Rt-1936-659

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-10-02
Publisert:	Rt-1936-659
Stikkord:	Erstatning etter Aursundsreguleringen
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 172/2 s.a.
Parter:	Staten (regjeringsadvokaten ved advokat Finn Arnesen) mot Stor-Elvdal kommune m.fl. (overrettssakfører Arne Dahl til prøve). Varslet: Glommens og Laagens Brukseierforening (advokat Georg Lous) og Stor-Elvdal kommune m.fl. (overettssakfører Arne Dahl) mot Christiania Tømmerdirektion (advokat Per Rygh).
Forfatter:	Bonnevie, Miøen, Stang, Evensen, Borch, Eid, Paulsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §150

Dommer Bonnevie: Denne sak er i første instans paadømt av sorenskriveren i Sør-Østerdal med sakkyndige domsmenn. Med hjemmel av tvistemaalslovens §150 blev paadømmelsen av herredsretten delt saaledes at der blev avsagt særskilt dom den 12 juli 1933 i forholdet mellem saksøkerne og Christiania Tømmerdirektion, mens saken forsaavidt angaar forholdet mellem saksøkerne og Staten blev paadømt ved dom avsagt 15 juli samme aar.

Side:660

Ved den først avsagte dom - dommen av 12 juli - blev Christiania Tømmerdirektion frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent

Dommen av 15 juli - i forholdet mellem saksøkerne og den norske stat - har følgende domsslutning:

«Den norske stat dømmes at betale til 1) Stor-Elvdal kommune kr. 5305.66 - - - og 172) Jens Rønningen kr. 150. I somkostninger til saksøkerne in solidum betaler Den norske stat kr. 1000. Forøvrig frifinnes Staten.»

Om saksforholdet henviser jeg til premissene til de her nevnte dommer.

Herredsrettens dommer er innanket for Høiesterett, for første doms vedkommende av saksøkerne og for annen doms vedkommende av Staten.

Staten har ogsaa for Høiesterett varslet Glommens og Laagens Brukseierforening, som har latt avgi møte her i retten under saken ved advokat.

Saksøkerne har nedlagt paastand gaaende ut paa: Prinsipalt: At Staten og Christiania Tømmerdirektion dømmes til in solidum at betale til saksøkerne de i herredsrettsdommen fastsatte erstatningsbeløp samt til hvert beløp lovlige renter fra forliksklagen og saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett til Staten og de skadelidende. Subsidiært I: At Staten og Christiania Tømmerdirektion dømmes til at betale hver sin andel av erstatningsbeløpene med lovlige renter fra forliksklagen - andelene at fastsette ved rettens skjønn. Subsidiært II: At herredsrettens dom stadfestes, dog saaledes at der til domsbeløpene legges lovlige renter fra forliksklagen. Subsidiært III: At Christiania Tømmerdirektion dømmes at betale til de under subsidiært I nevnte skadelidende de nevnte beløp med lovlige renter fra forliksklagen. For alle subsidiære alternativer er ogsaa nedlagt paastand om, at de skadelidende og Staten tilkjennes sakens omkostninger for Herredsretten og for Høiesterett.

Fra Statens side er nedlagt saadan paastand: «At herredsrettens dom opheves. At Staten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten.»

Christiania Tømmerdirektion har nedlagt saadan paastand: «At herredsrettens dom stadfestes og at Christiania Tømmerdirektion hos de ankende parter in solidum tilkjennes omkostninger for Høiesterett, herunder ogsaa omkostninger ved bevisoptagelser og andre rettergangsskritt utenfor selve Høiesterett.»

Saksøkerne har ogsaa for Høiesterett faatt bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer.

Der foreligger for Høiesterett et særlig omfangsrikt nytt bevisstoff. Det er i anledning av ankesakene foretatt forskjellige bevisoptagelser hvorunder er avgitt forklaring av adskillige av saksøkerne samt av en rekke vidner. Videre er der fremlagt en rekke utredninger fra av partene engagerte

Side:661

sakkyndige, og disse sakkyndige har ogsaa for de flestes vedkommende vært avhørt som sakkyndige vidner under bevisoptagelsene i anledning av ankesakene. Der er ogsaa fremlagt uttalelser fra de to gjenlevende medlemmer av den sakkyndige kommisjon som omtales i herredsrettens domsgrunner, nemlig den svenske overingeniør Ekwall og dr. Olaf Devik. Jeg kommer senere inn paa enkelte sider av det nye stoff som saaledes foreligger og finner det upaakrevet her nærmere at referere innholdet.

Jeg finner det naturlig først at behandle den av herredsretten sist paa dømte sak, altsaa saken mot Staten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan ogsaa i det vesentlige tiltrede herredsrettens begrunnelse, idet jeg dog tar den reservasjon at jeg intet vil ha uttalt med hensyn til de slutninger som herredsretten trekker av de i dens domsgrunner om talte vannstandsmaalinger i Glommen. Som det nærmere vil fremgaa av mine følgende bemerkninger spiller disse vannstandsmaalinger ingen nevneverdig rolle for min betraktning av forholdet.

Jeg er enig med herredsretten i hvad den har anført om de krav som i en sak av denne art kan stilles til beviset for ursakssammenhengen mellem reguleringen og den voldte skade. Man kan her ikke kreve et eksakt bevis for at de isganger og opvatninger som er skadens umiddelbare aarsak, ikke vilde eller kunde ha inntruffet hvis Aursundsreguleringen ikke var kommet til. Det maa ialfall være tilstrekkelig at det efter bevisets stilling maa ansees for ganske uantagelig og i høieste grad usannsynlig at skadene vilde inntruffet uten den menneskelige inngripen i de naturlige forhold som reguleringen innebærer, og efter mitt syn paa det samlede bevismateriale maa dette her sies at være stillingen.

Det synes, saavidt jeg har kunnet skjønne, ikke egentlig at herske nogen dissens mellem de sakkyndige om den ting, at saavel for vinterisgangenes som opvatningenes vedkommende er vassdragets sarrproduksjon den avgjørende faktor. Sarr er isnaalsdannelser, som dels avsetter sig som bunnis, dels flyter med elven. Øket sarrproduksjon betyr øket risiko for isgang saavelsom for opvatning. Uenigheten mellem de sakkyndige gjelder saavidt skjønnes i første rekke spørsmaalet om hvor hvidt Aursundsreguleringen gjennem økning av sarrdannelser eller gjennem endring av sarrens kvalitet har fremkalt de i saken omhandlede voldsomme vinterisganger og opvatninger.

