden for fastsettelse av takstverdi for eiendomsskatt i Bindal kommune av 19. september 91 vedr. Kolsvik kraftverk oppheves som ugyldig.

2. Bindal kommune tilpliktes innen to uker fra denne doms forkynnelse å betale saksomkostninger til Sameiet Åbjørakraft, Kolsvik kraftverk, med kr 53.710,- kronerfemtitretusensyvhundredeogti."

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Ved herredsrettens dom fikk Åbjørakraft medhold i sine innsigelser mot taksten på to punkter, bruken av statskraftpris for alminnelig forsyning som prisnorm for fastkraften, herunder også at det var sett bort fra de to kontraktene om industrileveranser, og vurderingen av salgbar effekt til 78%. For herredsretten var også et tredje spørsmål, beregningen av kostnader ved overføring av kraften, tvistegjenstand. Dette spørsmålet ble avgjort i kommunens favør.

Bindal kommune har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse på de punkter hvor kommunen ikke fikk medhold. Åbjørakraft har tatt til gjenmæle for lagmannsretten, men ikke inngitt motanke. For lagmannsretten er saken således avgrenset til de problemstillinger som er nevnt. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 13 og 14 desember 1994. Partene var representert og ga forklaring slik rettsboken viser. I tillegg møtte som sakkyndig vitne siv.ing. Alv Sværen. For de spørsmål ankesaken gjelder står saken i vesentlig samme stilling som for herredsretten.

Bindal kommune har i hovedsak anført:

Eiendomsskatten er en såkalt objektskatt. Etter de retningslinjer som gjennom rettspraksis er trukket opp for forståelsen av byskatteloven §5 første ledd, er vurderingstemaet en objektivt bestemt salgsverdi for kraftanlegget, der det ses bort fra hvordan de økonomiske interesser i anlegget konkret er fordelt gjennom inngåtte konktrakter etc. Det er anledning til å legge stor vekt på en rentabilitetsberegning som hjelpemiddel. I dette tilfelle har overtakstnemnda hatt en riktig problemstilling for øye.

Domstolene kan kun prøve lovligheten av overtakstnemndas vedtak. Det hører til rettsanvendelsen å prøve om taksten er basert på riktige verdsettelsesprinsipper. I tillegg kan domstolene prøve om avgjørelsen er basert på en riktig faktum, og om saksbehandlingen er korrekt. Selve skjønnsresultatet kan imidlertid bare settes til side dersom det er grovt urimelig eller vilkårlig. En slik karakteristikk er det ikke dekning for her.

Om de konkrete innsigelser som er påberopt fra skattyterens side har kommunen anført:

Salgbar effekt

Det følger av Høyesteretts dom i Rt-1994-378 (Tokke-Vinje) at fastsettelsen av salgbar effekt som element i rentabilitetsberegningen hører under forvaltningens skjønn. Det er således uriktig når herredsretten i tråd med Åbjørakrafts anførsler har lagt til grunn at spørsmålet kan prøves fullt ut som faktisk forutsetning for taksten. I Vinjedommen ble taksten opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil, nærmere bestemt at det ikke var gitt en tilstrekkelig begrunnelse for å sette andelen salgbar effekt så høyt som 85%, og at man herunder så bort fra at en vesentlig del av de samlede kraftleveranser går til kraftkrevende industri, der behovet for effekt er mindre.

Nærværende sak ligger annerledes an, ikke bare fordi fradraget satt vesentlig høyere, 22% i stedet for 15%. Taksten er basert på Samkjøringens prognoser for det samlede effektbehovet i årene fremover, hvor også industrileveransene inngår. Det er tale om en komplisert skjønnsmessig vurdering, og Samkjøringens prognoser må iallfall være det sikreste grunnlaget å basere seg på. Resultatet ligger også innenfor den norm som ble anbefalt i Takseringsutvalgets innstilling, som anvendt på Kolsvik ville tilsagt et fradrag på 21% med 2180 vinterbrukstimer. Teknisk direktør Ola Guldseth i NTE, ankemotpartens partsrepresentant, deltok selv i dette utvalget.

Kommunen er ikke enig med ankemotparten og herredsretten i at man i stedet skulle basert seg på erfaringstall fra de siste år. En rentabilitetsberegning må prinsipielt være fremtidsrettet, idet målet er å finne frem til avkastningsverdien i verkets gjenværende levetid. Det må antas at erfaringstallene er hensyntatt i Samkjøringens prognoser så langt de finnes å ha betydning. Selv om en tar hensyn til erfaringstall, ligger imidlertid ikke takstens resultat for høyt når man ser bort fra elvekraftverk og inkluderer eksport. Det vises til de beregninger siv.ing. Sværen har foretatt.

