Rt-1954-1139

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-12-15
Publisert:	Rt-1954-1139
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 117
Parter:	A (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Staten ved Justisdepartementet (overrettssakfører Axel Ramm - til prøve).
Forfatter:	Kst. dommer Rode, Thrap, Skau, Bahr, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, Landssvikanordningen (1944) §36, Straffeprosessloven (1887) §466, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §202, §37, §40, Landssvikanordningen (1944), Landssvikloven (1947) §22, §32, §36, Landssvikloven (1947)

Kst. dommer Rode: Saken gjelder krav fra Albert Olaus Dahl, Soløy i Lavangen, om leie for bruk av og erstatning for skade på en personbil som var beslaglagt hos ham i henhold til landssvikanordningens §36.

Senja herredsrett - dommerfullmektigen som enedommer - avsa 21. april 1952 dom med slik domsslutning:

«Staten v/Justisdepartementet dømmes til innen 2 uker å betale Albert Olaus Dahl kr. 3000,00 i erstatning og kr. 1200,00 i leie, tilsammen kr, 4200,00.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Staten ved Justisdepartementet påanket til Hålogaland lagmannsrett for så vidt rettsanvendelsen angår.

Side:1140

Dahl motanket over fastsettelsen av leiebeløpet og erstatningens størrelse.

Lagmannsretten avsa 15. april 1953 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til innen 2 uker fra forkynnelse av dommen å betale til Albert Olaus Dahl kr. 1200,00.

For øvrig frifinnes Staten.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Albert Olaus Dahl har påanket denne dom til Høyesterett. Han gjør i ankeerklæringen gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den mener at Staten ikke er ansvarlig for underordnede tjenestemenns subjektivt tilregnelige, rettsstridige handlinger. Videre gjøres gjeldende at det er en feil når det er tilkjent leie bare for de 4 måneder hvori bilen bevislig har vært brukt. Han har nedlagt slik påstand:

«Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale til Albert Olaus Dahl kr. 7800,00 eller etter rettens skjønn med renter fra stevningen samt saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Staten ved Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse, og jeg henviser med hensyn til saksforholdet og partenes anførsler til fremstillingene i herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

For så vidt leiekravet angår er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, idet jeg bemerker at det for Høyesterett er gjentatt at Staten er villig til å betale leie for bilen for den tid hvori den faktisk er brukt, dog uten å erkjenne dette som noen rettsplikt. Ingen av partene har hatt noe å innvende mot at den faktiske brukstid er satt til 4 måneder og leien til kr, 10,00 pr. dag, altså i alt kr. 1200,00.

Utover dette foreligger ingen bruk som betinger leie, og bilen er ikke rekvirert. Derimot er den beslaglagt etter landssvikanordningens §36, men jeg anser det klart at den omstendighet at bilen som følge av beslaget har vært ute av Dahls besittelse, i og for seg ikke kan gi ham krav på noen leie.

For Høyesterett er fra Dahls side gjort gjeldende at det i virkeligheten ikke dreier seg om et leiekrav, men om krav på erstatning for avsavn, begrunnet i at Dahl som følge av beslagleggelsen ble avskåret fra selv å nytte bilen på inntektsgivende måte og at Erstatningsdirektoratet eller andre som Staten svarer for, har forsømt å sørge for slik utnyttelse. Dette erstatningskrav gjelder da ikke bare den tid hvori bilen

Side:1141

faktisk har vært brukt, men hele den tid hvori den har vært i det offentliges besittelse.

Jeg bemerker hertil at det ikke på noe tidspunkt er bestridt at de materielle forutsetninger for det foretatte beslag var til stede. Hverken i landssvikanordningen - senere landssvikloven - eller noe annet sted finnes hjemmel for å konstatere at det pålå lensmannen, eller noen annen som Staten eventuelt svarer for, som en plikt i forhold til Dahl av eget tiltak å sørge for inntektsgivende anvendelse av den beslaglagte personbil, som det må forutsettes at Dahl før beslaget bare har nyttet til personlig bruk, idet noe annet ikke er opplyst. Det kan da ikke være grunnlag for noe ansvar for Staten for avsavn.

Når det gjelder erstatningskravet for forringelse, kommer jeg til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg i prinsippet er enig med herredsretten.

