Rt-1953-1435

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-11-17
Publisert:	Rt-1953-1435
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 151/1953
Parter:	Stokke kommune (høyesterettsadvokat O.B. Fuhr) mot H. Winge Sørensen (høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg).
Forfatter:	Heiberg, Gundersen, Eckhoff. Mindretall: Bendiksby, Soelseth
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §88

Dommer Heiberg: I denne sak, som er anlagt av Stokke kommune mot H. Winge Sørensen, avsa Tønsberg herredsrett - sorenskriveren med domsmenn av det alminnelige utvalg, oppnevnt utenfor Stokke - den 2. juni 1948 enstemmig dom med domsslutning:

«Eieren av g.nr. 49 br.nr. 1, Langø i Stokke, direktør Winge Sørensen, tilpliktes å fjerne den oppsatte trafikksperring på veien over Langø og forbys for fremtiden å hindre eller vanskeliggjøre almenhetens gjennomfart over øya fra og til Veierland.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Winge Sørensen påanket dommen til Agder lagmannsrett som ble satt med 4 domsmenn, likeledes oppnevnt utenfor Stokke av det alminnelige utvalg. Den 18. mars 1950 avsa lagmannsretten enstemmig dom med domsslutning:

«Veierlands beboere samt myndigheter og tillitsmenn i offentlig erind kjennes berettiget til å gå over Langø under overfart

Side:1436

fra Veierland til fastlandet i Stokke eller motsatt vei. For øvrig frifinnes H. Winge Sørensen.

Hver part bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Denne dom har begge parter påanket til Høyesterett.

Stokke kommunes påstand er sålydende:

«Almenheten kjennes berettiget til kjørende og gående færdsel til og fra Veierland over g.nr. 49 br.nr. 1 Langø i Stokke, og eieren skipsreder H. Winge Sørensen tilpliktes å fjerne den oppsatte hindring for færdslen.

Stokke kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Winge Sørensen har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Ved bevisopptak ved Sandefjord byrett og Tønsberg herredsrett til bruk for Høyesterett er som part avhørt viseordføreren i Stokke, Ole Arnt Stavnum, og i alt 19 vitner, vesentlig de samme som avga forklaring i lagmannsretten. Det er fremlagt et par nye dokumenter som jeg ikke tillegger vesentlig betydning for mitt resultat. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som tidligere.

Jeg finner det godtgjort at det består en rett til ferdsel til fots over Langøya under overfart til eller fra Veierland, utøvet i alders tid. Derimot finner jeg ikke at retten også omfatter kjørende ferdsel. Mitt resultat faller således sammen med lagmannsrettens, dog med visse avvikelser vedkommende rettens utstrekning, som jeg senere skal komme tilbake til.

Når det gjelder den bruk som har funnet sted, finner jeg ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering.

For gående trafikk må jeg således gå ut fra at veien over Langøya under givne vær-, vind- og isforhold har vært den naturlige, og undertiden endog den eneste farbare atkomstvei mellom Veierland og Stokkelandet. Jeg finner det overveiende sannsynlig at denne forbindelse har vært i regelmessig bruk - i den utstrekning behovet tilsa det - så lenge Veierland har vært bebodd. Og iallfall må jeg gå ut fra at den har vært etablert lenge før broen over Sandsundet ble bygd omkring 1863. Jeg må også med lagmannsretten bygge på at veierlendingene under de foreliggende forhold har betraktet adgangen til å komme frem over Langøya som en virkelig rett, og at Langøyas skiftende eiere hverken har villet eller ment å kunne stoppe ferdselen. Om forholdet etter at broen kom, er det for meg nok å peke på at når det gjelder gående trafikk har heller ikke de senere eiere av Langøya opptrådt på noen måte som står i strid med den påståtte ferdselsrett.

Annerledes står saken etter min oppfatning med hensyn til retten til å kjøre over Langøya. I likhet med lagmannsretten har jeg ikke funnet det godtgjort at man kan tale om kjøring over Langøya som et ledd i ferdselen mellom Veierland og fastlandet,

Side:1437

før broen over Sandsundet ble bygd i begynnelsen av 1860-årene.

Av den omstendighet at det også før den tid synes å ha vært ferjer på Veierland og i Sandsundet, kan etter min mening ikke trekkes noen slutning om at det også har funnet sted kjørende gjennomgangstrafikk over Langøya i tidligere tider. Selv om disse ferjer har vært bygd slik at de kunne ta ombord hest med kjøretøy - og det vet vi ikke noe sikkert om - må det regelmessig ha vært helt upraktisk å sette hest og kjøretøy i land på Langøya og kjøre tvers over øya, for deretter å måtte søke å få tak i en ny ferje over Sandsundet. Den naturlige fremkomstmåte måtte enten være å ferje utenom Langøya direkte til fastlandet, eller å få tak i hest og kjøretøy på fastlandet. Under disse omstendigheter finner jeg heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på at et par vitner mener å huske at deres besteforeldre skal ha fortalt om kjøring over Langøya allerede før broen kom. Under enhver omstendighet er etter min mening de opplysninger som foreligger om slik ferdsel utilstrekkelige som bevis for eller begrunnelse for noen rett.

Da broen kom, forandret situasjonen seg med ett slag ved at Langøya ble forbundet med fastlandet. Fra den tid har det nok faktisk funnet sted også kjørende trafikk over øya under ferdselen til og fra Veierland. Men dette må da i alminnelighet ha vært kjøring med hest og vogn som hørte hjemme på fastlandet, og ikke - eller bare rent unntagelsesvis - med hest og vogn fra Veierland. Denne trafikk var bygd på et helt nytt grunnlag, nemlig atkomsten over broen, og broen tilhørte ubestridt Langøyas eiere, som hadde det fulle herredømme over adgangen til å bruke den. Jeg må da se det slik at denne senere bruk av veien, som hadde sitt grunnlag i at broen sto til disposisjon, ikke kan være selvstendig rettsstiftende, men er skjedd i henhold til uttrykkelig eller stilltiende tillatelse fra eiernes side.

Jeg kommer således som nevnt til at det alene består en rett til å ferdes til fots over Langøya under gjennomgangstrafikk mellom Veierland og Stokkelandet, en rett som er knyttet til gårdsveien over øya fra Sandsundet til den gamle brygge på østsiden av øya, og forbundet med rett til å legge til der med båt. Retten til ferdsel til fots må etter min oppfatning naturlig også omfatte rett til å føre dyr over øya.

