Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1962-06-30
Publisert: Rt-1962-667
Stikkord: Militærvesen
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 91 B/1962
Parter: Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer).
Forfatter: Roll Matthiesen, Gaarder, Nygaard, Rode, Berger
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §47, Straffeloven (1902), Militære Straffelov (1902) §34, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§18


Dommer Roll Matthiesen: A, født xx.xx.1930, ble den 1. september 1961 satt under tiltale etter den militære straffelovs §34, første og annet ledd «derved at han ikke møtte til repetisjonsøvelser ved FA/bn I/AR I med fremmøte ved Samfunnshuset, Kråkstad, 22. februar 1961 kl. 09,30». Ved Heggen og Frøland herredsretts dom av 28. februar 1962 ble han frifunnet. Retten fant det enstemmig bevist at tiltalte hadde forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen, men rettens flertall - domsmennene - fant at han måtte frifinnes etter bestemmelsen om nødstilstand i straffelovens §47. Rettens formann mente at det ikke forelå tilstrekkelig grunn til frifinnelse etter nevnte bestemmelse.

Saksforholdet og tiltaltes personalia m.v. fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Statsadvokaten i Østfold og Hedmark har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen (mangelfulle domsgrunner).

Jeg finner at anken over saksbehandlingen må tas til følge, og at dommen med hovedforhandling må oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner.

Etter vernepliktsloven av 17. juli 1953 §18 bestemmer Kongen i hvilken utstrekning vernepliktige kan gis utsettelse med tjeneste i fred, bl.a. når «vektige velferdsgrunner tilsier det». Slike bestemmelser er gitt ved Kronprinsregentens resolusjon av 13. september 1957 som også har gitt bestemmelser om hvem som skal avgjøre søknad om utsettelse og om anke - for hærens avdelinger er vedkommende distriktskommando ankeinstans. Det er på det rene at As søknad av 13. januar 1961 ble avslått av regimentet den 27. s. mnd., og at hans anke til DKØ ikke førte til noen endring. Det er ikke av A anført at avgjørelsene er truffet etter en ufullstendig saksbehandling eller at de er usaklige. Det er derfor ikke grunn til å komme nærmere inn på dette spørsmål.

Jeg er enig med aktor i at det tilligger de militære myndigheter særskilt og selvstendig å vurdere og avgjøre om en søknad om utsettelse skal innvilges. Men jeg kan ikke være enig i at man generelt og ubetinget kan fastslå, at når de militære myndigheter på saklig grunnlag har vurdert forholdet og avslått søknaden og intet nytt er kommet til etter avslaget, kan det overhodet ikke bli plass for anvendelse av straffelovens §47 hvor det dreier seg om

Side:668

den innkaltes næringsmessige interesser. Som hovedregel er dette imidlertid utvilsomt riktig, og det skal etter min mening særdeles meget til for at næringsmessige interesser skal kunne medføre frifinnelse med hjemmel i straffelovens §47. Jeg viser for så vidt til Høyesteretts dom i Rt-1955-608.

Det som er anført av herredsrettens flertall, er etter min mening ikke tilstrekkelig til å begrunne frifinnelse. Når jeg imidlertid finner at dommen bør oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner og ikke på grunn av feil lovanvendelse, er det fordi herredsrettens flertall overhodet ikke har drøftet hvor stort tap A ville ha lidt ved avbruddet i produksjonen, og hvorledes dette tap ville ha stillet seg i forhold til hans økonomiske evne til å bære en redusert inntekt. Det er ikke tilstrekkelig - slik som herredsrettens flertall har gjort - å innskrenke seg til å fastslå at «Det er innlysende at et slikt produksjonstap måtte få vidtrekkende økonomiske følger for tiltalte». De økonomiske følger må så vidt mulig fikseres og de må vurderes konkret i forhold til tiltaltes økonomiske bæreevne. Militærtjeneste vil som regel medføre økonomiske byrder, og jeg pointerer igjen at det bare i rent ekstraordinære tilfelle kan bli spørsmål om straffrihet etter straffelovens §47 av næringsmessige grunner.