Som det fremgaar av herredsrettsdommen er den sakkyndige kommisjon av den mening at det er de meteorologiske forhold alene, og ikke den menneskelige inngripen gjennem reguleringen, som har foraarsaket de usedvanlig ugunstige forhold med de skadegjørende vinterisganger og opvatninger. Og denne opfatning har kommisjonens medlemmer i det store og hele fastholdt i de erklæringer og vidneforklaringer som de er fremkommet med senere i anledning av ankesaken. Den

Side:662

sakkyndige kommisjon har ogsaa faatt støtte for denne sin opfatning av forholdet i uttalelser blandt annet av professor Sverdrup og ingeniørene Berdal og Lie.

Jeg er imidlertid for mitt vedkommende blitt staaende ved. at maatte slutte mig til den opfatning som særlig er kommet til orde i professor Vegards uttalelser og vidneprov, men som ogsaa andre av de fra saksøkernes side førte sakkyndige vidner deler: at ved siden av de meteorologiske forhold har ogsaa den endring i vannføringen som reguleringen har medført, spillet en meget vesentlig og avgjørende rolle.

Jeg finner det for mitt vedkommende ikke paakrevet at gaa nærmere inn paa de forskjellige teorier om paa hvilken maate vannslippningen fra Aursunden har kunnet paavirke sarrdannelsen ned gjennem vassdraget paa en skadelig maate. Spesielt vil jeg ikke innlate mig nærmere paa det mellem de forskjellige sakkyndige sterkt omdisputerte spørsmaal, hvorvidt en øket sarrproduksjon i Tolgadistriktet kan ha hatt skadelig virkrning saa langt nede i vassdraget som nedenfor Bellingmo hvor de vinterisganger startet som dels direkte og dels gjennem opvatninger voldte de store skader. Jeg skal dog nevne at uenigheten mellem de sakkyndige lier, saavidt skjønnes, bunder i en forskjellig opfatning av spørsmaalet om elvens evne til at transportere flytende sarr under isen over større strekninger. Forholdet er dette, at mellem strykene i Tolga og strykene ved Auma ligger en flere mil lang elvestrekning i Tønset og Alvdal uten nevneverdig fall, hvor elven derfor flyter stille og islegges tidligere enn i strykene ovenfor og nedenfor. Og alle de sakkyndige er enig om at der hvor elven er islagt ophører sarrproduksjonen. Sarrforekomster nedenfor den nevnte stille elvestrekning maa derfor enten skyldes at sarrproduksjonen foregaar nedenfor det islagte strøk, eller den maa - tillike - skyldes sarr produsert i Tolga - ovenfor det islagte strøk, idet sarren er ført med elven under isen.

Om muligheten av slik sarrtransport under et milelangt isdekke er det som nevnt den sterkeste uenighet innenfor de sakkyndiges krets. Jeg finner det overflødig at gaa nærmere inn paa dette, idet jeg for mitt vedkommende finner at maatte gaa ut fra at sarrforholdene i isgangsstrøket nedenfor den stille elvestrekning under enhver omstendighet maa antas at ha vært influert av vannslippningen fra Aursunden, hvad enten sarren paa denne strekning i sin helhet er produsert i de aapne stryk nedenfor det islagte stille strøk eller om der, som særlig av professor Vegard sterkt fremholdt, tillike er tilført store mengder sarr fra strykene i Tolga.

Der er ingen uenighet om at sarren dannes i de aapne elvestrøk, særlig i strykene, og at sarrproduksjonen kvantitativt i første rekke er avhengig av temperaturen og vannføringen. Ved siden derav spiller ogsaa bundforholdene og strømhastigheten inn.

Gjennem Aursundsreguleringen blev der ved tapning av vann fra Aursundens basseng inntil det nye

Side:663

slippningsreglementet blev tatt i bruk i 1981 grepet inn i det naturgitte vannføringsforhold i den aarstid da elvens islegning fant sted. At denne økning av vannføringen i forhold til den som naturforholdene betinget, maatte innebære en risiko for øket sarrproduksjon, er formentlig ikke tvilsomt; ti øket vannføring vil regelmessig bety en forsinkelse av islegningen, og altsaa en forlengelse av den periode hvorunder sarrproduksjonen paa vedkommende strekning finner sted.

Jeg henviser her til hvad den sakkyndige kommisjon uttaler i sin betenkning av 13 mars 1931: «I en grunn elv med relativt stort fall, saaledes som det er tilfelle paa strekningen Bellingmo-Sundfloen, vil vannhastigheten vokse naar vannføringen og dermed den gjennemsnittlige dybde tiltar. Dette vil forsinke islegningen av elven.» Og videre: «man maa regne med en mulighet for at ikke særlig stor økning av vannføringen kan forsinke islegningen relativt betydelig». Videre: «en økning av vannføringen kan tenkes at fremkalle mere av aapne elvestrekninger og dermed øket sarrproduksjon, som atter bevirker ytterligere tilstopning av profilet med herav følgende økning av opvatningen. I hvilket monn dette vil skje lar sig dog vanskelig fastslaa».

Naar den sakkyndige kommisjon allikevel er blitt staaende ved at aarsakene til de i saken omhandlede vinterisganger og opvatninger bare er at søke i de meteorologiske forhold, uten at Aursundsreguleringen kan antas at ha spillet nogen rolle, kommer dette saavidt jeg har kunnet forstaa derav, at kommisjonen legger saa avgjørende vekt paa at de største vinterisganger og den største opvatningsskade faktisk er inntruffet til tider da vannføringen i Glommen har vært relativt liten.

Det er da heller ikke bestridt fra noget hold at det virkelige forhold er dette at skadegjørende vinterisganger og opvatninger ofte finner sted til tider da vannføringen er liten. Erfaringene baade fra Glommenvassdraget og fra andre vassdrag viser at det aldeles ikke forholder sig saa at liten vannføring utelukker stor isgang og opvatning.

Det er ogsaa paa det rene at vannføringen høsten 1927- da man hadde de store vinterisganger - var forholdsvis liten, til tross for at det den gang blev gitt tilskudd fra Aursundsreguleringen til den naturlige vannføring.

Paa den annen side har man baade før og efter dette katastrofale aar eksempler paa betydelig større vannføring uten at dette har hatt hverken isgang eller opvatning til følge.

Saavidt jeg har kunnet utlede av de fra begge sider foreliggende sakkyndige utredninger, er det imidlertid ikke berettiget at legge saa stor vekt som den sakkyndige kommisjon har gjort paa det nevnte forhold, at de største vinterisganger er inntruffet under liten vannføring. Jeg har for mitt vedkom niende forstaatt det slik at en økning av vannføringen paa den ene side alltid medfører en økning av risikoen for isgang og opvatning, men at det paa den annen side ikke alltid behøver at inntreffe isgang og opvatning fordi om vanntøringen økes.

