Rt-1987-129
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-02-11 |
| Publisert: | Rt-1987-129 (28-87) |
| Stikkord: | Skatterett, Eiendomsskatt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15B/1987, nr. 207/1985 |
| Parter: | A/S Tyssefaldene (Prosessfullmektig: advokat Carsten Riekeles) mot Odda kommune (Prosessfullmektig: advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Halvorsen, Endresen, Hellesylt, Backer, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §37, §37a, Byskatteloven (1911) §5, Eigedomsskattelova (1975) §33, Byskatteloven (1911), Eigedomsskattelova (1975) |
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
Dommer Halvorsen: Saken gjelder fastsettelse av grunnlaget for eiendomsskatt ved taksering av et kraftanleggs salgsverdi slik denne er nærmere definert i §5 i byskatteloven av 18. august 1911 som får anvendelse ifølge §33 annet ledd i eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr. 29.
Byskattelovens §5 første ledd har denne ordlyd:
«Ved takseringen ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg.»
Saken reiser to hovedspørsmål: Var det riktig av Odda overtakstnemnd ved bruken av rentabilitetsberegning for fastsettelse av salgsverdien av A/S Tyssefaldenes kraftanlegg å se bort fra kraftselskapets kraftleiekontrakter med Det Norske Nitridaktieselskap, nå DNN Aluminium A/S, Det Norske Zinkkompani A/S og Odda Smelteverk A/S? I bekreftende fall blir neste spørsmål: Har da nemnda gjort feil i rettsanvendelsen ved å basere beregningen på 1980-prisen etter Statskraftverkenes 1976-kontrakter for kraft til kraftintensiv industri?
Overtakstnemnda for eiendomsskatt i Odda kommune satte ved overtakst av 7. oktober 1981 - med virkning fra 1. januar 1980 - den samlede salgsverdi av A/S Tyssefaldenes kraftanlegg til 637 millioner kroner.Ved vurderingen av anleggets salgsverdi ble det lagt vesentlig vekt på en rentabilitetsberegning. Nemnda så bort fra de eksisterende kraftleveringskontrakter og la - med unntak fra konsesjonskraften - 1980-prisen etter Statskraftverkenes 1976-kontrakter (heretter kalt 1976-kontraktene) til grunn ved beregningen. Begrunnelsen var at de tre kontraktsmessige avtagere av hele industrikraften hadde den bestemmende aksjemajoritet i A/S Tyssefaldene, og at kontraktene derfor bare gjaldt så langt eierne ønsket.
A/S Tyssefaldene reiste sak mot Odda kommune med påstand om opphevelse av overtaksten. Ved Hardanger herredsretts dom av 2. juni 1983 ble kommunen frifunnet, men uten å bli tilkjent saksomkostninger. Herredsretten bygget på det samme rettslige grunnlag som overtakstnemnda.
Kraftselskapet påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 26. april 1985 stadfestet herredsrettens dom. Heller ikke for lagmannsretten ble saksomkostninger tilkjent. Lagmannsretten la til grunn at det etter byskattelovens §5 er siktemålet «å komme fram til en objektiv verdi («substansverdi») uavhengig av de avtalene som måtte eksistere på taksttidspunktet».
A/S Tyssefaldene har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Kraftselskapet har som ny subsidiær anførsel for Høyesterett - som også har fått betydning for påstanden - gjort gjeldende at det under enhver omstendighet var feil å basere rentabilitetsberegningen på prisen etter 1976-kontraktene. For Høyesterett er frafalt den subsidiære anførsel for de tidligere retter om at overtaksten må oppheves fordi prisen etter 1976-kontraktene i alle fall ikke kan legges til grunn for den del av kraften fra Tysso I som bare kan leveres som 25 Hz.
Ved begrunnelsen av sin prinsipale påstand har den ankende part i det vesentlige, men mer utdypet, gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Kraftselskapet har således i hovedtrekk anført:
Ved verdsettelsen etter byskattelovens §5 skal takstnemnda finne frem til antatt salgspris under sedvanlige omsetningsforhold. For kraftanlegg baseres verdsettelsen på anleggenes inntjeningsverdi. Det karakteristiske for kraftanlegg av den type A/S Tyssefaldene eier, er at de primært er bygget for å skaffe kraft til kraftintensiv industri. Denne industri er avhengig av å kunne utnytte rimelige vannkraftressurser. Kraftanlegg og industri er avhengige av hverandre, og det er av grunnleggende betydning for dem begge at kraftkvantum og pris er sikret gjennom langsiktige kraftleieavtaler. Helt frem til 1976-avtalene har prisfastsettelsen såvel for de private som for de offentlige kraftverk vært basert på selvkost.
