RG-2000-880
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-03 |
| Publisert: | RG-2000-880 (122-2000) |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 96-07020 A/24 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00810 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Getz). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Christian H.P. Reusch). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §436, Skifteloven (1930) §15, §19, §51, §52, §54, §59, Foreldelsesloven (1979) §9 |
A og B giftet seg i 1961 og ble separert ved dom av 21.12.83. De er senere skilt. Etter begjæring fra B åpnet Tune skifterett offentlig skifte av ektefellenes felles bo i mai 1984. Endelig slutning og utlodning av boet fant først sted høsten 1994. Ved stevning av 10.06.1996 gikk A til søksmål mot Staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning for tap som hun mente å ha lidd som følge av skifterettens mangelfulle og ansvarsbetingende behandling av boet.
Oslo byrett avsa dom i saken 04.12.98 med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. A dømmes til innen to uker å betale kr 116.743,- - etthundreogsekstentusensjuhundreogførtitre - i saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og av omtalen i det følgende.
A har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg 18-21 oktober 1999. Den ankende part var til stede og forklarte seg. Det ble avhørt i alt sju vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.
A har for lagmannsretten i det vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten.
Byretten har feilaktig lagt til grunn at det skal mer enn vanlig uaktsomhet til for at staten blir erstatningsansvarlig for skifterettens handlemåte. Det er i denne saken ikke skifterettens rettsavgjørelser under bobehandlingen som danner grunnlaget for erstatningskravet; erstatningsgrunnlaget er skifterettens klanderverdige håndtering av boet for øvrig. Verken etter skadeserstatningsloven §2-1 eller domstolloven §200 er det i denne saken grunnlag for å operere med en annen aktsomhetsnorm enn vanlig uaktsomhet. Ved bedømmelsen av om skifteretten har utvist uaktsomhet er det ikke tilstrekkelig å se hen til hva som var vanlig praksis ved bobehandling i Tune, slik staten synes å anføre. I denne konkrete saken har bobehandlingen ikke tilfredsstilt de minstemål man må sette til faglig forsvarlig gjennomføring. Partene må kunne kreve et høyt faglig nivå i skifteretten.
Skifteretten har til oppgave å megle frem enighet mellom partene og å avgjøre eventuelle tvister mellom partene, slik at boet kan sluttes i løpet av rimelig tid. Skifteretten har den kompetanse og de virkemidler som skal til, men har i denne saken sviktet sin oppgave. Forholdene lå til rette for en forholdsvis rask gjennomføring av skiftet. Det var to boligeiendommer i boet, slik at ektefellene kunne få utlagt hver sin. Ektefellene drev hver sin næringsvirksomhet, og det lå til rette for at hver av ektefellene fikk utlagt den del av varelageret som naturlig tilhørte vedkommendes næringsvirksomhet. Skifteretten burde på et tidlig tidspunkt gjort forsøk på å få i stand et totaloppgjør mellom partene, for eksempel i form av en prøveutlodning. Dette gjorde skifteretten aldri på tross av at begge partene ba om det. A ga ved flere anledninger uttrykk for at hun måtte få oversikt over totalen før hun kunne ta stilling til enkeltspørsmål. En prøveutlodning i 1984 ville ha ført til en betydelig reduksjon i antall tvister og dessuten lagt grunnlag for en samlet behandling av tvistene. I stedet utviklet det seg slik at nye tvistespørsmål meldte seg etter hvert, og hver tvist ble behandlet separat. Skifteretten unnlot stadig å følge opp sine egne pålegg og frister, særlig overfor B.
Byretten har i sin dom fokusert på motsetningsforholdet mellom A og hennes mann og de mange skiftetvistene i boet som forklaring på at bobehandlingen tok så lang tid. At det var store motsetninger og mange tvister mellom ektefellene er imidlertid irrelevant i den foreliggende erstatningssak. Det var skifterettens oppgave å tilrettelegge bobehandlingen slik at skiftet kunne ha vært gjennomført innenfor et rimelig tidsrom. I stedet gikk det mer enn 10 år før skiftet var gjennomført. Den lange behandlingstiden er i seg selv et klart utslag av uaktsomhet og er dessuten en omstendighet som må føre til omvendt bevisbyrde i saken. Sorenskriveren forholdt seg helt passiv. Han skulle ha grepet inn da han så at bobehandlingen fortsatte langt utover ordinær saksbehandlingstid. Selv etter at advokat Abrahamsen ble engasjert som bomedhjelper i 1989 gikk det mange år før boet ble sluttet.
