Rt-1935-886

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-10-29
Publisert:	Rt-1935-886
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/2 s.a.
Parter:	Ole A. Andengaard (advokat Arne Fliflet) mot Halvar S. Hjukse (advokat Henrik Noer).
Forfatter:	Evensen, Sunde, Næss, Rivertz, Hanssen, Boye, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:

Sorenskriveren i Nedre Telemark avsa den 17 mars 1925 saadan dom: «1. Citanten Halvar S. Hjukse som eier av gaarden Hjukse, gnr 37 bnr 2 i Sauherad tinglag, kjennes berettiget til fri skur og maling paa Hjukse sagbruk og mølle beliggende paa eiendommen Andengaard, gnr 36 bnr 1 i Sauherad, nu tilhørende innstevnte Ole A. Andengaard - alt overensstemmende med den under saken fremlagte kjøpekontrakt datert 25 og 28 juni 1898, tinglyst 5 juli 1898, mellem Halvar Kise, med flere og kjennes denne kontrakt forbindende for innstevnte som nuværende eier av Hjukse sagbruk og mølle. 2. Innstevnte Ole A. Andengaard bør til citanten Halvar S. Hjukse betale erstatning efter skjønn av uvillige menn optatt paa innstevntes bekostning for det tap og den skade citanten har lidt ved at han i de senere aar ikke har hatt adgang til at benytte innstevntes sagbruk og mølle overensstemmende med kontrakten av 1898 og med 4 pct. renter av skjønnsbeløpet fra 29 juli 1920 til betaling skjer. Forøvrig bør innstevnte for citantens tiltale i denne sak fri at være. 3. I omkostninger betaler innstevnte til citanten kr. 400.»

Ole A. Andengaard innbragte saken for Bergens overrett som den 29 april 1929 avsa saadan dom: «Innstevnte Halvar S. Hjukse, som eier av gnr 37 bnr 2 i Sauherad, kjennes berettiget til fri skur og maling paa Juksebø Teglværks sag og, mølle beliggende paa eiendommen Andengaard - alt overensstemmende med den under saken fremlagte kjøpekontrakt datert 25 og 28 juni 1898, tinglyst 5 juli 1898, mellem Halvar Kise med flere og kjennes denne kontrakt forbindende for appellanten som

Side:887

eier av Juksebø Teglværk. Appellanten bør til innstevnte betale erstatning bestemt ved skjønn av uvillige menn optatt paa appellantens bekostning for det tap innstevnte har lidt ved i de senere aar ikke at ha hatt adgang til at benytte appellantens sag og mølle overensstemmende med kontrakten av 1898. Av skjønnsbeløpet svarer appellanten 4 pct. aarlig rente fra skjønnets avgivelse til betaling skjer. Forøvrig bør appellanten for innstevntes tiltale i saken fri at være. I saksomkostninger for begge retter betaler appellanten til innstevnte kr. 650.»

Ole A. Andengaard innbragte derefter saken for Høiesterett. Ved Høiesteretts dom av 14 april 1931 blev imidlertid stevningen avvist som ikke lovlig for fulgt. Ved stevning av 29 april 1931 er saken med hjemmel i forordning av 19 august 1735 side 10, jfr. lov 4 juni 1892 §35, paastevnt paany.

Appellanten, som har faatt bevilling til at fravike reglene om summa appellabilis, har nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom underkjennes. 2. At appellanten Ole A. Andengaard frifinnes for innstevnte Halvar S. Hjukses eller nu hans dødsbos tiltale. 3. At innstevnte tilpliktes at betale appellanten sakens omkostninger for alle retter.»

Innstevnte Halvar S. Hjukse eller nu hans enke Anne H. Hjukse har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters domsgrunner. For Høiesterett er der fra begge parters side fremlagt en rekke nye dokumenter - vesentlig angaaende sagens og møllens tilstand og driftsforholdene for sag- og møllebruk i distriktet. Appellanten har ogsaa fremlagt nye dokumenter med replikken, men da disse er møtt med protest blir de at sette ut av betraktning.

