Rt-1965-1335

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-12-18
Publisert:	Rt-1965-1335
Stikkord:	Losvesen
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 149
Parter:	N.V. Scheepvaartmaatschappij Zodiak (advokat Sigurd Wælgaard - til prøve) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson).
Forfatter:	Gaarder, Nygaard, Roll-Matthiesen, Hiorthøy, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §8, Norske Lov (1687) 3-

Dommer Gaarder: Saken gjelder spørsmålet om det hollandske M/S Tweelingens rederi er erstatningspliktig overfor den norske stat for skade påført Telegrafverkets kabel ved ankring i Sandnessundet i Troms den 20. januar 1962. Ved Tromsø byretts dom av 25. november 1964 ble rederiet dømt til å betale den norske stat ved Samferdselsdepartementet kr. 19 661 med 4 prosent rente fra 3. mars 1964 til betaling skjer. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen ble avsagt med sjøkyndige domsmenn, og var enstemmig, bortsett fra at rettens formann stemte for å ilegge rederiet saksomkostninger.

Om sakens sammenheng henvises til byrettens domsgrunner.

Rederiet har med Kjæremålsutvalgets samtykke påanket dommen direkte til Høyesterett, og har der nedlagt slik påstand:

«N. V. Scheepvaartmaatschappij Zodiak frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Side:1336

Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Tromsø byretts dom av 25. november 1963 stadfestes.

2. Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Den ankende part har for Høyesterett erkjent at losene ved anledningen utviste ansvarsbetingende uaktsomhet. Det fastholdes heller ikke at staten har medvirket til skaden. På den annen side er det ikke fra statens side påstått at rederiets folk - bortsett fra losene - har utvist uaktsomhet. Skadens størrelse er heller ikke omtvistet. Det spørsmål som er forelagt for Høyesterett, er således bare om staten kan kreve erstatning for en beskadiget telegrafkabel når skaden er oppstått ved uaktsomhet fra en statslos. Om dette spørsmål hevder den ankende at de regler som må antas å gjelde om «passiv identifikasjon» eller «risikoidentifikasjon» må føre til at rederiet frifinnes. Selv om rederiet er ansvarlig for statslosens feil når skade påføres en utenforstående tredjemann, jfr. sjølovens §8, kan ikke det samme gjelde når det er staten som er skadelidende. Noe slikt kan ikke sluttes av sjølovens §8 og heller ikke av Prince Charles-dommen, Rt-1963-622, og det er i et tilfelle som det foreliggende staten selv som er den nærmeste til å bære tapet. Det er en statstjenestemann som har begått feilen. Et springende punkt i begrunnelsen for husbondsansvaret etter N. L. 3-21-2 og sjølovens §8 er husbondens kontroll- og instruksjonsadgang, men i et tilfelle som dette er skipsføreren henvist til å stole på losen og rette seg etter hans anvisninger. Losen - statslosen - er den nærmeste til å passe på statens kabler. Hertil kommer som et meget vesentlig moment at kabelen i dette tilfelle av militære grunner var «hemmeligholdt» i den forstand at den ikke var anmerket på sjøkartet. Rederiet hadde derfor ingen mulighet til å gardere seg mot risikoen. Når staten av hensyn til sine egne interesser utsetter seg for en slik risiko, får den selv bære følgene. Det er den hemmelige kabel og ikke skipet som i dette tilfelle representerer den farlige situasjon. - Dersom skipet ikke hadde hatt los om bord, ville det ikke vært grunnlag for å holde skipet ansvarlig.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og er enig i dens begrunnelse, men etter prosedyren i Høyesterett vil jeg komme med noen tilleggsbemerkninger.

Etter sjølovens §8 er det på det rene at rederiet er ansvarlig for feil begått av en los under arbeid i skipets tjeneste. På den annen side er det antatt i Prince Charles-dommen, Rt-1963-622, at staten ikke er erstatningspliktig for feil begått av en statslos når skaden rammer rederiet eller en tredjemann. Spørsmålet i denne sak er hva som skal gjelde når det ved losens feil voldes skade på eiendeler som tilhører staten selv.