Skifterettens håndtering av boet er uakseptabel på flere punkter. Skifteretten skulle ha sørget for at rettens beslutning av 30.01.85 om å selge - - - vei 7 til høystbydende ble gjennomført. I strid med beslutningen unnlot retten i august samme år å selge eiendommen til høystbydende for kr 750.000 etter at B hadde meddelt at han ikke ville godta budet. Skifteretten skulle dessuten den gang gitt A anledning til å tre inn i det høyeste budet i kraft av sin forkjøpsrett. I stedet hadde dommerfullmektigen i april 1985 skrevet til A at hun hvis hun ønsket å overta eiendommen - selv måtte innlevere skriftlig bud. Det er også en klar feil at skifteretten i 1985 - uten å varsle A - på boets vegne samtykket til tinglysing av to pantobligasjoner på henholdsvis kr 15.700 til Tune Elverk og kr 400.000 til Bergen Bank AS i eiendommen. Sistnevnte obligasjon gjaldt et lån som ble tatt opp til konvertering av misligholdte forpliktelser, herunder pantelån. Skifteretten burde heller latt eiendommen gå til tvangsauksjon på dette tidspunkt, idet dette ville kunne ført til enighet mellom ektefellene om skiftet for øvrig. A har for øvrig aldri fått tilfredsstillende svar på sin etterlysning av nærmere enkeltheter vedrørende den lånekonvertering som fant sted i 1985. Hun har heller ikke fått tilfredsstillende svar vedrørende det økonomiske oppgjøret etter den tvangsauksjon som fant sted i 1987.
Skifteretten vegret seg for å gripe inn overfor Bs egenrådige og urettmessige opptreden overfor A. Dette gjaldt både hans nektelse av å gi A tilgang til lokaler i - - - vei 7 og hans urettmessige avstengning av strømmen til de lokalene hun disponerte i bygningen. Da skifteretten til slutt bebudet å gi B formelt pålegg om strømtilknytningen, unnlot den å følge dette opp på tross av at A ikke overholdt den frist som var satt. Skifteretten har med dette et medansvar for det næringstap som A led, jf lagmannsrettens bemerkninger i dommen av 7. juni 1996, der hun ble tilkjent delvis erstatning for sitt tap fra B. Statens andel av næringstapet kan anslås til kr 60.000, som tilsvarer ca halvparten av den del som ikke ble erstattet av tidligere ektefelle.
Også når det gjaldt varelagrene i boet viste skifteretten manglende handlekraft. A fremmet på et tidlig stadium i 1984 et forslag som skifteretten sendte over til B med sin anbefaling. Da han ikke ville godta forslaget, unnlot skifteretten å sørge for at det kom til en snarlig løsning.
A fremholdt ved flere anledninger at ledige lokaler i boets faste eiendommer burde leies ut. Dette gjaldt to hybler i - - - vei 7, samt en leilighet, kjellerlokale og en bod i - - - vei. Skifteretten avviste hennes anmodninger, dels uten begrunnelse. Som en følge av dette har boet tapt leieinntekter. Skifterettens forsømmelse på dette punkt er klart i strid med rettens plikter etter skifteloven §15. De tapte leieinntektene anslås til samlet kr 340.000 i de aktuelle tidsrom. As andel av tapet blir følgelig kr 170.000.
Skifteretten inntok en alt for passiv holdning i kjølvannet av det rettsforlik som ble inngått for lagmannsretten 30. januar 1986. Det er en nær sammenheng mellom rettsforliket, som bl.a gjaldt fordelingen av boets faste eiendommer, og skiftebehandlingen. A medgir at hun må ta noe av ansvaret for at det ikke kom til noen løsning i skiftesaken på det tidspunkt, men skifteretten er å bebreide for at den ikke fulgte opp med et forslag til skifteoppgjør, basert på rettsforliket.
Skifteretten opptrådte gjennomgående ubesluttsomt og inadekvat overfor B, noe som bl.a førte til store problemer med å få orden på regnskapene for ektefellenes næringsvirksomhet. Dette fikk uheldige virkninger for den videre drift av virksomheten. Et annet utslag av samme ubesluttsomhet er at skifteretten ikke sørget for at B innbetalte til boet kjøpesummen for bussen, som han kjøpte. Oppgjør fant dermed sted først ved utlodningen. Skifteretten skulle også vært mer aktiv med hensyn til ektefellenes innbo og løsøre, som burde ha vært fordelt i sammenheng med de faste eiendommene.
Det var unødvendig å engasjere bomedhjelper. Hans medvirkning bidro ikke til snarlig avslutning av bobehandlingen. A krever derfor erstattet sin halvpart av godtgjørelsen til bomedhjelperen, som i alt utgjorde kr 32.000.