Højesterett kommer til samme resultat som overretten og tiltreder i det vesentlige de underordnede retters begrunnelse for dette resultat. Efter prosedyren for Høiesterett skal man tilføie:

Som det fremgaar av dommene fra under- og overrett søkte appellanten for disse retter sin frifinnelse i at omhandlede rett til skur og maling angivelig alene var knyttet til de eldre anlegg som i kontrakten av 1898 omtales som «Jukse sagbruk og mølle» og i at disse anlegg ikke eksisterte lenger ved hans kjøp i 1917. Det var ogsaa begrunnelsen for at han nektet Hjukses eier skur og maling paa den saakalte Hjuksebø sag og mølle paa kontraktens betingelser. Derimot synes ikke appellanten for under- og overrett at ha fremsatt spesielle innsigelser refererende sig til sistnevnte anlegg. For Høiesterett har han imidlertid subsidiært gjort gjeldende at ogsaa en mulig rett til skur og maling paa de nuværende anlegg maa være bortfalt, og at innstevnte ialfall ikke kan ha noget erstatningskrav - fordi heller ikke de nuværende anlegg er drivverdige og som følge derav er blitt forfalne og ubrukelige. Han henviser i saa henseende til de betraktninger som ligger til grunn for dommene i Rt-1882-693 og Rt-1926-951.

Side:888

Højesterett skal herom bemerke: Det maa visstnok antas at appellanten ikke kan være forpliktet til at holde sag- og møllebruken vedlike og i drift utelukkende av hensyn til Hjukses omhandlede rettigheter hvis det under de forandrede forhold ikke lenger er økonomisk forsvarlig at vedlikeholde og drive anleggene. Det kan ikke antas at ha vært de i 1898 kontraherende parters mening at eieren av sagen og møllen skulde være forpliktet til at oprettholde en ulønnsom bedrift alene av hensyn til en saa forholdsvis ubetydelig rettighet som kontrakten av 1898 hjemlet Hjukse og Jønsi - nemlig retten til skur og maling til husbehov mot alene at betale arbeidsfolkene. I denne forbindelse nevnes ogsaa at retten efter kontrakten kun skulde kunne utøves, naar vannstanden var saadan «at verkets drift ikke derved hindres eller innskrenkes».

At en saadan situasjon er inntraadt at appellanten deri kan søke frifinnelse for Hjukses erstatningskrav maa appellanten imidlertid ha bevisbyrden for. Og denne bevisbyrde kan Høiesterett ikke finne fyldestgjort for det tidsrum erstatningskravet omfatter. Hvorledes forholdene vil stille sig fremover blir en sak for sig.

Naar man ikke finner beviset ført for en saadan endret situasjon legger man avgjørende vekt paa at appellantens begrunnelse for at nekte Hjukse skur og maling i sin tid var en helt annen og paa at innsigelsene hentet fra anleggenes tilstand og drivverdighet først er fremsatt for Højesterett. For underretten har appellanten saaledes selv henvist innstevnte til at sage og male paa omhandlede sag og mølle paa samme betingelser som enhver annen. Av de foreliggende oplysninger fremgaar forøvrig ogsaa at sagen synes at ha vært i drift ogsaa i de senere aar. Kfr. ingeniør Bødtkers erklæring av 7 september 1933 «sagen var efter opgivende i drift forrige aar» og erklæring av 6 februar 1932 fra sagmester T. Hagen, hvorefter denne har skaaret paa sagen i aarene 1926-31. Oplysningene om møllen er mere sparsomme, men Ole H. Velta anfører i erklæring av 6 juni 1933 at han var møller ved møllen siste aar den var i drift (aaret nevnes ikke), og at innretningene da var i god stand. Ole Aasen Sauherad anfører i erklæring av 3 mai 1933 at han, som hadde drevet med møllebruk i 30 aar, «for et par aar siden» hadde bedt appellanten om at faa leie møllen.

Efter disse oplysninger maa man gaa ut fra at det ikke har vært faktisk umulig at sage og male paa anleggene, og at der i ethvert fall ikke vil de ha vært noget til hinder herfor om appellanten hadde sørget for ordinært vedlikehold, hvad han i forhold til Hjukse maa være forpliktet til saa lenge anleggene i det hele tatt er økonomisk drivverdige. Det synes klart at eieren av et anlegg beheftet med en forpliktelse som omhandlet ikke efter rent forgodtbefinnende kan undlate vedlikehold i en aarrekke for derefter at henvise til hvad det vil koste at ta igjen det forsømte som grunn til at bli kvitt forpliktelsen.

Sakens omkostninger antas appellanten at maatte tilsvare ogsaa for Høiesterett.

Side:889

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Ole A. Andengaard til Halvar S. Hjukses enke Anne H. Hjukse kr. 600.