De «sedvanlige omsætningsforhold» for kraft levert fra offentlige som private kraftverk til kraftintensiv industri er kjennetegnet ved langsiktige avtaler til fast pris basert på selvkost. Det var nettopp slike avtaler A/S Tyssefaldene var bundet til på taksttidspunktet. I medhold av prinsippene i byskattelovens §5 skulle derfor nemnda ha lagt kraftprisen etter disse avtalene til grunn for rentabilitetsberegningen.
A/S Tyssefaldene mener å ha påvist at foreningen av eierinteresser i kraftanlegget og avtagere av kraft ikke har ført til noen usedvanlig lav pris.
Takstpraksis da eiendomsskatt ble innført etter eiendomsskattelovens ikrafttredelse 1. januar 1976 og frem til praksis skiftet i 1983, påberopes som støtteargument for at de aktuelle kraftleiekontraktene må danne basis for prisfastsettelsen.
Subsidiært hevder kraftselskapet at det er feil rettsanvendelse å basere prisen på den pris som i 1980 gjaldt etter Statskraftverkenes 1976- avtaler. Disse priser, som var basert på et helt nytt prinsipp - langtidsgrensekostnadsprinsippet - gjaldt bare for ny kraft av marginal karakter og er ikke representative. Dette fremgår klart av en rekke stortingsdokumenter om kraftleveranser.
Dersom prisene etter de inngåtte kraftleiekontrakter blir funnet ikke å kunne legges til grunn ved taksering etter byskattelovens §5, anføres det at man må ta utgangspunkt i kontrakter av tilsvarende alder med vanlige priser for den type kraft som det her gjelder. For Tysso Is vedkommende vil Statskraftverkenes 1950-kontrakter kunne være av veiledende betydning, mens 1960-kontraktene vil være relevante for Tysso II.
Hvis den ankende part heller ikke får medhold i denne anførsel, hevdes det atter subsisiært at nemnda skulle ha brukt en representativ gjennomsnittspris basert på de ulike kategorier kraftleiekontrakter som på taksttidspunktet gjaldt mellom uavhengige parter for kraft levert til kraftintensiv industri. Også i denne forbindelse henvises det til uttalelsene i de fremlagte stortingsdokumenter.
A/S Tyssefaldene har nedlagt slik påstand:
« 1. Eiendomsskattetakst avsagt av Overtakstnemnda for Odda kommune den 7. oktober 1981 vedkommende A/S Tyssefaldene kjennes ugyldig.
Ved ny taksering av A/S Tyssefaldenes kraftanlegg blir disse å verdsette bl.a. under hensyntagen til:
Prinsipalt: de kraftleiekontrakter som er inngått med DNN Aluminium A/S, Norzink A/S og Odda Smelteverk A/S.
Subsidiært: sedvanlig kraftpris for kraft til kraftkrevende industri i følge kraftleiekontrakter inngått mellom uavhengige parter på samme tid som de kraftleiekontrakter som A/S Tyssefaldene har inngått med DNN Aluminium A/S, Norzink A/S og Odda Smelteverk A/S.
Ytterligere subsidiært: de kraftpriser som sedvanlig gjelder for levering av kraft til kraftkrevende industri ifølge de ulike kategorier kraftleiekontrakter som gjelder for levering av kraft til slik anvendelse mellom uavhengige parter.
2. A/S Tyssefaldene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Odda kommune har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Kommunen har i det vesentlige vist til og nærmere utdypet den begrunnelse som er gitt i dommen.
Når det gjelder den ankende parts subsidiære anførsler, gjør kommunen i hovedtrekk gjeldende:
Etter byskattelovens §5 skal nemnda finne frem til salgsverdien «under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg» på taksttidspunktet. Det er enighet mellom partene om at det ved taksering av kraftanlegg er adgang til å bruke rentabilitetsberegninger. Loven gir ikke nemnda nærmere direktiver. Det hører da under nemndas frie skjønn å velge kraftpris under sedvanlige omsetningsforhold ved fritt salg på taksttidspunktet. Nemndas valg av kraftpris kan bare settes til side dersom skjønnet er vilkårlig. A/S Tyssefaldene har ikke påstått at vilkårlighet foreligger. Da faller valget av kraftpris utenfor domstolenes prøvelsesrett.
