RG-1998-457

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-06-20
Publisert:	RG-1998-457 (78-98)
Stikkord:	Omsorgsovertakelse, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Stjør- og Verdal herredsrett Nr. 96-420 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-01025 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00577K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Morten Fossum, Trondheim). Motpart: X kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Roald Engeness, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Sissel Endresen. 3 meddommere - Mindretall: Lagdommer Jan Terje Bårseth. 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-1, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, Barnevernloven (1953) §16, §19, §48, Barnevernloven (1953), §4-12, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag fattet 29. april 1996 vedtak med slik slutning:

"X kommune beholder fortsatt omsorgen for B, født xx.xx.1979 og C, født xx.xx.1983."

A hadde i ekteskapet med D fire barn, E født mars 1978, B født september 1979, C født september 1983 og F født mars 1986. Ektefellene ble separert i 1985 og skilt i 1989. I 1987 ble hun samboer med G. Hun fikk datteren H født oktober 1988, med han. Samboerforholdet opphørte sommeren 1994.

Fra 1984 hadde X sosialkontor iverksatt hjelpetiltak overfor familien. Sosialutvalget i X vedtok 3. april 1991 å overta omsorgen for B, C, F og H. Vedtaket var fattet i medhold av den dagjeldende barnevernloven §19, jf §16 bokstav a.

Bakgrunn for vedtaket var at de iverksatte hjelpetiltak av forebyggende art hadde strandet, vesentlig ut fra familiens manglende vilje og evne til å samarbeide med barnevernet. Mors nye samboer hadde et alkoholproblem, og det eldste barnet, E, tok sitt eget liv i mars 1990.

A påklaget vedtaket til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag for de tre yngste barna, og aksepterte derfor omsorgsovertakelse for den eldste, B.

Fylkesmannen vedtok 10. mai 1991 at klagen forsåvidt gjaldt C, ikke skulle tas til følge. Etter at sakkyndig uttalelse var innhentet for F og H, ble omsorgsovertakelsen for disse frafalt.

B og C ble våren 1991 midlertidig plassert på Y, Z. Fra desember 1991 ble de begge plassert i et fosterhjem i Æ, hvor C fortsatt bor. B ble i juni 1996 plassert i et annet fosterhjem i Æ, ca 1 mil fra det sted hvor C bor. Sommeren 1995 flyttet A til Ø ved Lillehammer, hvor hun i dag bor sammen med sine to jenter. Jentene har uavbrutt bodd hos moren.

Den 20. juni 1995 ba A Fylkesnemnda om å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse for de to guttene. Etter forberedende behandling i X kommune, begjærte kommunen den 26. februar 1996 Fylkesnemndas vedtak om å opprettholde omsorgsovertakelsen. Fylkesnemndas vedtak ble som nevnt truffet 29. april 1996. Fylkesnemndas vedtak ble av A bragt inn for Stjør- og Verdal herredsrett til opphevelse. X kommune tok til motmæle og påsto vedtaket stadfestet. Stjør- og Verdal herredsrett avsa 27. november 1996 dom med slik domsslutning:

"X kommune beholder fortsatt omsorgen for B, f. xx.xx.1979 og C, f. xx.xx.1983."

A påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett forsåvidt gjaldt omsorgsovertakelsen for C. Omsorgsovertakelsen vedrørende B ble ikke påanket, da han ville bli myndig september 1997. X kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling fant sted i Trondheim 12. og 13. juni 1997. A møtte og avga forklaring. For X kommune møtte barnevernleder Karin Tuvmarken og konsulent Kjell Dahl, hvorav Tuvmarken avga forklaring. I tillegg ble hørt seks vitner. Rettens formann og de fagkyndige meddommerne Jim Aage Nøttestad og Birgitte Haanshuus har i en pause i ankeforhandlingen hatt en samtale med C.

Saken står i samme faktiske og rettslige stilling som for herredsretten, dog med det unntak at overprøvingen nå som nevnt bare gjelder C. Når det gjelder det nærmere saksforhold samt partenes anførsler for herredsretten vises til dennes dom.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Rettens avgjørelse må bygge på bestemmelsene i barnevernloven §4-21 første ledd. Bestemmelsen omhandler to vurderingstemaer. For det første om A kan gi C forsvarlig omsorg dersom han flytter til henne. Dersom dette besvares bekreftende, vil det neste spørsmålet være om en tilbakeføring vil skape alvorlige problemer for barnet. Dersom en flytting ikke etter en samlet vurdering fører til alvorlige problemer, skal tilbakeføring skje.

