Rt-1964-758
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1964-06-25 |
| Publisert: | Rt-1964-758 |
| Stikkord: | Agenter, Kommisjonærer, Forsikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 81 B |
| Parter: | Forsikringsselskapet Norge A/S (høyesterettsadvokat Sven Arntzen) mot enearving i Eigil Thoresens dødsbo, Jan Bogen (overrettssakfører Johannes Meyer - til prøve). |
| Forfatter: | Gaarder, Ryssdal, Bendiksby, Bahr, Berger |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Gaarder: Denne sak er reist mot Forsikringsselskapet Norge A/S av cand. jur. Eigil Thoresen med påstand om å få tilkjent hos selskapet ikke utbetalt provisjon - eller erstatning for ikke utbetalt provisjon - for fornyelse av forsikringer tegnet av ham mens han var agent eller representant for selskapet mens fornyelsene er foretatt etter hans fratreden. Kravet som oppad er begrenset til kr. 50 000, gjelder tidsrommet 1. september 1954-31. desember 1956. Thoresen opphørte å være selskapets representant 31. august 1954.
Drammen byrett avsa dom i saken den 26. november 1959 med denne domsslutning:
«Forsikringsselskapet Norge A/S frifinnes.
Side:759
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Thoresen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsrettens dom er av 6. april 1963 og har denne domsslutning:
«Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til cand. jur. Eigil Thoresens dødsbo 20 000 kroner med 4 % renter årlig fra 28. desember 1956 til betaling skjer.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Forsikringsselskapet Norge A/S har påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. Den ankende gjør i det vesentlige gjeldende:
Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Thoresen var en «vanlig selvvirkende agent», dvs. en selvstendig næringsdrivende. Thoresen var etter selskapets mening ansatt i dets tjeneste og hadde en funksjonærs status i den relasjon det her er spørsmål om.
Men selv om man skulle anse ham som en selvstendig næringsdrivende, ville han etter selskapets mening ikke hatt krav på provisjon for fornyelser foretatt etter at han sluttet som selskapets agent. Det lagmannsretten uttaler om fornyelsesprovisjonens karakter - at den for en del må betraktes som et vederlag for tegningen av forsikringen og derfor er ervervet ved tegningen, selv om den er betinget av fornyelse - er etter den ankendes mening ikke riktig, og iallfall er det irrelevant. Lagmannsrettens resultat strider mot praksis og sedvane i norsk skadeforsikring.
Den ankende har videre påberopt seg §28 i selskapets agentinstruks, som jeg senere skal gjengi. Endelig har den ankende anført at det er en feil at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til at Thoresen flyttet til Oslo i 1950, og allikevel i de 4 følgende år oppebar halvparten av provisjonene ved selskapets Trondheimsavdeling uten - etter selskapets mening - å utføre noe arbeid hverken med fornyelse eller nytegning.
Den ankende har nedlagt slik påstand:
«I. Byrettens dom stadfestes.
II. Ingeniør Jan Odd Bogen dømmes til å betale saksomkostninger til Forsikringsselskapet Norge A/S for lagmannsretten og Høyesterett.»
