RG-1998-1147

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1997-11-17
Publisert:	RG-1998-1147 (186-98)
Stikkord:	Overskjønn, Naturfredning
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr. 930/1993 B - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00495 B/02.
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ole Bjørn Støle, Advokatfirmaet Hauge & Co, Oslo) mot Laila og Arve Hansen, Johan Eilert Saastad, Øivind Paulshus, Inger-Lise og Trond Olsen, Stein Dramstad, Åse Lyby Aanerød og Øyvind Aanerød, Sameiet Aanerød, Dramstad og Thorkildsen, Arild Andersen, Sameiet Stein Dramstad og Rolf Aanerød (Prosessfullmektig: Adv. Tor Gresseth, Advokatfirmaet Bryn, Bjerknes, Wahl-Larsen & Co Ans, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Georg Lund, rettens formann, med 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §8, Skjønnsprosessloven (1917) §32, §42, §54, §54a, §10, §20, §21, §22, §23, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §6

Saken gjelder fastsettelse av erstatning til grunneiere i anledning opprettelsen av Vestre Vansjø naturreservat i Moss og Rygge kommuner, Østfold fylke.

Vestre Vansjø naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon 8 mai 1992 i medhold av naturvernloven §8, jf §10 og §21,§22 og §23. Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Reservatet dekker et areal på ca 3296 dekar, hvorav ca 617 dekar er landareal.

Staten ved Miljøverndepartementet påstevnet 8 november 1993 skjønn ved Moss byrett til fastsettelse av erstatning som følge av rådighetsinnskrenkningene. Skjønnet, som omfattet 21 takstnummer, ble avsagt 20 november 1996 med slik slutning:

Erstatning til de saksøkte fastsettes slik som angitt under de enkelte takstnumre. Avsavnsrente svares med 7,5 % fra 08.05.92.

Staten ved Miljøverndepartementet betaler saksomkostninger med kr 208590,05 - kronertohundreogåttetusenfemhundreognitti 05/100 til de saksøkte ved advokat Tor Gresseth, samt de lovbestemte utgifter ved skjønnet. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker.

Grunneierne har begjært overskjønn for ni takstnummer, hvorav seks er begrenset til den del av underskjønnet som fastsatte erstatning for jakt. Lagmannsretten har for de sistnevnte samtykket i overskjønn uten hensyn til skjønnsgjenstandens verdi. For de øvrige tre takstnummer er overskjønnsbegjæringen ikke begrenset til selvstendige deler av underskjønnet. Underskjønnets fastsettelse av avsavnsrente er imidlertid ikke gjenstand for overskjønn.

I fredningsvedtaket er fredningsbestemmelsene inntatt. Eiendomsretten til fredningsområdet overføres ikke til Staten, men vernebestemmelsene innebærer at eierne mister all praktisk utnyttelse innenfor reservatet med unntak av fiske og av ferdsel som imidlertid er noe begrenset. Vernebestemmelsene innebærer således i utgangspunktet at trær ikke kan hugges, at det ikke kan beites og at jakt er forbudt. Det kan heller ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturgitte forhold. Det er imidlertid i vedtaket innført generelle unntak fra disse bestemmelser om bl a vedlikehold av eksisterende innretninger, drift av barskog på Feøya og jakt på hjortedyr. Forvaltningsmyndighetene er også gitt adgang til å gi tillatelse til nærmere unntak fra vernebestemmelsene. I brev av 24 oktober 1996 har fylkesmannens miljøvernavdeling gitt slike tillatelser og presiseringer av verneforskriftene. Disse og vernebestemmelsene inngår som forutsetninger for skjønnet. Vernevedtaket og nevnte brev er inntatt i byrettens skjønn hvortil det henvises. Hvor det etter dette eller ellers er stilt opp spesielle forutsetninger eksklusivt for den enkelte eiendom, vil dette bli gjort rede for under de enkelte takstnummer.

Hovedforhandling med befaring ble holdt 25, 26 og 27 august 1997 i Rygge rådhus. For Staten møtte førstekonsulent Gunnar Bjar fra miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Østfold og avga forklaring som vitne. Tre av grunneierne, Arve Egil Hansen, Stein Dramstad og Øyvind Aanerød avga forklaring. Ellers ble det avhørt fire sakkyndige vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Staten har lagt ned slik påstand:

Overskjønnet fremmes.

