Rt-1949-481

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-05-28
Publisert:	Rt-1949-481
Stikkord:	Tyskerarbeid
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 59 B/1949
Parter:	Overrettssakfører Olav Nergaard, aktor til prøve mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Rognlien, Grette, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §62, §86, Landssvikloven (1947) §10, §17, §2, §3, §36, Landssvikanordningen (1944) §15, §18, §27, §13, §14, §18, §23, Landssvikloven (1947)

Dommer Bahr: Haugesund byrett avsa 21. august 1947 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av landssvikloven av 21. februar 1947, §3, jfr. §2 nr. 3, jfr. straffelovens §86 og §62, til en straff av fengsel i 120 dager med fradrag av 39 dager for utholdt varetektsfengsel.

Han dømmes til å tåle inndragning til fordel for Erstatningsdirektoratet av kr. 45 000.

I medhold av landssviklovens §17 inndras hos fru A til fordel for As konkursbo kr. 20 000.

I medhold av landssviklovens §23 omstøtes overdragelsen av g.nr. 32 b.nr. 8 i Skjold fra A til sine umyndige barn, C og D, og As konkursbo kjennes berettiget til å inndra og utnytte eiendommen til fordel for seg.

Fru A og C og D ved sin verge A dømmes til in solidum å betale i saksomkostninger kr. 200 til fordel for Erstatningsdirektoratet (Haugesundskontoret).»

Rettens formann dissenterte med hensyn til straffutmålingen og stemte for at domfelte også skulle fradømmes de rettigheter som er nevnt i landssviklovens §10 nr. 1 og 2.

Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen. Spesielt finner påtalemyndigheten det uriktig at domfelte ikke er idømt rettighetstap. Etter påtalemyndighetens mening bør domfelte tape de rettigheter som er nevnt i landssviklovens §10 nr. 1, 2 og 5.

Domfelte, A, har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen.

fru A har anket, for så vidt angår avgjørelsen om inndragning hos henne.

Side:482

Domfeltes anke over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene, som han finner mangelfulle og ufullstendige. Jeg er enig i at byrettens beskrivelse er noe knapp på enkelte punkter, nemlig for så vidt angår de arbeider domfelte sammen med E utførte for tyskerne på Flotmyr og Hollenderhaugen i 1940-41. Byretten burde her ha gjort nærmere rede for arbeidenes art. Etter omstendighetene finner jeg imidlertid at domsgrunnene også for disse forholds vedkommende inneholder tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Anken over saksbehandlingen kan således ikke føre frem.

Anken over lovanvendelsen går ut på at byretten har tatt feil når den har funnet at domfeltes bygge- og anleggsvirksomhet for tyskerne innebar en lastverdig og dermed straffbar bistand til fienden. Domfelte anfører i denne forbindelse bl.a. at han allerede før krigen drev entreprenørvirksomhet, at han var vanskelig økonomisk stillet i 1940, at han bevisst saboterte de tyske oppdrag, og at det var i forholdsvis kort tid han var beskjeftiget med tysk arbeid. Etter det byretten har funnet bevist, anser jeg det ikke tvilsomt at den med rette har bedømt domfeltes forhold som lastverdig. Også anken over lovanvendelsen må derfor forkastes.

Hva straffutmålingen angår, finner jeg at påtalemyndighetens anke bør tas til følge, slik at domfelte ved siden av frihetsstraffen også idømmes rettighetstap. Jeg antar i samsvar med byrettens formann at rettighetstapet bør omfatte de rettigheter som er nevnt i landssviklovens §10 nr. 1 og 2. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i frihetsstraffen.

Når det gjelder inndragningen, hevder domfelte at den burde vært satt til et beløp som han har noen mulighet for å kunne betale. Hans bo har vært under konkursbehandling siden 1943, og alt hva han eier ligger beslaglagt der.

Jeg finner at anken her bør tas til følge.