Da beslagforretningen ble holdt 13. juli 1945, var bilen ute av Dahls besittelse, idet den ikke var levert tilbake etter at lensmannen i Salangen hadde brukt den en tid fra 19. juni 1945 av. Når bilen fortsatt forble ute av Dahls besittelse fra 13. juli 1945 til i august 1950, ser jeg dette som en følge av beslagleggelsen. Jeg antar da at beslagleggelsen sammen med besittelsesforholdet medførte en hermed i tid korresponderende forvarer- eller forvarerartet plikt for den eller de offentlige tjenestemenn som i stillings medfør hadde å ta hånd om det beslaglagte. Jeg anser plikten uberørt av om vedkommende tjenestemann har sørget for å få det avholdte beslag formelt stadfestet av retten eller har innberettet det til Erstatningsdirektoratet.

Så vel herredsretten som lagmannsretten har uttrykkelig uttalt at det er vist erstatningsbetingende forsømmelighet fra vedkommende tjenestemanns eller tjenestemenns side når det gjelder oppfyllelsen av denne plikt. For Høyesterett er dette overhodet ikke benektet. Det er da ikke nødvendig i denne sak å komme inn på spørsmålet om de vanskelige forhold som myndighetene arbeidet under i tiden etter frigjøringen, har betydning for bedømmelsen av om det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet.

De tidligere retter har antatt at bilen ikke er blitt forringet ved den bruk som fant sted før den ble beslaglagt, og noe annet er heller ikke hevdet for Høyesterett. Jeg anser det dermed for å være prosessuelt på det rene at den betydelige verdiforringelse som bilen ubestridt har vært utsatt for, i sin helhet er inntruffet etter 13. juli 1945 og er å tilskrive erstatningsbetingende forsømmelighet med hensyn til dens oppbevaring. I hvilken grad den direkte skyldes oppbevaringsmåten og i hvilken grad den måtte skyldes at og måten hvorpå bilen i denne tiden er blitt brukt, anser jeg i forhold til Dahl for betydningsløst. Jeg anser det derfor heller ikke nødvendig å komme inn på i hvilken utstrekning slik bruk i tilfelle kunne betegnes som tjenestekjøring.

Side:1142

Ut fra disse forutsetninger mener jeg at Staten må være ansvarlig for det økonomiske tap som forringelsen av bilen har påført Dahl, med mindre en særskilt fritagelsesgrunn kan påvises. Jeg anser det tilstrekkelig som begrunnelse å henvise til høyesterettsdom i Rt-1952-536, idet jeg mener at det foreliggende saksforhold faller innenfor det område hvor Statens ansvar for tjenesteforsømmelser følger som en nødvendig konsekvens av denne. I dommen er det til støtte for resultatet bl.a. henvist til at det offentliges tjeneste, som også omfattet oppbevaring, ble ytet mot vederlag. Det er ikke tilfelle i nærværende sak. Til gjengjeld foreligger her den omstendighet som veier enda tyngre i samme retning, at forvaringsforholdet er kommet i stand som følge av en tvangsforretning foretatt utelukkende i Statens egen interesse,

Det er fra Statens side påberopt at Dahl i november 1945 fikk tilbud om å få bilen tilbake, men uberettiget avslo dette og derfor ikke kan påberope seg den senere inntrådte forringelse.

De tidligere dommer inneholder ikke noe om en slik innsigelse eller om det faktiske grunnlag som den skulle være bygget på. For Høyesterett er som grunnlag påberopt en anførsel i et brev av 21. januar 1948 fra Dahl til Erstatningsdirektoratet, fremlagt i herredsretten, hvor det heter: «Jeg kom hjem fra Harstad 15. november 1945 og sist i måneden, visstnok den 29., var jeg på lensmannskontoret i Sjøvegan, og idet jeg skal forlate kontoret, seier lensmannen (Johan Dahl): «Den bilen din må vi komme tilbake med, da vi ikke har plass til den.» «Nei,» sa jeg, «når dere fant å måtte ta den fra garasjen min, så har jeg nå ikke lenger plass for den,» og jeg forlot kontoret.»

Det er på det rene at det ikke var snakk om å oppheve beslaget, men bare om hvor den beslaglagte bil skulle oppbevares. Hvorvidt Dahls nektelse av å ta seg av bilen var berettiget, anser jeg betydningsløst, idet hans standpunkt åpenbart ble akseptert av lensmannen. Det er i hvert fall ikke opplyst at det senere - før i 1948 - er gjort noen henvendelse til Dahl angående oppbevaringen eller gitt ham beskjed om at bilen sto noe sted på hans risiko.

