RG-1998-294

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-05-23
Publisert:	RG-1998-294 (55-98)
Stikkord:	Bankrett, Avtalerett, Finansiering, Oppsigelse
Sammendrag:
Saksgang:	Midt-Trøndelag herredsrett Nr. 95-00058 A og 95-00226 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00582 A og LF-1996-00583 A. Lagmannsrettens dom anket til Høyesterett - nektet fremmet se HR-1997-00686K .
Parter:	Sak 96-00582 A: Ankende part: Grus & Betong AS, Hommelvik (Prosessfullmektig: Johan Lutdal, Trondheim). Motpart: Sparebanken Midt-Norge, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Joar Grimsbu, Trondheim). Sak 96-00583 A: Ankende parter: 1. Per Jarle Wigum, Hommelvik. 2. Aage Wigum, Trondheim (Prosessfullmektig: Johan Lutdal, Trondheim). Hjelpeintervenient: Grus & Betong AS, Hommelvik (Prosessfullmektig: Johan Lutdal, Trondheim). Motpart: Sparebanken Midt-Norge, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Joar Grimsbu, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø - Mindretall: Lagdommer Aage Rundberget
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §44, §75, §98, Konkursloven (1984) §135

Sakene gjelder erstatningskrav som en bedrift og dens to hovedaksjonærer har rettet mot en sparebank, idet det er gjort gjeldende at bankens oppsigelse av sitt engasjement med bedriften er uberettiget og har påført bedriften og dens aksjonærer økonomisk tap.

Selskapet Grus & Betong AS (Grus & Betong) ble stiftet den 2. oktober 1971. Bedriften drev i flere år salg av forskjellige grusprodukter, med utgangspunkt i egen drift av grusforekomster i Verrabotn i Nord-Trøndelag. Selskapets aksjekapital var opprinnelig på 10.000 kroner, men er flere ganger blitt forhøyet, siste gang til 1 mill kroner. Etter den siste aksjekapitalutvidelsen var det 400 aksjer i selskapet. Disse var fordelt med 199 aksjer hver til brødrene Per Jarle og Aage Wigum og to aksjer til deres far, Johan P. Wigum. En tredje bror, Bjarne Wigum, var opprinnelig aksjonær i selskapet, men trakk seg tidlig ut.

Sparebanken Midt-Norge (banken) var bankforbindelse for Grus & Betong fra 1987 til 1991, da banken sa opp engasjementet. Banken bevilget i løpet av den nevnte periode bedriften et byggelån på ca 2,2 mill kroner som ble konvertert i et valutalån, to gjeldsbrevlån på til sammen ca 1,3 mill kroner og kassekreditt med en uttaksgrense på 800.000 kroner. I tillegg hadde Grus & Betong et lån i finansieringsselskapet Lefac på 3,8 mill kroner, foruten betydelig gjeld til andre kreditorer. Per Jarle og Aage Wigum (brødrene Wigum) hadde stilt personlig garanti overfor banken med til sammen ca 1,6 mill kroner.

Selskapets driftsresultater var positive i årene 19871990, men i 1991 fremkom et driftsunderskudd på nesten 1/2 mill kroner. Dersom finanskostnadene ble trukket inn, og ekstraordinære inntekter ble holdt utenfor, fremkom til dels meget betydelige årlige underskudd i den nevnte periode. For 1991 fremkom da et underskudd på nesten 1,4 mill kroner. Bedriften hadde ved inngangen til 1991 overtrukket kassekreditten betydelig. Overtrekket hadde skjedd etter at banken hadde gitt samtykke til dette, som ledd i en regulering av valutalånet, idet betalingsterminene for dette lån ikke var overholdt.

Bankens engasjement med Grus & Betong ble fra 1987 til våren 1991 håndtert av dens avdelingskontor i Malvik, under ledelse av banksjef Johan Østbyhaug. Fra 1. mai 1991 ble bankens regionstruktur endret, idet avdelingen i Malvik ble lagt inn under region Stjørdal. Håndteringen av engasjementet med Grus & Betong ble samtidig overtatt av regionkontoret i Stjørdal, under ledelse av regiondirektør Per Ivar Mohrsen.

Grus & Betong tilskrev banken den 18. april 1991, med søknad om ytterligere lån og garantier for til sammen kr 5650000,-. Søknaden gjaldt finansiering i forbindelse med planlagte leveranser av grusprodukter til det tyske industriselskapet Raab-Karcher GmbH (Raab-Karcher), som Grus & Betong stod i forhandlinger med. Våren og sommeren 1991 ble det utvekslet en rekke brev og avholdt flere møter mellom Grus & Betong og banken i anledning av kredittsøknaden.

Flere av tvistepunktene i saken gjelder den rettslige vurdering av det som passerte mellom partene i løpet av dette tidsrom. Ett av tvistepunktene er om banksjef Østbyhaug har avgitt muntlig tilsagn om lån, eller skapt forventninger om dette som i tilfelle kan forplikte banken. Et annet punkt gjelder forståelsen av et krav om tilførsel av ny egenkapital med 2 mill kroner som banken stilte i anledning av kredittsøknaden. Et tredje tvistepunkt knytter seg til bankens vurdering av de disposisjoner som Grus & Betong foretok i forbindelse med bankens krav om ny egenkapital.

Banken gikk til oppsigelse av Grus & Betongs engasjement den 3. september 1991. Grus & Betong protesterte mot oppsigelsen i brev 10. september s.å., men banken fastholdt oppsigelsen. Banken fulgte opp med påkrav for innfrielse av alle mellomværender, konkursvarsel, samt tiltredelse av factoringpant mm. Saken ble for bankens vedkommende løst ved at entreprenørbedriften Eeg-Henriksen AS stilte garanti og senere innfridde engasjementet med kr 3150000,-. Bankens totale engasjement med Grus & Betong utgjorde da kr 5446645,-, og bankens tap utgjorde følgelig kr 2296645,-.