Byretten har skjønnsmessig fastsatt domfeltes fortjeneste på tyskerarbeidene etter fradrag av skatter til 45 000 kroner. Dette beløp har byretten så inndratt i sin helhet, uten å ta hensyn til domfeltes aktuelle formuesstilling. Avgjørelsen er for så vidt i samsvar med Høyesteretts praksis i profitørsaker, se f. eks. dom i Ram 44 71 (Jacob Kielland Meyer). Høyesterett har imidlertid ikke fulgt denne linje strengt. Jeg viser til Høyesteretts dom av 9. april 1949 i sak mot B (l.nr. 39 B). Det var godtgjort at Reitan hadde hatt en ulovlig fortjeneste (ved omsetning til tyskerne) på minst 30 000 kroner, men Høyesterett fastsatte inndragningsbeløpet til 10 000 kroner. Føstvoterende uttalte bl.a.:

«Når jeg på den annen side ikke finner å burde gå høyere enn til 10 000 kroner, ser jeg særlig hen til, dels at domfelte gikk ut av N. S. og de øvrige N. S.-pregede organisasjoner så vidt tidlig som i 1943 og også ved samme tid avbrøt den forkastelige forretningsforbindelse med fienden, dels til at hans bo er under konkursbehandling, hvilket formentlig gir føye til å gå ut fra at hans transaksjoner og øvrige økonomiske forhold er således undersøkt at det neppe foreligger verdier av betydning som ikke er kommet for

Side:483

dagen. Under disse forhold fremstiller det seg for meg som uantagelig at domfelte ville kunne skaffe dekning for et høyere inndragningsbeløp enn 10 000 kroner. Og jeg vil da finne det lite heldig om domfelte skulle rammes av en strengere økonomisk reaksjon.»

A sluttet sin ulovlige virksomhet for tyskerne på et relativt tidlig tidspunkt, nemlig omkring årsskiftet 1942-43. Ifølge byrettsdommen har han, bortsett fra tyskerarbeidet, vist god nasjonal holdning. Som tidligere nevnt er han nå helt uformuende, og hans bo har vært under konkursbehandling siden 1943. Under disse omstendigheter finner jeg at inndragningen på samme måte som i Reitansaken ikke bør fastsettes til et høyere beløp enn domfelte har utsikt til å kunne betale. Jeg anser det usannsynlig at domfelte vil kunne skaffe dekning for et høyere inndragningsbeløp enn 20 000 kroner, og jeg finner da at inndragningen bør begrenses til dette beløp. Jeg tilføyer at det forhold at A har ført mangelfulle regnskaper, jfr. byrettsdommen, etter min mening ikke bør være til hinder for en begrensning av inndragningen, når denne ellers finnes begrunnet. Jeg nevner i denne forbindelse at det ikke foreligger noe som tyder på at domfelte har aktiva utenom dem som er kommet frem under konkursbehandlingen.

Jeg skal så behandle fru As anke. Her nevner jeg først at As konkursbo i 1944 reiste sak ved Karmsund herredsrett mot fru A og de umyndige C og D (Marie og As barn) til omstøtelse av forskjellige transaksjoner fra konkursskyldnerens side. Ved Karmsund herredsretts dom av 26. januar 1946 ble fru A bl.a. dømt til å betale boet et beløp på kr. 29 795,15 som konkursskyldneren hadde avbetalt på hennes kassakredittgjeld i Bergens Privatbank. Ved dommen ble videre omstøtt den samme skjøtning til de umyndige barn som nå er omstøtt på ny ved dommen i straffesaken. Dommen i den sivile sak er påanket til Gulating lagmannsrett, hvor behandlingen er stillet i bero i påvente av avgjørelsen i landssviksaken.

Fru A anfører at i de kr. 29 795,15 som hun er dømt til å betale konkursboet i den sivile sak, inngår de 20 000 kroner som ved dommen i straffesaken nå er inndratt til fordel for konkursboet, idet konkursskyldnerens avbetaling på kassekredittgjelden var foretatt ved hjelp av midler han hadde tjent på sitt tyskerarbeid. På grunnlag herav hevder hun at inndragningssaken mot henne gjelder samme tvistgjenstand som den sivile sak, og at inndragningssaken derfor skulle vært avvist fra byretten etter reglene om litispendens.

Subsidiært gjør fru A gjeldende at inndragningsavgjørelsen materielt er uriktig, og at det i hvert fall ikke er rimelig å inndra hos henne så meget som 20 000 kroner.

