Rt-1978-725

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-06-24
Publisert:	Rt-1978-725
Stikkord:	(Politimesterkjennelsen), Strafferett, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet, Mortifikasjon
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om mortifikasjon av utsagn om nazisttilhørighet fremkommet på medlemsmøter. Bakgrunnen for saken var uttalelser om politimesteren i Bergen, Asbjørn Bryhn, sin tilknytning til nazistene i Sverige under andre verdenskrig, fremsatt på medlemsmøter i fagforeningen "Bergen Jern og Metall" og partiet "Rød Valgallianse", hvor pressen var tilstede. Statsadokaten tok ut tiltale med krav om straff, oppreisningserstatning og få beskyldningene erklært døde og maktesløse. Høyesterett kom til at aktor ikke hadde vært inhabil, at det ikke var gjort saksbehandlingsfeil og heller ikke feil ved rettsbelæringen ved lagmannsrettens behandling. Anken over straff og mortifikasjon ble etter dette forkastet og anken over oppreisningserstatning og sakskostnader avvist.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett 17.02.1978 - Høyesterett HR-1978-87, L.nr. 87/1978
Parter:	A, B, C, D, og E (høyesterettsadvokat Håkon Helle) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Svein Alsaker)
Forfatter:	Holmøy, Elstad, Stabel, Blom, Heiberg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeprosessloven (1887) §177, §184, §264, §266, §296, §449, §336, §342, §448, §458, §80, Straffeloven (1902) §247, §253, §26, §326, §350, §63, §64, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26, Militære Straffelov (1902) §34

Dommer Holmøy: Mot A, B, C, D og E har påtalemyndigheten reist sak med påstand om straff, mortifikasjon og oppreisning for visse uttalelser rettet mot tidligere politimester i Bergen, Asbjørn Bryhn.

I denne sak avsa Gulating lagmannsrett den 17. februar 1978 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot strl. §247, 1. pkt. til en bot til Statskassen stor kr. 2 000 - eller hvis boten ikke betales, fengsel i 15 - femten - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 1 000 - ettusen - kroner.

B dømmes for forbrytelse mot strl. §247, 1. pkt., jfr. strl. §64, til en bot til Statskassen stor kr. 1 000 - ettusenkroner - eller hvis boten ikke betales, fengsel i 10 - ti - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 500 - femhundrekroner.

C dømmes for forbrytelser mot strl. §247, 1. og 2. pkt., jfr. §63 til en bot til Statskassen stor kr. 8 000 - åttetusenkroner - eller hvis boten ikke betales, fengsel i 30 - tretti - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 2 000 - totusenkroner.

D dømmes for forbrytelser mot strl. §247, 1. og 2. pkt., jfr. §63, til en bot til Statskassen stor kr. 8 000 - åttetusenkroner - eller hvis boten ikke betales, fengsel i 30 - tretti - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 2 000 - totusenkroner.

E dømmes for forbrytelser mot strl. §247 1. og 2. pkt., jfr. §63, til en bot til Statskassen stor kr. 8 000 - åttetusenkroner - eller hvis boten ikke

Side:726

betales, fengsel i 30 - tretti - dager. I saksomkostninger betaler han 2 000 - totusen - kroner til det offentlige.

C, D og E dømmes til en for alle og alle for en å betale erstatning (oppreisning) til Asbjørn Bryhn med kr. 20 000 - tyvetusenkroner - jfr. lov av 13. juni 1969 §36, og straffelovens ikrafttredelseslov §26. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Følgende beskyldninger kjennes i medhold av strl. §253 nr. 1 døde og maktesløse:

1. «Politimester Bryhn i Bergen samarbeidet med Gestapo i Sverige under krigen og var nazist», jfr. tiltalebeslutningens post I,

2. «Asbjørn Bryhn, reaksjonær politimann som samarbeidet med nazistene under krigen.

Asbjørn Bryhn samarbeidet med den svenske nazispionen og provokatøren Tore Hansén under krigen.

Asbjørn Bryhn har vært innblandet i ødeleggingen av viktige deler og kanskje hele det såkalte Kjesæterkartoteket som ble bygd opp av rapporter fra flyktninger som kom over til Kjesæter i Sverige.», jfr. tiltalebeslutningens post II, pkt. 1,

3. «Med i politileiinga i Bergen sit to ytterleggåande reaksjonære terroristar.

Dei har begge særdeles svart register.

