Rt-1959-388

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-04-18
Publisert:	Rt-1959-388
Stikkord:	Statsalmenning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41/1959.
Parter:	Haldo Müller, eller nå Johs. M. Müller m.fl. (høyesterettsadvokat Knut Ramstad) mot Staten v/Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner v/høyesterettsadvokat Per Faye-Lund).
Forfatter:	Helgesen, Bendiksby, Heiberg, Skau, Holmboe
Lovhenvisninger:	LOV-1908-08-08-§2a, LOV-1908-08-08-8-§2, Lov om opph av høifjeldsgrundloven (1954) §3

Dommer Helgesen: Den 3. september 1938 avsa Høyfjellskommisjonen kjennelse etter høyfjellsloven av 8. august 1908 §2a i

I. Folldalsforretningen av 8de felt,

II. Oppdalsforretningen av 8de felt,

III. Tynsetforretningen av 8de felt og

IV. Forretningen Kviknes vestfjell av 8de felt (tilleggskjennelse).

Kjennelsens konklusjon har denne ordlyd:

«1. Av fjellstrekningene i Folldalsforretningen, Tynsetforretningen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes å være statsalmenning de områder som begrenses av følgende linje:

Fra Diplas utløp i Folla følger grensen, således som fastsatt av Folldalskommisjonen, Samlede Dipla og derefter Nordre Dipla til sammenløpet mellem denne og Pikuthøbekken. Herfra trekkes grensen i østlig (litt sydlig) retning til høide 1213 på Dipltangen. Derfra i mere sydøstlig retning til høide 1243 på Knartan. Derfra i sydøst til høide 1445 på Sletthøs

Side:389

sydvestlige utløper og derfra videre østsydøst til Knartan høide 1359 syd for Sletthø. Derfra til et punkt på Storhøs sydvestlige utløper, merket med høidetallet 1462. Videre mere østlig til høide 1411 på den Gråhø som er avlagt rett syd for Storhø, så i øst (litt nord) til Brennknatten høide 1317, derfra i nordøst (litt nord) til det nordvestre hjørne av det felt som i 1903-1905 blev utskiftet som søndre del av skogen i «Kakeldalen i Øvre Foldal» (F. O. dok. 120 sammenlign kartet F. O. dok. 306). Fra dette punkt følges den nevnte utskiftede skogstreknings nordgrense i øst til det nordøstre hjørne av utskiftningsfeltet litt i øst for Bustadseteren, hvorefter linjen trekkes i nord til Telpiggen høide 1153. Fra dette punkt trekkes linjen østnordøstlig til Bjørnhø høide 1287 og derfra videre i nordøst (litt nord) til Gråsteinhø høide 1235. Herfra trekkes linjen videre nordøstover til høieste Triklokkhø (1288), så nordvestover til det trigonometriske punkt på Digerkampen (rektangelkartets Snøfonnhø), videre i omtrent samme retning til høidepunkt 1417, derefter mere nordlig til høidepunkt 1361 på «Bandet», så ennu litt mere nordlig til høieste Marsjøfjell (trigonometrisk punkt, 1523.8), herfra nord litt øst til høieste Mehø (1403.8) og videre i samme retning til høidepunkt 1168 i nordhellingen av Mehø. Derfra i nordvest til et punkt merket 1218 på en østlig utløper av Bjørntangen. Derfra vestlig til høieste Bjørntangen høide 1378. Fra dette punkt trekkes linjen omtrent rett nord til høieste Låg-Gien høide 1452. Derfra i vestlig retning til en nordlig utløper Høg-Gien merket med høidetallet 1459. Derfra følger grensen en nord- litt vestgående rettlinje mellem dette punkt og høieste punkt på Vesle Orkeltangen, inntil skjæringspunktet med en annen rettlinje som kommer fra Digerkampen høide 1497 over en liten haug, merket av kommisjonen med foreløbig varde. Haugen ligger på randen mellem Settalbekkens og Kongsbekkens dalfører ved (på sydsiden av) stien mellem Settalsjøliseter og Kongsbekklegeret ca. et halvt hundre meter nord for et lite tjønn. Fra nyssnevnte skjæringspunkt følger grensen den sist beskrevne rettlinje i vestsydvestlig retning til Digerkampen høide 1497. Derfra til høide 1318 (det sydvestligste av de to høidepunkter som er merket med dette tall) på fjellryggen som går rett sydover fra nevnte Digerkampen. Derfra i sydsydvest til høieste punkt på Fundberget høide 1275.3. Derfra i sydvest til sammenløpet mellem Unna og Elgsjøelven. Fra dette elvesammenløp trekkes grensen videre i nordvest til et punkt i Drivstuutmålets sydøstgrense på Store Elgsjøtangen. Linjen følger her rettlinjen fra elvesammenløpet over høide 1381 på Store Elgsjøtangen.

Grensen går overalt i rette linjer mellem punktene. Høidetallene refererer sig til de sammenklebede originalmålinger som er fremlagt ved påkjennelsen.

2. Spørsmålet om Magnildalstraktens rettsforhold utstår til

Side:390

avgjørelse i forbindelse med påkjennelse av forretningen Kviknes østfjell av 8de felt.

