Rt-1966-1031

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-09-10
Publisert:	Rt-1966-1031
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 129
Parter:	Einar Aasen (høyesterettsadvokat Helge Haslev) mot Einar Lindstad (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
Forfatter:	Rode, Eckhoff, Heiberg, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Endresen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, Skjønnsprosessloven (1917), LOV-1863-05-09, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §70, §71

Dommer Rode: Einar Aasen anla ved stevning av 12. november 1964 odelsløsningssak ved Lillehammer byrett mot Einar Lindstad med krav om å bli tilskjøtet eiendommene Bergesveen og Bu, henholdsvis gnr. 43 bnr. 10 og gnr. 57 bnr. 1 i Lillehammer. Rettsmøte etter skjønnslovens §66 ble holdt 28. november 1964. Lindstad motsatte seg løsning, og saken fortsatte etter de vanlige regler for tvistemål, jfr skjønnslovens §70. Byretten - sorenskriveren med de 3 skjønnsmenn som domsmenn - avsa den 16. mars 1965 dom med slik domsslutning:

«Einar Lindstad skal innen en måned fra forkynnelse utstede odelsskjøte til Einar Aasen på Bergesveen gnr. 43 bnr. 10 og Bu gnr. 57 bnr. 1 i Lillehammer og ryddiggjøre og fravike disse eiendommer til lovens første faredag mot at løsningssummen efter odelsovertaksten kr. 115 000 erlegges i overensstemmelse med reglene i skjønnslovens §71, jfr. §66.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Einar Lindstad påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom den 11. desember 1965. Domsslutningen lyder:

Side:1032

«Einar Lindstad frifinnes.

Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Angående saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Einar Aasen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det ikke er grunnlag for å anse Ole Pedersens overdragelse av bruket Åsen til eldste sønn, Petter, i 1897 og bruket Bergesveen med Bu til tredje sønn, Mathias, i 1911 eller 1917 som ledd i et suksessivt skifte, og at forutsetningen for en analogisk anvendelse av odelslovens §12 §13 derfor ikke foreligger. Den ankende part har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for byretten og lagmannsretten, hvis domsgrunner jeg for så vidt viser til, og har nedlagt slik påstand:

«1. Einar Lindstad dømmes til å utstede odelsskjøte til Einar Aasen på Bergesveen gnr. 43 bnr. 10 og Bu gnr. 57 bnr. 1 i Lillehammer og til å ryddiggjøre og fravike disse eiendommer innen lovens første faredag mot at løsningssummen efter odelsovertaksten kr. 115 000 erlegges i overensstemmelse med reglene i skjønnslovens §71, jfr. §66.

2. Einar Aasen tilkjennes saksomkostninger hos Einar Lindstad for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Einar Lindstad, som har hatt bevilling til fri sakførsel i samtlige instanser, anser lagmannsrettens begrunnelse og resultat som riktig og har likeledes i det vesentlige anført det samme for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten. Jeg viser også for så vidt til de forutgående dommer. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak ved Lillehammer byrett hvorunder 14 vitner har gitt forklaring. Av vitnene er 3 nye for Høyesterett. Som nytt for Høyesterett er fremlagt en del dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Etter min mening er det ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering når det gjelder de nærmere omstendigheter ved Ole Pedersens salg av Åsen og Bergesveen med Bu til henholdsvis Petter og Mathias og overdragelsen av skogteigen i Kvanndalsmarken. Som lagmannsretten finner jeg at etter det saksforhold som således må legges til grunn, er ikke de krav oppfylt som ut fra den foreliggende rettspraksis må stilles for å anse de to salg som ledd i et skifteliknende oppgjør som kan begrunne en analogisk anvendelse av odelslovens §12 og §13. Jeg viser eksempelvis til høyesterettsdom i Rt-1963-580.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men

Side:1033

finner at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Einar Aasen til staten ved Justisdepartementet 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Etter prosedyren i Høyesterett vil jeg imidlertid gjerne presisere mitt syn.

