Rt-1956-1124

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-10-27
Publisert:	Rt-1956-1124
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122 B/1956
Parter:	1. Brede Svenneby, 2. Else Svenneby (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) mot Staten v/ Forsvarsdepartementet (høyesterettsadvokat J. Grøn Lund).
Forfatter:	Schei, Nygaard, Gaarder, Heiberg, Holmboe
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §59, §75, Midl lov om erstatning etter krigen (1947) §12, Odelsloven (1821), Skatteloven (1911) §125, Byskatteloven (1911) §117, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, §273, §275, §66, §98, Tvistemålsloven (1915), §70, Skjønnsprosessloven (1917), §12

Dommer Schei: I to odelsløsningssaker, som er reist av Brede Svenneby og Else Svenneby mot Staten v/Forsvarsdepartementet og forenet til felles behandling og avgjørelse i henhold til tvistemålslovens §98, avsa Solør herredsrett den 30. mars 1955 dom med denne domsslutning:

«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Staten tilkjennes ikke erstatning etter skjønnslovens §75, siste ledd.»

Brede og Else Svenneby har påanket dommen, og Staten v/Forsvarsdepartementet har erklært motanke for så vidt odelssøkerne er frifunnet for erstatning etter skjønnslovens §75 siste ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett.

Brede og Else Svennebys anke gjelder dommen i dens helhet og er i det vesentlige begrunnet med de samme anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten. Det anføres spesielt at herredsretten har tatt feil når den har funnet at midlertidig lov om erstatning for visse skader m.v. av 25. april 1947 §12 ga staten hjemmel til å ekspropriere det areal som den har overtatt. Videre hevdes at det heller ikke har foreligget lovlig ekspropriasjonstillatelse i saken. En slik tillatelse måtte ha vært gitt av Justisdepartementets sjef personlig, ikke bare av oppgjørsavdelingens ekspedisjonssjef. Brede og Else Svennebys forgjengere har derfor ikke solgt arealer til staten under en virkelig ekspropriasjonstvang. Det var bare en mulighet for ekspropriasjon som forelå, men en slik mulighet utsletter ikke odelspretendentenes løsningsrett.

Skulle staten ha ervervet området ved vanlig ekspropriasjon i henhold til plakat av 31. juli 1801, måtte vedtak om dette ha vært gjort ved kongelig resolusjon.

Brede og Else Svenneby har nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet.

1. Den Norske Stat v/Forsvarsdepartementet dømmes til å skylddele og skjøte til

Brede Svenneby den del av teigene nr. 59 og 62 som ligger mellom riksveien og jernbanelinjen og som er en del av g.nr. 38, b.nr. 73 i Våler, og til

Side:1125

Else Svenneby den del av teig nr. 60 beliggende samme steds, som er en del av gnr. 39, b.nr. 70 i Våler.

I begge tilfelle mot å få utbetalt takstsummen, henholdsvis kr. 19 000 og kr. 7000, på den måte som odelsloven angir.

2. Den Norske Stat v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale Brede og Else Svenneby saksomkostninger ved herredsretten og Høyesterett.

I motsøksmålet.

Brede og Else Svenneby frifinnes og tilkjennes saksomkostninger ved herredsretten og Høyesterett.»

Staten v/Forsvarsdepartementet har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, og har nedlagt denne påstand:

«Saken(e) avvises eller staten frifinnes.

Brede og Else Svenneby betaler en for begge og begge for en, subsidiært etter forholdet 19/26 på Brede og 7/26 på Else Svenneby, til staten ved Forsvarsdepartementet

a) Erstatning etter skjønnslovens §75, fastsatt ved Høyesteretts skjønn.

b) Saksomkostninger for begge retter, herunder også for odelstakstene.»

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter, bl.a. erklæringer fra sorenskriver Øivind Myrdal, lagmann Trygve Leivestad og høyesterettsdommer O. C. Gundersen m. fl., og korrespondanse og andre dokumenter vedrørende ervervelsen av Haslemofeltet. Det nye materiale har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling.

Jeg er både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse.