De saksøkte grunneiere har lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Saksomkostninger for juridisk og annen bistand tilkjennes.

Lagmannsretten legger til grunn at grunneierne ifølge naturvernloven §20 har krav på erstatning i samsvar med reglene i lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved ekspropriasjon av fast eiendom. Fredningstidspunktet 8 mai 1992 er avgjørende for det prisnivå som skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen.

Det rettslige utgangspunkt er at erstatningen skal fastsettes slik at grunneierne gjennom erstatningsfastsettelsen ikke skal påføres noe økonomisk tap ved fredningen - de skal økonomisk settes i den stilling de ville vært i om inngrepet ikke hadde funnet sted.

Etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 skal erstatningen fastsettes på grunnlag av salgsverdien, dersom bruksverdien ikke er høyere. Det er enighet mellom partene å legge bruksverdien til grunn i nærværende sak. Etter ekspropriasjonserstatningsloven §6 skal erstatningen da fastsettes "på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik påreknelig utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden". Utgangspunktet er den bruk som gjøres av det båndlagte areal på verdsettelsestidspunktet, men det må også tas hensyn til sannsynlig bruksendring som vil gi et høyere verdigrunnlag. Den endrede faktiske bruk som den høyere avkastning skal baseres på, må på skjønnstidspunktet være påregnelig. Ved denne påregnelighetsvurdering må det i det alt vesentlige legges til grunn en objektiv målestokk, jf Rt-1986-1354 (Svenkerud), hvilket vil innebære at man må legge til grunn den utnyttelse den alminnelige, forstandige gårdbruker vil gjøre av eiendommen. Dersom dette tilsier en bruksendring først om noen tid, må det foretas en neddiskontering av den økte avkastning til verdsettelsestidspunktet.

Det er etter dette den sannsynlige og forsvarlige drift av eiendommen eller vedkommende del av eiendommen i en overskuelig fremtid som er det vurderingstema som lagmannsretten tar sikte på, jf Rt-1992-217. Den påregnelige driften må imidlertid vurderes i lys av den tilpasningsplikt ekspropriaten har etter norsk ekspropriasjonsrett og som innebærer at de berørte grunneiere plikter å gjøre sitt til at tapet ved inngrepet blir minst mulig.

Ifølge fredningsbestemmelsene er jakt og fangst forbud innenfor det område som er båndlagt, med unntak for jakt på hjortedyr. Den viltsakkyndige som er engasjert av de saksøkte, utmarksjef Vidar Holthe, har betegnet fredningsområdet med sin rike sivvegetasjon som meget gunstig område for jakt på ender og gjess og da særlig ved støkkjakt på stokkender. I forhold til Vansjø for øvrig er fredningsområdet særlig egnet.

I

Vansjø har det vært en etablert jaktkortordning fra lenge før fredningen, både basert på sesongkort og ukekort. Jaktkortene er solgt av et etablert grunneierlag i samarbeid med den lokale jakt- og fiskeforening og har innbragt gjennomsnittlig ca kr 12 500 årli de siste 15 år til grunneierlaget. Laget har ikke fordelt inntektene, men har benyttet midlene til forskjellige formål av felles interesse. Sesongkortene er i de siste årene solgt for kr 300 mot tidligere for kr 150. Sesongkortet har gitt rett til jakt i såvel Østre som Vestre Vansjø, men er etter fredningen mindre attraktivt fordi de beste områdene er omfattet av denne. Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at det må ytes erstatning til de grunneiere som omfattes av fredningen basert på lengden av eiendommens strandlinje. Som tidligere nevnt har flere grunneiere begjært overskjønn utelukkende for underskjønnets fastsettelse av jakterstatningen. Lagmannsretten finner å kunne behandle denne erstatningspost som en særskilt del av skjønnet, jf skjønnsloven §32 annet ledd.