Jeg anser det da klart at det ikke her er noe grunnlag for å anse Dahl ansvarlig eller medansvarlig for den skade bilen led under oppbevaringen. Det gjelder også for tiden etter at Dahl mottok det brev av 16. mars 1948 fra Erstatningsdirektoratet, som er nærmere omtalt i herredsrettens dom, og jeg er for så vidt ikke enig i denne. Under de av herredsretten beskrevne omstendigheter kunne Dahl ha en viss oppfordring til å foreta undersøkelser. Men jeg kan ikke finne at hans unnlatelse herav kan ha noen betydning for omfanget av Statens erstatningsansvar overfor ham.

Staten har for Høyesterett gjort gjeldende at Dahl som

Side:1143

tidligere medlem av N.S. på rettsstridig måte har vært med på å skape den situasjon som er en av forutsetningene for det oppståtte tap, og at han derfor er nærmest til å bære dette. Derimot er ikke opprettholdt innsigelsen fra tidligere instanser om motregningsrett for Staten i Dahls andel av den samlede økonomiske skade som NS har voldt.

Jeg antar at innsigelsen ikke fører frem. Som allerede nevnt, må jeg legge til grunn at vedkommende tjenestemenn har utvist forsømmelig forhold, som i og for seg er erstatningsbetingende. Men da kan etter min mening ikke den omstendighet alene at den som forsømmelsen går ut over tidligere har vært medlem av NS, tillegges noen betydning for Statens ansvar.

Endelig er det fra Statens side gjort gjeldende at Dahls krav går inn under domstollovens §200 og at Statens ansvar da bare er subsidiært i forhold til vedkommende tjenestemanns.

Jeg er enig i at erstatningskravet, om det var rettet mot vedkommende tjenestemann eller -menn, ville hatt hjemmel i domstollovens §200 om ansvar for tjenesteforsømmelse under «rettergang eller tvangsfullbyrdelse». Erstatningskravet bygger på forsømmelighet under oppbevaring av ting beslaglagt i henhold til landssvikanordningens §36, det vil ifølge anordningens §40 si med samme rettsvirkning som utlegg. Jeg anser det også etter ordlyden i domstollovens §200 klart at det ansvar som med hjemmel i denne bestemmelse kan gjøres gjeldende mot Staten, bare er subsidiært. Dersom domstollovens §200 er å anse som uttømmende, kan Dahls søksmål direkte mot Staten ikke føre frem.

Jeg kan imidlertid ikke oppfatte §200 på denne måten. Direkte sier den bare at dersom den skyldige tjenestemann blir saksøkt av skadelidte og ilagt erstatning, så innestår Staten for at den blir betalt. Dette direkte utsagn har sin selvstendige betydning, og det kan da ikke være hverken berettiget eller nødvendig også å legge den antitetiske betydning i paragrafen at den utelukker et direkte ansvar for Staten, selv om slikt ansvar ellers skulle følge av alminnelige rettsregler. Om dette uttaler paragrafen overhodet intet.

Jeg anser denne oppfatning av bestemmelsens rekkevidde for å være i samsvar med lovens forarbeider, se særlig Ot.prp. nr. 10 for 1913, motiver til §202.

Det vil fremgå av forarbeidene at bakgrunnen for §200 dels er det ansvar for offentlige tjenestemenn som for strafferettspleiens vedkommende var lovfestet allerede i §466 i straffeprosessloven av 1887. Dels er bakgrunnen den da rådende teori om at Staten ikke har ansvar for sine tjenestemenns subjektivt tilregnelige skadegjørende handlinger. For så vidt representerer §200 annet ledd, en utvidelse av ansvarsreglene, både i forhold til straffeprosesslovens §466 og i forhold til den rådende oppfatning. Jeg kan ikke se at det er holdepunkt for

Side:1144

å anta at det har vært meningen med lovbestemmelsen å gjøre noe mer enn dette. Spesielt kan jeg ikke se at det har vært meningen å lovfeste den ene eller den annen teori angående Statens ansvar eller å dekretere det brudd med den herskende teori som §200 annet ledd, representerte som noe «så langt, men ikke lenger».

Jeg kommer således til at ingen av ankemotpartens innsigelser fører frem, og at Dahls erstatningskrav må tas til følge med sitt fulle beløp, kr. 3800,00. Hertil kommer så leien, kr. 1200,00. Mot rentepåstanden er det ikke gjort noen innvending.

Dahl har hatt bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer i alle instanser.

Jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett.

I henhold til det anførte stemmer jeg for slik

dom:

Staten ved Justisdepartementet betaler til Albert Olaus Dahl 5000 - fem tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 30. mai 1951.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Bahr og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Harald Hjartøy):

Saken gjelder krav fra saksøkeren Albert Olaus Dahl om erstatning kr. 5500,00 for skade ved bruk og uforsvarlig oppbevaring på hans personbil «Hanomag» X 286 mens den var beslaglagt etter landssvikanordningens §36, jfr. landssviklovens §32, samt krav om leie under brukstiden kr. 7900,00 og erstatning for bortslepning av bilen etter at den var frigitt med kr. 50,00 tilsammen kr. 13 450,00.

Saksøkeren var under krigen medlem av Nasjonal Samling og ble 1. mars 1943 konstituert som lensmann i Salangen. I mai 1944 kjøpte han av Kåre Grimstad den bil som saken gjelder, en «Hanomag» 5 seter. Det er på det rene at saksøkeren betalte kr. 6500,00 for vognen, hvilket er opplyst å være takstprisen. Saksøkeren nyttet bilen som tjenestebil frem til frigjøringen. Ved frigjøringen ble saksøkeren arrestert. Umiddelbart etter frigjøringen eller muligens først 19. juni 1945 ble bilen hentet fra saksøkerens garasje på Soløy av daværende lensmannsfullmektig, nå lensmann i Salangen Ragnvald Dahl.

Lensmann Ragnvald Dahl har som vitne forklart at bilen ble hentet for å benyttes som tjenestebil av lensmannen i Salangen. Fylkesmannen skulle i et rundskriv ha bemyndiget lensmennene til å

Side:1145

rekvirere biler fra landssvikere til tjenestebruk. Det er på det rene at bilen en tid ble benyttet som tjenestebil av lensmannen i Salangen.

Den 13. juli 1945, altså etter at bilen var hentet, ble det holdt registrering og beslag hos saksøkeren. Beslaget er ikke stadfestet av retten som påbudt i landssvikanordningens §36 (landssviklovens §32). Det ble ikke sendt noen formell meddelelse til Erstatningsdirektoratet om beslaget. Det er heller ikke foregått noen slik overgivelse av de beslaglagte verdier fra politiet til Erstatningsdirektoratet som bestemt i Erstatningsdirektoratets rundskriv av 5. oktober 1945.

Det er opplyst at det er tatt utskrift av registreringsforretningen og beslagsforretningen den 20. november 1945 og at denne utskrift muligens er sendt politiet eller Erstatningsdirektoratet. Det fremgår imidlertid ikke av registrerings- og beslagsforretningen at bilen er fjernet fra saksøkerens garasje og satt ut av hans besittelse.

Bilen ble stående på Sjøvegan til den omkring 11. september 1945 ble tatt i bruk av konstituert lensmann i Bardu, Lars Øye. Øye telegraferte 11. september 1945 til Rikspolitisjefen sålydende:

«Begjærer rekvisisjon med eiendomsrett overført til meg av bil til hørende landssviker NS ordføreren og lagfører samt konst. lensmann Albert Dahl, Salangen merke Hanomag motor nr. 215 099 understell 215 089.»

Det er på det rene at lensmann Øye har ment å få rekvirert bilen til eie i medhold av Rikspolitisjefens rundskriv av 23. august 1945, hvor det bl.a. er bestemt:

«Det er anledning til for lensmennene å skaffe seg biler ved rekvisisjon fra landssvikere i distriktet eventuelt i andre lensmannsdlstrikter i samme politidistrikt.

Forholdet kan ordnes slik at eiendomsretten til bilen avståes direkte til lensmannen eller at bilen rekvireres for politikammerets regning som leier ut bilen til lensmannen mot en nærmere avtalt leie.

I begjæringen om rekvisisjon må lensmannen oppgi hvilken bil som ønskes rekvirert med opplysninger om tidligere eier og bilens understell nr. og motornr. Begjæringen sendes Rikspolitisjefens kontor, som avgjør om rekvisisjon skal foretas.

Om fastsettelsen av erstatning m.v. viser en til §2 §3 i provisorisk anordning av 18. mai 1940.»

Det er på det rene at lensmann Øyes telegram ikke er besvart. Det er derfor ikke foregått noen «avståelse» til lensmann Øye, eller noen formell rekvirering for «politikamrets regning» eller noen utleie fra politikammeret til lensmann Øye. Noen erstatning er heller ikke fastsatt etter reglene i provisorisk anordning av 18. mai 1940.

