RG-1998-1654

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-06
Publisert:	RG-1998-1654 (259-98)
Stikkord:	Æreskrenkelse, Kringkasting, Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 95-1456 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00427 A.
Parter:	Ankende parter: 1. A, Trondheim. 2. TV2 AS v/styrets formann, Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Venil Katharina Thiis, Trondheim). Motpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat John Berg, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Aage Rundberget. Ekstraordinær lagdommer Erik Sølberg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §249, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, EMK (1999), EMK (1999), Forvaltningsloven (1967) §13

Saken gjelder krav på oppreisning for skade etter påstått ærekrenkelse forøvet i kringkastingssending, jf. skadeserstatningsloven §3-6.

B er fra Irak. Han kom til Norge i 1985 og ble norsk statsborger i 1992. Fra 1988 har han bodd i Trondheim. Han er kurder og behersker arabisk, kurdisk, rumensk, noe farsi, og norsk. Han har bistått politiet som tolk i flyktningesaker.

I fjernsynskanalen TV2s programpost «Dokument 2» 22. november 1993 tok TV2 opp Trondheim politikammers bruk av tolker i forbindelse med avhør av flyktninger og asylsøkere, særlig om politiet misbrukte tolkene til å skaffe opplysninger ut over det som fremkom gjennom selve tolkingen. Journalist A i TV2 hadde laget programmet.

B var i programmet gjengitt filmet i helfigur, men slik at ansiktet ved nærfilming var anonymisert ved en mosaikkteknikk. Det var i programmet også referert til B, men uten at hans navn var nevnt.

B følte seg ærekrenket og stevnet TV2 AS og A 3. april 1995 for Trondheim byrett. Han påsto A og TV2 AS dømt til i fellesskap å betale oppreisning med kr 50.0000,-.

Trondheim byrett avsa 14. februar 1996 dom i saken med slik domsslutning:

1. A dømmes til å betale oppreisning til B med kr 10.000,- - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. TV2 A/S v/styrets formann er solidarisk ansvarlig for dette beløp.

2. TV2 A/S v/styrets formann dømmes til å betale oppreisning til B med kr 50.000,- - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. A og TV2 A/S tilpliktes in solidum å erstatte B sakens omkostninger med kr 35.900,- - trettifemtusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

A og TV2 AS har i rett tid anket saken inn for Frostating lagmannsrett til frifinnelse. De mener at byrettens dom lider av feil lovanvendelse, bevisbedømmelse og saksbehandling.

B har i tilsvar tatt til motmæle, henholdt seg til byrettens dom og bedt den stadfestet.

Etter omfattende saksforberedelse, herunder avklaring av en rekke prosessuelle spørsmål om begrensninger i forskjellige personers vitneplikt, ble ankeforhandling holdt i Trondheim 21.-23. januar 1998. Det ble ført 16 vitner, hvorav 10 var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt dokumentasjoner slik det fremgår av rettsboken, herunder innhentede skriftsakkyndige erklæringer fra Statens Kriminaltekniska Laboratorium i Sverige v/Frank Leander og fra Knut Berglia i Norge.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Saksforholdet er gjengitt i byrettens dom på side 1-4, og det vises til dette.

A og TV2 AS har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger ingen rettsstridig ærekrenkelse som kan danne grunnlag for erstatningsansvar, verken fra journalisten eller redaksjonelt. B er ikke krenket på en slik måte som omtalt i straffeloven §247. Det er i fjernsynsprogrammet ikke rettet beskyldninger mot andre enn politiet. Det foreligger ingen ærekrenkelser, subsidiært ingen rettsstridig ærekrenkelse. Ytterligere subsidiært er anført at sannhetsbevis er ført. Straff og erstatning er derfor utelukket.

For sannhetsbevis i denne sak er det nok med alminnelig sannsynlighetsovervekt.

A og TV2 AS var dessuten i aktsom god tro, jf. skadeserstatningsloven §3-6. Da er oppreisning utelukket. Selv om A og TV2 AS hadde fått et skjevt bilde av C, var det ikke uaktsomt å belyse det forhold at politiet mottok informasjon fra tolker.

Det er tale om et samfunnskritisk program. Kritikken var rettet mot politiet. Hensikten var å rette søkelyset mot asylsøkernes rettssikkerhet. Dette er en del av fjernsynets samfunnsoppgaver. Asylsøkere må kunne ha full tillit til tolkene. Politiet hadde blandet tolkefunksjonen og informanters virksomhet. Det var opplyst at en tolk var blitt politiets beste informant. Politiet hadde en lettvint holdning til dette.