Når det gjelder størrelsen av As økonomiske tap, må utgangspunktet være at hun skal stilles økonomisk som om skifterettens bobehandling hadde vært forsvarlig. En fremlagt skissemessig oversikt over aktiva og passiva ved skifteåpningen i juni 1984 viser aktiva med i alt kr 2.235.000 og passiva med kr 250.000, hvilket gir en netto på kr 1.985.000. Ved boslutningen i 1994 utgjorde boets netto kr 740.000. Differansen er kr 1.245.000, hvorav As andel utgjør 50%. Eiendommen - - - vei 7 er i oppstillingen over aktiva ved skifteåpningen oppført med kr 1.250.000 under henvisning til en takst som ble holdt i juni 1983. A medgir at det er rom for skjønn med hensyn til hva denne eiendommen var verd. Også verdiene av snekkerverkstedet og lampeverkstedet, som er oppført med henholdsvis kr 180.000 og kr 150.000 kan diskuteres. Likeledes er det mulig at gjelden var ca kr 100.000 større enn angitt i oversikten. I og med at det ikke er mulig å gi en nærmere dokumentasjon av det økonomiske tapet under den nevnte betraktningsmåte, kreves erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 600.000.
Alternativt kan tapet beregnes i form av enkeltposter. - - - vei 7 skulle ha vært solgt til høystbydende i 1985 for kr 750.000, mens tvangssalget i 1987 ikke innbrakte mer enn kr 630.000. Dette gir et tap for boet på kr 120.000. Unnlatelsen av å leie ut ledige lokaler har påført boet et inntektstap på kr 340.000. De unødvendige utgiftene til bomedhjelperen utgjør kr 32.000. Skifterettens medansvar for den manglende strømtilførselen til As produksjonslokaler i - - - vei 7 tilsier et erstatningsbeløp til henne på kr 60.000.
Det bestrides at As erstatningskrav er helt eller delvis foreldet. Erstatningsbetingende handlinger under bobehandlingen utløser ikke foreldelsesfrist før boet er sluttet. Foreldelsesfristen i saken begynner derfor ikke å løpe før ved boets slutning og utlodning høsten 1994.
Det bestrides også at tvistemålsloven §436 er til hinder for erstatningssøksmålet.
A har lagt ned slik påstand:
1. Den Norske Stat v/Justisdepartementet dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 600.000.
2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten, og A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Staten v/Justisdepartementet hevder at byrettens dom er riktig både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Skifterettens hovedoppgaver under offentlig skifte av felleseie består i å megle mellom ektefellene og å avgjøre skiftetvister. Det fremgår av skifteloven §54 annet ledd at ektefellene under skiftebehandlingen beholder sin rådighet over egen eiendom. I dødsboskifter er de faktiske forhold annerledes. Den ankende parts henvisning til Justisdepartementets rundskriv av 1986 og senere år vedrørende skifterettenes plikt til i dødsboskifter å føre tilsyn med boenes faste eiendommer er derfor forfeilet.
Det følger av dommen i Rt-1937-330 at domstolloven §200 gjelder også under skiftebehandling. Det er gjennom rettspraksis fastlagt at det etter denne bestemmelsen kreves en kvalifisert grad av uaktsomhet, jf Rt-1990-214. Aktsomhetsnormen må være den samme også om statens erstatningsansvar søkes i forankret i skadeserstatningsloven §2-1. Dette gjelder ikke bare ved skifterettens dømmende virksomhet, men også ved dens judisielle handlinger for øvrig. Ved avgjørelsen av hvilken aktsomhetsnorm som bør gjelde for at staten skal bli erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1 må det tillegges vekt at staten ikke har instruksjonsmyndighet overfor den enkelte skiftedommer, mens «normalsituasjonen» ved arbeidsgiveransvaret er at arbeidsgiveren vil ha instruksjonsmyndighet overfor arbeidstakeren. At det i den foreliggende sak må kreves mer enn vanlig uaktsomhet, har støtte i «Spanordommen» i Rt-1991-954 og av Borgarting lagmannsretts dom i RG-1997-606, der Høyesterett nektet anken fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 annet ledd nr 1. Furunkulosedommen i Rt-1992-453 er ikke avgjørende. Den gjaldt en spesiell kontrolloppgave.
I vurderingen av om skifteretten har handlet uaktsomt må lagmannsretten sette seg inn i skiftedommernes stilling «der og da», og man må i stor utstrekning akseptere det skjønn som da ble utøvd. Det kan ikke stilles strengere krav enn at boet er behandlet på lik linje med hva som var vanlig praksis.
Når det gjelder det faktiske hendelsesforløp under skiftebehandlingen, slutter staten seg til fremstillingen i byrettens dom.