Eigil Thoresen er under sakens gang avgått ved døden. Det er opplyst at hans bo har vært under behandling ved Oslo skifterett og der sluttet som insolvent. Imidlertid etterlater han som eneste arving en sønn i Sverige, ingeniør Jan Odd Bogen, som er oppgitt som part for Høyesterett. Saken er imidlertid fortsatt i dødsboets navn. Dettes prosessfullmektig har i vesentlig grad bygget på samme betraktninger som tidligere er gjort gjeldende. Det hevdes at Thoresen var selvstendig næringsdrivende, at hans krav ikke motsies av agentkontraktens lønnsbetingelser og
Side:760
heller ikke av agentinstruksen, og at det følger av fornyelsesprovisjonens karakter. Provisjonen er vederlag for et økonomisk resultat som agenten har oppnådd for selskapet, og beregnes som en brøkdel av dette resultat. Resultatet er for den vesentligste del oppnådd allerede ved tegningen. Det stemmer med det prinsipp som for øvrig gjelder der mellommenn lønnes med provisjon, at man også innrømmer forsikringsagenten provisjon så langt resultatet er skapt av ham. Boet mener ikke at kravet kan bygges på sedvane, men at det heller ikke motsies av sedvane, og at sedvane og praksis lar spørsmålet åpent. Boet har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til å betale cand. jur. Eigil Thoresens dødsbo saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak i Drammen 19. november 1963, der det ankende selskaps direktør, dets akkvisisjonssjef og en avdelingssjef i selskapet har avgitt forklaringer, vesentlig om selskapets praksis med hensyn til provisjon eller andre ytelser til fratrådte akkvisitører. Videre er det den 6. februar 1964 holdt bevisopptak i Oslo, der en rekke direktører og høyere funksjonærer i andre selskaper har avgitt forklaring. Alle disse avhørte har forklart seg om forsikringsselskapenes praksis i det spørsmål saken gjelder. I tillegg til disse forklaringer er det også fremlagt en del nye dokumenter. Av disse nevner jeg spesielt en skriftlig fremstilling av generalagent Wilhelm Niels Koch, og den før nevnte agentinstruks fra det ankende selskap. Instruksens §28 inneholder følgende bestemmelse :
«Når en agent er fratrådt - uansett av hvilken årsak - har han ikke rett til noen erstatning, hverken av selskapet eller den nye agent.»
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Jeg finner det som byretten overflødig å ta standpunkt til om Thoresen må betraktes som funksjonær i selskapet eller som selvstendig næringsdrivende. Foranlediget ved byrettens bemerkninger om fornyelsesprovisjon for flerårige forsikringer, vil jeg fremheve at det ikke er påvist - heller ikke påstått - at det i Thoresens portefølje ved hans fratreden inngikk noen flerårige forsikringer. Hvordan spørsmålet skal løses ved disse, ligger derfor utenfor saken.
Som det fremgår av det jeg har nevnt om bevisopptakene, er det for Høyesterett søkt fremskaffet fyldigere opplysninger om praksis enn de som har foreligget for de tidligere instanser. Etter bevisene synes det klart at det krav som Thoresen eller nå hans dødsbo fremsetter, ikke har støtte i sedvane eller forsikringspraksis. Det vanlige ved skifte av agent synes å være at den nye agent overtar den tidligeres portefølje uten at det fra den nye agents eller fra selskapets side betales noen erstatning eller godtgjørelse til den fratredende. At selskapene i flere tilfelle
Side:761
har stillet seg imøtekommende overfor veltjente funksjonærer eller agenter ved å tilstå pensjonsytelser eller ytelser i en annen form, er i denne henseende uten betydning. Heller ikke kan fornyelsesprovisjonens karakter - om man oppfatter den slik at den til dels inneholder godtgjørelse for selve tegningen, men for den resterende del er godtgjørelse for fornyelsen hjemle det krav som er reist mot selskapet. En deling av fornyelsesprovisjonen på et slikt grunnlag ville reise praktiske og rettstekniske problemer som vanskelig lar seg løse uten veiledning i positive rettsregler eller avtale. Jeg henviser om dette til det som anføres i byrettsdommen i forbindelse med referat av en artikkel av professor Brækhus.
