Rt-1962-902
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1962-10-05 |
| Publisert: | Rt-1962-902 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 120/1962 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Rode, Roll Matthiesen, Leivestad, Thrap, Justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Straffeloven (1902) §28, §29 |
Dommer Rode: Østre Bærum forhørsrett - dommerfullmektigen - avsa den 3. april 1962 dom med slik domsslutning:
«Siktede A, født xx.xx.1931, dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd, til fengsel i 21 dager. Straffens fullbyrdelse utstår med en prøvetid på 3 år uten tilsyn. I tillegg dømmes han til å betale en bot til statskassen på kr. 2000. Betalingstiden er 2 uker fra domsavsigelsen. Hvis boten ikke betales, inntrer en straff på fengsel i 14 dager.»
Det er i strid med straffelovens §28 når forhørsretten har fastsatt betalingsfrist for den idømte bot.
Angående de nærmere omstendigheter ved saken og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene. Som det fremgår av disse er domfelte 31 år gammel og vokset opp i Sambandsstatene. Han er amerikansk statsborger og kjørte på amerikansk sertifikat. Han har vært på et par kortere besøk i Norge før han med hustru og barn kom hit i februar 1961 i den hensikt - er det opplyst for Høyesterett - å slå seg til her for godt, idet han skulle overta en stilling i firmaet Madsen A/S, som tilhører og ledes av hans far som er norsk og bosatt i Norge.
Politimesteren i Oslo har anket over forhørsrettens dom. Anken gjelder straffutmålingen som hevdes å være for mild, idet det skulle vært idømt ubetinget fengselsstraff.
Side:903
Jeg finner at anken må tas til følge.
Av domsgrunnene fremgår at domfelte utelukkende i den hensikt å bringe seg og en kamerat hjem etter avsluttet restaurantbesøk, satte seg ved rattet med en alkoholkonsentrasjon på ikke under 1,7 promille og kjørte gjennom en rekke gater i og nær Oslo sentrum. Det er etter rettspraksis klart at det skal særlige grunner til for at det ikke skal reageres med ubetinget fengselsstraff på en slik overtredelse av motorvognlovens §17 annet ledd.
Forhørsretten har funnet at slike særlige grunner foreligger. Det er da vesentlig lagt vekt på at domfelte ikke kjente de norske bestemmelser om hva som er å anse som kjøring under alkoholpåvirkning, men er også - så vidt skjønnes - tatt hensyn til at den kliniske prøve konkluderte med at han ikke virket alkoholpåvirket, at «siktedes kone ikke snakker norsk og ikke er kjent med de norske bestemmelser på dette området, slik at en ubetinget fengselsstraff i dette tilfelle vil ramme særlig hardt», og at han først kjørte etter å ha gjort forgjeves forsøk på å få tak i drosje.
Jeg kan ikke finne at domfeltes uvitenhet om de norske bestemmelser om promillekjøring under de foreliggende omstendigheter kan gi grunn til å fravike vanlig domspraksis i saker av denne art. I samsvar med det syn som har funnet uttrykk i den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1958-1257 mener jeg, at når domfelte slo seg ned her i landet for å ha sitt hjem og virke her under forhold som fører med seg bruk av motorvogn - privat og/eller i hans yrke - hadde han plikt til å skaffe seg kjennskap til de bestemmelser som her i landet gjelder for slik bruk, derunder bestemmelsene om forholdet mellom alkoholnytelse og kjøring av motorvogn. At han etter 10 måneders kjøring med motorvogn her i landet fremdeles var ukjent med disse bestemmelser, kan jeg derfor ikke finne gjør det berettiget å fravike vanlig domspraksis i disse saker, og således sette seg ut over de særdeles tungtveiende generalpreventive hensyn som ligger til grunn for denne.
Jeg nevner at likesom i dommen av 1958 foreligger det ikke lier noe grensetilfelle. Domfelte hadde en promille som etter loven på hans tidligere hjemsted - Illinois Revised Statutes 1961 - ville skape en legal presumpsjon, riktignok ikke uavbeviselig, for at det forelå et tilfelle av kjøring under alkoholpåvirkning.
Jeg finner det klart at de øvrige momenter som forhørsretten har fremhevet og som tidligere er nevnt, ikke kan føre til at straffen blir gjort betinget. Jeg anser det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dem.
I og med at fengselsstraffen gjøres ubetinget, må den idømte bot falle bort.
Jeg stemmer for slik
dom:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at bøtestraffen og bestemmelsen om utsettelse av fengselsstraffens fullbyrdelse bortfaller.
Side:904
Dommer Roll Mathiesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Leivestad, Thrap og justitiarius Terje Wold: Likeså.