Rt-1966-201

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-02-12
Publisert:	Rt-1966-201
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14 B
Parter:	Leif Olsen (høyesterettsadvokat Rolf Buøen) mot Norsk Bilforsikring, Gjensidig (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen).
Forfatter:	Ryssdal, Hiorthøy, Leivestad, Bendiksby, Thrap
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19

Dommer Ryssdal: Saken gjelder krav om erstatning for skade som Leif Olsen pådrog seg da han 30. april 1962 på sin motorsykkel F-47512 støtte mot personbil F-3228 i krysset mellom Tordenskjoldsgate og Langesgate i Drammen. Bilen ble kjørt av eieren, Olaf Ottersen. Den var ansvarsforsikret i Norsk Bilforsikring, Gjensidig. I sak anlagt av Leif Olsen mot forsikringsselskapet avsa Drammen byrett (Strømsø) 17. juni 1964 dom med denne domsslutning:

«Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til å betale til Leif

Side:202

Olsen kr. 91 037,50 - nittientusenogtrettisju 50/100 kroner med 4 - fire - prosent renter årlig fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Forsikringsselskapet påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 28. juni 1965 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til å betale til Leif Olsen 48 800.- førtiåttetusenåttehundre - kroner med 5 % rente p. å. fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Mens byretten fant at Olsen ikke hadde opptrådt uaktsomt, og at forsikringsselskapet derfor måtte betale full erstatning, kom lagmannsretten til det resultat at både Ottersen og Olsen hadde kjørt uaktsomt. Når det gjelder skyldfordelingen, ble lagmannsrettens dom avsagt under dissens. Rettens flertall - to dommere - fant at bilførerens forhold var mer graverende enn motorsyklistens, og at Olsen derfor hadde krav på å få erstattet to tredjedeler av det samlede tap. En dommer ble stående ved at ansvaret burde fordeles med en halvdel på hver.

Om saksforholdet og virkningene av den skade Olsen ble påført ved sammenstøtet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Leif Olsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har anført at bilføreren hadde hele skylden for kollisjonen, og at det økonomiske tap er større enn lagmannsretten har antatt.

Olsen har gjort gjeldende at lagmannsretten har bedømt bevisene feil og tolket trafikkreglene uriktig når den er kommet til at han som fører av motorsykkelen ikke overholdt sin vikeplikt for trafikk fra høyre etter trafikkreglenes §16 nr. 1. Han har bygget dette på at Ottersen som fører av F-3228 stanset før han kjørte inn i gatekrysset, og at Ottersen også hadde vikeplikt for en lastebil som kom kjørende i Tordenskjoldsgate fra hans høyre side. Etter Olsens mening følger det indirekte av trafikkreglenes §16 nr. 4 at også trafikk som kom fra Ottersens venstre side i Tordenskjoldsgate, i et slikt tilfelle fikk rett til å kjøre i forhold til Ottersen. Det er i denne forbindelse gjort gjeldende at lagmannsretten har begått en feil ved at den ikke har tatt standpunkt til om Ottersen hadde aktuell vikeplikt for lastebilen. Olsen hevder at han i så fall hadde kjørerett selv om han for sitt vedkommende ikke så lastebilen. For øvrig mener Olsen at selve den omstendighet at Ottersen stanset så vidt lenge foran gatekrysset måtte gjøre det berettiget for Olsen å anta at han kunne fortsette kjøringen gjennom krysset. Det kunne ikke være et vilkår for dette at Ottersen gav Olsen tegn til å fortsette. En annen forståelse av trafikkreglene vil etter Olsens mening lede

Side:203

til stor usikkerhet ved kjøring i veikryss og hindre flyt i trafikken.

Når det gjelder erstatningsbeløpet, har Olsen hevdet at tapet i fremtidig erverv er betydelig større enn lagmannsretten har antatt. Det er særlig anført at lagmannsretten har tatt feil når den har bygget på forutsetningen om at Olsen vil kunne få lettere arbeid. Videre er det både med hensyn til erstatning for lidt tap og erstatning for tap i fremtidig erverv gjort gjeldende at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløpet ikke bør gjøres fradrag for hele uføretrygden.

