Rt-1960-1393

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1960-09-10
Publisert:	Rt-1960-1393
Stikkord:	Avståelse av fiskerettigheter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 215 B/1960
Parter:	Heddy Astrup (høyesterettsadvokat R. Karlsrud) mot Lærdal kommune (høyesterettsadvokat Nicolay Berg).
Forfatter:	Bahr, Bendiksby, Leivestad
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928) §15, §16, §18, §21, §22, §24, Jordloven (1928), Odelsloven (1821) §1, Odelsloven (1821), Vannfallrettighetsloven (1917), §80

Dommerne Bahr, Bendiksby og Leivestad.

I 1953 ble det ved 2 kgl. resolusjoner gitt samtykke til at Lærdal kommune i medhold av §16 i jordloven av 28. juni 1928 krevet tvungen avståelse av 2 fiskerettigheter i Lærdalselven. Begge rettigheter tilhørte fru Heddy Astrup som eier av henholdsvis g.nr. 9, b.nr. 4 Laksehjemmet, og g.nr. 4, b.nr. 2 Bjørkumselva. Rettighetene hadde tidligere tilligget henholdsvis g.nr. 9, b.nr. 1 Øvre Ljøsne og g.nr. 4, b.nr. 1 Bjørkum, og ekspropriasjonsretten

Side:1394

ble gitt kommunen forat denne skulle bruke den til fordel for de aktuelle eiere av disse eiendommer.

I 1954 ble det holdt skjønn av Indre Sogns skjønnsnemnd for jordlovsaker, og innløsningssummen for fiskeretten under Laksehjemmet ble satt til kr. 46 000, for fiskeretten under Bjørkum til kr. 59 000.

Fru Astrup påklaget skjønnene, men klagen ble avvist, jfr. Rt-1957-699. Det ble deretter i 1957 holdt overskjønn av ankenemnda for jordlovsaker i Sogn, og vederlagssummene ble forhøyet til henholdsvis kr. 48 000 og kr. 65 000 (sistnevnte beløp under en bestemt forutsetning).

Fru Astrup påklaget overskjønnet til Indre Sogn herredsrett som opphevet skjønnene og avviste saken fra skjønn. Gulating lagmannsrett opphevet overskjønnet og hjemviste saken til ankenemnda.

Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet fru Astrups kjæremål og uttalte blant annet:

Post 1. Heddy Astrups begrunnelse her er at uttrykket «jordbruk» i den gamle jordlovs §15 nr. 2 betyr det samme som «jord på landet» i odelslovens §1, altså all grunn som det kan vinnes odel på, og videre at hennes eiendommer er av denne art og at hun har odel til dem. Hun har da, mener hun, etter §15 nr. 2 rett til å beholde «ett bruk i herredet», og den videre konsekvens er etter §16 første ledds siste punktum, at spørsmålet om det er adgang til ekspropriasjon overfor henne må bedømmes etter reglene i §18; §16, som ekspropriasjonstillatelsene bygger på, gir ikke hjemmel for ekspropriasjonene. Det hevdes at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av §15 nr. 2 når den har funnet, at uttrykket «jordbruk» ikke betyr det samme som «jord på landet» i odelslovens §1.

Utvalget er ikke enig i dette og finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens bemerkninger, som man i det vesentlige kan tiltre.»

Lagmannsretten hadde om denne post uttalt:

«Lagmannsretten finner ikke at «jordbruk» i jordlovens §15 betyr det samme som «jord på landet» i odelsloven. Det stemmer ikke med alminnelig sprogbruk og kan ikke sees å ha støtte i lovens forarbeider å legge en slik betydning i «jordbruk». I Ot.prp. nr. 16 for 1926 heter det side 13 om utenbygds personlige eiere: «Er eiendommen derimot eierens odelsgård, gjør fraksjon C en viss undtagelse - - -». Departementet finner at det bør være begrensning i adgangen til å ekspropriere «jordbruk tilhørende utenbygdsboende personlig eier når det er hans odelsgård. - - - Departementet har derfor formet paragrafen sådan at den gir den odelsberettigede adgang til å beholde en gård av en passende størrelse - - -». Proposisjonen blir i dette punkt tiltrådt av fraksjon III i Landbrukskomiteen, se innst. O. XV 1928 45 jfr. side 49, og dennes innstilling for så vidt ble lov, se forhandlinger i Odelstinget 1928 429-32 og forhandlinger i Lagtinget side 169.