Det prosessuelle spørsmål som er reist, om staten skulle ha vært innkalt til megling i forliksrådet i henhold til skjønnslovens §59, kan etter min oppfatning ikke prøves av Høyesterett. Odelssøkerne hadde reist spørsmålet om forliksmegling, og når retten så fremmet saken uten megling, kan denne avgjørelse etter tvistemålslovens §275, annet og tredje ledd, jfr. skjønnslovens §70, ikke angripes i ankeinstansen. Jeg viser for så vidt til høyesterettsdom i Rt. for 1948 985 og 1955 857.

Når det gjelder realiteten i hovedsøksmålet, ser jeg spørsmålet stort sett på samme måte som herredsretten. Jeg kan derfor innskrenke meg til å presisere enkelte punkter som for meg har vært vesentlige.

Jeg er enig med herredsretten i at loven av 25. april 1947 nr. 4 §12 ga staten hjemmel til å ekspropriere eiendommen, og at det ikke er begått noen feil ved behandlingen av saken i Justisdepartementet. Spesielt nevner jeg at jeg etter det nå opplyste også finner det klart at det ikke - som påstått - foreligger noen ulovhjemlet delegasjon innen departementet, idet

Side:1126

beslutningen om ekspropriasjon er fattet i full forståelse med departementets sjef. Jeg tilføyer imidlertid at statens ekspropriasjonsrett ikke står og faller med om loven av 1947 §12 ansees for anvendelig eller ikke, idet plakat av 31. juli 1801 under enhver omstendighet ga staten klar hjemmel for ekspropriasjon. Odelssøkernes innvending om at plakaten av 1801 bare ville hatt betydning dersom det av rette myndighet var fattet formelt vedtak om tvangsavståelse etter denne bestemmelse, kan ikke føre frem. Det avgjørende for om statens kjøp av Haslemoen må likestilles med ekspropriasjon, er ikke om det på behørig måte var fattet formelt vedtak om tvangsavståelse, men om man kan legge til grunn at området virkelig ville ha blitt ekspropriert, hvis forhandlingene om minnelig overdragelse var strandet. At ekspropriasjon i så fall ville ha blitt foretatt, kan jeg etter alt som foreligger ikke finne tvilsomt. Jeg peker bl.a. på at det var ført opp bevilgninger på statsbudsjettene for 1948/49 og 1949/50 til utbygging av Haslemoen som øvelsesfelt for artilleriet, og at valget av Haslemoen til dette formål således var bekreftet også av Stortinget. Det er også grunn til å feste seg ved at selgerne - som må antas å ha vært vel orientert om det hele - øyensynlig ikke har vært i noen tvil om at for dem var spørsmålet bare om de skulle overdra Haslemoen til staten ved minnelig overenskomst, eller om det skulle skje ved ekspropriasjon. Når ekspropriasjonstruselen ikke fikk uttrykk i et formelt vedtak, henger det for øvrig nettopp sammen med at selgerne godtok ekspropriasjonstvangen i den form den forelå og valgte å avstå eiendommene ved frivillig salg.

Under de forhold som således foreligger, må statens ervervelse av arealene likestilles med en ekspropriasjon av området også i forhold til dem som hadde odelsrett i disse eiendommer. Odelssøkerne er da avskåret fra å løse eiendommene på odel, se bl.a. høyesterettsdom i Rt-1951-467.

Når det gjelder motkravet, er jeg enig med herredsretten i at det er vanskelig å fastslå at odelssøksmålet er reist uten rimelig grunn. Den skade som hevdes å være inntrådt, knytter seg til anlegget av odelssaken, ikke til anken. Det kan neppe utelukkes at den noe uformelle fremgangsmåte som har vært fulgt i den første tid, kan ha bidratt til å skape en viss uklarhet hos saksøkerne om hvor sterkt tvangspreget overdragelsen til staten var. Erstatning etter skjønnslovens §75 blir derfor ikke å tilkjenne.

Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Derimot må Brede og Else Svenneby overensstemmende med tvistemålslovens §180 betale saksomkostninger i hovedsøksmålet for Høyesterett, dog slik at det ved fastsettelsen av beløpet tas hensyn til at de er frifunnet i motsøksmålet. I henhold til tvistemålslovens §178 annet ledd i. f. pålegges de solidarisk ansvar for omkostningene, men det er enighet om at Brede Svenneby ved den interne fordeling skal bære 19/26 av beløpet og Else Svenneby 7/26 deler.

Side:1127

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Brede Svenneby og Else Svenneby en for begge og begge for en til staten 6000 - seks tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Heiberg og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Palmstrøm med domsmenn Magne Sæther, Kåre Siljuberg og Hjalmar Knøsen):

Saksøker nr. 1, Brede Svenneby, hevder å ha odelsrett til den del av skogteigene nr. 59 og 62 som ligger mellom riksvei nr. 80 og jernbanelinjen, og som er en del av den faste eiendom g.nr. 38, b.nr. 73, Haslemoen i Våler. Begjæring om odelstakst ble sendt retten den 9. desember 1952.

Saksøker nr. 2, Else Svenneby, hevder å ha odelsrett til den del av den faste eiendom g.nr. 39, b.nr. 70, Haslemoen i Våler, som ligger mellom riksvei nr. 80 og jernbanelinjen. Begjæring om odelstakst ble sendt retten den 20. januar 1953. - - -

Saksforholdet er dette:

I begynnelsen av forrige århundre ble sameieskogen Øvre Haslemoen utskiftet i 66 øst-vestgående, likeverdige og parallelt løpende teiger ved delingsforretning tel. 6. desember 1819. Teigene ble ikke særskilt matrikulert, men tillagt de respektive eieres bruk, og Svenneby gård, som var bygdens største eiendom, ble tillagt omtrent tredjehver teig.

Ved stortingsvedtak av 9. juli 1939 ble det avsatt kr. 300 000 til anlegg av flystasjon for Østlandet, og det ble besluttet å legge flyplassen på Haslemoen. I den anledning kjøpte staten i begynnelsen av 1940 et areal på ca. 5700 dekar av Haslemoen skogmåling, og skylddelinger ble holdt våren 1940. Imidlertid kom det tyske overfall på Norge 9. april 1940, og byggingen av flyplassen etter planene kunne ikke realiseres. Staten tilbød derfor grunneierne å heve kjøpet av de ervervede arealer. Grunneierne ønsket imidlertid å selge, dels fordi prisene ansåes gunstige, dels fordi flere av dem allerede hadde hugget ut atskillig skog på det solgte område. Overdragelsesdokumenter til staten ble derfor utstedt, bl.a. ble ca. 2000 dekar av eiendommen Svenneby overdratt ved skjøte av 31. desember 1940, dagbokført 15. januar 1941.

Tyskerne anla flyplass på Haslemoen, men anlegget strakte seg også utenfor de av staten kjøpte arealer. Eierne av skogteiger og annen eiendom under Haslemo skogmåling begjærte derfor høsten 1944 rettslig og veiledende skjønn i medhold av forordning av 29. november 1940 til verdsettelse av grunn, skade og ulempe. Skjønnet som ble avgitt 21. september 1944, omfattet bl.a. ca. 1100 dekar skog, hvorav ca. 507,7

Side:1128

dekar, som hørte under eiendommen Svenneby, g.nr. 38, b.nr. 1, eier dr. Ole Svenneby, og ca. 34 dekar skog, som hørte under Eid østre, Breidablikk, eiere Hallbjørg og Ingeborg Eig.

På nord- og sydsiden av startbanen hadde tyskerne snauhugget skogen av hensyn til inn- og utflyvningen. På sydsiden hadde de således snauhugget av teig nr. 59 vel 60 dekar, og av teig nr. 62 vel 79 dekar, tilsammen vel 139 dekar beliggende under g.nr. 38, b.nr. 1, Svenneby, samt av teig nr. 60 ca. 34 dekar, beliggende under g.nr. 39, b.nr. 7, Breidablikk. Disse teiger krysses av riksvei 80, og de snauhuggede arealer ligger på østsiden av veien - på vestsiden av riksveien krysses teigene av jernbanelinjen, som her går parallelt med riksveien. På vestsiden av riksveien hadde tyskerne bl.a. ført opp en leir for russiske krigsfanger, men dette tiltak berørte ikke omhandlede teiger. Det eneste tyske tiltak over den del av teigene som ligger på vestsiden av riksveien, var en snauhugget lyslinje som gikk over teigene vest for og parallelt med jernbanelinjen. Lyslinjen, som antagelig ble hugget for å skaffe innflyvningslys, ble hugget etterat skjønnet av 21. september 1944 var holdt, og omfattes derfor ikke av dette.