Fradraget var for øvrig det samme i skattetakstene for kraftverket i 1980 og 1985.

Taksten er på dette punkt basert på et saklig og forsvarlig skjønn. Saksbehandlingen er ikke angrepet, slik som i Vinjedommen.

Fastkraftprisen

Det er etter rettspraksis, senest de prinsipper som er lagt til grunn i Rt-1994-333 (Tydal), ikke rom for for verken direkte eller indirekte å ta noe hensyn til de to industrikontrakter som er påberopt fra ankemotpartens side. Kolsvik er et ordinært verk som hovedsakelig leverer til alminnelig forsyning, og som har en maskininstallasjon vel tilpasset dette. I faktisk henseende skiller saken seg derfor vesentlig fra de tilfelle i praksis som gjelder verdsettelse av rene industriverk og også fra Hålogaland lagmannsretts dom av 3 september 1993 i Hemnessaken. Dommen er påanket, og kommunen er ikke enig i den, men dette er uten betydning for avgjørelsen i nærværende sak.

De aktuelle kontrakter med to treforedlingsbedrifter knytter seg ikke engang til selve verket. Den ene (Nordenfjeldske Treforedling) er inngått lenge før Kolsvik ble bygget. Den andre (Folla fabrikker) er inngått av Nord-Trøndelag fylkeskommune, men oppfylles med kraft som leveres av det fylkeskommunale selskapet NTE. Kontrakten med Nordfjeldske Treforedling utløp i 1994. Det er opplyst at begge kontrakter er reforhandlet nylig til ordinære markedspriser. Det må antas at det dreier seg om ordinære forretningsmessige kontrakter, men i den utstrekning de innebærer en subsidiering, dreier dette seg i tilfelle bare om en fordeling av de verdier kraftverket kaster av seg som er uten betydning ved en eiendomsskattetakst.

Åbjørakraft har også angrepet bruken av statskraftpris til alminnelig forsyning som alminnelig prisnorm for fastkraften. I realiteten gjelder imidlertid tvisten på dette punkt ikke selve metoden, men den konkrete fastsettelse av fastkraftprisen, nærmere bestemt den korrigering som skal gjøres for de aktuelle markedsforholdene. Også i klagen har Åbjørakraft i sine beregninger tatt utgangspunkt i statskraftprisen, men har argumentert med at det må gjøres et fradrag på 10%. I taksten er betydningen av dagens markedsforhold med lave kraftpriser trukket inn som element i den avsluttende helhetsvurderingen. Taksten er redusert med kr 40.000.000 eller ca 5% i forhold til hva rentabilitetsvurderingen tilsa. Det vanlige har vært at det blir et visst påslag. Også i denne saken fremgår det av begrunnelsen for taksten at det var momenter som talte for en justering oppover, så som kostprisen og prisen oppnådd ved salg av andre kraftstasjoner. Korrrigeringen for markedsforholdene er derfor reelt større enn 5%.

Det foreligger en langvarig og festnet praksis for at statskraftprisen for alminnelig forsyning benyttes for verdsettelsen av fastkraften såvel i eiendomsskattetakster som ved formuesligningen. Denne praksis må tillegges betydelig vekt. Også etter etableringen av et fritt kraftmarked ved den nye energiloven er det behov for en objektiv normpris, og i henhold til Nærings- og energidepartementets og Finansdepartementets retningslinjer benyttes fortsatt siste gangs fastsatte statskraftpris (1. mai 1992) som utgangspunkt med korrigering for aktuelle markedsforhold.

Når selve metoden ikke er uriktig, er den konkrete fastsettelse av fastkraftpris i rentabilitetsberegningen uttrykk for et skjønn som domstolene ikke kan prøve. Resultatet er ikke vilkårlig eller grovt urimelig, men er i samsvar med anbefalingen i Nærings- og energidepartementets brev av 25 mai 1993 hvoretter en normpris for skatteformål bør reflektere strukturelle og langsiktige forhold på kraftmarkedet. Det ville ikke være riktig å basere verdsettelsen isolert på markedsforholdene på takseringstidspunktet. Man må anlegge et noe lengre perspektiv. Det medfører riktighet at kraftprisene i begynnelsen av 1990-årene har ligget lavt. Det største prisfallet inntraff imidlertid først i 1992 og 1993, mens prisene i 1994 igjen har vist en markert økning. Situasjonen pr 1 januar 1991 var meget labil, og det var vanskelig å vite hvordan markedet ville komme til å utvikle seg under det nye regime som ble etablert ved energiloven. Det er i taksten tatt tilstrekkelig hensyn til betydningen av den aktuelle markedssituasjon med overskudd av kraft. Det konkrete skjønn bør domstolene vise adskillig tilbakeholdenhet med å overprøve.

