Rt-1956-365
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-04-07 |
| Publisert: | Rt-1956-365 |
| Stikkord: | Erstatning etter påkjørsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 55/1956 |
| Parter: | Harald Roland (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot Hilda Schøyen (overrettssakfører Finn Scheie - til prøve). |
| Forfatter: | Nygaard, Eckhoff, Wold, Thrap, Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Motorvognloven (1926) §11, §29, Motorvognloven (1926) |
Dommer Nygaard: Den 14. oktober 1949 ble fru Hilda Schøyen i Tåsenveien ved Kjerschows gate i Oslo påkjørt av en personbil A-14105, som ble ført av eieren, skomakermester
Side:366
Harald Roland. Fru Schøyen, som kom meget alvorlig til skade, anla i 1950 erstatningssak mot Pallas, Norsk Forsikringsselskap A/S, hvor Harald Roland hadde tegnet ansvarsforsikring for sin bil. Ved Oslo byretts dom av 31. januar 1952 ble selskapet dømt til å betale fru Schøyen en erstatning på kr. 10 000 + renter. Fru Schøyen påanket denne dom til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 23. mai 1953 fastsatte erstatningen til kr. 20 000 renter - dvs. maksimalbeløpet etter forsikringspolisen. Denne dom er endelig.
Da fru Schøyen mente at hun ikke på denne måten hadde fått full erstatning for sitt økonomiske tap, reiste hun ved stevning av 20. juni 1953 sak ved Oslo byrett mot Harald Roland. Byretten - byrettsdommer G. Gulbrandsen - avsa 5. juni 1954 dom i denne saken med slik domsslutning: «Harald Roland dømmes til å betale til Hilda Schøyen 20 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 4. februar 1953 til betaling skjer. - Erstatning for saksomkostninger idømmes ikke. - Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»
Harald Roland påanket denne dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 19. februar 1955 ble byrettens dom stadfestet og fru Schøyen tilkjent 800 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.
Harald Roland har påanket dommen til Høyesterett. Han har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at fru Schøyens krav mot ham er rettskraftig avgjort ved dommen i saken mot Pallas. Han hevder derfor at saken mot ham skulle ha vært avvist. Subsidiært har han fremholdt at fru Schøyens krav mot ham er foreldet, og atter subsidiært at fruen ved anledningen opptrådte grovt uaktsomt, mens han selv ikke har vist noen mangel på aktsomhet. Han har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Byrettens og lagmannsrettens dom oppheves, og saken avvises. Subsidiært: Harald Roland frifinnes. I begge tilfelle: Harald Roland tilkjennes hos fru Hilda Schøyen saksomkostninger for alle retter.»
Fru Schøyen har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Hun har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at Harald Roland dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene i de dommer som tidligere er avsagt. For Høyesterett er fremlagt en del fotografier av åstedet. Det er ikke holdt noe bevisopptak til bruk for Høyesterett. I stedet er dokumentert de forklaringer som parter og vitner ga for politiet under etterforskningen. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og lagmannsretten.
Når det gjelder avvisningsspørsmålet, skal jeg bemerke: En dom i en sivil sak er i alminnelighet bare bindende for partene i saken. Jeg finner at denne regel må komme til
Side:367
anvendelse også i en situasjon som den foreliggende. Ganske visst kan skadelidte etter motorvognlovens §11 fjerde ledd, reise søksmål direkte mot forsikringsselskapet med påstand om erstatning innen rammen av forsikringssummen. Men jeg kan ikke forstå denne bestemmelsen slik at selskapet representerer bileieren under søksmålet således at dom i saken er bindende også i relasjon til bileieren. Selv om skadelidte har fått endelig dom mot selskapet, er han således etter min mening ikke prosessuelt avskåret fra senere å reise ny sak mot bileieren dersom skadelidte mener at han ikke har fått full erstatning ved dommen mot selskapet. På den annen side mener jeg at heller ikke bileieren er bundet av en endelig dom i sak mellom skadelidte og selskapet hvis bileieren er av den oppfatning at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag eller at erstatningen er satt for høyt. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at den foreliggende sak ikke må avvises på grunn av den endelige dom i saken mot Pallas, selv om det her ble bygget på skyldfordeling. Ved denne dommen ble det bare avgjort hvilket krav fru Schøyen hadde mot selskapet som selvskyldnerkausjonist for Roland.
