Rt-1986-1354

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-12-16
Publisert:	Rt-1986-1354 (446-86)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 16. desember 1986 i l.nr. 160/1986
Parter:	Skien kommune (advokat Tallag Andersen) mot 1. Ragnhild Svenkerud m.fl. (23 parter) (Prosessfullmektig for ankemotpartene unntatt nr. 3 og 12: advokat Thorstein Vale).
Forfatter:	Bugge, Backer, Langvand, Skåre, Michelsen
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §6, Konsesjonsloven (1974) §14, §5

Dommer Bugge: Ved begjæring av 2. mars 1983 til Skien og Porsgrunn byrett krevde Skien kommune skjønn til fastsettelse av erstatninger for avståelse av grunn til gang- og sykkelvei langs Rv 36 og fylkesvei H-31, samt til utvidelse av disse veier. Begjæringen omfattet 35 takstnumre og gjaldt for det meste mindre arealer, stripeavståelser. Skjønnet ble for samtlige takstnumre fremmet som avtaleskjønn i henhold til erklæringer om arbeidstillatelse avgitt av de saksøkte.

Byretten avhjemlet skjønnet 15. august 1983. For de saksøkte som hadde avstått jordbruksgrunn - i alt 24 takstnumre - ble erstatningene fastsatt på grunnlag av arealenes bruksverdi varierende fra kr. 12 til kr. 14 pr. m2 for dyrket mark, og til kr. 3 pr. m2 for udyrket mark betegnet som beitemark.

For disse 24 takstnumre begjærte kommunen overskjønn og anførte at erstatningsfastsettelsene for dyrket mark og beitemark bygde på uriktig rettsanvendelse. Overskjønnet ble avhjemlet 13. november 1984 av Agder lagmannsrett og har slik slutning:

«1. I Skien og Porsgrunn byretts erstatningsfastsettelser for arealer betegnet som beitemark, dyrket mark, gartnerjord og skog, gjøres slike endringer som foran under hvert enkelt takstnummer angitt.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Skien kommune v/ordføreren a) til de saksøkte som ved overskjønnet har vært representert av h.r.advokat Thorstein Vale: kr. 42902,- - førtitotusennihundreogto 00/100 -,

b) til de saksøkte som ved overskjønnet har vært representert av h.r.advokat Christopher Frøstrup: kr. 15200,- - femtentusentohundre 00/100 -, c) til de foran nevnte saksøkte under ett v/h.r.advokat Vale: kr. 5360,- - femtusentrehundreogseksti 00/100 -, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.»

Overskjønnet var enstemmig. Lagmannsretten fant, på samme måte som byretten, at erstatningene måtte baseres på bruksverdien utmålt etter den såkalte marginalkalkylemetode. Etter rettens mening var det ikke, for noen av de saksøkte ved overskjønnet, grunnlag for å foreta noen begrensning av bruksverditapet ut fra tilpasningssynspunkter, og tapet ble betraktet som varig. For to eiendommer - takstnummer 4 og 31 - ble det dog tatt hensyn til at arealreduksjonen ville medføre besparelse av arbeidsomkostninger. Erstatningene ble fastsatt varierende fra kr. 12 til kr. 16 pr. m2 for dyrket mark og kr. 4 pr m2 for beitemark/havnehage.

Skien kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken omfatter alle de saksøkte ved overskjønnet, unntatt takstnummer 12, Dagny Mollestad, og takstnummer 29, John Buer, altså i alt 22 takstnumre og 23 saksøkte. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. I ankeerklæringen anførte kommunen også at skjønnsresultatet for enkelte takstnumre måtte anses som urimelig og vilkårlig, og at det var anvendt en for høy kapitaliseringsrentefot. Disse to sistnevnte ankegrunner har kommunen frafalt under ankeforhandlingen for Høyesterett.

Når det gjelder partenes anførsler ved de avsagte skjønn, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner.