Ut fra situasjonen ved Ole Pedersen Bergesveens overdragelse av gården Åsen til eldstesønnen Petter Olsen i 1897 sammenholdt med den senere utvikling slik den fremgår av bevisføringen for Høyesterett, finner jeg å måtte legge til grunn at overdragelsen ikke kan betraktes som en vanlig kontraktsmessig disposisjon, men at det var Oles mening å overlate Petter den ene av sine gårder som et første ledd i et skifte med barna. På sin side må Petter etter min mening ha skjønt at han dermed oppbrukte sin åsetesrett og ikke ville kunne gjøre krav på den annen gård. Dette anser jeg tilstrekkelig for at reglene i odelslovens §12 og §13 i dette tilfelle får analogisk anvendelse.

Hadde Ole samtidig med at han overlot Åsen til Petter, overdratt Bergesveen til en av sine andre sønner, anser jeg det klart at overdragelsene måtte sees som et ledd i et oppgivelsesskifte, og at Petter derfor etter reglene i odelslovens §12 og §13 ville være avskåret fra å løse Bergesveen på odel. På grunn av særskilte omstendigheter ble imidlertid overdragelsen av Bergesveen til en annen av sønnene utskutt i en årrekke uten at dette etter min mening kan beta overdragelsen i 1897 dens karakter av en disposisjon av skiftemessig art.

Petter Olsen var i 1897 39 år gammel. Han bodde på Bergesveen sammen med sine foreldre og en rekke andre, foruten ham selv 7 voksne og 1 barn. Petter hadde da vært gift i en årrekke og hadde to barn født henholdsvis i 1890 og 1894; hans kone og deres barn bodde imidlertid hos konens foreldre. Tross Petters påtrengende behov for å få et eget hjem kom det først i 1897 til overdragelse av Åsen. Ole var da blitt 70 år og således godt inne i den alder da det var naturlig for en gårdbruker å avvikle sin egen gårdsdrift og la neste generasjon slippe til. På den annen side hadde Ole også en annen gård og andre sønner hvorav det i hvert fall for den enes vedkommende ville være naturlig å bli gårdbruker. De to gårder var omtrent likeverdige. Under disse omstendigheter kunne Petter etter en rimelig vurdering neppe vente å få mer jordegods etter sin far. Det kan heller ikke innvendes at han ikke hadde hatt anledning til å foreta slikt valg som foreskrevet i odelslovens §12; sitt valg hadde han foretatt i og med at han

Side:1034

foretrakk å overta Åsen straks fremfor å vente til han kunne overta Bergesveen. Den senere utvikling bekrefter at Petter hadde fått sitt ved at han fikk Åsen. Han gjorde aldri krav på å få overta Bergesveen i kraft av odels- eller åsetesrett. Det foreligger vitneprov fra hans to barn og andre om at han senere intet fikk i arv etter sine foreldre fordi han i 1897 hadde fått Åsen. Etter 1897 var det bare spørsmål om hvem av Oles sønner Ole Olsen eller Mathias som skulle overta Bergesveen, mens Petter var ute av billedet. Jeg tilføyer at når jeg således har funnet at overdragelsen i 1897 må sees som første ledd i et skifte, er dette etter min mening også tilstrekkelig for at reglene i odelslovens §12 og §13 får tilsvarende anvendelse; det kan ikke kreves at det samtidig må være på det rene hvorledes arvelaterens øvrige midler skal fordeles.

Den videre utvikling er etter min mening vel forenlig og gir støtte for det resultat jeg er kommet til. Føderådskontrakten av 1899 - som etter begge parters mening har sin rot i avtalen fra 1897 - forutsetter etter sitt innhold at eieren av Åsen bare skulle yte halvt føderåd; den annen halvdel skulle ifølge kjøpekontrakten av 1911 mellom Ole og sønnen Mathias påhvile eieren av Bergesveen. Det gikk imidlertid hele 14 år fra 1897 før denne kjøpekontrakt ble opprettet. At det ikke skjedde i de første årene, kan forklares med at Mathias i 1897 bare var 19 år. Senere kom forholdet til nesteldste sønn Ole Olsen i veien for overdragelse. Etter de foreliggende vitneprov må jeg legge til grunn at også han var interessert i å overta Bergesveen, men at foreldrene - som vel regnet med å bli boende der som kårfolk - ikke ønsket å overlate gården til ham fordi de av forskjellige grunner fant ham mindre egnet til å drive den. Så lenge Ole Olsen ikke ville gi avkall på sin rett, kunne overdragelse av Bergesveen til Mathias ikke gjennomføres, idet Ole Olsen kunne ta eiendommen på odel så snart skjøte til Mathias var tinglyst. Ole Olsens sønn Birger har som vitne forklart at hans far var sint over kjøpekontrakten av 1911; forholdet til Ole Olsen var vel grunnen til at overdragelsen av Bergesveen til Mathias først ble ordnet i 1917 da Ole Pedersen 90 år gammel lå dødssyk. For mitt resultat anser jeg det likegyldig om Mathias ble eier allerede i 1911 eller først i 1917. Etter bevisføringen for Høyesterett anser jeg det godtgjort at familiens medlemmer kom sammen under farens sykdom i 1917, at Ole Olsen da samtykket i overdragelsen av Bergesveen til Mathias, og at man ble enig om at Ole Olsen og Ole Pedersens to døtre skulle få sin arv ved at skogteigen i Kvanndalsmarken ble overdratt til Ole Olsen som skulle besørge den solgt og dele salgssummen med sine to søstre. Som jeg allerede har nevnt fikk Petter ved denne anledning intet fordi han hadde fått sitt i 1897.