3. Avgrensningen av de gamle fjellstueutmål Hjerkinn, Drivstua og Kongsvoll mot tilstøtende grunneiendom innenfor 8de felt utstår til avgjørelse i en tilleggskjennelse.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det område som ble kjent å være statsalmenning, og som ble avgrenset mot tilstøtende privateiendom, ligger i alt vesentlig innenfor Folldal herred. Avgrensningen mot Folldalsbygden skjedde i kjennelsens hovedavsnitt I, Folldalsforretningen, mens avgrensningen mot nordvest, nord og øst ble behandlet i hovedavsnittene II Oppdalsforretningen, III Tynsetforretningen og IV forretningen Kviknes vestfjell, jfr. angående avgrensningen i vest mot Hjerkinns utmål tilleggskjennelsen av 29. august 1939 i Folldals- og Oppdalsforretningene av 8de felt.

Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938 er avsagt under dissens. Et medlem av kommisjonen - Reimers - var uenig med flertallet i at almenningsgrensen ble trukket «tvert igjennom de utskiftede skogteiger i Einunnas og Kakellas dalfører». Han stemte for en nærmere angitt almenningsgrense som tok hensyn til «de nu festnede gamle utskiftningsgrenser».

Høyfjellskommisjonens medlem Øygarden kom til det resultat at «alle seterstrekninger i Folldal er privateigedom. Herfrå undanteke det som etter bruk og lægje naturleg høirer til skogalmenningen i Folldal». Jeg går ut fra at det hermed siktes til den avgjørelse som ble truffet av Foldalskommisjonen i 1875 i dens hovedkjennelse av 27. september 1875, jfr. Høyfjellskommisjonens trykte kjennelse side 38 øverst og nest siste avsnitt og Øygardens votum i kjennelsen side 139, 4. avsnitt. Videre var Øygardens resultat at Marsjøen «med ein del tilgrensande fjellstrekningar og driftebeiter framleis er statsålmenning».

Også når det gjelder avgrensningen mot øst var det dissenser innen kommisjonen, dels i begrunnelsen og dels i resultatet. Formannen hadde sitt eget resultat og sin egen begrunnelse, jfr. kjennelsen side 262 flg. Flertallets resultat og begrunnelse fremgår av kjennelsen side 282 flg. Øygardens særvotum finnes i kjennelsen side 284. Kommisjonens resultat ble her at ikke noen del av Tynsets og Alvdals fjellstrekninger innenfor forretningens område er statsalmenning, dog slik at Gløtseteren og Gløtlegerseteren med tilhørende havnestrekninger måtte bli å avgrense som statsalmenning fordi disse strekninger etter flertallets oppfatning hører til Nedre Folldal og rettslig står i samme stilling som de tilstøtende trakter i Folldal.

Ved stevning av 10. mai 1939 har «eiere av sætre, sætermarker, sæterskog, sameieskog, slåtteng, legre og andre fjellherligheter i Foldalen, Tynset og Kvikne vestfjell» påanket Høyfjellskommisjonens kjennelse til Høyesterett. I den tid saken har stått for Høyesterett, er det skjedd en del endringer i partsforholdet. De ankende parter - i alt 95 - er nå ifølge en fremlagt fortegnelse: Emil Brandsnes, Ole Odløkken, Edvin Brandsnes,

Side:391

Herdis Beitrusten, Ivar Fallet, Bersven Støen, Henrik Odden, O. O. Moseng, J. Klemetplass, O. Moseng, Einar Røsten, P. Moseng, Lars O. Flyen, Mikal Plassen, Ole O. Åsegård, Oddvar Klokkerhaug, Oluf Brandsnes, Ragnvald Odløkken, J. Flatås, E. Brandsnes, P. Støen, E. Erlien, Johan Røsten, P. Botten, P. Nilsgård, Einar Løkken, O. Bustad, Sigurd Holen, Olav Rønning, Martin Engvold, H. Hansen, Haldo Øien, Simon Holen, Gyda Slåen, Sivert P. Husom, Tormod Steien, Oddleif Steimoeggen, Marie Dahlen, Gudrun Dølhaug, Lars Øian, Odd Kveberg, Storsteigen Landbruksskole, Johs. H. Müller, Eldrid og Per Kjernmoen, R. P. Sveen, L. A. Åsen, Erland Slåen, Martin Haldos, Jon Haldos, Ola Blostrupmoen, Hans og Emil Dalen, Ola P. Husom, P. P. Husom og Oskar Korsvold, O. Ryhaug, M. Engvold, Jon Brandsneshaug, I. J. Fallet, Jo. J. Kjølhaug, Per O. Randmæl, Einar Kveberg, Jens Raabe, Helge Åseng, Simen Steigen, Haakon O. Steimoen, Sevald Bergseth, Johan Ryen, O. Folshaugmoen, Johan Nesteby, Erik Gjelten, Otto Ryeng, Thormod Thompson, Ole J. Sørhuus, Johannes Tronslien, Oddgeir Skarpsmo, Carl Øvre, Ivar Gresslie, Magne Bjørnstad, Einar I. Wangen, Thorstein Furuhovde, Einar Eide, Ingebrigt Furuhovde, Torleif P. Borkhus og Olav P. Borkhus, M. Husom, Ole Borkhus, Ingmar Borkhus, M. Kjønsberg, Hakon Holen, Henrik Brendodden, Sigurd Odløkken, Torvald Trondsgård, Ola Brendryen, Emil Eide, Trond Brendryen, Ivar Støen og advokat Verdich Johansens arvinger v/ Ragnvald Verdich.