Det aktuelle eiendomsforhold til broen, og spørsmålet om hvem som har rett til å benytte den, foreligger ikke til avgjørelse, og jeg tar ikke standpunkt til det. Jeg tilføyer imidlertid at Winge Sørensens prosessfullmektig for Høyesterett har uttalt at man kan gå ut fra at hans part uansett sakens utfall, fortsatt ikke vil motsette seg bruken, også for kjørende trafikk, av den nyanlagte vei til øyas nordspiss og den brygge han har bygd der.

Når det er spørsmål om hvem ferdselsretten tilkommer, mener jeg at man ikke som lagmannsretten kan begrense adgangen

Side:1438

til å bruke veien til den fastboende befolkning på Veierland samt myndigheter og tillitsmenn i offentlig ærend. Rent bortsett fra at en slik begrensning, så vidt jeg forstår, må føre til betydelige praktiske vanskeligheter, følger det etter min oppfatning av veiens karakter av ordinær forbindelse mellom Veierland og fastlandet innenfor, at den må kunne brukes av enhver som skal til eller fra Veierland. Det er ikke gjort noen innsigelse mot at Stokke kommune prosessuelt opptrer på almenhetens vegne.

Da ingen av partene etter mitt resultat har fått medhold fullt ut, antar jeg at hver av dem bør bære sine omkostninger også for Høyesterett. De tidligere retters avgjørelse av omkostningsspørsmålet finner jeg ikke grunn til å endre.

Jeg stemmer for denne

dom:

Almenheten kjennes berettiget til å gå på gårdsveien over g.nr. 49 br.nr. 1, Langø i Stokke, under over fart fra Veierland til fastlandet i Stokke eller motsatt vei.

For øvrig frifinnes H. Winge Sørensen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg på samme måte som herredsretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltre, antar at retten til ferdsel over Langøya også omfatter kjøring, herunder kjøring med bil.

Med hensyn til retten til gangvei over Langøya kan jeg i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes bemerkninger. Angående kjøringen vil jeg bemerke:

Jeg er enig med førstvoterende i det som han - med sikte på ferdselen til fots - har uttalt om at de geografiske forhold må ha medført at veien over Langøya under givne vær-, vind- og isforhold har vært den naturlige eller endog den eneste farbare atkomstvei mellom Veierland og Stokkelandet. Men gjaldt dette ferdselen til fots, måtte det - mener jeg - i minst samme grad gjelde overfart med hest og kjøretøy og overføring av dyr. Jeg legger betydelig vekt på dette som bakgrunn for vurderingen når jeg skal ta standpunkt til om det foreligger en rett til kjøring over Langøya.

De positive opplysninger som finnes om kjøring over Langøya før broen ble bygd, er sparsomme, men jeg nevner at fremlagte skifteprotokoller viser, at det var ferjer på Veierland i 1834 og 1842 samt at vitnene Gjert Bull Melsom og Oscar Amundsen har forklart at de av henholdsvis sin bestemor og bestefar har hørt, at det før broen ble bygd var ferje over Sandsundet fra Langøya til fastlandet. Jeg nevner videre at vitnet Amalie Nilsen har forklart at hun har hørt fortelle at det var ferje i Sandsundet, som det ble fraktet hester i, og at veierlendingene

Side:1439

dro over med hest både når de skulle til begravelse og til smeden. Oscar Amundsen har forklart at han fra bestefaren har hørt at veierlendingene kjørte over isen om vinteren, og at de da brukte veien over Langøya.

Jeg må gå ut fra at kjøring i tiden før broen kom, har forekommet sjelden og spredt, noe som finner sin naturlige forklaring i at overfart med hest og kjøretøy falt meget tungvint og derfor måtte innskrenkes til det som var uomgjengelig nødvendig. Men særlig på bakgrunn av det jeg har sagt om at veien over Langøya utpekte seg som den naturlige når veierlendingene måtte over med hest, synes det rimelig å anta at veien i disse tilfelle også faktisk har vært benyttet.

For tiden etter at broen ble bygd, er opplysningene om veierlendingenes ferdsel over øya med kjøretøyer fyldigere. Jeg viser for så vidt til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg må på grunnlag av disse opplysninger gå ut fra at veien har vært brukt som kjørevei i den utstrekning de praktiske behov til enhver tid har tilsagt det fra broen ble bygd i 1863 frem til 1940 da Winge Sørensen ble eier - altså i ca. 80 år - og at ingen av Langøyas eiere - bortsett fra en episode i Kjølnes' eiertid som jeg senere kommer tilbake til - har tatt skritt til å stanse eller innskrenke bruken.

Jeg kan ikke i de opplysninger som foreligger, finne grunnlag for å anta at den langvarige bruk av veien som kjørevei beror på villighet fra de skiftende eiere av Langøya. Når således Aarø krevde 20 øre av de kjørende som passerte, synes det etter de - riktignok spinkle - opplysninger man har herom, mest naturlig å se dette som betaling for bruken av broen som Aarø hadde bekostet. Jeg innskrenker meg til å vise til herredsrettens bemerkninger om dette forhold. Når det gjelder Maschmanns krav om at det skulle innhentes tillatelse til kjøringen, er opplysningene atskillig motstridende. Det synes således å være usikkert om han stilte dette krav overfor alle kjørende, eller om det bare gjaldt folk som ikke hørte hjemme på Veierland. Det er videre uklart i hvilken utstrekning hans krav om at det skulle innhentes tillatelse er etterkommet. Det er i hvert fall på det rene at ingen ble nektet å kjøre, og at kjøringen også i hans eiertid fortsatte uten stans eller innskrenkning i den utstrekning det var behov for det, til tross for at han, etter det som er opplyst, må ha ansett trafikken for sjenerende for seg. Jeg nevner i denne forbindelse det som er fremhevet av herredsretten om at han bygde ny brygge bare til eget bruk for ikke å kollidere med veierlendingenes trafikk. Jeg kan etter dette ikke finne at opplysningene i saken gir tilstrekkelig grunnlag for å anta at Maschmann anså seg berettiget til å stanse kjøretrafikken på veien over øya, eller at veierlendingene har ansett seg forpliktet til å innhente tillatelse fra ham.