Side:1395

Under behandlingen av proposisjonen i Odelstinget, definerte statsråd Åstad «bruk» som «gard», se forhandlinger i Odelstinget side 430, og Fjærli uttalte side 444 (vedkommende §17): «Når alle fraksjoner har brukt orda «jordbruk» og «jord» i tilrådinga, har ein dermed meint gardar eller småbruk, bruk som vert drivne som sjølvstendige bruk for seg sjølv.»

Den forståelse at «jordbruk» i jordloven ikke betyr det samme som «jord på landet» i odelsloven, menes å ha støtte i en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt. for 1958 573. En lignende oppfatning er lagt til grunn for en fremlagt avgjørelse av 28. januar 1938 av Hallingdal herredsrett i sak nr. 13/1937.»

Kjæremålsutvalget fortsatte:

«Post 2. Kjæremålet retter seg her mot følgende uttalelse i lagmannsrettens premisser: «Om en eiendom skal regnes for jordbruk i jordlovens forstand beror til en viss grad på en skjønnsmessig bedømmelse, som etter jordlovens §22 tredje ledd hører under Kongen. Retten finner ikke at dette skjønn i det foreliggende tilfelle er vilkårlig eller uforsvarlig.»

Utvalget forstår denne uttalelse - når den leses i sammenheng og i sammenheng med lagmannsrettens øvrige begrunnelse - slik, at det ikke har vært meningen å si annet og mer enn at Kongen i forbindelse med spørsmålet om ekspropriasjon skal tillates, må prøve om den eiendom det gjelder er «jordbruk» i lovens forstand, at dette til en viss grad beror på en skjønnsmessig bedømmelse, og at den skjønnsmessige bedømmelse som Kongen her har foretatt, ikke var vilkårlig eller uforsvarlig. Lagmannsretten har ikke sagt at spørsmålet om eiendommene var å anse som «jordbruk» ikke kan prøves - eller rettere etterproves - av domstolene, og avgjørelsen kan ikke sees å være bygget på noen slik oppfatning. Tvert imot har lagmannsretten drøftet dette spørsmål, idet den har nevnt de faktiske opplysninger som forelå om eiendommene, og den har uttrykkelig avgjort at eiendommene ikke var å anse som «jordbruk», og at det derfor «med rette er lagt til grunn for resolusjonene at bestemmelsene i jordlovens §18 ikke får tilsvarende anvendelse».

Utvalget kan etter dette ikke finne at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på den forståelse av bestemmelsen i lovens §22 tredje ledd som Heddy Astrup mener at den har gjort og som kjæremålet er rettet mot. Lagmannsretten har, så vidt man kan se, bygget på den forståelse av bestemmelsen som Heddy Astrup mener er den rette, nemlig at domstolene skal prøve og avgjøre spørsmålet om eiendommen er «jordbruk» i lovens forstand fullt ut. Utvalget er enig i denne tolkning.

Post 3. Som det fremgår av kjæremålsbegrunnelsen er kjæremålet på dette punkt rettet mot lagmannsrettens tolkning av lovens §16.

Utvalget kan ikke finne at lagmannsretten har tolket §16 uriktig når den har funnet at bestemmelsen gir hjemmel for ekspropriasjonene, selv om det må forutsettes at de jordbrukere som

Side:1396

ekspropriasjonene skjer til fordel for, ikke vil bruke fiskerettene selv, men nyttiggjøre seg dem ved bortleie. En slik begrensning i ekspropriasjonsadgangen etter §16 som Heddy Astrup har gjort gjeldende, har ikke feste i lovens ord - hverken i §16 eller noen annen bestemmelse i loven -, og utvalget kan heller ikke se at den kan utledes av formålet med loven. Man kan også her på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens bemerkninger.»