Mor kan gi C forsvarlig omsorg, eventuelt med bistand i form av hjelpetiltak. Ved omsorgsovertakelsessaken i 1991 var det særlig fire negative forhold som begrunnet omsorgsovertakelse:

1. De psykososiale forholdene i hjemmet var dårlige.

2. Barna ble ikke fulgt opp på fritiden og i forhold til skolearbeid.

3. Nettverket rundt familien var spinkelt.

4. Hjemmet var rotete og dårlig organisert.

Selv om det kan stilles spørsmål om tilstedeværelsen av disse forhold i 1991, er disse i hvertfall ikke lenger til stede i dag. Uansett tidligere forhold er det situasjonen i dag som er avgjørende.

De hjelpetiltak som ble satt inn overfor de to jentene i 1991, ble delvis trappet ned de etterfølgende år. Etter flyttingen til Ø har mor ikke mottatt hjelp fra barnevernet. Barnevernet har heller ikke ansett behov for hjelpetiltak hos henne.

Problemene omkring de psykososiale forhold er ikke lenger til stede. Disse problemene hadde sammenheng med at eldstebarnet, E, tok sitt eget liv. I tillegg hadde hun en alkoholisert samboer. Mor har brutt med sin tidligere samboer og lever i dag i en stabil tilværelse på Ø.

Mor gir i dag sine barn forsvarlig omsorg. Hun kjører barna til forskjellige aktiviteter og følger opp barna i forhold til skolen. Mor har et godt nettverk i sin umiddelbare nærhet på Ø. Hun har flere familiemedlemmer rundt seg. C har allerede god kontakt med dem. Det er heller ingen grunn til å tro at hennes hjem er rotete og dårlig organisert.

Konklusjonen er at mor er istand til å gi C forsvarlig omsorg.

C fremstår som en positiv og problemfri gutt som vil kunne tåle en overflytting. Det er best for C å vokse opp sammen med sin mor. Det biologiske prinsipp tilsier at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Alle flyttinger medfører problemer. De problemer som C eventuelt vil få, vil bli av kortvarig art og ikke alvorlige i lovens forstand. C har heller ikke i dag sin bror B å støtte seg til. Dersom han i fremtiden mot formodning skulle få problemer, kan også dette avhjelpes ved at han fortsatt kan få kontakt med fosterforeldrene og sine venner i Æ.

Barnevernloven §4-21 er en kodifikasjon av gjeldende rett etter den gamle barnevernloven. Når det gjelder de vurderingstemaer som bestemmelsen angir, er det vist til forarbeidene til loven gjengitt i Kari Ofstad og Randi Skars kommentarutgave til barnevernloven side 135 flg.

A har nedlagt slik påstand:

"Omsorgsovertakelsesvedtaket av 3. april 1991 oppheves for C, idet hans mor A overtar den daglige omsorgen for ham."

X kommune har i hovedtrekk anført:

Herredsrettens dom er riktig og bør stadfestes.

Det sentrale i saken er hensynet til C. Slik som forholdene fremsto i 1991 var grunnlaget for omsorgsovertakelsen til stede. Familien hadde det svært vanskelig i 1990/91. Mors holdning til dette i dag viser en manglende erkjennelse av problemene.

Retten skal avsi sin dom ut fra forholdene i dag. Retten skal etter tvistemålsloven §482 prøve alle sider av saken.

Vurderingen etter barnevernloven §4-21 første ledd er toleddet: Omsorgsovertakelsen skal oppheves dersom mor kan gi barnet forsvarlig omsorg. Likevel skal det ikke gjøres dersom flyttingen etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet.

Det har vært en positiv utvikling i mors miljø. Hun tar seg tilfredsstillende av de to jentene og hennes boforhold er gode, også dersom omsorgen blir tilbakeført for C. Mor har kontakt med nære slektninger, men det er ikke godt å si hvilke ressurser disse har. Dersom tilbakeføring skjer, er det usikkert om C får realisert sitt utviklingspotensiale.