Skien kommune anfører at saken gjelder grunnleggende prinsipper for utmåling av bruksverdierstatning. Anken er ikke rettet mot bruken av marginalkalkylemetoden som sådan, men mot den måten den er anvendt på ved overskjønnet. Lagmannsretten har bygd på at de saksøkte har krav på å få erstattet de avståtte arealers objektive bruksverdi, og på at tapet er varig. Dette er uriktig rettsanvendelse, hevder kommunen. Når bruksverdien skal erstattes ved ekspropriasjon, er det den enkelte ekspropriats individuelle tap - den subjektive bruksverdi - som er gjenstand for erstatning. Feilen har etter kommunens mening gitt seg følgende utslag, som alle har ført til for høye erstatninger: 1) Lagmannsretten har unnlatt å ta hensyn til at bruksverdierstatningen for den enkelte eiendom må begrenses i tid til det tidsrom den aktuelle eier har igjen å drive eiendommen - hans gjenværende driftstid. 2) Lagmannsretten har sett bort fra at flere av eiendommene var bortleid på avståelsestidspunktet, og har i stedet for eventuell tapt leieinntekt gitt erstatning for tapene som om eierne drev dem selv. 3) Lagmannsretten har ved erstatningsfastsettelsene unnlatt å vurdere og ta hensyn til de enkelte ekspropriaters plikt til å begrense tapet ved tilpasning av driften, eller iallfall ikke vurdert tilpasningsspørsmålene på en forsvarlig måte for hver enkelt av de saksøkte.

Utgangspunktet ved ekspropriasjon som i erstatningsretten ellers, fremholder kommunen, er at skadelidte skal ha erstattet sitt individuelle tap. Det normale er at eiendommens salgsverdi skal erstattes, jfr. §4 i vederlagsloven av 1984 og den tilsvarende §9 i loven av 1973. Bruksverdien har eieren bare krav på å få erstattet når den for ham - «for eigaren» - er høyere enn salgsverdien. Bruksverdierstatning skal altså dekke det høyere subjektive tap som den enkelte ekspropriat blir påført ved avståelsen. I dette ligger så vel begrunnelsen for bruksverdierstatning som dens begrensning. Man kan derfor ikke, anføres det, ved bruk av marginalkalkylemetoden forutsette at tapet er evigvarende. Metoden går ut på at man kapitaliserer dekningsbidraget - bruttoavkastningen minus de variable omkostninger - fra de avståtte arealer, og innebærer at eieren får erstatning også for blant annet tapt arbeidsvederlag. Men dette tap rammer bare den som er eier på avståelsestidspunktet. Det rammer ikke fremtidige eiere, som vil ha plikt og full anledning til å tilpasse seg virkningen av avståelsen.

Regelen om at det er den subjektive bruksverdi som i tilfelle skal erstattes, følger etter kommunens oppfatning direkte av ordlyden i loven §4. Det er uriktig når lagmannsretten har vist til §6, som bare angir hvilken bruk som skal legges til grunn ved utmålingen. Kommunen påberoper seg også uttalelser i forarbeidene både til loven av 1984 og loven av 1973, særlig i Husaasutvalgets innstilling side 13-14 og Ot. prp. nr. 50 (1982-83) side 58 første spalte. Det er videre vist til Fleischer: Norsk Ekspropriasjonsrett side 314-316. Kommunen mener å ha støtte for sitt syn i flere avgjørelser av Høyesterett omkring bruksverdierstatning og tilpasningsplikten, særlig Rt-1975-580 (Gran-Ilevegen) og Rt-1982-1800 (Randaberg).

Etter kommunens oppfatning pliktet derfor lagmannsretten ved utmålingen av bruksverdierstatning å vurdere gjenstående driftstid for hver enkelt ekspropriat på tidspunktet for avståelsen. Det forelå ved overskjønnet utførlige opplysninger om eiendommenes forhold, eierens alder, foretatte og forestående eierskifter m.v., og retten måtte for de enkelte eiere skjønne over varigheten av bruksverditapet og begrense erstatningen til det. Ville dette føre til lav eller ingen erstatning, måtte retten vurdere om eiendommens salgsverdi i stedet skulle erstattes. Erstatningene ville i så fall ha måttet bli vesentlig lavere, ut fra de opplysninger som forelå om omsetning av tilsvarende jordbrukseiendommer i distriktet.