Lensmann Øye skrev 6. november 1945 til Erstatningsdirektoratets distriktsrepresentant høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind:

«NS medlem fhv. lensmann Albert Dahl har i sitt bo en liten bil, «Hanomag» modell 1938. Den beror her i Salangen og er registrert og beslaglagt sammen med hans øvrige formue. Jeg er interessert i å kjøpe bilen for den pris som blir fastsatt ved takst.

Jeg vil ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at jeg i h. t. til cirkulære fra Rikspolitisjefen og telegram til ham har brukt bilen for en

Side:1146

måned under tjenestekjøring for lensmannen i Bardu. For å få bilen i kjørbar stand, måtte jeg anskaffe nytt batteri, ny gummi bak og småreparasjoner på bremser, lys og frontglasspusser. Jeg har kjøpetillatelse for kjøp av bil. For tilfelle De ikke kan avgjøre handelen, er jeg takknemlig for videre ekspedisjon av søknaden.»

Lensmann Øye brukte bilen til en gang i november 1945. Han satte den derpå bort i sin bakgård, hvor den sto til en gang i januar 1946. Han tok da bilen i bruk som tjenestebil en 3-4 uker i januar-februar 1946. Bilen ble derpå satt inn i Eilif Sandviks garasje på Sjøvegan. Garasjen sto på Hans Svendsens eiendom. Lensmann Øye underrettet ikke politiet eller Erstatningsdirektoratet om at hans bruk av vognen var opphørt. Det er uklart om han underrettet lensmannen i Salangen. Det er uklart om Sandviks garasje ble låst og i tilfelle hvem som eventuelt fikk nøklene til denne og bilen.

I midten av november 1947 ble bilen flyttet til en garasje på Salangsverket av lensmannsfullmektig Haakstads bror Johan K. Haakstad. Lensmannsfullmektig Haakstad trengte Sandviks garasje til sin egen bil. Han hadde fått muntlig samtykke fra daværende politifullmektig i Senja, Johannessen til å flytte bilen. Den 19. november 1947 skrev lensmannsfullmektig Haakstad til politifullmektig Johannessen:

«Idet jeg viser til samtale med Dem sist De var her på Sjøvegan, meddeles herved at den Hanomag personbil som er registrert i fhv. lensmann A. O. Dahls bo og som sto innsatt i garasje på Sjøvegan, nu er flyttet til garasje på Salangsverket.»

Dette brev ble 2. desember 1947 oversendt Erstatningsdirektoratet med følgende påtegning:

«Sendes Erstatningsdirektoratet, Tromsø, til underretning. Saken gjelder Albert Olaus Dahl, født xx.xx.1902, bopel Soløy i Lavangen, som er domfelt for landssvik ved Senja herredsrett den 16. oktober 1945. Dommen lød på fengsel i 1 1/2 år samt inndragning av kr. 7000,00 til statskassen og kr. 243,50 til Lavangen kommune.»

Etter en del korrespondanse for å få brakt eiendomsretten til bilen på det rene, skrev Erstatningsdirektoratet den 16. mars 1948 til saksøkeren:

«Jeg samtykker i at De henter Deres bil som står i garasje på Salangsverket. Lensmannen i Salangen vil gi Dem nærmere opplysninger.

De er fremdeles undergitt disposisjonsforbudet og kan ikke selge eller forføye over bilen på annen måte uten samtykke herfra.»

Saksøkeren hentet imidlertid ikke bilen. I august 1950 ble garasjen revet og bilen ble satt ut under åpen himmel. Lensmannsfullmektig Haakstad ble underrettet herom og skrev 23. august 1950 til Erstatningsdirektoratet:

«Ad. personbil tilh. A. O. Dahl Soløy i Lavangen.

Ovennevnte bil ble i 1945 i forbindelse med landssviksak mot eieren beslaglagt og har vært lagret i en militærgarasje på Salangsverket. Denne garasje er imidlertid revet for noen dager siden og bilen står nu ved A/S Indlandet Automobilverksted, Salangsverket.

Da en ikke kjenner til om A. O. Dahl selv nu disponerer sin bil, unnlater en ikke å underrette Dem om forholdet. Det er mulig at De i

Side:1147

tilfelle vil kunne få lagerplass for bilen ved henvendelse til A/S Indlandet Automobilverksted. Noen annen lagringsplass tror jeg det er umulig å skaffe her i bygda.»