Om inndragningen overfor fru A heter det i tiltalebeslutningen: «I medhold av landssvikanordningens §18 vil det under rettssaken bli nedlagt påstand om inndragning hos fru A av kr. 29 795 - - -.» Det nevnes ikke noe om at inndragningen skal skje til fordel for konkursboet. For byretten

Side:484

nedla imidlertid Erstatningsdirektoratets representant påstand om inndragning av kr. 30 000 til fordel for konkursboet. Byretten uttaler i domsgrunnene bare: «Da tiltalte som nevnt er under konkurs blir omstøtelsene å skje til fordel for As konkursbo.»

Det er en åpenbar feil at byretten har inndratt de 20 000 kroner til fordel for konkursboet. Etter loven skal inndragning i et tilfelle som dette skje til fordel for Erstatningsdirektoratet som representant for statskassen. Jeg viser til landssviklovens §17, jfr. §14, sammenholdt med §13 og straffelovens §36, og landssvikrettergangslovens §12 punkt 2. For Høyesterett har aktor som representant for Erstatningsdirektoratet nedlagt påstand om at dommen endres på dette punkt, slik at inndragningsbeløpet tilkjennes Erstatningsdirektoratet. Jeg antar at Høyesterett må ha adgang til å foreta en slik endring i dommen og viser til høyesterettsdom i Rt-1946-1002, som gjelder et likeartet tilfelle. Hensynet til konkursboet er etter min mening ikke til hinder for at Høyesterett treffer en slik avgjørelse. Etter det syn på inndragningsspørsmålet som jeg legger til grunn, kan konkursboet ikke betraktes som part i saken.

Når dommen blir endret som nevnt, bortfaller spørsmålet om litispendens.

Med hensyn til fru As subsidiære påstand bemerkes at jeg finner det klart at vilkårene for å foreta inndragning etter landssviklovens §18 er til stede i dette tilfelle. Og jeg kan ikke se at det er noen grunn til å sette inndragningsbeløpet lavere enn i byrettsdommen.

Fru A berører i sin ankeerklæring også den del av dommen som gjelder overdragelsen av gnr. 32 b.nr. 8 i Skjold til C og D. Vedkommende avsnitt i ankeerklæringen lyder: «Også når det gjelder overdragelsen av den faste eiendom til barna mener jeg bevisene er uriktig bedømt.» Jeg kan imidlertid ikke oppfatte denne bemerkning som noen anke, og jeg går derfor heller ikke inn på spørsmålet om fru A i tilfelle ville vært kompetent til å anke på vegne av barna.

Jeg stemmer for denne dom:

I byrettens dom gjøres disse endringer:

1. I tillegg til den straff som er fastsatt i dommen, fradømmes A de rettigheter som er nevnt i landesviklovens §10 nr. 1 og 2, for en tid av 10 - ti - år.

2. Inndragningen hos A settes til 20 000 - tyve tusen - kroner.

3. Inndragningen hos fru A skjer til fordel for Erstatningsdirektoratet.

Dommer Berger: For øvrig i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, mener jeg at det ikke er grunn til å foreta inndragning hos fru A. Inndragningsbeløpet er jo medtatt i den sivile sak som verserer mellom As

Side:485

konkursbo og fru A. Hvis konkursboet vinner denne sak, er det intet hos fru A å inndra. Hvis fru A vinner saken, er det ikke mer grunn til å foreta inndragning hos henne enn hos den bank hvor beløpet er avbetalt.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Rognlien og Grette: Likeså.

Av byrettens dom (kst. byfogd W. B. Nordgaard med domsmenn Anders Larsen og E. Harris Christensen):

Tiltalte er født xx.xx.1899. Han er entreprenør, gift og har to barn i alderen 19 og 15 år å forsørge. Hans inntekt var siste år kr. 3000. Han har ingen formue. Han er tidligere bøtelagt 4 ganger.

Ved beslutning av statsadvokaten for landssviksaker i Rogaland av 28. oktober 1946 er han satt under tiltale for overtredelse av provisorisk anordning av 15. desember 1944 (landssvikanordningen) §3, jfr. §2 nr. 3.