Bryhn vart sparka oppover fra sjefsstillinga i SIPO. Han er enno ikkje reinvaska for skuldingane fra 1946 om at han gjorde teneste for Gestapo i Stockholm», jfr. tiltalebeslutningens post II, pkt. 2.»

Mot denne dom har alle de domfelte erklært anke. Det gjøres gjeldende at det er begått feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen, og at utmålingen av straffen er for streng. Anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen omfatter både spørsmålet om straff, mortifikasjon og oppreisning. Subsidiært gjøres gjeldende at oppreisning iallfall burde vært tilkjent med et lavere beløp. Subsidiært ankes det også over lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger.

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg finner at anken ikke på noe punkt kan føre fram.

Til de enkelte ankepunkter skal jeg bemerke:

Anken over saksbehandlingen bygger blant annet på at statsadvokat Alsaker var inhabil som aktor i saken. Statsadvokat Alsaker var politifullmektig ved Bergen politikammer og underordnet politimester Bryhn i den periode som beskyldningene om voldsbruk fra politiet i Bergen gjelder. Det hevdes at Alsaker derfor må anses som personlig rammet av disse beskyldninger, idet de rettet seg mot politikorpset i sin alminnelighet, selv om han ikke var blant dem som var nevnt ved navn, og selv om han ikke hadde noen spesiell organisasjonsmessig tilknytning til de forhold beskyldningene gjelder.

Av større betydning for inhabilitetsspørsmålet er det etter de ankende parters mening at statsadvokat Alsaker har engasjert seg sterkt - også offentlig - mot den politiske gruppering (Rød Valgallianse) som fire av de fem domfelte tilhører. Det hevdes at han derfor ikke kan be sitte den nøytralitet som må kreves av

Side:727

påtalemyndighetens representant i forbindelse med strafforfølgning av representanter for den samme gruppering, for handlingen som er en del av deres politiske virksomhet. Tre av de domfelte - D, C og E - opptrådte som representanter for Rød Valgallianse på den pressekonferanse hvor det ble utdelt en pressemelding og en løpeseddel som saken mot dem gjelder. En av de øvrige, B, var også med i Rød Valgallianse og var truet med suspensjon på det fagforeningsmøte hvor han fremsatte de uttalelser saken mot ham gjelder. A var ikke med i Rød Valgallianse, men tiltalen mot ham gjelder uttalelser i et innlegg på dette fagforeningsmøte der han gikk mot suspensjon av medlemmene i denne organisasjon.

Innsigelsene mot statsadvokatens habilitet ble først reist før hovedforhandlingen for lagmannsretten av en av forsvarerne. Spørsmålet ble forelagt riksadvokaten, som uttalte at han ikke fant statsadvokaten inhabil. Forsvareren ba om at spørsmålet måtte bli forelagt Kongen, men justisministeren var ikke villig til det. - Habilitetsspørsmålet ble deretter tatt opp ved begynnelsen av hovedforhandlingen av begge forsvarerne, som påstod at saken måtte avvises, subsidiært utsettes. Lagmannsretten tok ikke påstanden til følge. I sin begrunnelse uttaler lagmannsretten:

«Retten kan ikke se at den har anledning til å underkjenne denne avgjørelse, og den kan heller ikke finne at det som er opplyst om statsadvokat Alsakers politiske engasjement og hans stilling som tidligere politiembetsmann gir grunnlag for å fravike den overordnede påtalemyndighets avgjørelse på en slik måte at det i tilfelle skulle kunne føre til at saken ble avvist fordi en forutsetning for å fremme den ikke er tilstede, eller for å utsette behandlingen.»

For Høyesterett har forsvareren gjort gjeldende at straffeprosesslovens §80 ikke inneholder en uttømmende regulering av habilitetsspørsmålet for påtalemyndighetens tjenestemenn. Det må stilles et generelt krav om upartiskhet for aktors vedkommende. Spørsmålet om dette krav er oppfylt må være gjenstand for full prøvelse fra rettens side.

Jeg kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling på grunnlag av de innsigelser som er reist mot aktors habilitet. På bakgrunn av reglene i straffeprosesslovens §80 må utgangspunktet være at spørsmål om inhabilitet for påtalemyndighetens tjenestemenn behandles i samsvar med reglene i denne paragraf. Jeg er enig med lagmannsretten i at domstolene ikke fritt kan prøve den overordnede påtalemyndighets vurdering av inhabilitetsspørsmålet etter denne lovbestemmelse. Det vises i denne sammenheng til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1932-719 og Andenæs: «Straffeprosessen» side 3940. Jeg er også enig med lagmannsretten i at det i dette tilfelle ikke under noen omstendighet er noe reelt grunnlag for en inhabilitetspåstand.