Lagmannsretten hadde om post 3 uttalt:

«Lagmannsretten finner ikke at ekspropriasjonene savner lovhjemmel av den grunn, at en må regne med at fiskerettene helt eller vesentlig ikke vil bli brukt av søkerne selv, men vil bli utleiet til sportsfiske.

Loven har ingen uttrykkelig bestemmelse som er til hinder for slik utnyttelse, og dermed til hinder for ekspropriasjon når en slik utnyttelse kan forutsettes. §16 krever, i motsetning til §15 og §18, ikke noe bestemt ekspropriasjonsformål. Den har bare den bestemmelse i siste ledd, at det eksproprierte «fortrinsvis» blir å utnytte til tilfredsstillelse av kommunens og dens innbyggeres behov. Under debatten i Odelstinget fremholdt Sundby - Forhandlinger i Odelstinget 1928 433, at «der kan eksproprieres vilt etter denne paragraf». Fjærli medga - side 434 - at ekspropriasjon ikke er avhengig av aktuelt behov.

De ekspropriasjoner denne saken gjelder skjer til fordel for de eiendommer rettighetene tidligere har hørt til. Jordlovens §80 inneholder ikke noe ubetinget forbud mot utnyttelse ved bortleie, selv når det gjelder eiendom som drives som jordbruk. Det kan ikke utledes av paragrafen at ekspropriasjon etter §16 er avhengig av at den som erverver retten eller får den tildelt, vil utnytte den ved å bruke den selv. Det ligger utenfor denne saken å avgjøre om §80 overhodet gjelder en herlighet som en fiskerett, slik at det kreves tillatelse av departementet til utnyttelse ved bortleie.

Etter lagmannsrettens mening kan det heller ikke utledes av jordlovens alminnelige prinsipper, at ekspropriasjon av en fiskerett etter §16 ikke kan skje til fordel for en som må forutsees å ville søke den utnyttet ved bortleie, eller at det er en betingelse for ekspropriasjonen at den har jordbruksmessig betydning. Fra lovens forarbeider kan nevnes at jordkommisjonen av 1919 i innst. I side 86 flg. uttaler, at en bygds naturherligheter mest mulig bør være på innenbygds hender, og at det er nødvendig å utfylle konsesjonslovene med en lov som gir adgang til å ekspropriere tilbake til bøndene og bygdene jordbruksherligheter som var kommet ut av bygdefolkets eie før konsesjonslovene. Fra forarbeidene til lovendringen av 16. mars 1938 kan nevnes følgende uttalelse i det departementale utvalgs innstilling side 30: «Øyemedet må være å tillegge det enkelte bruk fiske- og jaktfelt som naturlig bør høre det til.» Landbrukskomiteens flertall uttaler i innst. O III 1938 14: «Bestemmelsen om jakt- og fiskerett kommer fortrinsvis til anvendelse ved tilbakeervervelse av tidligere fra eiendommen avhendede rettigheter.»

Side:1397

Det er ikke rimelig å tenke seg den begrensning i rekkevidden av disse uttalelser, at de bare tok sikte på rettigheter som en jordbruker trenger for sitt jordbruks skyld eller vil drive ved å bruke dem selv. Fra rettspraksis kan nevnes at ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt. for 1950 396 ble en særskilt matrikulert rett til laksefiske i sjøen tillatt ekspropriert etter jordlovens §16. Det fremgår imidlertid ikke om ekspropriasjonen skjedde til fordel for eieren av den tilstøtende grunn, og om han ville fiske selv eller leie ut - hva der ikke er usedvanlig at grunneieren gjør.

Begrensning for ekspropriasjonsretten - og dermed beskyttelsen for eieren - ligger etter lagmannsrettens mening i jordlovens §22. Etter denne kan Kongens skjønn om hvorvidt fordelene er overveiende i forhold til ulempene ikke prøves av domstolene. Det fremgår av foranstående at administrasjonen ved denne skjønnsmessige avgjørelse ikke etter rettens mening har gått utenfor loven, om den ved vurderingen av fordelene har gått ut fra utnyttelse ved utleie. At skjønnet er vilkårlig kan ikke antas.