Den ankende part, som også for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«1. Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til å betale Leif Olsen erstatning for lidt tap frem til domsavsigelsen og erstatning for tap i fremtidig erverv - etter Høyesteretts skjønn - alt begrenset oppad til kr. 100 000.- og med lovlige renter.

2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

Norsk Bilforsikring, Gjensidig har tatt til gjenmæle og motanket. Selskapet har for Høyesterett erklært seg enig med lagmannsretten i at bilføreren var medskyldig i kollisjonen fordi han ikke på ny så til venstre før han kjørte fram etter stansen foran gatekrysset. Etter selskapets mening er det bare dette forhold som leder til at Olsen kan kreve erstatning. Lagmannsretten har ikke begått noen feil ved ikke å ta standpunkt til om bilføreren hadde aktuell vikeplikt for en lastebil som kom fra hans høyre side. Etter selskapets oppfatning lå forholdet ikke slik an. Men selv om dette skulle være tilfelle, må det likevel være utvilsomt at også Olsen kjørte uaktsomt. Selskapet har her henholdt seg til lagmannsrettens uttalelse om at vikeplikten etter trafikkreglenes §16 nr. 1 er absolutt, og at den som har slik vikeplikt, bare kan kjøre fram under helt særlige omstendigheter. I dette tilfelle kan Olsen ikke ha vist den nødvendige aktsomhet, idet han har fortsatt kjøringen inn i gatekrysset etter at Ottersens bil igjen var begynt å kjøre fram. Selskapet har gjort gjeldende at kollisjonen i første rekke skyldtes Olsens egen uaktsomme kjøring, og at Olsen iallfall hadde like stor skyld som Ottersen.

Når det gjelder det tap Olsen til denne tid har lidt, har forsikringsselskapet ikke reist noen innvending mot Olsens beregning av tapt arbeidsinntekt og av de fradrag som skal gjøres for forhøyet pensjon og utbetalte sykepenger. Under prosedyren for Høyesterett har selskapet frafalt sin tidligere anførsel om at det ved beregningen av lidt tap skal gjøres fradrag for de fordeler Olsen har hatt ved at han har vært fritatt for å betale trygdepremie i den tiden han var sykmeldt og ved at det ikke betales inntektsskatt av utbetalte sykepenger. Derimot har selskapet opprettholdt sin anførsel om at det må gjøres fradrag for hele den uføretrygd Olsen har fått utbetalt etter ulykken.

Side:204

Etter forsikringsselskapets mening har lagmannsretten satt tapet i fremtidig erverv for høyt. Ved vurderingen av hvor stor arbeidsinntekt Olsen kan antas å ville ha fått dersom ulykken ikke var inntrådt, må det ikke legges vekt på at selskapet etter omstendighetene har funnet å burde godta Olsens beregning av tapt arbeidsinntekt i tiden 1962-1966.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«Norsk Bilforsikring, Gjensidig dømmes til å betale erstatning til Leif Olsen for tap og utgifter inntil avsigelsen av Høyesteretts dom og erstatning for tap av fremtidig erverv, fastsatt ved Høyesteretts skjønn, alt begrenset oppad til i alt kr. 48 800.-, med renter fra domsavsigelsen.

Leif Olsen dømmes til å betale Norsk Bilforsikring, Gjensidig saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Drammen byrett med avhør av parten Leif Olsen og tre vitner. Av disse er to nye for Høyesterett. På den annen side er det under hovedforhandlingen i byretten avhørt to vitner og i lagmannsretten et vitne som ikke er avhørt under bevisopptaket. Olaf Ottersen, som ved sammenstøtet kjørte bil F-3228, er avhørt som vitne både i de tidligere instanser og under bevisopptaket.

I faktisk henseende står saken i samme stilling for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten. Dette gjelder også opplysningene om Olsens invaliditet. Det er ikke innhentet nye legeerklæringer.

Jeg er i det vesentlige kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om ansvaret for ulykken, er jeg i likhet med lagmannsretten kommet til at både Olaf Ottersen som fører av bil F-3228 og Leif Olsen som fører av motorsykkel F-47512 kjørte uaktsomt.

