Rt-1949-444

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-05-18
Publisert:	Rt-1949-444
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47 B/1949.
Parter:	Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eilif Fougner) mot 1. Yddebu Sameie (høyesterettsadvokat Nic Berg), 2. Vang kommune og diverse grunneiere innen Vang (høyesterettsadvokat Aage Storm), 3. Ole Melby og K. K. Robøle Melby (høyesterettsadvokat Finn Arnesen).
Forfatter:	Bahr, Holmboe, Eckhoff, Stenersen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §3, Vassdragsloven (1940)

Dommer Bahr: Høyfjellskommisjonen avsa 2. september 1937 kjennelse i forretningen 14. felt øst. - - -

Kjennelsen er påanket av staten ved Landbruksdepartementet for tre punkters vedkommende: - - -

2. Grensen mot grunneiendommer i Vang i traktene syd for vassdraget Bygdin-Vinstervatn, på strekningen fra Heklefjell til Vinsterelvens innfallsos i Vinstervatn, jfr. kjennelsens I, l. c.

3. Avgjørelsen med hensyn til Langråk- og Urekhavnene og «Melbyfiskeriet», jfr. kjennelsens I, 1 d.

For punkt 2's vedkommende er kjennelsen også påanket av Vang kommune, på egne vegne - som medeier i Hålihavnen - og på vegne av de interesserte grunneiere innen Vangs grenser. - - -

Vang kommune har fremlagt sålydende påstandsskrift:

«Vang kommunes prinsipielle standpunkt er at det ikke er statsalmenning innenfor Vangs herredsgrenser efter det gamle amtskart av 1849.» - - -

Saksforholdet fremgår av Høyfjellskommisjonens kjennelse. For Høyesterett er bl.a. fremlagt - - -

Det er også fremlagt en del andre dokumenter, deriblant et brev av 17. august 1939 fra professor Gustav Indrebø til høyesterettsadvokat Aage Storm om betydningen av stedsnavnet «Vingstranden» i protokollen fra kommisjonsforretningen på Einang 30. juni 1757 (jfr. kjennelsen side 8). i brevet heter det bl.a.: «Eg kan ikkje etter del språklege og andre data som eg hev for hand - tenkja meg at «Wingstranden» siktar til noko anne enn «Winstervatnet (strandi av Vinstervatnet). Dette vatnet heiter i bygdemål i Valdres Vinstre, dativ Vingstern, eller samensett: Vingstervatne. Det er skrive Vingst(r) - på eit par kart fra 1700 talet (norske innsjønamn I 218). Sammendragingi frå «Vingsterstranden» (Bygdemål Vingsterstrønde) til Wingstranden kan ein gjeva forklaring på språkleg.»

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for Høyfjellskommisjonen.

Jeg skal i det følgende behandle hvert av de tre ankepunkter for seg. - - -

2. Grensen mot grunneiendommer i Vang.

For så vidt angår strekningen syd for Bygdin-Vinstervassdraget (fra heimrastgrensens endepunkt i fjellet mellom Søre og Nordre

Side:445

Båtskar til Vinsterelvens innfallsos i Vinstervatnet) er jeg enig med kommisjonens flertall og kan i det vesentlige tiltre dets begrunnelse.

Med hensyn til området nord for Bygdin-Vinstervassdraget hevder Vang kommune at grensen mot privateiendom i Vang skal følge prestegjeldsgrensen mellom Vang og Øystre Slidre slik som den er avlagt på amtskartet av 1849. Denne går i rett linje fra Kultane i Vinstervatnet gjennom Lykkjestølene til Steinstugunuten og derfra i rett linje til Vestre Gluptind (hvor privateiendommen Øvre Heimdalen støter til). Lykkjestølenes havneområde - Lykkjehavnen - er etter kommunens mening ikke statsalmenning, men privat sameie for gårdene i Lykkjegrenden i Øystre Slidre, og Lykkjehavnens østgrense faller sammen med prestegjeldsgrensen på amtskartet. Lykkjegårdene lå opprinnelig i Vang, men ble i 1882 overført til Øystre Slidre. Det er på det rene at overføringen bare gjaldt gårdene nede i bygden, ikke sameiestrekninger i fjellet. Kommunen hevder at det i Vang ikke finnes statsalmenning; alle fjellstrekninger som ikke tilhører enkelte gårder, ligger i sameie. Kommunen henviser i denne forbindelse særlig til kommisjonsforretningen på Kattevold 4. juli 1757, hvor alle representantene for Vangs almue uttalte at det ikke fantes noen Kongens almenning i Vang. Kommunen anfører videre at den rådighet oppsitterne i Lykkjegrenden har utøvet over Lykkjehavnen og stølene der, er av slik art at den må ansees som utslag av eiendomsrett.