Erstatningsdirektoratet svarte 28. august 1950 sålydende:

«Sak: A. O. Dahl, født xx.xx.1902, Soløy.»

Jeg viser til mitt brev til Dem av 18. november 1948 hvoretter jeg den 16. mars 1948 meddelte Dahl at han måtte ta vare på bilen.»

En gang i oktober 1950 ble bilen hentet av Edvard Amundsen som hadde kjøpt vognen. Den var da ikke i kjørbar stand og måtte slepes til Bjerkvik. Topplokket og sylinderblokken var frosset i stykker fordi vannet ikke var tappet av motoren. Karosseriet, trekk og stopp var sterkt angrepet av fuktighet. Det er på det rene at det ble betalt kr. 1000,00 for vognen.

Retten skal bemerke:

Det er ingen tvil om at saksøkerens bil har lidd skade, og er blitt betydelig verdiforringet mens den var beslaglagt. Da bilen ble hentet av lensmannen i Salangen sommeren 1945, var den noe slitt, men ellers i vanlig god stand. Da bilen ble hentet fra Salangsverket i oktober 1950, var motoren ødelagt. Sylinderblokken og topplokket var sprengt. Det var kommet vann ned i bunnkassen som var delvis opptært. Hele motoren var dessuten betydelig angrepet av rust.

Også hele vognen var angrepet av rust. Innvendig trekk og stopp var temmelig råttent. Taket i vognen var av seilduk, og dette var helt ødelagt av råte. Lakken var delvis opptært av sjøvann.

Skaden på motoren må antas å skyldes at vannet ikke har vært tappet av den. Dette har frosset og forårsaket sprengning. Skaden på karosseri og trekk må skyldes at bilen har vært lagret på et fuktig sted og at det er kommet vann inn i vognen.

Det foreligger ingen sikre opplysninger om når de forskjellige skader har inntrådt. Vognen var imidlertid i full orden da lensmann Øye tok den i bruk i midten av september 1945, og den var også i orden da han tok den i bruk i januar/februar 1946. Det foreligger intet som tyder på at hans bruk har påført vognen noen skade utover vanlig slitasje. Retten finner derfor at skaden må ha inntrådt etter at Øyes bruk av den opphørte og han satte vognen inn i Sandviks garasje på Sjøvegan i februar 1946. - - -

Etter de opplysninger som foreligger om garasjene, finner retten at den vesentligste del av skaden på karosseri og trekk må ha inntrådt etter at bilen ble flyttet til Salangsverket i november 1947. - - -

Det var etter rettens oppfatning uaktsomt å sette bort en bil med vann på motoren eller la den bli stående i lengre tid med vann på motoren. Det var videre etter rettens oppfatning uaktsomt å sette en bil bort til noen lengre tids lagring i en så vidt fuktig garasje som garasjen på Salangsverket. Det kan ikke unnskyldes med at det ikke fantes andre garasjer. - - -

Retten finner etter dette at all skade skyldes uaktsomme handlinger eller forsømmelser fra tjenestemennenes side. Den finner at tjenestemennene har handlet i tjenesten og ikke som privatpersoner. Spørsmålet om Staten er ansvarlig for tjenestemennenes skadevoldende

Side:1148

handlinger under tjenesten er temmelig uklart. Rettspraksis synes, ikke i noen større utstrekning å ville anerkjenne ansvar for Staten uten uttrykkelig lovhjemmel. Men det finnes også dommer som går i motsatt retning. En viser her til fremstillingen i Øvergaard: «Norsk Erstatningsrett» 196 flg. og de dommer som der er nevnt.

Noen uttrykkelig lovbestemmelse kan ikke påvises i dette tilfelle. Domstollovens §200 annet ledd, pålegger Staten et garantiansvar for det erstatningsansvar de offentlige tjenestemenn blir ilagt for uaktsomme og forsømmelige handlinger under «rettergang» og «tvangsfullbyrdelse». Det synes naturlig å regne tjenestemennenes feil og forsømmelser i denne sak som begått under «rettergang» eller «tvangsfullbyrdelse», Beslag har etter landssviklovens §36 samme rettsvirkninger som utlegg og beslag og tvangsfullbyrdelse byr på så mange andre likheter. En finner ikke at domstollovens §200 annet ledd, må tolkes slik at Staten ikke er ansvarlig hvis de enkelte tjenestemenn ikke ilegges ansvar. - - -

