Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1930-09-23
Publisert: Rt-1930-1039
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 25/2 B s.a.
Parter: Statsadvokat Askvig, aktor mot Rasmus Mathias Olsen Krogenæs (forsvarer: advokat O. S. Bie).
Forfatter: Rivertz, Bonnevie, Grette, Bade, Hazeland, Hovdan samt Backer
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §271, Straffeprosessloven (1887) §343, §270


Dommer Rivertz: Rasmus Mathias Olsen Krogenæs har paaanket til Høiesterett en av Oslo lagmannsrett 8 mars 1930 avsagt dom, hvorved han blev dømt for bedrageri efter straffelovens §271 nr. 5, jfr. §270, til fengsel i 6 maaneder.

Som det fremgaar av lagmannsrettens domsgrunner, hvortil jeg henviser, gjaldt tiltalen i saken det forhold at domfelte som disponent for firmaet R. O. Krogenæs A/S i Oslo i tiden fra høsten 1927 til februar 1928 til stadighet og særlig den 13 og 14 februar 1928 i Den norske Creditbank har hevet eller latt heve betydelige beløp paa checks trukket paa andre banker, uten at der paa samme tidspunkt i disse banker forelaa dekning, idet der hos ved kommende kasserer i Creditbanken og/eller bankens kontrollorganer blev fremkalt eller styrket den villfarelse, at dekning forelaa, hvorved der voldtes Creditbanken formuestap ved ydelse av rentefritt laan fra den ene dag til den annen og ved diskontering av checks 13 og 14 februar 1928 for i alt 61.000 kroner.

Domfelte anker dels over saksbehandlingen og dels over lagmannens rettsbelæring.

Anken over saksbehandlingen bygges paa at spørsmaalet til lagretten er uklart og skikket til at forvirre dem. Det henvises i saa henseende til at beskrivelsen av det straffbare forhold i spørsmaalsskriftet avviker fra tiltalebeslutningen deri, at ordene «hadde ydet et rente fritt laan fra den ene dag til den annen» er utelatt, saaledes at det tap Creditbanken har lidt kun refererer sig til diskonteringen av checks 13 og 14 februar 1928. Paa denne maate er - hevdes det i ankeerklæringen og av forsvare ren for Høiesterett - spørsmaalet til lagretten blitt belemret med en rekke faktiske forhold - nemlig hevningen av checks i tiden før 13 februar 1928 - som ikke er straffbare, fordi derved ikke er forvoldt tap, og som ialfall skulde ha vært gjort til gjenstand for særskilt spørsmaal i henhold til bestemmelsen i straffeprocesslovens §343, 3dje ledd.

Jeg kan ikke finne at spørsmaalet til lagretten lider av nogen mangel, som kan ha hatt betydning for lagrettens svar. Det faktum som beskrives i spørsmaalet er tiltaltes forhold ved hevningen av flere checks i tiden fra høsten 1927 til februar 1928, hvorunder han har frem kalt eller styrket en villfarelse hos bankens vedkommende, som har bevirket at banken har lidt tap ved diskontering av checks den 13 og 14 februar 1928. Paa hvilken maate villfarelsen er fremkalt, og hvorledes den er blitt aarsak til bankens tap er visstnok ikke nærmere beskrevet i spørsmaalet, men det er efter min opfatning heller ikke nødvendig at gi en saa utførlig beskrivelse av faktum, at Høiesterett derav kan bedømme hvorvidt lagretten har bygget paa en riktig forstaaelse

Side:1040

av aarsakssammenhengen mellem tiltaltes handlinger, den skadelidende villfarelse og det forvoldte tap. Jeg henviser forsaavidt til mine uttalelser i den i Rt-1928-87 flg. refererte sak. Forsvareren har enn videre hevdet at det er en feil naar det i spørsmaalsskriftet er sagt, at der hos «Creditbankens vedkommende» blev fremkalt eller styrket en villfarelse, uten nærmei angivelse av hvilke av bankens organer det siktes til. Forsaavidt dermed ogsaa tenkes paa bankens kontrollorganer, som uttrykkelig nevnes i tiltalebeslutningen, mener forsvareren at en villfarelse hos disse maa være irrelevant, fordi de først fikk befatning med de innløste checks efterat utbetalingene var skjedd og tap saaledes forvoldt, hvorfor villfarelsen ikke kan staa i kausalsammenheng med tapet.

Jeg opfatter uttrykket «Creditbankens vedkommende» som siktende til personer som var kompetente til at treffe bestemmelse om hvorvidt de av tiltalte presenterte checks skulde godtas av banken. Dette er efter min opfatning en nødvendig følge derav, at spørsmaalet til lagretten forutsetter aarsakssammenheng mellem villfarelsen og tapet, idet det heter «fremkalt eller styrket en villfarelse, hvorved det voldtes Creditbanken formuestap». Lagretten kunde ikke besvare spørsmaalet med ja uten at være paa det rene med at villfarelsen var aarsak til tapet. Hvorvidt lagretten ha tatt feil i sin avgjørelse herav er unddratt Høiesteretts prøvelse. Ogsaa her gjelder hvad jeg tidligere har uttalt om nødvendigheten av at innta i spørsmaalet en saa detaljert redegjørelse for det faktiske forhold at riktigheten av lagrettens opfatning paa ethvert punkt lar sig kontrollere.

Hvad angaar anken over lagmannens rettsbelæring gjelder det følgende protokollerte avsnitt av denne: «Et bedrageri mot en bank kan efter omstendighetene forøves derved at man anbringer i banken checks paa en annen bank, hvor vedkommende ikke har tilstrekkelig dekningsmidler; og saadant bedrageri kan foreligge selv om den funksjonær, som mottok checken og utbetalte pengene kjente til forholdet, forutsatt at dette er en underordnet funksjonær, som ingen selvstendig myndighet har, og forutsatt at vedkommende check-anbringer visste om at denne ingen bestemmende myndighet hadde og at han ikke vilde faa penger utbetalt, hvis han underrettet den overordnede om forholdet».