Som foran nevnt er det på det rene at Gunnar Kjølnes, som var eier fra 1916 til 1936, hindret kjøretrafikken en kortere tid

Side:1440

i 1924 fordi kommunen ikke ville overta hele vedlikeholdet av broen, men etter det som videre passerte, og som det er redegjort for i herredsrettens dom, kan jeg ikke se dette som uttrykk for at han bestred retten til kjøring. Tvert imot mener jeg at det som den gangen passerte mellom kommunen og Kjølnes, og som endte med at kommunen bygde ny bro og overtok vedlikeholdet av den, og at Kjølnes lot kjøringen fortsette som før, viser at han ikke bestred retten til kjøring. Dette hadde det i tilfelle vært all mulig oppfordring for ham til å gjøre, idet formannskapet i sin innstilling av 29. august 1924, som må antas å være meddelt ham, hadde gitt klart uttrykk for at det mente at det besto en rett til kjørevei over eiendommen.

Jeg antar derfor - i motsetning til førstvoterende - at kjøringen etterat broen ble bygd, på samme måte som ferdselen til fots, skjedde ut fra den oppfatning at det besto en rett hertil, og at den ikke var avhengig av en uttrykkelig eller stilltiende tillatelse fra eierens side. Det som skjedde da broen kom og veierlendingene begynte å bruke den, var at ferdselen - både den gående og den kjørende - ble lettere. Man kan si at broen var en faktisk forutsetning for at ferdselen fikk det omfang som tilfellet var, men dette er, etter min oppfatning, ikke avgjørende for spørsmålet om retten til å kjøre består eller ikke. Jeg kan ikke se at det i denne forbindelse er tilstrekkelig grunn til å gjøre forskjell mellom kjøringen og ferdselen til fots. Jeg tilføyer at jeg ikke finner grunn til å gå inn på spørsmålet om det før 1925 besto noen rett til å benytte broen, eller hvordan dette har vært oppfattet, men når kommunen i 1925 bygde om broen, må jeg gå ut fra at forutsetningen fra alle sider har vært at den i fremtiden skulle kunne brukes for trafikken til og fra Veierland.

Spørsmålet om veiretten omfatter kjøring med bil har jeg funnet atskillig tvilsomt, men er blitt stående ved det samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg fremhever i denne forbindelse at det er opplyst at broen i 1924 av kommunen ble bygd slik at den skulle tåle biltrafikk, og at det senere i ikke liten utstrekning er kjørt med bil. I anledning av herredsrettens begrunnelse bemerker jeg at det ikke kan ansees godtgjort at Winge Sørensen var kjent med overenskomsten mellom kommunen og Kjølnes før han fikk skjøte på eiendommen. Jeg anser imidlertid dette uten betydning for resultatet.

Med hensyn til hvem ferdselsretten tilkommer er jeg enig med førstvoterende.

Jeg er etter omstendighetene enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I anledning av annenvoterende dommer Bendiksbys votum finner jeg i tilslutning til førstvoterende grunn til å presisere

Side:1441

at spørsmålet om hvem som har rett til å benytte broen over Sandsundet, ikke foreligger til avgjørelse. Slik som denne saken er lagt til rette for Høyesterett, tør jeg ikke ha noen mening om hvorvidt det faktum at kommunen i 1925 bygde om broen, ga veierlendingene eller almenheten rett til ferdsel over den. At det ikke ved alders tids bruk er etablert noen rett til kjøring over broen, finner jeg iallfall klart.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og kan også tiltre dommer Gundersens bemerkninger.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bendiksby.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av herredsretten dom (sorenskriver Gulbrand Jensen med domsmenn Morten Ilebrekke og Cari Breian):

Saken gjelder spørsmålet om almenheten har rett til å bruke saksøktes gårdsvei og brygge på Langø i Stokke, særlig som forbindelsesvei mellom den utenfor (Østenfor) liggende øy Veierland og fastlandet. Langø er skilt fra dette ved et smalt sund, Sandsundet, og over dette sund har der i lengre tid vært en bro.

Stokke kommune opptrer som saksøker på vegne av almenheten, og dets kompetanse hertil er ikke bestridt. Den begrunner kravet på ferdselsrett over øya med at slik rett har vært utøvet i alders tid, iallfall i de siste 100 år og sannsynligvis så lenge Veierland har vært be bygget, mange hundre år tilbake i tiden. Bruken har vært kontinuerlig og har omfattet både gående og kjørende trafikk, personer og gods, og har vært utøvet som en rett for de trafikerende. - - -

Saksøkte bestrider at almenheten eller Veierlands beboere har noen rettmessig hjemmel for sin ferdsel over Langø. - - -

Trafikken, som på grunn av de mange sommergjester i de senere år antar stadig større omfang, er meget generende for Langøs eier, da veien går gjennom gårdstunet og gjennom en meget stor frukthave. - - -

Retten skal bemerke:

Alders tids bruk som grunnlag for ervervelse av veirett eller andre servitutter over privat grunn har i rettspraksis lenge vært anerkjent og er også til dels forutsatt i lovgivningen, således f. eks. I loven av 23. mai 1874, som regulært utelukker ervervelsen av «usynbare» servitutter ved 20 års hevd. Det kreves da at bruken har pågått i et lengre tidsrom eller så langt tilbake i tiden som nålevende kan minnes, at bruken har hatt en viss regelmessighet eller kontinuitet og at den har vært utøvet som en rett og vært tålt som sådan av den bebyrdede eiendoms eiere.

Det blir da rettens oppgave å undersøke og avgjøre om saksøkeren har ført tilstrekkelig bevis for at disse betingelser foreligger i denne sak.

Der er fra begge sider ført en rekke vitner og fremlagt en del dokumenter, som man nedenfor skal gjennomgå. Først skal man dog gjøre en del alminnelige bemerkninger.