Av ankepartene er 69 bosatt i Folldal, 24 i Alvdal, 1 i Kvikne og 1 i Oslo. De fleste har setrer i tvistefeltet. En del av setrene ligger imidlertid utenfor feltet, men eierne har havnerett innenfor området.

Til bruk for saksbehandlingen i Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av parter og en rekke vitner. Flere av vitnene har tidligere forklart seg for Høyfjellskommisjonen, mens 17 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Det nye bevisstoff har etter min mening ikke brakt saken i noen annen stilling enn tidligere. I alt vesentlig foreligger den i samme skikkelse som for Høyfjellskommisjonen, og om saksforholdet og partenes anførsler og påstander for kommisjonen viser jeg til dens kjennelse. Jeg nevner at ankepartene har påpekt et par etter deres mening faktiske uriktigheter i kommisjonens kjennelse. Det er således nevnt av Johs. Miiller i hans brev av 10. februar 1941 til advokat Folkvard Bugge at det må være uriktig når det i kjennelsen side 42 heter: «Og noget seterbruk alene kan ikke sees tildelt teiger her.» Videre har Müller i sin skrivelse påpekt at minst 7 setrer - ikke bare 2 som antatt av kommisjonen - var kommet over på alvdølers hender før Øvre Foldal ble administrativt overført fra Gudbrandsdalen til Østerdalen. Jeg tillegger imidlertid ikke disse nye opplysninger noen betydning for saken og dens rettslige bedømmelse. Det samme gjelder opplysningen om at det foruten de 3 Skeienger (kjennelsen side 82) ytterligere er 2 engeslåtter ved

Side:392

Meløyseteren, som har vært behandlet som særskilte eiendomsgjenstander og nå ved overdragelse tilhører eierne av to Småbakksetrer, Dølhaug og Steimoeggen.

Anken er behandlet etter reglene i den gamle rettergangsordning, jfr. §3 i lov av 9. april 1954 om opphevelse av høyfjellsloven av 8. august 1908.

Med samtykke at statens prosessfullmektig har de ankende parter fremsatt følgende nye innsigelser for Høyesterett:

«1. At rettsforholdene ikke har utviklet seg likt i Øvre og Nedre Folldal og at det for så vidt er berettiget å trekke skille mellom den del av det nåværende Folldal herred som tidligere administrativt hørte til Gudbrandsdalen, og den del som hørte til Østerdalen.

2. At fjellet i Øvre og Nedre Folldal er direkte avhendet av staten ved de i årenes løp stedfunne salg av eiendommene i Øvre og Nedre Folldal.»

Ankepartene, som har fri sakførsel og fritagelse for rettsgebyrer for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Fjellstrekningene innenfor områdene av Folldalsforretningen, Tynsetforretningen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes ikke å være statsalmenning.

Subsidiært 1:

Av fjellstrekningene i Folldalsforretningen, Tynsetforretningen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes å være statsalmenning følgende 2 områder:

a) Et område som avgrenses således:

I syd av Øvre Folldal, statsalmenning (mellom statens eiendom Hjerkinn g.nr. 1 b.nr. 1 i Dovres matrikkel og Nordre (og Samlede) Depla).

I øst av en rett linje som trekkes fra der hvor Pikuthøbekken renner ut i Depla over høyeste Råtåsjøhø til statens eiendom Hjerkinn.

I vest (og nord) av nevnte eiendom Hjerkinn (hvis grenser er fastlagt i Høyfjellskommisjonens tilleggskjennelse av 29. august 1939 i Foldals- og Oppdalsforretningen av 8de felt).

b) Et annet område som avgrenses av følgende linje:

Fra Finnshø (høyde 1522 - sydøst for Marsjøen) til Melkampen (1163), derfra til høyeste Marsjøtangen over høyeste Marsjøberget og Håvardskollen til den av Høyfjellskommisjonen oppsatte varde mellom Settalsjølidalen og Kongsbekklegeret. Derfra følger grensen (østover) den almenningsgrense som er beskrevet i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938 fram til Bjørntangen (1378). Derfra trekkes linjen til Storkollen (1599), videre til 1506 i Høggipartiet, derfra til Høgegga (1516) og derfra til utgangspunktet Finnshø (1522).

Grensen går overalt i rette linjer mellom punktene. Høydetallene refererer seg til rektangelkartet.

Side:393

Subsidiært 2:

Av fjellstrekningene i Folldalsforretningen, Tynsetforretnirigen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes å være statsalmenning følgende områder: (Øygardens votum i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938 139.)