Som saksbehandlingsfeil er videre påberopt at det er begått feil under saksforberedelsen ved at påtalemyndigheten foretok opptak av vitneprov før hovedforhandlingen. Det hevdes at etter

Side:728

straffeprosesslovens §266 kan politiet oppta forklaringer til bruk for etterforskningen, men etter at etterforskningen er avsluttet, kan politiet bare innhente bevis på de vilkår som er fastsatt i straffeprosesslovens §296, og i de former som er fastsatt i §184. I denne sak opptok politiet vitneforklaringer etter at etterforskningen var avsluttet og tiltale reist, og etter at forsvarerne hadde avgitt bevisoppgaver. I disse bevisoppgaver var også angitt hvilke forhold de oppgitte vitner skulle forklare seg om. Politiet opptok da forklaringer av de vitner som var oppført i bevisoppgavene, og som ikke allerede var avhørt under etterforskningen. Fremgangsmåten hevdes å være i strid med prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet. Det hevdes også at fremgangsmåten i dette tilfelle faktisk innebar at vitnebevis for den dømmende rett ble skadet eller ødelagt. - Også denne innsigelse ble gjort gjeldende av forsvaret som avvisningsgrunn ved begynnelsen av hovedforhandlingen for lagmannsretten, men førte ikke fram.

Etter min mening må det være klart at politiet har adgang til å innhente bevis, også vitneforklaringer, etter at tiltale er reist. Dette er i samsvar med praksis, og må også anses forutsatt i straffeprosesslovens §264 tredje ledd, jfr. Salomonsen «Den norske straffeprocesslov med kommentar», note 1 til §264. Jeg kan ikke finne det sannsynliggjort at det i dette tilfelle er skjedd en slik påvirkning av noe vitne ved de utenrettslige forklaringer at bevismaterialet for den dømmende rett ble skadet eller ødelagt. Jeg finner etter dette at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil på det grunnlag som her er omtalt.

Som saksbehandlingsfeil påberopes videre at det ble begått feil ved avhøret av vitnet F. Statsadvokaten begjærte fremlagt to brev som vitnet i 1969 og 1970 hadde skrevet til henholdsvis kriminalsjefen og politimesteren i Oslo. Forsvaret protesterte mot fremleggelsen under henvisning til straffeprosesslovens §336. Retten fant at brevene måtte kunne kreves fremlagt, men besluttet at lagmannen isteden skulle eksaminere vitnet i tilknytning til de forhold brevene gjaldt. F ble så pålagt å besvare lagmannens spørsmål. Hensikten med å trekke innholdet av brevene fram, kunne etter de ankende parters mening bare være å vise at F led av sykelige vrangforestillinger og dermed svekke tilliten til hans forklaring. En slik bevisførsel var unødvendig, idet lagmannsretten ville hatt et tilstrekkelig grunnlag for sin vurdering ved F's ordinære forklaring. Fremgangsmåten var også uheldig fordi den omstridte bevisførsel innebar en avsporing av en omfattende hovedforhandling. Dessuten tok brevene opp vanskelige spørsmål som - når de bare kom inn som bispørsmål under en slik hovedforhandling - lett kunne gi et uriktig inntrykk. - F skulle også etter straffeprosesslovens §177 vært fritatt for å forklare seg om de forhold som brevene omhandlet.

I tilknytning til de påberopte feil ved F's forklaring har forsvareren fremholdt at F på mange måter var det viktigste vitne om Bryhns forhold til Hansén, og at feilene kan ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat.

Jeg kan ikke se at det i tilknytning til F's vitneforklaring ble begått noen saksbehandlingsfeil. De spesielle regler i straffeprosesslovens §336 om «Bevisførelse, sigtende til at svække eller styrke et

Side:729

vidnes troværdighet i sin almindelighet» overlater spørsmålet om bevisførsel skal tillates til den dømmende rett, og Høyesterett har ikke noe grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av ønskeligheten eller nødvendigheten av den bevisførsel det her gjaldt. Jeg tilføyer at etter det opplyste ble det i dette tilfelle benyttet en spesiell fremgangsmåte av hensynsfullhet overfor F. Det er for øvrig ikke noe som tyder på at vitnets mentale helse ble trukket inn i eksaminasjonen på en måte som kunne være egnet til å skade hans «borgerlige aktelse». For min del vil jeg dessuten bemerke at det må anses tvilsomt om opplysninger som gjelder den mentale helse, etter oppfatningen i dag kan anses for å berøre «den borgerlige aktelse».