Subsidiært anføres at det under ingen omstendighet er feil rettsanvendelse når nemnda har basert seg på dagens markedspris for salg av ny kraft - nemlig 1980-prisen etter 1976-kontraktene.
Forøvrig har kommunen vist til flere eksempler på salg av kraftverk i de senere år. Forholdsmessig ligger prisene vesentlig høyere enn overtakstnemndas verdsettelse.
Heller ikke den ankende parts subsidiære anførsel kan derfor føre frem.
Odda kommune har nedlagt slik påstand:
«Gulating lagmannsretts dom 26. april 1985 i sak nr. 266/83 stadfestes. Odda kommune tilkjennes sakskostnader for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i adskillig utstrekning tiltre dens begrunnelse, så langt den rekker.
Overtakstnemndas vedtak av 7. oktober 1981 er meget kortfattet. Nemnda har imidlertid sluttet seg til de vurderinger som er kommet til uttrykk i rapporten av 26. juni 1981 fra de engasjerte rådgivere. Som lagmannsretten ser jeg rapporten som en del av nemndas begrunnelse.
Den tvist som foreligger til avgjørelse, dreier seg om hvorvidt taksten bygger på en riktig anvendelse av byskattelovens §5. Under rettsanvendelsen ved takst hører også spørsmålet om hvilke prinsipper for verdiberegningen som skal brukes, jf. Rt-1960-711, særlig side 714. Om dette hersker ingen uenighet i saken, men partene er uenige om prøvelsesretten i nærværende tilfelle også omfatter overtakstnemndas valg av kraftpris for rentabilitetsberegningen.
Etter byskattelovens §5 første ledd skal man finne frem til den takstverdi som eiendommen «efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg.» Om den nærmere anvendelse av bestemmelsen viser jeg til Rt-1912-501, Rt-1919-73 og Rt-1974-332. Disse retningslinjer må i prinsippet også legges til grunn ved verdsettelse av kraftanlegg, selv om omsetning av slike anlegg er av noe særegen karakter.
Av dette følger at man ved takseringen skal søke å finne frem til den verdi som eiendommen eller anlegget har i seg selv, objektivt bedømt. Det er i utgangspunktet substansverdien som skal legges til grunn. Den aktuelle eiers interesse i eiendommen er i prinsippet ikke gjenstand for vurdering. Her er det en klar forskjell mellom formuestaksering etter skattelovens §37a og eiendomsskattetaksering. Ved formuesskattetakseringen skal man ansette verdien den 1. januar hvert enkelt år av den nytte eieren har av eiendommen som følge av sine rettigheter i denne. Ved eiendomsskattetakseringen skal man komme frem til en mest mulig objektivisert verdi av eiendommen, som vanligvis står i 10 år før omtaksering finner sted, jf byskattelovens §4.
Byskattelovens §5 gir ingen anvisning på selve fremgangsmåten ved takseringen. Partene i nærværende sak er enige om at det intet var i veien for at overtakstnemnda kunne bygge på rentabilitetsberegninger. Jeg er enig i dette og viser forøvrig til at overtakstnemnda i sine vurderinger også har overveiet andre forhold av betydning.
Når det gjelder kraftselskapets prinsipale påstand om at det ved takseringen skal tas hensyn til selskapets eksisterende kraftleiekontrakter, følger det av min forståelse av byskattelovens §5 at dette ikke fører frem. Det er anleggets verdi ved fritt salg, objektivt bedømt, som er gjenstand for eiendomsskatt, og da må det ved verdsettelsen ses bort fra selskapets konkrete kontraktsforpliktelser.
Foranlediget av at kraftselskapet har vist til takstpraksis frem til 1983 som et støtteargument for at det skal tas hensyn til selskapets kontrakter, bemerker jeg at denne praksis ikke kan tillegges vekt. Det dreier seg om et fåtall takster hvor kraftleiekontrakter har vært tatt i betraktning i tidsrommet fra eiendomsskatteloven trådte i kraft 1. januar 1976 og frem til takstpraksis ble endret i 1983.