Side:664

Og jeg er for mitt vedkommende blitt staaende ved at maatte anta at den økning av vannføringen som skyldes meteorologiske forhold. f.eks. mildvær, ikke innebærer tilnærmelsesvis samme risiko med hensyn til skadevoldende sarrdannelse som den kunstige økning i vannføringen gjennem tapning av bassenget i Aursunden. Naar vannføringen økes ved et mildvær, virker jo den høiere temperatur i retning av at hemme eller foreløbig stanse sarrproduksjonen. Helt anderledes stiller det sig ved den kunstige økning av vannføringen gjennem tapning fra basseng. Hvis saadan tapning finner sted under sterk kulde, slik som forholdet var i det skjebnesvangre vinterisgangsaar 1927-28, vil herav naturnødvendig maatte følge en sterk økning av sarrproduksjonen. Denne er jo nettop i første rekke betinget av lav temperatur og aapen elv. Tilskuddet fra Aursunden bidrar, som allerede nevnt, ved økning av vannføringen til at forsinke islegningen i strykene. Og naar det da setter inn en streng kuldeperiode, vil selv et relativt litet tilskudd til vannføringen gjennem tapning fra Aursunden formentlig kunne gi fullt tilstrekkelig forklaring til den sterkt økede sarrproduksjon som resulterer i skadegjørende vinter. isganger og opvatninger.

Under naturlige vannføringsforhold vil usedvanlig sterk og langvarig kulde automatisk ha til følge at elvens vannføring synker sterkt, idet vanntilgangen fra elvens kilder for en stor del «fryser bort». Herved nøitraliserer, saavidt jeg har forstaatt, naturen selv til en viss grad den fare for sterk sarrproduksjon som kulden iøvrig betinger.

Men naar det saa midt under kuldeperioden tilskytes vann fra Aursunden, vil faren for øket sarrdannelse bli saa meget større, idet kulden faar anledning til at virke paa en vannføring som er større enn den som de naturlige - og herunder de meteorologiske - forhold vil betinge uten menneskelig inngripen.

Det er fra Statens side gjort sterkt gjeldende, at erfaringene i de aar som er gaatt siden herredsrettsdommens avsigelse sterkt motsier den opfatning at det er tilskuddet fra Aursunden som er aarsak til de skadegjørende vinterisganger og opvatninger. Der henvises fra Statens side til at man de sist. vintre har hatt baade isganger og store opvatninger i Glommen til tider da der ennu ikke blev sluppet mere vann fra Aursunden enn hvad der svarte til den naturlige vannføring.

Hertil skal jeg bemerke, at det her dreier sig om langt mindre vinterisganger enn de som saken angaar, og det maa, saavidt jeg har forstaatt de foreliggende oplysninger, ansees for utvilsomt at disse vinterisganger praktisk talt ikke har vært skadegjørende. Heller ikke har den opvatning som man har hatt de siste vintre, voldt skade av nogen særlig betydning.

Den største opvatning i denne periode fant sted vinteren 1934-35. Denne opvatning medførte bl.a. nedising i 10 cm. tykkelse av ca. 50 maal dyrket mark i Koppangstrøket. Men dette kan jo ikke sammenlignes med opvatningene i 1927-28,

Side:665

da langt større arealer dyrket mark blev nediset med et ca. 1 meter tykt dekke av staalis.

Hertil kommer at det, efter de foreliggende oplysninger, er adskillig uklart om ikke den nevnte nedising av ca. 50 maal vinteren 1934-35 er at henføre til et elvebrudd fra vaarisgangen 1928, da en forbygning ved Koppangelven blev ødelagt.

Videre bemerkes om den store opvatning i 1934-35 at denne, saavidt jeg har forstaatt de foreliggende oplysninger, var foranlediget ved mildvær som sterkt øket vannføringen. Naar denne opvatning da ikke voldte større skade finner jeg heri en ytterligere bekreftelse paa riktigheten av det syn paa forholdene som jeg har funnet at maatte bygge paa nemlig at det er de vinterisganger og dermed følgende opvatninger som finner sted under sterk kulde, som er de farligste og skadeligste.

Det vilde føre for langt om jeg skulde søke gjennem citater fra den mellem de forskjellige sakkyndige førte diskusjon at belyse de motstridende opfatninger som har vært gjort gjeldende. Imidlertid finner jeg dog til avslutning at burde citere nogen linjer fra professor Vegards siste utredninger. Vegard sier bl.a. i sin utredning av 12 september 1935: «Naar man nu tar i betraktning at ingen av de øvrige vesentlige faktorer som meteorologiske forhold, endringer i bunnens beskaffenhet kan forklare det ekstraordinære forløp som islegningsforholdene viser i aarene 1925-31 sammenholdt med tidligere og senere aar, saa blir det ikke rum for nogen annen rimelig slutning enn at den usedvanlig store isgangsvirksomhet og opvatning som optraadte i Glaama i aarene 1925-31 skyldtes Aursundsreguleringen og spesielt den derved frembragte økning av vannføringen fra Aursunden i den kritiske islegningstid......» Videre: «Jeg har paavist at det er en fysikalsk nødvendighet at en betydelig økning av vannføringen fra innsjø som den som optrer i de første aar av reguleringen med hensyntagen til topografien maa virke til at øke den totale sarrproduksjon og dermed opvatningen og isgangsvirksomheten, og det er helt ut rimelig at virkningen blir saa stor som den der er inntraadt i aarene 1925-31......». Og videre: «Dette at vannføringen holdes høi til tross for frosten - altsaa at elvevannet delvis hindres fra at «fryse bort», kan bli av stor betydning for utviklingen og løsningen av isdammer og for mengden av produsert sarr i nedre strøk. Hvorvidt det er denne innflytelse paa islegningen, eller innflytelsen fra isproduksjonens økning i de øvre strøk som gjør sig sterkest gjeldende i det nedre strøk, kan ikke avgjøres med bestemthet.»