Det har ikke lykkes å frembringe nærmere opplysninger om hvorledes prisene ved overdragelsene i 1897 og 1911 (1917) forholdt seg til eiendommenes verdi. Heller ikke foreligger opplysninger om hvorvidt Petter og Mathias betalte noe kontant av overtagelsessummene. At nærmere opplysninger på dette punkt

Side:1035

mangler, kan etter min mening ikke danne noen hindring for det resultat jeg er kommet til. Det hadde riktignok vært en støtte for at det dreiet seg om disposisjoner av skiftemessig karakter, om det kunne påvises at det ble betalt billig åsetespris. Men noe vilkår for anvendelse av odelslovens §12 og §13 kan dette etter min mening ikke være; hjemmelen for den åsetesberettigede til å kreve billig takst kom først ved loven av 9. mai 1863. Etter vitneprovene må jeg også gå ut fra at prisene i hvert fall har vært rimelige.

Jeg tillegger det heller ingen vekt at skjøtet av 1897, kjøpekontrakten av 1911 og skjøtet av 1917 intet inneholder om at disposisjonene er ledd i skifte. Det som er hovedsaken - avhendelsene - er her kommet til uttrykk, og det kan etter min mening ikke tillegges vekt om man har savnet forståelse av betydningen av at det blir gitt uttrykk for at dette var ledd i en skiftefordeling.

I byrettens dom fremheves som en svakhet at vitnene stort sett hører til saksøkerens - for Høyesterett den ankende parts - slekt. For Høyesterett som for lagmannsretten ble ført som vitner utenforstående personer som støtter den fremstilling den ankende part har gitt. Uansett denne svakhet gav byretten enstemmig den ankende part medhold. Jeg fremhever at tre skjønnsmenn i byretten deltok som domsmenn, noe som kan tyde på at det resultat den kom til, er i samsvar med rettsfølelsen på landsbygden.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.

Dommerne Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Trygve Iversen med domsmenn, gårdbrukerne Hans Kastrup og Hallfred Lien og småbruker Albert Bakke):

- - -

Ole Pedersen Bergesveen, som var født i 1827, eiet for det første Sveen og den dertil hørende seter Bu, begge nevnt foran. Videre eiet han Åsen gnr. 38 bnr. 3 og endelig en skogteig Storkvanndalen under Storberget. Teigen var ikke særskilt skyldsatt. Det er uimotsagt anført at han hadde odelsrett til alle eiendommene. Partene er enige om at Sveen, hvor Ole Pedersen bodde, og Åsen var to selvstendige gårder.

Ved skjøte av 1. september 1897 overdrog han Åsen til sin eldste sønn Petter Olsen. Prisen ble satt til kr. 3 000.-, hvorav man ikke vet om noe ble betalt. Eiendommen var beheftet, uten at det er opplyst hva de reelle heftelser utgjorde. Og ved skjøte av 1. oktober 1917 overdrog han Sveen og Bu til sin sønn (den tredje i rekken) Mathias Bergesveen. Kjøpesum og vilkårene ellers kommer man tilbake til. Mathias satt med eiendommene til han den 20. juni 1962 skjøtet dem til Einar Lindstad, som ikke er odelsberettiget.