Cs eget syn på spørsmålet om tilbakeføring har betydning, men er ikke ubetinget avgjørende. Det er her vist til Knut Lindboe: "Barnevernrett 2. utgave", side 118-119.

Rektor ved Æ ungdomsskole har i retten beskrevet C som en utagerende gutt som hadde det vondt da han kom til Æ i 1991. Det har skjedd en positiv utvikling for C siden 1991. Han har realisert seg gjennom en aktiv deltakelse i sport. Han er trygg og fungerer svært godt sosialt og har en høy status i miljøet.

Forholdene til fosterforeldrene kan være noe konfliktfylt, særlig til fostermor. Dette preger imidlertid ikke C. Han er en gutt som er lett å lede og trenger faste og trygge rammer. Det er derfor en viss risiko for at han kan få alvorlige problemer ved en tilbakeføring. Det er her særlig vist til det som uttales om dette i herredsrettens dom på side 10.

I rettspraksis er det fremholdt at man ved vurderingen også må kunne basere seg på et generelt erfaringsmateriale, jf tredjevoterendes votum i avgjørelse i Rt-1992-242.

Det er ingen motsetning mellom barnevernloven §4-21 og §4-1. Det biologiske prinsipp tilsier en legalpresumsjon for at det beste for barnet er å vokse opp hos sine foreldre. Det unntak som er oppstilt i §4-21 første ledd 2. punktum er nettopp satt av hensyn til barnet.

C vil ved fortsatt bopel i Æ ha mulighet for kontakt med sin bror og sin far. Faren bor på X. Han vil også i fremtiden kunne opprettholde sin kontakt med moren. Dersom C blir boende i Æ, er det bedre muligheter for å opprettholde en samlet familiekontakt enn det som oppnås dersom han flytter til mor. En overflytting vil kunne føre til at det oppstår alvorlige problemer for C.

X kommune har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket."

Lagmannsretten skal bemerke:

Barnevernloven av 1992 erstattet barnevernloven av 1953. Det fremgår bl.a. av Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 54-55 at det ikke var meningen at rettstilstanden vedrørende omsorgsovertakelse skulle endres i realiteten da den nye loven trådte i kraft. Ved anvendelsen av bestemmelsene i den nye lov må rettspraksis om anvendelsen av de tilsvarende bestemmelser i barnevernloven av 1953 derfor tillegges betydning. Dette medfører bl.a. at forholdet mellom barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a jf annet ledd og §4-21 første ledd i prinsippet skal være det samme som forholdet mellom den tidligere barnevernlov §19 jf §16 bokstav a og §48 annet ledd.

Prøvingen av omsorgsovertakelsesvedtakets gyldighet skal foretas ut i fra forholdene i dag. Retten har etter tvistemålsloven §482 full kompetanse til å prøve alle sider ved sakens realitet.

Bestemmelsen om opphevelse av omsorgen står i kapittel 4 i barnevernloven, og kapitlet innledes med at det ved anvendelse av bestemmelsene skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Barnevernloven §4-21 ansees å være en legalpresumsjon for det "biologiske prinsipp" som barnets beste, slik at det må antas at det ikke også skal foretas en ren hensiktsmessighetsvurdering basert på prinsippet i §4-1 ved anvendelsen av bestemmelsen. Dersom det foreligger klar tvil om omsorgen skal tilbakeføres, må likevel en avveining basert på prinsippet i §4-1 kunne forsvares.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Olaf Jakhelln og Sissel Endresen og 3 meddommere er kommet til at herredsrettens dom må stadfestes, og bemerker:

Flertallet vil først ta for seg spørsmålet om A nå kan gi C forsvarlig omsorg. Da barnevernsnemnda fratok A omsorgen for B og C i 1991, skjedde dette ut fra en totalvurdering av omsorgssituasjonen, hvor følgende fire forhold særlig var vektlagt: De psykososiale forholdene i hjemmet var ansett som dårlige, barna ble ikke fulgt opp på fritiden, nettverket rundt familien var spinkelt, og hjemmet syntes rotete og dårlig organisert.

