Rt-1958-1257
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-11-29 |
| Publisert: | Rt-1958-1257 |
| Stikkord: | Promillekjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 169 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Schei, Roll Matthiesen, Eckhoff, Thrap, Kruse-Jensen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §17, §29, §52, Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Schei: Oslo byrett avsa den 24. mars 1958 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1918, dømmes for forseelse mot motorvognloven av 20. februar 1926 med senere endringer §29, jfr. §17 annet ledd, til fengsel i 21 dager, samt en bot til statskassen stor kr. 500. Hvis boten ikke betales inntrer en straff av fengsel i 12 dager.
I medhold av strl. §52 flg. utstår straffens fullbyrdelse forsåvidt angår den idømte fengselsstraff med en prøvetid på 2 år og uten tilsyn.
I saksomkostninger til det offentlige tilpliktes A å betale kr. 100.»
Politimesteren i Oslo har påanket dommen til Høyesterett til skjerpelse av straffen. Han mener at fengselsstraffen burde ha vært gjort ubetinget.
Jeg finner at anken må tas til følge. Domfelte, som er født i 1918, hadde under kjøringen en betydelig alkoholkonsentrasjon i blodet. Det ble tatt blodprøver av ham ca. 2 1/2 og 3 timer etterat kjøringen var avsluttet, og prøvene viste henholdsvis 1,62 og 1,44 promille. Kjøringen var ikke nødvendig og fant sted i Oslo og omegn over en ikke ubetydelig strekning. Som nevnt i byrettens dom kjørte domfelte utfor veien, uten at byretten likevel anså det godtgjort at dette skyldtes alkoholpåvirkningen. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at domfeltes forhold var av den art at det etter fast rettspraksis i disse saker normalt måtte medføre ubetinget fengselsstraff.
Når byretten likevel har gjort dommen betinget er det vesentlig fordi domfelte er utenlandsk statsborger og ikke var blitt underrettet om de strenge bestemmelser om promillekjøring som praktiseres i Norge. Jeg finner at dette ikke kan føre frem. Det må etter min mening være et rimelig og nødvendig krav til den som vil kjøre bil i et annet land at han selv orienterer seg om de viktigere trafikkbestemmelser som gjelder der. Og ganske spesielt må det være grunn til å stille dette krav overfor personer som for kortere eller lengre tid skal ha sitt virke i landet og herunder også kjøre bil. Som byretten anfører hadde domfelte gjort tjeneste ved NATOS hovedkvarter i Norge i ca. I år da kjøringen fant sted og hadde siden oktober 1956 hatt «førerkort for utlendinger under midlertidig opphold i Norge». Jeg presiserer også at det ikke er slik at man her står overfor et grensetilfelle som bare rammes fordi de norske bestemmelser på dette område er særlig strenge. Det er for så vidt tilstrekkelig å peke på resultatet av blodprøvene, som viser at domfelte under kjøringen må ha hatt en høy alkoholkonsentrasjon i blodet.
Side:1258
Spørsmålet om i hvilken utstrekning personellet ved NATOS hovedkvarter orienters om norske trafikkbestemmelser har vært sterkt fremme under prosedyren for Høyesterett. Som det fremgår av det jeg allerede har sagt, anser jeg ikke dette spørsmål for å være av vesentlig betydning i denne sak. Jeg nevner imidlertid at både norsk politi og NATOS egne myndigheter etter de opplysninger som foreligger søker å orientere personellet om våre trafikkbestemmelser. I et brev til Forsvarsdepartementet av 17. april 1958 anfører NATOS hovedkvarter således bl.a.: «Med jevne mellomrom blir det gitt korte foredrag som omhandler de norske trafikkbestemmelser til personellet på Kolsås av representanter for Oslo og Bærum politi. Det siste foredraget ble holdt like etter innførelsen av de nye trafikkreglene i november 1957. - - -.» Og i et brev fra den amerikanske ambassade til Forsvarsdepartementet av 19. mai 1958 heter det bl.a.: «Når U.S.NATO militære- og regjeringsutsendinger ankommer til Norge, anmodes de om å fremstille seg for forskjellige kontorer, og blant disse kontoret til U.S. Staff Judge Advocate. På dette kontor får de et kort resymé av de norske trafikkregler samt av andre lover som er særegne for Norge. Det blir spesielt lagt vekt på hvor alvorlig det er å kjøre i påvirket tilstand og det blir spesielt orientert om loven om blodprøvetaking når det er mistanke om promillekjøring. - - Alle U.S.mannskaper har fått en oversettelse av de norske trafikkbestemmelsene. - - - Lovens strenghet når det gjelder kjøring i påvirket tilstand er alminnelig kjent blant amerikanere som er tilknyttet NATO i Norge, og således er det ikke noen logisk grunn for at noen av de ansatte ikke kjenner til den, selv om de på grunn av uheldige omstendigheter skulle ha gått glipp av de offisielle foredragene.» Det er ikke holdepunkt for å anta at denne opplysningsvirksomhet bare har funnet sted i tiden etterat domfeltes kjøring ble foretatt.
Byretten har lagt vekt på at en dom på ubetinget fengselsstraff kan få alvorlige konsekvenser for tiltaltes militære stilling. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å bedømme hvilke virkninger for domfeltes tjenesteforhold dommen i tilfelle vil bli tillagt av vedkommende myndigheter. Under ingen omstendighet er det imidlertid, slik som forholdene i denne sak ligger an, grunnlag for å følge en annen linje når det gjelder straffereaksjonen, enn den som ellers legges til grunn i promillesaker her i landet.
Jeg kommer således til at straffen må gjøres ubetinget. Den bot som byretten har idømt, bør da falle bort.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer: Bestemmelsen om utsettelse av straffens fullbyrdelse ut går. Den idømte bot bortfaller.