Saksøkeren er sønnesønn av Petter Olsen. Han gjør gjeldende at overdragelsen i 1917 var ledd i skifte av Ole Pedersens eiendommer, et

Side:1036

skifte som ble innledet ved skjøtet i 1897. Da var han 70 år gammel og ville overdra alle sine eiendommer til barnene. En føderådskontrakt som ble opprettet med Petter Olsen i 1899 viser at det var regnet med halvt føderåd og at den annen halvdel skulle ytes av Bergesveen. Imidlertid oppsto det vanskeligheter. Den nest eldste sønn Ole ville overta Bergesveen, mens foreldrene mente at han var altfor ustadig til at gården forsvarlig kunne overlates ham. Meningen var at Mathias skulle ha Bergesveen. Men i 1897 var han bare 19 år gammel. I 1911, da Ole Pedersen var blitt 83 år og Mathias 33, ble det opprettet en kjøpekontrakt mellom Ole Pedersen og Mathias. Bergesveen med seter (Bu) skulle overtas for kr. 6 000, hvorav kr. 3 688 var påhvilende heftelser og resten skulle stå i eiendommen. Men det ble igjen protestert av Ole Olsen, som ikke ville finne seg i at den yngre bror fikk gården, og kjøpet ble ikke satt i verk. Det fortsatte som før; Ole Pedersen og hustru og deres barn Mathias, Agnethe og Mathea ble boende på Bergesveen. Slik gikk det til 1917. Da var Ole Pedersen blitt 90 år gammel. Han var sengeliggende og regnet med å skulle dø meget snart. Familien ble da kalt sammen, og med alles samtykke ble det skrevet skjøte til Mathias på Bergesveen og Bu. Kjøpesummen var fremdeles kr. 6 000, hvorav det neppe var forutsetningen at noe skulle betales. Ifølge tinglysningspåtegning på skjøtet hvilte det da på eiendommen heftelser kr. 4 800. Samtidig ble det bestemt at skogteigen skulle overdras Ole Olsen, som skulle dele det han fikk for den med sine to søstre. Slik ble det også senere forholdt. Petter Olsen fikk den gang intet fordi han var blitt tilgodesett ved billig takst da han fikk eiendommen Åsen. Ole Pedersen døde en måned senere. De faste eiendommer var det eneste han eiet, og saksøkeren ser det slik at et suksessivt skifte har funnet sted. Hans bestefar, som selv hadde fått en gård, kunne etter odelslovens §12 og §13 ikke gjøre gjeldende odelsrett til Bergesveen, og heller ikke han selv så lenge Mathias satt med gården. Når den nu er gått ut av slekten, kan han foreta løsning.

Saksøkte innrømmer at Aasen har løsningsrett under forutsetning av at det er et skifte som har funnet sted. Men det benektes at så er tilfellet.

Det er saksøktes standpunkt at den faktiske fremstilling Aasen har gitt er uriktig og må settes ut av betraktning. At fremstillingen er blitt bekreftet av vidner kan ikke ha noen betydning. Det gjelder forhold langt tilbake i tiden, hvorom de ikke kan ha noen erindring. Særlig benektes det at noen avtale om skogteigen ble truffet samtidig med at Mathias Bergesveen fikk skjøte. Det var Ole Pedersens enke som senere bestemte at sønnen Ole skulle ha teigen. Saksøkte har presisert at Aasen må bære tvilsrisikoen.

Det legges vekt på at de eneste dokumenter man har, er skjøter. Da er det en presumsjon for at det er ordinære salg som har funnet sted. Intet viser at Petter eller Mathias har fått åsetespris. Under disse omstendigheter vil det være i strid med rettspraksis å legge til grunn et skiftesynspunkt. Det er henvist til høyesterettsdommer i Rt-1937-855, Rt-1946-627 og Rt-1963-580.

Retten bemerker at etter partenes standpunkter vil Aasens løsningsrett helt ut avhenge av om overdragelsen av Bergesveen og Bu var ledd i et skifte eller en skiftelignende ordning.

Side:1037

Av saksøkeren er det ført vidner som har bekreftet den faktiske fremstilling han har gitt. Det er gjort på grunnlag av hva andre har fortalt dem. Man er enig med saksøkte i at det må regnes med en viss svikt i hukommelsen. En svakhet er det også at vidnene stort sett tilhører saksøkerens familie. Men fremstillingen har adskillig sannsynlighet for seg, og det er ikke kommet frem noen opplysning som indiserer at forløpet har vært et annet.