Jeg er kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen: at Lykkjehavnen er statsalmenning.

I anledning av Vang kommunes anførsler skal jeg bemerke:

Med hensyn til amtskartet av 1849 er det på det rene at de originale målinger som ligger til grunn for kartet, ikke har noen prestegjeldsgrense nordenfor Heklefjell, og man har i det hele ikke kunnet finne noe materiale som viser hva oppmålingen har bygget på ved opptrekningen av prestegjeldsgrensen på amtskartet. Høyesterett har tidligere gitt uttrykk for at prestegjeldsgrenser på gamle amtskarter ofte er mindre pålitelige; se Rt-1915-554. Jfr. også Lassen: Utdrag av Høyfjeliskommisjonens dommer og kjennelser 1909-1944 4.

Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om prestegjeldsgrensen i amtskartet av 1849 er riktig.

Selv om Lykkjehavnen ligger innenfor det område som etter amtskartet hørte til Vang, utelukker det etter min mening ikke at den kan være statsalmenning. Jeg må her gå litt inn på rettsforholdene i det område Lykkjehavnen grenser til mot nord: Øvre Heimdalen. Også dette område ligger innenfor Vangs grenser etter amtskartet av 1849. Øvre Heimdal er nå anerkjent som privat eiendom (på grunnlag av hevd). Men i eldre tid ble området - som nevnt av Høyfjellskommisjonen - betraktet og behandlet som statsalmenning. Dette kom klart til uttrykk under den prosess som ble ført om området i 1760-årene og som endte med høyesterettsdommen av 10. januar 1770. Jeg viser til opplysningene i Høyfjellskommisjonens kjennelse side 32-39 og 65. Ved høyesterettsdommen av 1770 ble Vang og Slidre sogners almuer kjent eneberettiget til

Side:446

fiskeri og havnegang i Øvre Heimdalen. Øvre Heimdalen ble således ansett som felles almenning for Vang og Slidre. Det var en klage fra Vangsbønder til Kongen som ga støtet til at det offentlige tok opp saken om Øvre Heimdalen og under prosessen møtte det interesserte både fra Vang og Slidre. Jfr. kjennelsens side 33, 35 og 36. Prosessen om Øvre Heimdalen ble ført få år etter Kattevoldsforretningen av 1757. Lykkjehavnen støter som nevnt til Øvre Heimdalen, og det foreligger ikke noe som tyder på at det har vært noen vesentlig forskjell med hensyn til rettsforholdene i de to områder på den tid. Under disse omstendigheter kan jeg ikke tillegge Kattevoldsforretningen noen avgjørende betydning for det spørsmål det her gjelder.

Idet jeg for øvrig viser til Høyfjellskommisjonens begrunnelse, skal jeg peke på de momenter som for meg står som avgjørende:

Lykkjehavnen støter i nord til gammel statsalmenning: Øvre Heimdalen. Mot øst støter den til område som utvilsomt er statsalmenning. Ingen av brukerne på Lykkjestølene har påstått at Lykkjehavnen er privateiendom (jfr. kjennelsen side 237). Jeg bemerker i denne forbindelse at Vang kommune ikke påberoper seg noen eiendomsrett til Lykkjehavnen. Den rådighet brukerne har utøvet, går etter de foreliggende opplysninger i det store og hele ikke ut over vanlige almenningsbruk (jfr. kjennelsen side 221-222).