Hvad spesielt vaarisgangen i 1928 angaar er jeg enig med herredsretten i hvad den anfører til begrunnelse for at de skader som forvoldtes av denne, maa sees som naturlige følger av vinterisgangene høsten forut (høsten 1927). Men jeg finner ogsaa i denne forbindelse at burde citere en uttalelse fra professor Vegard, nemlig i hans utredning av 30 april 1935, hvori han bl.a. sier: «Vi har tidligere sett at de usedvanlige islegningsforhold vinteren 1927/28 med isganger, isopstuvninger,

Side:666

oversvømmelse og nedisning er en følge av de endrede tapningsforhold fra Aursunden. Naar vaarisgangen 1928 an tok et saa enestaaende omfang og voldte saa store ødeleggelser, saa er dette derfor en følge av Aursundsreguleringen. Sammenlignet med den rolle Aursundsreguleringen har spilt er alle øvrige faktorer av underordnet betydning, idet disse er av normal størrelse og art. Hvis de endrede forhold som Aursundsreguleringen med førte ikke hadde virket vinteren 1927-28 saa er det in gen grunn til at anta at vaarisgangen 1928 hadde antatt dimensjoner eller forvoldt skade utover det vanlige.»

Idet jeg efter det an førte kommer til samme resultat som herredsretten med hensyn til erstatningsplikten, finner jeg med hensyn til erstatningens størrelse at kunne innskrenke mig til at henvise til herredsrettens begrunnelse, som jeg tiltreder.

Som det vil sees av herredsrettens domsgrunner var det fra saksøkernes side nedlagt paastand om renter fra paaklagen. Det beror formentlig paa en ren inkurie naar herredsretten i sin dom ikke medtok tilkjennelse av saadanne renter, og det er ikke fra Statens side protestert mot at renter nu tilkjennes forsaavidt Staten iøvrig dømmes.

Efter det resultat jeg saaledes er kommet til finner jeg at Staten bør erstatte saksøkerne sakens omkostninger ogsaa ved Høiesterett. Herredsretten har tilkjent saksøkerne kr. 1000 til dekning av omkostninger som ikke dekkes av bevilgningen til. fri sakførsel. Men saksøkerne har nu paastaatt sig tilkjent ytterligere kr. 9853.74 som Stor-Elvdal kommune har lagt ut før herredsrettssaken. Statens processfullmektig har oplyst at disse penger er utbetalt av det laan Staten har ydet kommunen, og at beløpet kreves tilbakebetalt hvis det tilkjennes kommunen. Jeg er enig med saksøkerne i at Staten, naar den ilegges saks. omkostninger for begge retter, maa ansvare det nevnte beløp, som derfor blir at likvidere i kommunens nevnte laaneansvar til Staten. Jeg finner det ikke nødvendig at gi uttrykk for dette i domsslutningen.

Saksøkerne har videre paastaatt sig tilkjent kr. 500 som kommunen har lagt ut efter herredsrettssaken. Og overrettesakfører Arne Dahl har bedt tatt i betraktning ved salæransettelsen at han har lagt ut kr. 2759.40 til utgifter som ikke dekkes av bevillingen til fri sakførsel. Jeg anser det riktig at disse beløp, avrundet til kr. 8260, tilkjennes saksøkerne, idet jeg forutsetter at disse gjør op med kommunen og overrettssakfører Dahl.

Saksøkerne oplyser videre at Justisdepartementet ved meddelelsen av fri sakførsel har tatt forbehold om refusjon hvis saksøkerne helt eller delvis vinner saken, og har derfor nedlagt paastand paa at det offentlige tilkjennes saksomkostninger ved herredsretten og Høiesterett. Jeg finner det selvsagt at Staten maa betale disse omkostninger og at Justisdepartementet derfor ikke kan kreve refusjon hos saksøkerne. Men jeg anser det ogsaa her overflødig at gi forholdet uttrykk i domsslutningen.

Side:667

Jeg gaar over til at behandle ankene i saken mot Christiania Tømmerdirektion.

Jeg er ogsaa her kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan for mitt vedkommende innskrenke mig til at henholde mig til herredsrettens begrunnelse som jeg i alt vesentlig kan tiltrede.

For saksomkostningenes vedkommende har jeg vært i adskillig tvil, men jeg er blitt staaende ved at saksomkostninger efter omstendighetene ikke bør tilkjennes.

Dom:

Herredsrettens dommer av 12 juli og 15 juli 1933 stadfestes, dog saaledes at der til domsbeløpene legges 4 av hundre i aarlige renter fra 24 oktober 1930 til betaling skjer. I saksomkostninger til saksøkerne betaler Staten kr.3260. I forholdet mellem saksøkerne og Christiania Tømmerdirektion tilkjennes ikke saksomkostninger. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, overrettssakforer Arne Dahl fastsettes til kr. 12000.

Ekstraordinær dommer lagdommer Miøen: Jeg kommer i den mot Staten anlagte sak til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg kan i det vesentlige tiltrede førstvoterendes bemerkninger om bevisbyrdens stilling og om styrken av det bevis som maa kreves. Jeg har imidlertid ikke kunnet tilegne mig den overbevisning at det er overveiende sannsynlig at de +kader saken gjelder er foraarsaket ved Aursundsreguleringen, og at skadene ikke kan forklares paa annen maate.

Jeg finner at maatte legge vesentlig vekt paa de to innstillinger som er avgitt av den sakkyndige kommisjon. Denne er nedsatt før der var innledet nogen process, og dens mandat gir klart uttrykk for at det der forlangtes av den var en helt objektiv undersøkelse av de inntraadte isgangs- og opvatningsfenomener og deres aarsaker. Og jeg er heller ikke i tvil om at kommisjonen har opfattet sin opgave paa denne maate. Kommisjonens sammensetning borger herfor. Det er da heller ikke reist nogen innvending mot dens uhildethet.

Heller ikke mener jeg at der kan reises begrunnede innvendinger mot kommisjonens kompetanse. Der er valgt en videnskapsmann som er hjemme i de fysikalske spørsmaal som reiser sig, en erfaren vassdragsingeniør fra vaart naboland og en norsk ingeniør med kjennskap til vaare spesielle forhold. Denne sammensetning av kommisjonen har muliggjort et direkte samarbeide mellem videnskapelig innsikt og praktisk vurdering av de foreliggende hydrologiske forhold, som gjør at kommisjonens arbeide maa tillegges en betydelig vekt.

Kommisjonen konkluderer med at saavel de skadegjørende isganger som de inntraadte oversvømmelser vesentlig er at tilskrive de meteorologiske forholds virkninger under de gitte

Side:668

forhold, mens den ikke finner det godtgjort at de endringer i vannføringsforholdene som skyldes reguleringen, har hatt nogen innflytelse paa skadenes opstaaen eller paa deres omfang,

Jeg finner at der maa meget sterke grunner til for at denne kommisjonens opfatning skal tilsidesettes.