Omsorgen ble tatt etter at hjemmet i lengre tid hadde stått under tilsyn, og det var satt inn flere hjelpetiltak, som ikke fungerte. Mye taler for at A, i sin daværende situasjon manglet vilje til å utnytte hjelpetiltakene, og sannsynligvis også evne til å innse nødvendigheten av disse. Hun klarte da ikke å ivareta omsorgen for sine fire barn, samlet sett.

I forbindelse med Fylkesmannen i Nord-Trøndelags klagebehandling ble det innhentet en uttalelse fra psykolog Iver Lillegjære om As evne til å dra omsorg for de to minste barna, som da var hhv fem og tre år gamle. Psykologen uttaler i sin rapport at A viste barna omsorg og kjærlighet, at hun og barna hadde god kontakt og hun viste evne til å sette grenser.

Det foreligger ingen sakkyndig utredning om de to eldste barna, men fylkesmannen anfører i sitt vedtak av 10. mai 1991 følgende:

"Mht. B er det registrert så vidt store problemer at det må sies å være dokumentert at forebyggende tiltak iht. §18 i lov om barnevern ikke kan ansees tilstrekkelig. Mor har også samtykket i omsorgsovertakelse av han. Det foreligger ikke så mye opplysninger om C, men likevel tilstrekkelig til at han må registreres som et barn i risiko for å utvikle avvvik. Som eksempler kan nevnes sengeveting, manglende konsentrasjon, vegring for å dra hjem etc. I henhold til de vedlagte dokumenter kan en ikke se at de to yngste enda har tydelige symptomer på feilutvikling. Dette kan bety at de har fått mer oppmerksomhet og akseptering fra foreldrene en guttene, men en antar også at den relativt tette oppfølgingen fra hjelpeapparatets side har hatt en forebyggende effekt. Utviklingen for de tre eldste barnas vedkommende kan videre tyde på at mor til en viss grad aksepterer og samspiller med relativt små barn, slik at problemene først melder seg for alvor når barna blir eldre."

Da C i 1991 kom til Æ, var han utrygg og utagerende. I følge skolens rektor var skolen oppmerksom på problemet, og han kom i en klasse med erfarne lærere. Det er ut fra opplysningene temmelig klart at han hadde betydelige problemer.

Dagens situasjon for A og jentene er beskrevet som god. Hun har brutt samlivet med G, og flyttet til Ø, hvor hun har en del familie, som hun har god kontakt med. Imidlertid kan det stilles spørsmål ved styrken av dette nettverket. Det bemerkes at As søster som bor på Lillehammer, i begynnelsen stilte opp, men nå har trukket seg ut.

A ivaretar hjemmet på en god måte, og hennes oppdragelse av jentene er upåfallende. Det er likevel etter flertallets oppfatning grunn til å stille et visst spørsmål ved hennes evne til innsikt i de problemer som ledet til omsorgsovertakelsen, og også til hennes evne til å se Cs behov, adskilt fra sine egne.

Hun har uttalt at hun mener familien fikk for liten hjelp og støtte fra det offenlige, og at omsorgen av den grunn ble overtatt. Barna hadde problemer fordi de ble mobbet på skolen, og dette ble ikke tatt alvorlig. A kan nok ha rett i at mobbeproblemet ikke ble tatt alvorlig nok. Det kan også være at de tiltak som ble satt inn, kunne ha vært bedre og mer omfattende. Hun synes imidlertid å ha liten innsikt i egen rolle og eget ansvar. Dette gir grunn til bekymring for hennes evne til å ivareta omsorgen for C, som nå går inn i puberteten, hvor kraftig opposisjon er en del av en naturlig modningsprosess.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved om hun i samværet med C har evnet å støtte han på hans egne premisser, ut fra en grunnleggende forståelse av hvilken omsorgssituasjon som er best for han. Dette kommer flertallet tilbake til.

De opplysninger som foreligger, innebærer likevel at A må ansees som egnet til å ha omsorgen for C. Hennes svakheter som omsorgsperson vil like fullt komme inn i den totalvurderingen som skal skje mht om omsorgsovertakelsen nå skal oppheves. I den forbindelse må det ses hen til den merbelastning det vil være for henne å ha omsorgen for tre barn i stedet for to.