Som saksbehandlingsfeil gjøres endelig gjeldende to forskjellige innvendinger mot spørsmålene til lagretten.

Den ene innvending gjelder spørsmål 2 og 3 vedrørende B. Tiltalen mot B gikk - på samme måte som tiltalen mot A - ut på at han skulle ha uttalt at «Politimester Bryhn i Bergen samarbeidet med Gestapo i Sverige under krigen og at han var nazist». I samsvar med aktors forslag og mot forsvarerens protest ble dette tiltalepunkt splittet opp i to forskjellige spørsmål i spørsmålsskriftet til lagretten. I spørsmål 2 ble det spurt om B hadde beskyldt Bryhn for å ha samarbeidet med Gestapo i Sverige under krigen. I spørsmål 3 ble det spurt om B hadde beskyldt Bryhn for å ha vært nazist. Lagretten svarte «ja» på spørsmål 2, men «nei» på spørsmål 3. Forsvareren gjør gjeldende at denne oppsplitting i spørsmålsskriftet innebar en endring av det straffbare forhold ifølge tiltalebeslutningen, og derfor var i strid med straffeprosesslovens §342 første ledds første punktum. Selv om tiltalebeslutningen nok omfattet to forhold som, fremstilt hver for seg, ville omfatte to forskjellige beskyldninger, var de likevel der fremstilt som én beskyldning, ett straffbart forhold. Denne utforming av tiltalebeslutningen hadde også betydning for hvordan forsvaret la opp bevisførselen. Det hevdes at B ikke hadde noen foranledning til å føre bevis om to atskilte utsagn.

Jeg kan ikke se at det ved spørsmålsstillingen her er begått noen saksbehandlingsfeil. En oppsplitting av et punkt i tiltalebeslutningen slik det her ble gjort i spørsmålsskriftet til lagretten, innebar ikke at man gikk utenfor det straffbare forhold ifølge tiltalebeslutningen, jfr. straffeprosesslovens §342 første ledd. Det fremgikk klart også av tiltalebeslutningen at det her gjaldt to forskjellige beskyldninger. Jeg har for øvrig vanskelig for å forstå at oppsplittingen har kunnet virke skadelig for forsvarets bevisførsel.

Den annen innvending gjelder spørsmålene 4, 5, 6, 7, 8 og 9 vedrørende C, D og E. Det ble for disse stilt særskilte spørsmål om deres uttalelser i henholdsvis pressemeldingen og løpeseddelen. Det hevdes at disse uttalelser er en oppsummering av kritikken mot Bryhn for forskjellige forhold som strekker seg over et tidsrom av 30 år. Uttalelsene dekker hver for seg 6 forskjellige forhold. De domfelte hevder at de førte sannhetsbevis for de forskjellige forhold, men at styrken av sannhetsbeviset stilte seg forskjellig; deler av spørsmålene var ubestridt sanne. Det gjøres gjeldende at når forholdene er tatt med i samme spørsmål, har lagretten ikke kunnet vurdere

Side:730

sannhetsbeviset særskilt for de enkelte påstander, og at det var tilstrekkelig for fellelse at lagretten fant én av påstandene i hvert spørsmål ærekrenkende og usann. Det hevdes videre at den felles spørsmålsstilling har hatt som konsekvens at retten ikke har hatt veiledning i lagrettens kjennelse når det gjelder hvilke deler av uttalelsene som skulle mortifiseres.

Heller ikke denne innvending mot spørsmålene til lagretten kan føre fram. Først vil jeg peke på at det er naturlig i denne forbindelse å se uttalelsene i henholdsvis pressemeldingen og løpeseddelen i sammenheng. Spørsmålene gjengir uttalelsene i sitatsform, der de enkelte ledd dels avhenger av hverandre og dels forsterker hverandre. Slik tiltalebeslutningen lød og spørsmålene ble stilt, står man overfor ett straffbart forhold, og det er derfor ingen feil at det ble stilt ett spørsmål.