Den privatengasjerte sakkyndige har konkludert med et årlig tap på kr 2,00 - 2,50 pr meter strandlinje basert på 80 jegere innen reservatet som ville være villig til å betale kr 400 pr sesong dersom fredningen ikke var kommet. Lagmannsretten finner at dette er et for optimistisk anslag. Riktignok anses en kortpris på 400 1992 - kroner å være påregnelig gjennomsnittlig sesongkortpris noe frem i tiden i forhold til verdsettelsestidspunktet i 1992, men det vil kreve en sterkere regulering av jakttillatelsene med differensierte jaktperioder og et lavere antall jegere enn det den sakkyndige legger til grunn. Lagmannsretten finner etter dette å kunne basere erstatningen på et påregnelig årlig gjennomsnittstap av jakt i reservatet med kr 20 000 fra fredningstidspunktet. Det er da tatt hensyn til at en forhøyelse av kortprisen til kr 400 vil kreve noe økte utgifter for tilrettelegging og jakttilsyn og at det ville måtte gå noen tid før prisen ville kunne forhøyes med aksept av markedet. I overnevnte beløp er det derfor også tatt hensyn til neddiskonteringseffekten av forhøyelsen. Med en total strandlinje på ca 13 km innenfor fredningsområdet og en kapitaliseringsrente på 5 % årlig, gir dette en erstatning på kr 30 pr meter strandlinje.

Når det gjelder skog kan trær innenfor fredningsområdet ikke hugges med unntak ved drift av barskog på Feøya. Det er foretatt registrering av påstående kubikkmasse. Den skogsakkyndige som er engasjert av saksøkeren, forstkandidat Embret Brænd, har foretatt beregning av skogerstatningene etter realisasjonsverdiprinsippet under forutsetning av at alt virke ville ha blitt drevet ut på fredningstidspunktet. Lagmannsretten finner at de beskjedne skogeareal som det her dreier seg om, tilsier bruk av nevnte beregningsmetode for de takstnumre som er gjenstand for overskjønn. Også ved beregningen av driftsnettoen har lagmannsretten fulgt den sakkyndige, men har for disse eiere funnet det påregnelig at de i sin helhet ville ha foretatt avvirkningen uten leiet hjelp, med en utgift til maskiner på kr 40 pr kbm. Med tillegg av kr 25 for diverse kostnader finner lagmannsretten å kunne forhøye den sakkyndiges beregning av nettoen ved slakteverdiberegningen med kr 35 pr kbm der den skogsakkyndige ikke har basert seg på leiet hjelp og kr 110 pr kbm der han har basert seg på slik hjelp.

Lagmannsretten går så over til å behandle de enkelte takstnumre som omfattes av overskjønnet idet nummereringen følger underskjønnet. Under hvert enkelt takstnummer gjengis hva overskjønnet gjelder, spesielle skjønnsforutsetning som har betydning for erstatningsberegningen og de kravspesifikasjoner som de saksøkte har påberopt seg.

TAKST NR 1

Eiendom: Gnr 49, bnr 5 Eier: Laila og Arve Hansen

Overskjønnet gjelder jakterstatning for 20 m strandlinje.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen fastsettes med kr 30 pr m, jf de generelle bemerkninger.

ERSTATNING:

Jakt: kr 600

TAKST NR 3

Eiendom: Gnr 60, bnr 1 Eier: Johan E Saastad

Overskjønnet gjelder jakterstatning for 200 m strandlinje.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen fastsettes med kr 30 pr m, jf de generelle bemerkninger.

ERSTATNING:

Jakt kr 6 000

TAKST NR 5

Eiendom: Gnr 61, bnr 1 Eier: Øivind Paulshus

Overskjønnet gjelder jakterstatning for 500 m strandlinje.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen fastsettes med kr 30 pr m, jf de generelle bemerkninger.

ERSTATNING:

Jakt kr 15 000

TAKST NR 8

Eiendom: Gnr 61, bnr 2, 5 og 10 Eier: Inger Lise Utne og Trond Olsen

Overskjønnet gjelder jakterstatning for 200 m strandlinje.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen fastsettes med kr 30 pr m, jf de generelle bemerkninger.

ERSTATNING:

Jakt kr 6 000

TAKST NR 11

Eiendom: Gnr 62, bnr 1

"63, " 1 og 2 Eier: Stein Dramstad

Overskjønnet gjelder takstnummeret i sin helthet bestående av 3 adskilte eiendommer, nemlig Dramstad (registrert under 11A), Feøya (11 B) og Store Silleholmen (11 C), med en samlet strandlinje på 5 250 meter.