En del av grunneierne krevet og fikk forskudd på de erstatningsbeløp som var fastsatt på grunnlag av skjønnet av 21. september 1944, og så sent som 8. mai 1945 oversendte overrettssakfører Sigurd Svenneby til «Innenriksdepartementet» erklæringer fra en del grunneiere, bl.a. dr. Ole Svenneby, om at de godtok innløsning etter de erstatningsbeløp som nevnte departement hadde fastsatt.

Under forhandlinger mellom grunneiere og Justisdepartementets oppgjørsavdeling i 1949, ble det oppnådd enighet om at de nevnte ca. 1100 dekar skog skulle overtas av staten etter priser beregnet på grunnlag av de priser pr. dekar som ble betalt i 1940.

Tyskerne hadde med virkning fra 10. mai 1944 erklært et større område omfattende bl.a. Haslemoen og vestre del av Våtmoen som Wehrmachtsområde. Formelt beslagleggelsesbevis var imidlertid bare utstedt vedkommende de ca. 1100 dekar som omfattes av skjønnet av 12. september 1944. Spredt over hele Wehrmachtsområdet var det dog satt i gang en rekke tyske tiltak, men nøyaktige opplysninger om disse og deres omfang er ikke nærmere opplyst under saksbehandlingen.

Etter frigjøringen besluttet staten å erverve arealer av så vel Haslemoen som vestre Våtmoen, ikke alene til flyplass, men også til øvelsesplass for artilleriet. Forsvarsdepartementet anmodet derfor Justisdepartementets oppgjørsavdeling om å erverve arealene, som det var meningen å kreve avstått i medhold av §12 annet ledd i lov nr. 4 av 25. april 1947. Etter forhandlinger med grunneierne, kom en imidlertid overens med de fleste av disse om å la prisen fastsette med bindende virkning ved et voldgiftsskjønn, istedenfor vanlig ekspropriasjonsskjønn. Oppgjørsavdelingen sendte i den anledning et skriv datert 30. august 1949 til Forsvarsdepartementet. Av skrivet, som er undertegnet av daværende ekspedisjonssjef Trygve Leivestad, hitsettes:

«Oppgjørsavdelingen har forhandlet med grunneierne gjennom overrettssakfører Svenneby og en er kommet overens med disse om at følgende forutsetninger skal legges til grunn for voldgiftsskjønnet:

Staten har besluttet å erverve et areal ca. 13 000 da. på Haslemoen

Side:1129

og vestre del av Våtmoen - (jfr. kart av 11. mars 1946 av E. Solberg over Haslemoen flyplass) - om nødvendig ved ekspropriasjon etter §12, 2. ledd i midlertidig lov av 25. april 1947. En er imidlertid kommet overens med den overveiende del av grunneierne om å la prisen (erstatningen) fastsette ved et voldgiftsskjønn istedenfor vanlig ekspropriasjonsskjønn.»

De arealer som skulle erverves lå innenfor en rød linje som var avsatt på det i skrivet nevnte kart.

Voldgiftsretten ble satt allerede 19. september 1949, og i rettsboken ble det protokollert at saken gjaldt ervervelse (ekspropriasjon) av Haslemoen og Våtmoen vestre i medhold av §12 annet ledd i lov av 25. april 1947. Foran nevnte kart av 11. mars 1946 ble lagt frem, og statens representant bemerket etter anmodning av retten, at de arealer som skulle erverves, lå innenfor den røde linje som var avsatt på kartet. Med hensyn til de arealer som ligger vestenfor riksvei 80, ønsket Forsvaret opprinnelig at det skulle avsies alternativ takst, da distriktsingeniøren mente at det ikke var helt avgjort om disse arealer skulle erverves. I skriv datert påfølgende dag (20. september 1949) frafalt imidlertid oppgjørsavdelingen etter konferanse med Forsvarsdepartementet forbeholdet om alternativ takst, og opplyste i den forbindelse at også de arealer som lå innenfor de på kartet avtegnede røde grenselinjer vestenfor riksveien - helt ned til Glomma - skulle erverves.