Grunnlaget for tiltalen er:

a) Tiltalte som også før 9. april 1940 drev entreprenørvirksomhet, søkte sammen med E i desember 1940 arbeid for den tyske vernemakt ved personlig henvendelse til og ved å sende inn anbud til den tyske byggeledelse i Haugesund. I hennold til innsendte anbud har tiltalte sammen med E ført opp en ammunisjonsbrakke i Etne. Anbudssummen var kr. 1950 og fortjenesten ca. kr. 1200. Arbeidet ble utført av E med en mann som leiet hjelp. Deretter utførte de i tiden desember 1940 til mars 1941 vei- og planeringsarbeid på Flotmyr og på Hollenderhaugen i Haugesund. Anbudssummen var kr. 8029 og kr. 6 840 og fortjenesten henholdsvis kr. 4000 og kr. 3 000.

De kjøpte inn verktøy og leiet 10-15 mann til å utføre arbeidet.

b) Tiltalte reiste i januar 1941 til Stavanger og ved henvendelse til «Stavanger Baustab» fikk han arbeid ved tyskernes militære anlegg på Sola. Han averterte etter arbeidsfolk, kjøpte verktøy, gjorde bl.a. anstrengelser for å anskaffe luftkompressorer, stenknusere, biler m. m. og begynte arbeidet på Sola med ca. 200 mann i mars 1941. Arbeidet besto vesentlig av fjellsprengning til støpning av bunkers og godtgjørelsen var kr. 5,- pr. mann pr. dag.

I mai 1941 ble tiltalte pålagt av tyskerne å innstille arbeidet. Han hadde da tjent ca. kr. 32 000.

c) I juni sendte tiltalte inn anbud på veiarbeid til Ringens sjøhus på Rossebø i Haugesund. Anbudssummen var kr. 19 130 og fortjenesten kr. 14 000.

Arbeidet ble utført i tiden juni 1941 til august 1941.

d) I september 1941 inngikk tiltalte ametaforretning med Hay Hoel som ikke tidligere hadde drevet som entreprenør, med henblikk på å utføre entreprenørarbeid for tyskerne. De påtok seg under firmanavnet «Hay Hoel» å utføre fundamenter til boligbrakker, tilfluktsrom, veiarbeid m. m. i og omkring Haugesund. For felles regning ble det i alt inngått 15 kontrakter med tyskerne til en samlet kontraktssum av kr. 245 829,77. I tillegg til disse kontrakter kom det ekstraarbeider for tyskerne for kr. 44 524,76, slik at det for tyskerne ble arbeidet for tilsammen kr. 290 354,53.

Side:486

Den sist inngåtte kontrakt for felles regning er datert 22. mai 1942. Tiltaltes fortjeneste på ametaforretningen var kr. 18 618,14.

e) I september måned 1942 gjenopptok tiltalte forbindelsen med E, skjøt kr. 3000 inn i forretningen og henvendte seg til sjefen for organisasjon Todt om arbeid. De averterte etter arbeidsfolk, og med en arbeidsstokk på 60-70 mann utførte de fjellsprengning og veiarbeid til en bunkers på Vormedal, samt kamuflering av en bunker. Da tiltalte ved utgangen av 1942 skjønte at de ikke ville tjene penger på foretagendet, trakk han seg tilbake. Han hadde da hevet kr. 1 500 i gasje.

I tiltalebeslutningen er videre anført: «I medhold av landssvikanordningens §15 vil det bli nedlagt påstand om inndragning av kr. 48 150,17 som er tiltaltes nettofortjeneste på den utilbørlige virksomhet for fienden beskrevet i tiltalebeslutningen.

I medhold av landssvikanordningens §18 vil det under rettssaken bli nedlagt påstand om inndragning hos fru A av kr. 29 795,15. Beløpet fremkommer således:

1. Kassekreditt i Bergens Privatbank effektivt nedbetalt av tiltalte kr. 28 191,25

2. Erstatning for redskaper innkassert av fru A » 1 603,90

kr. 29 795,15

Ad. 1. Kassekredittkontoen i Bergens Privatbank ble åpnet i desember 1938 og lød på A og fru A. Den ble åpnet i anledning byggevirksomhet i Haugesund. Tiltalte og hans hustru, fru A, har hevdet at virksomheten skjedde for hennes særeies regning med tiltalte som byggeleder. Den effektive nedbetaling av kassekreditten er skjedd med midler som tiltalte har tjent på arbeid for den tyske vernemakt under okkupasjonen, og da gjelden på kassekreditten var hans hustrus, har han med sin nedbetaling av kassekreditten, overført formuesverdier ved utilbørlig arbeid for den tyske vernemakt til sin hustrus særeie.