Jeg nevner også at straffelovens §47 sier at det skal være «en på annen måte uavvendelig fare». Det er på det rene at A allerede ved brev av 27. januar 1961 fikk avslag på sin søknad - fremmøtet skulle være den 22. februar s. å. Det er ikke i dommen drøftet om han helt eller delvis kunne ha avverget faren for tap ved en omlegging av rugesesongen. Videre nevner jeg at det heller ikke er drøftet hvilken skade hans uteblivelse fra tjenesten kunne medføre, jfr. kravet i §47 om at det skal skje en avveiing av de motstridende interesser.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Gaarder: Jeg er enig i at dommen må oppheves av de grunner som førstvoterende har anført, men jeg vil bemerke følgende: På sin søknad om utsettelse fikk tiltalte avslag i en skrivelse datert 27. januar 1961. Dette er et stensilert dokument som åpenbart har vært en standardformular for avslag. I skrivelsen står bl.a. følgende: «Personell som ved en av de foregående øvelser fikk utsettelse og som ikke studerer, gis nå ikke utsettelse.»

Tiltalte har tidligere hatt utsettelse. Den siterte passus kan tyde på at søknader fra slike personer er blitt avslått uten noen konkret individuell vurdering. Er dette tilfelle, kan jeg ikke være enig i behandlingsmåten. Man kan etter min mening ikke generalisere et enkelt moment og la det være absolutt utslagsgivende uten at søkerens individuelle forhold for øvrig tas med i

Side:669

vurderingen. Men det jeg her har sagt endrer ikke saksresultatet, idet innkallelsen av 15. desember 1960 sto ved makt inntil annen bestemmelse måtte bli truffet.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Torgeir Karlsen med domsmenn Jens Hagen og Tor Høgås):

Tiltalte A er født xx.xx.1930 i Eidsberg. Han bor i Eidsberg, driver hønseri, er gift og har 2 barn å forsørge, har formue på ca. kr. 10 000, har årlig inntekt på ca. kr. 18 000. Han er tidligere ustraffet. - - -

Etter det opplyste finner retten enstemmig at tiltalte har overtrådt den militære straffelovs §34, første og annet ledd, ved at han til tid og sted som nevnt i tiltalen unnlot å møte til tjeneste ved FAbn I/AR I som han var pålagt i henhold til innkallingskort av 15. desember 1960. Det er på det rene at tiltalte hadde fått avslag på sin søknad av 13. januar 1961 om utsettelse med fremmøtet. Det er likeledes på det rene at DK. Østlandet etter anke hadde opprettholdt regimentets avgjørelse, og at tiltalte pr. telefon hadde blitt varslet om å møte som beordret.

Rettens flertall - domsmennene - finner allikevel at tiltalte må bli å frifinne under henvisning til strl. §47, idet det etter det opplyste må være på det rene at det for tiltalte forelå en slik nødstilstand som loven krever. Flertallet finner at det tap tiltalte ville bli påført ved å møte som beordret, ville være særdeles betydelig i forhold til den skade som ble påført forsvaret ved hans unnlatelse av å møte. Flertallet legger her til grunn at tiltalte etter sin fars død i 1958 hadde overtatt driften av et hønseri. Han hadde ved overtagelsen satt seg i gjeld og var avhengig av å kunne drive med utklekking og salg av kyllinger i det tidsrom repetisjonsøvelsen skulle foregå. Det må ansees å være på det rene at det bare var tiltalte som var i stand til å forestå driften og salget av kyllinger. Likeledes anser flertallet det på det rene at tiltalte hadde gjort hva han kunne for å skaffe seg annen kyndig hjelp i de 3 ukene øvelsene skulle vare, men dette hadde vært resultatløst. Fra eggene legges i rugemaskinen til kyllingene blir klekket går det 3 uker. Hvis tiltalte hadde reist på øvelsene, ville det ha forårsaket et avbrudd i driften på 6 uker. Det er uimotsagt opplyst at salg av kyllinger beror for en stor del på personlig kontakt mellom selger og kjøper. Konkurransen i bransjen er f. t. meget hård, og det må derfor antas at et avbrudd i tiltaltes drift på 6 uker våren 1961 ikke bare ville ha betydning for angjeldende år, men også for en stor del i årene fremover. Det er opplyst at tiltalte i sesongen produserer 3 500 kyllinger pr uke. Et avbrudd på 6 uker ville således bety et produksjonstap på 21 000 kyllinger. Det er innlysende at et slikt produksjonstap måtte få vidtrekkende økonomiske følger for tiltalte. Flertallet vil fremheve at tiltalte ikke var alene om å se sin sak på denne måten. 4. vitne Einar J. Nesset som selv er hønserieier og 5. vitne doktor Hoff ga i retten uttrykk for, at de begge anså det for å være en meget betydelig velferdssak at tiltalte fikk utsettelse med fremmøtet. Doktor Hoff som personlig kjente til forholdene hos tiltalte forklarte at han var sikker på at det ville gå i

