Rt-1946-1002

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-09-28
Publisert:	Rt-1946-1002
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 312/1946
Parter:	Statsadvokat J. Chr. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode).
Forfatter:	Bahr, Evensen, Eckhoff, Sejersted, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §223, §86, §98, Landssvikanordningen (1944) §11, §25, §26, §2, §3, Landssvikanordningen (1944), §62, §86

Dommer Bahr: Agder lagmannsrett avsa 8 mars 1946 dom med sådan domsslutning:

I. A dømmes for forbrytelse mot

a) provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §3 jfr. §2 nr. 1 a og nr. 2 samt nr. 4 sammenholdt med straffelovens §86 og §98,

b) straffelovens §223 annet ledd jfr første ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62, til tvangsarbeid i 3 år og 9 måneder hvorfra går 261 dager for utholdt varetektsfengsel.

Han dømmes videre til tap av de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1 og 2 til 10 år og de rettigheter som er nevnt i nr. 8 for 5 år.

Videre tilpliktes han å erstatte statskassen for utlegg til saksomkostninger med kr. 150.

II. A dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynning å betale i erstatning til Erstatningsdirektoratet på vegne av Kristiansand kommune kr. 30 000 med 4 prosent rente herav fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.»

Domfelte har anket over straffutmålingen, lovanvendelsen og erstatningens størrelse.

Om anken over lovanvendelsen skal jeg bemerke:

Domfelte hevder at det er en feil når lagmannsretten har funnet at hans medlemskap i N.S. og de øvrige forhold som er beskrevet i dommen, rammes av straffelovens §86. Han finner også at det er uriktig når lagmannsretten har dømt ham etter straffelovens §223 for hans medvirkning ved fengslingen av Walther Johannesen (tiltalepost III). Han anfører at han handlet under tvang og at han skulle ha vært frifunnet på grunn av rettsvillfarelse med hensyn til lydighetsplikt og ansvar. Disse to punkter i anken er ikke opprettholdt av forsvareren under prosedyren for Høyesterett. Jeg finner det også klart at anken for så vidt ikke kan føre frem.

Videre hevder domfelte at lagmannsretten med urette har dømt ham etter landssvikanordningens §2 nr. 4 jfr. straffelovens §98 for hans virksomhet som «fylkeshåndverksmester» i Agder (tiltalepost II nr. 3). Han har i den forbindelse henvist til Høyesteretts avgjørelser om at virksomhet som ordfører i henhold til kommunalforordningen av 21 desember 1940 ikke kan straffes etter §98.

Side:1004

Jeg antar at anken heller ikke på dette punkt kan gis medhold. I motsetning til ordførervervet var stillingen som fylkeshåndverksmester en ny stilling som ble opprettet av de nazistiske myndigheter under okkupasjonen. Opprettelsen skjedde i forbindelse med gjennomføringen av den såkalte «nasjonale arbeidsinnsats» i 1943. Stillingen var et ledd i den organisasjonsmessige oppbygging av det nazistiske «Håndverkerforbund» - en av de ti «næringsgrupper» som ble opprettet i henhold til bestemmelsen om arbeidsinnsats. Jeg viser til «lov» nr. 6 av 25 februar 1943 - også betegnet som «lov nr. 3 om gjennomføring av loven om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats» - «forordning» av 7 april 1943 om godkjenning av I) Norges håndverkerforbund som næringsgruppe for samtlige næringsdrivende, og II) vedtekter for forbundet og «forordning» av 1 mai 1943 om «Norges Næringssamband» (inntatt i Lovtidend for 1943 2. avdeling 72 flg., 536 flg. og 191 flg).

Stillingen som fylkeshåndverksmester er omhandlet i de nevnte vedtekter av 7 april 1943 §4 og 7. Det fremgår av disse bestemmelser at fylkeshåndverksmesteren skulle være leder av en såkalt «fylkeshåndverkerforening», og at fylkeshåndverksmestrene var medlemmer av presidentens (rikshåndverksmesterens) råd i Håndverkerforbundet.

«Næringsgruppene» hadde to formål. For det første var de tillagt oppgaver i forbindelse med gjennomføringen av «den nasjonale arbeidsinstans». Men dernest var de opprettet som et ledd i Nasjonal Samlings forsøk på å endre vår statsforfatning ved ulovlige midler gjennom innføringen av et såkalt «Riksting», som skulle erstatte Stortinget. Etter planen skulle «Rikstinget» bestå av to avdelinger: «Næringsting» og «Kulturting». Næringstinget skulle igjen bestå av representanter for «næringsgruppene». Jeg viser her til de opplysninger som er gitt av førstvoterende i Høyesteretts dom av 12 juni 1946 i saken mot B (Riksadvokatens Meddelelsesblad Ram 21 76).