Det som gjenstår er da spørsmålet om grensene mot Hålihavnen (som ubestridt er privat eiendom). Her er jeg kommet til et annet resultat enn Høyfjellskommisjonen, for så vidt angår grensen fra Vinsterelvens os til Nordre Rupas os i Vinstervatnet. Kommisjonen trekker her grensen langs vestbredden av Vinstervatnet, slik at vestenden av vatnet i sin helhet blir liggende i almenningen. Kommisjonen begrunner sin avgjørelse med at i følge vitneprovene har fisket i denne delen av Vinstervatnet vesentlig vært drevet av folk fra almenningsstølene på nordsiden av Vinsteren, og at eierne og brukerne av Hålihavnen praktisk talt ikke har fisket utenfor denne eiendommen (kjennelsen side 238). Jeg er kommet til at grensen her må trekkes ute i Vinsteren etter reglene i vassdragsloven, slik at eierne av Hålihavnen får adgang til å drive fiske i den tilstøtende del av vatnet. Det vanlige er at den som eier stranden også eier sjøbunnen utenfor og kan rå over vatnet - bl.a. ved fiske - så langt hans eiendomsrett til bunnen går, og jeg kan ikke finne holdepunkt for at forholdet skulle være et annet i dette tilfelle. At Hålihavnens eiere hittil ikke har pleiet å fiske i Vinstervatnet, gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag til å konstatere at de ikke har fiskerett.

Med hensyn til grensen mot de øvrige deler av Hålihavnen er jeg enig med Høyfjellskommisjonen.

3. Langråk- og Urekhavnene med «Melbyfiskeriet».

Jeg er her enig med Høyfjellskommisjonen og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. - - -

Jeg stemmer for denne

Side:447

dom:

I Høyfjellskommisjonens kjennelse, dens I, 1 c gjøres den endring at grensen fra Vinsterelvens os til Nordre Rupas os går etter vassdragslovens regler.

For øvrig stadfestes Høyfjellskommisjonens kjennelse, for så vidt den er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.

Av Høyfjellskommisjonens kjennslse (høyfjellsdommerne Edvard Lassen og Per Anker, gårdbrukerne T. Js. Bjøntegaard, Otto Reimers og Aslak Øygarden):

Spørsmålet om Langråk- og Urekhavnens og Melbyfiskeriets rettsforhold står i en ganske annen stilling. Det er efter de fremlagte dokumenter på det rene at gården Melby fra gammel tid har vært ansett for å ha særlige rettigheter i traktene ved Vinsteren. 12-mannsdommen av 1595 skulle nærmest tyde på at hele Vinsteren på den tid hørte under Melby, men det lar seg også godt forene med uttrykksmåten i slike gamle dokumenter at det bare var en del av vatnet det gjaldt. Om dette dokumentet isolert sett ikke betyr så meget, får det adskillig interesse når det sammenholdes med beskikkelsestingsvitnet av 1781-1782 og opplysningene fra senere tid. Det er utvilsomt en sammenheng mellom Melbys rådighet over en del av fiskevatnet og de tilstøtende laddstrekninger, men det behøver ikke være slik som advokat Helmer mener at fiskeriet fra først av er tilkjent gårdene som et tilbehør til landstrekningene. Dommen av 1595 kan tyde på at fiskeriet i gammel tid ble ansett som det vesentlige, og det er godt mulig at Melbys rådighet over fisket er eldre enn rådigheten over landstrekningene. Hvordan det enn forholder sig med dette, må oplysningene om fisket og landstrekningene iallfall sees i sammenheng.

Blant de dokumentene som er nyere enn dommen av 1595 er kongeskjøtet til Margareta Wilders av 1692 etter kommisjonens mening uten enhver interesse i denne forbindelse. Av den vanlige formularen, som her er knyttet til hele den store mengde av eiendommer skjøtet gjaldt, kan selvsagt ikke utledes noe om hvilke rettigheter det fulgte med de enkelte eiendommer. Derimot må beskikkelsestingsvitnet av 1781-1782 tillegges vesentlig betydning. Her kaller Melbymennene havnestrekningene mellom Barnesodden og Urekelven og «liige til Fields» for sine eiendommer og henviser til at disse eiendommene tilhører Melby «efter Dom og andre lovlige adkomster». Og hva mer er: de brukerne av nabostrekningene som ble avhørt etter beskikkelsen innrømmet Melbys eiendomsrett både til havnestrekningene og fisket og erklærte at de ikke hadde noen rett i strekningen. Det foreligger intet som kan tyde på at det er ment noe annet enn eiendomsrett i juridisk forstand, når dette uttrykket er brukt i dokumentet. Henvisningen bl.a. til «lovlige adkomster» viser også at det er ment hva der er skrevet. Mens dokumentet av 1781-1782 skriver seg fra den tid da Melbys og Skammesteins første stoling i strekningen ennå skal ha pågått, er forlikene i 1821 om fisket