Jeg kan heller ikke se at denne spørsmålsstilling kan ha hatt konsekvenser for lagrettens bevisvurdering og for mortifikasjonsspørsmålet slik forsvareren hevder. Den felles spørsmålsstilling innebar at lagretten ikke kunne svare bekreftende på spørsmålene uten at den fant bevis ført for beskyldningene sett som helhet. Det fremgår både av aktors og forsvarerens prosedyre for Høyesterett at det ble søkt ført sannhetsbevis særskilt for de enkelte ledd i uttalelsene.

Jeg kan etter dette heller ikke finne grunnlag for anførselen om at retten som følge av den felles spørsmålsstilling ikke har hatt veiledning i lagrettens svar ved avgjørelsen av mortifikasjonsspørsmålet. Det kan ikke være noe til hinder for å utelate enkelte ledd i uttalelsene fra mortifikasjon, slik lagmannsretten i samsvar med påtalemyndighetens forslag har gjort.

Når det gjelder rettsanvendelsen er det blant annet fremholdt at lagmannen i sin rettsbelæring har gitt uttrykk for en uriktig rettsoppfatning om forholdet mellom grunnlovens §100 og straffrlovens regler om ærekrenkelser. Denne del av rettsbelæringen ble protokollert og lyder:

«Det er fastslått ved hevdbunden konstitusjonell praksis at prinsippet om ytringsfrihet i Grunnlovens §100 ikke er til hinder for at det fastsettes straff for ærekrenkende uttalelser og beskyldninger. Disse gjelder også med hensyn til bestemmelsen om frimodige ytringer om statsstyrelsen. Dette betyr at det er ytringsfrihet i den forstand at ingen skal kunne straffes for å ha gitt uttrykk for meninger som strider mot Regjeringens eller andre oppfatninger, men Grunnloven beskytter ikke et hvilket som helst utsagn i politisk kamp eller i politisk øyemed. Den forbyr ikke å straffe for usanne ærekrenkende beskyldninger selv om disse er fremsatt under politisk kamp eller i politisk øyemed. Etter den oppfatning av Grunnloven som jeg mener er den rette og som lagretten må legge til grunn, er det derfor i denne sak fra Grunnlovens side intet til hinder for å straffe for de ærekrenkende beskyldninger det her er tale om.»

I ankeerklæringen er gjort gjeldende at grunnlovens §100 innebærer at rent politiske uttalelser ikke kan være gjenstand for strafforfølgning, og at de domfeltes uttalelser ikke retter seg mot Bryhns

Side:731

person først og fremst, men er uttalelser i en politisk valgkamp. Videre er hevdet at i den utstrekning uttalelsene også rammer Bryhn personlig, må det ved den strafferettslige vurdering tas i betraktning at det dreier seg om «frimodige Yringer om Statsstyrelsen».

Under prosedyren for Høyesterett er det blant annet vist til Høyesteretts kjennelse Rt-1978-590 i saken mot forfatteren A og forlagsdirektør B. Her ble mortifikasjonsreglene anvendt på politiske ytringer i en roman, men det fremgår av kjennelsen at grunnlovens §100 har betydning som tolkingsfaktor når ærekrenkelsesbestemmelsene skal anvendes på politiske utsagn. Etter nevnte kjennelse skal det skje en interesseavveining. Dette er ikke kommet til uttrykk i rettsbelæringen.

Etter min mening kan det ikke anses å foreligge noen feil ved rettsbelæringen i denne sak. Det er riktig, som lagmannen der har uttalt, at straffebestemmelsene for ærekrenkelser også gjelder i forhold til «frimodige ytringer om statsstyrelsen», og at grunnloven ikke beskytter «et hvilket som helst utsagn i politisk kamp eller i politisk øyemed». Det kan heller ikke være noen feil at lagmannen har gitt uttrykk for en bestemt oppfatning av grunnlovens betydning i denne sak. Rettsbelæringen må på dette punkt ses på bakgrunn av en omfattende bevisførsel og prosedyre. Jeg tilføyer i denne forbindelse at også Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen. Grunnloven kan i dette tilfelle ikke være til hinder for straff. Saken gjelder uttalelser som etter sitt innhold er klart ærekrenkende, og som ved den form de domfelte benyttet fikk en stor spredning. Selv om grunnlovens §100 kan gi grunnlag for en innskrenkende tolking av ærekrenkelsesbestemmelsene i forhold til politiske utsagn, slik at det må foretas en interesseavveining, kan et slikt synspunkt ikke få noen anvendelse i forhold til grove og usanne personlige beskyldninger som det her er spørsmål om. Også en interesseavveining måtte her klart falle ut til fordel for den injurierte.