Brødrene Wigum ble slått konkurs ved kjennelse av Frostating lagmannsrett den 5. mai 1994. Bobehandlingen er senere innstilt og boene tilbakelevert i medhold av konkursloven §135. Grus & Betong ble slått konkurs ved kjennelse av Midt-Trøndelag skifterett den 3. november 1995. Konkursåpningskjennelsen ble etter kjæremål stadfestet av Frostating lagmannsrett den 29. desember s.å. Bobehandlingen i dette konkursboet er ennå ikke avsluttet. Styret og aksjonærene i Grus & Betong har fremsatt begjæring om tvangsakkord under konkurs, og har den 22. april 1997 tilskrevet bostyreren i den forbindelse.

Grus & Betong reiste sak mot banken ved stevning 21. februar 1995 til Midt-Trøndelag herredsrett, med krav om erstatning for det tap selskapet var blitt påført pga bankens oppsigelse av engasjementet. I stevningen ble krevet erstatning med inntil 34,5 mill kroner med tillegg av renter, men under hovedforhandlingen ble kravet begrenset oppad til kr 20 mill samt renter. Brødrene Wigum, hvis boer da var under konkursbehandling, reiste sak mot banken ved stevning 9. august 1995 til Midt-Trøndelag herredsrett. Det ble krevet erstatning med inntil 30 mill kroner med tillegg av renter, men under hovedforhandlingen ble kravet begrenset oppad til 20 mill kroner samt renter.

Verken Grus & Betongs konkursbo eller brødrene Wigums konkursboer trådte inn i sakene. Grus & Betong fullførte således i egenskap av konkursdebitor det søksmål som bedriften hadde anlagt før den gikk konkurs, mens brødrene Wigum reiste sak på egen hånd etter at de var slått konkurs. Det antas at konkursdebitor har adgang til dette, jf Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind 1, side 237 og de avgjørelser det er vist til der.

Midt-Trøndelag herredsrett avsa dom i de to sakene den 11. mars 1996. Domsslutningene lyder slik:

"Sak nr 58/1995 A. Erstatningskrav fra Grus & Betong AS.

Slutning:

1. Sparebanken Midt-Norge frifinnes.

2. Grus & Betong AS dømmes til å erstatte Sparebanken Midt-Norge v/advokat Joar Grimsbu, Trondheim, saksomkostninger med kr 340167,25 - trehundreogførtitusenetthundreogsekstisju 25/100 - kroner innen 2 - to - uker med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Sak nr 226/1995 A. Erstatningskrav fra Per Jarle Wigum og Aage Wigum.

Slutning:

1. Sparebanken Midt-Norge frifinnes.

2. Per Jarle og Aage Wigum dømmes til å erstatte Sparebanken Midt-Norge v/advokat Joar Grimsbu, Trondheim, saksomkostninger med kr 52000,- - femtitotusen - kroner innen 2 - to - uker med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer."

Grus & Betong og brødrene Wigum har anket dommen til Frostating lagmannsrett. Grus & Betong har erklært hjelpeintervensjon for brødrene Wigum, jf tvistemålsloven §75. Grus & Betongs konkursbo har ikke trådt inn i ankesaken. Sakene er forent til felles forhandling i medhold av tvistemålsloven §98 første ledd. Johan Lutdal, som sammen med Per Jarle og Aage Wigum utgjør styret i Grus & Betong, ble gitt tillatelse til å være prosessfullmektig for de ankende parter, jf tvistemålsloven §44 annet ledd.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim i tidsrommet 16.- 29. april 1997 (9 rettsdager). Per Jarle og Aage Wigum avga partsforklaring. Advokat Rune Haglund møtte for Sparebanken Midt-Norge, dog uten å avgi forklaring. Det ble avhørt 13 vitner, hvorav 2 er nye for lagmannsretten. I tillegg ble vist en rekke bilder fra grus- og utskipningsanlegget i Verrabotn, samt for øvrig foretatt dokumentasjon slik som protokollert i rettsboken.

Sakene står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som de gjorde for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, samt partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.

Grus & Betong AS har til støtte for anken gjort gjeldende følgende hovedanførsler:

Banken hadde påtatt seg en avtalerettslig forpliktelse til å innvilge et nytt lån til bedriften. I alle fall hadde banken på grunn av sin opptreden skapt en forventning om ytterligere finansiering. Oppsigelsen av engasjementet var derfor i strid med de forpliktelser som banken tidligere hadde påtatt seg.

Grus & Betong har ikke utvist tillitsbrudd i forhold til banken. Det forelå heller ikke mislighold av tidligere engasjementer, som banken kunne påberope som grunnlag for oppsigelsen.

Subsidiært må banken være erstatningsansvarlig på grunn av den måten som oppsigelsen ble gjennomført på. Bankens opptreden oppfylte ikke de krav til bankfaglige vurderinger og hensynsfull behandling av kunden som følger av rettspraksis.

Banken er erstatningsansvarlig for det tap som er inntrådt på grunn av oppsigelsen i seg selv og måten den ble gjennomført på. Erstatningskravet omfatter meget betydelige salgsinntekter som Grus & Betong har gått glipp av. Kravet til årsakssammenheng mellom bankens handlinger og bedriftens tap er oppfylt.

Til støtte for hovedanførslene har Grus & Betong i det vesentlige gjort gjeldende:

I løpet av vinteren 1990/1991 sto Grus & Betong i forhandlinger om meget betydelige grusleveranser til Raab-Karcher. Banken ble holdt orientert om forhandlingene, og var positiv til å yte lån i forbindelse med eksportfremstøtet. I løpet av våren og sommeren 1991 avga banken muntlige og skriftlige tilsagn om ytterligere kreditt. Bankens løfte omfattet lån og garantier med til sammen kr 5650000,-.

Muntlige lånetilsagn ble avgitt av banksjef Østbyhaug på et møte i banken den 11. april 1991 og i forbindelse med en befaring i Verrabotn den 15. s.m. Det er vist til forklaring av Lidvard Fines, som var til stede ved befaringen. Som grunneier og potensiell avtalepart ville han forsikre seg om at bedriften oppnådde finansiering før han inngikk avtale om rett til uttak på hans grunn. Inngåelsen av den såkalte gabbroavtalen mellom Fines og Grus & Betong senere samme dag bekrefter at Fines festet lit til at banken ville innvilge kredittsøknaden.