Som et særskilt moment i den ankendes favør vil jeg til slutt nevne den tidligere omtalte agentinstruks, som først er fremlagt for Høyesterett. Sammenhengen med at den ikke er fremlagt før, er opplyst å være at den var kommet på avveie på prosessfullmektigens kontor. Det har vært innvendt mot instruksen dels at den ikke er blitt del av Thoresens kontrakt med selskapet, dels at den er uten betydning for det omtvistede spørsmål. Med hensyn til den første innvending bemerkes at Thoresen har mottatt instruksen sammen med agentkontrakten, og at denne siste uttrykkelig pålegger ham å gjøre seg kjent med og å følge instruksen. Det synes klart at en mann med Thoresens forutsetninger - han var jurist - ikke kan påberope seg manglende kjennskap til instruksen, særlig da den gjaldt et samarbeid som skulle strekke seg over en lengre tid. Med hensyn til den siterte bestemmelses innhold, er det ganske visst så at den går svært langt når den sier at en agent som fratrer ikke i noe tilfelle har rett til erstatning, uansett av hvilken årsak fratredelsen skjer. Jeg lar det stå hen om bestemmelsen - om den skal tas på ordet - kan opprettholdes i alle relasjoner. Det er tilstrekkelig at den etter min mening ikke kan frakjennes gyldighet i det forhold som det her gjelder. Og jeg leser den slik at den avskjærer også et krav som det omtvistede.
Byrettens dom blir således å stadfeste. Jeg er også enig i dens avgjørelse av saksomkostningene, og mener at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for lagmannsrett og Høyesterett, med den samme begrunnelse som byretten anfører.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Bahr og Berger: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd K. Høvde):
Cand. jur. Eigil Thoresen, Trondheim, ble ved kontrakt av 11. august og 15.august 1944 med Forsikringsselskapet Norge A/S, Drammen, fra
Side:762
15. august 1944 ansatt som avdelingssjef ved selskapets avdelingskontor i Trondheim med Trondheim og omliggende distrikter (Trondheim og Strinda) som arbeidsområde, senere utvidet til å omfatte Sør- og Nord-Trøndelag fylker.
Ifølge kontraktens punkt 1, 3, 4 og 5 er avdelingssjefen
bemyndiget til å overta forsikringer i alle skadeforsikringsbransjer, utstede poliser i de bransjer som selskapet til enhver tid bestemmer samt motta og kvittere for premier,
ansvarlig for de poliser og fornyelseskvitteringer som han mottar fra hovedkontoret og for tap ved misligheter fra agenter underlagt avdelingskontoret, for så vidt de er overdradd inkasso og selskapet ikke er varslet i tide,
personlig ansvarlig for de av avdelingskontoret for selskapet forvaltede pengemidler, som skal holdes i særskilt kasse,
og skal utbetale provisjoner som tilkommer de faste inspektører og agenter underlagt avdelingskontoret og debitere selskapet de bruttoprovisjoner han selv tilkommer i henhold til kontraktens punkt 12.
Videre bestemmes i kontraktens punkt 7 at avdelingssjefen forplikter seg til ikke å overta agentur for annet skadeforsikringsselskap og til ikke å tegne skadeforsikringer i andre selskaper enn Norge, og i punkt 9 at han forplikter seg etter fratredelsen av sin stilling til ikke å overføre eller forsøke å overføre forsikringer som henhører under avdelingskontoret til andre selskaper.
Hans vederlag er provisjon som etter punkt 12 beregnes av første gangs premie og av fornyelsespremien etter satser som deretter nærmere spesifiseres i kontrakten.
I punkt 13 garanteres avdelingssjefen en fast årsinntekt av kr. 10 000 inntil provisjonsinntekten har nådd dette beløp.
Ifølge punkt 15 bærer selskapet omkostninger med kontorhold, 1 kontordame, faste inspektører, kontorinventar og materiell.
Punkt 16 bestemmer: «Nærværende kontrakt er utstedt i 2 eksemplarer og gjelder fra lå.august 1944 med 3 måneders gjensidig oppsigelsesfrist. Misligheter og kontraktsbrudd forøvrig opphever oppsigelsesfristen.»
Ved Thoresens ansettelse i 1944 hadde Forsikringsselskapet Norge A/S i Trondheimsdistriktet en løpende portefølje med årlig premieinntekt ca. kr. 25 000. Denne portefølje øket i Thoresens tid meget betydelig. En oppstilling over innrapporterte brutto premieinntekter fra avdelingskontoret i Trondheim til selskapet i tiden 1. august 1944-31. desember 1953 ser slik ut:
1944 kr. 36 442 1949 kr. 416 026
1945 kr. 136 932 1950 kr. 431 256
1946 kr. 150 954 1951 kr. 403 841
1947 kr. 210 078 1952 kr. 428 974
1948 kr. 312 074 1953 kr. 480 029
Etter få års ansettelse fikk Thoresen beskjed fra Norge om at han for fremtiden skulle ha tittel som selskapets direktør i Trondheim.