Det følger av barnevernloven §4-21 første ledd 2. punktum at selv om foreldrene er i stand til å dra forsvarlig omsorg for barnet, skal omsorgen ikke oppheves dersom flyttingen kan medføre alvorlige problemer for barnet, på grunn av den tilknytning barnet har etablert til mennesker og miljø der barnet er. Høyesterett har i Rt-1984-289 uttalt seg om konflikten mellom de biologiske foreldrenes behov for å få barnet tilbake, og barnets sterke tilknytning til forsterforeldrene. Diskusjonen knyttet seg også til utredningen som er en del av forarbeidene til nåværende lov (Rt side 298):

"Hvilke retningslinjer lovgivningen bør oppstille for løsningen av slike konflikter som her er beskrevet, beror på et vanskelig lovgivningspolitisk skjønn. Men jeg må - som det vil fremgå av hva jeg allerede har sagt - legge til grunn at det etter gjeldende lov må ansees som en egenverdi at barnet kan vende tilbake til foreldrene .....

Imidlertid er det klart at de hensyn som taler mot å oppheve nemndomsorgen, vil kunne være så tungtveiende at de må lede til fravikelse av lovens utgangspunkt. Det er neppe mulig å oppstille generelle retningslinjer av særlig rekkevidde om den avveining som her må foretas. I foreliggende sak er spørsmålet for meg om en overflytning av gutten til morens hjem - selv ut fra min positive vurdering av forholdene der - vil innebære at han utsettes for skadevirkninger av betydning."

Etter å ha presisert at vurdering av eventuelle skadevirkninger må sees i et lengre tidsperspektiv, fortsetter Høyesterett:

"Vurderingen av om tilbakeføring vil være til skade, må nødvendigvis bygge på antagelser. Dette tilsier en viss forsiktighet slik at tvil om det er reell fare for at gutten utsettes for skadevirkninger av betydning, kan trekke i retning av at det ikke gjøres noen endring i hans nåværende situasjon. Men som jeg kommer tilbake til, er heller ikke et slikt resultat uten farer og betenkeligheter."

Også etter dagens lovgivning vil det avgjørende være om C utsettes for reell fare for skadevirkninger dersom C flyttes til sin mor.

C har bodd i forsterhjemmet i nærmere seks år, fra han var fylt åtte år. Som det fremgår ovenfor hadde han da betydelige problemer. Han beskrives i dag som en sunn og forholdsvis trygg gutt, men som fortsatt er klart utprøvende i forhold til sine omgivelser, selv om han nå tåler grensesetting vesentlig bedre enn tidligere. Han fungerer godt sosialt, og er særlig flink i idrett, bl a fotball og langrenn. Det er opplyst at han har flere venner, og han er etterspurt i venneflokken. Han fungerer også bra på skolen.

Fosterforeldrene må nok ansees som Cs "psykologiske" foreldre, selv om C har hatt regelmessig kontakt med sin mor i løpet av denne perioden. Han har et svært godt forhold til fosterfaren, mens forholdet til fostermoren etter hvert har blitt noe konfliktfylt. Fostermoren er ansett som noe kantete og kontant som oppdrager. Konflikt med fostermoren ledet til at broren B flyttet til en annen fosterfamilie i 1996. Generelt har lagmannsrettens flertall inntrykk av at forholdene i forsterhjemmet er bra, men at C i den senere tid nok er kommet i en klar lojalitetskonflikt mellom fosterhjemmet og sin tilværelse på Æ, og moren og hennes familie på Ø. Dette kan være noe av forklaringen på den skjerpete konflikten i den senere tid. Det er flertallets inntrykk at såvel As som hennes families holdning og opptreden overfor C har stresset dette problemet. Denne holdningen illustrerer etter flertallets oppfatning morens manglende evne til å se og skille mellom sine egne og sønnens behov.

C har selv gitt uttrykk for at han ønsker å flytte til mor. Dette skal tillegges vekt ved vurderingen av om omsorgen skal oppheves. Flertallet sitter imidlertid med inntrykk av at Cs ønske, foruten lojalitetshensynet til moren, til dels er motivert av hans beundring for sin voksne fetter, og nærheten til alpinanlegg og andre sportsanlegg. Han synes ikke å ha et gjennomtenkt forhold til sin mor, enn si hennes rolle som grensesetter. Ut fra rektors vitneprov er det mye som tyder på ambivalens hos C mht hvor han egentlig vil bo. Rektor har også i alle år vært nær nabo på Æ, og hatt god kontakt med C også utenom skolen.