Det var først og fremst de mange rettsavgjørelsene som måtte tas som førte til at bobehandlingen tok så lang tid. De enkelte dommerfullmektigene hadde ingen lett oppgave. Det er ikke grunnlag for å hevde at alle tvistene skulle ha vært behandlet samlet; tvistene oppsto etter hvert under bobehandlingen. Skifteretten er kritisert for at den ikke fremmet forslag til «totalløsning». Denne kritikken er forfeilet. Etter at de faste eiendommene var fordelt ved rettsforliket i januar 1986, tok skifteretten fatt i resten av aktivapostene, men dette førte ikke frem. Det er ren spekulasjon når det i ettertid hevdes at utfallet ville blitt helt annerledes dersom den første dommerfullmektigen hadde handlet annerledes. Beslutningen om å selge - - - vei 7 ble truffet i medhold av skifteloven §51 og §52. Ingen av ektefellene ønsket høsten 1985 at eiendommen skulle selges med grunnlag i budet på kr 750.000. Partenes enighet om dette var bindende for skifteretten etter regelen i skifteloven §19. Skifterettens beslutning kunne dessuten fritt omgjøres. Det var således ingen feil at skifteretten ikke den gang gjennomførte salget av eiendommen. Det er ikke dokumentert at A i 1985 hadde økonomiske muligheter til å overta - - - vei 7 for kr 750.000. Det påberopte lånetilsagnet i bank er ikke dokumentert. Generelt gjelder i denne som i andre erstatningssaker at bevisbyrden ligger hos skadelidte. Det er ikke grunnlag for å anvende en «omvendt bevisbyrde» som følge av den lange saksbehandlingstiden, slik den ankende part har anført.
Låneopptaket i 1985 økte ikke boets gjeld. Skifteretten samtykket i konverteringen for å unngå tvangssalg. Denne disposisjonen er verken ansvarsbetingende eller tapsbringende.
At skifteretten ikke leide ut ledige lokaler i - - - vei 7 og i - - - vei må ses på bakgrunn av at anmodningen om utleie kom fra bare den ene av ektefellene og at skifteretten hele tiden trodde at boet kunne sluttes i løpet av kort tid. Bortleie av lokaler fortonte seg på denne bakgrunn som uheldig. Krav som knytter seg til tapte leieinntekter for boet er under enhver omstendighet foreldet, idet mulige leietap må referere seg til tidsrom som ligger langt forut for tre år før stevning ble inngitt i saken.
Staten bestrider erstatningsansvar for As tap i næringsvirksomhet som følge av strømutkoblingen i - - - vei 7. Hun har heller ikke dokumentert økonomisk tap utover den erstatning hun ble tilkjent i lagmannsrettens deldom av 7. juni 1996. Kravet er dessuten under enhver omstendighet foreldet.
Det er ikke ansvarsbetingende at bobehandlingen ble forestått av dommerfullmektigene ved embetet. Slik var det med alle andre boer, både ved dette embetet og ellers i landet. Det ville neppe betydd noe til eller fra om sorenskriveren selv hadde forestått bobehandlingen. Det var videre fullt forsvarlig at skifteretten i 1989 valgte å engasjere advokat Abrahamsen som bomedhjelper med de omkostninger som dette medførte.
Det foreligger ikke ansvarsbetingende opptreden fra skifteretten vedrørende noen av de øvrige forhold som er trukket frem i saken, og det er heller ikke sannsynliggjort tap som kan stå i årsakssammenheng med påberopte forsømmelser fra skifteretten.
I den utstrekning A anfører som ansvarsgrunnlag feil i skifterettens rettsavgjørelser under bobehandlingen, vil regelen i tvistemålsloven §436 stenge for erstatningssøksmål mot staten, med mindre rettsavgjørelsen er endret eller opphevet. Under ankebehandlingen har imidlertid den ankende part gitt til kjenne at det ikke anføres ansvar som følge av skifterettens enkelte rettslige avgjørelser.
Foreldelsesfristen begynner ikke å løpe først fra det tidspunkt da boet ble sluttet. Etter foreldelsesloven §9 nr 1 foreldes erstatningskrav tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Tidspunktet må vurderes i forhold til hver av de enkelte tapsposter. Alle erstatningskrav som A mener å ha hatt før 10.09.1993 er således foreldet.
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 4. desember 1998 stadfestes.
2. Staten ved Justisdepartementet tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Partene er uenige om hvilken aktsomhetsnorm som gjelder med hensyn til statens erstatningsansvar for feil og forsømmelser under skifterettens behandling av et felleseiebo. I den utstrekning ansvaret forankres i domstolloven §200, er retten enig med staten i at det må foreligge mer enn vanlig uaktsomhet for at staten skal bli erstatningsansvarlig. Dette følger av Rt-1990-214. At domstolloven §200 kommer til anvendelse ved skiftebehandling, og at «under rettergang» ikke er begrenset til skifterettens rettsavgjørelser i snever forstand, men også omfatter skifterettens øvrige gjøremål, fremgår av Rt-1937-330.