I 1950 flyttet Thoresen fra Trondheim til Oslo hvor han senere har arbeidet ved Livsforsikringsselskapet Sparetrygdens kontor, som assisterende direktør, fra 1953 som direktør for akkvisisjonsavdelingen.
Side:763
Med Norges affærer i Trondheim ble med selskapets samtykke truffet den ordning at distriktssjef i Sparetrygden, Sigbjørn Ording, overtok den daglige ledelse av avdelingskontoret - som Thoresens fullmektig på hans ansvar og på grunnlag av hans kontrakt med Norge. Det forelå angående dette intet kontraktforhold mellom Norge og Ording. Thoresen og Ording hadde den innbyrdes avtale at nettoprovenyet av virksomheten skulle deles fifty/fifty. Før delingen fant sted inngik i kassen inntekten av et alminnelig subagentur som Ording hadde for Norge.
Ved brev av 26.mai 1954 oppsa Norge kontrakten med Thoresen med 3 måneders varsel, til opphør 31. august 1954. Oppsigelsesbrevet er sålydende :
«Avdelingskontoret i Trondheim.
Vi henholder til personlig samtale av 28/12 forrige år med vår adm. direktør, under hvilken samtale vi redegjorde for vårt syn på ovennevnte agenturs administrasjon siden De i 1950 flyttet fra Trondheim til Oslo og De ikke i de forløpne år har hatt mulighet for å forestå agenturets daglige ledelse. At agenturets leder må ha bopel innenfor agenturets område eller i agenturets nærhet for på forretningsmessig forsvarlig måte å kunne forestå agenturets forvaltning må ansees for en selvfølge. Da utviklingen siden Deres fraflytning fra Trondheim ikke tyder på at De kommer til å flytte til agenturets område i løpet av de kommende måneder, og da en fortsettelse av de nuværende forhold vil være uholdbare for oss i det lange løp, beklager vi å måtte oppsi Deres agenturkontrakt med vårt selskap med 3 måneders varsel, hvoretter kontrakten opphører den 26/8 1954. Av praktiske grunner lar vi kontrakten opphøre den 31/8 1954.
I forbindelse med ovennevnte oppsigelse gjør vi oppmerksom på at våre forpliktelser overfor Norske Forsikringsselskapers Forbund forhindrer at De kan fortsette som leder av vårt avdelingskontor i Trondheim når De har tatt bopel i Oslo.»
Den 26.august 1954 tilskrev direktør Thoresen selskapets styre således:
«Deres brev av 26/5 d.å. oppsigelse av kontrakt.
Jeg har ventet på at De innen oppsigelsesfristens utløp ville komme med et forslag til ordning når det gjelder den portefølje som jeg gjennom 10 års arbeide har tilført selskapet.
Såvidt jeg vet er det den største direkte portefølje Norge har på en hånd, og såvidt jeg får meddelt fra alle hold kan selskapet ikke bare uten videre overta porteføljen og entledige mannen som har opparbeidet den. Den 31. ds. opphører min kontrakt med selskapet. Derfor ber jeg nå om et forslag til fortsettelse av forbindelsen eller til en utløsning.»