«Rikstinget» ble ikke satt ut i livet, idet det ikke lyktes Quisling å få sammensatt et «Næringsting». Men opprettelsen av «næringsgruppene», blant dem «Norges Håndverkerforbund» var et skritt på veien til etableringen av «Rikstinget» og dermed et ledd i Nasjonal Samlings forsøk på å forandre statsforfatningen. Det tør nok være at den medvirkning domfelte som fylkeshåndverksmester i Agder har ytet ved dette forsøk på forfatningsendring, har vært av temmelig underordnet betydning. Men jeg kan etter det anførte ikke finne at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig rettsoppfatning når den her har dømt ham etter tiltalen. Jeg nevner at etter Høyesteretts dom av 20 september 1945 i sak mot C ( Rt-1945-71) rammes også et alminnelig medlemskap i Nasjonal Samling av §98, når de subjektive betingelser etter dette straffebud er til stede.

Jeg går så over til straffutmålingen. Jeg finner her at anken bør tas til følge, idet den idømte frihetsstraff av 3 år og 9 måneder etter min mening er for streng. Ganske visst er flere av de forbryterske forhold A er dømt for, av temmelig alvorlig karakter. I

Side:1005

betraktning av de formildende omstendigheter som er nevnt i lagmannsrettens domsgrunner, antar jeg dog at en frihetsstraff av tvangsarbeid i 3 år må være tilstrekkelig.

Jeg skal til slutt behandle erstatningsspørsmålet.

Domfeltes anke gjelder bare erstatningens størrelse. Under prosedyren for Høyesterett er det imidlertid reist spørsmål om riktigheten av den rettsoppfatning lagmannsretten har lagt til grunn.

Om erstatningskravet heter det i tiltalebeslutningen: «Etter henstilling fra Erstatningsdirektoratet vil der også bil nedlagt påstand om inndragning og erstatning.

- - - Erstatningskravet fremmes etter anmodning av Kristiansand kommune og gjelder det tap tiltalte har vært med på å påføre kommunen ved å foreslå de ulovlige bevilgninger på kr. 60 000 til frontkjemperkontoret, jfr. punkt 5 a. Ved frigjørelsen var kr. 30 000 av de nevnte bevilgninger ennå ikke utbetalt, hvorfor der vil bli nedlagt påstand om erstatning på kr. 30 000. Erstatningskravet er hjemlet i landssvikanordningens §26 fjerde ledd.»

I domsgrunnene uttaler lagmannsretten om erstatningsspørsmålet: «Påstanden om erstatning på kr. 30 000 i henhold til landssvikanordningens §26 fjerde ledd vil bli tatt til følge». I domsslutningen er erstatning tilkjent «Erstatningsdirektoratet på vegne av Kristiansand kommune».

Jeg finner at det her er gått frem på uriktig måte. Det som tiltalte er gjort ansvarlig for, er den skade Kristiansand kommune har lidt som følge av de omhandlede ulovlige bevilgninger, som tiltalte har medvirket til. Da tiltalte deltok i disse bevilgninger, var han medlem av N.S. Jeg anser det da ikke tvilsomt at den skade det her gjelder, er av slik art som nevnt i anordningens §25 første ledd. Kjennelsen for Erstatningsdirektoratets rett til å gjøre kravet gjeldende er da ikke §26 fjerde ledd, men paragrafens første ledd. Erstatningen skulle ha vært fastsatt etter reglene i §25 annet ledd og tilkjent Erstatningsdirektoratet uten tilføyelsen: «på vegne av Kristiansand kommune». Jeg viser til Høyesteretts dom av 24 september 1946 i sak mot D.

Jeg antar at Høyesterett må ha adgang til å rette den feil som er begått og ta erstatningskravet under pådømmelse som om det fra først av hadde vært fremmet på riktig måte. Det er på det rene at Erstatningsdirektoratet her har fremsatt erstatningskrav, selv om direktoratet ved en misforståelse har fremmet kravet etter §26 fjerde ledd istedenfor etter første ledd. Jeg nevner for øvrig at statsadvokatens påstand for lagmannsretten gikk ut på at tiltalte skulle idømmes erstatning til «det offentlige» - en uttrykksmåte som ikke er uforenelig med den riktige oppfatning av erstatningskravet.

Hensynet til Kristiansand kommune er etter min mening ikke til hinder for at Høyesterett treffer en slik avgjørelse som nevnt. Jeg presiserer at kommunen - når man legger mitt syn på erstatningsspørsmålet til grunn - ikke kan betraktes som part i saken.