Side:670

orden med utsettelsen hvis bare de militære myndigheter fikk full kjennskap til saken. Det er ikke mulig å anslå nøyaktig det tap tiltalte ville bli påført hvis han møtte til øvelsene, men flertallet er av den oppfatning at omstendighetene berettiget ham til å anse tapet som særdeles betydelig i forhold til den skade som ble forvoldt ved at han unnlot å møte.

Tiltalte forklarte at den dagen fremmøtet skulle finne sted den 22. februar 1961 foregikk klekking i hans hønseri. Disse dager er det spesielt vanskelig å være fraværende. Han møtte derfor ikke opp på Kråkstad, men derimot på Høytorp fort på Mysen, hvor 5. vitne doktor Hoff samme dag som militærlege var opptatt med å motta mannskaper der. Doktor Hoff var tiltalte behjelpelig med å finne frem til velferdskontoret på Høytorp fort hvor det var meningen å fremlegge saken. De ble imidlertid avvist her med den begrunnelse at tiltalte tilhørte en annen avdeling, hvorfor velferdskontoret på Høytorp ikke kunne ta seg av saken. Tiltalte fikk imidlertid en erklæring fra doktor Hoff hvor forholdene ble forklart. Doktor Hoff ga overfor tiltalte uttrykk for at han anså saken for opplagt, hvorpå tiltalte sendte erklæringen til sin avdeling på Ski og unnlot å møte etter innkallelsen.

Flertallet vil også fremheve at tiltaltes unnlatelse av å møte ikke synes å ha som grunn noen uvilje mot Forsvaret. Han fremholdt selv i retten at han ikke hadde noe imot å utføre militærtjeneste, og at han kunne ta denne når som helst, bare ikke i rugesesongen. Med noen større velvilje fra den militære avdelings side vil flertallet tro det kunne la seg gjøre at tiltalte fikk avtjene sin tjeneste utenfor rugesesongen.

Mindretallet - rettens formann - mener at det av hensyn til Høyesteretts praksis i saker av denne art, her ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å frifinne tiltalte etter bestemmelsene om nødstilstand i strl. §47. Etter Høyesteretts praksis må det som alminnelig regel gjelde at de private interesser må vike for den militære tjenesteplikt. Høyesterett har i en dom i Rt-1950-1007 gitt uttrykk for at det må være de innkallende myndigheters sak å vurdere om vedkommende skal få utsettelse. Plikten til å gjøre militærtjeneste vil for praktisk talt alle vernepliktige bety en sterk belastning, særlig på det økonomiske område. Det må derfor stilles strenge krav for å kunne frifinne en tiltalt etter strl. §47. Mindretallet er enig i at det for tiltalte i denne sak ville bety et meget følelig økonomisk tap å møte opp til tjeneste i 3 uker midt i rugesesongen, men finner under henvisning til Høyesteretts uttalelse i dom inntatt i Rt-1955-608 ikke å kunne godta at tapet er stort nok til å begrunne frifinnelse. - - -