En kommer så til tapets størrelse. Bilen var kjøpt for kr. 6500,00, men den var brukt et års tid før den ble beslaglagt og var av den grunn verdiforringet. Videre finner en at 5 års lagring i alle tilfelle ville medføre noen verdiforrirgelse. En nevner at 5 års gamle dekk og slanger er praktisk talt verdiløse. Denne verdiforringelse må fastsettes skjønnsmessig, og retten finner å burde legge til grunn Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1175 av 12. juli 1948 og prisutvalgets fastsettelse av listeprisen. Listeprisen for en «Hanomag» personbil er kr. 12 300,00. Bilen var i 1950 12 år gammel. Hvis bilen ikke var skadet under lagringen, skulle verdien i 1950 være 39 % av listeprisen eller kr. 4800,00. Den ble solgt for kr. 1000,00 og tapet blir kr. 3800,00. Retten finner ikke at dette beløp kan reduseres p.g.a. at noen mindre deler som lagre, måtte skiftes ut og at gummien var helt verdiløs. Bilen var ikke brukt de siste 5 år. Den var bare kjørt ca. 70 000 km og var derfor betydelig mindre brukt enn en 12 års bil vanligvis er. Dette betinger etter rettens oppfatning en noe høyere pris, som må oppveie den dårlige gummi og de mindre reparasjoner som måtte utføres.

En går så over til spørsmålet om erstatningen kan nedsettes på grunn av saksøkerens eget forhold og tar samtidig med innsigelse om at skade etter at bilen ble frigitt ved Erstatningsdirektoratets brev av 16. mars 1948 må være Staten uvedkommende. Etter straffelovens ikrafttredelseslovs §25 kan erstatningen nedsettes hvis skadelidte selv har medvirket til skaden eller etter evne unnlatt å avverge denne. En kan ikke se at saksøkeren selv har medvirket til skaden og finner ikke at han før 16. mars 1948 hadde noen muligheter for å avverge denne. En finner ikke at skade som måtte være inntrådt etter 16. mars 1948 er Staten uvedkommende. Erstatningsdirektoratets brev av 16. mars var ingen virkelig frigivelse. Saksøkeren var fortsatt undergitt disposisjonsforbudet. Sålenge bilen var i Erstatningsdirektoratets besittelse, var dette forpliktet til å føre tilsyn med bilen og sørge for at den sto forsvarlig lagret. Men retten finner at slik forholdene var, hadde saksøkeren en plikt til å undersøke om bilen sto forsvarlig lagret. Han hadde hørt rykter om at bilen sommeren 1945 sto tilgjengelig for alle og enhver. Dette tilsier en ekstra plikt til å foreta undersøkelser. Det er i denne

Side:1149

forbindelse likegyldig om ryktene var korrekte eller ikke. Saksøkeren hadde kjennskap til at bilen sto på Salangsverket. Det ville derfor ikke by på større vanskeligheter å få forholdet undersøkt.

Retten legger til grunn at skaden på motoren var inntrådt før 16. mars 1948. Denne skade kunne saksøkeren ikke avverge. Men det hadde vært mulig å avverge en del av de øvrige skader. Vitnet Amundsen har uttalt at sprengningen av motoren hadde medført den største verdiforringelsen, og retten finner ingen grunn til å trekke dette i tvil. Retten reduserer derfor erstatningen skjønnsmessig med kr. 800,00 til kr. 3000,00.

Saksøkte har i motregning anført at saksøkeren er medansvarlig for den skade N.S. har påført Staten, ca. 280 millioner kroner. Etter landssviklovens §22 skal ansvaret fastsettes under hensyntagen til vedkommendes skyld, økonomiske evner og forholdene i det hele. Retten finner ikke at saksøkerens forhold under krigen sammenholdt med hans økonomiske evne og forholdene i det hele gjør det rimelig å pålegge ham noe ansvar. Men retten finner ingen grunn til å gå nøyere inn på dette spørsmål. Det ble under landssviksaken ikke nedlagt påstand om erstatning. Retten ser ingen grunn til å fravike påtalemyndighetens bedømmelse av forholdet med mindre det er kommet frem noe nytt som stiller saken annerledes. Det eneste nye er at saksøkeren nå har et krav mot Staten. Men dette har ikke forbedret hans økonomiske stilling, det har bare foregått en ombytting av aktiva. Mens saksøkeren tidligere hadde en god bil, har han nå et krav på erstatning for skade på den samme bil. En kan ikke se noen grunn til å stille saksøkeren ugunstigere fordi han har et krav mot Staten enn om han hadde en formuesgjenstand av samme verdi eller et krav mot en privatmann.