En vurdering av sluttresultatet på kr 750.000.000 tilsier også at taksten etter kommunens oppfatning må sies å være gunstig for skattyteren sammenlignet med de priser som er oppnådd ved kjente salg av kraftverk i de senere år. Taksten tilsvarer en pris på 150 øre/kWh, mens det i tre kjente tilfeller i 1989-1992 er betalt fra 231 til 270 øre/kWh, noe som tilsier at kjøperen må ha lagt til grunn en vesentlig høyere kraftpris i sine rentabilitetsberegninger. Det bestrides at prisene ikke er basert på ordinære forretningsmessige prinsipper. Til illustrasjon ble Svelgfoss etter hjemfall solgt av staten etter anbudsutlysning.

Herredsretten har gitt uttrykk for at det ved fastsettelsen av en felles normpris bør tas hensyn til at 30% av den totale kraftmengde i markedet leveres til kraftkrevende industri til lavere priser. Etter kommunens oppfatning er dette uriktig rettsanvendelse, og anførselen er heller ikke i denne form gjort gjeldende fra Åbjørakrafts side for lagmannsretten. Leveranser til kraftkrevende industri til de subsidierte priser som har vært fastsatt av Stortinget skjer i all hovedsak fra Statkraft, som har hatt leveringsforpliktelse, eller eventuelt fra rene industriverk som eies av vedkommende bedrift. Alminnelige private engrosverk som leverer til alminnelig forsyning, leverer i liten utstrekning til kraftkrevende industri, og dette særskilte markedet påvirker erfaringsmessig ikke salgsverdien av slike verk. Det ville også være helt i strid med etablert praksis ved takseringen av kraftverk å foreta en alminnelig nedjustering av normprisen med en slik begrunnelse. kende part har nedlagt slik påstand:

"1. Bindal kommune frifinnes.

2. Bindal kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Åbjørakraft har i hovedsak anført:

Ankemotparten er enig i den generelle forståelse av byskatteloven §5 første ledd som kommunen har gitt uttrykk for, og som taksten er basert på, herunder at det ved fastsettelsen av en objektivt bestemt salgsverdi for kraftanlegget er riktig å legge betydelig vekt på en rentabilitetsberegning. Innsigelsene knytter seg til to viktige elementer på inntektssiden i rentabilitetsberegningen. Overtakstnemnda har vurdert en for høy andel av installert effekt som salgbar. Dessuten har den lagt til grunn en for høy pris på fastkraften, både ved å anvende en generell normpris som er urealistisk høy og ved at man har sett bort fra leveransene til treforedlingsindustrien i Nord-Trøndelag.

Åbjørakraft er enig i at selve takstresultatet som skjønnsmessig forvaltningsavgjørelse bare i begrenset utstrekning kan overprøves av domstolene. Domstolene kan imidlertid fullt ut prøve såvel rettsanvendelsen som de faktiske forutsetninger taksten er basert på.

Salgbar effekt

Problemstillingen er hvilken andel av installert effekt en fornuftig kjøper av kraftverket ville vurdere som salgbar som premiss for rentabilitetsberegningen. Dette er en faktisk forutsetning for skjønnet som må kunne prøves fullt ut av domstolene. Herredsrettens synspunkter har støtte i Midt-Trøndelag herredsretts dom av 22 juni 1990. Subsidiært anføres at resultatet ligger utenfor rammen av et akseptabelt skjønn.

Det kan ikke være riktig å vurdere en så høy andel som 78% av effekten som salgbar. Det var på takseringstidspunktet et klart effektoverskudd i det norske kraftmarkedet. Effektutnyttelsen i årene 1987-1993 har - korrigert for elvekraft og kjelkraft - aldri oversteget 75%, og det kan ikke være realistisk å regne med et høyere tall. Taksten er for ensidig basert på Samkjøringens prognoser for fremtiden. Som bemerket i Vinje-dommen, Rt-1994-378, på side 384, gir selv noen få prosent for effektavgiften store tallmessige utslag. Det ligger utenfor rammen av et akseptabelt skjønn å basere taksten på 78%.