I samsvar med foranstående finner retten ikke at departementet har tatt ulovlige hensyn når det har lagt vekt på, at søkernes bruk ikke er større enn at de trenger til den utvidelse som tillegget av fiskeretten kan gi. Man finner heller ikke at det heri ligger noen vilkårlig eller uforsvarlig vurdering.»

Fru Astrups kjæremål omfattet et subsidiært spørsmål, nemlig om mer enn selve fiskeretten kunne kreves avstått. Om dette gjorde hun gjeldende:

«Jord («gressbakken») samt grunn for øvrig ved og langs denne elvestrekning (og holmen i elven), som skjønnet har innbefattet i ekspropriasjonen, foreligger det ingen ekspropriasjonshjemmel for, idet skjønnet ikke kan benytte jordlovens §21 uten særskilt bemyndigelse etter §24. Slik bemyndigelse er ikke gitt i den kgl. res. av 27. november 1953 i nærværende sak.

§21 og §24 må sees i sammenheng, jfr. Ot.prp. nr. 81/1949 5 (forarb. til lov av 28. juli 1949 nr. 11) samt R. G. 1958 581.

§21 gir ikke, som av lagmannsretten antatt, direkte kompetanse til skjønnet til å treffe slike avgjørelser. Denne kompetanse er som nevnt avhengig av bemyndigelse gitt i henhold til §24, slik som disse bestemmelser lyder etter loven av 28. juli 1949 nr. 11.»

Om dette punkt hadde lagmannsretten uttalt:

«Retten finner ikke at den særskilte innvending mot ekspropriasjon av g.nr. 4 b.nr. 2, at resolusjonen bare omfatter fiskeretten, kan føre frem. I forbindelse med det som avståes kan ifølge jordlovens §21 også kreves avstått grunn som naturlig hører med når skjønnet finner det rimelig. Det fremgår av overskjønnets premisser sammenholdt med underskjønnets, at ankenemnda har funnet at den grunn som hører til g.nr. 4 b.nr. 2 naturlig hører med til fiskeretten. Retten forstår det slik at skjønnet

Side:1398

har funnet det rimelig å ta grunnen med i avståelsen. Da retten ikke kan finne at denne skjønnsmessige avgjørelse er vilkårlig, er ekspropriasjonen for så vidt hjemlet i lovens §21.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg fant ikke at lagmannsretten hadde tolket §21 eller §24 uriktig.

Lagmannsrettens begrunnelse for opphevelse av overskjønnet var følgende:

«Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at overskjønnet må oppheves, fordi det synes ikke å være tilkjent full erstatning. Overskjønnsretten uttaler at somme av elverettene har fått en «goodwill» «som kanskje ikkje står heilt i samsvar med andre like gode elverettar», at vederlaget ikke kan fastsettes «på grunnlag av leigekontraktar oppsette dei siste åri, som vel må seiast å vera ei høgkonjunkturtid», og at rettene kan regnes å ville følge brukene de nå legges til i skiftende konjunkturer. «Av desse grunnar finn ankenemnda det uforsvarleg å leggja leiga i ein høgkonjunktur til grunn for verdsetjinga, men må freiste å koma fram til ein skjønnsmessig medelveg».

Dette tyder på at nemnda til reduksjon av erstatningen har tatt hensyn til hva det kan svare seg for søkerne å betale for rettighetene når de skal sitte med dem under skiftende konjunkturer. Men dette er ikke riktig. Det er eierens tap som skal erstattes. Den høyeste lovlige aktuelle omsetningsverdi må således erstattes hvis den er større enn verdien bestemt på annen måte, men bruksverdien bestemt etter den inntekt det eksproprierte gir hvis den er den største. Under visse betingelser blir det spørsmål om gjenanskaffelsesverdien hvis den er størst.»