Det eneste vilkår banken hadde oppstilt i forbindelse med de muntlige lånetilsagnene var at Grus & Betong oppnådde bindende avtale om levering av grusprodukter til Raab-Karcher. Skriftlig avtale om dette ble inngått i juni 1991. Avtalen regulerte alle forhold av betydning for at leveransene kunne gjennomføres.

Bankens krav om tilførsel av ny egenkapital med 2 mill kroner, som ble fremsatt i brev 7. mai 1991, var i strid med det kredittløfte som banksjef Østbyhaug tidligere hadde avgitt. Kravet om tilførsel av ny egenkapital var dessuten basert på en uriktig vurdering, idet banken hadde fullgod sikkerhet i anleggsmidler, grusrettigheter og varelager.

Bankens brev 14. mai 1991 inneholdt et selvstendig kredittløfte, som innebar at banken ville yte kreditt i samme utstrekning som Grus & Betong skaffet ny egenkapital. Brevet oppstilte ingen forbehold om at kreditten bare skulle gjelde dekning av forfalt gjeld til usikrede kreditorer. Tilsagnet om kreditt hadde derfor direkte adresse til Raab-Karcherkontrakten.

Kravet om tilførsel av ny egenkapital ble under enhver omstendighet oppfylt av Grus & Betong. Det private lån på 2 mill kroner som brødrene Wigum opptok av Otto Chr. Ringkjøb, ble benyttet til innfrielse av Lefacs fordring mot Grus & Betong. Banken hadde på forhånd akseptert at den tilførte egenkapital kunne benyttes på denne måten. Innfrielsen av Lefacs fordring hadde som konsekvens at egenkapitalen for Grus & Betong ble forbedret med 2 mill kroner. Det forhold at Ringkjøb midlertidig overtok Lefacs panterett med førsteprioritet i Vandbakkforekomsten endret ikke dette.

Gjennom våren og sommeren 1991 oppstilte banken nye og skjerpede betingelser for å yte kreditt til Raab-Karcher prosjektet. Bankens brev 15. august 1991 til Grus & Betong er et eksempel på dette, idet banken krevet bekreftelse for at egenkapitalen var innbetalt "i aksjekapital", mens den tidligere hadde samtykket i at den tilførte egenkapital ble benyttet til innfrielse av Lefacs fordring. Samlet sett viser disse forhold at det ikke ble foretatt en bankfaglig forsvarlig behandling av Grus & Betongs lånesøknad.

Oppsigelsesbrevet av 3. september 1991 inneholder feil og uklarheter. Lefacs fordring var ikke overtatt av en annen kreditor, idet Ringkjøb ikke hadde krav mot Grus & Betong. Anførselen om mislighold fra Grus & Betongs side er i det vesentlige uholdbar, og kan bare ha gyldighet i forhold til et gjeldsbrevlån på kr 510000,-, hvor bedriften hadde unnlatt å betale en termin som forfalt 30. april 1991. Banken hadde imidlertid ikke tidligere påberopt dette som mislighold, og kunne da ikke gjøre forholdet gjeldende som oppsigelsesgrunn. I tillegg hadde banken fullgod sikkerhet for sine krav.

Bankens håndtering av forholdet til Grus & Betong i tiden etter oppsigelsen var illojal og lite hensynsfull. Fremsettelsen av konkursvarsel mot bedriften den 21. oktober 1991 viser dette. Siv.ing. Agnar Dalsegs verdivurdering av Grus & Betong, som var meget lav og som forelå allerede den 21. november 1991, var rekvirert av banken for å benyttes som grunnlag for en konkursbegjæring.

Avviklingen av engasjementet med Grus & Betong skjedde uten hensyn til bedriftens behov for å få rimelig tid til å skaffe alternativ finansiering og oppnå avtale med andre interessenter. Banken opprådte illojalt, bl.a. ved å ettergi over 2 mill kroner av kravet mot Grus & Betong da det ble klart at Eeg-Henriksen gruppen skulle innfri i egenskap av garantist. Med hensyn til de krav som må stilles til en bank ved avviklingen av et låneengasjement er vist til RG-1994-699.

Tapsberegningen for Grus & Betong er foretatt med utgangspunkt i kalkulert dekningsbidrag pr tonn grus som bedriften har gått glipp av på grunn av bankens oppsigelse av engasjementet. Salgsprisen er oppgitt til kr 50,- pr tonn fob Fines kai. Produksjonskostnadene varierer fra kr 23,20 til kr 29,80 pr tonn etter ulike alternativer. Dekningsbidraget pr tonn varierer i tråd med dette fra kr 20,20 til kr 26,80 pr. tonn. I henhold til kontrakten med Raab-Karcher skulle grusen leveres cif nordtysk havn for kr 100,- pr tonn. Frakten ville ikke ha oversteget kr 50,- pr tonn.

Kontrakten med Raab-Karcher omfattet levering av 80.000 tonn grus det første året og 200.000 tonn i de påfølgende år. Tapet omfatter perioden f.o.m. 1991 t.o.m. 1995, og er beregnet til kr 24466000,-. Erstatningskravet er begrenset oppad til 20 mill kroner.

Grus & Betong AS har nedlagt slik påstand:

"1. Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, Trondheim, dømmes til å betale Grus & Betong AS v/styrets formann, 7550 Hommelvik, en erstatning oppad begrenset etter rettens skjønn til kr 20000000,- - tyve millioner kroner - med tillegg av 12% rente årlig fra 01.01.96 til betaling skjer.

2. Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, Trondheim, tilpliktes å erstatte Grus & Betong AS v/styrets formann, 7550 Hommelvik, sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten."

Per Jarle Wigum og Aage Wigum har henholdt seg til de anførsler som er fremsatt av Grus & Betong, for så vidt gjelder grunnlaget for erstatningskravet. Det vises derfor til gjengivelsen av Grus & Betongs anførsler foran.