Side:448

inngått etterat stølene - etter hva det er opplyst under vitneførselen - var fraflyttet. Disse forlikene viser at Melbyoppsitterne også gjorde sin eiendomsrett til fisket gjeldende og at de grep inn mot naboene, når disse ikke respekterte retten. Går en så videre fremover i tiden inntil Melby gjenopptok stølingen i 1880-årene, har en i bortleien av havnestrekningene og fisket - havningen delvis til utenbygds - en rådighet som i det foreliggende tilfelle på bakgrunn av de opplysninger som ellers foreligger, må sees som nye utslag av eierrådighet fra brukernes side, smlgn. det som er sagt foran i avsnitt b om utleien av havn i Øvre Heimdalen. Leierne av fisket har etter det som er opplyst av vitnene vært Melbyoppsitternes sambygdinger, som således må antas å ha godtatt og innrettet seg etter Melbymennenes krav på eiendomsrett til fisket. Av opplysninger fra tiden før 1880-årene kan ellers merkes det som ble tilført under matrikuleringen i 1860-årene ved Melbygårdene. Bemerkningen om disse gårdenes fiskeri og havn i høyfjellet i gårdsbeskrivelsen av 1865 viser at Melbygårdene ansåes for å stå i en særstilling til de strekninger de brukte ved Vinsteren. - - -

Alt i alt kan det etter kommisjonens mening slåes fast at Melbyoppsitterne fra så lang tid tilbake i tiden som opplysningene rekker har gjort eiendomsrett gjeldende både til havnestrekningene og til «Melbyfiskeriet» at dette ble respektert av naboene inntil det etter Heggesaken til dels skjedde et omslag i oppfatningen og at Melbymennene grep inn overfor de tilløp til bruk fra naboene som tidligere ble gjort. Dokumentene fra gammel tid er ikke mange, men opplysningene er så fyldige som man kan vente det når det gjelder så gamle forhold. Gjetninger om hva mulig bortkomne dokumenter kan ha inneholdt er da unødvendige. Kommisjonen legger dog som nevnt en viss vekt på at det i beskikkelsesdokumentet av 1781 henvises til «Dom og andre lovlige adkomster». Etter dette må Melbyoppsitternes eiendomsrett til landstrekningene og fisket ansees legitimert ved alders tids bruk. Kommisjonen mener for øvrig at også hevdsbetingelsene er oppfylt. - - -

Kommisjonen oppfatter påstanden med hensyn til «Melbyfiskeriet» som en påstand om eiendomsrett til den delen av vatnet det her gjelder, og denne påstanden finner den å måtte ta til følge. Det som må være avgjørende for å se rettsforholdet under denne synsvinkel er at Melbymennene fra alders tid har eid de landstrekningene som støter til denne delen av Vinsteren. Når de da også har hatt eneretten til fisket i den tilstøtende del av vatnet, er det intet holdepunkt for å anta at rettsforholdet her er et annet enn det som er det vanlige hvor privateiendom støter til innsjø: Vatnet eller - for å bruke uttrykksmåten i vassdragsloven av 1. juli 1887 §3 - grunnen i vatnet tilhører eierne av den tilstøtende landstrekning. - - -

Kommisjonens flertall - alle unntagen formannen - bemerker videre: - - -

Syd for Vinstervassdraget må en ta som utgangspunkt Vangseiendommenes grense mot Lykkjas naboer, Beitogårdene. - - -

Tar en så for seg fjellstrekningene nordenfor Båtskarene, området mellom Raufjorden og Vinsteren, er spørsmålet hvor grensen går mellom på den ene side Lykkja eller det sameiet hvor Lykkja i tilfelle er medeiendomsberettiget - om det ene eller det annet er det rette er uten