Det bemerkes også at C nå er i en brytningstid følelsesmessig sett. Han er dessuten nettopp begynt på ungdomsskolen, og det er særlig uheldig med en flytting på dette tidspunktet.

Slik flertallet ser det, er Cs hele tilværelse på Æ, i fosterfamilien, på skolen, i vennekretsen og idrettsmiljøet avgjørende for hans oppfatning av identitet og egenverd. Han beskrives av rektor som en sosial gutt, men som er lett å lede. Ved en flytting til Ø vil rammene om hans tilværelse måtte bygges opp på nytt. Det vil være moren som får ansvaret for dette, eventuelt også ved hjelpetiltak. Det er som tidligere nevnt grunn til å stille spørsmål ved morens evne til å se Cs behov. Det nettverk og det støtteapparat som hans tilværelse i dag bygger på, vil uansett i det vesentlige falle bort.

Selv om C er flink i sosiale sammenhenger, er det etter flertallets oppfatning klar risiko for alvorlige skadevirkninger for C dersom han flyttes. At han har mulighet til å komme inn i et idrettsnettverk er i så måte ikke tilstrekkelig. Poenget er at hans utvikling videre fremover vil være avhengig av de totale sosiale og følelsesmessige rammene som er lagt for hans tilværelse på Æ.

Flertallet finner på denne bakgrunn at C fortsatt skal være under offentlig omsorg, slik at herredsrettens dom vil bli å stadfeste.

Mindretallet, lagdommer Jan Terje Bårseth og 1 meddommer, er kommet til at omsorgsovertakelsesvedtaket må oppheves, slik at A får omsorgen tilbake.

Etter barnevernloven §4-21 første ledd 1. punktum skal et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves "når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg". I 2. punktum er gjort en reservasjon forsåvidt som dette ikke skal skje "dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet". Det avgjørende i dette vurderingstemaet er om barnet ved tilbakeføring utsettes for "reell fare for skadevirkninger av betydning, sett på lengre sikt" jf Rt-1987-805 (side 811). Denne vurdering må skje på bakgrunn av det grunnleggende prinsipp om at det er best for barnet å vokse opp hos sine egne foreldre.

A ble allerede i 1991 vurdert å være en god omsorgsperson. Hun fikk som nevnt beholde omsorgen for de to jentene. Psykolog Iver Lillegjære har i den forbindelse i sin rapport av 22. oktober 1991 til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag uttalt:

"Vurdering av forholdet mellom A og hennes to barn.

De direkte observasjoner av samhandling mellom mor og barna samt det som beskrives fra barnehagen kan tyde på en normal hengivenhet fra begge sider. Begge barna, og særlig F, gir gjennom den adferd de viser inntrykk av å være glade i foreldrene. Ved henting i barnehagen synes det å være ekte gjensynsglede. Barnehagepersonalet uttrykker at de "tror barna får mye omsorg og kjærlighet".

I hjemmesituasjonene jeg observerte i syntes også relasjonen mellom mor og barna å være preget av ro og varm kontakt. Moren viste helt adekvate reaksjoner overfor barna når de tok initiativet eller henvendte seg til moren.

Når barna f.eks. var i ferd med å utvikle tendens til noe ukonsentrert og utflytende adferd klarte moren på en utmerket måte å kanalisere aktiviteten over i konstruktiv lek f.eks. som mosaikkaktivitet ved kjøkkenbordet eller tegning ved salongbordet.

Det har bl.a. fra barnehagen og i visse deler av sakspapirene vært antydet at foreldrene har problemer med å styre barnas adferd bl.a. gjennom passende grensesetting.

Det har ikke vært mulig å observere mange situasjoner hvor dette kommer fram overfor F og H. Imidlertid har leggesituasjonen hatt preg av dette da barna ikke har villet begynne å legge seg med den sakkyndige på besøk. I to forskjellige situasjoner hvor dette oppsto klarte mor å takle dette helt utmerket. Hun klarte begge ganger gjennom rolig dialog og overtalelse å få barna med på badet i løpet av ca 10 minutter selv om de i utgangspunktet protesterte tydelig. Resultatet ble at barna ble med frivillig, rolig kosepratende med mor mens de gikk opp trappa."