Der er som av førstvoterende nevnt fremlagt en rekke utredninger fra sakkyndige som har underkastet kommisjonens arbeide en inngaaende kritikk, og som har hevdet avvikende anskuelser. Paa den annen side er kommisjonens standpunkter tiltraadt av andre sakkyndige.

Jeg finner mig ikke kompetent til at gaa dypere inn paa eller ta selvstendig standpunkt til disse divergenser som angaar rent naturvidenskapelige spørsmaal. Jeg maa forsaavidt innskrenke mig til at uttale, at jeg under den sterke dissens som foreligger, ikke drister mig til at ta standpunkt for den ene eller den annen teori eller til at tilsidesette kommisjonens arbeide.

Men i en henseende maa Høiesterett prøve om der foreligger noget svakhetspunkt. Jeg sikter til hvorvidt de faktiske forhold uttalelsene bygger paa, har tilforlatelig støtte i sakens bevisligheter.

I saa henseende maa jeg gi kommisjonens arbeide et fortrin. Jeg har ikke paa noget punkt kunnet finne at den har lagt til grunn noget faktum som strider mot hvad der er bevist Den er nedsatt kort tid efterat den største skade var inntraadt og har hatt anledning til ved selvsyn at studere forholdene, mens ennu den oprinnelige tapningsmaate var i bruk. Og den har paa stedet innhentet oplysninger om forholdene paa et tidspunkt da erindringen ennu var frisk.

Kommisjonen har i sine innstillinger redegjort i korthet for de innhentede oplysninger. Og ved at sammenholde dens referater med de forøvrig fremkomne oplysninger har jeg faatt den opfatning at kommisjonen har tatt denne del av sin opgave nøkternt og objektivt.

Jeg finner det altsaa ikke mulig for mig ad teoretisk vei med tilstrekkelig sikkerhet at naa til et resultat med hensyn til aarsaksforholdet; men jeg kan paa den annen side ikke avvise kommisjonens opfatning av aarsaksforholdet som mindre sannsynlig.

Saksøkerne har sterkt gjort gjeldende at skadegjørende isgang og opvatning er inntraadt kort efterat vannføringsforholdene er endret ved reguleringen, og atter ophørt da høsttapningen blev stanset. Denne samtidighet anser de som et i og for sig tilstrekkelig bevis for aarsakssammenhengen.

Kommisjonen har til denne betraktning gjort gjeldende at det iakttatte tidsrum er altfor kort til at man ad denne vei kan komme til sikre slutninger i det foreliggende tilfelle. Heri er jeg enig. For Høiesterett er fremlagt resultatene av ytterligere 2 aars iakttagelser efter herredsrettens dommer. Disse viser atter optreden baade av isgang og opvatning, om enn ikke særlig skadegjørende.

Side:669

Skadene i det store isgangsaar 1927-28 synes at maatte føres tilbake til aarets første isgang, idet denne skapte betingelser for dannelsen av de følgende. Denne inntraff usedvanlig tidlig, den 15 november. Paa dette tidspunkt var tilskuddet til vannføringen fra Aursundens magasin ikke betydelig og hadde kun paagaatt forholdsvis faa dager. Vannføringen var lavere enn den gjennemsnittlige og raskt avtagende. Der hadde hele høsten utover hersket en sterk og langvarig kulde. Man skulde derfor gjerne, om tapningen hadde vært den bestemmende faktor, ha ventet dette aar at finne meget beskjedne isgangs- og opvatningsfenomener.

Jeg har under disse omstendigheter ikke kunnet finne at der foreligger en saa overbevisende parallellitet mellem vannføring og skade at en aarsakssammenheng kan konstateres. At voldsomme isganger kan fremkomme med lange mellemrum i vassdrag hvor man i almindelighet er fri derfor, er godtgjort for Trysilelven. Dette viser at sporadiske tilfelle av isgang kan ha naturlige aarsaker. I det hele tatt føler jeg mig ikke sikker paa at man ennu har vunnet full oversikt over alle de momenter som paa dette omrande gjør sig gjeldende.

Om opvatningen skal jeg sluttelig bemerke at jeg ikke, som herredsretten, finner at kunne legge til grunn at der foreligger en korrelasjon mellem tapningens størrelse og overvannshøiden i Koppangomraadet. De to siste aar viser stor overvannshøide uten tapning fra magasin.

Videre vil jeg peke paa at det er anført at elveleiet i Koppangomraadet, hvor opvatningsskaden opstaar, er ustabilt. Hvorvidt forandringene i elveleiets form kan ha innvirket paa skadens størrelse, er det vanskelig at ha nogen mening om.

Jeg stemmer saaledes for at Staten frifinnes. Jeg finner saken saa tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Forsaavidt angaar forholdet til fløtningen kommer jeg til Samme resultat som førstvoterende og tiltreder som han i det vesentlige herredsrettens begrunnelse. Jeg vil dog ha uttalt at jeg ikke har funnet spørsmaalet utvilsomt. Hvad der for mig har vært bestemmende er at jeg savner paalitelige og tilstrekkelige oplysninger om tidsfølgen mellem den islegning i strykene som utgaar fra elvebreddene og den som skjer ved dannelse av bunnis. Betingelsen for at ansvar kan paalegges fløtningen er saavidt jeg kan se at bunnisdannelsen optreder først. Den utplanering av breddene som er foregaatt kan jeg neppe anta har vesentlig betydning for isgangenes forløp etterat de er startet.

Med hensyn til saksomkostningene i denne del av saken og til salæret er jeg enig med førstvoterende. Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg føler mig saa meget tryggere paa at dette resultat er riktig som jeg finner at det er i full overensstemmelse med de utredninger av isforholdene i Glaama som

Side:670

den meget sakkyndige og utvilsomt meget upartiske kommisjon har levert.

Saavidt jeg forstaar er alle de sakkyndige enig om: at saavel vinterisganger som opvatninger er betinget av dannelsen av bunnis og sarr i strykene, at bunnis og sarr ikke kan dannes efterat isen har lagt sig, at øket vannføring vil forsinke islegningen og dermed forlenge den tid hvori bunnis og san kan dannes.

Den logiske konsekvens av dette maa efter min mening være den at Aursundsreguleringens økede vannføring i Glaama under islegningstiden efter all sannsynlighet maa ha ledet til senere islegning og derav følgende Større bunnis- og sarrdannelse og derfor øket fare for isgang og opvatning. Dette stemmer ogsaa med de gode resultater av den forandring i manøvreringsreglementet som kommisjonen selv foreslog, hvorefter man siden 1931 under islegningen bare har sluppet den naturlige vannføring fra Aursunden.