Statens erstatningsansvar kan imidlertid forankres også i skadeserstatningsloven §2-1. Denne bestemmelse kommer til anvendelse uavhengig av spesialregelen i domstolloven §200. Det må dermed tas stilling til om denne bestemmelse stiller et annet aktsomhetskrav enn domstolloven §200 når det gjelder statens arbeidsgiveransvar for skifterettens handlinger. Lovens forarbeider har vært slik oppfattet at det kreves mer enn vanlig uaktsomhet for at staten som arbeidsgiver skulle kunne gjøres erstatningsansvarlig for skade som er voldt under utøvelse av statlig service- og kontrollvirksomhet. Denne oppfatning er basert bl.a på følgende uttalelse på side 79 i Ot.prp.nr.48 (1965-1966):
Det vil etter departementets oppfatning ikke være rimelig at det statueres ansvar i ethvert tilfelle hvor det kan sies at en skade er voldt ved uaktsomhet. Dette gjelder særlig hvor det er tale om visse servicevirksomheter, rednings- og bistandsytelser og rådgivningsvirksomhet av forskjellig slag.
I lovteksten gis det anvisning på at det ved avgjørelsen av om den utviste uaktsomhet er ansvarsbetingende skal tas hensyn til «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Skifterettens gjøremål ved offentlig skifte av felleseieboer er så mangeartet og spenner over et såvidt stort register, at det etter lagmannsrettens oppfatning vil føre galt av sted generelt å henføre skifterettens gjøremål ved slik bobehandling til kategorien «offentlig service- og kontrollvirksomhet», med den følge at en spesiell - og lav - aktsomhetsnorm gis anvendelse for alle skifterettens handlinger og unnlatelser under bobehandlingen. Når det - som i denne saken - anføres ansvarsbetingende forhold av flere og ulike slag, må det i tilknytning til hvert av de anførte forhold vurderes om den anførte uaktsomhet er ansvarsbetingende ut fra den standard som loven gir anvisning på. Etter konkret vurdering vil dermed enkelte forhold kunne anses å være av slik service- og kontrollmessig art at det kreves mer enn vanlig uaktsomhet for at staten skal bli erstatningsansvarlig, mens det for andre forhold vil være tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet.
Det fremgår av det som her er sagt at retten ikke fullt ut har kunnet gi sin tilslutning til den generelle uttalelse i Borgarting lagmannsretts dom i RG-1997-606 om at det skal mer enn vanlig uaktsomhet til for at staten skal bli erstatningsansvarlig for skade voldt av en skiftedommer. For ordens skyld bemerkes i denne forbindelse at den omstendighet at anke over dommen ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §373 annet ledd nr. 1, ikke er ensbetydende med at kjæremålsutvalget har gitt sin tilslutning til det syn lagmannsretten ga til kjenne på dette ene punkt.
Av lagmannsrettens gjennomgåelse nedenfor fremgår at retten ikke har funnet det nødvendig å ta stilling til hvilken aktsomhetsnorm som må legges til grunn i relasjon til de ulike påberopte klanderverdige forhold, idet retten uavhengig av aktsomhetsnormen har funnet at anken ikke kan føre frem.
Hovedanførselen fra den ankende part er at skifteretten forsømte sin oppgave ved at den ikke på et tidlig stadium forsøkte å få i stand et totaloppgjør i skiftet mellom ektefellene. Det hevdes å være skifterettens forsømmelse av å benytte sin kompetanse og sine virkemidler på forsvarlig måte som førte til at bobehandlingen tok urimelig lang tid og at det oppsto tap for boet og A.
For å kunne ta stilling til om skifteretten har forsømt seg ved ikke å fremme forslag til totalløsning i en tidlig fase under bobehandlingen, er det nødvendig å gå gjennom de viktigste stadier i denne fasen.
Det fremgår av protokollen fra den første skiftesamlingen 12.07.1984 at begge ektefellene ønsket å få seg utlagt alle boets faste eiendommer, og at de var uenige om verdsettelsen av flere av de registrerte aktivapostene. Utpå høsten syntes det å ha vært grunnlag for enighet mellom ektefellene om fordeling av innboet, men fordelingen ble utsatt etter krav fra A, som mente at fordelingen måtte utstå til det var avgjort hva som skulle skje med boets faste eiendommer. Skifteretten fattet i januar 1985 beslutninger om at - - - vei 7 skulle selges og hvordan boets øvrige faste eiendommer skulle fordeles. Sistnevnte beslutning ble imidlertid brakt inn for lagmannsretten. For lagmannsretten ble det så i januar 1986 inngått rettsforlik som bl.a avgjorde fordelingen av de faste eiendommene. Før dette tidspunkt kan skifteretten ikke ses å ha hatt grunnlag for å fremsette noe forslag til totalløsning.