For overskjønnet forelå videre oppgaver som viste at flere av eiendommene, i alt 7, var bortleid på avståelsestidspunktet. En av dem, takstnummer 6, var bortleid til 1990, og for en annen, nr. 27, sier lagmannsretten selv at den ikke hadde nærmere opplysninger. Likevel har samtlige eiere fått erstatning som om de selv drev sin eiendom. Når lagmannsretten ikke for noen av de saksøkte har ansett bortleie av lengre varighet som påregnelig, er det i strid med vitterlige kjensgjerninger, og under enhver omstendighet er det feil rettsanvendelse når retten helt har unnlatt å ta hensyn til at 7 eiendommer faktisk var bortleid, og til den leie som ble betalt.

Også ellers har lagmannsretten etter kommunens mening behandlet spørsmålet om de enkelte ekspropriaters tilpasningsplikt på en uholdbar måte. Retten nøyer seg med å fastslå i sine generelle bemerkninger at det ikke for noen av de saksøkte foreligger noen mulighet for å begrense bruksverditapet. En slik generell, kollektiv vurdering er utilstrekkelig; når retten først ville anvende marginalkalkylemetoden, måtte det kreves at den for hver enkelt eiendom og eier nøye vurderte hvorvidt tapet kunne begrenses ved tilpasning. Kommunen viser særlig til bemerkningene i Randabergdommen, Rt-1982-1800. Det ble ved overskjønnet fremlagt utførlige opplysninger om de enkelte eiendommers driftsforhold med vurdering av de tilpasningsmuligheter som forelå. Lagmannsretten hadde derfor en særlig oppfordring til å gå nærmere inn på dette. I rettens bemerkninger om de enkelte eiendommer finner man imidlertid intet spor av slike vurderinger, og de tilkjente erstatninger - kr. 14-16 pr. m2 for samtlige saksøkte som opptrådte ved overskjønnet - må tyde på at tilpasningsspørsmålet i virkeligheten ikke er blitt konkret vurdert.

Etter kommunens oppfatning dreier det seg også her om en uriktig rettsanvendelse, og iallfall er skjønnsgrunnene så mangelfulle på dette punkt at det må lede til opphevelse av overskjønnet i sin helhet.

Skien kommune har nedlagt slik påstand:

«Agder lagmannsretts overskjønn av 13. november 1984 (nr. 26/1983) oppheves så langt det er påanket, og hjemvises til ny behandling.» ,

Ankemotpartene har for Høyesterett vært representert ved advokat Thorstein Vale, med unntak av nr. 3 Marit Halvorsen og nr. 12 Arne G. Ballestad, som ikke har møtt. For to av ankemotpartene, nr. 10 Tore Borgersen og nr. 23 Erik Borgestad, ble anketilsvar avgitt av advokat Christopher Frøstrup.

Det anføres fra ankemotpartenes side at rettsanvendelsen ved overskjønnet er riktig. Overskjønnet slutter seg i realiteten fullt ut til den rettsoppfatning som underskjønnet bygger på. Lagmannsrettens anvendelse av marginalkalkylemetoden er forankret i sikker og langvarig skjønnspraksis og er i samsvar med anerkjente beregningsprinsipper for bruksverdi i jordbruket.

Ankemotpartene bestrider at kapitalisering av dekningsbidraget fra de avståtte arealer, slik det er gjort ved overskjønnet, innebærer at det er gitt erstatning for frigjort arbeidsinnsats eller tapt arbeidsvederlag. I de marginalverdiberegninger som lagmannsretten fikk seg forelagt og har bygd på, var nettopp alle produksjonsvariable kostnader trukker ut, også vederlag for eierens eget arbeid.

Det er videre riktig rettsanvendelse når lagmannsretten har bygd på at bruksverdibegrepet - i normaltilfellene - er objektivt bestemt, og når den har vist til vederlagsloven §6. Det er ikke eieren som person, men hans inntektsgivende aktivum - eiendommen - som rammes av avståelsen, og det er denne interesse som skal være gjenstand for erstatning. Det subjektive bruksverdibegrep som kommunen gjør seg til talsmann for, har etter ankemotpartenes mening ingen hjemmel, verken i loven, forarbeider eller rettspraksis.

Ingen av ankemotpartene har ved under- eller overskjønnet påstått at det for dem forelå noen særskilt, «subjektiv» bruksverdi som skulle erstattes. Det ville derfor vært en feil om overskjønnet skulle ha trukket inn de aktuelle eieres «gjenværende driftstid» eller tilfeldige eierskifter ved bruksverdiberegningen. Det ville også ha vært i strid med all tidligere skjønnspraksis og ha ledet til uholdbare resultater.