Tapsberegningen for brødrene Wigum omfatter for det første tap av aksjene i Grus & Betong. Verdien av aksjene er vurdert til å utgjøre 20 mill kroner. I tillegg kommer tap av lønn i perioden 1. september - 31. desember 1991 med 1 mill kroner. Brødrene Wigum hadde krav på royalty med 1 krone hver pr tonn solgt grus, noe som for perioden 1991 - 1995 utgjør til sammen kr 2706000,-. Tapet er etter dette beregnet til kr 23706000,-, men kravet er begrenset oppad til 20 mill kroner.

Per Jarle Wigum og Aage Wigum har nedlagt slik påstand:

"1. Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, Trondheim, dømmes til å betale Per Jarle Wigum og Aage Wigum en erstatning oppad begrenset etter rettens skjønn til kr 20000000,- - tyve millioner kroner - med tillegg av 12% rente årlig fra 01.01.96 til betaling skjer.

2. Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, Trondheim, tilpliktes å erstatte Per Jarle Wigum og Aage Wigum sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten."

Sparebanken Midt-Norge har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den økonomiske situasjon for Grus & Betong var meget dårlig gjennom hele perioden 1986-1990. Omsetningen var alt for liten til å forsvare kapitalkostnadene, som ble mangedoblet iløpet av perioden. Det meste av bedriftens produksjon i årene 1988-1990 gikk til oppbygging av varelageret. Verdien av dette var sterkt overvurdert av Grus & Betong. Egenkapitalen var klart negativ ved årsskiftet 1990-1991. Samtidig ble bedriften utsatt for sterk pågang fra kreditorene.

Banken holdt seg løpende orientert om den økonomiske utvikling i Grus & Betong så lenge engasjementet varte. Ved vurderingen av om banken har avgitt bindende tilsagn om ny kreditt og de vilkår som banken oppstilte for å vurdere kredittsøknaden må det ses hen til Grus & Betongs økonomiske situasjon, jf foran.

Banken har ikke på noe tidspunkt avgitt tilsagn om lån til Grus & Betong i forbindelse med Raab-Karcherkontrakten. At representanter for banken deltok i møter hvor brødrene Wigum orienterte om bedriftens fremtidsmuligheter kan ikke oppfattes som et samtykke til ytterligere kreditt.

Bankens møte med ledelsen i Grus & Betong i Verrabotn den 15. april 1991 var av orienterende art. Banksjef Østbyhaug avga ikke tilsagn om lån til finansiering av Raab-Karcherprosjektet. Den etterfølgende opptreden fra Grus & Betongs side, herunder lånesøknaden av 18. april 1991, viser at heller ikke bedriften la til grunn at banken hadde forpliktet seg til å innvilge søknaden.

Kravet om at Grus & Betong måtte tilføres ny egenkapital med minimum 2 mill kroner før lånesøknaden kunne behandles, som banken oppstilte i brev 7. mai 1991, var et nødvendig og saklig vilkår. Den økonomiske situasjon i bedriften var bekymringsfull, og man hadde i lengre tid hatt store vanskeligheter med å betjene gjelden.

Bankens tilbud i brev 14. mai 1991 om å yte lån med det samme beløp som Grus & Betong fremskaffet i ny egenkapital gjaldt ikke Raab-Karcher prosjektet. Brevet hadde sammenheng med den sterke kreditorpågangen mot Grus & Betong våren 1991, og tilsagnet gjaldt lån til dekning av forfalte krav for å unngå tvangsforfølgning og konkurs. Banken presiserte ved flere anledninger sommeren 1991 dette skriftlig overfor Grus & Betong.

Bedriften har ikke oppfylt bankens krav om tilførsel av ny egenkapital. Aksjekapitalen er ikke blitt utvidet, og det er heller ikke ytet ansvarlig lån til bedriften, ettersom lånet er sikret ved pant.

Bankens oppsigelse av engasjementet den 3. september 1991 var saklig begrunnet. Brødrene Wigum førte banken bak lyset ved å overdra den panterett som Lefac tidligere hadde hatt i Vandbakkforekomsten til sikkerhet for Ringkjøbs lån. Dette var i strid med bankens interesser, noe bedriftens ledelse måtte forstå. Da engasjementet ble oppsagt, hadde Grus & Betong misligholdt valutalån og gjeldsbrevlån, foruten at kassekreditten var overtrukket med over 1/2 mill kroner. Banken hadde intet annet valg enn å si opp engasjementet, slik som gjort. Med hensyn til betingelsene for å si opp et låneengasjement har banken vist til rettspraksis fra by- og lagmannsretter, og anført at de vilkår som der er oppstilt foreligger i nærværende sak.

Banken bestrider videre at oppsigelsen er urettmessig på grunn av måten den ble gjennomført på. Forut for oppsigelsen hadde banken utvist stor tålmodighet med Grus & Betong, også på tidspunkter da banken ville ha hatt adgang til å si opp engasjementet. I tiden etter oppsigelsen samtykket banken i å ettergi betydelige deler av sine krav, og ga bedriften rommelig tid til å skaffe annen finansiering.

Med hensyn til erstatningsutmålingen har banken gjort gjeldende - som subsidiær anførsel - at oppsigelsen av låneengasjementet ikke har påført Grus & Betong økonomisk tap. Det er ikke sannsynliggjort at kontrakten med Raab-Karcher ville ha gitt økonomisk overskudd for Grus & Betong. Kostnadene i forbindelse med dette prosjektet er betydelig undervurdert av bedriften. Hensett til Grus & Betongs sviktende salg i de foregående år, er det heller ikke sannsynliggjort at bedriften har gått glipp av regningssvarende salg innenlands på grunn av bankens oppsigelse. Ytterligere subsidiært har banken gjort gjeldende at et tap i den størrelsesorden som er anført av Grus & Betong lå utenfor det påregnelige, og derfor ikke kan kreves erstattet.

Banken har krevet at styremedlemmene i Grus & Betong må pålegges ansvar for dens saksomkostninger for lagmannsretten. Grus & Betongs konkursbo har ikke trådt inn i ankesaken, og er derfor ikke ansvarlig for saksomkostningene. Styrets medlemmer må derfor være ansvarlige for disse. Banken har om dette spørsmål vist til avgjørelser i Rt-1980-1166 og Rt-1984-406.