Ad. 2. De redskaper som fru A innkasserte erstatning for, tilhørte tiltalte.

Med hjemmel i landssvikanordningens §27 vil det bli nedlagt påstand om omstøtelse av den gave tiltalte den 11. juli 1941 ga sine to barn, Rolf og Signy.

Han ga dem skjøte på sin eiendom g.nr. 32, b.nr. 8 i Skjold.

Tiltalte har ingen utdannelse utover et handelsskolekursus. Han har hatt følgende forskjellige yrker: Baker, verkstedarbeider, møbelsnekker, sjåfør, agent, snekker, bygningssnekker og entreprenør.

I 1935 sluttet han som agent og begynte som byggeleder for hustruens byggevirksomhet. I 1936 begynte han som entreprenør for sin kone, idet han i årene frem til 1938 hadde kontrakter med sin kone angående utgravning og støpning til forskjellige av konens tomter, samtidig som han var byggeleder for den videre oppførelse av husene. Den 6. desember 1938 inngår han kontrakt med hustruen angående 10 byggetomter på Hauge i Haugesund. Denne kontrakten gjelder

Side:487

oppførelse av grunnmurer og planeringsarbeid. Dessuten foreligger der en kontrakt til, datert samme dag, hvorved tiltalte påtar seg som entreprenør å oppføre samtlige hus for kr. 202 600. Denne kontrakt er etter tiltaltes uttalelse først skrevet våren 1939. Den overveiende del av arbeidet ble utsatt til underentreprenører.

Høsten 1940 var husene oppført, men der sto igjen en del planeringsarbeid og tiltalte hevder at det var vanskelig å skaffe folk til dette arbeid.

I november 1940 kom tiltaltes nevø, E, som da var blitt medlem av N. S. og spurte om de kunne gå sammen om et tyskerarbeid. E hadde snakket med tolken Håvik ved «Ortskommandanturet» og denne hadde skaffet ham et tilbud. Den 7. desember 1940 innga så tiltalte anbud på det i tiltalens punkt a nevnte arbeid i Etne. På dette arbeid tjente E og tiltalte kr. 1 200 tilsammen. Tiltalte begynte således på tyskerarbeid til tross for at han selv kunne ha gjort ferdig planeringsarbeidet på Hauge.

Den 16. desember 1940 innga han nytt anbud, og denne gang for arbeid på Flotmyr i Haugesund og den 30. desember 1940 anbud på arbeid på Hollenderhaugen i Haugesund.

Det var nå for det meste slutt på tyskerarbeid i Haugesund, og tiltalte reiste så personlig til Stavanger og henvender seg til Div. Bauleitung Sola Land den 3. februar 1941. Den 5. februar tilskriver han Bauleitung Sola Land hvori han på ny anbefaler seg og vedlegger bl.a. attest som han har fått i anledning utførelsen av det tyske arbeid i Haugesund. Han blir godtatt og begynner arbeidet på Sola med ca. 150 mann i arbeid, jfr. tiltalens punkt b. Tyskerne er imidlertid ikke fornøyd med ham, og han må slutte. Han reiser tilbake til Haugesund og påtar seg det under punkt c i tiltalen nevnte arbeid. Han pådro seg også tyskernes misnøye i dette tilfelle, idet anbudet var for høyt og arbeidet for dårlig. Til tross for at tyskerne er misfornøyd med ham går han i september 1941 sammen med Hay Hoel som var nazist, og utfører det under punkt d i tiltalen nevnte arbeid. Kompaniskapet sluttet sommeren 1942.

Tiltalte har fremdeles ikke fått nok av tyskerarbeidet, og går nå på ny sammen med sin nevø E og påtar seg det under punkt e i tiltalen nevnte arbeid.

I 1943 da loven kom om autorisasjon av entreprenører, sender han inn søknad om å bli godkjent, men dette blir han ikke.

