Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1964-05-29
Publisert: Rt-1964-597
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 65 B
Parter: Statsadvokat Einar Lotsberg, aktor mot A, B, C, D (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter: Stabel, Bendiksby, Helgesen, Endresen, Thrap
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §382, §383, §384, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902), §376, Straffeloven (1902) §166, §167, §195, §52, §62


Dommer Stabel: Hammerfest herredsrett - sorenskriver Finn Jervell som settedommer med domsmenn - avsa den 13. november 1963 dom med slik domsslutning:

«A, B, C og D dømmes for forbr. mot strl. §166 første ledd og §167 tredje ledd jfr. §62 til en straff av fengsel i 6 måneder.

D frifinnes for tiltalen etter strl. §166 annet ledd.

Straffens fullbyrdelse utstår i samsvar med strl. §52 i 3 år uten tilsyn som ansees upåkrevet.

I saksomkostninger til det offentlige betaler hver av de tiltalte kr. 100.»

Saksforholdet og de domfeltes personalia fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Statsadvokaten i Troms og Finnmark har anket over straffutmålingen og gjort gjeldende at straffen av generalpreventive grunner burde vært gjort ubetinget.

For Høyesterett har forsvareren prinsipalt påstått anken avvist som for sent fremsatt.

Hva dette spørsmål angår peker jeg på at dommen ifølge rettsboken ble lest opp i rettsmøtet den 13. november 1963 i nærvær av aktor og de domfelte. Disse ble gjort kjent med at opplesningen trådte i stedet for forkynnelse, og erklærte at de tok betenkningstid. Først den 10. desember 1963 ble dommen med sakens dokumenter sendt fra Hammerfest herredsrett til politimesteren i Vestfinnmark, som den 17. samme måned sendte den videre til den ankeberettigede, statsadvokaten i Troms og Finnmark. Etter prosedyren må jeg ga ut fra at statsadvokaten -

Side:598

tross regelen i påtaleinstruksens §32 jfr. straffeprosesslovens §376 - ikke var blitt kjent med dommen på annen måte før dette tidspunkt. Statsadvokatens ankeerklæring er datert 24. desember 1963, og ble samme dag sendt til forkynnelse for de domfelte.

Det synes å følge direkte av regelen i straffeprosesslovens §382 annet ledd jfr. §383 at ankefristen for påtalemyndigheten i dette tilfelle utløp den 11. desember 1963, dvs. 14 + 14 dager etter domsavsigelsen. At den ankeberettigede påtalemyndighet på dette tidspunkt ikke hadde mottatt dommen eller var blitt gjort kjent med den på annen måte, er etter lovens ord i så henseende uten betydning, og for så vidt angår tilfelle som dette - hvor dommen er fellende og statsadvokaten er ankeberettiget - er det heller ikke godtgjort noen rettspraksis i motsatt retning. I kjennelse inntatt i Rt-1954-406 har Høyesterett bygget på den foran nevnte oppfatning ved tolkningen av den militære straffeprosesslovs §195 første ledd, som svarer til straffeprosesslovens §382 annet ledd når det gjelder utgangspunktet for ankefristen. At statsadvokaten ikke var underrettet må imidlertid tillegges vekt ved avgjørelsen av om anken tross fristutløpet skal tillates fremmet etter regelen i lovens §384. Jeg antar at vilkårene for å nytte §384 i dette tilfelle er til stede, og at anken bør tillates fremmet i medhold av den, da statsadvokaten etter det opplyste ikke kan legges noe til last for at han først ble kjent med dommen etter ankefristens utløp. En vesentlig årsak til dette må antas å være den ekstraordinært sene ekspedisjon fra herredsretten, som antagelig har sammenheng med den omstendighet at saken ble behandlet av settedommer. Statsadvokatens anke ble erklært få dager etter at han hadde mottatt dokumentene fra politiet.

Hva sakens realitet angår, er jeg under noen tvil kommet til at anken bør forkastes. Dommen gjelder det forhold at de domfelte - som alle er menn i moden alder - i samråd med hverandre ga falsk forklaring, først for politiet 10.-13. august 1962 og senere under ed for herredsretten den 29. november samme år, bl.a. om hvem som var med i et drikkelag den 9. august 1962 og om hva som der ble drukket av E. De uriktige forklaringer ble gitt for å verne E mot å bli tiltalt og dømt for promillekjøring som han gjorde seg skyldig i etter å ha deltatt i det nevnte drikkelag. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at forholdet er graverende og normalt skulle tilsi en streng reaksjon. Når jeg allikevel er blitt stående ved at det er forsvarlig å opprettholde bestemmelsen om utsettelse med straffullbyrdelsen, er det fordi alle de domfelte er tidligere ustraffet (bortsett fra at D for mange år siden er bøtelagt for beruselse) og - særlig - fordi det er gått så lang tid siden det straffbare forhold. Dette kom til politiets kunnskap ved A's tilståelse allerede den 30. november 1962, og det er intet opplyst om at de domfelte har ansvar for at saken mot dem først ble fremmet ved hovedforhandling nesten 1 år senere. Straffullbyrdelse

Side:599

etter så lang tid vil - antar jeg - bety en særlig byrde for de domfelte.

Heller ikke for øvrig finner jeg at det er tilstrekkelig grunn til å endre herredsrettens straffutmåling.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Endresen og Thrap: Likeså.