Et område begrenset i syd av Øvre Folldal statsalmenning mellom statens eiendom Hjerkinn (Hjerkinn utmål) og elven Nordre Depla. I øst skal grensen gå etter Nordre Depla til Depltjønna, derfra til Råtåsjø og videre etter Råtåsjøbekken til grensen for Hjerkinn utmål. I nord og vest danner Hjerkinn utmål grensen.

Et annet område begrenses således:

Fra Finnshø (sydøst for Marsjøen) til Melkampen, derfra til høyeste Marsjøtangen over høyeste Marsjøberget og Håvardskollen til Høyfjellskommisjonens foreløpige varde mellom Settalsjølidalen og Kongsbekklegeret. Derfra etter den linje som er beskrevet i Høyfjellskommisjonens kjennelse som statsalmenningsgrense fram til Bjørntangen (1378), så til Storkollen (1599), videre til 1506 i Høggipartiet, derifra til Høgegga (1516) så til 1410 på Lågegga, derfra til 1355 på samme fjell, derfra til Storpershø (1346) og til utgangspunktet Finnshø - hele veien rettlinjet mellom punktene.

Subsidiært 3:

Av fjellstrekningene i Folldalsforretningen, Tynsetforretningen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes å være statsalmenning de områder som begrenses av følgende linje:

Fra Deplas utløp i Folla følger grensen således som fastsatt av Foldalskommisjonen Samlede Depla og deretter Nordre Depla til sammenløpet mellom denne og Pikuthøbekken. Herfra trekkes grensen østover etter den linje som er fastlagt av Høyfjellskommisjonen i dens kjennelse av 3. september 1938 fram til Gråhø (1411). Derfra trekkes grensen nordover til Storhø (1604) og Kolla (1465). Derfra mot øst-nordøst til Langhø (1415) og Kollen (1081), derfra mot nord til Storpershø. Derfra mot øst over Tostenkollen (1205) til Marsjøfjell (1524) og videre nordover etter den linje som er beskrevet i Høyfjellskommisjonens forannevnte kjennelse - dog således at de innen området inngjerdede setervoller og slåttenger anerkjennes som privat eiendomsrett undergitt.

Subsidiært 4:

Av fjellstrekningene i Folldalsforretningen, Tynsetforretningen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes å være statsalmenning de områder som er beskrevet i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938 med unntagelse av de innen området liggende inngjerdede setervoller og slåttenger.»

Statens påstand er:

«1. Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938 i

Side:394

Foldalsforretningen, Tynsetforretningen samt Kviknes vestfjell, alle av 8de felt, stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å erstatte staten ved Landbruksdepartementet sakens omkostninger.»

Også for Høyesterett hevder ankepartene at hele det område saken gjelder, for lengst er blitt privat eiendom. Det tilhører derfor ikke staten som dens almenning og har heller ikke gjort det i kjent tid. Det hevdes at grunnen i tvistefeltet dels ligger i privat sameie mellom ankepartene, og dels er privat eiendom for de enkelte setereiere.

Den sist nevnte påstand gjelder de teiger av sameiet som ble tildelt hver enkelt setereier ved utskiftningene av Einundalen 1889-91 og av Kakeldalen i 1903-05 samt de inngjerdede setervoller og slåttenger.

Ankepartene bygger sin påstand om å eie hele tvistefeltet prinsipalt på - og denne anførsel er som nevnt ny for Høyesterett - kongeskjøtene av 1666 og 1692 på henholdsvis Øvre Folldalsgodset og Nedre Folldalsgodset samt senere kongeskjøter på en del andre bruk som de to godser ikke omfattet, se kjennelsen side 10-11. Ankepartene mener at ved disse kongeskjøter opp hørte kronens (Kongens) eiendomsrett til området. Det gjøres gjeldende at skjøtningen ikke bare omfattet brukene (gårdene) i hoveddalføret med den nærmest omliggende skog, men også området nordenfor hoveddalføret i fjellet.

Ankepartene har fremholdt at den bruk som har vært utøvet i området og de foretatte rettslige disposisjoner over dette i tiden etter kongeskjøtene viser at den påberopte forståelse av skjøtene må være den riktige. Rådighetsutøvelsene viser at feltet har vært brukt og disponert over, som privateiendom, og at det tilhørte setereierne og gårdene som deres sameieområde.

Påstanden om å eie hele området bygges subsidiært på alders tids bruk og atter subsidiært på hevd. Og det er først og fremst i forbindelse med disse anførsler at ankepartene har påberopt seg den bruk av området som har funnet sted i de siste par hundre år, og som etter deres mening også indiserer en alminnelig oppfatning om privat eiendomsrett til strekningene for setereierne. Den bruk som påberopes, gjelder både den faktiske og juridiske rådighet over feltet. Bruken av området - sier ankepartene - endte med at hele feltet (fjellet) ble belagt av setereierne. Bruken har således helt trengt tilbake den driftebeiting som i tidligere tid ble utøvet i området både av foldøler og av driftekarer fra omliggende bygder, særlig i den nordvestlige del av feltet.