Av underrettens dom:

- - - Ved kjøpekontrakt tinglyst 5 juli 1898 mellom Halvor Kise og Halvor A. Jønsi, Ole O. Sætre og Ole K. Røste, Andreas Juxo og L. Rød blev der blandt annet bestemt at Halvor Jønsi og Andres H. Hjukse overdrog eiendomsretten til Hjukse sagbruk og mølle til H. Jønsi, O. O. Sætre og L. Rød. I samme kontrakt forbeholdt Halvor A. Jønsi og Andres H. Hjukse for sig selv og fremtidige eiere av sine gaarder Jønsi og Hjukse rett til fri skur og maling paa sagen og møllen til husbehov. Denne rett har senere hvert aar vært utøvet av gaarden Hjukses eiere. Efter at innstevnte for nogen aar siden blev eier av sagen og møllen har han latt sag og mølle forfalle og til dels ikke holdt de fornødne folk til disse innretningers drift. Dette gjelder særlig møllen. Halvor Hjukse har malet annetsteds med en betraktelig forøkelse av omkostninger. Innstevnte har nektet at utføre don frie skur. Saaledes fremstiller citanten saken.

Innstevnte betegner søksmaalet som en fullstendig begrepsforvirring. Hjukse sagbruk og mølle som omhandles i kjøpekontrakten av 1898, er en innstevnte fullstendig uvedkommende forretning. Baade sagen og møllen er forøvrig nedrevet for mange aar siden og eksisterer ikke lenger. At Hjukse sag og mølle har ligget paa innstevntes eiendom Andengaards grunn, har selvfølgelig intet med nevnte overdragelse av sag og mølle at bestille, og det er ingen heftelse paa innstevntes eiendom. Innstevnte har ikke gaatt med paa at holde sag og mølle til avbenyttelse for citanten. Innstevnte har nemlig paa sin eiendom sin egen sag og mølle, men denne ligger paa et helt annet stod enn den Hjukse sag og mølle som Jønsi og Hjukse forbeholdt sig rett til at benytte ved kjøpekontrakten av 1898. - - -

Innstevnte - - - fremholder at det ved aastedsbefaringen er bragt fullstendig paa det rene hvorledes de faktiske forhold stiller sig med hensyn til de to forskjellige sag- og mølleinnretninger. - Det er kun rester igjen av den gamle sag og mølle. Denne sag og mølle er det som er omhandlet i kjøpekontrakten av 1898. Den forbeholdte skur og maling kan muligens kalles en personlig servitutt paa sagen og møllen, men den er selvfølgelig ikke nogen servitutt paa den grunn hvorpaa disse var beliggende. Naar sagen og møllen forfaller, faar den som har forbeholdt sig skur og maling av samme, holde sig til eieren av sagen og møllen og ikke til den som har bortfestet grunnen hvorpaa den ligger. Denne sag og mølle hvortil citantens paastaatte rett er knyttet, har aldri vært i innstevntes eie. Det er den nedenforliggende sag og mølle innstevnte kjøpte av sin svigerfar i 1917. Kjøpekontrakten av 1898 er ikke nogen heftelse paa innstevntes eiendom. Hvis citanten - som av enkelte vidner fortalt - har faatt adgang til at skjære og male paa de nedre innretninger alene mot at betale arbeidsfolkene - hvad innstevnte forøvrig benekter - har dette aapenbart berodd paa en villighet fra de daværende eieres side. Innstevnte for sitt vedkommende har ikke erkjent nogen saadan rett eller paa nogen maate lagt for dagen at han respekterte (den) som motparten sier. - - -

Retten skal bemerke: Det er paa det rene at det ved den fremlagte kjøpekontrakt av 1898 blev bestemt at Halvor Jønsi og Andres Hjukse