Lagmannsretten har hatt alle opplysninger om de bortleieforhold som forelå. De var stort sett av midlertidig og kortvarig art. Når retten har funnet at de ikke for noen av ankemotpartene påvirker bruksverdien på lengre sikt, er det en fullt forsvarlig vurdering, som ikke kan angripes ved anke.

Lagmannsretten har videre funnet at det ikke som følge av avståelsene ville bli frigjort ressurser i form av arbeidskraft eller kapital for noen av ankemotpartene, som kunne gi grunnlag for en jordbruksmessig lønnsom omlegging av driften eller annen form for tilpasning. Den har derfor med rette ansett bruksverditapet som varig. Når retten måtte bygge på at forholdene i så måte var likeartet for samtlige eiendommer, var det ingen grunn til at tilpasningsspørsmålene skulle behandles særskilt for hver enkelt eiendom. Det er her ingen mangel ved skjønnsgrunnene.

Ankemotpartene - de som har tatt til gjenmæle for Høyesterett - har nedlagt denne påstand:

«1. Agder lagmannsretts overskjønn av 13. nov. 1984 stadfestes så langt det er påanket.

2. Ragnhild Svenkerud m.fl. v/h.r.adv. Thorstein Vale, tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg finner at kommunens anke ikke kan føre frem. Etter min mening er rettsanvendelsen ved overskjønnet riktig og skjønnsgrunnene tilstrekkelige.

Som nevnt gjelder de foretatte avståelser grunn til utbedring og utvidelse av eksisterende riks- og fylkesvei. Det dreier seg for alle ankemotpartene om smale «striper» i utkanten av eiendommene, og om dyrket mark. De avståtte arealer er for samtlige eiendommer relativt små, varierende fra 0,3 til 3,8 prosent av samlet dyrket areal, for to mindre eiendommer relativt noe mer.

Lagmannsretten har funnet at i denne situasjon bør erstatningsfastsettelsen baseres på de avståtte arealers bruksverdi beregnet etter marginalkalkylemetoden. Om anvendelsen av denne metode og hva den innebærer viser jeg særlig til Randabergdommen i Rt-1982-1800, førstvoterendes bemerkninger på side 1806. Det heter der at ved delekspropriasjoner av den art vi har å gjøre med, må metoden anses som forsvarlig, og at den vil lede til et riktig resultat, under forutsetning av at det tas hensyn til den korreksjonsfaktor som ligger i at ekspropriaten plikter å tilpasse driften av sin eiendom til de endrede forhold. Dette er i og for seg ikke bestridt av den ankende part, og jeg legger det til grunn.

Om tilpasningsspørsmålet i vår sak uttaler lagmannsretten at den har funnet at den eneste aktuelle måte eierne kan forholde seg på etter avståelsene, er å fortsette driften som tidligere på det reduserte areal og med samme produksjonsutstyr som tidligere. Jeg legger i dette at retten ikke har ansett en tilpasning av driftsopplegget med sikte på å kompensere bortfallet av det dekningsbidrag de avståtte arealer ville gi, som noen praktisk mulighet. Lagmannsretten har vurdert det slik at dette vil være situasjonen for samtlige saksøkte ved overskjønnet. Retten bygger videre på at tapet av arealer ikke vil medføre nevneverdig mindre arbeid for brukerne, og at det heller ikke vil kunne spares noe på maskinhold, driftsbygninger eller andre omkostninger. Den har derfor ansett bruksverditapet som varig. For to av eiendommene - takstnummer 4 og 31 - har dog lagmannsretten som jeg nevnte, funnet at arealreduksjonen vil kunne medføre en besparelse av arbeidsomkostninger, og har gjort et skjønnsmessig fradrag i bruksverditapet før kapitalisering.

Disse faktiske vurderinger fra overskjønnsrettens side må Høyesterett legge til grunn. Det fremgår at retten har vært oppmerksom på den tilpasningsplikt som påhviler ekspropriatene og har vurdert tilpasningsmulighetene. Noen uriktig rettsanvendelse så langt kan det følgelig ikke være tale om.