Fredningen er ikke til hinder for drift av barskogen på Feøya. Beiting vil bli tillatt på Feøya, dog uten gjødsling, kalking, sprøytning og maskinell bearbeidning av beiteområdet. På Dramstad tillates deponering av stein på eksisterende steinbrygge til en høyde ca 1 m over nåværende høyde på bryggens spiss, slik at denne høyden oppnås i hele bryggens lengde. Steinbryggen skal ikke gjøres lenger eller bredere enn i dag. På eksisterende steinfyllingsplass ("snuplass") innenfor steinbryggen tillates en økning av høyden på ca 1 m over nåværende høyde.

Etter kravspesifikasjonen kreves erstatning for jakt, for skog som ikke kan drives, for tapte oppdyrkingsmuligheter på Dramstad og Feøya og for reduserte muligheter til å deponere stein.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen for jakt fastsettes med kr 30 pr m, jf de generelle bemerkninger. For skog ytes et tillegg til byrettens erstatningsfastsettelse på henholdsvis kr 35 (Dramstad) og kr 110 (Feøya og Store Silleholmen) pr kbm basert på den slakteverdiberegning som den sakkyndige Brænd har foretatt etter oppgitt kubikkmasse, jf de generelle bemerkninger. Tillegget fastsettes til kr 6 740 for Dramstad, kr 55 176 for Feøya og kr 18 868 for Store Silleholmen.

Etter en objektiv målestokk ville det ha vært påregnelig fra 1992 å utnytte ca 60 dekar på Feøya som gjødslet kulturbeite om fredningsvedtaket ikke var blitt truffet. Etter forholdene ville en kunne høste ca 160 FEm pr. dekar mer enn ubearbeidet i overensstemmelse med de spesielle skjønnsforutsetninger for tillatt beitebruk. Lagmannsretten finner at det derved oppstår et årlig tap på kr 140 pr dekar etter fredag for variable omkostninger fra og med fredningstidspunktet. Kapitalisert tap blir kr 2 800 pr dekar. Med kostnader til rehabilitering på vel kr 500 pr dekar settes erstatningen for de 60 dekar til kr 138 000.

Grunneieren har gjort gjeldende at det ville ha vært påregnelig med oppdyrkning for kornproduksjon på fastlandet nord for husene dersom fredningsvedtaket ikke var kommet, hvorav 10 dekar innenfor det båndlagte areal. Med bakgrunn i fremlagt rapport fra Jordforsk under underskjønnet, vil det være naturlig å fastsette erstatningen med basis i gjennomsnittlig markedspris for jordleie av middels god jord på Østlandet med kr 213 pr år pr dekar. Ved kapitalisering etter 5 % årlig rente blir dette kr 4 260. Med en antatt kostnad til fulldyrking inkl grøfting, rydding av skog og fjerning av stein på kr 5 500 pr dekar ifølge Jordforsk vil prosjektet ikke være økonomisk forsvarlig. Det foreligger således ikke grunnlag for erstatning ut over den skogerstatning som er fastsatt.

Lagmannsretten finner at den spesielle skjønnsforutsetning om tipplass for stein fra den dyrkede mark på eksisterende steinbrygge ikke vil være tilstrekkelig og at eieren på sikt må båndlegge andre areal utenfor strandsonen. Etter rettens syn på lønnsomheten av oppdyrkning av skogområdet, må stein kunne henlegges i skogområdet utenfor strandsonen uten økonomisk tap. Eierens tilpasningsplikt tilsier etter dette at behovet for tipplass ikke gir grunnlag for erstatning.

ERSTATNING

Jakt: kr 157 500 Skog (11 A) " 46 961 Skog (11 B) " 118 640 Skog (11 C) " 45 314 Jord 60 dekar " 138 000 Tipplass " 0 Sum kr 506 415

TAKST NR 15

Eiendom: Gnr 4, bnr 505 og 508 Eier: Åse Lyby Aanerød og Øyvind Aanerød

Overskjønnet gjelder takstnummeret i sin helhet bestående av 3 adskilte eiendommer, nemlig 15 A (Nesenga øst på østsiden av Sørpebukta), 15 B (Nesenga vest på vestsiden av Sørpebukta) og 15 C (Ospeholmen), med en samlet strandlinje på 3 700 meter.