Med hensyn til størrelsen av den erstatning som tiltalte etter dette blir å idømme til Erstatningsdirektoratet, skal jeg bemerke:

Aktor har anført at domfeltes formue i lagmannsrettens dom

Side:1006

er satt noe høyt, og at den bør reduseres med ca. kr. 7 500. Jeg legger etter dette til grunn at formuen utgjør ca. kr. 42 000. I betraktning av at domfelte ved soningen av frihetsstraffen i lengere tid blir avskåret fra å utøve sin ervervsvirksomhet, og at han har hustru og to små barn å forsørge, finner jeg at erstatningen ikke bør settes høyere enn til kr. 15 000.

Jeg stemmer for denne

dom:

A dømmes for forbrytelser mot landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 1 a, nr. 2 og nr. 4, jfr. straffelovens §86 og §98, og straffelovens §223 annet ledd, jfr. første ledd, alt sammen holdt med straffelovens §62 til tvangsarbeid i 3 - tre - år med fradrag av 261 - to hundre og en og seksti - dager for varetektsfengsel. Han fradømmes de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr 1 og 2 for 10 - ti - år og de rettigheter som er nevnt i nr. 8 for 5 - fem - år.

Videre dømmes han til å betale til Erstatningsdirektoratet i erstatning etter landssvikanordningens §25 15 000 - femten tusen - kroner. I erstatning til statskassen for saksomkostninger ved lagmannsretten betaler han 150 - ett hundre og femti - kroner.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff og Sejersted: Likeså.

Dommer Bonnevie: Likeså. Jeg vil ha tilføyet at det for mitt standpunkt i saken er av vesentlig betydning, at Kristiansand kommune ikke er å betrakte som part i saken. Jeg finner det imidlertid ikke påkrevet å gå nærmere inn på de spørsmål, dels av prosessuell og dels av reell art som for meg ville ha meldt seg og krevet sin løsning, hvis jeg hadde måttet legge til grunn at Kristiansand kommune i virkeligheten er part i saken, for erstatningskravets vedkommende. Det er i øvrig under atskillig tvil jeg for mitt vedkommende, er blitt stående ved som det riktige, ikke å regne Kristiansand kommune som part i denne sak.

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Løvland, lagdommerne G. J. Løvland og Olaf Fjalestad samt domsmenn Harald Haanes, Anton Liland, Arnt Andresen og Ingvald Grønningsæter):

A er født xx.xx.1896. Han er fotograf og bor i Kristiansand. Han er gift og har to barn i alderen 5 og 2 år. Han har en formue av ca. kr. 50 000 og hans inntekt i 1944 var ca. kr. 18 000. Han har felleseie med sin hustru. Han er tidligere ustraffet.

Den 25 januar 1946 har statsadvokaten for landssviksaker i Vest-Agder satt A under tiltale ved nærværende rett. - - -

Lagmannsretten finner følgende bevist:

1) Tiltalte var medlem av Nasjonal Samling fra 27 september 1940 til frigjøringen. Han var et interessert medlem og deltok i partimøter.

2) Som N.S.-medlem har han vært tilsluttet hirden og deltatt i hirdmøter.

Side:1007

3) Fra høsten 1942 til frigjøringen var tiltalte «fylkeshåndverksmester» i Vest-Agder.

4) I mai 1943 gav tiltalte av egne midler kr. 1 000 til frontkjemperkontoret.

5) Som medlem av Kristiansand byting har han støttet følgende vedtak av ordføreren om bevilgninger av kommunens midler:

a) Den 7 mai 1943 kr. 50 000 og den 20 november 1944 kr. 10 000 til frontkjemperkontoret. Begge vedtak ble fattet etter forslag fra tiltalte.

b) Den 30 juni 1943 kr. 1 200 og den 11 juli 1944 kr. 1 200 til hirdmusikken.

c) Den 11 juli 1944 kr. 3 000 til N.S. K. husstellstasjon.

6) Som medlem av hirden ble tiltalte den 14 november 1944 etter pålegg av det tyske sikkerhetspoliti med «statspolitibetjent» Wathne og «hirdsjef» Østhassen under arrestasjon av Walther Emanuel Johansen. Tiltalte var da iført tysk uniform og han hadde gevær. Walther Emanuel Johansen ble sendt til Grini og ble først løslatt ved frigjøringen.

7) Som hirdmann deltok tiltalte fra begynnelsen av april til begynnelsen av mai 1945 i våpenøvelser og eksersis på Augland ved Kristiansand. I denne tid ble han ved en anledning beordret til å melde seg på N.S. fylkeskontor. Her fikk tiltalte og en annen hirdmann pålegg om å hente de i tiltalebeslutningen nevnte tre personer til N.S. fylkeskontor. Disse personer hadde unnlatt å møte frem til våpenøvelser som de var innkalt til. Tiltalte var også ved denne anledning i uniform og han hadde gevær.

Ved sitt medlemskap i N.S. og ved sine øvrige forhold og handlinger som er beskrevet foran under 1-7 har tiltalte på et tidspunkt da Norge var i krig med Tyskland rettsstridig ytet fienden bistand i råd og dåd.