Side:449

betydning i denne sammenheng - og på den annen side Øystre Slidre statsalmenning, nærmere bestemt den delen av almenningen hvor særlig Beitogårdene har sin bruk. Dette spørsmålet er atskillig vanskeligere å løse enn spørsmålet om grensen mellom Lykkja og Beito opp til steinen vest for Søre Båtskar. Utgangspunktet blir steinen vest for Søre Båtskar. Herfra har det i eldre tid - før Lykkja ble overført til Øystre Slidre - vært trukket to forskjellige linjer som herredsgrensen skulle følge. Den ene er grensen på de eldre utgavene av amtskartet forbi Lykkjestølene, Steinstugunuten og videre, den andre er linjen som ble trukket ved grenseoppgangen i 1876 til «foten på søndre siden av Synshorn» og videre til toppen av Rasletinden. Ingen av disse linjene gir noe sikkert grunnlag når det gjelder å fastslå hvor vestgrensen for Slidrealmenningen går. Amtskartets herredsgrenselinje, der for øvrig som nevnt - formodentlig ved en feiltagelse - er trukket fra Nordre Båtskar, har neppe vært inntegnet etter opplysninger om hvordan eiendomsgrensene gikk i strekningene syd for Vinsteren. - - -

I denne sammenheng skal også nevnes at kommisjonen ikke finner å kunne legge noen vekt på den grensen mellom Slidre og Vang som sogneprest Ruge beskrev i 1743. Syd for Vinsterelven oppgir Ruge en linje Bitihorn-Rauhornet (dette ligger syd for Raudalen), en grense som åpenbart ikke er eller kan ha vært riktig. Og nord for Vinsterelven skjærer Ruges linje tvers igjennom Hålihavnen, noe som iallfall ikke stemmer med rettsforholdene i dag, se bemerkningene om Hålihavnen i det følgende. - - -

Det som da må bli bestemmende for Slidrealmenningens vestgrense syd for Vinstervassdraget er de opplysningene en har om rådigheten over og bruksutnyttelsen i denne trakten, sammenholdt med strekningenes beliggenhet i forhold til Lykkjas og Beitogårdenes seterområder sønnenfor. - - -

Det fremgår av det som er sagt her at vestgrensen for statsalmenningen må trekkes slik at området Nordre Båtskar-Stavtjønnet-Vinsterelven blir liggende utenfor almenningen, men at på den annen side Vangs grensepåstand ikke uten videre kan legges til grunn. Kommisjonen er blitt stående ved en rettlinje fra grensesteinen på fjellet mellom Søre og Nordre Båtskar nordover til toppen av Bruberget (høydepunkt 1138 på gradteigkartet Slidre) og videre i omtrent samme retning til innfallsosen i Vinsteren for Vinsterelven som den linje der etter naturforholdene og opplysningene om rådighet og bruk danner det riktigste dele mellom almenningen og Vangsgårdenes - derunder Lykkjas - eiendomsstrekninger vestenfor. - - -

Den samlede kommisjon bemerker videre:

Kommisjonen finner det ikke tvilsomt at vestgrensen for statsalmenningen nord for Vinsteren må falle sammen med østgrensen for Hålihavnen. At denne havnestrekningen i sin helhet er privat eiendom for vedkommende oppsittere på Hålien, fremgår klart av det som - særlig i Veflensaken og Skredbergenesaken - er opplyst om Håliens rådighet over strekningen, sammenholdt med opplysningene om fjellhavnene i Vang i sin alminnelighet. Med hensyn til forholdet mellom Hålihavnen og Lykkjestølenes havnestrekninger østenfor er det ved opplysningene i Veflensaken og Skredbergenesaken godtgjort at en her fra gammel tid

Side:450

av står overfor to særskilte rettsområder, hvor bruken har artet seg nokså forskjellig. At Hålihavnen i sin helhet er privat eiendomsrett undergitt, må som nevnt ansees som utvilsomt, og det må videre - etter de mange opplysninger som foreligger om det- ansees på det rene at østgrensen for denne eiendommen, iallfall nærmest Vinsteren, følger Nordre Rupa. - - -

Ingen av brukerne på Lykkjestølene har påstått at disse stølenes havneområder, som strekker seg vestover til møtes med Hålihavnen, for noen del er privateiendom. - - -

Sammenhengen med at den gamle Vangsgrenden Lykkjas stølsstrekninger nord for Vinsteren er statsalmenning, mens havnestrekningene i Vang ellers hører gårdene til, må være den at en her på nordsiden av Vinsteren er kommet inn i trakter som med hensyn til naturog bruksforhold står i samme stilling som Øystre Slidre statsalmenningsstrekninger lengre øst på nordsiden av vatnet. - - -