Som et særlig viktig moment har ankepartene fremholdt det behov setereierne hadde for å underlegge seg området, idet seterdriften spilte en dominerende og avgjørende rolle for gårdsdriften og livbergingen av dyr og mennesker. Området er - hevdes det - på grunn av de primitive driftsforhold i tidligere tid blitt brukt av setereierne på samme måte som gårdene nede i bygden. De har således slått og sanket høy i området, og tatt trevirke i feltet til bruk på gårdene nede i bygden.

Side:395

Hva de rettslige disposisjoner angår, har ankepartene gjennom dokumentasjon av utskrifter av pantebøkene pekt på de foretatte skyldsetninger og matrikulering av setrer, kjøp og salg av disse, således alvdølenes kjøp av setrer særlig i Einundalen, pantsettelser, eksekusjoner, odelsløsninger osv.

Alle disse disposisjoner, faktiske og rettslige, viser etter ankepartenes mening at området ble betraktet og behandlet som privat eiendom.

En avgjørende betydning for spørsmålet om eiendomsretten til grunnen har ankepartene tillagt de to offentlige utskiftninger av skogen i Einundalen og Kakeldalen, spesielt når man ser dem i sammenheng med de forutgående utskiftninger i tilgrensende områder: utskiftningen av «Øvre Foldalens Privatskog» i årene 1880-84 (kjennelsen side 41), utskiftningen av skogen for Kjøl- og Fatfjellsetrene i 1884 (kjennelsen side 53) og utskiftningen av skogen for Gammelsetrene i 1889 (kjennelsen side 85). De offentlige utskiftninger i Einundalen og Kakeldalen - hevdes det - bygger åpenbart på forutsetningen om at de utskiftede områder, som var en del av hele tvistefeltet og underlagt samme rettsforhold, på den tid da utskiftningene fant sted (1889-91 og 1903-05) lå i sameie mellom setereierne, og utskiftningene er et klart bevis for at ikke alene de direkte berørte parter og folk i bygden, men også de offentlige myndigheter, betraktet områdene som privat eiendom. Sentraladministrasjonen (skogvesenet) forholdt seg passiv overfor utskiftningene og grep ikke inn for å stanse deres gjennomførelse, og har også senere forholdt seg passiv overfor den ordning som utskiftningene etablerte.

Av ankepartenes prosedyre for Høyesterett nevner jeg til slutt anførselen om at tvistefeltets rettsforhold naturlig må bedømmes på samme måte som det område der ligger i øst (Tynset og en mindre del av Alvdal), og som Høyfjellskommisjonen har avgjort er privat eiendom både for så vidt angår skogen og fjellstrekningene, jfr. kommisjonens kjennelse i Tynsetforretningen, flertallets bemerkninger side 2827284. Ankepartene har gjort gjeldende at de samme rettslige betraktninger som har fått sitt uttrykk der i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 10. august 1936 i Kvikne vest, 8de felt, må ha gyldighet også for det tvistefelt denne sak gjelder, se særlig den sistnevnte kjennelse side 38-39, 43 og 44. Ankepartene har til støtte for sitt syn også vist til Høyfjellskommisjonens bemerkninger i kjennelsen av 13. juli 1934 i 9de Grenseopgangsfelt.

Uansett hvordan man ser på spørsmålet om alders tids bruk eller hevd, står man - hevder ankepartene - i det foreliggende tilfelle overfor et festnet rettsforhold, som de har krav på blir respektert.

Som det fremgår av ankepartenes påstand, går den prinsipale del ut på at fjellstrekningene innenfor områdene av Folldalsforretningen, Tynsetforretningen, forretningen Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen, alle av 8de felt, kjennes ikke å være

Side:396

statsalmenning. Når her Tynsetforretningen, Kviknes vestfjell og Oppdalsforretningen er nevnt, er det fordi områder av feltet i øst, nord og nordvest er grensestrøk mot herredene Tynset, Kvikne og Oppdal og fordi det ved avgrensningen av Folldalsalmenningen ikke er lagt avgjørende vekt på de administrative inndelingsgrenser. De subsidiære påstander nr. 1 og nr. 2 bygger på det dissenterende votum av kommisjonens medlem Øygarden, nr. 1 med en mindre korreksjon (linjen Pikuthøbekkens utløp i Depla over høyeste Råtåsjøhø til statens eiendom Hjerkinn i stedenfor Øygardens linje til Råtåsjø og videre etter Råtåsjøbekken til grensen for Hjerkinn utmål), mens nr. 2 helt ut bygger på Øygardens stemmegivning (kjennelsen side 136-139).

Den subsidiære påstand nr. 3 bygger på at utskiftningene i Einundalen og Kakeldalen med dens grenser gjøres gjeldende også i forholdet til staten, med andre ord at grunneiendomsretten til de skogteiger som tilfalt de forskjellige setereiere ved utskiftningene, under enhver omstendighet må bli anerkjent som privat eiendom, kfr. kommisjonsmedlemmet Reimers' votum i kjennelsen side 136.

Jeg er kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

Tvisten gjelder utelukkende spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i tvistefeltet, og berører for så vidt ikke de eksisterende bruksrettigheter i området.