Politiet hadde brutt Utlendingsdirektoratets retningslinjer av mai 1990 for avhør av asylsøkere. Tolken hadde brutt etiske regler for tolker, og også brutt sin taushetsplikt etter forvaltningsloven §13. Politiet har en plikt til å passe på dette. Det er betenkelig for asylsøkeres sikkerhet om politiet lar personer gi informasjon til politiet via tolker. Det foregår da en påvirkning av politiet.

B var ikke fremstilt som tolk i programmet, bare som kurder. Kombinasjonen av informant og tolk var ikke koblet til ham.

Programmet var ikke ment å angripe enkeltpersoner, bare rette kritikk mot politiet.

TV2 kan ikke innestå for at all informasjon som mottas, er korrekt.

Brevet av 13. april 1991 var interessant og betydningsfullt. Byretten tar feil når den finner at det ikke var klanderverdig å undertegne brevet. Slikt samarbeid med politiet må stride mot tolkeetiske regler. Når B gjør gjeldende at det ikke ville ha vært klanderverdig å undertegne brevet, kan det heller ikke være krenkende for ham å bli beskyldt for å ha gjort det.

B er bare trukket frem i programmet i forbindelse med brevet.

B fikk anledning til å uttale seg før programmet ble sendt. Han ble flere ganger kontaktet av A, som bare fikk til svar at B ikke ville si noe. B sa ikke noe om at brevet skulle være falskt.

Det var i programmet anonymisert langt på vei, på den mest skånsomme måte. Når en person skal knyttes til en handling, er det umulig å anonymisere fullstendig. Personens nærmeste vil likevel gjenkjenne. Men Bs nærmeste kjente allerede til historien. Han var ikke gjenkjennelig for andre. Retten må avveie gjenkjennelsesmuligheten i forhold til budskapet.

B har ikke bevist at skade er inntruffet. Hans venner og kurdermiljøet trodde ikke noe på at han var tyster. Når skade ikke foreligger, er oppreisningserstatning utelukket etter skadeserstatningsloven §3-6.

Det var ført sannhetsbevis for byretten. I tillegg kommer skriftgranskningene, som er nye for lagmannsretten. Berglia døde før ankeforhandlingen. Han var en anerkjent sakkyndig. Han kom så nært det lot seg gjøre da han fant det «sannsynlig» at Bs underskrift på brevet er ekte. Leander, som mest hadde kopier til sammenligningsmateriale, ga en nærmest nøytral konklusjon.

Bs troverdighet er vesentlig svekket ved hans uttalelse til Norsk Rikskringkastings journalist D et par dager etter fjernsynsprogrammet. Han uttalte da at han hadde sett brevet tidligere, men sa ikke noe om at underskriften var falsk, som han nå sier.

Bs troverdighet svekkes også ved at han har forvansket sin egen underskrift på politianmeldelsen av bl.a. A 23. november 1993.

Når sannhetsbevis er ført, er det også på det rene at B har inngitt falsk anklage mot en annen person, nemlig C, og avgitt falsk forklaring for politiet og i retten.

Når det er ført sannhetsbevis for brevets ekthet, er det ført sannhetsbevis for det vesentlige. Det kan da ikke kreves sannhetsbevis for alle detaljer. Når brevet er ekte, viser det at B både har opptrådt som informant og som tolk. Det er da grunn til å anta at han nok heller ikke holder klare linjer i sitt tolkevirke.

Subsidiært gjøres gjeldende at straffeloven §249 nr. 2 ikke får anvendelse. Det var aktverdig grunn til beskyldningen, og den er ikke fremsatt på utilbørlig måte. Det var for samfunnsdebatten viktig å få belyst asylsøkernes sikkerhet. Straffeloven §249 nr. 3 får anvendelse, jf. Rt-1994-506.

Fremstillingen i programmet ligger klart innenfor ytringsfrihetens grenser, jf. prinsippet i Grunnloven §100 og EMK artikkel 10. På dette området er grensene sammenfallende for straff og økonomisk ansvar.

A og TV2 AS har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. TV2 A/S v/styrets formann frifinnes.

2. A frifinnes.

3. B betaler sakens omkostninger, såvel for byretten som for lagmannsretten.

B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

B har aldri vært informant for politiet. Han har ikke undertegnet det aktuelle brevet. Det er all grunn til å tro at C selv har påført begge signaturer. C hadde behov for å gjøre politiavdelingssjef E til lags, slik at C skulle få flere tolkeoppdrag.