Leien.

Saksøkte har sagt seg villig til å betale ieien for den tiden bilen er benyttet av lensmannen i Salangen og lensmann Øye. Etter de opplysninger som foreligger antar retten at lensmann Øye har benyttet vognen i ca. 3 måneder. En finner videre at lensmannen i Salangen har brukt vognen i minst en uke. Vognen ble imidlertid hentet 19. juni 1945 for å benyttes som tjenestebil, den sto derfor frem til beslagleggelsen 13. juli til disposisjon for lensmannen i Salangen. Retten finner at det må betales leie for tidsrommet 19. juni til 13. juli 1945 eller 24 dager. Den samlede brukstid settes til ca. 4 måneder eller 120 dager. Leien blir etter Prisdirektoratets kunngjøring nr. 760 av 29. november 1945 kr. 10,00 pr. dag, da vognen er over 1000 kg. Den samlede leie settes til kr. 1200,00.

Den omstendighet at bilen var beslaglagt og satt ut av saksøkerens besittelse gir alene ikke saksøkeren noe krav på leie. Retten finner at han derfor ikke har krav på leie utover den tid bilen er benyttet av lensmannen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astrup Rindahl og Harald Loe og sorenskriver Brynjulf Ohlsen):

- - -

Side:1150

Lagmannsretten skal bemerke:

I. Erstatningskravet.

Lagmannsretten anser det, som herredsretten, godtgjort at ankemotpartens bil den 19. juni 1945 uten noen lovlig hjemmel, ble fjernet fra hans garasje av daværende lensmannsfullmektig, nåværende lensmann Ragnvald Dahl for å nyttes som tjenestebil ved lensmannskontoret. Dahl har som hjemmel påberopt seg at fylkesmannen i Troms i et rundskriv skulle ha bemyndiget lensmennene til å rekvirere kontor, inventar og skyssmidier hos N.S.-lensmennene. Det har imidlertid ikke kunnet legitimeres noe slikt rundskriv fra fylkesmannens side, eller vært påberopt noen hjemmel i lov for en mulig slik instruks, skjønt det er opplyst at det har vært foretatt undersøkelser ved fylkeskontoret i den anledning. Videre ansees det på det rene at det heller ikke har foreligget noen hjemmel for daværende kst. lensmann i Bardu, Lars Øye til å ta bilen til bruk i slutten av august samme år. Etter Rikspolitisjefens rundskriv av 23. august 1945 tillå rekvisisjonsretten ham, og det er på det rene at noen rekvisisjon ikke foreligger. At bilen ved beslagsforretning av 13. juli 1945 var blitt gjenstand for beslag etter landssvikanordningens §36, danner heller ingen hjemmel for lensmennenes handlinger, jfr. anordningens §37, hvoretter eieren bare kan settes ut av besittelsen i den utstrekning som antas nødvendig for å hindre at beslaget forspilles. Beslaget ville ha vært tilstrekkelig sikret ved at nummerskiltene var blitt fjernet fra bilen.

Med hensyn til bedømmelsen av disse tjenestemenns befatning med bilen - både selve tilegnelsen, det manglende tilsyn og unnlatelse av etter endt bruk å bringe den tilbake til ankemotpartens garasje og skadeforløpet - slutter lagmannsretten seg for så vidt til herredsretten og viser til domsgrunnene. Det må etter lagmannsrettens oppfatning ansees helt på det rene at det fra disse tjenestemenns side er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, og det ville vært naturlig om erstatningskravet også var blitt rettet mot dem og ikke bare mot Staten.

De erstatningsbetingende handlinger og unnlatelser fra de forannevnte tjenestemenns side må ansees for tjenestehandlinger, og sterke billighetsbetraktninger kan etter lagmannsrettens oppfatning anføres for at Staten yter ankemotparten erstatning i samsvar med hva herredsretten har funnet. Når lagmannsretten allikevel er kommet til et annet resultat enn herredsretten og til at Staten må bli å frifinne, skyldes det at man føler seg bundet av den foreliggende rettspraksis om at Staten som hovedregel ikke kan ansees ansvarlig for underordnede tjenestemenns subjektivt tilregnelige, rettsstridige tjenestehandlinger. - - -

Side:1151