På samme måte som Høyfjellskommisjonen finner jeg at staten har ført bevis for at de fjellstrekninger saken gjelder, i kjent tid har vært statens (Kongens) almenning. Om det opplysningsstoff (bevisstoff) som kommisjonen for så vidt har bygget sin avgjørelse på, viser jeg til kjennelsens avsnitt D (side 9 flg. i den trykte kjennelse). Det er etter min mening ikke for Høyesterett fremkommet nye opplysninger, som har endret det bilde nian gjennom kommisjonens fremstilling får av områdets historie frem til nåtiden. Og jeg er enig med kommisjonen i dens vurdering av det foreliggende bevisstoff. Denne vurdering munner ut i at «opplysningene godtgjør at oppfatningen av disse fjellstrekninger som statsalmenning ikke bare hører en mer eller mindre fjern fortid til, men har holdt seg levende helt fremover til nutiden». Med hensyn til de detaljer som har gått inn som ledd i kommisjonens samlede vurdering av rettsforholdene og som har har vært bestemmende for at almenningsbevis ansees ført, viser jeg til kjennelsen side 112 flg., spesielt til side 120-126.

Jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på de enkelte detaljer, som samlet fyller beviset for almenning i kjent tid. Jeg anser det tilstrekkelig for så vidt å vise til Høyfjellskommisjonens fyldige gjennomgåelse av bevisstoffet og de bemerkninger den har knyttet til dette.

Det fremgår av det alminnelige syn jeg har på saken, at det ikke er grunnlag for å forstå kongeskjøtene på den måten ankepartene gjør. Etter min oppfatning er det hverken i kongeskjøtenes tekst eller i opplysningene ellers holdepunkter for å anta

Side:397

at helt ubestemte strekninger innover i fjellet fulgte med i salgene fra kronen. Jeg legger derfor til grunn at fjellstrekningene etter salgene forble Kongens eiendom med påhefte av almuens bruksrettigheter i området.

Hovedspørsmålet i saken blir da om ankepartene som følge av alders tids bruk eller hevd er blitt eiere av grunnen i tvistefeltet, eller om dette på annen måte i tidens løp har tapt sin karakter av almenning og er gått over til privat eiendom.

Jeg er enig med Høyfjellskommisjonen i at hverken alders tids bruk eller hevd i det foreliggende tilfelle kan komme på tale. Alders tids bruk er utelukket etter det jeg allerede har sagt om den historiske utvikling.

Når det gjelder hevdsspørsmålet, er det avgjørende for meg at bruken av fjellstrekningene stort sett har holdt seg innenfor vanlig almenningsbruk og at hverken strekningene i sin helhet eller deler av dem (setervoller og engeslåtter) har vært gjenstand for rådighetsutøvelser som etter min oppfatning har medført at staten har tapt sin grunneierrett. Jeg ser da foreløpig bort fra utskiftningene i Einundalen og Kakeldalen, som jeg kommer tilbake til. Det dreier seg - som påpekt av Høyfjellskommisjonen - om rådighetsutøvelser i feltet, som har vært utslag av almenningsbruk i kraft av loven, og derfor utad ikke har manifestert seg på en måte som har vært egnet til å danne grunnlag for hevd av en almenning eller deler av denne. Jeg er således enig i de synspunkter med hensyn til rådighetsutøvelsene, som er fremholdt i kommisjonens kjennelse side 128 flg.

Når det gjelder betydningen av de foretatte rettslige disposisjoner fra setereiernes side, tiltrer jeg også i alt vesentlig det som er fremholdt av Høyfjellskommisjonen (kjennelsen side 130 flg.). Jeg nevner her at de skylddelinger som setrene var gjenstand for, var begjært av fogden til matrikkelens forbedring, jfr. her Tank: «Særskilt skyldsætning af Almenninger» 1916 3-5.

Når det gjelder salg av setrer, har kommisjonen pekt på at salg til personer som muligens kan ansees som utenbygdsboende kan ha forekommet. Den har i denne forbindelse drøftet de salg som her kommer i betraktning, nemlig til alvdøler, og uttaler bl.a. her: «Imidlertid har vi inntrykk av at det har rådet nokså uklare forestillinger blandt bygdefolket om disse ting og om det gjensidige forhold mellem de forskjellige bygdelag når det gjaldt rettigheter i fjellet. Under disse omstendigheter tror vi oss berettiget til - uten nogen skarp sondring mellem innenbygdsboende og utenbygdsboende - å se de stedfunne salg m.v. av setrer fra folldøler til alvdøler som overskridelser, som ikke for nogens vedkommende, slik som forholdene her ligger an, har dannet grunnlag for noget eiendomshevdserhverv.» (Kjennelsen side 131.)