Den som i samsvar med trafikkreglenes §16 nr. 4 må stanse foran veikryss på grunn av vikeplikt for trafikk fra høyre, kan - som lagmannsretten har nevnt - ikke ha adgang til å kjøre fram til midtlinjen i den veien han skal krysse. Han har plikt til å stanse «før kjøretøyet er kommet så langt fram at ferdselen på den kryssende vei blir hindret». Etter omstendighetene kan forholdet ligge slik an at stans etter §16 nr. 4 gjør det forsvarlig at trafikant fra venstre på den kryssende vei fortsetter kjøringen selv om han etter §16 nr. 1 ville ha plikt til å la trafikant fra høyre passere først dersom denne ikke var blitt hindret i sin kjøring. Men dette kan bare gjelde inntil trafikanten fra høyre igjen kan fortsette kjøringen uten hinder av trafikk fra sin høyre side. Og hvis han ut fra sin bedømmelse av situasjonen fortsetter kjøringen inn i krysset, må trafikant fra venstre overholde sin vikeplikt etter §16 nr. 1. En annen sak er at den som etter §16 nr. 4 har måttet stanse foran veikryss, må ta rimelig hensyn også til trafikant fra venstre på den kryssende vei. Han kan ikke foreta ny fremkjøring på en slik måte at han hindrer den som er kommet så langt fram i krysset at det ikke lenger er mulig å

Side:205

stanse uten fare. Dette siste må for øvrig gjelde uten hensyn til om stans foran et veikryss skjer av den grunn som er nevnt i §16 nr. 4 eller den skyldes andre forhold.

Etter de avgitte forklaringer må jeg gå ut fra at Ottersens stans foran gatekrysset - og iallfall varigheten av stansen - hadde sammenheng med at han så en lastebil som kom kjørende i Tordenskjoldsgate fra Ottersens høyre side. De forklaringer Ottersen selv har avgitt i saken, tyder på at han uriktig gikk ut fra at han kunne kjøre fram til midten av Tordenskjoldsgate selv om han pliktet å la lastebilen passere først. På den annen side synes Ottersen å ha vurdert situasjonen på den måten at han kunne kjøre inn i Tordenskjoldsgate foran lastebilen uten å hindre denne. De opplysninger som foreligger, er etter min mening ikke tilstrekkelige til at jeg kan ta bestemt standpunkt til om Ottersen hadde stoppeplikt for den lastebilen som på noen avstand kom fra hans høyre side. Men under enhver omstendighet handlet Ottersen klart uaktsomt da han etter stansen foran gatekrysset igjen kjørte fram uten å se til venstre. Som før nevnt har forsikringsselskapet nå også erklært seg enig i dette.

Selv om jeg etter det opplyste må anta at Ottersens stans foran gatekrysset var av noen varighet, og at Olsen av den grunn kan være blitt villedet, er jeg enig med lagmannsretten i at Olsen i det foreliggende tilfelle ikke har overholdt bestemmelsen om vikeplikt for trafikk fra høyre etter trafikkreglenes §16 nr. 1. Jeg finner ikke at Olsen kan gis medhold i den anførsel at Ottersens bil kom «som et skudd», og at Olsen allerede befant seg i gatekrysset da dette skjedde. Jeg antar at det må legges til grunn at Ottersen kjørte forholdsvis langsomt fram etter stansen foran krysset, og jeg finner det godtgjort at bilen stod stille da sammenstøtet fant sted. Under disse omstendigheter antar jeg at Olsen ikke har vist den nødvendige aktsomhet da han kjørte inn i krysset uten å gi Ottersen anledning til å passere først. Jeg tilføyer at jeg er enig med lagmannsretten i at denne vurdering av Olsens kjøring styrkes ved at Olsen ikke var oppmerksom på den lastebilen som på noen avstand kom kjørende i Tordenskjoldsgate i retning mot ham.

Når det gjelder skyldfordelingen, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Jeg er derfor enig i at forsikringsselskapet må dekke to tredjedeler av det tap Olsen er blitt påført.