For så vidt angår sakens realitet, kan jeg - på samme måte som byretten og lagmannsretten - ikke finne at det er grunnlag for å fastslå at fru Schøyen har vist grov uaktsomhet. På dette punkt kan jeg i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg vil bare tilføye at det ikke var andre kjøretøyer på stedet da ulykken inntraff og at fru Schøyen forsøkte å gå over veien på det stedet som er naturlig for fotgjengere. Det er videre etter min mening sannsynlig at hun ikke var kommet over Tåsenveiens forlengede midtlinje da påkjøringen fant sted. Det kan derfor ikke rettes så sterke bebreidelser mot henne dersom hun på dette tidspunkt konsentrerte sin oppmerksomhet om mulig trafikk fra sin venstre side.
Når det gjelder foreldelsesinnsigelsen, har jeg vært i tvil om det foreligger tilstrekkelig materiale til å konstatere at Roland har kjørt uaktsomt slik at han har overtrådt straffebestemmelser i motorvognloven og bestemmelser i trafikkreglene. Det har imidlertid ikke vært nødvendig for meg å ta standpunkt til dette spørsmålet fordi jeg mener at fru Schøyens krav ikke er foreldet selv om man her bygger på at foreldelsesfristen er 3 år. Fru Schøyen uttok forliksklage mot Roland 31. januar 1953, og forliksklagen kom inn til forliksrådet 3. februar 1953. Spørsmålet blir så om foreldelsesfristen er begynt å løpe før 3. februar 1950. Avgjørende her vil etter §28 i straffelovens ikrafttredelseslov være om fru Schøyen før dette tidspunkt var blitt «vitende om skaden og den for samme ansvarlige». Forholdet er at hun etter ulykken ble lagt inn på Ullevål sykehus. Hun ble først utskrevet fra sykehuset 6. februar 1950. Mens hun lå på sykehuset, hadde hun bedt sin svoger, kjøpmann Hasle, om å vareta sine interesser når det gjaldt å få erstatning i anledning av ulykken. Kjøpmann
Side:368
Hasle henvendte seg til politiet for å få opplysninger, og i brev fra Oslo politikammer av 3. desember 1949 fikk han beskjed om at fru Schøyen var blitt påkjørt av motorvogn A-14105 og at vognen var forsikret i Pallas. Eierens navn ble ikke oppgitt. Etter anmodning av kjøpmann Hasle skrev overrettssakfører Sverre Fari 18. januar 1950 et brev til Pallas. I dette brev heter det blant annet: «For ordens skyld anmeldes herved at fru Schøyen kommer til å kreve erstatning, og De er vel enig i at denne sak tas opp direkte med Dem. Kravets størrelse er det umulig å få brakt på det rene ennu. Det er mulig at hun blir invalid. Lægeerklæring vil i tilfelle bli tilstillet Dem senere.» Så vidt jeg kan se, ble den første lægeerklæring, som for øvrig ikke er fremlagt i saken, utferdiget 10. mars 1950. I betraktning av at fru Schøyen lå på sykehus helt til 6. februar 1950 og at det så sent som 18. januar 1950 ikke var mulig å si om hun ville bli varig invalid, finner jeg at foreldelsesfristen først er begynt å løpe etter 3. februar 1950. Jeg viser i denne sammenheng til høyesterettsdom i Rt-1952-74 flg. og til Holmboe: Foreldelse av fordringer side 51-52. Kravet mot Roland var derfor etter min mening ikke foreldet da forliksklagen mot ham innkom til forliksrådet.
Det er heller ikke for Høyesterett noen uenighet mellom partene om erstatningens størrelse.
Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Jeg finner at Roland må betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Harald Roland til staten ved Justisdepartementet 1200 - tolv hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Wold, Thrap og justitiarius Grette: Likeså.
Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen):
- - -
Retten er hva fru Schøyens forhold ved anledningen angår, enig med mindretallet i byretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte seg til de dissenterende dommeres bemerkninger. Særlig finner retten å burde peke på at fru Schøyen etter det foreliggende ikke kan ha gått ut i kjørebanen umiddelbart før eller idet bilen skulle passere. Hun må da hun ble rammet av bilen, ha befunnet seg foran denne og et godt stykke ut i kjørebanen - minst 3 meter fra den kant av denne
Side:369
hvorfra hun var kommet. Helt sikre opplysninger om bilens fart har retten ikke. At den har vært særlig stor, er det ikke grunn til å tro. Selv om farten har vært rimelig, må imidlertid bilen ha vært et godt stykke borte da fru Schøyen steg ut i kjørebanen for å krysse denne - et forhold som i noen grad kan forklare at hun selv om hun har sett seg om, ikke har festet seg ved bilen. Under de omstendigheter som således foreligger, å karakterisere hennes forhold som grovt uaktsomt, anser retten ikke berettiget.
Når det gjelder saksøkte, skomakermester Roland, kan det etter rettens oppfatning ikke være tvilsomt at han har vist mangel på tilbørlig aktsomhet. Hva hans forhold angår, er retten således enig med byretten og lagmannsretten i saken mot selskapet. Saksøkte har forklart at han ikke så saksøkersken hverken da hun gikk på fortauet, da hun steg ut i kjørebanen for å krysse denne eller da hun befant seg ute i gaten. Først da kollisjonen inntraff, ble han oppmerksom på henne. Dette forhold kan - selv om siktbarheten ved anledningen og belysningsforholdene på stedet måtte ha vært mindre bra og det gatekryss det her er tale om, trafikkmessig sett vanskelig, omstendigheter som for øvrig oppfordret til skjerpet aktsomhet - ikke skyldes annet enn utillatelig uoppmerksomhet av saksøkte som må antas på straffbar måte å ha overtrådt motorvognlovens §29 første ledds annet punktum og trafikkreglenes §24. Slik som omstendighetene etter det anførte antas å ha vært, kan retten ikke komme fra at saksøkte om han hadde kjørt så forsiktig og aktsomt som han etter de nevnte bestemmelser pliktet, måtte ha sett saksøkersken så tidlig at noe kunne vært gjort for å unngå eller begrense ulykken. At han må antas ikke å ha kjørt helt i høyre side av gaten, trafikkreglenes §7. legger retten - forholdene på stedet tatt i betraktning - mindre vekt på.
Etter det bemerkede vil det erstatningskrav saksøkersken gjør gjeldende, som utsprunget av en straffbar handling ikke være foreldet før 10 år fra ulykken inntraff eller fra det øyeblikk saksøkersken etter påkjørselen atter kom til full sans og samling, jfr. ikrl. §28. Kravet er således ikke foreldet. Om foreldelse med en foreldelsesfrist på 3 år ville vært inntrådt, er det etter det anførte unødvendig for retten å ta standpunkt til. - - -
Alt tatt i betraktning finner retten at saksøkerskens samlede tap som følge av skaden ikke kan overstige kr. 40 000. Retten er blitt stående ved dette beløp. Da hun ved lagmannsrettens dom er tilkjent halvparten herav, vil saksøkte etter det anførte bli dømt til å betale kr. 20 000. - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer J. Aars Rynning, kst. dommer Ingvald Falch og sorenskriver R. B. Wegner):
- - -
Lagmannsretten skal bemerke, at forsikringsselskapet er selvskyldnerkausjonist for bileierens ansvar, og det kan derfor saksøkes særskilt. Men en dom mot selvskyldnerkausjonisten er normalt ikke rettskraftig i forhold til hovedmannen. Forsikringsselskapets ansvar er videre ifølge dets garanti begrenset til kr. 20 000, mens bileierens ansvar er ubegrenset. Noe representasjonsforhold i egentlig forstand for bileieren forelå derfor ikke i saken mot selskapet.