Når det dernest gjelder A/S Tyssefaldenes subsidiære påstand om at takstnemnda må ta hensyn til sedvanlig kraftpris ifølge kraftleiekontrakter av tilsvarende alder mellom uavhengige parter skal jeg bemerke:
Praktisk sett forstår jeg den ankende part derhen at han mener det først og fremst er kraftprisen ifølge Statskraftverkenes 1950-kontrakter som vil gi veiledning for Tysso I og at 1960-kontraktene vil være av tilsvarende betydning for Tysso II.
Som jeg allerede har redegjort for, skal takstnemnda i henhold til byskattelovens §5 finne frem til en mest mulig objektivisert verdi på taksttidspunktet. Den skal derfor se bort fra kraftpriser ifølge inngåtte avtaler. Av dette følger videre etter mitt syn at nemnda heller ikke skal ta hensyn til at kraftselskapets kontrakter er av eldre dato. Sedvanlig kraftpris ifølge lignende kontrakter av tilsvarende alder er derfor i utgangspunktet uten betydning for takseringen. Selv en objektivisert kraftpris, men alene knyttet til gamle kontraktstyper, ville ikke gi uttrykk for en objektiv salgsverdi på takseringstidspunktet.
Heller ikke den subsidiære påstand kan da etter min mening føre frem.
Til slutt kommer jeg til den ytterligere subsidiære påstand. Jeg forstår den derhen at A/S Tyssefaldene mener det skulle ha vært brukt en tilnærmet gjennomsnittspris for tilsvarende kraftleveranser på taksttidspunktet.
Overtakstnemnda har, som allerede nevnt, i det vesentlige bygget sin vurdering av kraftanleggets verdi på en rentabilitetsberegning. I denne inngår flere faktorer. Bare én av disse er omtvistet, men det gjelder riktignok den viktigste faktor, nemlig kraftprisen. Overtakstnemnda har - med unntak for konsesjonskraften - basert seg på «gjeldende statskraftpriser for industrileveranser i nye kontrakter», det vil si pris på fast langtidskraft til kraftintensiv industri på taksttidspunktet etter Statskraftverkenes 1976-kontrakter.
Etter å ha vurdert også andre momenter av betydning for takseringen etter byskattelovens §5, har nemnda foretatt en sammenligning med hva en taksering ville føre til ut fra prinsippet om beregning av anleggsomkostninger for nytt anlegg med fradrag for slit, elde og nedsatt anvendelighet. Nemnda er kommet til at samlet sett ligger «de kapitaliserte verdier på et forsiktig nivå sammenlignet med en vurdering ut fra byggekostnader».
Kraftselskapet har med styrke fremholdt at en kraftpris basert på Statskraftverkenes 1976-kontrakter, ikke var representativ på taksttidspunktet. Det er vist til at bare en mindre del av den samlede kraftleveranse skjedde til slik pris, men det er i og for seg ikke bestridt at ved nye leveranser ble denne pris brukt. Kraftselskapet mener at når det etter byskattelovens §5 skal finnes frem til sedvanlig omsetningspris, må det ved en rentabilitetsvurdering av salgsprisen tas hensyn til de kraftpriser som samlet sett var sedvanlige for den kraftkrevende industri på takseringstidspunktet. Ettersom kraftleveransene til denne industri i meget stor utstrekning er basert på eldre kontrakter, må det ved takseringen ses hen til prisene ifølge slike kontrakter. Kraftselskapet hevder at det er uttrykk for et uriktig takseringsprinsipp når overtakstnemnda alene har basert seg på kraftprisene ifølge Statskraftverkenes 1976-kontrakter.
Jeg kan ikke se at det i og for seg er uttrykk for et uriktig prinsipp for takseringen når overtakstnemnda ved sin rentabilitetsberegning har bygget på hva det ville koste å kjøpe ny kraft til kraftkrevende industri på takseringstidspunktet. En annen sak er at det neppe hadde vært noe i veien for at nemnda også hadde tatt hensyn til andre momenter. Beregning etter byskattelovens §5 av salgspris under sedvanlige forhold ved fritt salg beror på en vurdering av en rekke faktiske momenter. Hvilken betydning de enkelte momenter skal tillegges, hører det under nemndas skjønnsmessige avgjørelse å ta stilling til, jf Rt-1910-41.
Heller ikke den ytterligere subisidære påstand kan da føre frem.
Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes, i det jeg også er enig i saksomkostningsavgjørelsen. Da saken har reist prinsipielle spørsmål av stor praktisk betydning utover den foreliggende sak, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.