Under disse omstendigheter finner retten å måtte bygge på saksøkerens fremstilling, og man er enig med ham i at den fører til at overdragelsen av Bergesveen må sees som ledd i en skiftetransaksjon. Man legger vekt på at Ole Pedersen var 70 år gammel da den første overdragelse fant sted og anser det av vesentlig betydning at han da Bergesveen ble tilskjøtet Mathias var 90 år gammel, lå til sengs og døde kort tid etter. Man legger til grunn, og legger vekt på, at det ble disponert over den gjenværende skogteig samtidig med at skjøtet ble utstedt. Etter det som foreligger går retten ut fra at det forholder seg så at familien da var samlet, også Petter og Ole Olsen, og at det var alminnelig enighet om det som ble gjort. Det er lite rimelig å regne avhendelsen av Åsen som et regulært salg og åpenbart urimelig å se skjøtningen i 1917 på denne måte. Det er vanskelig å fastslå at prisen som ble stipulert for Åsen lå lavt. Når det gjelder Bergesveen, mener retten å kunne bygge på at det var billig pris. Begge overdragelser omfattet også løsøre.

Slik retten bedømmer faktum, anser man det ikke nødvendig å gå inn på domsmateriale, som begge parter har henvist til. Det synes åpenbart at en skiftetransaksjon må legges til grunn, slik at odelslovens §12 og §13 får anvendelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Haugen, Erling Slyngstad og Knut Hougen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal nevne:

Lagmannsretten er enig med byretten i at odelslovens §12 §13 etter sikker rettspraksis får analogisk anvendelse ved skifte og skiftelignende forhold mens arvelateren lever. Bestemmelsene kan imidlertid ikke få større rekkevidde ved skifte mens arvelateren lever, enn de ville ha fått etter hans død. De nærmere vilkår som paragrafene setter for bevarelsen av eldre barns odelsrett på dødsboskifte, må derfor foreligge også ved skifte mens arvelateren lever, om eldre barn skal bevare sin odelsrett til eiendom som er overtatt av yngre barn.

Det er imidlertid klart at en far også kan overdra en eiendom til et av sine barn ved fritt salg, det vil si at bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 ikke kommer til anvendelse på forholdet, og lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at Ole Pedersens overdragelse av Åsen til sin eldste sønn Peder i 1897 og den senere overdragelse av Bergesveen og Bu til den yngste sønn Mathias var et ledd i et suksessivt skifte.

I 1897 var Ole Pedersen 70 år gammel. Han hadde to gårder og drev dessuten gjørtler-virksomhet. Den eldste sønn Peder Olsen var den gang 39 år gammel. Han var gift, og hans kone og to barn bodde hos svigerfaren. Inntil da hadde Peder bodd hjemme og hjulpet til med arbeidet på farens to gårder, og slik forholdene lå an var det naturlig at faren

Side:1038

overdro ham Åsen forat han skulle ha noe for seg selv, og forat han skulle få et bosted for seg og familien.

Det foreligger imidlertid ikke noe om at Peder Olsen ved overdragelsen fikk forståelse av at han da hadde «brukt opp» sin åsetesrett. Heller ikke foreligger det noe om at han den gang fikk velge mellom Åsen og Bergesveen. Under ankeforhandlingen ble opplyst at Bergesveen og Åsen var omtrent likeverdige gårder. Bergesveen var den største, men Åsen var mer lettdreven. Bergesveen hadde imidlertid en skyld av mrk. 1,67, Bu en skyld av mrk. 0,39 og Åsen en skyld av mrk. 1,45. Dette kan tyde på at Bergesveen ble holdt for den beste gården - iallfall når Bu ble regnet med - og hvis det hadde vært tale om et skiftelignende forhold, kunne det ha vært naturlig om eldste sønn hadde fått overtatt denne gården. Der bodde imidlertid faren med hustru og tre ugifte barn, hvorav det yngste (Mathias) bare var 19 år, ett barnebarn, samt en føderådsmann. Slik forholdene var, kan det derfor ha vært mest naturlig at Peder overtok og flyttet inn på Åsen uten at det er blitt diskutert hvilke følger det ville ha for hans odels- og åsetesrett til Bergesveen. Det er ikke ført noe bevis for at Ole Pedersen den gang hadde noen bestemt plan om å overføre denne eiendom til noen bestemt av sine andre sønner.