Jeg er kommet til at den alminnelige erstatningsregel i sjølovens §8 også må gjelde i dette tilfelle. Noe annet ville for det første bety en snevrere tolking av bestemmelsen enn dens ordlyd innbyr til. Dette er vel i seg selv ikke avgjørende, hvis sterke

Side:1337

reelle grunner tilsa en annen forståelse, men jeg kan ikke se at det her foreligger slike grunner. Jeg kan således ikke finne det rimelig at rederiet skulle gå fri utelukkende av den grunn at skaden har rammet statseiendom. Staten driver i vår tid en mangeartet virksomhet, ofte av samme slags som private, og det synes ikke berettiget generelt å stille statseiendom og annen eiendom i prinsipielt forskjellig stilling etter sjølovens §8 når skade er voldt av en statslos. Jeg vil her også fremheve den særegne stilling som statslosene må antas å inneha etter vår rett. De er riktignok statstjenestemenn, men denne deres egenskap er lite fremtredende i deres daglige virksomhet. De utfører en tjeneste som tidligere i det vesentlige ble utført av private. Som det uttales i Rt-1963-622 på side 629, er det naturlig å betrakte en los om bord som værende i rederibedriftens tjeneste, og å bedømme ansvaret ut fra dette synspunkt. Dette er sagt med tanke på ansvaret overfor tredjemann, men jeg mener det passer også på det her omtvistede spørsmål.

Som nevnt gjør den ankende part dessuten gjeldende at staten har tatt en risiko som den selv får bære følgene av ved at kabelen ikke var anmerket på kartet. Heller ikke dette kan føre fram. Staten har sørget for at losene får kjennskap til kablene, og i dette tilfelle er det på det rene at de - eller iallfall den ene av dem - hadde slik kjennskap. At rederiet eller skipsføreren var henvist til å stole på losene, fordi kartet ikke gav beskjed, kan heller ikke lede til noe annet resultat. Forholdet er at den ikke lokalkjente skipsfører også i andre henseender er henvist til å stole på losen i vanskelig farvann, således når det gjelder strømforhold og landemerker som det tas hensyn til ved navigeringen, men rederiets ansvar for losens feil gjelder like fullt. I forbindelse med det som her er sagt, kan jeg henvise til Rt-1921-785. - Til den ankendes bemerkning om at rederiet ville gått fri hvis skipet ikke hadde hatt los om bord, vil jeg bemerke at det ikke var denne situasjon som forelå, men jeg kan heller ikke anta at resonnementet for øvrig ville føre fram.

Jeg er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, men finner at den ankende må ilegges saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler N. V. Scheepvaartmaatschappij Zodiak til staten ved Samferdselsdepartementet 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Hiorthøy og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Side:1338

Av byrettens dom (byfogd Per Kaas og sjøkyndige domsmenn, skipsfører Arne Nilsen og styrmann Karl Staff):

I januar 1962 var M/S «Tweelingen» på reise fra Kirkenes til Rotterdam med en malmlast. Skipet er på ca. 8400 br.tonn (ca. 14 000 t. dw.). Den 19. januar i Honningsvåg tok skipet ombord den norske statslos Oskar Woldstad. Fra før av var statslos Martin Hansen ombord. Han hadde vært med fra Lødingen på reisen nordover. Oskar Woldstad hadde loscertifikat for strekningen Kirkenes-Lødingen, men certifikatet gjaldt ikke for Sandnessundet mellem Tromsøya og Kvaløya. Martin Hansen hadde certifikat for strekningen Kirkenes-Stavanger, og hans certifikat omfattet også Sandnessundet. Losene skiftet vakter samtidig med skipets vakter. Los Woldstad kom på vakt kl. 0400 den 20. januar omtrent da skipet passerte Vågnes. Det var snetykke, og los Hansen ble på broen ennu en tid. Kl. 0530 ankret skipet i Sandnessundet en nautisk mil nord for det smaleste sted, for å vente på bedre sikt. Da skipet hadde ankret, forlot los Hansen broen og gikk tilkøys, mens los Woldstad fortsatte sin vakt. Det klarnet op, og kl. 0620 ble ankeret hevet. Skipet fortsatte sydover mot nord gående strøm. Omtrent kl. 0630 ble skipet tatt av en understrøm og berørte grunnen like ved Skogneset på Tromsøya. Skipet ble ikke stående på grunnen, men fortsatte sydover. Det ble konstatert lekkasje i flere tanker. Efter grunnberøringen ble los Hansen vekket, og han kom på broen da fartøyet passerte lykten ved Skarvegrunnen. De to loser og kapteinen ble enige om at skipet skulle ankre et stykke syd for Grindøyskarven i sundet mellem Grindøya og Tromsøya hvor skipet ville ligge i le og med kort avstand til land på begge sider. Derpå gikk Martin Hansen til radiorommet for å tilkalle et bergningsfartøy som lå i Tromsø og for å be om dykkerundersøkelse. Bergningsfartøyet tilrådet losen å sette baugen på land. Kapteinen avslo dette da det ble forelagt ham.