Men med rettsforliket var hovedbrikkene i skifteoppgjøret lagt på plass, og en skulle tro at dette gjaldt også fordelingen av innboet, ut fra den begrunnelse som tidligere var gitt for at fordelingen av dette burde utstå til fordelingen av de faste eiendommene var avgjort. På dette tidspunkt hadde således partene fått fastlagt hovedinnholdet i en totalløsning. Lagmannsretten kan ikke se at skifteretten på dette tidspunkt hadde noen oppfordring til å fremkomme med et mer konkret forslag i så måte.
Heller ikke i de etterfølgende år synes det å ha ligget til rette for at skifteretten skulle ha tatt særlig initiativ til en totalløsning. Selv om skifteretten hadde fremsatt et forslag til utlodning, finner retten det lite trolig at skiftet ville blitt avsluttet som følge av dette. Det ble høsten 1986 avholdt tre skiftesamlinger, der flere enkeltspørsmål ble behandlet, bl.a vedrørende fordelingen av innbo, men uten at enighet ble oppnådd. Etter ytterligere en skiftesamling i april 1987, der det heller ikke ble oppnådd enighet om verdien av de to varelagrene og om innbo/løsøre, avsa skifteretten 04.05.87 kjennelse om disse spørsmål. Kjennelsen ble anket av A for så vidt gjaldt verdien av lampelageret. Denne anken ble ikke avgjort av lagmannsretten før i januar 1989. I 1987 ble dessuten - - - vei 7 solgt ved tvangsauksjon. Også i 1988 avsa skifteretten kjennelse om flere tvistespørsmål i boet. Det var samme år namsrettssaker vedrørende utkastelse i - - - vei og - - - vei. At så vidt mange uenigheter mellom partene ble løst ved skiftetvister, kan ikke bebreides skifteretten.
Selv om det må erkjennes at skifteretten i enkelte sammenhenger handlet uheldig eller feilaktig, slik det fremgår av omtalen nedenfor, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å hevde at det skyldtes culpøse forhold fra skifteretten at boet ikke ble sluttet tidligere. All den stund det gjennom årene stadig oppsto nye tvistespørsmål mellom ektefellene, og de heller ikke evnet eller hadde tilstrekkelig vilje til å etterkomme de avgjørelser som ble fattet, som for eksempel rettsforliket av 1986, var det ikke mulig å avslutte bobehandlingen før alle tvistespørsmålene var endelig løst. At skifteretten i 1989 - da det fortsatt var flere uløste spørsmål - engasjerte bomedhjelper, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke kritiseres. Blant annet fordi A ved flere anledninger hadde gitt uttrykk for misnøye med skifterettens disposisjoner, var det god grunn til å bringe inn en utenforstående medhjelper for den gjenstående bobehandling.
Den ankende part har trukket frem en rekke momenter og enkeltdisposisjoner hvor det anføres at skifteretten har begått feil eller har handlet særlig kritikkverdig. Lagmannsretten tar først for seg de forhold som har tilknytning til eiendommen - - - vei 7.
Retten er enig med A i at det var galt og uheldig at skifteretten, etter å ha truffet beslutning om salg av eiendommen gjennom megler til høystbydende og med forkjøpsrett for loddeierne under ellers like vilkår, i brev av 01.04.85 ba A innlevere skriftlig bud med finansieringsplan og lånetilsagn innen bestemt frist, dersom hun ønsket å overta eiendommen. Denne feilen kan imidlertid ikke ses å ha hatt betydning for det videre hendelsesforløp. Etter bevisførselen finner retten ikke å kunne legge til grunn As forklaring om at hun i april 1985 muntlig underrettet skifteretten om at hun var interessert i å overta eiendommen for kr 800.000 og at hun hadde det nødvendige lånetilsagn fra bank. Da skifteretten i august 1985 ba partene opplyse om de aksepterte budet på kr 750.000, var A representert ved advokat, som også besvarte brevet på hennes vegne. Advokaten hadde da mulighet og oppfordring til å underrette skifteretten om at A ville bruke sin forkjøpsrett, dersom det hadde vært aktuelt.