Sparebanken Midt-Norge har nedlagt slik påstand i ankesak nr 96-582 A:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Grus & Betong AS, Aage Wigum, Per Jarle Wigum og Johan Lutdal dømmes en for alle og alle for en til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer."

I forhold til det erstatningskrav som er reist av brødrene Wigum har banken, for så vidt gjelder spørsmålet om ansvarsgrunnlag og påregnelig årsakssammenheng, henholdt seg til sine anførsler i saken mot Grus & Betong. For øvrig har banken i hovedsak gjort gjeldende:

Bankens oppsigelse av engasjementet med Grus & Betong har under ingen omstendighet påført brødrene Wigum tap. Deres krav om erstatning for tapte aksjeverdier i bedriften kan ikke føre frem, idet det her ikke er inntrådt et tap på deres hånd. Heller ikke kravet om erstatning for tapt royalty og tapte lønnsinntekter kan gis medhold, idet royalty ikke ville ha blitt utbetalt under noen omstendighet, og lønnskrav ikke er blitt meldt i Grus & Betongs konkursbo.

Sparebanken Midt-Norge har nedlagt slik påstand i ankesak 96-583 A:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Per Jarle Wigum og Aage Wigum dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer."

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet om hvilke betingelser som må være oppfylt for at en bank kan si opp et løpende låneengasjement med en kunde er rimeligvis ikke lovregulert. Det foreligger imidlertid en viss rettspraksis fra by- og lagmannsretter, og dessuten en del generelle uttalelser i teorien, som behandler spørsmålet.

Hålogaland lagmannsrett har i dommen i RG-1994-699 bygget på at en ensidig oppsigelse av et løpende låneengasjement fra bankens side forutsetter saklig - i betydningen rimelig og fyldestgjørende - grunn. I dommen er det generelle innhold i saklighetsnormen søkt fastsatt med utgangspunkt i de hensyn som gjør seg gjeldende. En kunde vil lett komme i et avhengighetsforhold til den bankforbindelse hvor kunden har sin vesentlige driftskreditt. Oppsigelse av kundeforholdet fra bankens side vil normalt føre til akutte likviditetsproblemer for kunden, slik at virksomheten i verste fall lammes.

Lagmannsretten tiltrer denne rettsoppfatning, og bemerker at kravene til gyldig oppsigelse av et kundeforhold kommer inn på flere plan. For det første må selve grunnlaget for oppsigelsen være tilstrekkelig tungtveiende. Dernest må det kreves at banken klargjør sine betingelser overfor kunden på forhånd, før engasjementet eventuelt sies opp. En slik forhåndskontakt med kunden vil normalt også være nødvendig for at banken kan vurdere eventuelle andre løsninger enn oppsigelse. Det må kreves at oppsigelsen er basert på en vurdering som er bankfaglig forsvarlig og som i rimelig grad tar hensyn til kundens interesser. Endelig må oppsigelsen gjennomføres på en måte som gir kunden rimelig tid og anledning til å skaffe alternativ finansiering. Lagmannsretten tilføyer at de betingelser som her er oppstilt, må tilpasses til det enkelte tilfelle, idet særlig kundens eget forhold må ha betydning.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i spørsmålet om banken har avgitt tilsagn om lån med kr 5650000,-, blant annet til Raab-Karcher prosjektet. Dette er av Grus & Betong anført som det prinsipale grunnlag for at oppsigelsen av engasjementet er urettmessig.

Etter lagmannsrettens syn har det i utgangspunktet formodningen mot seg at banken - ved noen av dens ansatte - skal ha avgitt et muntlig løfte om lån til finansiering av Raab-Karcherkontrakten. Lånebeløpets størrelse taler mot at banken er blitt bundet ved et muntlig tilsagn, dels av reelle grunner, fordi et lån av denne størrelse ville kreve en grundig bankfaglig vurdering, og dels av formelle grunner, fordi det lå utenfor banksjef Østbyhaugs fullmakt å innvilge et slikt lån på egen hånd. Hertil kommer at banken i løpet av høsten 1990 og den påfølgende vinter hadde flere møter med ledelsen i Grus & Betong på grunn av bedriftens manglende betjening av de eksisterende lån og kreditorpågangen mot bedriften.

Etter bevisføringen finner lagmannsretten det klart at det verken på møtet i banken den 11. april 1991 eller i forbindelse med befaringen i Verrabotn den 15. s.m. ble avgitt muntlig lånetilsagn av noen av bankens ansatte. At banken, representert ved banksjef Østbyhaug og konsulent Hansen, lyttet til brødrene Wigums redegjørelse for RaabKarcherprosjektet uten å fremsette innsigelser mot dette, kunne ikke med rimelighet oppfattes som et tilsagn om lån. Slik synes heller ikke ledelsen i Grus & Betong å ha oppfattet situasjonen, idet bedriften sendte skriftlig lånesøknad den 18. april 1991 og senere søkte å forholde seg til bankens krav om tilførsel av ny egenkapital.

Heller ikke Grus & Betongs subsidiære anførsel om at banken hadde skapt en berettiget forventning om ytterligere finansiering kan etter lagmannsrettens syn føre frem. Banksjef Østbyhaug hadde riktignok vist en positiv innstilling til bedriften under flere møter med dens ledelse. Det var imidlertid intet grunnlag for å oppfatte banksjefens imøtekommenhet på en slik måte at banken skulle være avskåret fra å stille slike vilkår for eventuell ytterligere finansiering som engasjementet tilsa.

Grus & Betong har dernest gjort gjeldende at bankens krav om tilførsel av minst 2 mill kroner i ny egenkapital var usaklig, men har dessuten anført at bedriften har oppfylt vilkåret. Bankens brev 7. mai 1991, hvor dette vilkåret er omhandlet, lyder slik:

"Vedrørende søknad av 18.4.91.

Vi viser til Deres søknad av 18.4.91 om lån og garantier til sammen kr 5650000,-. Samtidig er årsregnskapet for 1990 framlagt. Banken vurderer balansen født xx.xx.90 som bekymringsfull. Status er ikke tilfredsstillende.

Egenkapitalens andel av totalfinansieringen er for liten.

Dersom en ser bort fra oppskrivingsfondet er egenkapitalen negativ med ca kr 2,1 million.