Etter de stedlige forhold er det naturlig at beboerne av Veierland,

Side:1442

som så vidt vites alltid har hørt til Stokke herred, fra gammel tid har hatt sin forbindelse med resten av bygden over Langø. Det er den korteste og bekvemmeste vei for størstedelen av Veierlands nå ca. 200 faste innbyggere (tidligere flere). Det må antas at Langøs eiere fra først av har funnet seg i ferdselen som en naturlig og selvfølgelig ting, og den har neppe tidligere vært ansatt som særlig sjenerende. I den tid sakens opplysninger omfatter - de siste henved 100 år - har eierne av Langø vært følgende, ifølge panteregisteret:

1. Even A. Haughem, 1853-1863.

2. Søren S. Aarø, 1863-1894.

3. H. H. Maschmann, 1894-1914.

4. E. Fagelund Gjersøe og Bjarne Ustvedt, 1914-1916.

5. Gunnar Kjølnes, 1916-1936.

6. Eric Ericson, 1936-1940.

7. H. Winge Sørensen fra 1940.

I hvilken utstrekning trafikken har foregått og hvilken holdning de forskjellige eiere av Langø har inntatt vil fremgå av vitneprovene. M.h.t. disses vekt, er å bemerke at de fleste av vitnene har noen interesse i saken, enten fordi de er Veierlendinger eller fordi de er kommunale tillitsmenn.

1. vitne, Ole A. Stavnum, 65 år, viseordfører i Stokke, har all sin tid bodd på Stavnum, som ligger på fastlandet ca. 3 km fra Langø. Han har fra barnsben personlig kjennskap til ferdsel over Langø, iallfall av gående, fra og til Veierland. Hans mor, som var født i 1844 hadde slekt på Veierland og fortalte om ferdsel mellom sitt barndomshjem på Vataker i nærheten av Stavnum og Veierland. De fulgte en gammel gårdsvei som fremdeles eksisterer, og som førte fra Raveien (Sørlandske hovedvei), om forskjellige gårder, dels i Stokke, dels i Sandar, ned til Sand og videre over Langø. Det var denne vei budstikken gikk i gamle dager helt frem til Veierland. Det var Aarøe som bygget broen straks han hadde overtatt Langø, og vitnet har hørt at han tok 20 øre for kjøring med hest over broen, men intet for gående. Kommunen har holdt ferge på Veierland for transport av dyr lang tid tilbake, men vitnet tør ikke si om der i større utstrekning har foregått kjøring med hest.

3. vitne, Maren Thorsen, 82 år, har all sin tid bodd på Veierland og har alltid uhindret ferdedes over Langø. Overferging med hest foregikk ikke etter hennes erindring, men der ble leiet skyss på fastlandet, som til dels kjørte over til bryggen.

4. vitne, Amalie .Nilsen, 85 år, bodde på Sand («Glea») ved Sandsundet i tiden 1871-1900. Hun sier at Veierlendingene hadde sin vel over Langø. Det var en selvfølge, og ingen spurte om lov. Der bruktes også ferge når der var begravelse eller ved andre særlige anledninger. En gang var broen over Sandsundet ubrukelig, og folk benyttet da en kanolignende farkost som lå der. Hun var ofte på Langø i Aarøs tid og hørte aldri om noen misnøye med ferdselen.

6. vitne Theodor Tholfsen, 82 år, bodde på Fetja nord for Bogen i Stokke. Han har kjørt over broen til bryggen i Aarøs tid og sier at der var fri passasje for kjørende, dog mot avgift 20 øre for hver gang.

7. vitne, Hans Halvorsen, 81 år, har alltid bodd på Kriken, Veierland, og har fart over til Langø all sin tid av og til også med hest, iallfall i

Side:1443

Aarøs tid. Der var ferge fra Alby på Veierland til Langø, og den kunne ta hest og vogn. Fergen gikk dog ofte direkte til Sand fra Alby, som ligger på nordsiden av Veierland, men iallfall i hårdt vær gikk den til Langøbryggen. Han har ikke hørt at Aarø tok betaling for kjøring.

11. vitne, Oscar Amundsen, 64 år, har all sin tid bodd på Veierland, dels Tangen, dels Vestgården. Han har trafikert den nå omstridte vel hele sitt liv, og hans foreldre og hans bestefar, som var født i 1825 og døde 1912, har fortalt at Veierlendingene alltid har ferdedes der når de skulle til Stokke. Bestefaren fortalte også at der var en slags ferge over Sandsundet før det ble bygget bro. De kjørte også på isen om vinteren og fulgte da også veien over Langø. Der var fergeslipp både ved Langøbryggen og ved bryggen på Vestgården, som bruktes ved transport av dyr - og dette også i hans bestefars tid. Bryggene på Engø, syd for Langø, og Bogen nedenfor ble ikke brukt, iallfall ikke før motorbåtens tid. Under isvanskeligheter er Langøveien den eneste forbindelse med Stokke. Vitnet sier at broen i Maschmanns tid ble stengt med en grind etter forlangende av eieren av Sand Søndre, for å hindre at beitende kreaturer kom over til fastlandet. Maschmann nektet aldri Veierlendingene å ferdes over øya. Han skjønte etter vitnets mening at de hadde rett til ferdselen. Derimot var han nøye med at ikke uvedkommende gikk i land, og satte opp plakater med «Adgang forbudt» flere steder, men ikke ved veien tvers over øya eller ved broen. Han bygget ny brygge og badehus ca. 100 meter nordenfor den gamle til sitt private bruk, mens almenhetens trafikk gikk over den gamle. Han krevet, da broen ble brøstfeldig, at kjørende skulle be om lov til å passere denne.

Vitnet har også gjengitt uttalelser av to over 80 år gamle Veierlendinger, som var for svake til å møte i retten. En av disse, Martinius Hansen, sa at ferdselen var alminnelig også før broen ble bygget, og at de da hadde en slags kano i Sandsundet. En annen, Lars Christensen, sa bl.a. at der aldri var noe forbud, heller ikke mot kjøring med hest og vogn.

Vitnet opplyste videre at der ifjor var ca. 400 sommergjester på Veierland, og at der i de senere år er bortsatt ca. 70 hyttetomter. Men de fleste av disse folk har det aller meste av sin trafikk over Tenvik på Nøtterøy, hvorfra der er bussforbindelse med Tønsberg, og til dels andre veier.