Voldgiftsskjønnet ble avhjemlet 31. mai 1950, hvoretter de arealer som skjønnet omfattet ble skylddelt og tilskjøtet staten for de av voldgiftsretten fastsatte priser. Det areal som ble utskilt fra teiger m.v. under dr. Ole Svennebys eiendom, g.nr. 38, b.nr. 1, fikk bruksnavnet Haslemoen, b.nr. 73, av skm. 13,70. Det areal som ble skilt fra Hallbjørg og Ingeborg Eigs eiendom, g.nr. 39, b.nr. 7, fikk likeledes navnet Haslemoen og b.nr. 70 av skm. 0,50. Skjøte på b.nr. 73 ble utstedt 24. oktober 1950 og dagbokført 27. oktober 1950, mens skjøtet på b.nr. 70 ble utstedt 25. oktober 1950 og dagbokført 27. oktober 1950.

G.nr. 38, b.nr. 73 omfatter bl.a. deler av teig nr. 59 og nr. 62, mens g.nr. 39, b.nr. 70 utgjør del av teig nr. 60, alt inkl. de områder av disse teiger som tyskerne - som foran nevnt - uthugget på henholdsvis 60 dekar, 79 dekar og 34 dekar.

Saksøker nr. 1, Brede Svenneby, er som sønn av Ole Svenneby odelsberettiget til g.nr. 38, b.nr. 1, Svenneby, og saksøker nr. 2, Else Svenneby, er som yngre søster av Hallbjørg og Ingeborg Eig odelsberettiget til g.nr. 39, b.nr. 7, Breidablikk.

Da saksøkerne fikk kjennskap til at Forsvarsdepartementet hadde bestemt at en del av de solgte arealer, nemlig de stykker av teig nr. 59, 62 og 60 som er begrenset mot vest av jernbanen og mot øst av riksveien, skulle avskoges for departementets regning og jorden anvendes til jordbruksformål ved bortleie for 10 år, uttok de begge begjæring om odelstakst, hvori de hevdet at salget til Forsvarsdepartementet i tilfelle bare var gyldig i forhold til deres odelsrett fordi området skulle anvendes til militære formål, og at saken ble en annen for den del av området som anvendes til jordbruksformål. Det viste seg imidlertid at de militære myndigheter bestemte seg for ikke å leie bort omhandlede arealer til jordbruksformål, og de opprinnelige grunnlag for odelssøksmål falt derfor bort.

Side:1130

Saksøkerne hevder imidlertid at de da begjæringen om odelstakst ble uttatt, gikk ut fra at arealene var krevet avstått i medhold av plakat av 31. juli 1801. Først under saksbehandlingen fikk de kjennskap til at arealene var krevet avstått i medhold av lov nr. 4 av 25. april 1947 §12 annet ledd. De hevder at denne lov ikke hjemler adgang til ekspropriasjon som skjedd, og at det til den fremgangsmåte som ble benyttet under enhver omstendighet kleber så mange og vesentlige formelle feil, at salget til staten ikke kan betraktes som salg under reell ekspropriasjonstvang. - - -

Retten skal først behandle avvisningspåstanden.