Til tross for fredningen vil det bli tillatt beiting på en avgrenset del av 15 B (Nesenga vest) og del av 15 A (Nesenga øst) omfattende del av figur 8 og hele figur 9 og 10. Beitetillatelsen omfatter også takrør og strandrør ute i vannet utenfor de tillatte beiteområder. Sistnevnte representerer en utvidelse i forhold til underskjønnets forutsetninger. Gjødsling, kalking, sprøyting og maskinell bearbeiding av beitene vil ikke bli tillatt.

Etter kravspesifikasjonen kreves erstatning for jakt, for skog som ikke kan drives, for tapte beitemuligheter og for økte gjerdeutgifter.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen for jakt fastsettes med kr 30 pr m strandlinje, jf de generelle bemerkninger. For skog ytes et tillegg til byrettens erstatningsfastsettelse på henholdsvis kr 35 (15 B Nesenga vest) og kr 110 (15 A Nesenga øst og 15 C Ospeholmen) pr kbm basert på den slakteverdiberegning som den sakkyndige Brænd har foretatt etter oppgitt kubikkmasse, jf de generelle bemerkninger. Tillegget fastsettes til kr 29.803 for 15 A, kr 8.535 for 15 B og kr 4.146 for 15 C.

Eieren har startet beitebasert kjøttproduksjon og har i dag en besetning på 12 ammekuer med tillegg av ungdyr. Ut fra forutsetningene for slik produksjon finner lagmannsretten at det uten fredningen ville ha vært påregnelig å øke besetningen til et antall hvor det ville være nødvendig å utnytte også det beiteområdet på 15 dekar innen fredningsområdet som ikke er blitt frigjort gjennom de spesielle forutsetninger. Dette innebærer også bruk av de utenforlignende områder med takrør og strandrør, idet beiting av disse planter ikke bare skjer på fastmark.

Det legges således til grunn at ammekuer går og beiter på forekomster av takrør og strandrør så langt ut i et vann at vannet rekker dyrene til midt på maven. For å sikre en bærekraftig utnyttelse vil det imidlertid måtte foretas en viss begrensning i denne. Produksjonsevnen til de 15 dekar fastmark inklusive de utenforliggende rørforekomster er av den beitesakkyndige, som er engasjert av grunneieren, beregnet til 11 250 FEm basert på 750 pr dekar pr år. Lagmannsretten mener at dette er for høyt som et gjennomsnitt og finner det rimelig å fastslå den utnyttbare produksjonsevne til 500 FEm pr dekar fastmark, eller 7.500 FEm årlig for hele området. Med en enhetspris på kr 1,50 representerer dette et årlig verditap på kr 11 250 som fredningen har medført. Den kapitaliserte verdi av dette blir kr 225 000, eller en neddiskontert verdi pr 1992 på kr 125 000 med en påregnelig tidshorisont på ca 10 år fra 1992 før besetningen har oppnådd opptimal størrelse med dyr som vil beite ute i vannet fordi eierens tilpasningsplikt tilsier at tilgjengelige beitemuligheter under oppbyggingstiden først utnyttes. Hensyn tatt til fastsatt ansavnsrente på 7,5 % p a, fastsettes diskonteringsrenten for en 10 års periode til 6 % p a.

For å hindre at dyrene beiter på områder som er fredet, vil det måtte settes opp gjerde i en lengde på 2000 meter med en antatt anleggskostnad på kr 35 pr meter og en årlig vedlikekostnad på kr 1 pr meter, kapitalisert til kr 20. Samlet erstatning kr 110 000. Da gjerdet ikke er oppsatt og erstatningen fastsettes pr mai 1992 med tillegg av 7,5 % avsavnsrente vil det måtte foretas neddiskontering av erstatningsbeløpet med samme rentesats idet det antas at gjerdekostnaden nå oppstår omgående slik at diskonteringsperioden blir 5 1/2 år.