Imidlertid fortsatte skipet sydover. Det er ikke oplyst hvilken fart skipet hadde ved grunnstøtningen, heller ikke hvilke maskinmanøvrer der ble foretatt efterpå, men det er iallfall på det rene at skipet passerte det sted hvor losene først hadde tenkt å ankre. Det er videre på det rene at da ankring tilsist fant sted kl. 0710 skjedde det mens begge loser var på broen. Da var skipet kommet betydelig lenger syd.

Kl. 0800 kom bergingsbåten langs siden, og senere kom Lloyds agent ombord. Lloyds agent var samtidig fungerende havnefoged og kapteinen fikk beskjed om at skipet ikke kunne ligge der det lå. Ca. kl. 1130 ble ankeret hevet. Strømmen var da sydgående og ganske sterk. Da ankeret kom op, fulgte Telegrafverkets kabel mellem Tromsøya og Tisnes på Kvaløya med. Det opsto kabelbrudd. Da kabelen senere ble tatt opp av Telegrafverket, viste det seg at en betydelig del av kabelen var ødelagt. Den kunde ikke kveiles op og ble kuttet i sjøen. Sjøkabelens totale lengde var 3920 meter. Herav ble 2623 meter berget. - - -

Retten bemerker:

Ved de vitneforklaringer statslosene Oskar Woldstad og Martin Hansen har avgitt finner retten det godtgjort at de begge var på broen da ankringen fant sted kl. 0710 den 20/1 1962. Det er videre på det rene at los Hansen hadde fullt kjennskap til kabelen mellom Telegrafbukta og Tisnes. Han visste hvor kabelhusene sto og han har alltid regnet med at kabelen gikk i rett linje mellem husene, noe den også gjorde. Los

Side:1339

Woldstad kjente til at kabelen gikk ut fra Tromsøya i Telegrafbukta, men han visste ikke nøyaktig hvor kabelen gikk op på Kvaløya. Hans kunnskap var imidlertid efter rettens mening tilstrekkelig til at han kunne bedømme forsvarligheten av å ankre ved Tromsøyas sydspiss.

Retten finner det videre godtgjort at fra det tidspunkt da Martin Hansen kom på broen, da skipet passerte lykten på Skarvegrunnen efter grunnberøringen, fant det sted et samvirke mellem de to loser, således at de begge har vært med på å gi anvisning av ankringsplass. Det sted mellem Grdøya og Tromsøya hvor losene først anviste plass for ankring lå i forholdsvis stor avstand fra kabelen. Det er ikke tilstrekkelig opplyst hvorfor ankeret ikke ble droppet på dette sted. Det er mulig det skyldtes en forsinkelse med klargjøring av ankeret, eller det kan ha hatt sammenheng med skipets fart. Iallfall er det på det rene at skipet var kommet helt ned ved Tromsøyas sydspiss da ankeret ble kastet. Ankringen skjedde der efter anvisning av begge loser. Det var mørkt, men været var klart og sikten var god. Man kunde orientere seg i forhold til lys fra hus og veien på land. Begge losene visste hvilken posisjon skipet hadde da det kastet anker, og det var da uaktsomt av dem å velge dette sted. Det er mulig at valget av ankringsplass skyldtes at losene var så sterkt optatt av den situasjon skipet befant seg i efterat det var konstatert lekkasjer i tankene, at kunnskapen om kabelen ble trengt i bakgrunnen. Retten finner allikevel ikke at dette vilde kunne endre vurderingen av losenes feil. Det hører til deres oppgave å beherske slike situasjoner.