Kommisjonen oppsummerer deretter sitt syn på setersalgene på følgende måte (kjennelsen side 132): «I den utstrekning det er berettiget å betrakte disse salg som skjedd mellem

Side:398

innenbygdsboende og bruksberettigede, er det efter rettsavgjørelser i mange lignende saker oplagt at man i denslags forføininger ikke kan legge nogen avgjørende betydning for det spørsmål som her drøftes. At hovedmassen av setersalgene iallfall må bli å sidestille med salg mellem innenbygdsboende, anser vi videre for lite tvilsomt. Slike disposisjoner har forekommet ofte og på mange kanter av landet også vedrørende setrer i anerkjente statsalmenninger, setrer hvis karakter av almenningssetrer ikke har vært omtvistet. Herom henvises bl.a. til det anførte i kommisjonens kjennelse av 3. september 1935 i 15de felt, avtrykket side 40-41 og de der nevnte høiesterettsdommer ( Rt-1911-465, 1912 1025 og 1916 798). Den praksis å avhende setrene særskilt har i Foldal vært meget utbredt, men dette kan ikke stille saken i noget annet lys. Meget mere må den omstendighet, at setrer her har skiftet eiere - innenfor de bruksberettigedes krets - i en utstrekning som man neppe har sidestykke til mange andre steder, berettige til den antagelse at det i Folldal har utviklet sig en lokal sedvanerett som likefrem har legalisert forholdet. Om en sådan sedvanerettsdannelse kan ha strakt sig så langt som til også å omfatte salg til utenbygdsboende, forsåvidt det måtte være berettiget å se (et mindretall av) salgene på denne måte, kan stille sig mere tvilsomt. I og for sig skulde det vel ikke være noget til hinder for det. Men om man betrakter det således, eller bare som en overskridelse av bruksretten, blir resultatet efter vår mening overalt det samme. I intet tilfelle kan nemlig setersalgene bli å betrakte anderledes enn at det er seterhusene og seterretten som er overdratt.»

Jeg kan slutte meg til de betraktninger kommisjonen her har gjort gjeldende, og jeg viser også til Rt-1928-295 flg., særlig side 299. Når det gjelder de påberopte pantsettelser, hvorav de fleste har omfattet både gårdene og setrene, kan jeg heller ikke i det foreliggende tilfelle tillegge dem den betydning at de sammen med det som ellers er påberopt, kan være grunnlag for hevd av almenningsgrunn. Det samme syn har jeg på de odelsløsningssaker som er nevnt i saken. Det er opplyst at ingen av odelsløsningene ble gjennomført, og jeg savner tilstrekkelige opplysninger om bakgrunnen for dem.

De overskridelser av almenningslovgivningens regler som har forekommet, har - som også understreket av kommisjonen - foruten til noen relativt få setersalg knyttet seg til utskiftningene i Einundalen og Kakeldalen. Jeg er imidlertid også enig i det syn på disse to utskiftninger som kommisjonen har gitt uttrykk for (kjennelsen side 34, 4. avsnitt), og dens syn i det hele på spørsmålet om staten ved erkjennelse eller passivitet har oppgitt eller tapt sin rett til almenningen (kjennelsen side 125 nederst og side 126-127).

Når det gjelder utskiftningene i Einundalen og Kakeldalen, legger jeg til grunn at da utskiftningene ble påbegynt, var hele tvistefeltet fremdeles statsalmenning. Ved utskiftningene var staten ikke med som part, og de - utskiftningene - kunne

Side:399

da ikke berøve staten dens eiendomsrett til de utskiftede om,- råder.

Ankepartene har pekt på den i Høyfjellskommisjonens kjennelse side 57-58 omhandlede skrivelse fra P. Husom av 2. januar 1890, hvor han protesterte mot utskiftningen i Einundalen bl.a. med den begrunnelse at det var statens eiendom. Denne skrivelse ble av skogdirektøren henlagt uten forføyning, og ankepartene mener at staten ved ikke å gripe inn har tapt sin mulige rett til almenningen. Jeg finner ikke at denne passivitet fra statens side kan tillegges denne betydning, jfr. bl.a. Rt-1916-1249 flg.

Som påpekt av Høyfjellskommisjonen er hevd på grunnlag av utskiftningene utelukket, fordi hevdsperioden ikke var utløpt da saken ble inkaminert for kommisjonen. Om setereierne før utskiftningen hadde ervervet den tro at de var sameiere av skogen og grunnen i utskiftningsfeltene, kunne det ikke starte en hevdsperiode, fordi bruken av områdene - som jeg har sagt før - lå innenfor vanlig almenningsbruk og derfor var uegnet til å begrunne hevd. Derimot kan det tenkes at tildelingen av skogteigene til eiendom sammen med eksklusiv bruk av disse kunne være utgangspunkt for hevd, men som nevnt kan heller ikke dette føre frem, fordi en eventuell hevdsperiode ikke var utløpt da kommisjonen overtok behandlingen av feltet.