Diskusjonen for Høyesterett om hvorvidt kapitalisering av et dekningsbidrag innebærer at det gis vederlag for tapt arbeidsinnsats, anser jeg det for min del unødvendig å gå nærmere inn på, siden lagmannsretten har fastslått at arealreduksjonen ikke vil motsvares av noe nevneverdig mindre arbeid for brukerne, bortsett fra i de to tilfelle jeg har nevnt.

Om den bruksverdi som skal være gjenstand for erstatning uttaler så lagmannsretten:

«Lagmannsretten legger til grunn at bruksverdibegrepet i loven §6 i utgangspunktet er objektivt, - det er den påregnelige utnyttelse av eiendommen det der gis anvisning på, og denne er normalt uavhengig av hvem som er eier. Når avkastningen ved slik påregnelig drift som forholdene på stedet gir grunnlag for overstiger salgsverdien, skal denne bruksverdi erstattes etter §4 første ledd annet punktum. Har en aktuell eier muligheter for en mer lønnsom drift enn andre ville ha, skal også denne høyere «subjektive bruksverdi» erstattes, men i så fall naturligvis tidsbegrenset til denne eiers egen antatte driftstid.»

Det bruksverdibegrep lagmannsretten her legger til grunn, er etter min oppfatning i samsvar med en riktig forståelse av vederlagsloven av 1984.

I loven §6 er bruksverdien av en eiendom som erstatningsgjenstand definert rent objektivt: Den skal fastsettes på grunnlag av eiendommens avkastning «ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden». Det ligger i dette, mener jeg, at det i utgangspunktet er eiendommens - det avståtte areals - verdi som varig inntektsgivende aktivum som skal erstattes, uansett hvem som er eier på avståelsestidspunktet. Det er ikke rimelig å anta at loven §4 innfører et snevrere, rent subjektivt bestemt bruksverdibegrep, i den forstand at det som i tilfelle skal erstattes, er bruksverdien bare for den eier som på avståelsestidspunktet sitter med eiendommen. Når det i §4 tales om den høyere bruksverdi en eiendom kan ha «for eigaren» sammenlignet med salgsverdien, antar jeg at det siktes til bruksverdien for den som sitter i eierposisjon, i motsetning til den særlige verdi eiendommen kan ha for eksproprianten eller andre som har en særskilt interesse i den. Denne forståelse støttes etter min mening av at loven i §5 annet ledds første punktum, som nærmere presiserer hvorledes salgsverdien skal fastsettes, benytter den samme rent objektive formulering av utnyttelseskriteriet som §6 gjør. Jeg kan ikke se at det i de lovforarbeider som kommunen har vist til, er uttalt noe som taler mot en slik forståelse. I de rettsavgjørelser kommunen særlig har påberopt seg - Rt-1975-580 og Rt-1982-1800 - har Høyesterett så vidt jeg kan se, ikke uttalt seg om spørsmålet om objektiv eller subjektiv bruksverdi i den form det er reist i vår sak.

Noe annet er, som lagmannsretten peker på, at dersom ekspropriaten skal tilkjennes erstatning for en særskilt bruksverdi som eiendommen har nettopp for ham, kan en slik mererstatning måtte begrenses til den tid han faktisk kan utnytte eiendommen på denne måten. Men ved de foreliggende skjønn er det verken krevd eller gitt noen av ankemotpartene erstatning for en slik særskilt bruksverdi.

Jeg antar altså at ekspropriaten har rett til å få hele det fremtidige tap erstattet på sin hånd, når reduksjonen i bruksverdi i seg selv er varig slik som lagmannsretten har vurdert det. Kommunen har anført at dette vil bety at eieren, om han senere avhender eiendommen eller oppgir å drive den, vil få erstatning for et tap som i virkeligheten ikke fullt ut rammer ham, men senere eiere eller brukere. Denne innvending kan etter min oppfatning ikke rokke ved det som følger av en naturlig forståelse av loven, og den kan heller ikke antas å være holdbar økonomisk sett. Som det er anført av ankemotpartene, må jeg nemlig anta at slik prisdannelsen for jordbrukseiendommer bestemmes i vårt land, vil en reduksjon i eiendommens marginale bruksverdi som oftest slå ut i en tilsvarende reduksjon i dens omsetningsverdi på ekspropriatens hånd. Dette illustreres eksempelvis ved bestemmelsen i konsesjonsloven §14 annet ledd, som knytter vederlaget når forkjøpsrett gjøres gjeldende, til eiendommens bruksverdi som landbruk.