TV2 AS har latt seg bruke og lure av C som var politiinformant, og som har mange identiteter og ikke er til å stole på. C er blitt avslørt med falsk identitet, og har derfor villet hevne seg på fremmedpolitiet og E ved å ta kontakt og henge ut flere personer som informanter, også B.

Fjernsynsprogrammet zoomet inn bildet av B med en utilstrekkelig glassaktig mosaikk for å anonymisere. B ble omgående gjenkjent av flere.

Mosaikkanonymiseringen var ikke god nok, jf. bl.a. Oslo byretts dom av 28. september 1973 i saken mot ukebladet NÅ, omtalt hos Mæland: Ærekrenkelser (1986) side 283.

Fjernsynsprogrammet hadde E og B som mål. Politiet i Trondheim hadde den gang bare to kurdiske tolker, C og B. Innen miljøet ble det derfor klart at det var B som var informanten.

Uthengningen var unødvendig, den var klart ærekrenkende. Den innebar beskyldninger om straffbare forhold, ved at han skulle ha gitt politiet informasjon i strid med alminnelig tolkeskikk og i strid med en undertegnet taushetserklæring, og ved at han skulle ha stått bak et angivelig innbrudd hos C.

B ble filmet uten å vite om det. Han følte seg skygget.

Ved programmet ble B hengt ut som agent for norsk politi. Det var infamerende i miljøet. Etter programmet ringte folk bl.a. fra Oslo. Det var klart at mange trodde på anklagene.

Det fremgår klart av programmet at B ble kontaktet av TV2 fordi han var tolk.

B var medlem av Kurdisk Kultur Forening, men han var ikke med i ledelsen. Han var ikke medlem av Kurdistan Front.

A kontaktet ikke F om brevet. Det var grovt uaktsomt.

Det er ikke ført sannhetsbevis for at B var informant for politiet og at han har stått bak innbruddet.

A ville heller ikke snakke med B. Dette bekreftes av vitneprovet fra Bs kone. A unnlot også å kontakte G mht. episoden på postkontoret. Og H kontaktet A forgjeves i et forsøk på å få stoppet fjernsynsprogrammet under henvisning til at C ikke var pålitelig. Alt dette var grovt uaktsomt.

Når NRKs journalist D i radioprogrammet Her og Nå 23. juli 1993 refererer til at B skal ha sagt at C presset organisasjonene til å undertegne, så er dette upresist. Det er riktig at C presset, men presset førte ikke frem.

For øvrig har B aldri vært tolk for I. Brevet er ikke bevis for at B var noen generell informant. I er senere avslørt for å ha brukt falsk identitet.

C forsøkte å få underskrifter fra F og B, men da det ikke gikk, fikk han en mal hos politiet. Den renskrev han, hvoretter han selv skrev falsk og stemplet med riktig stempel, som han hadde tilgang til.

For oppreisning er det tilstrekkelig å konstatere simpel uaktsomhet. Det er heller ikke noe krav om økonomisk tap.

TV2 AS og A må for frifinnelse sannsynliggjøre å ha vært tilstrekkelig aktsom, jf. Mæland o.c. side 221, jf. straffeloven §249 nr. 3. Dette gjelder også i forhold til skadeserstatningsloven §3-6. De var ikke tilstrekkelig aktsomme. De burde ha utvist større skepsis, også pga. det motsetningsforhold de visste at det var mellom forskjellige grupper i det kurdiske miljø i Trondheim.

Ved bevisvurderingen må det ses hen til at medias rett til kildevern ikke endrer den bevisbyrde media har, jf. Mæland o.c. side 221.

A og TV2 har unnlatt kryssjekking av opplysningene. De har da ikke levd opp til det strenge aktsomhetskrav som gjelder for media.

Det er klart at EMK artikkel 10 ikke fritar for ansvar, jf. Rt-1993-537 (side 543-544) og Rt-1978-725 (side 731). Det såkalte «public interest»-synspunkt kan ikke få anvendelse. Det forelå ikke vitale interesser her.

Ytringsfriheten åpner heller ikke for at B kan beskyldes for kjeltringstreker. Det er i denne sak ikke langt fra at det foreligger forsettlig krenkelse.

De foreliggende anklager mot B er svært alvorlige.

Da Bs økonomiske tap er vanskelig dokumenterbart, kan det inkluderes i oppreisningssummen, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 22. januar 1996 i sak Olav Thon - Klassekampen AS mfl. For oppreisning er det nok å konstatere stor psykisk belastning, jf. samme dom.