Selskapet svarte i brev av 22.september samme år at man ville komme tilbake til saken så snart den var blitt behandlet av styret, og i brev av 22. oktober s.å. meddelte selskapet at det ikke fant å kunne yte direktør Thoresen noen erstatning. Selskapet inngikk den 1. september 1954 kontrakt med Sigbjørn Ording, hvoretter denne ansattes som agent under avdelingskontoret i Trondheim fra l. september 1953 med Trondheim by som arbeidsområde. Forhandlinger herom hadde pågått i løpet av august måned, og Ording hadde underrettet Thoresen før han sluttet kontrakten. Av disse kontraktbestemmelser nevnes, at
Side:764
Ording som agent skal ivareta selskapets interesse for bevarelse av den løpende portefølje, samt tilføre selskapet nye forsikringer i det omfang hans forpliktelser overfor Forsikringsselskapet Sparetrygden tillater det. Hans godtgjørelse skal være et fast tilskudd på kr. 5000 pr. år, til utbetaling forskuddsvis med 1/12 hver 1. i måneden. Tilskuddet skal bortfalle fra og med 1/9 1964. Han skal ha nytegningsprovisjon etter angitte satser, men ikke ha krav på fornyelsesprovisjon. Agenten eller medlemmer av hans husstand må ikke, direkte eller indirekte, arbeide med akkvisisjon eller ha agentur for andre selskaper som arbeider med skadeforsikring, og han må hverken ved sin fratredelse eller i 2 år etter denne søke å bringe til opphør eller søke å overføre til andre selskaper de forsikringer som er i kraft ved agenturet når han slutter.
Foruten å inngå agenturkontrakten med Ording ansatte Norge dennes bror, H. H. Ording som ny avdelingsleder i Trondheim med en fast årlig godtgjørelse av kr. 20 000 samt en egen distriktssjef for de 2 Trøndelagsfylker med en fast årlig godtgjørelse av kr. 15 000. - - -
Retten skal bemerke:
Det kan neppe være tvil om at Forsikringsselskapet Norge A/S' oppsigelse av kontrakten med Thoresen var saklig begrunnet. Thoresen har bl.a. fremholdt at han gjentagne ganger besøkte kontoret i Trondheim etter at han flyttet til Oslo, og at kontoret ble fullt forsvarlig drevet ved hans fullmektig. Men Norge må selv vurdere hvorvidt en slik ordning er hensiktsmessig i det lange løp. Det bemerkes at Thoresen ikke kan antas å ha hatt krav på særskilt varsel fra Norge utover og før selve oppsigelsen. Retten legger således til grunn at kontraktforholdet er opphørt på lovlig og kontraktmessig måte, uten skyld eller rettsbrudd fra noen av partenes side.
Videre legges til grunn at Thoresen etter at han var oppsagt, men før oppsigelsesfristens utløp, kjente til at selskapet forhandlet med Ording, og videre at Thoresen etter å ha fått seg den forelagt av Ording, som selv overfor selskapet hadde betinget seg dette, godkjente Ordings kontrakt. Det fremgår av Ordings vitneforklaring og er bekreftet av Thoresen. Denne mente bare - sier han - at når Ording kunne få en slik kontrakt, så måtte Thoresen selv kunne regne med en like gunstig behandling fra Norges side.
Det antas således ikke å foreligge hverken kontraktbrudd eller rettsbrudd overfor Thoresen fra Norges side.