Side:1259
Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Thrap og Kruse-Jensen: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Odd Pløen med domsmenn Willy Fredriksen Lund og Edith Onsager):
Tiltalte A er født xx.xx.1918 i U.S.A. Han bor Bregneveien 32, Oslo.
Han er tidligere ustraffet. - - -
Retten finner bevist at tiltalte søndag den 4. august 1957 ca. kl. 05.00 som fører av motorvogn C-4356 kjørte denne i flere gater og veier i Oslo, bl.a. i Ekebergveien v/Erlandstuveien, og at han under denne kjøring var påvirket av alkohol, ikke edru og hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på over 0,5 promille.
Tiltalte hadde aftenen før deltatt i et selskap, hvor han hadde drukket 3-4 highballs, likeså hadde han drukket noe øl, samt noen glass hjemmelaget likør.
Blodprøver tatt av tiltalte kl. 7,30 og kl. 8,08 den 4. august 1957 viste et innhold av flyktig reduserende substans svarende til henholdsvis vis 1,62 og 1,44 promille alkohol, Tiltalte har til sin frifinnelse anført at han drakk 1/2-3/4 Coca-Cola-flaske med polsk vodka. Han hadde før han forlot bilen tømt over vodkaen fra en originalflaske han hadde i bilen. Denne vodkaen hevder tiltalte at han drakk opp mens han gikk bortover Ekebergveien og før politiet kom til stede. Retten finner ikke å kunne legge tiltaltes forklaring til grunn for sin avgjørelse i saken. Etter det som er kommet frem i saken finner retten bevist at det tiltalte hadde drukket, før blodprøven ble tatt, det hadde han nytt før kjøringen ble avsluttet. - - -
Retten finner at tiltalte ved å forholde seg som ovenfor beskrevet har gjort seg skyldig i overtredelse av mtvl. av 20. februar 1926 med senere endringer §29, jfr, §17 annet ledd. - - -
Retten har i formildende retning lagt vekt på at det var liten trafikk på denne tiden av døgnet, Retten har videre lagt vekt på at det ikke ble påført bilen noen skade og at ikke noen personer ble skadet.
Retten har under tvil funnet at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde domfelte fra å begå nye straffbare handlinger, gjør det påkrevet å fullbyrde straffen. Retten finner at det foreligger særegne forhold i saken. Den skyldige er amerikansk statsborger som er knyttet til NATO med tjenestested i Norge. Han hadde da denne kjøring fant sted, vært i Norge ca. 1 års tid. Det var i den tiden han har tjenstgjort i NATO i Norge ikke blitt gitt ham noen direktiver eller forklaringer nærmere om de strenge bestemmelser om kjøring i påvirket tilstand som praktiseres i Norge. Det er etter det i retten opplyste ikke sikkert, men mulig at politiet i Oslo har gitt slike instruksjoner for personell i NATO i denne tiden, en gang, men tiltalte var i hvert fall ikke til stede da. Det er videre på det rene at det er utferdiget «Førerkort for utlendinger under midlertidig opphold i Norge», for tiltalte. Dette førerkort er utferdiget i oktober 1956. Tiltalte har selv forklart at han leverte sine amerikanske sertifikater og øvrige papirer til transportoffiseren i NATO som ordnet med utferdigelsen av dette midlertidige
Side:1260
førerkort, uten at tiltalte behøvet å oppsøke politiet, Det sees da også av førerkortet at dette er utferdiget på grunnlag av et gyldig utenlandsk førerkort, utstedt den 9. september 1954 i Columbia. Den omstendighet at det er utferdiget et midlertidig norsk førerkort for tiltalte, indiserer derfor ikke i dette tilfelle, at han har hatt noe mer kjennskap til de norske bestemmelser om straff for kjøring i påvirket tilstand, enn om han bare hadde hatt et amerikansk førerkort.
Retten legger vekt på at tiltalte som amerikansk statsborger ikke er vant med de strenge regler vi har i Norge om kjøring i påvirket tilstand.
Det foreligger ikke noen nærmere enkeltheter om tiltaltes kjøring ved anledningen. Det er på det rene at han kjørte utfor veien og ikke kom opp igjen ved egen hjelp. Det foreligger imidlertid ikke noe som gir grunnlag for å bedømme hvorvidt dette uhell skyldtes at tiltalte var påvirket av alkohol. Tiltalte forklarer selv at han var ukjent med veiene på dette stedet, og at dette var grunnen til at han kjørte feil. Retten finner derfor ikke bevis ført for at han har kjørt hverken for fort eller på annen måte uforsvarlig. Det kan skyldes et hendelig uhell, Retten legger videre i noen grad også vekt på de opplysninger fra De Allierte Styrkers Hovedkvarter, ved kaptein J. E. Johnson om konsekvensene av dommen for tiltalte. Av disse opplysninger synes det å fremgå at en ubetinget fengselsstraff vil kunne få de alvorligste konsekvenser for tiltalte og hans familie, også den konsekvens at han mister retten til sin pensjon hvis han blir avskjediget fra tjenesten, på grunn av at han må sone fengselsstraff. Retten finner at det foreligger mange likhetspunkter mellom forholdene i denne saken og den saken som er referert i Rt-1955-1203. Det er fra tiltaltes side gjort gjeldende at han var i rettsvillfarelse, og at dette må medføre at han blir frifunnet, selv om retten finner det bevist at han har kjørt i påvirket tilstand. Retten vil i den forbindelse bemerke, at den ikke finner tiltaltes ubekjentskap med de norske straffebestemmelser unnskyldelig, slik at dette kan frita ham for straff. - - -