12. vitne, Aksel Andersen, 71 år, bodde på Sand Søndre fra 1886 til 1902/3. I Aarøs tid var passasjen fri for kjørende og gående. Maschmann forlangte at kjørende skulle spørre om lov til å bruke broen, som han hadde kostet i stand igjen. Trafikken var ganske stor, og vitnet mener den hvilte på en rett. Han har hørt fortelle at der var ferge over Sandsundet før der ble bro. Var fjorden islagt, ble der også kjørt over Langø.

13. vitne, M. E. Davidsen, 73 år, har hele sitt liv bodd på Veierland og trafikert over Langø. Husker at hans bestefar, som døde i 1894, reiste over i ferge med hest og vogn, dels til Sand, dels til Langø, etter som vær og vind tilsa. Det har aldri vært spørsmål om rett eller ikke rett til veien over Langø, men Maschmann forlangte at de skulle spørre om lov til å kjøre over broen.

15. og 16. vitne, brødrene Anders og Olav Andersen, Sand, bodde på Sand Søndre fra 1901 til henholdsvis 1924 og 1907. De besørget skyss for

Side:1444

Veierlendingene, særlig ved brylluper, begravelser, konfirmasjon og lignende, inntil Veierland fikk sitt eget kapell i 1905. De måtte da alltid spørre Maschmann om tillatelse, iallfall til å kjøre over broen. Maschmann nektet aldri Veierlendingene fremkomst, og han tillot også gårdbrukere fra fastlandet å kjøre høy til eksport annetsteds til bryggen for å innlastes der. Men en gang nektet han slik transport og folk fikk lov til å ta varer annetsteds fra i land på Langø for videre transport til fastlandet. Han viste også tilbake turister som kom for å bese seg på Langø. Om gangtrafikken hørtes der ikke noe. Veierlendingene pleiet ikke å ta i land andre steder på vestsiden av fjorden enn på Langø, sier 16. vitne.

I 1924/25 ble der etter initiativ av G. Kjølnes opptatt forhandlinger med kommunen om istandsettelse og fremtidig vedlikehold av broen over Sandsundet. Herom er der i tilknytning til utskrifter av herredsstyrets forhandlinger og en del korrespondanse avgitt forklaringer av 5., 8. og 10. vitne, daværende ordfører I. Skorge og to herredsstyremedlemmer, Hans Henriksen Stavnum og Johan Gjerløw. De er samstemmige om at der den gang ikke var noen diskusjon om veirettens eksistens, men Kjølnes fant det rimelig at kommunen overtok vedlikeholdet av broen på grunn av trafikken fra og til Veierland.

Der oppnåddes enighet om dette mot at Kjølnes holdt veien i stand, liksom kommunen påtok seg arbeidsutgiftene ved omlegging av veien slik at den ikke kom til å gå gjennom tunet, hvis Langøs eier med tiden skulle finne slik omlegging påkrevet. Broen ble bygget så å si helt ny og ble gjort så solid at den skulle tåle biltrafikk. Noe vedlikehold fra kommunens side har det senere ikke vært spørsmål etter. Saksøkte, som har inntatt det standpunkt at noen veirett ikke eksisterer, har selv satt broen i stand i okkupasjonstiden uten å forhandle derom med kommunen, som ellers ville ha utført dette arbeid etter avtale. Kjølnes anså broen for seg uvedkommende etter at kommunen hadde overtatt vedlikeholdet.

9. vitne, Kristen Sanna, en nevø av G. Kjølnes, har forklart at hans onkel aldri talte om å stanse trafikken fra og til Veierland, og vitnet hadde fått den oppfatning at der var en alminnelig ferdselsrett. Onkelen talte om at kommunen skulle koste ny vei på nedsiden av uthusene.

17. vitne, Jørgen Allerød, den nåværende eier av Sand Søndre i Sandar, på hvis grunn den vestre ende av broen og veien frem til den offentlige bygdevei fra Stokke kirke til Skarestad og videre til Sandefjord, ligger, har ikke nedlagt noen innsigelse mot bruken av veien - fra Veierlands og Langøs side, likeså litt som hans forgjengere, men har krevet at Stokke kommune skal vedlikeholde veien mot at han avstår fri grunn til møteplasser, da veien er for trang for biltrafikk. Dette har kommunen ikke tatt standpunkt til, idet den har villet avvente dommen i denne sak.

De fremlagte dokumenter vedkommende forhandlingene i 1924-25 viser at Kjølnes i realiteten innrømmet ferdselsretten og at veiea over Langø er den beste og til sine tider den eneste «fremkomstvei for Veierland», og likeledes at det daværende formannskap og herredsstyre hevdet, at «Veierland fra uminnelige tider har benyttet veien over Langø». Men da broen over Sandsundet var oppført av Langøs eier, fant også herredsstyret det rimelig at kommunen overtok vedlikeholdet helt eller

Side:1445

delvis. I møte 29. august 1924 besluttet herredsstyret å delta med en halvdel av utgiften «under forutsetning av at trafikken fra Veierland til enhver tid uhindret kan gå over Langø». Dette ville Kjølnes ikke akseptere, og han stengte derfor veien. Etter videre forhandlinger besluttet så herredsstyret i møte 13. februar 1925 å påta seg selv hele vedlikeholdet og tillike i tilfelle å omlegge veien som før nevnt. Denne beslutning ble meddelt Kjølnes i brev av 24. februar 1925, og der tales her om opprettelse av et dokument, når fylkets approbasjon på beslutningen foreligger. Slikt dokument er ikke blitt opprettet - så vidt man nå vet - men broen ble bygget som før anført, og det må ansees på det rene at Kjølnes har vært enig i den trufne ordning. Trafikken både av gående og kjørende har fortsatt uhindret inntil saksøkte ble eier i 1940.

Saksøkte har ført et vitne, forfatteren Hans Bogen, som i et brev av 2. mars 1946, der er fremlagt, har gitt samtaler han har hatt med frk. Sofie Aarø, en datter av Søren S. Aarø. Hun har fortalt at folk fra Veierland fikk passere uten at de hadde noen rett til eller hevd på det. Hun fortalte også at der fra tid til annen ble satt opp plakater med «gjennemgang forbudt» eller lignende - etter at trafikken av sommer- og badegjester begynte. Hertil er å bemerke at en rekke vitner har forklart seg om plakater, dog særlig i Maschmanns tid, og at disse ikke gjaldt bruk av veien og ikke var rettet mot trafikken fra og til Veierland, men mot uvedkommendes besøk på Langø. En rekke vitner som har hatt sin ferdsel etter veien både i Aarøs og Maschmanns tid har aldrig sett slike plakater.