Banken har kommet til at en ikke kan behandle søknaden før selskapet har fått tilført ny kontant egenkapital med minimum kr 2000000,-.

Deres svar imøteses innen 22.5.91."

Lagmannsretten har ikke funnet det tvilsomt at banken hadde saklig grunn til å stille et slikt krav om økning av egenkapitalen som brevet omhandler. Den beskrivelse av bedriftens økonomi som er inntatt i første avsnitt av brevet stemmer med det inntrykk lagmannsretten har dannet seg. Hertil kommer at banken pr 30. mars 1991 hadde beregnet sitt eksisterende engasjement med Grus & Betong til kr 4760000,-, mens verdien av de eksisterende sikkerheter ble vurdert til kr 4500000,-. Innvilgelse av bedriftens lånesøknad i forbindelse med Raab-Karcherprosjektet ville etter dette bringe bankens engasjement opp i over 10 mill kroner. Bankens krav om tilførsel av ny egenkapital med minimum 2 mill kroner før lånesøknaden kunne behandles var derfor godt begrunnet.

Grus & Betong har gjort gjeldende at egenkapitalkravet i brevet av 7. mai 1991 er blitt endret ved bankens brev 14. mai s.å. Det sistnevnte brevet lyder slik:

"Vi viser til dagens møte og vil nedenfor bekrefte følgende:

1. Banken er villig til å innvilge nytt lån tilsvarende samme kronebeløp som Grus & Betong A/S kan fremskaffe i ny egenkapital.

2. Banken kan påta seg å oppbevare eventuelle pantesikkerheter som Raab Karcher Baustoff måtte få i utstyr og forekomster i Verran.

3. Grus & Betong A/S jobber fortsatt aktivt for å få tilført ny egenkapital."

Punkt 1 i brevet viser at banken var villig til å yte lån i samme utstrekning - "krone for krone" - som Grus & Betong skaffet ny egenkapital. Brevet må imidlertid forstås på bakgrunn av det møte som samme dag var blitt avholdt mellom banken og bedriften. Temaet på møtet var hvordan Grus & Betong skulle avverge konkursbegjæringer og annen kreditorpågang. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at punkt 1 i bankens brev 14. mai 1991 refererte seg til bedriftens gjeld til disse kreditorene, selv om dette ikke er kommet til uttrykk i brevet. De betingelser som banken en uke tidligere hadde oppstilt for å yte lån i forbindelse med Raab-Karcherkontrakten sto derfor fremdeles ved lag.

Spørsmålet er så om Grus & Betong har oppfylt kravet om tilførsel av minst 2 mill kroner i ny egenkapital. Den korrespondanse som har vært ført mellom partene i løpet av sommeren 1991 viser at det har vært forhandlet om hvordan betingelsen skulle oppfylles.

I brev 4. juli 1991 forlenget banken fristen for tilførsel av egenkapital til 1. august s.å. og presiserte "at minst kr 2000000,- må være innsatt som ny egenkapital kontant til selskapets konto i vår bank innen denne dato". Etter et møte mellom partene den 27. juli 1991 tilskrev banken Grus & Betong den 7. august s.å. og ga uttrykk for at den "oppfattet ... situasjonen slik at det i nærmeste fremtid ville bli ordnet med et "personlig" lån på kr 2000000,- som skulle tilføres selskapet som ny egenkapital."

Den 15. august 1991 ble det utvekslet flere brev mellom banken og Grus & Betong angående oppfyllelsen av kravet om egenkapital. Bedriften opplyste at egenkapitalen var fremskaffet, "og i samsvar med avtale med banken - anvendt til innfrielse av Lefac's krav mot Grus & Betong AS". Banken krevet samme dag bekreftelse for at egenkapitalen var tilført selskapet "i form av bekreftet kopi av generalforsamlingsprotokoll vedrørende kapitalutvidelsen".

Det fremgår av korrespondansen at banken har stilt noe ulike krav med hensyn til hvordan egenkapitalen skulle foreligge. Etter lagmannsrettens syn står det imidlertid klart at banken hele tiden har forutsatt at det skulle tilføres minimum 2 mill kroner i friske midler til Grus & Betong. Det som faktisk skjedde, var at Otto Chr. Ringkjøb lånte brødrene Wigum kr 2200000,-, som disse benyttet til å innfri Lefacs fordring mot Grus & Betong. Lefacs pantobligasjon ble den 16. august 1991 transportert til advokat Børge Jørgensen-Dahl, med følgende påtegning:

"Pantobligasjonen ligger i depot hos advokat JørgensenDahl som sikkerhet for lån fra Otto Chr. Ringkjøb til Per Jarle Wigum og Aage Wigum på kr 2200000,-."

Lagmannsretten anser det klart at denne ordningen ikke oppfylte bankens krav om tilførsel av ny egenkapital. Bedriften ble ikke tilført nye midler utenfra, men oppnådde kun en gjeldsreduksjon. Allerede dette var utilstrekkelig til å oppfylle egenkapitalkravet. Når bedriften dessuten disponerte over den panterett som Lefac hadde hatt med første prioritet i Vandbakkforekomsten, kunne ordningen heller ikke medføre en forbedring av bankens sikkerhet.

Bankens brev 3. september 1991, hvor oppsigelsen av engasjementet ble meddelt Grus & Betong, lyder slik:

"Vi viser til tidligere korrespondanse og møter vedrørende selskapets økonomiske status og planer for videre drift.

Som tidligere fremholdt har vi hatt forståelse for at arbeidet med å skaffe ny egenkapital har vært vanskelig og kompleks. Men vi har også fremholdt at tidsfaktoren etter hvert blir oppbrukt.

Siden 7. mai d.å. hvor vi krevde tilførsel av ny egenkapital, har vi blitt informert om at en løsning var nært forestående. Så har pr. dato ikke skjedd, selv om vi også skriftlig har fått bekreftet at kapitalen var skaffet til veie (Deres brev av 15/8 og 17/8.91).

Riktig nok er fordringen fra Lefac overtatt av annen kreditor, men er ikke innfridd slik at beløpet kan omgjøres til egenkapital (ansvarlig lån) som forutsatt.