Naar den sakkyndige kommisjon og særlig dr. Devik med tilslutning av professor Sverderup allikevel ikke kan finne nogen sammenheng mellem vannføring og isgang eller opvatning, er dette lett forstaaelig, da de største isganger - som førstvoterende har forklart - erfaringsmessig kan komme med forholdsvis liten vannføring. Men dette kommer aapenbart derav at liten vannføring om vinteren regelmessig er en følge av sterk kulde. En streng kuldeperiode vil medføre en sterk produksjon av bunnis og sarr med derav følgende øket fare for isganger og opvatninger, men vil samtidig medføre en sterkt synkende vannføring, hvorved denne fare igjen forminskes, Det forekommer mig da innlysende at det maa være farlig under sterk kulde at forrykke naturens orden ved at øke vannføringen ut over det som efter de meteorologiske forhold er naturlig.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og tredjevoterende.

Ekstraordinær dommer lagdommer Borch: Likesaa.

Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Eid: Likesaa, idet jeg tilføier at resultatet synes at stemme med de foretatte vidneførsler hvorunder er avhørt en rekke lokalkjente personer.

Dommer Paulsen: I saken mot Staten er jeg i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Miøen. I saken mot Christiania Tømmerdirektion er jeg enig med førstvoterende, herr dommer Bonnevie.

Av herrederettens dom 12 juli 1933 i sak mot Christiania Tømmerdirektion:

Efter tilendebragt regulering av Aursunden i Sør-Trøndelag fylke - som blev foretatt som statsregulering - begynte den regulerte slippning av vannet den 28 desember 1928. Inntil 1930/31 blev regulert vannføring slappet fra bassenget fra november maaned av. I aarene 1931-32 og 1932-33 blev det derimot sluppet en vannføring tilsvarende uregulert

Side:671

avløp inntil islegningen paa Glommen antokes i det vesentlige at ha stabilisert sig. Fra det tidspunkt blev avløpet øket med et bestemt kvantum pr. dag inntil vannføringen naadde den høide som blev holdt resten av disse vintre. Foranledningen til denne endring de to siste aar i vannslipningen fra Aursunden var klage fra en rekke opsittere i øvre Rendal og Stor-Elvdal over at Glommen, efterat reguleringen var satt i verk, ved isgang og overvatning gjorde skade paa deres eiendommer. De mente at disse skader ialfall for en del skyldtes den regulerte vannføring fra Aursunden, idet slike skader tidligere ikke var inntraadt. Vassdragsvesenet udersokte forholdene og foranlediget at Arbeidsdepartementet opnevnte en sakkyndig kommisjon for at undersøke aarsakene til isgangene - og senere ogsaa opvatningen. Kommisjonen avgav i 1929 og i 1901 sine betenkninger og foreslog bl.a. at man forsøksvis i minst et par aar alene skulde slippe fra Aursunden en vannmengde som svarer til den uregnlerte, intil islegningsforholdene vedkommende vinter har stabilisert sig og derefter holde vannføringen mest mulig konstant for de utsatte strøk av Glommen. Under den sakkyndige kommisjons undersøkelser blev av distriktets befolkning ogsaa omtalt som mulig aarsak til de inntrufne skader ved isgang og overvatning, at Christiania Tømmerdirektion sommeren og høsten 1925 hadde latt sprenge bort et betydelig antall sten i elveløpet mellem Barkald og Treseng for derved at sikre og lette fløtningen. Kommisjonen behandlet ogsaa dette spørsmaal.

Nærværende sak gjelder krav paa erstatning fra 168 saksøkere - de fleste eiere av fast eiendom som støter til Glommen i Øvre Rendal og Stor-Elvdal mot Staten og Christiania Tømmerdirektion i anledning av skade angivelig tilføiet dem ved vinterisgang og overvatning i Glommen aarene 1928-27, 1927-28, 1928-29, 1929-30 og 1930-31 samt ved vaarisgang 1928. - - -

Det samlede beløp som saksøkerne krever utgjør ca. kr. 180.000. - -

Retten har ikke funnet det godtgjort at de mot Christiania Tømmerdirektion reiste krav er begrunnet og vil derfor straks avsi frifinnelsesdom øverfor denne saksøkte idet kravet er modent til avgjørelse, jfr. Tvistemaalslovens §150, mens hovedforhandlingen blir at fortsette i anledning av kravene mot staten. - - -

Retten har ikke kunnet tilegne sig den overbevisning at stensprengningen har fremmet de stedfunne vinterisganger og opvatningen som denne sak gjelder. Sett i forhold til de uhyre stenmasser som ligger i Glommens løp i det strøk det her er tale om, vilde neppe den del av de sprengte sten som laa langs med land ha vært istand til at øve nogen merkbar innflytelse paa isforholdene. Det er heller ikke utelukket, at skaden ved sprengning av sten langs bredden motsvarer fordelen ved sprengning lenger ute i elven. Erfaring fra andre vassdrag som har vært gjenstand for bevisførsel under hovedforhandlingen synes heller ikke at sannsynliggjøre, at den foretatte stensprengning i Glommen har hatt uheldig innflytelse paa isforholdene i elven.

Retten har ogsaa lagt vekt paa at man den første vinter efter stensprengningen, vinteren 1925-26, ikke synes at ha iakttatt ekstraordinære isvanskeligheter av betydning i eller nedenfor sprengningsstrøket som naturlig kan settes i forbindelse med stensprengningen. Det samme gjelder de to siste vintrer 1931-32 og 1932-33. Har stensprengningen øvet sin innflytelse paa de skadegjørende is forhold de mellemliggende aar, vilde

Side:672

det vært rimelig om den ogsaa hadde gjort sig gjeldende de nevnte vintre. - - -

Selv om man her hvor der handles om en rekke naturforhold, som vanskelig kan forklares, maaskje ikke kan stille særlige strenge krav til det bevis som saksøkerne plikter for aarsakssammenheng mellem de inntraadte forandringer i elveleiet og senere inntraadt skade for de nedenforliggende strøk, maa det dog i ethvert fall kreves at saksokerne gjør det antagelig at disse forandringer voldt ved stensprengningen har vært en av de bestemmende faktorer saaledes at skaden ikke vilde inntraadt hvis stensprengningen ikke hadde funnet sted - jfr. høiesterettsdom Rt-1931-513 flg., som frembyr adskillig likhetspunkter. Men dette bevis har saksøkerne ikke ført hverken hvad angaar stensprengningenes innflytelse, paa isgangene eller paa opvatningen. Det er imidlertid av saksøkerne hevdet, at under de foreliggende omstendigheter, hvor der er utført ekstraordinære og betydelige arbeider i et vassdrag, maa det tilligge den som uten at la avholde forutgaaende skjønn, foretar disse arbeider, at bevise at skade derved ikke er voldt, saaledes at en mulig uklarhet om skadens aarsak gaar ut over ham. Retten er ikke enig i denne betraktning og finner det tilstrekkelig at henvise til avgjørelser i Rt-1910-609, Rt-1920-873, Rt-1923-392, Rt-1923-II 212, Rt-1925-68, Rt-1928-694 og Rt-1932-914.