Fastkraftprisen

Taksten er basert på en urealistisk høy alminnelig normpris. Målet må være å finne frem til den alminnelige normpris en fornuftig kjøper av kraftverket ville basere seg på etter forholdene på taksttidspunktet. På den tiden var det overskudd av kraft, og den alminnelige markedspris lå klart under statskraftprisen for alminnelig forsyning. Det viste seg også at Statkraft praktisk talt ikke fikk omsatt ny kraft til statskraftpris da de gamle kontraktene utløp i 1990. Selv om det tidligere har vært vanlig å benytte statskraftprisen som normpris, er grunnlaget for dette bortfalt ved etableringen av et fritt kraftmarked. Det var grunn til å tro at energiloven ville medføre en ytterligere reduksjon av prisene på fastkraft, og slik har utviklingen også blitt i 1992 og 1993. Åbjørakraft har som sammenligningsgrunnlag fremlagt beregninger av kraftprisen referert kraftstasjons vegg som viser at statskraftprisen i 1991 var 19,4 øre/kWh, mens Statistiskk Sentralbyrås normpris for 1992 og 1993 var henholdsvis 15,4 og 12,1 øre, det siste inkludert 1,2 øre/kWh i produksjonsavgift.

Det er mulig at endrede forhold kan medføre prisstigning igjen i fremtiden, men en takst kan ikke basere seg på rene gjetninger, men må være forankret i de aktuelle markedsforhold supplert med prognoser for de nærmeste år. At statskraftprisen ligger under langtids grensekostnad for utbyggingen av vannkraft, kan derfor ikke være noe relevant moment.

Valget av normpris er en faktisk forutsetning for rentabilitetsberegningen som må kunne prøves fullt ut av domstolene, slik herredsretten har gjort. Subsidiært anføres at det ligger utenfor rammen av et akseptabelt skjønn å legge statskraftprisen til grunn.

Uansett hvilken generell normpris som er anvendt for den del av kraften som kan forventes solgt til alminnelig forsyning, er det uriktig rettsanvendelse å se bort fra de to industrikontraktene til sterkt reduserte priser. Man har historisk hatt et todelt kraftmarked der ca 30% av kraften har blitt solgt til kraftkrevende industri og treforedlingsindustri til priser som ligger langt under prisen ved alminnelig forsyning. Dette har vært en subsidiert pris fastsatt av Stortinget. Åbjørakraft erkjenner at det etter rettspraksis skal ses bort fra de konkrete kontrakter som er inngått, og at det derfor ikke er direkte avgjørende hvilken pris som faktisk er avtalt. For kraftverk med en sammensatt produksjon, slik som Kolsvik, må det imidlertid være riktig å legge statskraftprisen for levering til treforedringsindustri til grunn for den andel av produksjonen leveres til dette formålet. Dette er også en objektiv norm, og bruken av en slik pris er derfor ikke i strid med dde prinsipper som er lagt til grunn i rettspraksis, senest Rt-1994-333 (Tydal).

De feil som knytter seg til rentabilitetsberegningen er ikke reparert ved den avsluttende skjønnsmessige reduksjon som er foretatt. Det heter i taksten at det er lagt meget stor vekt på rentabilitetsberegningen, og når den svikter, må også resultatet bli galt. Det bestrides at priseksempler fra andre salg av kraftverk gir noen videre veiledning. Det er ikke noe alminnelig marked for omsetning av kraftverk, og prisen ved konkrete salg vil regulært være påvirket av annet enn forretningsmessige hensyn, så som forsyningssituasjonen i det lokale område.

Herredsretten har derfor med rette kommet til at overtakstnemndas vedtak må oppheves.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Brønnøy herredsretts dom stadfestes.

2. Sameiet Åbjørakraft tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det følger av eiendomsskatteloven §33 annet ledd at de tidligere regler i byskatteloven §4, §5 fremdeles kommer til anvendelse ved fastsettelse av grunnlaget for en eiendomsskattetakst. I henhold til byskatteloven §5 første ledd skal takstverdien fastsettes til det beløp eiendommen etter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antas å kunne avhendes for under sedvanlige omsetningsforhold ved fritt salg. Bestemmelsens anvendelse ved beskatning av kraftverk har en rekke ganger vært forelagt Høyesterett, senest ved to avgjørelser i 1994. Det vises til Rt-1994-333 (Tydal) og Rt-1994-378 (Tokke-Vinje). I Tydalsaken er Høyesteretts tidligere praksis gjennomgått i premissene på side 337-338. Lagmannsretten legger i henhold til den rettsoppfatning som er etablert til grunn at eiendomsskatten er en objektskatt, og at målet derfor er å finne frem til en mest mulig objektivisert - og derfor tenkt - salgsverdi, der man ser bort fra hvordan de økoonomiske interesser i anlegget i det konkrete tilfelle måtte være fordelt gjennom inngåtte kontrakter m.v. Etter rettspraksis drives objektiviseringen meget langt, idet man ser bort også fra en del rammebetingelser av generell karakter som faktisk påvirker salgsverdien av kraftverk, så som hjemfallsretten og plikten til levering av konsesjonskraft.