Bestemmelsen i skjønnslovens §59 første ledd om forliksmegling i odelsløsningssaker er sivilprosessens alminnelige regel, jfr. Skeie: Odels- og åseteretten side 232. Tvistemålslovens §273 har fått sin nåværende avfatning ved lov av 1. juni 1934, og dens bestemmelser om at megling i, forliksrådet ikke skal foretas i saker mot staten, finner retten også må gjelde odelsløsningssaker. I Justiskomiteens innstilling, jfr. Ot. prp. nr. 9 og innst. O.nr. 48 - 1934 heter det på side 5 bl.a.:

«Departementet antar at det i alle tilfelle da et søksmål reises mot staten, offentlige myndigheter eller institusjoner eller mot en kommune, bør være utelukket å behandle saken i forliksrådet. Det vil i saker av dette slags ikke være nogen sannsynlighet for at forlik vil kunne oppnåes, og det bør ikke kunne avsies dom om saksøkte skulle utebli. Forliksbehandlingen blir i disse saker en tom form, som bare medfører unødige utgifter og ulemper. - - - Komiteen slutter seg til departementet.»

I Altens kommentar til tvistemålsloven 2. utgave side 274 sies det at bestemmelsen om at megling i forliksrådet ikke skal foretas, omfatter alle saker mot stat eller kommune, og han slutter herav at bestemmelsen også omfatter de saker som er omhandlet i skatteloven av 18. august 1911, for landet §125, og for byene §117, til tross for at fritagelse for megling bare er hjemlet i henhold til disse paragrafer. Retten finner at tvistemålslovens bestemmelser om forliksmegling må komme til anvendelse også når det i andre spesiallover er hjemlet eller påbudt forliksmegling.

Til saksøktes anførsel om at skjønnsloven knytter bestemte virkninger til forkynnelsen av forliksklagen og at forliksmegling derfor må finne sted, finner retten å burde bemerke at disse virkninger i odelsløsningssaker mot staten må knytte seg til stevningens forkynnelse i likhet med det som gjelder for andre sivile søksmål, jfr. tvistemålslovens §66.

Avvisningspåstanden tas således ikke til følge.

Retten finner det etter dette unødvendig å avgjøre om saksøktes avvisningspåstand er for sent fremsatt. - - -

Retten finner at staten i medhold av §12 annet ledd i lov nr. 4 av 25. april 1947 kunne kreve avstått foran omhandlede teiger. Tyskerne hadde av hensyn til ut- og innflyvningen hugget ut det vesentlige av skogen på den del av teigene som ligger på østre side av riksveien, samt hugget ut en lyslinje vest for jernbanelinjen. Retten finner det derfor utvilsomt at teigene har vært gjenstand for tyske tiltak i sådant omfang at staten med hjemmel i lovens §12 annet ledd, hadde adgang til å kreve avståelse. Mens lovens §12 første ledd bare tar sikte på de tilfelle

Side:1131

hvor eiendommen er øket i verdi ved de tyske tiltak, tar annet ledd sikte også på de tilfelle hvor det ikke er skjedd noen verdiøkning. Retten henviser herom til Ot. prp. nr. 119 for 1945/46 side 16, hvor det bl.a. heter:

«Annet ledd tar ikke bare sikte på de tilfelle hvor eiendommen er blitt forøket i verdi, men også på de tilfelle hvor det ikke er skjedd noen verdiøkning i det hele tatt, og på de tilfelle hvor eiendommen er forringet i verdi. I alle disse tilfelle kan staten kreve eiendommen avstått dersom en hensiktsmessig utnyttelse av den gjør det påkrevet eller andre særlige hensyn tilsier det. Det vil særlig være aktuelt hvor tyskerne f. eks. har anlagt flyplass, festning, øvelsesplass, leir, bunker, havneanlegg, veianlegg m.v. på selve eiendommen, eller hvor denne ligger i umiddelbar nærhet av slikt anlegg og trenges til den praktiske bruk av anlegget.»