Videre har saksøkte fremlagt et brev av 16. september 1943 fra fru Sigrid Maschmann, som i korthet skriver at Veierlendingene ikke hadde noen veirett over Langø i hennes manns tid, med «fikk i vennskapelighet gå over Langø». Maschmann var jurist og tok forholdsregler mot hevd, bl.a. å sette opp plakater som nevnt ovenfor, på broen. Ikke et eneste vitne har sett noen slik plakat der.

I det hele kan man ikke tillegge disse utenrettslige forklaringer noen avgjørende vekt like overfor de mange vitneprov i motsatt retning.

Retten er kommet til det resultat, at retten til gjennomfart fra og til Veierland er stiftet ved alders tids bruk. Utvilsomt er dette tilfellet for så yidt angår trafikk (gående). Mer tvilsomt stiller det seg med hensyn til kjøring med hest og vogn. Men også dette har i den utstrekning det har vært behov for det foregått i alders tid, iallfall fra broen over Sandsundet ble oppført i begynnelsen av 1860-årene. Det må antas at den avgift som til dels er betalt i Aarøs tid har vært ment som et litet vederlag for bruk av broen, og likeledes må man anta at det var hensynet til denne som lå til grunn for Maschmanns krav om at der skulle bes om tillatelse til å kjøre over. Sluttstenen på hele den stedfunne utvikling danner så overenskomsten mellom Kjølnes og kommunen. Denne må sees som en konstatering av at ferdselsretten eksisterer, og det også for kjørende. Aarø, som drev dampskipsekspedisjon, hadde åpenbart interesse av trafikken over øya, og gjorde så vidt man kan se ingen forskjell på Veierlendingene og andre trafikanter. Maschmann gjorde derimot dette. Han respekterte Veierlendingenes bruk av bryggen og veien og bygget endog en ny brygge til sitt eget bruk for ikke å

Side:1446

kollidere med dem. Samtidig nektet han trafikk over bryggen fra og til fastlandet av andre trafikanter eller ga tillatelse i hvert enkelt tilfelle, idet dampskipstrafikken da var opphørt.

Hvorvidt den ervervede rett også omfatter ferdsel med bil tør være meget tvilsomt, og det er slik trafikk som er særlig sjenerende for Langøs eier og ikke minst for frukthaven, idet trærne til dels står meget nær veien. Det er også klart at biltrafikk lettere vil skade veien og foranledige øket vedlikehold. Dette siste kan der imidlertid bøtes på ved fordeling av omkostningene etter reglene i veilovens §88 og følgende. Spørsmålet om lignende veiservitutter omfatter rett til bilkjøring har tidligere vært forelagt Høyesterett, - se Rt-1924-583 og 1937 355. Det ble i disse tilfelle funnet tillatelig å bruke bil hvor der før hadde vært brukt hestekjøretøyer, som en naturlig følge av utviklingen og fordi bilen ikke kunne antas stort sett å medføre større ulemper. Forholdene er her ikke helt analoge, idet biltrafikk over Langø sikkert virker mer sjenerende enn kjøring med hest. Man er dog blitt stående ved ikke å gjøre noen forskjell på den ene og den annen slags kjøring, særlig fordi Kjølnes må ansees å ha godtatt også bilkjøring som gående inn under ferdselsretten. Saksøkte hadde sikkert hørt om trafikken over øya før han kjøpte eiendommen, og han ble kjent med overenskomsten mellom Kjølnes og kommunen før skjøtet til ham ble utstedt. Som følge herav og da retten dessuten antas stiftet ved alders tids bruk, er det uten betydning at overenskomsten ikke har vært tinglyst.

Den oppsatte trafikkhindring, 2 stabbestener, må bli å fjerne da den utelukker fremkomst med bil.

På den annen side kan det ikke antas at der er ervervet noen rett til parkeringsplass for biler på Langø, eller for anlegg av fergeleie, slik at biler kan fraktes over til Veierland. De biler som kjøres frem til bryggen, må derfor straks returnere til fastlandet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe og sorenskriverne Harald Thomas og Henrik Klouman med domsmenn Helge Hovland, Hans Gravningen og Thor Anvik):

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

Retten til kjøring over Langø.

Lagmannsretten har ikke funnet det godtgjort at man kan tale om kjøring over Langø fra Veierland før der i begynnelsen av 1860 årene - antagelig mellom 1862 og 1864 - ble bygget bro over Sandsundet mellom Langø og fastlandet. Når der i tiden før 1862 skulle føres dyr fra Veierland til fastlandet eller omvendt, må det ha vært lite praktisk å la dette skje over Langø i tider da der har vært åpent vann rundt øya og også når der har ligget is like fra Veierland til fastlandet. Derimot er tilfellet tenkelig når Sandsundet har vært tilfrosset mellom Langøen og Veierland. Det foreligger imidlertid ikke for retten opplysninger som gir grunnlag for å anta at slik overfart har forekommet i nevneverdig omfang og slett ikke i en slik utstrekning at det kan bli tale om en bruksutøvelse der kan gi grunnlag for å konstatere rettserverv gjennom bruk i alders tid. Det ansees overveiende sannsynlig at det bare kan dreie som om enkeltstående og sjeldne tilfelle, og der foreligger intet om

Side:1447

hvorledes Langøs daværende eiere har stillet seg til slike tilfelle av overfart.

Det bemerkes i denne forbindelse at retten her ikke har kunnet legge noen vekt på at gårdene på Veierland av Stokkes veiprotokoll fra 1832 kan konstateres å ha vært pålagt plikt til å utføre veiarbeid på fastlandet. Protokollen viser at veierlendirigene allerede den gang hadde anledning til å utføre vinterarbeid ved leiet hjelp og også at det noe senere ble brukt hester fra fastlandet til dette arbeid. Protokollen fra 1873 viser at på dette tidspunkt var veierlendingenes veiarbeidsplikt avløst av pengebetaling, fra hvilken tid vites ikke. Om der i det hele har vært ført hester fra Veierland til veiarbeid på fastlandet, foreligger der intet om hvorvidt hestene i tilfelle har vært satt i land på Langø eller annensteds, og denne mulige overføring sees ikke å stå i noen annen stilling enn foran nevnt om overføring av dyr ellers fra Veierland til fastlandet.