Partene er enige om at det er verdien pr takseringstidspunktet 1 januar 1991 man skal finne frem til, men har ulikt syn på i hvilken utstrekning det er anledning til å ta hensyn til nye opplysninger som foreligger på tidspunktet for taksten, her 19 september 1991. Partene har imidlertid vært enige om at spørsmålet ikke har noen betydning for avgjørelsen i nærværende sak, og lagmannsretten deler dette syn. Man finner derfor i motsetning til herredsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på problemstillingen.

For kraftverk er det som hjelpemiddel ved takseringen alminnelig å legge betydelig vekt på en rentabilitetsberegning, hvilket er i samsvar med retningslinjene i Riksskattestyrets rundskriv nr 400 av 21 juni 1965.

Partene i nærværende sak har tilkjennegitt enighet om de alminnelige prinsipper for verdsettelsen, slik de er referert ovenfor, og det er også enighet om at overtaksten må antas å være basert på et riktig rettslig utgangspunkt. Tvisten gjelder den konkrete anvendelse av prinsippene ved takseringen av Kolsvik kraftverk. Overtakstnemndas begrunnelse er meget kortfattet, men den bygger på utredningen fra Hydrologiservice A/S ved siv.ing. Alv Sværen av 8 februar 1991, supplert med hans notat av 19 juni 1991 i anledning skattyterens klage. Lagmannsretten anser i likhet med partene dette materialet som en del av begrunnelsen for taksten.

Den rettslige overprøving av overtakstnemndas vedtak er i henhold til alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper begrenset til vedtakets gyldighet. Det hersker ikke uenighet om det prinsipielle utgangspunkt, men partene har som gjengivelsen av anførslene ovenfor viser, noe ulikt syn på prøvelsesrettens konkrete utstrekning. Lagmannsretten behandler dette nærmere nedenfor i tilknytning til de konkrete tvistespørsmål.

Salgbar effekt

I og med at statskraftprisen for alminnelig forsyning er oppdelt i et energi- og et effektledd, er det nødvendig i rentabilitetsberegningen å ta standpunkt til hvilken andel av den installerte effekt i kraftverket som kan anses som salgbar. Rentabilitetsberegningen foretas for anleggets gjenværende levetid, og vurderingstemaet i en eiendomsskattetakst er hvilken effekt en alminnelig fornuftig kjøper av kraftverket ville vurdere som salgbar.

Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten og ankemotparten i at vurderingen av salgbar effekt er en faktisk forutsetning for taksten som kan overprøves av domstolene fullt ut. Det dreier seg om en komplisert skjønnsmessig avveining av en rekke faktiske forhold, en vurdering som i utpreget grad forutsetter spesialkunnskap. At de skjønnsmessige sider ved denne vurderingen ikke kan prøves av domstolene, følger nå også av Høyesteretts dom i Rt-1994-378, se særlig førstvoterendes uttalelse på side 383. Når resultatet i den saken ble opphevelse av overtaksten, skyldes det at overtakstnemndas begrunnelse for sitt resultat ikke var tilstrekkelig. I og med at saksbehandlingsfeil ikke er anført som ugyldighetsgrunn i nærværende sak, står saken i utgangspunktet i en annen prosessuell stilling enn i Tokke-Vinje-saken. Lagmannsretten kan bare prøve om fastsettelsen av salgbar effekt til 78% må settes til side fordi det liggger utenfor rammen av et akseptabelt skjønn. Den redegjørelse som er gitt i konsulentens utredning er likevel av betydelig interesse ved denne vurderingen, slik at begrunnelsen indirekte får betydning selv om saksbehandlingen ikke er særskilt angrepet. Det fremgår av utredningen side 11-12 at konsulenten har lagt hovedvekten på Samkjøringens prognoser for den samlede effektbalansen for perioden 1991-96. På grunn av at man for tiden har et høyere effektoverskudd i markedet enn tidligere, har han funnet det riktig å foreta et noe større prosentvis fradrag i den installerte effekt enn hva som har vært vanlig i flere andre takster for sammenlignbare kraftverk de senere år.