ERSTATNING:

Skog (15 A) kr 60.098 Skog (15 B) " 61.235 Skog (15 C) " 7.416 Jord " 125.000 Jakt " 111.000 Gjerde kr 75.000 Sum kr 439.749

TAKST NR 16

Eiendom: Gnr 4, bnr 507 Eier: Stein Dramstad, Tore Thorkildsen og Åse Lyby og

Øivind Aanerød i sameie.

Overskjønnet gjelder takstnummeret i sin helhet bestående av 2 adskilte eiendommer, nemlig 16 A Dillingøya og 16 B Lille Silleholmen, med en samlet strandlinje på 1 400 meter.

Etter kravspesifikasjonen kreves erstatning for skog og jakt.

Lagmannsretten bemerker at erstatning for jakt fastsettes med kr 30 pr m strandlinje, jf generelle bemerkninger. For skog har skogsakkyndige Brænd foretatt en beriktigelse av byrettens erstatningsfastsettelse til kr 20 931, hvorav kr 20 124 for 16 A og 807 for 16 B. Lagmannsretten legger denne rettelse til grunn for erstatningsfastsettelsen med tillegg av kr 110 pr kbm basert på slakteverdiberegningen som den sakkyndige har foretatt etter oppgitt kubikkmasse, jf de genrelle bemerkninger. Tillegget utgjør kr 17 923 for 16 A og kr 1 229 for 16 B.

ERSTATNING

Skog (16 A) kr 38 047 Skog (16 B) " 2 036 Jakt " 42 000 kr 82 083

TAKST NR 17

Eiendom: Gnr 4 bnr 509 Eier: Arild Andersen

Overskjønnet gjelder jakterstatningen for 200 m strandlinje.

Lagmannsretten bemerker at erstatningen fastsettes med ca 30 pr m, jf de generelle bemerkninger.

ERSTATNING

Jakt: kr 6 000

TAKST NR 18

Eiendom: Gnr 4, bnr 502 Eier: Stein Dramstad og Rolf Aanerød i sameie

Overskjønnet gjelder jakterstatning for 450 m strandlinje.

Lagmannsretten bemerker at jakterstatningen fastsettes med kr 30 pr m, jf de generelle bemerkninger.

ERSTATNING

Jakt: kr 13 500 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

De saksøkte har lagt ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for overskjønnet. Da overskjønnet alene er begjært av de saksøkte blir omkostningsspørsmålet å avgjøre etter skjønnsloven §54a jf §42. Samtlige saksøkte har oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Etter skjønnsloven §54a første ledd bokstav a blir derfor saksøkeren å pålegge å erstatte de saksøktes nødvendige utgifter i anledning av overskjønnet, jf skjønnsloven §54.

De saksøktes prosessfullmektig har oppgitt utgiftene til juridisk bistand til kr 84.490 hvorav kr 75.000 i salær. Samtidig har han oppgitt utgiftene til teknisk bistand til

Svenkerud Skog AS (skog) kr 32.078

Magnus Søyland (beite) " 21.240

Vidar Holthe (jakt) " 6.957,50 kr 60.275,50

Saksøkerens prosessfullmektig har reist innsigelse mot dekning av regningene fra den skogsakkyndige og den beitesakkyndige. Lagmannsretten finner at det var nødvendig å få tilpasset den skogsakkyndiges tidligere beregninger for underskjønnet til de beregninger som Statens sakkyndige hadde foretatt for underskjønnet etter at underskjønnet hadde basert sin erstatningsberegning på sistnevnte. Etter lagmannsrettens skjønn var det også nødvendig å engasjere beitesakkyndig for å få saken betryggende utført med de spesielle problemer som knyttet seg til utnyttelse av strandsonen til beite og med det resultat som underskjønnet kom til. Lagmannsretten legger omkostningsoppgavene til grunn for erstatningsfastsettelsen.

Retten finner videre at saksøkeren bør pålegges å dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og sideutgiftene til skjønnsmennene.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Miljøverndepartementet 144.765,50 - etthundreogførtifiretusensyvhundreogsekstifem 50/100 - kroner til de saksøkte ved advokat Tor Gresseth innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.

3. Staten ved Miljøverndepartementet tilpliktes å dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og sideutgifter til skjønnsmennene.