Det er videre gjort gjeldende at enkelte av de uttalelser de domfelte er dømt for ikke er straffbare etter straffelovens §247. Det gjelder uttalelsene om at F forsøkte å reise sak mot Bryhn etter krigen, at Bryhn var innblandet i ødeleggelsen av Kjesæterarkivet, og at Bryhn ble sparket oppover fra sjefsstillingen i «SIPO».

De utsagn det her er spørsmål om, er ledd i de uttalelser som ble fremsatt i pressemeldingen og løpeseddelen. Som jeg gav uttrykk for under behandlingen av anken over saksbehandlingen, må disse uttalelser ses i sammenheng. Det er således ikke spørsmål om å vurdere straffbarbeten av de enkelte ledd eller påstander.

Som en feil ved rettsanvendelsen er det videre gjort gjeldende at rettsbelæringen på ett punkt innebar en feil med hensyn til sannhetsbeviset. Denne del av rettsbelæringen er protokollert og lyder:

«Det er ikke nok om lagretten skulle finne at fornærmede objektivt sett har samarbeidet med Hansén. Når fornærmede er beskyldt for å ha samarbeidet med «den svenske nazispion og provokatør Thore Hansén», må de tiltalte også føre bevis for at han var seg bevisst at Hansén var nazispion eller provokatør eller at fornærmede iallfall burde forstå det.»

Side:732

De domfelte hevder at det, hensett til de særlige forhold som forelå under krigen, må være tilstrekkelig at det var klanderverdig av Bryhn å fortsette kontakten med Hansén etter de advarsler han hadde fått. Utsagnene kan også forstås på denne måte, og i forhold til spørsmålet om straff er det avgjørende hva avgiveren av utsagnet har ment.

Heller ikke på dette punkt kan jeg se at det foreligger noen feil ved rettsbelæringen. Etter det innhold utsagnene har, kan sannhetsbevis ikke anses ført med mindre det godtgjøres at Bryhn burde ha forstått at Hansén var nazispion eller provokatør.

Jeg finner at også anken over straffutmålingen må forkastes. Jeg kan på dette punkt i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har også fremhevet de forhold som kan anses som formildende omstendigheter ved straffutmålingen. Etter en samlet vurdering kan jeg ikke finne at de idømte bøter og subsidiære fengselsstraffer er for strenge.

C, D og E anker også over at de er pålagt å betale oppreisning. Subsidiært anker de over beløpets størrelse. Da anken over straffeog mortifikasjonsspørsmålet ikke har ført frem, følger det imidlertid av straffeprosesslovens §448 at Høyesterett ikke kan prøve lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet. Denne kan i tilfelle bare angripes ved sivil anke, jfr. §449 annet ledd. Denne forståelse av loven er i samsvar med Høyesteretts tidligere praksis, jfr. for eksempel kjennelse i Rt-1974-628.

Etter straffeprosesslovens §458 annet ledd kan Høyesterett heller ikke prøve lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

1. Anken forkastes for så vidt angår straff og mortifikasjon.

2. Anken avvises for så vidt angår oppreisning og saksomkostninger.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Blom og Heiberg: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann H.F. Marthinussen og lagdommerne Ole Johan Helle og Bjarne Danielsen):

Ved tiltalebeslutning av 15. april 1977 har statsadvokaten i Bergen og Hordaland satt 1. A, født xx.xx.1928, 2. B, født xx.xx.1949, 3. C, født xx.xx.1942, 4. D, født xx.xx.1941 og 5. E, født xx.xx.1945, under tiltale ved Gulating lagmannsrett «til fellelse etter

I. strl. §247, 1. strl.alt. - - -

derved at de tiltalte nr. 1 og 2

den 27.8.1975 i Bergen, på medlemsmøte i Bergen Jern og Metall, Avd. 5, Bergen, hvor ca. 200 personer samt en journalist og en fotograf fra Bergens Arbeiderblad var tilstede, i talerinnlegg blant annet uttalte at «politimester Bryhn i Bergen samarbeidet med Gestapo i Sverige under krigen og at han var nazist», hvilke beskyldninger var egnet til å skade