Det følger av dette at det etter min mening ikke er noen feil at lagmannsretten ved utmålingen av bruksverdierstatning ikke har tatt hensyn til de aktuelle eieres alder eller gjenværende driftstid, og at den ikke har tatt eierskifter i betraktning. Jeg er også enig med ankemotpartene i at det ville ha stilt retten overfor problematiske skjønnsmessige vurderinger om den måtte gjøre dette, og at resultatene for de eiere som har avstått likeverdig grunn, ville kunne bli vanskelige å forstå.

Jeg tar så for meg bortleietilfellene. Jeg er enig med kommunen i at i den utstrekning en eiendom er bortleid på avståelsestidspunktet, vil det være en omstendighet å ta hensyn til ved utmålingen av bruksverdierstatning til eieren. I Randabergdommen er bortleie av jorden nettopp nevnt som en korreksjonsfaktor ved bruk av marginalkalkylemetoden. Dette har imidlertid lagmannsretten vært oppmerksom på, og den uttaler at - bortsett fra de manglende opplysninger om takstnummer 27 - «anses ikke bortleie av lengre varighet som noen påregnelig anvendelse for noen av de eiendommer overskjønnet gjelder». Denne bevisbedømmelse kan ikke prøves av Høyesterett. Når det ikke ved de enkelte erstatningsfastsettelser er blitt tatt hensyn til at noen av eiendommene faktisk var bortleid, må jeg anta at det skyldes at retten har funnet at de foreliggende leieforhold var av en slik art at de ikke virket inn på bruksverdiberegningene. For Høyesterett er opplyst at bortleiesituasjonene har sammenheng med generasjonsskifte på de eiendommer det gjelder, og hva spesielt takstnummer 27 angår, at denne eiendom stod under dødsboskifte.

Det gjøres så gjeldende fra kommunens side at lagmannsretten har gått frem på en uforsvarlig og uriktig måte, når den ikke ved erstatningsfastsettelsene for hver enkelt eiendom har tatt opp eierens tilpasningsforhold til nærmere drøftelse. Heller ikke dette kan jeg være enig i.

Som nevnt fremgår det at lagmannsretten har vært klar over at eierne har en tilpasningsplikt. Den har imidlertid vurdert det slik at noen tilpasning ikke vil være praktisk mulig for noen av ankemotpartene, verken ved endret driftsopplegg, spart arbeidsinnsats eller sparte kapitalutgifter. I skjønnsgrunnene heter det videre om dette:

«Innenfor de rammer for tilpasningsplikten som er trukket opp i dommen i Rt-1975-580 (på 590 nederst), kan det for de aktuelle saksøkte ikke ses påvist noen muligheter for begrensning av bruksverditapet som kommunen har anledning til å kreve tatt i betraktning ved erstatningsutmålingen.»

Også dette er bevisbedømmelse, som Høyesterett er bundet av. Og når lagmannsretten først har vurdert tilpasningsspørsmålet på denne måten, og uttrykkelig fastslår at det gjelder samtlige eiendommer, må det være i sin orden at retten nøyer seg med å gi uttrykk for dette i sine generelle bemerkninger. Det er her etter min mening verken noen feil ved rettsanvendelsen eller noen mangel ved skjønnsgrunnene.

Siden kommunen i denne forbindelse spesielt har vist til Randabergdommen, vil jeg peke på at situasjonen i den saken var en annen. Når skjønnet der ble opphevet, var det - slik jeg forstår avgjørelsen - fordi skjønnsretten i sine generelle premisser hadde uttalt seg om tilpasningsspørsmålene på en måte som ikke lot seg forene med skjønnsresultatet for de enkelte eiendommer. Slik er ikke forholdet i vår sak.

Kommunen må erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Jeg antar at saksomkostninger bør tilkjennes med kr. 86320, hvorav kr. 9820 er oppgitt som utlegg, og kr. 1500 som omkostninger til advokat Christopher Frøstrup.