Spørsmålet er om Thoresen likevel i egenskap av selskapets tidligere agent - eller funksjonær - har rettskrav på fornyelsesprovisjon av forsikringer som han har tegnet i selskapets tjeneste, for så vidt angår de premier som forfaller etter hans fratreden i henhold til oppsigelsen. Herom sier imidlertid kontrakten intet uttrykkelig. Den sier bare at provisjonen beregnes av første gangs premie og av fornyelsespremien, men ikke noe om hvorvidt provisjon skal tilståes eller bortfalle etter saksøkerens fratreden. Saksøkerens krav må da bli å søke i en tolkning av kontrakten og i alminnelige rettsregler. Noen positiv lovbestemmelse eller tidligere dom som avgjør et forsikringsselskaps fratrådte agents «rett til portefølje», eller en funksjonærs når hans inntekt består av provisjon av tegnede forsikringer og deres fornyelse, foreligger ikke. Spørsmålet har vært berørt blant annet i 2 høyesterettsdommer
Side:765
i Rt-1956-321 og Rt-1959-515. Men i det ene tilfelle var agenten oppsagt på grunn av egen skyld, i det annet tilfelle gjaldt det et selskaps rett til å redusere fornyelsesprovisjonen på grunn av agentens mindre effektivitet, men uten at han skulle fratre. I dansk rettspraksis foreligger en høyesterettsdom fra 1913 (U.f.R. 1913 528), hvor vedkommende agent ikke fikk medhold i krav på fornyelsesprovisjon etter fratreden. For øvrig har spørsmålet vært behandlet i et foredrag av professor dr.jur. Sjur Brækhus, inntatt i Nordisk Forsikringstidsskrift for 1948 313 flg. og av højesteretssagfører Stig Rode i samme tidsskrift for 1941 297 flg. Brækhus nevner bl.a. reglene for handelsagenters provisjonsforhold (kommisjonslovens §68). Agenten skal ha provisjon for alle de forretninger han har forårsaket eller som er en følge av hans virksomhet. Det er ikke noe absolutt vilkår at agentforholdet står ved makt når forretningen blir sluttet, forutsatt at hans formidlingsvirksomhet fant sted før agentforholdet opphørte, og årsakssammenhengen mellom agentens innsats og salget må ikke bli for fjern. Disse regler, mener Brækhus, gir uttrykk for prinsipper som stort sett er felles for alle slags provisjonskrav, også forsikringsagentens, og må mener han; føre til at en agent som tegner en flerårig forsikring kan kreve provisjon av alle års premier, også av de premier som forfaller etter at han sluttet som agent, men med fradrag av eventuell innkassoprovisjon. For i slike tilfelle har agenten utvilsomt skaffet selskapet hele forretningen. Derimot mener han forholdet er mer tvilsomt når det gjelder forsikringer som fornyes på vanlig måte. Her kan man si at forsikringens fortsatte beståen også er en følge av den nye agents bevaringsarbeid, og det er vanskelig å si hvor langt forsikringens fortsatte beståen er en følge av agentens innsats ved tegningen og når den bare er en følge av etterfølgerens bevaringsarbeid. Ethvert generelt skille synes vilkårlig og en skjønnsmessig avgrensing i hvert enkelt tilfelle upraktisk. En eventuell rett til provisjon etter agentforholdets opphør - anfører professor Brækhus videre - forutsetter altså 2 skjønnsmessige avgjørelser: Dels av hvor stor del av fornyelsesprovisjonen som er vederlag for inkasso og bevaring, dels av hvor mange år fremover i tiden en må si at fornyelsen av polisen er en tilstrekkelig nær følge av den kontrakt mellom selskap og forsikringstager som agenten brakte i stand. Han mener at provisjonskrav etter disse linjer er helt upraktisk, at det vel også er den alminnelige oppfatning blant bransjens folk at agenten ikke har rett til en slik provisjon, og at meget for så vidt tyder på at det her foreligger en sedvane.
Det synes etter rettens oppfatning å være så at agent eller provisjonslønnet funksjonær i forsikringsselskap mister en ved eget arbeid opparbeidet fast inntekt hvis han må fratre uten krav på senere forfallende fornyelsesprovisjon. Dette kan synes særlig urimelig for flerårige forsikringer, hvor han med god grunn kan mene seg berettiget til provisjon forsikringstiden ut, selv om han forlater selskapet. At tegningsprovisjonen og fornyelsesprovisjonen er den samme - som i foreliggende sak - kan også tale for antagelsen av at fornyelsesprovisjonen også inneholder en etterprovisjon for selve ervervelsen (en del av tegningsprovisjonen), og som agenten således skulle ha krav på også
Side:766
etter fratredelsen. I Danmark er tegningsprovisjonen (ervervelsesprovisjonen) vanligvis større enn den løpende provisjon (fornyelsesprovisjonen), som presumptivt bare skal dekke arbeid med inkasso og bevaringen, mens ervervelsen (tegningen) er betalt ved en større førstegangs tegningsprovisjon. Højesteretssagfører Rode finner da i sin foran nevnte avhandling heller ikke holdepunkt for rett til provisjon etter fratreden. Han anfører: Ervervsprovisjonen er vederlag for å skaffe selskapet forsikringen, ikke bare for det første år, men som en løpende kontrakt, der først bringes til opphør ved oppsigelsen. For korttidsforsikringer ytes i alminnelighet ikke ervervsprovisjon, og når det som regel ytes større ervervsprovisjon for 5- og 10-årige forsikringer enn for 1-årige, skyldes det etter Rodes mening alene den større sikkerhet som her foreligger for lang løpetid. Den løpende provisjon i skadeforsikringen er i motsetning til ervervsprovisjonen vederlag for inkasso, betjening og porteføljens bevaring, anfører Rode videre. Den tilkommer ikke den blotte tegningsagent, og den tilkommer i alminnelighet hovedagenten, selv om han ikke har tegnet forsikringen, men har overtatt den etter sin forgjenger eller fra et annet agentur. Det foreligger i Danmark ingen kutyme som kan berettige en agent til uten derom truffen avtale å forlange etterprovisjon utbetalt for tiden etter at hans ansettelse er opphørt.