Retten kommer saaledes til det resultat, at Christiania Tømmerdirektion maa bli at frifinne. - - -

Av herredsrettens dom 15 juli 1933 i sak mot Staten:

Ved denne retts dom av 12 ds. blev Christiania Tømmerdirektion frifunnet for de krav paa erstatning som av 168 saksøkere i Ø. Rendal Stor-Elvdal er reist mot den for skade angivelig voldt ved tømmerdireksjonens stensprengning i Glommen mellem Barkald og Treseng sommeren og høsten 1928. I denne dom er inntatt angivelse av saksøkernes navn, de eiendommer som paastaaes skadet, det beløp hver enkelt av saksøkerne krever. - - -

Nærværende dom gjelder kravene mot Staten som ansvarlig for reguleringen av Aursunden og den paafølgende regulering av vannslippningen fra denne. - - -

Kravene mot Staten er bygget derpaa at reguleringen av Aursunden har medført at Glommens økede vannføring i islegningstiden og utover vinteren har bevirket en helt ny situasjon med hensyn til isforholdene i elven i dette tidsrum av aaret og hver vinter i aarene 1926 til 1931 voldt skade ved isgang og opvatning. Mens tidligere vinterisgang og opvatning i Glommen, efterat elven en gang hadde lagt sig var ukjent i disse strøk eller i hvert fall var saa ubetydelige av omfang at ingen skade av betydning voldtes, er der, paastaar saksøkerne, inntraadt en avgjørende endring heri efterat vannføringen fra Aursunden blev regulert. Ikke alene har man, hevdes det, vært genert av aarvisse vinterisganger, idet isen har løsnet i enkelte avsnitt av elven, og ismassene er ført utover de nedenforliggende eiendommer, men der har ogsaa hyppig inntraadt overvatning saaledes at vannet er strømmet inn over eiendommene og har voldt skade.

Beviset for, at isgangene og opvatningen i disse aar skyldes Aursundreguleringen søker saksøkerne først og fremst deri at disse fenomener

Side:673

ikke inntraff før reguleringen blev satt i gang og ophørte, da man vinteren 1931-32 og 1932-33 i islegningstiden lot slippe fra Aursunden alene dennes normale vannføring saaledes som den sakkyndige kommisjon hadde anbefalt, og derved søkte at føre tilstandene tilbake til før reguleringen. Der kan, mener saksøkerne, ikke paavises annen aarsak til de forandrede forhold i de mellemliggende aar enn den økede vannføring fra Aursunden og stensprengningen i 1925. Den økede vannføring har, hevdes der fra saksøkernes side, bevirket høiere og derfor svakere isdammer, øket strømhastigheten og saaledes gjort presset sterkere og motstandskraften mindre og samtidig øket sarrproduksjonen. Herved skal være voldt vinterisgang og opvatning som begge av hverandre helt uavhengige fenomener. saksøkerne paastaar ikke, at vaarisgangene i Glommen skyldes reguleringen av Aursunden. Heller ikke de mindre vinterisganger, som begynner lenger oppe i elven og ikke har kunnet merkes utover Stor-Elvdal. Begge skyldes efter saksøkernes mening de klimatiske forhold og kommer med varmen i været om vaaren eller med mildvær om vinteren og er vel kjente fenomener fra aarrekker tilbake. Det samme gjelder vinterisganger som skyldes is der fra Atna er ført ut i Glommen. De reiste krav utspringer heller ikke av skader voldt ved slike isganger. Alene vaarisgangen 1928, som var særlig voldsom og skadegjørende, paastaar saksøkerne at skyldes Aursundreguleringen, idet der vinteren forut var gaatt en rekke vinterisganger, som hadde fylt op elveleiet og lagt en mektig isdemning over elvens løp ved Bjøraanes. Da vaaren kom, og elvens vannføring øket brast demningen og gjorde stor skade for de nedenforliggende eiendommer.

Saksøkte bestrider at Aursundsreguleringen har voldt isgang eller opvatning. Der hevdes at vinterisgang og opvatning i Glommen var kjent ogsaa før reguleringen og paa samme maate som vaarisgangene skyldes de meteorologiske forhold. De er alle, paastaaes der, naturkatastrofer, som ingen har skyld i og ikke foraarsaket av menneskelige krefter. Der bestrides ikke at reguleringen har medført en øket vannføring fra Aursunden i islegningstiden, men øket vannføring vil, hevdes der, vanskeliggjøre dannelsen av isdammer og derved motvirke isgang. Der henvises videre til den sakkyndige kommisjons uttalelser av 1929 og 1931. hvorefter økning av vannmengden efter kommisjonens mening ikke medfører øket risiko for isdammenes dannelse eller øver innflytelse paa deres start, og efter hvilke der ikke kan trekkes sikre slutninger om forholdet mellem vannføringens størrelse og opvatningens høide. Hvad angaar vaarisgangen 1928 hevder saksøkte at denne vil de voldt betydelig skade selv om ismassen fra vinterisgangene ikke hadde ligget der, og at Staten saaledes under ingen omstendigheter kan være ansvarlig for den hele skade som dette aar blev voldt.