Jeg stemmer for denne dom:

Agder lagmannsretts overskjønn stadfestes så langt det er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Skien kommune til Ragnhild Svenkerud, Svenke Follaug, Jorånd Follaug Pedersen, Else I. Kjestveit Aarhus, Bergljot Røsland, Eli Sigrun Kristiansen, Leif Ballestad, Åsmund Follaug, Tore Borgersen, Arne S. Ballestad, Isak L. Ballestad, Hans P. Ballestad, Lars E. Ballestad, Erik E. Ballestad, Ole Hauen, Erling Ekornrød, Knut Meen, Arne Nilsen, Reidar B. Ballestads dødsbo, Einar Wilh. Ballestad og Erik Borgestad i fellesskafødt xx.xx.20 - åttisekstusentrehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Langvand, Skåre og Michelsen: Likeså.

Av lagmannsrettens overskjønn (lagdommer Ola Rygg med skjønnsmenn): - - -

II. Lagmannsretten legger som byretten til grunn for erstatningsutmålingen de bruksverdier som fremkommer etter det såkalte «marginalkalkyle-prinsippet», og som finnes å være det riktige ved de avståelser det her er spørsmål om. Foranlediget av de angrep på skjønnet som fra kommunens side er gjort gjeldende på dette grunnlag, skal om metodevalget særskilt bemerkes:

Det er i saken tale om stripeavståelser, hovedsaklig av dyrket mark. Bortsett fra to takstnumre gjelder skjønnet avståelse av mindre enn 2 dekar. I prosent av oppgitt areal dyrket mark utgjør de avståtte striper fra 0,3 til 7,4 prosent. Bare for to eiendommer på henholdsvis ca 5 og ca 7-8 dekar dyrket mark er prosentandelen høyere enn 3,8.

Når f.eks. takst nr. 21 avstår 300 m2 av et dyrket areal på 97 dekar, og takst nr. 22 avstår 250 m2 av et dyrket areal på 85 dekar, er det etter lagmannsrettens mening åpenbart at erstatning etter «flat bruksverdi» ikke gir riktig resultat. Det er ved slike avståelser ikke spørsmål om noen «tilpasning» av driftsopplegget til de endrede forhold ekspropriasjonsinngrepet har skapt. Den eneste aktuelle måte å forholde seg på for eierne, er å fortsette driften som tidligere på det reduserte areal og med samme produksjonsutstyr av maskiner, bygninger etc. Følgelig er der heller intet tilpasningstap å erstatte, slik at metoden med delt erstatning for disse og andre takstnumre vil føre til at de bare får erstattet den «flate bruksverdi». Men denne verdi svarer ikke til deres tap ved ekspropriasjonen, fordi avlingstapet på de avståtte arealer ikke motsvares av noen reduksjon i de faste driftsomkostningene. Dette vil såvidt skjønnes være situasjonen i alle tilfeller hvor den grunnavståelse det er spørsmål om relativt sett er så ubetydelig at den ikke kan forventes å få noen konsekvenser for driftsopplegget av resteiendommen. Etter lagmannsrettens mening er dette situasjonen for samtlige saksøkte ved overskjønnet, idet den eneste eiendom som avstår areal av et slikt omfang at det har noen mening på å trekke inn tilpasningssynspunkter (takst nr. 31), som avstår ca 5,6 dekar) er en meget stor eiendom med bl.a. 320 dekar dyrket mark. Avståelsen vil følgelig heller ikke for denne eiendom aktualisere noen tilpasning i form av endret driftsopplegg. Lagmannsretten tiltrer med denne begrunnelse byrettens bemerkning om at tapet av arealer ikke vil medføre nevneverdig mindre arbeid, og at det ikke vil spares noe på maskinhold, driftsbygninger m.v. Den fremgangsmåte byretten har benyttet for bruksverdiberegningen - kapitalisering av det såkalte «dekningsbidrag» - gir under disse forutsetninger etter lagmannsrettens mening et riktig uttrykk for den enkelte saksøktes bruksverditap. Tapet er varig. I de tilfeller hvor arealreduksjonen antas å medføre besparelse av arbeidsomkostninger, må det dog gjøres et skjønnsmessig fradrag for dette før kapitalisering.