Det synes etter det som foran er referert å skulle være gode grunner for å anta at en agent eller provisjonslønnet funksjonær i forsikringsselskap har krav på fornyelsesprovisjon forsikringstiden ut for de av ham tegnede flerårige forsikringer som løper etter hans fratreden, med mindre tegningsprovisjon allerede er dekket ved høyere første gangs provisjon. Men noen rettsregel herom eller sikker sedvane til støtte for tolkning av kontrakten derhen foreligger så vidt retten kan skjønne ikke. Det kan således ikke finnes noe rettsgrunnlag for saksøkerens provisjonskrav etter fratredelsen når ikke kontrakten uttrykkelig hjemler det. For øvrig bemerkes at det ikke er opplyst eller nærmere presisert i hvilken utstrekning saksøkerens provisjonskrav gjelder flerårige forsikringer. Når det gjelder korttidsforsikringer synes grunnlaget for å kunne anta saksøkerens krav å være atskillig svakere. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. M. Rivertz og Paul H. Vindhol og kst. lagdommer Erling Slyngstad) :
- - -
Lagtmannsretten. er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke : - - -
Thoresen ble etter kontraktens ordlyd av Norge ansatt som avdelingssjef ved avdelingskontoret i Trondheim. Betegnelsen avdelingssjef er brukt en rekke steder i kontrakten. Lagmannsretten må likevel, til tross for de ord som er brukt, anta at Thoresen har vært en selvstendig virkende agent, - ikke en vanlig funksjonær i selskapets tjeneste. En ting er her at selskapet neppe kan sies å ha hatt noe avdelingskontor i Trondheim i det hele tatt på det tidspunkt Thoresen ble ansatt. Det kontor som det så fikk, må nærmest sies å være identisk med Thoresens - og Sparetrygdens - egne kontorer. En annen ting er at en rekke av
Side:767
kontraktens bestemmelser tilsvarer bestemmelsene i selskapets vanlige agenturkontrakter. Det kan i det hele neppe sies at kontrakten stillet Thoresen i noe større underordnings- og avhengighetsforhold til selskapet enn en vanlig selvvirkende agent. En tredje ting er den nevnte bestemmelse om at selskapet skulle betale utgiftene ved kontorhold, 1 kontordame og faste inspektører m.m. Denne bestemmelse måtte ha vært helt overflødig dersom den gjaldt selskapets eget kontor. Under disse forhold mener lagmannsretten at Thoresens krav på provisjon for tiden etter hans fratreden må bedømmes som en vanlig selvvirkende agents krav.
Kontrakten mellom Thoresen og selskapet har ingen bestemmelse om at Thoresen ved fratreden fortsatt skulle ha rett til provisjon av den opparbeidede portefølje. Spørsmålet blir derfor om en forsikringsagents rettigheter i sin alminnelighet hjemler et slikt krav. Dette spørsmål må igjen være avhengig av fornyingsprovisjonens karakter og spørsmålet om retten til provisjon ved fornyinger av en forsikring er ervervet i og med at agenten har tegnet den.