Det hevdes i ankeerklæringen at den her uttalte rettsopfatning er uriktig, fordi det er en nødvendig betingelse for en handlings straffbarhet som bedrageri, at villfarelsen ligger til grunn for den handling, hvorved formuesoverførselen fant sted. Det er i saa henseende uten betydning om vedkommende handlende overskrider sin bemyndigelse, ikke engang om vedkommende check-anbringer vet dette, og ogsaa visste at han ikke vilde faa penger utbetalt, hvis de overordnede kjente til forholdet. Den overordnedes manglende viden om hvad der er foregaatt er, anføres det, rettslig helt irrelevant.

Jeg er ikke enig heri. Som det fremgaar av hvad jeg har anført under forrige ankepost, mener visstnok ogsaa jeg, at villfarelsen

Side:1041

maa ha vært aarsak til at tapet er lidt, og derfor maa ha foreligget hos nogen som har hatt myndighet til at bestemme om utbetaling skulde skje eller ikke. Men det er efter min opfatning likegyldig om villfarelsen har hatt den virkning at vedkommende positivt har bestemt at utbetaling skal skje, eller om den har avholdt ham fra at forhindre utbetaling. Noget annet ligger saavidt skjønnes ikke i den protokollerte uttalelse av lagmannen. Den sier kun at straffbarheten ikke utelukkes derved at den underordnede funksjonær som foretok utbetalingen, under de i rettsbelæringen angitte forutsetninger kjente til at det ikke var tilstrekkelige dekningsmidler. Og dette mener jeg er ganske riktig. Derimot sies det ikke, at der kan foreligge bedrageri, uten at det er fremkalt eller styrket en villfarelse hos den overordnede. At det ikke er tilført rettsboken uttalelse i motsatt retning - altsaa om at en villfarelse hos den overordnede er en betingelse for straff - beviser ikke at lagmannen har undlatt at gi en saadan uttalelse. Jeg behøver derfor ikke at innlate mig paa spørsmaalet om virkningen av at rettsbelæringen forsaavidt maatte ha vært ufullstendig.

Sluttelig skal jeg tilføie at naar det fra forsvarerens side er fremholdt at saaledes som forretningsgangen har vært i Creditbanken, har tiltalte ikke kunnet faa anledning til at fremkalle eller styrke nogen villfarelse hos bankens overordnede funksjonærer, før diskontering av vedkommende checks blev foretatt, saa er dette et forhold som Høiesterett ikke kan ta i betraktning ved avgjørelsen av anken, idet retten er bundet av den beskrivelse av de faktiske omstendigheter, som inneholdes i lagrettekjennelsen.

Kjennelse:

Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Rasmus Mathias Olsen Krogenæs kr. 25. Salæret til forsvareren høiesterettsadvokat O. S. Bie fastsettes til kr. 120.

Dommer Bonnevie: Jeg er ogsaa kommet til det resultat at anken maa forkastes.

Hvad anken over saksbehandlingen angaar finner jeg det tilstrekkelig at henvise til det av førstvoterende anførte. I anledning av anken over lovanvendelsen - lagmannens rettsbelæring skal jeg gjøre nogen bemerkninger.

Naar det i lagmannens rettsbelæring heter: «selv om den funksjonær som mottok checken og utbetalte pengene kjente til forholdet», maa uttrykket «kjente til forholdet», saavidt jeg kan skjønne, gaa tilbake paa følgende ord i første del av samme punktum: «derved at man anbringer i banken checks paa en annen bank, hvor vedkommende ikke har tilstrekkelige dekningsmidler». At funksjonæren har kjent til forholdet vil altsaa her bare si dette, at han har kjent til at der for checken ikke var tilstrekkelige dekningsmidler i vedkommende annen bank. Derimot sier ordene intet om hvorvidt funksjonæren tillike kjente til at der var grunn til at frykte for at den i øieblikket manglende dekning ikke vilde

Side:1042

bli tilveiebragt i den annen bank samme dag eller følgende dag. Heller ikke ligger der i uttrykket nogen forutsetning om at funksjonæren hadde forstaaelsen av at hans overordnede i banken vilde ha nektet utbetaling, hvis denne overordnede var blitt gjort bekjent med at der manglet tilstrekkelig dekning. Naar det saaledes efter min mening ikke ligger annet eller mere i det nevnte uttryk «kjente til forholdet», er jeg enig med førstvoterende i, at rettsbelæringen maa ansees for at være riktig; men jeg bygger altsa da for mitt vedkommende bare paa, at under den nevnte forutsetning utelukker ikke bankfunksjonærens «kjennskap til forholdet», at tiltalte hos denne bankfunksjonær dog kan ha fremkalt eller styrket en villfarelse, som kan ha forledet bankfunksjonæren vilde bli ordnet i tide eller at funksjonærens overordnede maatte antas at være enig i utbetalingen.

Da jeg saaledes mener at rettsbelæringen regner med at bankfunksjonæren til tross for sitt kjennskap til forholdet, kan ha vært i delvis god tro og befunnet sig i villfarelse, finner jeg det for mitt vedkommende ikke nødvendig at gaa inn paa det av førstvoterende behandlede spørsmaal om mulig villfarelse hos bankfunksjonærens overordnede eller om hvorvidt bedrageri her vilde ha vært utelukket, hvis den underordnede bankfunksjonær ikke befant sig i nogen som helst villfarelse.

Konst. dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bade, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Hazeland og sorenskriver Hovdan samt dommer Backer: Likesa