Tiltaltes virksomhet for tyskerne må ansees som lastverdig, idet han som nevnt helt frivillig har påtatt seg samtlige arbeider for tyskerne. Han har gjort store anstrengelser for å skaffe folk og redskaper og utvidet arbeidsstyrken som før krigen kunne være opptil 10 mann til ca. 150 under arbeidet på Sola. Han opprettet også eget kontor og ansatte en kontorsjef og 3 kontorister mens arbeidet på Sola pågikk.

Etter det som foran er anført er det på det rene at tiltalte har forholdt seg som i tiltalebeslutningen beskrevet og foran gjengitt. Tiltaltes forhold rammes objektivt sett av straffelovens §86 som bistand til fienden. For så vidt angår de subjektive betingelser har tiltalte erkjent at han var klar over at Norge og Tyskland var i krig med hinannen, og han hevder at han var klar over at han hadde ytet fienden bistand med det arbeid han utførte hvis dette hadde vært effektivt utført. Retten kan

Side:488

imidlertid ikke høre ham med dette. Etter rettens mening har han tatt tyskerarbeid utelukkende for å tjene penger, og nevnes kan også at hans kone var imot hans tyskerarbeider og prøvet å få ham fra dette og flyttet høsten 1942 til Sundfør i Skjold sammen med sin mann for å få denne bort fra tyskerarbeidene.

Tiltaltes forhold rammes av straffelovens §86, men retten finner å kunne henføre forholdet under landssvikloven av 21. februar 1947 §2 nr. 3, jfr. straffelovens §62.

I straffeskjerpende retning finner retten å måtte ta hensyn til at tiltalte synes utelukkende å ha hatt for øye å skaffe seg lettjente penger på tyskerarbeidene, samt at han ikke har unnslått seg for å gå sammen med N. S.-medlemmer for å nå dette mål.

Han har heller ikke ført regnskaper for de i tiltalen punkt a og c samt mangelfull bokførsel for den i tiltalens punkt e nevnte poster.

I formildende retning finner retten å måtte ta hensyn til at han er tidligere ustraffet, unntatt 4 mindre bøter, og at han utover dette arbeid som er utført for tyskerne har vist en god nasjonal holdning, og at han, riktignok så sent som i april 1945, har kommet i kontakt med hjemmestyrkene og fikk i oppdrag å verve folk til Mil.org. på Sundfør i Skjold. Likeledes er tatt hensyn til at han har unnlatt å levere inn radioen og våpnene sine.

Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 120 dager, hvori fragår 39 dager for utholdt varetektsarrest, idet han har sittet i sådan fra 5. oktober til 13. november 1945.

For så vidt angår tiltaltes fortjeneste på tyskerarbeidene er retten kommet til at der bør inndras skjønnsmessig kr. 45 000. Tiltaltes fortjeneste på de under tiltalens punkt a nevnte arbeider er kr. 4 100

de under punkt b nevnte arbeider er ca. » 32 000

» » » c » » » » » 10 000

» » » d » » » » » 18 000

» » » e » » » » » 11 500

ca. kr. 65 600

Heri fragår utlignede, men ikke betalte skatter » 22 346

kr. 43 254

Hertil kommer verdien av innkjøpt verktøy.

Da som nevnt bokførselen har vært dårlig og til dels mangler helt, finnes inndragningen å burde settes skjønnsmessig til det ovenfor nevnte beløp.

For så vidt angår omstøtelseskravene skal retten bemerke:

Det er på det rene at kassekredittkontoen i Bergens Privatbank ble åpnet i desember 1938. Kontoen ble opprettet i forbindelse med hustruens byggevirksomhet av 10 hus på Hauge i Haugesund. Det har også vært innrømmet at det er hustruens gjeld, og i oppgaven til ligningsmyndighetene for de etterfølgende år er den også oppført som hustruens. Hustruen har nemlig særeie. Av Erstatningsdirektoratets representant har det vært fremholdt at den førnevnte kontrakt av 6. desember 1938, hvor tiltalte påtar seg hele entreprisen for de 10 hus på Hauge, har vært en proformakontrakt. Dette er bestridt av tiltaltes forsvarer og han hevder

Side:489

at det er tiltalte som har benyttet kassekreditten, idet han var hovedentreprenør. Subsidiært har han hevdet at kontoen disponeres i fellesskap som samskyldnere.