Retten finner det godtgjort gjennem forklaringer fra parter og vidner og ved gjennemgaaelse av de offisielle vannstandsopgaver for de paagjeldende aar 1926 til 1931 sett i forhold til saavel de to senere aar som en aarrekke forut at de nevnte aar staar i en særstilling. Uten nærmere at inngaa paa de detaljundersøkelser av de offisielle opgaver, det under saken fremlagte statistiske materiale og de grafiske tabeller, hvilke undersøkelser er foretatt av rettens sakkyndige medlemmer, finner retten at kunne fastslaa, at vannstandsmaalingene i Glommen i maanederne desember til mars i de nevnte aar viser en vannstandshøide, som retten ikke har

Side:674

kunnet forklare hverken ut fra nedbørs- eller temperaturforhold i samme tidsrum og som sterkt og aapenhart avviker fra opgavene for saavel de forutgaaende som de efterfolgende vintre. Disse opgaver viser en vannstand ved de forskjellige vannstandsmerker som langt overstiger hvad der svarer til økningen i den regulerte vannføring fra Aursunden, men paa den annen side staar i god overensstemmelse med forandringene i denne. Herav trekker retten den slutning, at økningen i vannføringen fra Aursunden gjør sig i forsterket grad gjeldende lenger nede i elven og under innflytelse av temperatur og stedforhold bevirker sterkere sarrutvikling med herav følgende sterkere grunnisdannelse og større isdammer hvorved igjen foraarsakes øket opvatning. Retten har ikke kunnet tilegne sig den overbevisning at de meteorologiske forhold alene eller i vesentlig grad har kunnet fremkalle de særegne tilstander i Glommen, som i de nevnte aar har voldt de ekstraordinære skader. Den har nøie satt sig inn i saavel de forannevnte innberetninger fra den sakkyndige kommisjon som dr. Deviks artikler i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1 og 2 hefte for 1930 og legger vekt paa, at kommisjonen i sin innberetning av 1931 om opvatningen i Stor-Elvdal og Os side 51 uttaler at «en økning av vannføringen kan tenkes at fremkalle mere av aapne elvestrekninger og dermed øket sarrproduksjon, som atter bevirker ytterligere tilstopning av profilet med herav følgende økning av opvatningen». «I hvilket monn dette vil skje lar sig dog vanskelig fastslaa,» tilføier kommisjonen, og gir i forbindelse hermed anvisning paa at man under den normale islegningsperiode fremover ikke tapper Aursunden sterkere enn tilsvarende uregulert avløp». Denne anvisning som gjentas i kommisjonens konklusjon side 54 er nu fulgt i de to følgende aar 1931-32 og 1932-33 og har gitt som resultat, at der efter samstemmige uttalelser fra de avhørte saksøkere og vidner disse aar ikke er inntruffet hverken skadegjørende vinterisganger eller opvatning utenfor det ordinære fra tidligere aar før reguleringen blev satt iverk. Samtidig viser som foran antydet de offisielle maalinger, at vannstanden fra Anma og nedover elven disse aar fra desember til mars var meget lavere enn i den forangaaende reguleringsperiode og nærmer sig sterkt tallene fra før reguleringen.

Disse resultater taler efter rettens skjønn sterkt for, at den økede vannføring fra Aursunden har øvet en avgjørende innflytelse paa saavel vinterisgangen som opvatningen i Elven i de kritiske aar. Retten legger ogsaa vekt paa at den sakkyndige kommisjon i sin siste innberetning side 53 om opvatningen i Os uttaler, at den mener derfor, at opvatningen og overisningen her skyldes reguleringen og at man i ethvert fall maa gaa ut fra, at saa er tilfelle inntil det ved ovenfor omhandlede prøvetapning av uregulert vannføring fra Aursunden under islegningsperiode saavidt mulig er konstatert hvorvidt forholdene bedrer sig:.

Retten har som nevnt i dom av 12 ds. ikke kunnet tilegne sig den overbevisning, at fløtningens stensprengning i 1925 har fremmet de stedfunne vinterisganger og opvatning, som denne sak gjelder. Da der heller ikke har kunnet paavises andre omstendigheter, som kan forklare de ekstraordinære forhold i denne del av vassdraget i femaarsperioden 1926-31, kommer retten til det resultat, at det er overveiende sannsynlig, at denne maa tilskrives den økede vannføring fra Aursunden. Det bevis

Side:675

som saksøkerne plikter for aarsakssammenheng mellem reguleringen av Aursundens avløp og de voldte skader ansees derved fylt, idet disse skader maa antas ikke at ville være inntraadt, saafremt vannføringen fra Aursunden i de paagjeldende tidsrum ikke var regulert saaledes som skjedd. Der henvises til Høiesteretts avgjorelse i Rt. for 1932 side 914-15 og de der citerte avgjørelser samt til Rt-1931-513.

Som det fremgaar av foranstaaende antar retten, at saavel vinterisgangene, som opvatningen skyldes den økede vannføring fra Aursunden. Den har derfor ikke funnet grunn til at sondre mellem de skader, som skyldes vinterisgang og dem som er voldt ved opvatningen. Likeledes maa den anta, at de skader som er voldt i 1928 under den voldsomme isgang denne vaar ogsaa i sin helhet maa føres tilbake til de forutgaaende vinterisganger samme aar, idet der under disse har dannet sig isbarrierer som brast da vaarflommen kom med den følge, at vann, is, sten og grus blev ført inn over de nedenforliggende strøk, voldte skade paa disse og tok med sig hvad der laa i dens vei.

I samsvar med hvad der er antatt i en rekke rettsavgjørelser, antar retten, at naar der ved regulering av vassdrag er voldt skade - ialfall naar forutgaaende skjønn ikke er avholdt - er den for reguleringen ansvarlige ogsaa ansvarlig for skaden uten hensyn til om der kan legges ham nogen uaktsomhet til last. Det er paa det rene, at reguleringen av Aursunden er utført som statsregulering og at Staten er ansvarlig ogsaa for manøvreringen. Det er ogsaa paa det rene, at der ikke forut for reguleringen blev avholdt skjønn, som omfattet de partier av Glommens løp, som berøres av de skadekrav denne sak gjelder.

Retten kommer saaledes til det resultat, at Staten er erstatningspliktig for de ved reguleringen voldte skader, som er bragt inn til rettens avgjørelse. - - -

Retten maa ogsaa legge til grunn de lese «opgaver» som enkelte av saksøkerne har avgitt over lidt skade. Der er i og for sig ikke grunn til at dra deres riktighet i tvil, og det er for tiden helt umulig at bringe til veie full sikkerhet. Retten har ved avhør av en del av de skadelidende faatt det inntrykk, at opgavene ikke er urimelige hvad angaar de opgitte priser, og har heller ikke grunn til at betvile at de opgitte gjenstander og varer er skadet eller bortkommet. Under disse omstendigheter maa retten legge opgavene til grunn. - - -

Naar der fra Statens side videre er hevdet, at ogsaa de beløp, som er innkommet ved frivillige gaver gjennem offentlig innsamling, skal fratrekkes, kan retten ikke være enig heri. Det kan ikke sees at være grunnlag for dette krav. Selv om de skadelidende saaledes alt i alt maaskje faar sig utbetalt mere enn svarende til det lidte tap, er der ikke adgang til at redusere Statens erstatning med de innsamlede beløp. Disse er aapenbart ikke samlet inn til fordel for Staten.

Retten kommer saaledes til det resultat at de reiste krav maa tas til følge med de foran gitte begrensninger. - - -