Side:890

forbeholdt sig selv og fremtidige eiere av sine gaarder Jønsi og Hjukse fri skur og maling paa Hjukse sagbruk og mølle til husbehov. Ved aastedstingsvidnet er det godtgjort at den gamle sagbygning staar paa sin plass og at sagbenken, rullene, sagbladet - om spindelen er det tvil - fra denne sag er flyttet til den saakalte lensmannssag som ligger like inntil det nuværende kvernhus. Den nuværende mølle er paavist av vidnene at være den gamle med nogen paabygning, nemlig 4 «omgvarv». 2net vidne prover at paabygningen fant sted av hensyn til «sikten» for at faa elevatoren til at gaa op med «kliet». Avstanden fra den gamle kvernhustomt og til det nu staaende kvernhus er konstatert at være 34 meter. Grunnen til flytningen av møllen er av flere vidner provet at være den at det vilde være bedre at faa innretningene til at funksjonere paa det nye enn paa det gamle sted. Flytningen av møllen foregikk i 1903 eller 1904. - - - Innstevntes hovedinnvending mot søksmaalet som er at den sag og mølle som det var tale om i kontrakten av 1898, er forsvunnet og at innstevnte aldri har eiet nevnte innretninger, fører efter rettens mening ikke frem. En sag og en mølle varer som bekjent ikke bestandig. Saadanne innretninger maa fra tid til annen fornyes. - - - De forskjellige før nevnte forandringer finner ikke retten at kunne betrakte paa den maate at det gamle sag- og møllebruk er forsvunnet. Det er det samme sag- og møllebruk som tidligere i en forandret og formentlig forbedret tilstand. - - - Det er paa det rene at det i en aarrekke, efter de skjedde forandringer, er utført skur og maling overensstemmende med kontrakten av 1898. - - -

Neste spørsmaal er om heromhandlede servitutter er bindende for innstevnte og for eiendommen Andengaard. Retten er kommet til det resultat at servitutten er en reell servitutt som hviler paa anlegget som saadant, hvem der saa enn er eier. Med anlegget menes ikke blott bygningene, men alt som blev overdratt ved kontrakten av 1898. Følgen herav er klarlig den at servitutten er forpliktende likeoverfor innstevnte som blev eier av Hjukse teglverk, sag- og møllebruk ved kontrakt av 17 desember (26 september?) 1917. Derimot finner ikke retten at servitutten er bindende for gaarden Andengaards eier som saadan. Andengaard staar nemlig ikke i noget annet forhold til Hjuksebø sag- og møllebruk enn det som fremgaar av dokument av 15 april 1817 og forliket av 15 juli 1893. At det er anmerket paa Andengaards folium i registret kommer av at Hjukse sag- og møllebruk ikke er særskilt skyldsatt. - - - Efter rettens mening er det jo ganske klart at skade er lidt. - - - Grivi.

Av overrettens dom:

- - - Med underretten finner jeg at innstevnte Halvor S. Jukse ikke har tapt sin rett til skur og maling. Ved kontrakten av 1898 blev Halvor A. Jønsi, Ole O. Sætre og L. Rød eiere saavel av Jukse sagbruk og mølle som av den eiendom der hadde tilhørt Telemarkens Treoljefabrik, i appellantens kjøpekontrakt kalt Juksebø teglverk, sag, møllebruk og lagerhus med tilliggende eiendeler. Innstevntes rett til skur og maling blev efter kontrakten fremdele heftende paa Jukse sagbruk og mølle. Det maa ansees godtgjort at interessentene omkring aaret 1903 flyttet saginnretningen og en del annet tilbehør fra sagen paa Jukse sagbruk og mølle til sin sag paa Juksebø teglverks grunn, og at de flyttet møllebygningen fra Jukse sagbruk og mølle likeledes ned paa Juksebø teglverks grunn, idet de fant det fordelaktigere at ha driften der. Det er videre paa

Side:891

det rene at innstevnte fra flytningen, til Halvor Jønsi blev eneeier av anleggene, og videre til Jønsi i 1917 solgte Juksebø teglverk til sin svigersønn appellanten, fikk sitt tømmer skaaret og sitt korn malt paa sagen og møllen paa Juksebø teglverk paa betingelser som i kontrakten av 1898 fastsatt. Hvad der er skjedd er klarlig at eierne av den tjenende eiendom Jukse sagbruk og mølle har overført ut øvelsen av den innstevnte tilhørende rettighet til en annen dem tilhørende eiendom, og at innstevnte i gjerning har samtykket heri. At appellanten efter kjøpet av Juksebø teglverks eiendom maa respektere innstevntes rett, kan jeg ikke finne tvilsomt. Vel er retten ikke tinglyst som heftelse paa Juksebø teglverk, men appellanten var ved kjøpet utvilsomt vitende om den. - - - Jeg antar derfor at det bør gis dom for at innstevnte er berettiget til at utøve sine rettigheter ved den nuværende sag og mølle innen Juksebø teglverks omraade. - - - Karl Iversen. B. Nergaard. R. Voldsdal.