Etter lagmannsrettens oppfatning var det riktig å legge betydelig vekt på Samkjøringens prognoser som det mest pålitelige grunnlag av objektiv karakter for det skjønn det her er tale om. Resultatet ligger også innenfor rammen av den norm for standardisert fradrag som ble foreslått av Takseringsutvalget, se særlig innstillingen side 23. Forslaget er riktignok ikke vedtatt, og har derfor ikke noen formell status, men innstillingen gir uttrykk for hvordan kvalifiserte representanter fra henholdsvis elektrisitetsverkene og kraftkommunene har sett på dette. Anvendt på Kolsvik kraftverk tilsier den anbefalte norm for effektreserve som funksjon av vinterbrukstiden et fradrag på ca 21%.

I og med at en rentabilitetsberegning refererer seg til fremtiden, kan det ikke være riktig, som anført av ankemotparten, at det i stedet burde vært lagt utslagsgivende vekt på erfaringstallene for effektutnyttelse de senere år. Effektutnyttelsen i femårsperioden 1986-91 har gjennomsnittlig ligget på et lavere nivå, men med en topp i 1987 på 81% i maksimaldøgnet når man korrigerer for elvekraftverk som ikke er i produksjon på denne tiden. Denne perioden har imidlertid vært preget av spesielle klimatiske forhold, blant annet ved en rekke helt uvanlig milde vintre på Østlandet. En beregning av utnyttet effekt som også inkluderer eksport, viser høyere tall.

Lagmannsretten bemerker at salgbar effekt i nærværende sak er beregnet på en annen måte enn i Tokke-Vinje-saken ved at landets samlede effektbalanse er lagt til grunn. De innvendinger Høyesterett har gitt uttrykk for i Rt-1994-378 på side 383 har ikke betydning for bedømmelsen av Kolsvik-taksten, og resultatet er også vesentlig gunstigere for skattyteren.

Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at det resultat overtaksten er basert på, ligger innenfor rammen av et forsvarlig skjønn.

Fastkraftprisen - Betydningen av industrileveranser

Det er opplyst at et kraftmengde tilsvarende 21% av NTE's andel på 50% av produksjonen på takseringstiden ble levert til treforedlingsindustrien i Nord-Trøndelag til en gjennomsnittspris av 6,9 øre/kWh. Konkret dreier det seg om kontrakt av 8 juni 1966 mellom NTE og daværende Nordenfjeldske Treforedling A/S vedrørende fabrikken på Fiborgtangen i Skogn og kontrakt av 25 mai 1983 mellom Nord-Trøndelag fylkeskommune og Lyng Industrier A/S vedrørende Folla Bruk A/S i Follafoss. Til sammenligning er statkraftprisen for alminnelig forsyning pr 1 mai 1991, som er benyttet i taksten, 20,80 øre/kWh for vinterkraft, 10,40 øre/kWh for sommerkraft og med en helårs effektavgift på kr 316/kW.

Hvorvidt leveransene av fastkraft til de to treforedlingsbedriftene skulle vært verdsatt etter en lavere prisnorm, er et rettsspørsmål lagmannsretten fullt ut kan prøve. Etter lagmannsrettens oppfatning ligger det imidlertid klart utenfor rammen av de prinsipper som er trukket opp gjennom rettspraksis å ta noe hensyn til at de aktuelle leveranser skjer til en lavere pris. Det bemerkes at problemstillingen er en annen enn i de saker som gjelder verdsettelse av rene industrikraftverk som eies av bedriften, slik som i Rt-1987-129 (Tyssefallene) og Rt-1991-98 (Siso). Saksforholdet adskiller seg også fra Hålogaland lagmannsretts dom av 3 september 1993 i Hemnessaken, der det ble lagt avgjørende vekt på at anlegget etter sin tekniske beskaffenhet var særskilt innrettet for industrileveranser, og at dette fortsatt fremsto som den påregnelige utnyttelse av kraften. Dommen er påanket, men det er ikke nødvendig for lagmannsretten i nærværende sak på nytt å vurdere det spørsmålet som er innbrakt for Høyesterett. Kolsvik kraftverk har i motsetning til Ranaverkene en helt ordinær magasininstallasjon som er vel tilpasset leveranse til alminnelig forsyning, og hvor kraften i all hovedsak har en slik anvendelse. Det kan da ikke legges noen vekt på at eieren har valgt å disponere en del av kraften ved kontrakter om forsyning til lavere pris, heller ikke i den form at denne del av fastkraften verdsettes etter normen for statskraftpris til treforedlingsindustri. NTE hadde i motsetning til Statkraft ikke noen forpliktelse til å levere kraft til en slik sterkt subsidiert pris fastsatt av Stortinget. Det dreier seg om frivillig inngåtte kontrakter uten annet enn indirekte tilknytning til Kolsvik Kraftverk. I den utstrekning prisen inneholder et subsidieelement, dreier det seg om en fordeling avv de verdier kraftverket kaster av seg, en fordeling som ikke har betydning for verkets objektive salgsverdi, og som derfor ikke kan tillegges vekt ved en eiendomsskattetakst. -