Etter at der i 1860 årene kom bro over Sandsundet, ble forholdene noe endret, dog neppe i nevneverdig grad når det dreier seg om overføring av dyr fra Veierland. Slik overføring har nok funnet sted, men kun leilighetsvis og uten at det kan tales om en virkelig ferdsel over Langø med hest fra Veierland. Derimot ble det fra denne tid aktuelt å bestille skyss fra fastlandet til kjøring av veierlendingene fra og til bryggen på Langø. Denne form for kjøring har forekommet, spesielt ved større begivenheter som konfirmasjon, bryllup og begravelse fra Veierland. Videre kunne offentlige myndigheter og andre som skulle til Veierland fra fastlandet, fra da av kjøre helt ut på Langø.

I dampskipsekspeditør Aarøs eiertid 1863-1894 foregikk atskillig trafikk over Langø idet han foruten bro over Sandsundet også bygget dampskipsbrygge på øen og fikk kyst- og fjordbåter til å anløpe Langø. Trafikken mellom Veierland og fastlandet tør vel også være noe øket med de bedrede fremkomstmuligheter, men den er på den annen side blandet med den visselig langt betydeligere trafikk som ikke hadde noen spesiell tilknytning til veierlendingenes forbindelse med fastlandet. Om hvorledes Aarø betraktet sistnevnte overfart over Langø - som rettsutøvelse fra trafikantenes side eller som en villighet fra hans egen side - vet man intet bestemt. Han hadde jo også selv interesse av at det var trafikk over hans brygge. Aarø vites ikke å ha motsatt seg overfart fra Veierland - han mottok alle trafikanter med velvilje -, men på den annen side må det ansees godtgjort at han tok betaling - det er nevnt 20 øre - for kjørende trafikk. Om betalingen gjaldt overfarten over øen eller bare betaling for passering av Sandsundbroen står for retten som uklart. Det kan i det hele lite eller intet bygges på forholdene i Aarøs tid.

Dampskipstrafikken på Langø opphørte etter Aarøs død, og Langø ble av hans enkes konkursbo solgt til kgl. fullmektig Maschmann. Fra Maschmanns eiertid 1894-1914 har man sikrere opplysninger. Retten anser det godtgjort at Maschmann forlangte at man skulle be om tillatelse til å kjøre over Langø og det må antas at han også satte sitt krav igjennom i den utstrekning det var ham mulig. At kjøring uten spesiell tillatelse har forekommet finner sin naturlige forklaring i at Maschmann ikke bodde på Langø året rundt, men stort sett må det antas at hans

Side:1448

forbud ble respektert. Hva angår trafikk fra Veierland er det fremdeles hentekjøringen fra fastlandet som spiller noen rolle. De personer som fra 1901 har drevet det vesentligste av denne skysstrafikk - 2. og 3. vitne i lagmannsretten - sørget alltid for å ha Maschmanns tillatelse til å hente på bryggen. Enkelte andre som ikke hadde spurt om tillatelse vites å ha ventet med skyssen på Sandsiden. Under enhver omstendighet er det klarlagt at eieren Maschmann ikke betraktet noen form for kjøring over Langø som rettsutøvelse fra andres side.

I Gunnar Kjølnes' eiertid 1916-1936 synes der ikke å være øvet noen spesiell kontroll med kjøringen fra eierens side. Lagmannsretten har dog ikke - som herredsretten - kunnet finne det godtgjort at Kjølnes i realiteten innrømmet ferdselsretten over Langø. Man tør ikke av de fremlagte dokumenter fra 1924/25 trekke den slutning at Kjølnes betraktet kjøringen som noen rett for trafikantene, og dokumentene viser at han i 1924 anså seg berettiget til å stanse trafikken over Langø da Stokke kommune ikke ville gå med på hans anmodning om at kommunen skulle overta det hele vedlikehold av Sandsundbroen. Det kom imidlertid - iallfall faktisk - til en ordning mellom Kjølnes og kommunen, om den enn ikke er bevist ved noen skriftlig og tinglyst overenskomst. Videre tvist om kjøring i Kjølnes' tid falt i alle fall bort.

Lagmannsretten mener ved det foranstående å ha konstatert at noen rett til kjøring over Langø fra Veierland eller veierlendingenes side ikke kan være ervervet ved alders tids bruk. Dels må den bruksutøvelse det her dreier seg om antas å ha sin opprinnelse så sent som etter 1862, og helt avgjørende må det være at Langøs eier i tiden 1894-1914, Maschmann, bevislig ikke har anerkjent kjøringen som utøvelse av noen rett, men kun har tillatt den som en villighet når han fikk anmodning derom.

Som foran nevnt kom det i 1925 iallfall faktisk til en ordning mellom Kjølnes og Stokke kommune om den enn ikke kan konstateres i noen skriftlig overenskomst og der heller intet er tinglyst om forholdet. Nevnte ordning er da heller ikke påberopt av Stokke kommune som rettsstiftende overfor den nåværende eier Winge Sørensen og den skal derfor ikke behandles av lagmannsretten. I anledning av at det i herredsrettens dom anføres at Winge Sørensen «ble kjent med overenskomsten mellom Kjølnes og kommunen før skjøtet til ham ble utstedt», vil dog retten bemerke at dette er bestemt benektet av Winge Sørensen og for lagmannsretten er det heller ikke ført bevis for at den ankende part - som fikk skjøte på Langø 14. juni 1940 - den gang kjente til ordningen mellom Kjølnes og kommunen. Derimot ble han kjent med den etterat kommunen hadde søkt utvirket den betingelse for konsesjon at Winge Sørensen skulle forplikte seg til ikke å hindre noen slags trafikk til og fra Veierland over Langø.

Retten til å gå over Langø.

Spørsmålet om der gjennom bruksutøvelse i alders tid er ervervet rett til å gå over Langø på gjennomfart mellom Veierland og fastlandet stiller seg for lagmannsretten som noe tvilsomt.