Den erstatning byretten har utmålt passer med rettspraksis, jf. Mæland o.c. side 302.

Om TV2 AS skal fritas for oppreisningsansvar, må det foreligge særlige grunner, jf. skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd 2. punktum, og det gjør det ikke.

B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A og TV2 v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og slutter seg til den begrunnelse byretten har gitt i sin dom fra og med annet avsnitt på side 13 til og med side 18.

For lagmannsretten forelå uttalelser fra to forskjellige skriftsakkyndige, som omtalt foran. Leander konkluderte slik:

De gjorda iakttagelserna medger inget egentligt uttalande (grad TRE; det är dock fullt mjligt att någon med kännedom om Bs skrivsätt kunnat efterbilda hans underskrift på den ifrågasatta handlingen).

Leanders henvisning til «grad TRE» er en skala fra 1 til 5, der nr. 3 er angitt å bety:

«De gjorda iakttagelserna medger inget uttalande.»

Berglia har gitt følgende konklusjoner:

1. Sammenholdt med de foreliggende prøvene på signaturen til B er det etter min mening sannsynlig at signaturen på brevet, dok. 1, datert 13.04.91, er ekte, d.v.s. skrevet av B selv.

2. Sammenholdt med de foreliggende prøvene på signaturen til B er det etter min mening grunnlag for en berettiget mistanke om at signaturen på anmeldelsen, dok. 2, datert 23.11.93, men hensikt er skrevet på en annen måte enn Bs vanlige signatur. Det bemerkes at det etter min mening, sammenholdt med skrift utført av B, er sannsynlig at underskriften «B» på anmeldelsen, dok. 2, datert 23.11.93, er ekte, d.v.s. skrevet av B selv.

3. Sammenholdt med de foreliggende prøvene på navnetrekket til F, er det etter min mening sannsynlig at underskriften "F" på brevet, dok. 1, datert 13.04.91, er ekte, d.v.s. skrevet av F selv."

Berglias uttalelse er avgitt etter oppdrag av As og TV2 AS prosessfullmektig advokat Thiis. Oppdraget ble gitt i brev av 16. april 1996. Fra brevet hitsettes:

Punkt 1 i brevet inneholder den omstridte underskrift.

Punkt 2 er en anmeldelse som innkom til Trondheim politikammer den 23.11.93 umiddelbart etter at det program som er omstridt i saken var sendt. TV 2 hevder her at B bevisst har laget en «signatur» som skal se annerledes ut enn hans egentlige signatur, sammenlign signaturer fra -89 og -90 og den omstridte signatur fra - 91. På dette punkt ønsker TV 2 Deres vurdering av om denne signaturen bærer preg av bevisst forvanskning av underskrift.

Punktene 3 til 5 er underskrifter som har fremkommet fra B før saken var aktuell og ønskes brukt som sammenligningsgrunnlag i forhold til den omstridte underskrift fra 1991.

Punkt 6 (dok. 7-13) refererer seg til den andre underskriften på dokumentet fra -91. F påstår at han aldri har undertegnet F. Etter hva TV 2 har forstått omtales han som F. I og med at oversendelsen av dokumenter har skjedd via Trondheim politikammer og senere Trondheim byrett har ikke TV 2 kjennskap til hvilke eller hvilket dokument som eventuelt er oversendt vedrørende F (F). En ber Dem derfor ta kontakt angående dette.

Etter Berglias bortgang har det ikke vært mulig med noen eksaminasjon omkring Berglias konklusjoner.

Lagmannsretten har ikke funnet Berglias konklusjoner tilstrekkelig tungtveiende til å endre den uvisshet som for øvrig foreligger mht. om underskriftene på brevet av 13. april 1991 er ekte. Skriftgranskning er ingen eksakt vitenskap og mandatet for Berglias undersøkelse gjengir en klar stillingtagen fra oppdragsgiverens side.

Lagmannsretten kan ikke se at EMK artikkel 10 eller prinsippet i Grunnloven §100 hindrer at A og TV2 AS kan pålegges å betale oppreisning i denne saken.

Når det gjelder oppreisningsbeløpets størrelse, slutter lagmannsretten seg til byrettens vurdering og konklusjon. Byrettens dom vil etter dette bli å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og A og TV2 AS vil etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bli ilagt omkostningene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Omkostningene er oppgitt til kr 77.900,-, hvorav kr 75.900,- er salær til prosessfullmektigen. Oppgave legges til grunn, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, som blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og TV2 AS, én for begge og begge for én, til B 77.900,- - syttisjutusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.