Dersom vi har forstått situasjonen riktig skyldes dette mistolkinger eller manglende forståelse av den formelle betydning av uttrykket egenkapital. Uavhengig av hvem som har misforstått hva, mener vi dette er et meget alvorlig forhold da god kommunikasjon også er avhengig av gjensidig tillit og forståelse/oppfatning av status og realiteter.

Dagens situasjon er for vår del ikke akseptabel. Under hensyntagen til flere forhold, finner vi det herved nødvendig å meddele at vi ikke ønsker å være selskapets bankforbindelse. Dette betyr at engasjementet med vår bank må innfris i sin helhet uten unødvendig opphold.

Forutsetningene for de kreditter som er gitt har blitt brutt og er i seg selv et selvstendig forhold for vårt krav om innfrielse.

Formell oppsigelse med referanse til låneavtalene vil bli tilsendt i nær fremtid.

Dette til selskapets underretning."

Det fremgår av brevet at oppsigelsen i første rekke er begrunnet med at kravet om tilførsel av ny egenkapital ikke er oppfylt. Som nevnt foran, er lagmannsretten enig med banken i denne vurderingen. Det er for så vidt riktig, slik Grus & Betong har anført, at Lefacs fordring mot bedriften ikke var overtatt av en annen kreditor, idet Ringkjøb hadde ytet lån til brødrene Wigum, som hadde benyttet lånebeløpet til å innfri fordringen fra Lefac. Avgjørende må imidlertid være at Grus & Betong ikke ble tilført friske midler og at bankens sikkerhet heller ikke ble forbedret.

I oppsigelsesbrevet er også vist til behovet for gjensidig tillit mellom partene. Etter lagmannsrettens syn begikk ledelsen i Grus & Betong et klart tillitsbrudd mot banken, når det arrangement som ble valgt ses i sammenheng med korrespondansen som gikk forut. Banken synes å ha blitt forespeilet at ny egenkapital ville bli skaffet til veie gjennom et personlig lån til bedriften, mens realiteten var at ledelsen i Grus & Betong hadde disponert over lånet og gitt långiveren sikkerhet i bedriftens aktiva. Etter lagmannsrettens syn burde ledelsen i Grus & Betong forstå at den derved førte banken bak lyset.

Banken har anført at Grus & Betong hadde utvist betalingsmislighold med hensyn til de lån som allerede var ytet, og at dette var en selvstendig grunn til å si opp engasjementet. Lagmannsretten kan ikke se at dette er kommet klart til uttrykk i oppsigelsesbrevet. Det er imidlertid uomtvistet at kassekreditten var overtrukket med over 600.000 kroner og at valutalånet var blitt betjent på denne måten. Selv om banken hadde samtykket i overtrekket, var uttaksgrensen for kassekreditten ikke blitt forhøyet. Når bankens krav om tilførsel av ny egenkapital ikke var blitt oppfylt, og ledelsen i Grus & Betong hadde benyttet seg av et arrangement som utgjorde et tillitsbrudd, må banken kunne påberope også tidligere betalingssvikt som grunn for oppsigelsen.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at bankens oppsigelse av engasjementet var begrunnet i relevante forhold. Etter lagmannsrettens syn var de anførte grunner også tilstrekkelig tungtveiende til at banken kunne si opp engasjementet. Det sentrale i denne sammenheng er - slik lagmannsretten ser det - at Grus & Betong i lengre tid hadde vist seg ute av stand til å betjene banklånene, og at banken - særlig pga det som skjedde i tilknytning til egenkapitalkravet - ikke lengre kunne ha tillit til bedriftens ledelse.

Lagmannsretten er videre kommet til at engasjementet ble avsluttet på en måte som i rimelig grad tok hensyn til bedriftens interesser. Ved denne vurderingen må imidlertid også bankens opptreden forut for oppsigelsen ha betydning. Engasjementet med Grus & Betong ble av banken vurdert som bekymringsfullt allerede høsten 1990, og banken hadde deretter jevnlig kontakt med bedriftens ledelse for å finne frem til tjenlige løsninger.

I tiden etter oppsigelsen pågikk det forhandlinger mellom banken og Grus & Betong om hvordan arrangementet skulle avvikles. Banken opprettholdt i brev 24. oktober 1991 til bedriften sitt tilbud av 23. august s.å. om å ettergi kr 1 million av gjelden, forutsatt en snarlig avvikling av engasjementet. Etter ønske fra Grus & Betong trådte Eeg-Henriksen AS inn i virksomheten, og stilte garanti for Grus & Betongs forpliktelser overfor banken. Engasjementet med Grus & Betong ble avviklet i mai 1992, etter at banken hadde ettergitt en betydelig del av sitt krav. Etter lagmannsrettens syn fikk Grus & Betong rommelig tid til å gjennomføre avviklingen, og oppnådde derved en løsning både med hensyn til driften og gjeldsansvaret som var i tråd med de ønsker som bedriften fremsatte etter at engasjementet var blitt oppsagt.

Det blir etter dette lagmannsrettens konklusjon at bankens oppsigelse var rettmessig i enhver henseende. Grus & Betong kan da ikke få medhold i sitt krav om erstatning. Heller ikke kravet fra brødrene Wigum kan tas til følge, idet dette er bygget på det samme ansvarsgrunnlag som Grus & Betong forgjeves har gjort gjeldende.

Grus & Betongs anke har etter dette ikke ført frem, og tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å fravike hovedregelen om omkostningsansvar ved en forgjeves anke, idet det ikke foreligger "særlige omstendigheter" som kan begrunne dette.

Bankens prosessfullmektig, advokat Joar Grimsbu, har i salær- og omkostningsoppgave datert 5. mai 1997 oppgitt bankens omkostninger for lagmannsretten til kr 350424,-, hvorav salæret utgjør kr 300000,-. Prosessfullmektigen har redegjort for omkostningenes størrelse i et brev samme dag.