Når det fra kommunens side i denne forbindelse er anført at de saksøkte plikter å søke å motvirke tapet ved å «omlegge sin drift slik at den resterende jordvei gir like stor avkastning som jordveien ga før ekspropriasjonen» (sitatet er fra Kolrud i «Ekspropriasjon, ulempe, skjønn - 1973/74»), vil lagmannsretten bemerke at det ikke kan ses å være riktig å strekke tilpasningsplikten så langt. Innenfor de rammer for tilpasningsplikten som er trukket opp i dommen i Rt-1975-580 (på 590 nederst), kan det for de aktuelle saksøkte ikke ses påvist noen muligheter for begrensning av bruksverditapet som kommunen har anledning til å kreve tatt i betraktning ved erstatningsutmålingen.

III. Lagmannsretten er heller ikke enig med kommunen i det som er anført om betydningen av den aktuelle eiers alder m.v. ved bruksverdiberegningen. Kommunens anførsler på dette punkt har som forutsetning at det er en «subjektiv bruksverdi» loven §6 gir anvisning på, og at eieren får full erstatning ved å bli tilkjent erstatning for denne subjektive bruksverdi selv om denne er helt ubetydelig fordi eieren om kort tid skal overdra eiendommen til barn eller andre. Dog kan han i slike tilfeller isteden kreve erstatning for den nedgang i salgsverdi som ekspropriasjonsinngrepet antas å ha til følge. Kommunen har i denne forbindelse vist til ordlyden i loven §4 første ledd annet punktum - «ein høgare bruksverdi for eigaren enn salsverdien, - - -».

Lagmannsretten legger til grunn at bruksverdibegrepet i loven §6 i utgangspunktet er objektivt, - det er den påregnelige utnyttelse av eiendommen det der gis anvisning på, og denne er normalt uavhengig av hvem som er eier. Når avkastningen ved slik påregnelig drift som forholdene på stedet gir grunnlag for overstiger salgsverdien, skal denne bruksverdi erstattes etter §4 første ledd annet punktum. Har en aktuell eier muligheter for en mer lønnsom drift enn andre ville ha, skal også denne høyere «subjektive bruksverdi» erstattes, men i så fall naturligvis tidsbegrenset til denne eiers egen antatte driftstid.

IV. Når det gjelder eiendommer som er bortleid, eller som var bortleid på det tidspunkt som etter §10 er avgjørende for erstatningsfastsettelsen, får det etter lagmannsrettens mening betydning at overskjønnet skal anvende loven av 6. april 1984. Etter den nå opphevede lov av 26. januar 1973 var utgangspunktet for verdsettelsen bruken av eiendommen på det tidspunkt ekspropriasjon ble krevd (loven §4 nr. 1). Eiendommer som da var leid bort, skulle i utgangspunktet bruksverdiberegnes på grunnlag av leieinntekten (i det aktuelle tilfelle er det ikke forholdt slik av byretten, slik at lovendringen praktisk sett får mindre betydning). Etter loven av 1984 skal leieverdien bare legges til grunn dersom fortsatt bortleie er den påregnelige fremtidige anvendelse, jfr. §6 første ledd. Bortsett fra ett takstnummer (nr. 27) hvor det ikke foreligger noen opplysninger, anses ikke bortleie av lengre varighet som noen påregnelig anvendelse for noen av de eiendommer overskjønnet gjelder. Bruksverdiberegningen blir da den samme for de eiendommer som for tiden er bortleid som for de øvrige.

V. Når det så gjelder spørsmålet om kapitaliseringsrente, har byretten lagt til grunn 7% rente for dyrket mark og beite som overskjønnet i all hovedsak gjelder. Lagmannsretten bemerker at når bruksverdiberegningen tidfestes til produktpriser og driftsomkostninger på overtagelsestidspunktet, må dette i prinsippet følges opp også ved valg av kapitaliseringsrentefot - hva enten denne skal knyttes til det alminnelige rentenivå eller til avkastning ved investeringer på eiendommen. Vanlig kapitaliseringsrente ved bruksverdiberegninger for dyrket mark pr. i dag er 6-7%. Det er den påregnelige avkastning av langsiktige investeringer foretatt på avståelsestidspunktet (langtidsrenten) denne prosentsats er et uttrykk for. Hensett til at det som nevnt også her må legges til grunn det nivå som gjaldt i tidsrommet 1978-1981, finner lagmannsretten å burde anvende et noe lavere rentenivå enn byretten har gjort, og er blitt stående ved å benytte 5-6% som en veiledende sats. - - -