Alminnelig normpris

Åbjørakraft har for lagmannsretten erkjent at overtaksten i og for seg er basert på en riktig metode, når det fremgår at man har lagt til grunn forventet fremtidig markedspris. Det hevdes imidlertid at man ved valget av statskraftprisen for alminnelig forsyning har benyttet en urealistisk høy pris, og at dette er en uriktig faktisk forutsetning for skjønnet som domstolene fullt ut må kunne prøve. I denne betraktningsmåten har skattyteren fått medhold i herredsretten, se særlig premissene på side 18-19.

Lagmannsretten ser annerledes på grensene for domstolenes prøvelsesrett på dette punkt. Det hører som bemerket ovenfor til rettsanvendelsen å avgjøre om taksten er basert på riktig vurderingsprinsipp, men den konkrete anvendelse av prinsippet ved fastsettelse av kraftpris i rentabilitetsberegningen, må anses å høre under forvaltningsskjønnet.

Slik konsulentens utredning er bygget opp, må valget av kraftpris i rentabilitetsberegningen ses i sammenheng med den avsluttende helhetsvurdering som er foretatt. Fastkraftprisen er behandlet i punkt 6.1 på side 13 flg, der statskraftprisen er vurdert i forhold til de aktuelle markedsforhold. På side 14 er det i et oppsummerende avsnitt uttalt:

"Alt i alt finner vi det, ut fra foranstående, riktigst å utføre rentabilitetsberegningen med det konkrete prisnivå som statskraftprisene gir uttrykk for.

Størrelsen av en mulig verdireduksjon, grunnet i at en i de nærmeste år ikke måtte oppnå full statskraftpris, vil avhenge av reduksjonsprosent og tidsperiode. Vi finner det riktigst å ta dette opp sammen med andre skjønnsmessige momenter, som kan tenkes å påvirke salgsprisen, ved siden av selve rentabilitetsberegningen."

Rentabilitetsverdien utgjorde med statskraftprisen som norm kr 790.000.000 eller 158 øre/kWh. Den avsluttende vurdering av anleggets salgsverdi er omhandlet i punkt 11 på side 22 flg. Det er der trukket inn andre momenter som byggekostnader for dagens kraftverk, en justert kostpris for Kolsvik Kraftverk og salgsverdien for to andre kraftverk (Nyset-Steggje og Svelgfoss). Det heter avslutningsvis på side 24:

"Selv om vi i rentabilitetsvurderingen har lagt til grunn en pris (statskraftprisen), som akkurat for tiden er vanskelig oppnåelig, må en, ut fra de oppsatte indikatorene, anta at rentabilitetsverdien ventelig ligger lavere enn salgsverdien for verket.

På grunn av dagens markedssituasjon, vil vi likevel være forsiktig i verdsettelsen, og foreslår lagt til grunn rentabilitetsverdien avrundet nedover til 150 øre/kWh."

Reduksjonen på kr 40.000.000 utgjør ca 5% i forhold til rentabilitetsverdien. Lagmannsretten er enig med kommunen i at man ikke uten videre kan se det slik at statskraftprisen er redusert med 5%. Fradraget er satt som ledd i en helhetsvurdering der det også inngår momenter som tilsa en oppjustering. Reelt må fradraget på grunn av dagens markedssituasjon derfor anses å være noe høyere, slik den ankende part har gjort gjeldende, uten at det lar seg kvantifisere eksakt.

Det kan diskuteres om ikke premissene for taksten ville blitt klarere om man hadde lagt inn et visst fradrag i statskraftprisen direkte i rentabilitetsberegningen, slik at det fremgikk uttrykkelig hvilken normpris man la til grunn som representativ. Dette må imidlertid anses som et hensiktsmessighetsspørsmål. I klagen av 4 april 1991 har Åbjørakraft argumentert for en beregning som er basert på prinsipielt samme metode, men gått inn for at fradraget på grunn av markedstilpasning burde være 10%. Fradragets størrelse er imidlertid et rent skjønnsspørsmål.