Retten finner at det hører under administrasjonen å avgjøre om en hensiktsmessig utnyttelse av en eiendom som har vært gjenstand for tyske tiltak gjør det påkrevet, eller om andre særlige hensyn tilsier, at avståelse kreves. Administrajonens skjønn kan bare tilsidesettes av domstolene dersom det er vilkårlig eller åpenbart urimelig slik at det ikke foreligger noe virkelig skjønn. Retten finner det rimelig og fullt forsvarlig at staten, som allerede i 1940 hadde ervervet et større areal på Haslemoen til militært formål og hvor tyskerne under krigen hadde bygget flyplass, fant at den mest hensiktsmessige utnyttelse av det omkringliggende område ville være å nytte det til militært formål. Retten finner videre at det ikke er fremkommet opplysninger som tyder på at det er blitt ekspropriert mer enn formålet tilsier. En nevner i denne forbindelse at 1. vitne, oberst Harald Wilhelm Jyhne, som var formann i Haslemoutvalget, har forklart at en snarere har ekspropriert for lite, og at det var nødvendig at øvelsesplassen fikk forbindelse med vassdrag, i dette tilfelle Glomma. Det var derfor absolutt påkrevet også å ekspropriere området vest for riksvei 80. At staten i dette tilfelle har gått hensynsfullt frem, viser bl.a. at det område på vestsiden av riksveien og jernbanelinjen, hvor tyskerne hadde bygget fangeleir for russiske krigsfanger, ikke er ekspropriert.

Lovens §12 annet ledd har vært praktisert slik at Justisdepartementet har meddelt ekspropriasjonstillatelse eller truffet beslutning om ekspropriasjon etter foretatte undersøkelser og etter å ha gitt ekspropriaten anledning til å uttale seg. Loven har en videre og mer omfattende utformning enn vanlig ved ekspropriasjonslover, og adgangen til ekspropriasjon er ikke begrenset til bestemte formål. Retten er derfor enig med saksøkerne i at loven bør nyttes med rimelig forsiktighet, men retten kan ikke finne at det ikke i dette tilfelle er tatt tilbørlig hensyn til grunneiernes interesse. Justisdepartementets oppgjørsavdeling hadde til behandling ikke bare krigsskadeoppgjør, men var også pålagt en rekke andre oppgaver, bl.a. ekspropriasjoner på vegne av de militære myndigheter. Sakenes mengde nødvendiggjorde en utstrakt faktisk delegasjon fra statsråden til oppgjørsavdelingens embetsmenn. Retten finner det godtgjort at oppgjørsavdelingen i det store og hele handlet meget selvstendig, og også traff avgjørelsen i saker hvor det var spørsmål om å gå til ekspropriasjon i medhold av lovens §12 annet ledd. Retten kan ikke finne at denne praksis stred mot forfatnings- eller forvaltningsmessige

Side:1132

prinsipper om delegasjon av forvaltningsmyndighet. Oppgjørsavdelingen var en forvaltningsmessig nyordning, nødvendiggjort ved den ekstraordinære situasjon etter okkupasjonen, og retten antar at oppgjørsavdelingens ekspedisjonssjef i kraft av sin stilling hadde selvstendig avgjørelsesmyndighet i ekspropriasjonssakene, og at Justisdepartementets sjef under enhver omstendighet hadde forvaltningsmessig rett til å gi ham sådan bemyndigelse. Det er videre på det rene at Justisdepartementets sjef har godtatt alt som er skjedd, jfr. St.meld. nr. 60 for 1952.

Retten finner det godtgjort at det ble truffet formell beslutning om å ekspropriere omhandlede arealer, og henviser herom til Oppgjørsavdelingens skriv av 30. august 1949 til Forsvarsdepartementet, hvor det uttrykkelig står at staten hadde besluttet å erverve et areal på ca. 13 000 dekar på Haslemoen og vestre del av Våtmoen.

Retten finner etter dette at staten som ekspropriasjonsberettiget kjøper er sikret mot odelssøksmål, og derfor må bli å frifinne.

Det fremgår av foranstående at saksøkernes subsidiære påstand heller ikke tas til følge.

Retten finner det etter dette unødvendig å avgjøre om saksøkerne ved å begrense odelsløsningssaken til en del av eiendommen har forspilt sin odelsrett. Likeledes finnes det unødvendig å avgjøre om staten - til tross for manglende kgl. res. - må ansees som ekspropriasjonsberettiget kjøper i henhold til plakat av 31. juli 1801.

Saksøktes påstand om erstatning etter skjønnslovens §75 siste ledd, tas ikke til følge. Saksøkte har ikke legitimert at tap er lidt, og retten har ikke funnet søksmålet så ugrunnet at saksøkerne av den grunn bør pålegges erstatning. - - -