Ankepartene har påberopt seg at det langt tilbake i tiden har dannet seg den rettsoppfatning i bygden at setereierne eiet tvistefeltet som sameiere, og at forholdet må sies å ha festnet seg så sterkt at det ville være urimelig nå å bryte det opp. Jeg kan imidlertid heller ikke se at dette synspunkt kan føre frem, hverken generelt for hele området eller for de utskiftede deler av almenningen (Einundalen og Kakeldalen). Som det fremgår av det jeg har sagt tidligere, anser jeg det bevist at tvistefeltet i kjent tid har vært statens almenning, og jeg må legge til grunn at da Folldalskommisjonen i 1870-årene begynte sitt arbeid, hadde det ikke dannet seg noen festnet rettsoppfatning som gikk ut på at fjellstrekningene var privat eiendom. Om det syn på rettsforholdene som var fremherskende da Folldalskommisjonen arbeidet med det mandat denne hadde fått (se kjennelsen side 36), viser jeg til det sitat fra premissene til Folldalskommisjonens kjennelse av 27. september 1875, som er inntatt i Høyfjellskommisjonens kjennelse side 38-39. Hvis det har dannet seg en slik rettsoppfatning hos bøndene som påstått av ankepartene, må jeg gå ut fra at denne først kan ha oppstått etterat Foldalskommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid. Det er mulig at en slik rettsoppfatning har ligget til grunn for begjæringen om utskiftningene av Einundalen og Kakeldalen, men jeg kan ikke se at det har dannet seg en rettsoppfatning av en så fast og varig karakter at områdene eller noen del av dem hadde tapt sin karakter av almenning da Høyfjellskommisjonen fikk saken til behandling.

I sin prosedyre for Høyesterett har ankepartene fremholdt som et av bevisene for privat eiendomsrett at utskiftningene i

Side:400

Einundalen og Kakeldalen må sees i sammenheng med utskiftningene av skogen i Øvre Folldal (1880-84), Kjøl- og Fatfjellsetrene (1884-88) og Gammelsetrene (1889). Jeg er imidlertid ikke enig i at utskiftningene i Einundalen og Kakeldalen (de deler av utskiftningsfeltene som er kjent å være statsalmenning) må sidestilles med utskiftningene av skogen i Øvre Folldal, Gammelsetrene og Kjøl- og Fatfjellsetrene. Når det gjelder utskiftningen av Øvre Folldal skog, omfattet den skogen i hoveddalføret idet man fulgte skoggrensen mot fjellet (se kjennelsen side 41- 42), og utskiftningen av skogen for Gammelsetrene og Kjøl- og Fatfjellsetrene gjelder områder som etter mitt skjønn må sees under lignende synsvinkel som «Øvre Foldalens Privatskog», jfr. det synspunkt som er kommet til uttrykk i kommisjonens kjennelse ved avgrensningen av almenningen mot bygden, se kjennelsen side 135, hvor det heter: «Imidlertid finner vi at man ved avgrensningen bør ta noget hensyn til strekningenes beliggende i forhold til hoveddalføret. De strekninger, delvis noget tettere skogbevokste, som er bygden og gårdene nærliggende, er det rimelig å se under en lignende synsvinkel som de private strekninger i selve hoveddalføret.»

For eiendomsrett til hele tvistefeltet har ankepartene også påberopt seg hva jeg kaller okkupasjonssynspunktet. Men heller ikke dette kan etter min mening føre frem i dette tilfelle. Det følger allerede derav at den besittelsestagelse det her dreier seg om (opptagelse og bygging av setrer, seterdrift m.v.) ikke gikk utover vanlig almenningsbruk. Det er så at driftebeitingen er trengt tilbake av seterdriften, men også seterdriften er jo bare utslag av vanlig almenningsbruk.

Ankepartene har som en ny anførsel påberopt seg at forholdene i Øvre og Nedre Folldal ikke har utviklet seg på samme måte, og at rettsforholdene må bedømmes forskjellig for Øvre og Nedre Folldal. Heri er jeg ikke enig, og kan for så vidt vise til Høyfjellskommisjonens begrunnelse for dette (kjennelsen side 125). Jeg kan heller ikke se at det som et argument for ankepartenes prinsipale påstand er berettiget å trekke inn rettsforholdene i de strøk i Østerdalen som ligger øst og nord for tvistefeltet. Det må forutsettes at Høyfjellskommisjonen har hatt full oversikt over og et inngående kjennskap til de påberopte felter i øst og nord. Dens vurdering av rettsforholdene i Folldalen sammenlignet med avgjørelsene i de påberopte felter har jeg ikke noe grunnlag for å fravike.

Med hensyn til den grense for almenningen som er trukket opp av Høyfjellskommisjonen, har ankepartene gjort gjeldende at den virker urimelig og tilfeldig. Denne anførsel gjelder så vidt jeg har forstått særskilt den grense som er trukket opp i syd mot bygden, hvorved noen setrer blir liggende i privat eiendoms område, mens andre nærliggende setrer faller innenfor almenningsgrensen. Jeg finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å trekke noen annen grense enn kommisjonen har gjort. Grensetrekkingen må alltid bli skjønnspreget og være avhengig

Side:401

av blant annet terrengforholdene. Når det gjelder grensen mot bygden, viser jeg for øvrig til den begrunnelse for grensetrekkingen her som er gitt av kommisjonen og som jeg har gjengitt tidligere.

Mitt resultat blir etter dette at Høyfjellskommisjonens kjennelse stadfestes.

På grunn av sakens art og den tvil saken har voldt, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Høyfjellskommisjonens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Skau og Holmboe: Likeså.