Det må legges vekt på at det er fast etablert praksis ved fastsettelse av såvel eiendomsskattetakster som formuestakster for kraftverk som leverer til alminnelig forsyning å basere rentabilitetsberegningen på statskraftprisen til dette formålet. Stortingets årlige fastsettelse av prisen på statskraft fant siste gang sted under budsjettbehandlingen høsten 1991 med virkning fra 1 mai 1992. Med virkning for de verdsettelser som ved beskatningen skulle baseres på verdien 1 januar 1993, var det derfor behov for en ny normpris, og Finansdepartementet rettet høsten 1992 en henvendelse til Nærings- og energidepartementet om dette. På grunnlag av en prisundersøkelse i regi av Statistisk Sentralbyrå, anbefalte Nærings- og energidepartementet i brev av 25 mai 1993 at man som normpris i prosentligningen for 1992 benyttet statskraftprisen fra 1 mai 1992 nedjustert med 10% på alle ledd i tariffen. Tilsvarende har departementtet i brev av 22 juni 1994 overfor Finansdepartementet anbefalt at en ytterligere reduksjon på 5%.

Når utredningen ses i sammenheng, fremgår det etter lagmannsrettens oppfatning at den er basert på et korrekt vurderingstema, nemlig å finne frem til en realistisk markedspris som under henvisning til kraftverkets gjenværende levetid avspeiler langsiktige og strukturelle forhold i kraftmarkedet. Rettsanvendelsen er da heller ikke angrepet for lagmannsretten på dette punkt. I den situasjon som forelå 1 januar 1991, da man stod ved terskelen til en vesentlig endring av omsetningsforholdene for kraft ved iverksettelsen av energiloven, var det forbundet med betydelige vanskeligheter å vurdere hvordan kraftmarkedet ville utvikle seg. Det var ikke uventet at et visst prisfall ville oppstå på kort sikt, og dette er det tatt hensyn til i taksten. Prisfallet i 1992 og spesielt i 1993 ble større enn forventet, noe som må antas å skyldes flere samvirkende faktorer. Således skjedde dereguleringen av kraftmarkedet på et tidspunkt da det på grunn av lavkonjunktur i industrien og en periode med spesielle klimatiske forhold var et visst overskudd av fastkraft. Man kan imidlertid ikke anse de lave priser i 1992 og 1993 som representative i et noe lengre tidsperspektiv, og allerede i 1994 har prisene igjen vist en markert stigning. Etter oppdrag fra Statkraft foretok ECON og Energidata i 1991 en vurdering av prisutviklingen på kraft frem mot år 2000. I utredningen av 21 mars 1991 ble det konkludert med at man måtte forvente en betydelig tilstramning av kraftmarkedet i løpet av de kommende 2-3 år, og at prisnivået ville løftes med 5-10 øre (faste priser) i løpet av 1990-tallet.

Det lå etter lagmannsrettens oppfatning klart innenfor rammen av et akseptabelt skjønn å legge statkraftprisen 1 mai 1991 til grunn for fastkraftprisen, supplert med en slik reduksjon for aktuelle markedsforhold som ble foretatt i den samlede vurdering til slutt. De kjente eksempler man har på priser ved salg av andre kraftverk er ytterligere egnet til å underbygge at resultatet i taksten iallfall ikke er ugunstig for skattyteren.

Kraftverkets innsigelser mot overtaksten fører etter dette ikke frem, og kommunen må frifinnes for den påstand som er nedlagt. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes kommunen saksomkostninger for begge retter. Avgjørelsen har ikke frembudt slik tvil at det gir tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd. Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten har lagmannsretten vært oppmerksom på at tvisten også gjaldt andre spørsmål, uten at dette tilsier en annen vurdering.

Omkostningene for herredsretten fastsettes i samsvar med advokat Lunds oppgave av 17 november 1992 til kr 109968, hvorav salær med kr 60.000, utlegg til det sakkyndige vitne etter regning med kr 39.315 og øvrige utlegg til reise og opphold m.v. med kr 10.653. Lagmannsretten kan ikke se at omkostningene overstiger hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd, og viser til den supplerende redegjørelse fra advokat Lund i brev av 1 desember 1992.

For lagmannsretten fastsettes omkostningene i samsvar med oppgave av 19 desember 1994 på kr 141.868, hvorav salær med kr 85.000, utlegg til sakkyndig vitne med kr 39.877 og øvrige utlegg til reise og opphold, utarbeidelse av ankeeutdrag m.v. med kr 16.991. Hertil kommer ankegebyret på kr 11.875, som lagmannsretten av eget tiltak plikter å ta hensyn til. Omkostningene for lagmannsretten utgjør dermed til sammen kr 153.743 og samlet omkostningsansvar kr 263.711.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bindal kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og Helgeland Kraftlag A/L, in solidum, 26.3711 - tohundreogsekstitretusensyvhundreogelleve - kroner til Bindal kommune.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.