Lagmannsretten er ikke enig med A i at skifteretten, som følge av sin tidligere beslutning om at eiendommen skulle selges til høystbydende, pliktet å gjennomføre salget på dette tidspunkt på grunnlag av det foreliggende bud. Skifteretten hadde i sitt brev av 15.08.85 til ektefellenes advokater sagt at retten ville vurdere å akseptere budet, dersom det ikke kom noen reaksjon fra dem. Bs advokat svarte at budet var for lavt og ba om at eiendommen måtte bli avertert på nytt. Advokat Geir Hovland svarte at A ikke ønsket at skifteretten aksepterte budet, «i første rekke fordi hun ikke ønsker at eiendommen skal overføres til utenforstående før det er avklart hva som vil skje med - - -v. 49». Det foreligger ikke nærmere opplysninger om det var partenes svar eller andre beveggrunner som førte til at skifteretten valgte ikke å selge eiendommen på det tidspunkt. Lagmannsretten er ikke enig med staten og byretten i at ektefellenes svar på skifterettens forespørsel innebar en enighet mellom dem som etter skifteloven §19 var til hinder for at salget ble gjennomført. Etter lagmannsrettens oppfatning var det opp til skifteretten å avgjøre om eiendommen på tross av ektefellenes standpunkter skulle selges i henhold til det bud som da forelå, eller om det skulle gjøres nye salgsfremstøt. Etter bevisførselen har lagmannsretten ikke funnet grunn til å kritisere skifteretten for at eiendommen ikke ble solgt i august 1985.
Når det gjelder skifterettens samtykke til tinglysing av de to pantobligasjonene på henholdsvis kr 15.700 og kr 400.000, må det etter bevisførselen legges til grunn at A ikke ble varslet før samtykket ble gitt. Dette er en klar og kritikkverdig feil. Unnlatelsen av å innhente hennes uttalelse kan imidlertid ikke ses å ha påført henne økonomisk tap som kan kreves erstattet i den foreliggende sak. Så vidt skjønnes hevder A at obligasjonen på kr 15.700 til Tune Elverk gjelder ektemannens særgjeld. Dersom dette er riktig og beløpet i det senere booppgjør feilaktig er blitt behandlet som ektefellenes fellesgjeld, måtte dette ha vært tatt opp senest ved boslutningen. Når det gjelder obligasjonen på kr 400.000 til Bergen Bank, refererer denne seg til et lån som ble tatt opp for å konvertere annen gjeld, deriblant et misligholdt banklån som hadde ført til krav om tvangsauksjon. Lagmannsretten legger til grunn at skifterettens samtykke til pantsettelse skjedde for å unngå at eiendommen på det tidspunkt ble tvangsrealisert, og at det ved konverteringen ikke ble stiftet ny gjeld. Det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for å kritisere at samtykke ble gitt. A s anførsel om at det ville ha vært bedre om eiendommen den gang hadde gått til tvangsauksjon, fordi dette ville ha ført til at partene lettere kunne ha blitt enige om bofordelingen ellers, fremstår som en ren ubegrunnet spekulasjon i ettertid.
Når det gjelder As anførsel om at hun ikke har fått tilfredsstillende svar på sine forespørsler til skifteretten om nærmere enkeltheter vedrørende lånekonverteringen i 1985 og det økonomiske oppgjøret etter tvangsauksjonen i 1987, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å kritisere skifteretten. Det er i saken fremlagt en håndskrevet oversikt over hvorledes lånet i Bergen Bank ble anvendt, og det er fremlagt oppgave over hvor stor del av salgssummen ved tvangsauksjonen som medgikk til å dekke bankens tilgodehavende. Det fremstår for retten som uklart hvilke ytterligere opplysninger som A savner.
Skifteretten er bebreidet for ikke å ha grepet tilstrekkelig inn overfor B når det gjelder hans nektelse av å gi A tilgang til de lokalene hun disponerte i - - - vei 7, og at han stengte av strømmen til hennes lokaler. Når man skal bedømme skifterettens handlinger og eventuelle mangel på handlinger i denne forbindelse, må man etter lagmannsrettens oppfatning ha in mente at ektefellenes uoverensstemmelser på disse punkter ikke egentlig gjaldt skiftebehandlingen. Konfliktene kunne således ikke ha vært løst av skifteretten som skiftetvister. Lagmannsretten legger til grunn at skifteretten iallfall ved et par anledninger høsten 1984 tilskrev advokat Edmund Asbøll, som representerte B, med anmodning om at A måtte bli gitt tilgang til kontoret i eiendommens første etasje. Det er for retten noe uklart hva skifteretten eventuelt hadde foretatt seg i forbindelse med strømutkoplingen før den i brev av 30.01.85 ga pålegg om at strømmen omgående måtte koples på, men formuleringer i brevet kan tyde på at skifteretten tidligere hadde henvendt seg til B eller hans advokat om forholdet.