Side:370
Slik som denne sak ligger an hvor den tidligere lagmannsrettsdom har lagt til grunn en skyldfordeling (50-50), er visstnok lagmannsretten enig med den ankende part deri, at det kan virke støtende og urimelig om nærværende rett skal stå fritt overfor den tidligere lagmannsretts vurdering av saksforholdet, slik at den kan idømme full erstatning eller legge en for bileieren ugunstigere skyldfordeling til grunn. I saken mot forsikringsselskapet har bileieren vært vitne i begge instanser, og det har under saksbehandlingen vært bileierens forhold og interesser, som har vært det primære på saksøktes side.
Det støtende ved et sådant resultat foreligger imidlertid bare hvor den rettskraftige dom mot selskapet bygger på skyldfordeling. Om dommen hadde bygget på 100 pst. ansvar, og dette ansvar oversteg kr. 20 000, ville det være like urimelig om dommen for så vidt skulle være rettskraftig overfor den bileier som ikke hadde vært part i den tidligere sak. Men at den i dette tilfelle ikke ville være rettskraftig overfor bileieren kan ikke være tvilsomt.
Det foreligger da etter lagmannsrettens mening ikke forhold som kan gi grunn til å utvide rettskraften til å omfatte andre enn de formelle parter. Saken blir da å fremme i realiteten.
Realiteten faller i 3 atskilte deler: - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Det synes utvilsomt at ingen av partene ved anledningen har vist tilbørlig oppmerksomhet og aktsomhet på annen trafikk, idet de begge hevder ikke å ha vært oppmerksomme på den annen før påkjørselen.
Men lagmannsretten må gå ut fra at påkjørselen - slik som den fremlagte skisse av åstedet viser og som den ankende part selv hevder - fant sted omtrent midt ute i den 6 meter brede gate, ca. 3 meter fra det fortau hvorfra fru Schøyen gikk ut. Den er under disse omstendigheter enig med byretten - og rettsformennene i den tidligere sak angående samme forhold - deri at fru Schøyens uaktsomhet ikke kan karakteriseres som grov.
På den annen side er det intet som tyder på at hun har gått særlig raskt. Det må antas at det i det minste var hengått henved 3 sekunder fra hun gikk ut i gaten til påkjørselen fant sted. Nå har den ankende part riktignok anslått sin fart til ca. 20 km, hvilket gir mindre enn 6 meter pr. sekund. Men retten finner å måtte regne med en minstefart på 35 km, det vil si nesten 10 meter pr. sekund. Hadde da bilføreren (den ankende part) oppfylt den strenge aktsomhetsplikt som er pålagt ham, kan lagmannsretten ikke innse annet enn at han måtte ha sett fru Schøyen iallfall med en gang hun gikk ut i gaten. T. U. K., som kom til stede forholdsvis kort etter ulykken, har i sin rapport av 17. oktober 1949 anført at det var «oppholdsvær, mørkt m/god kunstig belysning». Og da hadde bilføreren tilstrekkelig reaksjonstid til at han i tide kunne ha varslet med hornet, bremset og veket mer til høyre, noe som ikke kan betviles ville ha avverget ulykken.
Lagmannsretten finner derfor at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom bilførerens uaktsomhet og påkjørselen med den derav følgende skade.
Og den finner det videre utvilsomt at bilførerens uaktsomhet er
Side:371
et straffbart forhold. At det ikke er aksjonert i saken fra politiets side er selvfølgelig ikke avgjørende, og retten kan ikke være enig med den ankende parts prosessfullmektig når han hevder at uaktsomheten iallfall var så liten at den ikke var straffbar. Er først den strenge aktsomhetsplikt som er pålagt en bilfører ikke overholdt, så er forholdet straffbart, hvor unnskyldelig hans forhold enn måtte være.
Det blir derfor ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om foreldelse foreligger hvis foreldelsesfristen var 3 år, idet her 10-års fristen - som av byretten anført - kommer til anvendelse. - - -