Side:733

politimester Bryhn's gode navn og rykte og tap for den i hans stilling fornødne tillit,

II. strl §247, 2. straffalt. - - -

derved at de tiltalte nr. 3, 4 og 5

den 8.9.1975 i Bergen, på en pressekonferanse avholdt av Rød Valgallianse, hvor journalister fra dagspressen og kringkastingen var innbudt og tilstede utleverte

1. et trykt skrift, benevnt «Pressemelding fra Rød Valgallianse», med blant annet følgende innhold:

«Asbjørn Bryhn, reaksjonær politimann som samarbeidet med nazistene under krigen.

Asbjørn Bryhn samarbeidet med den svenske nazispionen og provokatøren Tore Hansén under krigen. Like etter forsøkte da den norske F å få reist rettssak mot Bryhn angående dette forhold, uten å lykkes. Asbjørn Bryhn har vært innblandet i ødeleggingen av viktige deler og kanskje hele det såkalte Kjesæterkartoteket som ble bygd opp av rapporter fra flyktninger som kom over til Kjesæter i Sverige. Den rollen som Bryhn har spilt her, bør frem i lyset»,

2. et trykt skrift benevnt «til arbeiderklassen og alle motstandarar av politstat i Bergen» med blant annet følgende innhold:

«Med i politileiinga i Bergen sit to ytterleggåande reaksjonære terroristar. Dei har begge særdeles svarte register.

Bryhn vart sparka oppover fra sjefsstillinga i SIPO. Han er enno ikkje reinvaska fra skuldingane fra 1946 om at han gjorde teneste for Gestapo i Stockholm. Kan han det tru? Gje desse terroristane sparken!»,

hvilke beskyldninger var egnet til å skade politimester Bryhn's gode navn og rykte og tap for den i hans stilling fornødne tillit.

I medhold av strl. §253 vil det bli lagt ned påstand om at følgende beskyldninger blir erklært døde og maktesløse:

1. «Politimester Bryhn i Bergen samarbeidet med Gestapo i Sverige under krigen og var nazist»,

jfr. tiltalebeslutningens post I,

2. «Asbjørn Bryhn, reaksjonær politimann som samarbeidet med nazistene under krigen.

Asbjørn Bryhn samarbeidet med den svenske nazispionen og provokatøren Tore Hansén under krigen.

Asbjørn Bryhn har vært innblandet i ødeleggingen av viktige deler og kanskje hele det såkalte Kjesæterkartoteket som ble bygd opp av rapporter fra flyktninger som kom over til Kjesæter i Sverige.», jfr. tiltalebeslutningens post II, pkt. 1,

3. «Med i politileiinga i Bergen sit to ytterleggåande reaksjonære terroristar. Dei har begge særdeles svarte register.

Bryhn vart sparka oppover fra sjefsstillinga i SIPO. Han er enno ikkje reinvaska for skuldingane fra 1946 om at han gjorde teneste for Gestapo i Stockholm.», jfr. tiltalebeslutningens post II, pkt 2.» - - -

Tiltalte nr. 1, A, har opplyst at han er platearbeider/sveiser, - - - han er gift og forsørger hustru og 1 barn. Han har oppgitt at han har en formue på ca. kr. 20 000 og at hans inntekt er kr. 60 000, men at han for tiden er sykemeldt. Foruten vanlig folkeskole har han yrkesskole og realskole. Han er ikke straffet.

Side:734

Tiltalte nr. 2, B, har oppgitt at han er platearbeider, - - - er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han har ingen formue og oppgir sin inntekt til i underkant av kr. 60 000. Foruten fagutdannelse har han gymnas og mellomfagseksamen i historie og norsk. Han er ved dom av Bergen byrett 20. oktober 1977 bøtelagt for overtredelse av strl. §350 og §326, for øvrig er han ikke straffet.

Tiltalte nr. 3, C, er lektor, - - - er gift og har 2 barn, som han forsørger, han har oppgitt at han ikke har formue og at hans inntekt er kr. 75 000. Han har for tiden permisjon. Han er ikke straffet.

Tiltalte nr. 4, D, er cand.filol. og lærer, - - - han er gift og forsørger 1 barn. Han har ingen formue og har oppgitt sin inntekt til ca. kr. 70 000. Han er ikke straffet.