Retten finner at losenes valg av ankringsplass var uaktsom på bakgrunn av det kjennskap begge loser hadde til farvannet. Retten behøver da ikke gå inn på om losene vilde ha kunnet påføres uaktsomhet om de hadde valgt den samme ankerplass uten å ha den farvannskunnskap de faktisk var i besittelse av.

Ved sitt uaktsomme valg av ankerplass har losene begått feil i sitt arbeide i skipets tjeneste. Det følger av sjølovens §8 at saksøkte svarer for følgene av denne feil. Skaden på telegrafkabelen er en slik følge.

Retten kan ikke finne at staten har medvirket til skaden. Riktignok kan det være et spørsmål om ikke losene vilde ha valgt en annen ankerplass hvis kabelen hadde vært avmerket på sjøkartet og hvis kabelhusene hadde hatt lys. En slik avmerking vilde ha kunnet bringe kabelens eksistens sterkere frem i losenes bevissthet da de traff sitt valg av ankerplass, således at de kunde ha reagert anderledes. Og det kan også spørres om det fra statens side på annen måte var gjort nok for å sørge for at kunnskapen om kabelen ble tilstrekkelig festnet hos losene. Det som er oplyst om losenes oplæring i farvannskunnskap innenfor de områder deres certifikater omfatter, viser efter rettens mening at det er lagt stor vekt på at losene skal få kjennskap til alle kabler som er utlagt i skipsleden. Slikt kjennskap inngår i det pensum de må beherske når de avlegger prøve for certifikat, og de blir eksaminert om alle slike kabler. Slik ble det forholdt også før 1962. Retten antar at staten derved på tilstrekkelig måte har sørget for å formere losene på dette område. At denne kabel og alle andre telegrafkabler da av militære grunner ikke er angitt på sjøkartene kan efter rettens mening ikke få slik betydning at man kan si at staten har medvirket til den skade som opsto på kabelen.

Side:1340

Det er ikke grunnlag for å anta at det er begått feil fra losvesenets side ved valget av loser til skipet, og dette er heller ikke påstått av saksøkte. Los Martin Hansen hadde certifikat for Sandnessundet. Det var i seg selv tilstrekkelig. Dessuten var forholdet at selv om los Oskar Woldstad manglet certifikat for Sandnessundet, hadde han den praksis og oplæring som ble krevet for sådant certifikat. Det er oplyst at han var syk da prøven skulle avlegges, og han fikk derfor ikke avlagt prøven før i mai 1962.

Til saksøktes anførsel om at det må foretas identifikasjon mellem staten som skadelidende og statslosene som skadevoldere bemerker retten:

Den rettsteori saksøkte har henvist til synes ikke å gi noen støtte for det standpunkt saksøkte har i denne sak. Det kan ikke sies at losene har som en særlig plikt å sørge for at der ikke voldes skade på statens eiendom. Deres oppgave er å lose fartøyet trygt til bestemmelsesstedet. - - -

I «Prince Charles» dommen er det imidlertid uttalt at «det er naturlig å betrakte losen ombord som værende i rederibedriftens tjeneste». Da har losen ikke en funksjon ombord som gir grunnlag for å identifisere ham med staten. Her er dessuten forholdet at skaden er tilføyet en telegrafkabel som ikke har noen sammenheng med losvesenet eller noen tilknytning til dette.

Retten kan således ikke finne at statens erstatningskrav berøres av den omstendighet at skaden på kabelen er forårsaket av statslosenes feil.

Saksøkeren har redegjort for sitt tap og retten finner det godtgjort at kabelens verdi iallfall ikke er mindre enn det beløp saksøkeren har regnet med. Det tap som er en følge av skadevoldelsen er åpenbart større enn det fremsatte krav. Saksøkte må betale 4 % rente fra stevningens forkynnelse den 3/3 1964 til betaling skjer. - - -