Lagmannsretten er kommet til at salærkravet i betydelig grad overstiger det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Flere momenter inngår ved den skjønnsmessige vurdering etter denne bestemmelsen. Saken har gjeldt et meget betydelig erstatningskrav, og har nødvendiggjort omfattende arbeid. Saken ble imidlertid inngående behandlet for herredsretten, noe dens grundige dom bærer preg av. Alle vesentlige spørsmål har stått i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten, og det vesentlige av arbeidet for første instans må derfor ha kommet til nytte også i ankeinstansen. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at nødvendige utgifter i form av salær kan fastsettes til kr 200000,-.

Utgiftene gjelder i første rekke godtgjørelse til tre sakkyndige vitner, og utgjør til sammen kr 50424,-. Utgiftene antas å ha vært nødvendige.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes etter dette med kr 250424,-.

Banken har gjort gjeldende at styremedlemmene i Grus & Betong må være solidarisk ansvarlige med selskapet for omkostningene. Bakgrunnen for dette er at selskapet er konkurs og at boet ikke har trådt inn i saken. Lagmannsretten viser til avgjørelsen i Rt-1983-180, hvor spørsmålet om ansvar for styremedlemmene er drøftet med henvisning til Rt-1975-198. Vilkåret for å pålegge styremedlemmene personlig ansvar antas å være at selskapets standpunkt er urimelig, sett i forhold til mulighetene for å vinne saken, og at de som handler på vegne av selskapet, er eller bør være klar over dette, jf Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, del 1 side 343.

Lagmannsretten har i spørsmålet om styremedlemmenes ansvar for saksomkostningene delt seg i et flertall - bestående av rettens formann og ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø - og et mindretall bestående av lagdommer Aage Rundberget.

Flertallet finner at Grus & Betongs standpunkt må anses som urimelig, sett i forhold til selskapets muligheter for å vinne ankesaken.

Brødrene Wigum var sterkt involvert i det saksforløp som gikk forut for og etter bankens oppsigelse av engasjementet den 3. september 1991. De må derfor ha vært klar over de faktiske forhold som hadde betydning i saken. Når de i egenskap av styremedlemmer til tross for dette har besluttet å anke herredsrettens dom, må betingelsene for å holde dem ansvarlige for saksomkostningene antas å være oppfylt.

Det tredje styremedlemmet, Johan Lutdal, har opptrådt som selskapets prosessfullmektig for lagmannsretten og har opplyst at han på faglig grunnlag tilrådde anke. Han fratrådte imidlertid under styrets behandling av ankespørsmålet. Etter flertallets syn har det - for spørsmålet om ansvar for saksomkostningene - betydning at Lutdal ikke selv har deltatt i den prosess som fant sted mellom banken og Grus & Betong. Han har derfor på vesentlige punkter måttet bygge på de opplysninger han fikk av brødrene Wigum. Lutdals rolle i saken har vært prosessfullmektigens, og hans posisjon som styremedlem i Grus & Betong kan ikke antas å være tilstrekkelig til å pålegge ham ansvar for saksomkostningene.

Mindretallet deler, under noe tvil, flertallets oppfatning av at Grus & Betongs standpunkt må anses som urimelig, sett i forhold til selskapets muligheter for å vinne ankesaken. Det er følgelig grunnlag for å holde styremedlemmene solidarisk ansvarlige med selskapet for saksomkostningene. Mindretallet finner imidlertid ikke grunn til å frita styremedlemmet Johan Lutdal for solidaransvaret, slik flertallet er kommet til.

I egenskap av styremedlem har Johan Lutdal ført saken for Grus & Betong både i herredsretten og i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §44 annet ledd. Han har i lagmannsretten, som formentlig i herredsrretten, vist inngående kjennskap til sakens bakgrunn og faktum. Johan Lutdal opplyste i lagmannsretten at han fratrådte styret ved dets behandling av spørsmålet om anke over herredsrettens dom. Han presiserte imidlertid at hans tilrådning til styret var å vedta anke. Hans beslutning om å vike sete ved styrebehandlingen var, slik han forklarte det, som prosessfullmektig å markere en viss profesjonell avstand til parten.

Til det siste bemerkes at tvistemålsloven §44 annet ledd aksepterer at det ikke forutsettes å være noen profesjonell avstand mellom prosessfullmektigen og parten i de tilfelle bestemmelsen omhandler. Det er snarere det motsatte som er utgangspunktet, nemlig en særlig tilknytning til saken. At Johan Lutdal ikke var styremedlem i Grus & Betong før høsten 1995 og heller ikke etter det som er opplyst hadde annen tilknytning til selskapet før den tid, kan etter mindretallets syn ikke begrunne fritak for ansvar. Som nevnt legges til grunn at han hadde inngående kjennskap til sakens ulike faktiske sider da han anbefalte anke over herredsrettens dom. Johan Lutdals anbefaling av anke må i denne situasjon være ansvarsbetingende på linje med at han hadde vært med å fatte det formelle styrevedtaket.

Brødrene Wigums anke har heller ikke ført frem, og tvistemålsloven §180 første ledd kommer også her til anvendelse. Det kan ikke sees å foreligge slike særlige omstendigheter som kan begrunne et unntak fra omkostningsansvaret ved en forgjeves anke. Bankens saksomkostninger er oppgitt til kr 55000,-, hvorav salær kr 50000,-. Med henvisning til den begrunnelse som er gitt foran er lagmannsretten kommet til at salærkravet også her overstiger nødvendige utgifter. Lagmannsretten finner å måtte redusere salæret til kr 33000,-, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Utgiftene antas passende å kunne fordeles med kr 5000,- på denne ankesaken, slik som gjort av prosessfullmektigen. Brødrene Wigums omkostningsansvar i denne ankesaken fastsettes etter dette til kr 38000,-.

Som det fremgår, er dommen enstemmig for så vidt gjelder realiteten, men avsies under dissens mht omkostningsansvaret i ankesak nr 96-00582 A.

Slutning:

I sak nr 96-00582 A: 1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Grus & Betong AS, Per Jarle Wigum og Aage Wigum, en for alle og alle for en, 250.424 - tohundreogfemtitusenfirehundreogtjuefire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Johan Lutdal frifinnes for omkostningsansvar for lagmannsretten.

I ankesak nr 96-00583 A:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per Jarle Wigum og Aage Wigum, en for begge og begge for en, 38.000 - trettiåttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.