Rt-1957-461
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-04-13 |
| Publisert: | Rt-1957-461 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 34/1957 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Gundersen, Gaarder, Thrap, Bahr, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, Jaktloven (1951) §29, §57, Straffeprosessloven (1887) §381, §61, §62 |
Dommer Gundersen: Politimesteren i Helgeland utferdiget den 10. februar 1956 forelegg mot A for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §29, og straffelovens §407, derved at han den 7. oktober 1955 ved Storelven i Vefsnstrekningen almenning, uten tillatelse fra viltnemnda og i et område som B og hans jaktlag hadde leiet elgjaktretten til, skjøt to elger. Videre gjaldt forelegget overtredelse
Side:462
av jaktlovens §62, jfr. §61, 7, jfr. skrivelse fra Landbruksdepartementet av 3. juli 1951, hvoretter det ved jakt på elg bare må brukes ammunisjon med blyspiss, derved at han under den nevnte jakt benyttet helmantlet ammunisjon. Forelegget gikk ut på en bot på kr. 200 og på inndragning til fordel for Viltfondet av kr. 240, siktedes andel av verdien av de ulovlig felte dyr.
A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Alstahaug herredsrett til pådømmelse. Ved denne retts dom av 2. november 1956 ble han dømt til bot og inndragning i samsvar med forelegget, dog slik at boten ble satt til kr. 100.
C var sammen med domfelte under jakten på elgene. Han ble forelagt bot på kr. 150 og inndragningskrav på kr. 240 og vedtok forelegget 18. februar 1956.
D og E var også deltagere i det jaktselskap som hadde leiet terreng av Grong skogforvaltning. Da elgene ble skutt den 7. oktober, befant de seg på det område syd for fylkesgrensen hvor de hadde rett til å jage. De var imidlertid med på å flå og partere elgene og fikk sine andeler i kjøttet. Også disse to ble forelagt bot for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §29, og straffelovens §407, og det ble fremmet krav om inndragning av verdien av det kjøttet de hadde fått. Es forelegg er gjengitt i domsgrunnene, Ds var likelydende. D vedtok forelegget den 20. februar 1956. E nektet å vedta, og saken ble for hans vedkommende sendt herredsretten til pådømmelse. Han ble frifunnet.
F var med som femtemann i laget, men han var ikke ute på jakt den 7, oktober. Dagen etterpå var han imidlertid med på å flå og partere elgene og fikk sin andel av kjøttet. Det ble utferdiget forelegg også overfor ham av det samme innhold som foreleggene mot D og E . Han nektet å vedta, og saken ble sendt til retten. Også han ble frifunnet.
Om saksforholdet for øvrig viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Påtalemyndigheten har akkviescert ved dommen for så vidt E og F ble frifunnet for straff, og aktor for Høyesterett har erklært seg enig i den lovanvendelse som herredsretten har lagt til grunn for frifinnelsen. Derimot har påtalemyndigheten anket over at de ble frifunnet for inndragningskravet. Det hevdes at jaktlovens §57, 1 sammenholdt med straffelovens inndragningsbestemmelser må forståes slik at også de to som ble frifunnet for straff må tåle inndragning av deres andel av verdien av elgkjøttet når det som her - etter herredsrettens resultat - er på det rene at dyrene ble ulovlig skutt.
D har anket over vedtagelsen av forelegget. Han mener at når E og F ble frifunnet,
Side:463
så må også han frifinnes. Aktor har sluttet seg til dette for så vidt angår straffekravet, og har erklært seg enig med forsvareren i at anken er rettidig erklært. Aktor mener imidlertid at inndragning bør finne sted også hos D. Men da forelegget ikke kan gis nytt innhold av Høyesterett, har han nedlagt påstand på at det vedtatte forelegg i sin helhet oppheves.
A har anket over saksbehandlingen og domsgrunnene for så vidt angår domfellelsen etter jaktlovens §62, jfr. §29, og straffelovens §407. Han mener det er en feil som må lede til opphevelse av dommen på dette punkt, at retten - etter hans oppfatning av domsgrunnene - ikke har tatt standpunkt til hvor grenselinjen mellom Nord-Trøndelag og Nordland fylker går, dvs. den del av den som faller sammen med grenselinjen mellom hans og det tilstøtende jaktvald.
Jeg behandler denne sistnevnte anke først. Etter min lesning av domsgrunnene finner jeg det klart at retten har bygget på den oppfatning at grensen mellom de to fylker går slik den er angitt i dommen og avlagt på gradteigkartet. Og denne grenselinje har domfelte etter rettens bevisvurdering kjent til - han gikk forsettlig utenfor den da han skjøt elgene. Jeg kan ikke se at det kleber noen feil ved dommen for så vidt, og denne anke må forkastes.
