Rt-1959-371
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1959-01-31 |
| Publisert: | Rt-1959-371 |
| Stikkord: | Vitneplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24 B/1959 |
| Parter: | Jesper Holte (overrettssakfører Per Urdahl) mot Ådal kommune (høyesterettsadvokat Trygve Larssen). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Bahr, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | LOV-1912-12-19-11, Tvistemålsloven (1915) §404, Tvistemålsloven (1915), LOV-1952-12-12-11 |
Dommerne Kruse-Jensen, Bahr og Heiberg.
Jesper Holte fremsatte i 1954 for Ådal ligningsnemnd krav om skattefri avvirkning av 10 000 m3 skogsvirke etter lov av 12. desember 1952 nr. 11 avsnitt II litra C. Nemnda godtok kravet, men avgjørelsen ble av skatteinspektøren påklaget til den klagenemnd som var oppnevnt etter litra C nr. 4 annet ledd. Klagenemnda satte det skattefri kvantum til 1600 m3.
Side:372
Holte reiste søksmål mot Ådal kommune med påstand om opphevelse av klagenemndas kjennelse. Under saksforberedelsen oppsto det spørsmål om klagenemndas formann kunne avhøres som vitne og om han var pliktig til å fremlegge sine notater og beregninger som var brukt under klagenemndas behandling av saken.
Ringerike herredsrett fant at formannen hverken pliktet å avgi vitneforklaring eller å fremlegge sine notater, og Eidsivating lagmannsrett kom til samme resultat.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg forelå for det første spørsmålet om lagmannsrettens kjennelse kunne påkjæres etter tvistemålslovens §404 nr. 3. Om dette uttalte kjæremålsutvalget:
«Kjæremålsutvalget er kommet til at kommunens påstand om avvisning ikke kan tas til følge. Utvalget fremhever i denne forbindelse at det her er spørsmål om innskrenkninger i den lovbestemte plikt til å avgi vitneprov og til å legge frem dokumenter i henhold til de alminnelige regler i kap. 15 i tvistemålsloven. For så vidt den kjærende part har påberopt at de prinsipper med hensyn til vitneavhøring av domsmenn, skjønnsmenn og voldgiftsmenn som lagmannsretten har gitt analogisk anvendelse for klagenemndsmedlemmer ikke har fått uttrykk i noe bestemt lovsted, men er utledet av forutsetninger for forskjellige bestemmelser i prosesslovene, henviser man til det som er sagt om forståelsen av tvistemålslovens §404, nr. 3 i utvalgets kjennelse i Rt-1958-891.»
Om realiteten uttalte kjæremålsutvalget:
«Når det gjelder realiteten, finner utvalget at kjæremålet må tas til følge, idet lagmannsretten, på samme måte som herredsretten, etter utvalgets mening har lagt til grunn en uriktig rettsoppfatning når den antar at de begrensninger i vitneplikten som er fastslått for så vidt angår avhøring av dommere, voldgiftsdommere og skjønnsmenn, må få analogisk anvendelse på medlemmer av en klagenemnd nedsatt i medhold av loven av 1952. De nevnte begrensninger er utledet av positive bestemmelser i prosesslovene, jfr. Alten: Tvistemålsloven (3. utgave) side 218, note 3 til kap. 15 (med henvisninger). Disse bestemmelser gjelder ikke for de forvaltningsavgjørelser det er tale om i den foreliggende sak.
Konsekvensen av at kjæremålet tas til følge blir at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Da herredsrettens avgjørelse bygger på den samme uriktige rettsoppfatning som lagmannsrettens, må opphevelsen også omfatte herredsrettens kjennelse, og det vil da eventuelt bli denne retts sak å ta standpunkt til hvor langt vitneplikten og fremleggelsesplikten går. Hvorvidt begrensninger i disse plikter vil kunne utledes av alminnelige forvaltningsrettslige grunnsetninger eller av de lovregler eller andre bestemmelser som gjelder for klagenemndene eller for ligningsmyndighetene i det hele, er spørsmål som utvalget - slik saken foreligger for det - ikke finner å burde gå inn på.»