Lagmannsretten har ingen holdepunkter for å anta at den kjøpesum som ble stipulert for Åsen, kr. 3 000,-, var noen åsetespris. Det eneste som foreligger til vurdering av prisen går i motsatt retning. Peder Olsens sønn Ole Pedersen Aasen (5. vitne) forklarte nemlig under ankeforhandlingen at prisen var «høy nok etter tiden da», og at det ble «betalt fullt ut for gården.»

Som påvist av Einar Aasen var det en nær sammenheng mellom bestemmelsen i føderådskontrakten av 5. mars 1899 og bestemmelsene om føderåd i kjøpekontrakten av 24. oktober 1911. Men det er etter lagmannsrettens mening ikke noe bevis for at Ole Pedersen hadde noen bestemt skifteplan vedkommende sine eiendommer. Også ved frie salg av eiendommene kunne den tilsiktede og etablerte ordning ha meget for seg.

Ved kjøpekontrakt av 24. oktober 1911 fikk Mathias Bergesveen overdratt Bergesveen og Bu, og lagmannsretten må gå ut fra at han senere var den reelle eier og bruker av gården. At han allerede før utstedelsen av kjøpekontrakten hadde stått for gårdsdriften, er på det rene, men etter bevisførselen under ankeforhandlingen må lagmannsretten også gå ut fra at han i tiden mellom kjøpekontrakten og skjøtet i eget navn både belånte gården og oppebar inntektene av driften.

Einar Aasen har anført at kjøpekontrakten av 1911 ikke ble gjennomført fordi Ole Olsen protesterte. Lagmannsretten kan ikke finne at det er godtgjort, men må etter det foreliggende gå ut fra at det ved kjøpekontrakten ble truffet bestemmelser som Ole Pedersen ikke kunne ha gått tilbake på, og at bestemmelsene også virkelig ble satt ut i livet.

Derimot bekrefter Einar Aasens anførsel noe som også forøvrig synes å fremgå av saken, nemlig at Ole Olsen aldri fikk anledning til å overta noen av farens gårder selv om han ønsket det. Som nest eldste sønn ville han ved et dødsboskifte ha hatt krav på å overta gård nr. 2, jfr. odelslovens §12.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at Ole Pedersens barn eller de fleste av dem var samlet hos faren under hans siste

Side:1039

sykdom. Heller ikke er det grunn til å tvile på at skjøtningen av Bergesveen og Bu til Mathias Bergesveen da var omtalt og vel også akseptert av de øvrige søsken. Lagmannsretten kan imidlertid ikke anse det godtgjort at sammenkomsten hadde den skifterettslige karakter og betydning som Einar Aasen mener. At Ole Olsen samtykket i skjøtningen til broren Mathias, behøver således ikke å bety noe annet og mere enn at han forpliktet seg til personlig å respektere overdragelsen. Selve skjøtningen av 1. oktober 1917 er det naturlig å se som en transaksjon med det formål å skaffe Mathias den hjemmel til eiendommen som han hadde krav på.

Einar Aasen har fremhevet at det ved sammenkomsten hos Ole Pedersen høsten 1917 ble truffet bestemmelse om at Ole Olsen og hans søstre Agnethe og Mathea skulle ha skogteigen Kvanndalen som arv. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge noen særlig vekt på forholdet. For det første er det noe uklart om det virkelig ble disponert over skogstykket ved nevnte anledning. I så fall ville det ha vært naturlig om Ole Pedersen selv hadde skrevet under på overdragelseserklæringen på handelsforliket av 25. april 1861. Dette er imidlertid gjort av hans hustru Berthe og trolig etter hans død. Men selv om det før Ole Pedersens død ble bestemt at skogstykket skulle tilfalle hans tre nevnte barn, er dette ikke tilstrekkelig til å anse overdragelsen av de to gårder som var skjedd henholdsvis 20 og 6 år tidligere, for å være ledd i et suksessivt skifte.

Etter dette blir Einar Lindstads frifinnelsespåstand å ta til følge. - - -