Det er etter lagmannsrettens oppfatning uheldig at skifteretten, når den i nevnte brev først varslet at den måtte «vurdere midlertidige forføyninger i medhold av skifteloven §59», tilsynelatende ikke foretok seg noe mer vedrørende strømutkoplingen før den på ny ga B pålegg i brev av 04.12.85, men også denne gang uten å følge opp med sanksjon som bebudet i brevet. Retten kan imidlertid ikke se at skifterettens unnlatelse i så måte kan være ansvarsbetingende i relasjon til den tapspost som gjøres gjeldende vedrørende strømutkoplingen, nemlig As tap i næring. Annerledes kunne det ha stilt seg dersom boet var påført økonomisk tap som følge av strømutkoplingen, men dette er ikke anført og synes ikke å ha vært tilfelle. Det er under ankeforhandlingen gitt vage opplysninger om en vannskade, som muligens kan ha hatt sammenheng med frostskade som følge av strømutkoplingen, men denne skaden ble dekket av forsikringsselskapet.
A hevder at skifteretten skulle ha sørget for at de to hyblene i - - - vei 7 ble leid ut. Det samme gjelder leiligheten i første etasje i - - - vei, samt et kjellerlokale og en bod i sistnevnte eiendom. Hun hevder at hun flere ganger tok spørsmålet om utleie opp med skifteretten og at hun også ba om å få anledning til å skaffe leietaker. Hennes henvendelser ble hele tiden avvist av skifteretten.
Det står for lagmannsretten som høyst uklart når og på hvilken måte spørsmålet om utleie av ledige lokaler var fremme under bobehandlingen. Temaet kan ikke ses å ha vært reist i noen av skiftesamlingene. Når det gjelder hyblene i - - - vei 7, hadde skifteretten - slik situasjonen var i boet med hensyn til fordelingen av de faste eiendommene - etter lagmannsrettens oppfatning ingen oppfordring til av eget tiltak å vurdere utleie før etter at det måtte fremstå som klart at rettsforliket av 1986 ikke ville bli gjennomført. Lagmannsretten finner etter bevisførselen ikke å kunne legge til grunn at As henvendelser til skifteretten om utleie omfattet hyblene i - - - vei 7. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å hevde at skifteretten opptrådte uaktsomt ved ikke å ha leid ut disse. Krav vedrørende denne eiendom må dessuten klart være foreldet, idet A senest etter tvangsauksjonen i 1987 hadde all nødvendig kunnskap for å kunne fremføre sitt krav.
Der er mulig at skifteretten i noen grad må bebreides at den ledige leiligheten i - - - vei ikke ble leid ut, og at skifteretten, under henvisning til at «det er kort tid igjen til boet sluttes», ved årsskiftet 1988/89 ikke samtykket i at boden ble leid ut. Under enhver omstendighet kan det spørres om skifteretten ikke burde ha revurdert spørsmålet om utleie etter at det viste seg at boet likevel ikke kunne sluttes forholdsvis snart. Lagmannsretten behøver imidlertid ikke ta stilling til om skifteretten her er å bebreide på ansvarsbetingende måte, idet et mulig erstatningskrav under enhver omstendighet vil være foreldet. Senest etter lagmannsrettens dom av 26.10.92, da det ble klart at hun ikke nådde frem med sitt krav mot B om erstatning for husleietap utover det beløp på kr 2.400 hun var tilkjent av skifteretten, hadde hun nødvendig kunnskap til eventuelt å gjøre sitt erstatningskrav gjeldende overfor staten. Ettersom stevning i den foreliggende sak ble tatt ut først 10.09.96, er treårsfristen i foreldelsesloven §9 nr 1 oversittet.
Ingen av de øvrige påberopte forhold, som refererer seg til angivelige forsømmelser fra skifterettens side i tilknytning til varelagrene, salg av buss og båt, behandling av regnskap for ektefellenes næringsvirksomhet, samt fordeling av innbo og løsøre, er av en slik art at de kan medføre erstatningsansvar for staten. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse forhold.
Under sin gjennomgåelse ovenfor har lagmannsretten på ett punkt unnlatt å ta stilling til om skifteretten har opptrådt ansvarsbetingende. Det gjelder unnlatelsen av å leie ut leiligheten i Lundgårs vei, idet et mulig erstatningskrav vedrørende dette forhold er foreldet. Ellers er lagmannsretten kommet til at skifteretten nok i enkelte sammenhenger må bebreides for feil og forsømmelser, men uten at disse hver for seg er erstatningsbetingende. Heller ikke om de vurderes samlet er de av slik art eller omfang at de resulterer i erstatningsansvar for staten.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i byrettens omkostningsavgjørelse. I og med at anken har vært forgjeves, må A erstatte statens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten, idet lagmannsretten ikke finner grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Regjeringsadvokaten har fremlagt omkostningsoppgave, som utgjør i alt kr 53.932, fordelt med kr 6.837 til reise- og oppholdsutgifter for prosessfullmektig, kr 7.095 i utgifter til vitner og kr 40.000 i salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen to uker fra forkynnelsen av denne dom til staten v/Justisdepartementet 53.932 - femtitretusennihundreogtrettito - kroner.