Når en agent har avtale med et selskap både om tegningsprovisjon og fornyingsprovisjon, er det naturlig for ham å se begge disse provisjonskrav som ervervet ved tegningen av forsikringen. Retten til fornyingsprovisjon representerer en ikke uvesentlig del av det vederlag han kan regne med. Han kan være temmelig sikker på at en forsikring vil bli fornyet, ikke bare en, men flere ganger, og i et ganske betydelig antall tilfelle. En annen sak er at en ikke kan se fornyingsprovisjonen bare som en del av tegningsprovisjonen. En må tvert imot gå ut fra at fornyingsprovisjonen i større eller mindre grad også er betaling for arbeidet med å bevare forsikringen. Retten viser om disse spørsmål til det som er uttalt av Oslo byrett i dom 18.juni 1953 og som også Høyesterett synes å ha sluttet seg til, jfr. Rt-1959-515 flg. Er fornyingsprovisjonen like store som tegningsprovisjonen, synes dens dobbelte karakter å være helt tydelig.
Lagmannsretten er således ut fra sin forståelse av fornyingsprovisjonens karakter kommet til at en del av den må betraktes som et vederlag for tegningen av forsikringen og være ervervet ved tegningen, selv om den er betinget av at fornying finner sted. En konsekvens av denne oppfatning synes å måtte bli at agenten også etter sin fratreden har krav på en del av fornyingsprovisjonen for de forsikringer han har tegnet, dersom ikke hans agentkontrakt eller forholdene ellers tilsier en annen løsning. Dette resultat synes også å bli det rimeligste, når en tar hensyn til den rolle som agentens personlige innsats i dag spiller ved valg av forsikringsselskap.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Thoresen ved sin fratreden i Forsikringsselskapet Norge hadde krav på en del av den fremtidige fornyingsprovisjon for den portefølje han hadde opparbeidet. Størrelsen av dette krav lar seg ikke eksakt beregne, men må i flere henseender fastsettes skjønnsmessig.
Retten går etter det som er opplyst ut fra at Thoresens og Ordings nettoinntekter av agenturet for Norge har vært ca. kr. 30 000 pr. år ved kontraktens opphør. Inntektene viste da en stigende tendens. I de 2 1/3 år fremover som påstanden gjelder, kunne Thoresen og Ording etter
Side:768
dette ha tjent iallfall kr. 70 000 netto på agenturet. I beløpet er imidlertid da medtatt ikke bare inntekter av fornyingsprovisjon, men også inntekter av første gangs provisjon. Inntekter av første gangs provisjon kunne Thoresen ikke ha krav på etter oppsigelsestidens utløp. Det må derfor gjøres et fradrag i de nevnte nettoinntekter for slik provisjon. Videre må det tas i betraktning at bare en del av fornyingsprovisjonen er vederlag for tegningen av forsikringen. Retten antar at denne del kan settes til 1/2 av fornyingsprovisjonen. Retten regner med at større deler av Thoresens portefølje ble fornyet for det tidsrom påstanden gjelder.
Etter at Thoresen var flyttet til Oslo, delte Thoresen og Ording nettoinntektene av agenturet med 1/2 på hver. Det var da Ording som hadde arbeidet med å øke og bevare forsikringsporteføljen. Under disse forhold kan en neppe gjøre fradrag i agenturets nettoinntekter for den del av fornyingsprovisjonen som var vederlag for arbeidet med selve. fornyingen og samtidig forutsette at halvdelen av de resterende nettoinntekter skulle tilfalle Ording. Det synes her bare å kunne bli spørsmål om det ene eller det andre. Men en del av nettoinntektene må under enhver omstendighet antas å ha tilfalt Ording.
Retten er etter en samlet vurdering av forholdet blitt stående ved å tilkjenne Eigil Thoresens dødsbo kr. 20 000 med renter fra forliksklagen hos Forsikringsselskapet Norge A/S. - - -