Tiltalte nr. 5, E, er platemontør, - - -, er gift og forsørger 2 barn. Han har oppgitt at han ikke har formue og at hans inntekt er ca. kr. 65 000. Han har gjennomgått gymnas og har universitetsstudier og har dessuten fagutdannelse. Ved Bergen forhørsretts dom av 4. juni 1970 er han straffedømt for overtredelse av mil. strl. §34 annet ledd.

Alle de tiltalte har erkjent seg ikke straffskyldige.

Lagretten er blitt forelagt ialt 9 spørsmål i samsvar med tiltalebeslutningen. Lagretten har svart ja på samtlige spørsmål, bortsett fra ett som gjelder tiltalte B. Etter dette er B ikke skyldig i å ha kalt fornærmede «nazist», men bare i å ha sagt at han samarbeidet med Gestapo under krigen. For øvrig er samtlige skyldige i henhold til tiltalen, og de vil bli dømt nr. 1 og 2 hver for én forbrytelse mot strl. §247, 1. pkt., nr. 3-5 for to forbrytelser mot samme paragrafs 2. pkt., idet retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen.

Ved straffutmålingen kommer for de tiltalte nr. 3-5 strl. §63 til anvendelse, og for tiltalte nr. 2, B, strl. §64. Ved straffutmålingen kommer i skjerpende retning i betraktning at de tiltalte felles for grove og ondsinnede beskyldninger mot en embetsmann, som for en vesentlig del refererer seg til hans forhold under krigen og som må fremstille seg som særlig krenkende på bakgrunn av at fornærmede etter det som er fremkommet, ytet et fremragende og fortjenestefullt arbeid i kampen for Norges frihet. Dette gjelder særlig for de beskyldninger som er inntatt i de to trykte publikasjoner som tiltalen gjelder, og som derved får en særlig ondartet karakter. På den annen side må det i formildende retning tas noe i betraktning at disse beskyldninger for en vesentlig dels vedkommende har vært fremsatt tidligere, særlig i pressen like etter krigen, uten at det da har vært reagert på beskyldningene. Retten finner også å kunne ta et visst hensyn til at beskyldningene som det her dreier seg om er fremkommet under en valgkamp, og når det gjelder de uttalelser de tiltalte A og B er kommet med, antas det å måtte legges ikke så liten vekt på at de er fremkommet under en nokså opphetet debatt på et fagforeningsmøte og under drøftelser av en fagforeningsaksjon som tok sikte på å styrke politiet og som de tiltalte var meget uenige i.

De beskyldninger av ærekrenkende art som de tiltalte domfelles for, må i høy grad anses egnet til å skade fornærmedes gode navn og rykte eller den tillit han hadde behov for i sin stilling som politimester. Det må legges til grunn at beskyldningene og de tiltaltes handlemåte har vært en betydelig påkjenning for fornærmede, og det vil derfor også bli pålagt de tiltalte nr. 35 å yte fornærmede oppreisning for den skade av ikke økonomisk art som han

Side:735

antas påført, jfr. lov av 13. juni 1969 §3-6 første ledd. Etter omstendighetene finner retten det rimelig å fastsette oppreisningen til kr. 20 000, som de tre tiltalte vil svare solidarisk for i h.h.t. strl. ikrafttredelseslov §26.

Under hensyntagen til dette vil straffen for disse tre tiltalte bli fastsatt til en bot på kr. 8 000 for hver, subsidiært 30 dagers fengsel. Fengselsstraff har retten for øvrig ikke funnet tilstrekkelig grunn til å idømme etter det som er nevnt. For de tiltalte A og B fastsettes straffen til bøter på henholdsvis kr. 2 000 og kr. 1 000, subsidiært fengsel i henholdsvis 15 og 10 dager.

Retten finner at de tiltalte dessuten må pålegges å betale saksomkostninger i h.t. strprl. §451, jfr. §452. Omkostningsbeløpet fastsettes til kr. 1 000 for A, kr. 500 for B, og kr. 2 000 for hver av de øvrige.

Statsadvokaten har påstått mortifikasjon av de ærekrenkende be skyldninger slik det fremgår av tiltalebeslutningen, idet han har vist til strl. §253. Det er ikke gjort noen innvending og påstanden tas til følge. De tiltalte har hatt den anledning til å føre sannhetsbevis som er et vilkår for mortifikasjon. Slikt bevis er ikke ført.

Dommen er enstemmig. - - -