Fra gammel tid har Veierland administrativt tilhørt Stokke. I trafikkmessig henseende har derimot Veierland hatt nærmere

Side:1449

tilknytning til Nøtterøy med Tønsberg som den by man søkte til, og den vesentligste trafikk til og fra Veierland går og har visselig lenge gått over Nøtterøy. Den administrative inndeling har imidlertid selvsagt krevet en viss direkte forbindelse med fastlandet i vest. Her hadde Veierland sin kirke inntil 1905, her holdt prest, lensmann og kommunale myndigheter til og gjør det fremdeles. Det trafikkmessige tyngdepunkt på Veierland ligger på øens nordre del som blir det naturlige utgangspunkt for forbindelsen utad. Sett herfra ligger imidlertid Langøen som en hindring for forbindelse med Stokkelandet både nord- og sydover. Den korteste vei til fastlandet går tvers over Langøen, og vær og vindforhold kan ofte ha gjort det ikke bare naturlig men også nødvendig å ta den korteste vei når man skulle til Stokke. Hertil kommer at i den kalde årstid oppstår det ishindringer nord og syd for Langø, mens øens østside er langt mer isfri slik at veien over Langø en viss del av året kan bli Veierlands eneste atkomstvei til Stokke. Trafikken over Langø har derfor visselig foregått gjennom lange tider. Selv om den ikke har vært stor, idet den vesentlig har sin grunn i nødvendig forbindelse med myndighetene, tidligere også med kirken, så må det dog antas at den har foregått, tilstrekkelig regelmessig og kontinuerlig til at der for så vidt er mulighet for å konstatere ervervelse av rett til gjennomfart over Langøen gjennom alders tids bruk.

Så langt man kan dømme etter vitneprovene har veierlendingene selv betraktet atkomsten over Langø som sin «vei» til fastlandet, og det også som den viktigste, under visse forhold den eneste, og de har benyttet den etter behovet. Om utøvelsen er foregått i bevissthet om å ha rett til denne atkomst stiller seg ikke så klart. Der kan spores en viss undertone i en rekke vitneforklaringer i retning av at Langøs eiere har vært greie og velvillige folk som intet har hatt å innvende mot denne trafikk slik at spørsmålet om rett ikke er blitt aktuelt. Med støtte i hva der er nevnt om de to øers beliggenhet i forhold til hinannen og i hva man har hørt om vær, vind og isforhold, finner dog retten å kunne bygge på at veierlendingene har betraktet adgangen til å komme frem over Langø som en virkelig rett som ikke kunne nektes dem. Det tør vel også ansees sannsynlig at Langøs eiere i gammel tid har betraktet forholdet på samme måte: som en ferdsel som de i betraktning av forholdene hverken har villet eller kunnet stoppe.

Om grunneierens syn på denne gjennomfart som er rett for veierlendigene i den tid man kjenner nærmere til - særlig fra Aarøs eiertid og fremover - skal bemerkes: Aarø vites ikke å ha motsatt seg gjennomfarten eller å ha tatt betaling for gående trafikk. Også i Maschmanns tid som eier synes veierlendingenes gående trafikk å ha fått passere uhindret. De oppsatte plakater som få har sett og hvis innhold er sterkt omtvistet, synes ikke å ha vært rettet mot veierlendingenes gjennomfart til fots. Det eneste som tyder på det motsatte er fru Maschmanns vitneprov for Oslo byrett. Dette vitne benekter enhver veirett for veierlendingene over Langø og hun hevder at de måtte spørre om tillatelse også til gående trafikk. For lagmannsretten er imidlertid ikke på annen måte godtgjort noe tilfelle hvor veierlendinger har spurt om lov til eller er blitt nektet å gå over Langø. Hvis det har vært

Side:1450

Maschmanns mening å kunne motsette seg denne trafikk, vites det under ingen omstendighet at han har kunnet stoppe den, og det må også antas at han ikke har vært berettiget til det. Denne form for ferdsel over Langø er visselig meget gammel. Det tør være gode grunner for å anse den ervervet som rett gjennom alders tids bruk lenge før århundreskiftet. Den må også i Maschmanns tid antas å være foregått med den nødvendige regelmessighet og kontinuitet. Heller ikke Kjølnes vites å ha stoppet den. Når Kjølnes ifølge Stokke formannskaps brev av 22. oktober 1924 (herredsrettens dok. 17) «har avstengt all ferdsel fra Veierland over Langø», kan retten etter hva der ellers foreligger om forhandlingene den gang ikke trekke den slutning at også gående trafikk ble stanset.

Lagmannsretten kommer etter dette til det resultat at veierlendingene har en gjennom alders tids bruk ervervet rett til å gå over Langø på gjennomfart til fastlandet og omvendt. Denne rett må da også omfatte adgang til å legge til med båten på Langøs østside på det sted hvor veierlendingene fra gammel tid har gått i land, nemlig ved den såkalte gamle brygge. Derimot omfatter den ervervede rett ikke uten videre adgang til å betjene seg av Langøs fremkomstmidler over Sandsundet. Dette har veierlendingene utvilsomt delvis gjort når det gjelder Langøs båter eller ferge før 1860 årene, og senere av Langøs bro over Sundet. Hva der i dag kunne drøftes er spørsmålet om de har rett til å benytte broen. Dette spørsmål er ikke spesielt reist av partene og sådan passering synes det i det hele ikke å være aktuelt å nekte dem fra grunneierens side hvis de må erkjennes å ha rett til å gå over Langø. Retten vil kun bemerke at etterat broen i 1925 ble revet, brokarene påbygget og ny bro lagt for kommunens regning nettopp av hensyn til veierlendingenes trafikk over Langø, må disse antas å kunne påberope seg gode grunner for en rett til å gå over broen.

I samme stilling som veierlendingene selv må offentlige myndigheter antas å stå når det gjelder trafikk over Langø på vei til og fra Veierland i offentlig interesse. Derimot kan den samme rett neppe gjøres gjeldende av private som ønsker å besøke Veierland. Også slik ferdsel må antas å ha foregått gjennom lange tider, men den har ikke samme tilknytning til et nødvendig behov slik som veierlendingenes egen ferdsel over Langø. Den har videre oftest vært forbundet med lån av båt på Langø til overfarten og får derved et preg av villighet fra grunneierens side uten innrømmelse av noen rett, som man derfor heller ikke tør anta ervervet gjennom alders tids bruk. - - -

Side:1451