De hjelpetiltak som ble iverksatt overfor familien i 1991, var tilnærmet avsluttet da mor sommeren 1995 flyttet til Ø. Initiativet til reduksjon i hjelpetiltak kom fra barnevernet. Etter flyttingen har ikke mor mottatt hjelp fra barnevernet i Lillehammer. Barnevernet har heller ikke ansett at det er behov for hjelpetiltak hos henne.

Det er ubestridt at det har skjedd en positiv utvikling i mors miljø. Det er enighet om at hun i dag er en god omsorgsperson for de to jentene. Hennes boforhold er gode. Hun har fått en sterk tilknytning til Ø hvor hun har flere familiemedlemmer rundt seg. C har allerede fått god kontakt med mors familie gjennom flere feriesamvær.

De tidligere problemene i hjemmet synes å ha sammenheng med en alkoholisert samboer og at eldstebarnet i 1990 tok sitt eget liv.

Kommunen har bekreftet at de forhold som i 1991 begrunnet omsorgsovertakelsen i dag i all hovedsak ikke lenger er tilstede.

Etter mindretallets mening fremstår mor i dag som en god omsorgsperson som kan gi C forsvarlig omsorg. Forutsetningene for en tilbakeføring skulle derfor ligge godt til rette.

Det neste spørsmålet blir om C har fått slik tilknytning til miljø og personer i Æ at en overflytting vil medføre alvorlige problemer for han.

Det er vanskelig med sikkerhet å forutsi hvordan han vil kunne reagere på en flytting. At et miljøskifte vil skape visse problemer, er ikke til å unngå. Dersom dette dreier seg om overgangsproblemer, kan det ikke hindre tilbakeføring. Det vesentlige er om flytting vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning på lengre sikt. Ved denne vurdering må det legges vekt på de fordeler det innebærer for gutten at han får vokse opp hos sin biologiske mor.

C er i dag snart 14 år. Han er en trygg gutt som fungerer svært godt og har høy status i lokalmiljøet. Han er beskrevet som en ener i bygdas idrettsmiljø, er godt likt og har mange venner. På skolen har han hatt en god utvikling og faglig sett er det intet spesielt å bemerke. Han har derfor ressurser som gjør ham skikket til å møte de problemer som en flytting vil innebære. Dette i motsetning til et særlig hjelpetrengende barn, hvor barnets spesielle omsorgsbehov får betydning i spørsmålet om hvordan foreldrene vil mestre omsorgen.

Som tidligere nevnt har B og C vært plassert i det samme fosterhjem inntil B i juni 1996 ble plassert i et nytt fosterhjem, ca 1 mil derfra. Årsaken til overflyttingen hadde sammenheng med konflikt mellom B og fosterforeldrene, særlig fostermor.

Cs fosterforeldre har fått to egne barn, hhv to år og to måneder gamle. Det er opplyst at også C har hatt en del av de samme konfliktene med fosterforeldrene, og særlig fostermor, som B hadde. Mindretallet frykter at C kan komme til å utvikle det samme konfliktfylte forholdet til fostermor. Etter at B flyttet, har C heller ikke lenger sin bror å støtte seg til.

Det må også etter mindretallets mening bemerkes at C i samtale med rettens formann og de to fagkyndige meddommere har uttrykt ønske om å flytte tilbake til mor.

Mor ønsker, dersom hun får tilbake omsorgen, at guttens bånd til fosterforeldrene og miljøet i Æ ikke skal rives over. Ved tilbakeføring vil han heller ikke lenger befinne seg i en konfliktsituasjon mellom de to hjem.

Ut fra at C synes å ha de ressurser som gjør han egnet til å møte de problemer som en overflytting vil medføre, er mindretallet kommet til at nemndomsorgen for C bør oppheves, slik at A får omsorgen tilbake. Det bør vurderes om det samtidig bør iverksettes hjelpetiltak, eventuelt i en overgangsperiode.

Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets konklusjon.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.