Ds anke må etter min mening tas til følge. Slik det faktiske forhold for hans vedkommende er beskrevet i forelegget, antar jeg at det følger av den lovtolkning som ligger til grunn for Høyesteretts dom i Rt-1954-814, at han ikke kan dømmes til straff, hverken etter straffelovens §407 eller etter jaktlovens §62, jfr. §29. Vedtagelsen av forelegget må da oppheves i henhold til straffeprosesslovens §381. At det likevel vil kunne fremmes inndragningskrav mot ham, vil fremgå av det jeg nå har å si i tilknytning til påtalemyndighetens anke.
Herredsretten har ikke drøftet om de to som ble frifunnet, E og F, burde tåle inndragning slik som krevet i forelegget, den har frifunnet uten premisser for så vidt. Jeg antar at når jaktlovens §57, 1 fastslår at verdien av ulovlig felt vilt tilfaller Viltfondet, så må hele verdien kunne kreves inndratt, også den eller de andeler som tilfalt medlemmer av jaktlaget som ikke selv var med på å felle viltet og som ikke var medskyldige i den straffbare handling. Herredsrettens dom bør på dette punkt oppheves. Påtalemyndigheten får så behandle inndragningskravene under ett for disse to og for D.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. As anke forkastes.
2. Ds vedtagelse av forelegg av 10. februar 1956 oppheves.
Side:464
3. For F og E oppheves herredsrettens dom med hovedforhandling for så vidt de ble frifunnet for inndragning.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Bahr og Berger: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Magne Steinholdt med domsmenn Arthur Ånes og Jørulf Kvannli):
- - -
Samme dag har politimesteren i Helgeland v/politifullmektig Nøst utferdiget forelegg mot 1) F, født xx.xx.1895, bor Smalåsen i Namskogan, 2) E, født xx.xx.1937, bor Smalåsen i Namskogan, for overtredelse av
1. lov om viltstellet, jakt og fangst av 14. desember 1951 nr. 7 §62, jfr. §29 hvoretter jakt etter elg ikke må finne sted uten etter særlig tillatelse fra viltnemnda,
2. straffelovens §407 for å ha krenket en annen rett ved å jage, fange eller drepe dyr som ikke var i noens eie,
derved at de den 7. og 8. oktober 1955 sammen med de andre deltagerne i jaktselskapet: A, D og C deltok i flåing og partering av de to i Vefsnstrekningen almenning den 7. oktober 1955 av A ulovlig felte elger og tok som sin andel en femtepart av kjøttet, en bot til statskassen av 100 kroner eller hvis boten ikke erlegges, en straff av 9 dagers fengsel.
I medhold av ovennevnte jaktlovs §57, 1 forelegges de å tåle inndragning til fordel for Viltfondet av sin andel i de ulovlig felte dyr med kr. 240 hver. - - -
Ad tiltalte A.
Det er på det rene at tiltalte sammen med F, C og D leiet vald av Grong skogforvaltning til elgjakten høsten 1955. Dette vald grenset opp til Vefsnstrekningens statsskoger slik at grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland fylker dannet det naturlige skillet. - - -
Retten finner det således bevist at tiltalte den 7. okober 1955 skjøt 2 elger i Vefsnstrekningens statsskoger uten på forhånd å ha innhentet tillatelse fra viltnemnda. - - -
Ad tiltalte F og tiltalte E.
Det er på det rene at de tiltalte var til stede og deltok i flåing og partering av de 2 elger som A ulovlig felte i Vefsnstrekningens statsskoger den 7. oktober 1955. De deltok ikke i jakten sammen med A og kan derfor etter rettens mening ikke ha gjort seg skyldig i overtredelse av jaktlovens §29. For F s vedkommende er å bemerke at han overhodet ikke var ute i jaktterrenget den dag. Han oppholdt seg hjemme. For så vidt angår E så var han riktignok ute i marken, men etter det som er opplyst befant han seg på det jaktvald som F hadde leiet og for så vidt ikke krenket noens rett ved å jage, fange eller drepe dyr som ikke var i noens eie. Han kan derfor etter rettens mening
Side:465
ikke dømmes for overtredelse av strl. §407. Retten kan nemlig ikke finne at selve jaktbegrepet kan strekkes så vidt at det også omfatter de personer som bare har vært behjelpelig med flåing og partering og mottatt sin andel av kjøttet. - - -