Tiltalte selv har forklart at alt det han tjente på tyskerarbeidene med unntak av det han brukte til seg personlig, er tilført kassekreditten. Beløpene er dermed kommet byggevirksomheten på Hauge, som ble drevet for hustruens regning, til gode. Det er på det rene at både tiltalte og hans hustru har hevet penger på kassekreditten. Den oppnevnte sakkyndige, statsautorisert revisor Torvald Staalesen, har i dok. 32 behandlet inn- og utbetalingene på kassekreditten. Tiltalte har i årene 1941 og 1942 innbetalt på kassekreditten kr. 67 601, og etter den sakkyndiges erklæring har tiltalte i 1941-42 og 1943 hevet til eget bruk tilsammen ca. kr. 39 000, idet tiltalte har fått kreditt for beløp som muligens kan ha kommet byggevirksomheten på Hauge til gode, men hvor dette ikke er fullgodt bevist. Den effektive nedbetaling av kassekreditten ble således ca. kr. 28 000. Da retten er av den mening at det er hustruens gjeld som således er blitt nedbetalt, finner retten med hjemmel i landssviklovens §17 å kunne inndra de kr. 28 000 hos tiltaltes hustru.

Etter dette finner retten det unødvendig å diskutere om de omhandlede kontrakter er proformakontrakter eller ei.

Tiltalte gikk i 1943 konkurs, og etter det som er opplyst, er der ikke engang dekning til de prioriterte fordringer. Hustruen som har særeie, sitter med en formue på kr. 31 820. Retten er av den mening at da inndragningen etter §17 i landssvikloven bare er gjort fakultativ, kan retten legge billighetshensyn til grunn for hvor meget der bør inndras hos hustruen. Skulle nemlig hele det beløp, kr. 28 000, som retten mener kan inndras, inndras i sin helhet, vil hustruen og dermed familien sitte igjen med en formue på ca. kr. 3 000. Under hensyntagen til den fengselsstraff som tiltalte vil bli idømt, og at der er to barn å forsørge, og at det i den første tid kan bli vanskelig for tiltalte å skaffe seg tilstrekkelig utkomme til familiens underhold, finner retten at der bare bør inndras hos hustruen kr. 20 000.

For så vidt angår den erstatning for redskaper som er innkassert av fru A med tilsammen kr. 1 603,90 er det på det rene at dette også kan inndras med hjemmel i landssviklovens §17, idet det er på det rene at verktøyet tilhørte tiltalte og var kjøpt for penger som han hadde tjent på tyskerarbeid. Da retten imidlertid er av den mening at der ikke bør inndras mer enn kr. 20 000 hos hustruen, blir dette inndragningskrav ikke tatt til følge.

For så vidt angår påstanden om omstøtelse av overføringen av g.nr 32 b.nr. 8 i Skjold til tiltaltes to barn, skal bemerkes:

Ifølge skjøte av 11. juli 1941 ble eiendommen overdratt for en kjøpesum av kr. 4 600. Imidlertid er det på det rene at der ved overdragelsen intet vederlag ble ytet. Tiltalte har hevdet at han sto i gjeld til sine barn fordi han hadde disponert inntektene av barnas eiendom, Kirkegt. 201 i Haugesund, og en del andre midler som tilhørte barna, delvis til familiens underhold og delvis til byggevirksomheten, og at det var denne gjeld han betalte ved overdragelsen. Retten er av den mening at det her dreier seg om en ren gave, idet de inntekter som barna kan ha hatt av

Side:490

eiendommen Kirkegt. 201 og hva de ellers må ha hatt av midler, ikke har vært større enn at de må ha medgått til barnas underhold som barna etter lov om foreldre og ektebarn av 1. april 1915 §1 er pliktige å bidra til såfremt de har selvstendig inntekt.

Påstanden om omstøtelse i dette tilfelle må derfor bli å ta til følge med hjemmel i landssviklovens §23.

Da tiltalte som nevnt er under konkurs, blir omstøtelsene å skje til fordel for As konkursbo. - - -