Det finnes godtgjort at tiltalte hele tiden forstod at Norge var i krig med Tyskland og at Nasjonal Samling ytet fienden støtte i råd og dåd samt tilsiktet ved ulovlige midler å endre rikets statsforfatning. Han må også ha forstått at han ved sitt medlemskap i partiet og ved sine øvrige foran beskrevne forhold og handlinger bistod fienden i dåd. Likeså må han ha forstått at han ved sitt medemskap og særlig under utførelsen av vervet som «fylkeshåndverksmester» søkte å medvirke til at rikets statsforfatning ble endret ved ulovlige midler.

Hva de under 6 og 7 beskrevne forhold angår har tiltalte gjort gjeldende at han befant seg i en tvangssituasjon som må virke straffbefriende for ham.

Retten finner ikke at han kan høres med denne påstand. Riktignok var det med stor uvilje han deltok. Da han den 13 november 1944 telefonisk fikk pålegg gjennom hirdens alarmenhet om å innfinne seg, forsøkte han å unnslå seg. Først da det ble sagt ham at han i tilfelle ville bli avhentet, falt han til fote. Han forsøkte også å unndra seg for tjenestegjøringen i hirdens alarmenhet på Augland i april-mai 1945 ved å skaffe seg lægeerklæringer, og ved henvendelse til fremstående partifeller. Hans deltagelse i øvelsene på Augland og tvangshentingen av de tre personer skjedde under betydelig press. Den skriftlige innkallelse til øvelsene på Augland skjedde under henvisning til den militære straffelov. Men

Side:1008

straffbefriende tvang har ikke foreligget. Selv med betydelig risiko for seg selv måtte tiltalte være forpliktet til å nekte å delta både i øvelsene og i arrestasjonene. Men det som foran er nevnt har retten lagt vekt på i formildende retning. I denne forbindelse bemerkes at tiltalte etter arrestasjonen av Walther Emanuel Johansen gav sterkt uttrykk for sin avsky for den slags og ved henvendelse til partifeller fremholdt at lignende måtte unngåes for fremtiden.

Etter det anførte har tiltalte gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §86 og §98.

Ved sitt under 6 beskrevne forhold har tiltalte forsettlig medvirket til at Walther Emanuel Johansen ulovlig ble berøvet friheten. Johansen ble holdt fengslet til 7 mai 1945. Straffelovens §223 annet ledd kommer derfor til anvendelse.

Lagmannsretten har funnet, at det i saken foreligger slike særlige omstendigheter at forholdet i tiltalebeslutningen I og II bør subsumeres under landssvikanordningen istedenfor straffelovens §86 §98.

De forhold som er nevnt i tiltalebeslutningens post 1 og 2 rammes av landssvikanordningens §2, nr. 1 a og det forhold som omhandles i post 3 rammes av landssvikanordningens §2 nr 4 sammenholdt med straffelovens §86 og §98, de forhold som omhandles i post 4 og 5 av landssvikanordningens §2 nr. 2 og de som er nevnt i post 6 og 7 av landssvikanordningens §2 nr. 4 sammenholdt med straffelovens §86.

Straffen finnes å burde fastsettes til tvangsarbeid i 3 år og 9 måneder. - - -

Ved utmålingen av straffen er i skjerpende retning tatt i betraktning at tiltalte er en mann i moden alder, at han har vært en interessert og aktiv partimann og at han som fylkeshåndverksmester har utfoldet atskillig virksomhet for å gjennomføre nyordningen av håndverksnæringen og endog i et tilfelle søkt hjelp hos statspolitiet.

I formildende retning kommer i betraktning at tiltalte hadde oppholdt seg i Amerika fra 1913-1933 og således var blitt fremmed for norske politiske forhold. Det antas at hans evne til å vurdere de spørsmål som møtte ham under krigen og konsekvensene av det han foretok seg har vært temmelig begrenset.

Tiltalte har etter vitneprovene søkt å opptre rettsindig og saklig i de forholdsvis fremstående kommunale verv han hadde og likeledes har han som fylkeshåndverksmester med held motarbeidet bedriftsstengninger. Folk har ikke vært engstelig for ham, da han ikke har opptrådt ondsinnet. Med hensyn til de i tiltalens post 6 og 7 omhandlede forhold henvises til det som tidligere er anført herom.

I erstatning for saksomkostninger må tiltalte svare kr. 150 Påstanden om erstatning på kr. 30 000 i henhold til landssvikanordningens §26, 4. ledd, vil bli tatt til følge.

Kristiansand kommune har anmodet om at kravet må bli gjort gjeldende og dette har Erstatningsdirektoratet tatt til følge.

Dommen er enstemmig.