Ved beregningen av det tap Olsen til denne tid har lidt, må det tas hensyn til en rekke forhold som til dels må bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Med et enkelt unntak er partene for Høyesterett blitt enige om denne beregning. Den tapte arbeidsinntekt med fradrag av sykepenger og forhøyet pensjon er satt til kr. 21 938.50. Meningsforskjellen gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning det i dette beløp bør gjøres fradrag for den uføretrygd stor kr. 6.634.- som Olsen har fått utbetalt etter ulykken. Slik som denne saken ligger an, er jeg enig med forsikringsselskapet og lagmannsretten i at beløpet kr. 6 634.- bør

Side:206

trekkes fra i sin helhet. Når man tar hensyn til lidt rentetap, antar jeg at det tap Olsen hittil er blitt påført, kan settes til kr. 17 000.-.

Hva angår tap i fremtidige erverv, foreligger det etter min mening ikke for Høyesterett opplysninger som gir grunn til å fravike lagmannsrettens vurdering. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at dette tapet settes til kr. 60 000.-.

I betraktning av at beregningen av tapet må bli utpreget skjønnsmessig, finner jeg at det samlede erstatningsbeløp som tilkjennes Olsen, passende kan settes til kr. 52 000.-.

Ingen av partene har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Da verken anken eller motanken har ført fram, og da spørsmålet om ansvaret for ulykken har budt på tvil, finner jeg at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Norsk Bil forsikring, Gjensidig, dømmes til å betale til Leif Olsen 52 000 - femtito tusen - kroner med 5 % - fem prosent - årlig rente fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Bendiksby og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom: (byfogd J. Munch Ræder):

Saken gjelder erstatning for personskade ved bilkollisjon. Den 30. april 1962 i 06.30-tiden skjedde det en kollisjon i krysset Langesgt.- Tordenskjoldsgt., Drammen. Leif Olsen, f. 30/1-1916, på sin motorsykkel F-47512 - 150 m3 av fabrikkmerke Tempo, årsmodell 1956, støtte sammen med personbil F-3228, ført av eieren Olaf Ottersen, f. 3/8 1907, som hadde sin sønn Harald Ottersen, f. 25/5 1945, ved siden av seg på førersetet. Olsen som kom fra Skoger kjørte Tordenskjoldsgt. i retning mot Strømsø torg. Ottersen kom kjørende i Langesgt. og skulle svinge til venstre inn i Tordenskjoldsgate for å fortsette i retning mot Strømsø Kirke - motsatt Olsens kjøreretning. Olsen falt i gaten og ble bragt til Drammen sykehus. De skader han hadde pådradd seg i høyre ben førte til at dette ble amputert på nedre del av låret.

Den strafferettslige side ved kollisjonen ble etterforsket av Drammen politikammer, som den 20/8 1962 besluttet å henlegge saken etter bevisets stilling. - - -

Tordenskjoldsgt. er meget langstrakt og er en av hovedgatene som fører til Strømsø torv. Langesgt. skjærer den i en rett vinkel og er på sydsiden av krysset en blindgate. Gatenes bredde er 7-8 meter. Trafikken i Tordenskjoldsgt. er betydelig større enn i Langesgt. - - -

Side:207

Retten skal bemerke:

Etter saksøkerens partsforklaring og vitneforklaringer, legger retten til grunn at bilføreren Ottersen stanset da han kom til krysset. Han så først til venstre bortover Tordenskjoldsgt. og så til høyre. Til venstre så han ingen trafikk. Til høyre ble han oppmerksom på en lastebil som kom kjørende mot krysset. Han bestemte seg for å kjøre inn i Tordenskjolds gate foran lastebilen. Etter å ha kjørt et stykke ut i gaten ombestemte han seg og ble stående idet han lot lastebilen passere. Like før dette skjedde, idet bilføreren svingte til venstre, kolliderte bilen med saksøkerens motorsykkel, som bilføreren først da ble oppmerksom på. Han hadde ikke sett til venstre etter at han gjorde dette ved stansen før han kjørte inn i krysset. Fra dette kryss har den som kommer kjørende inn i Tordenskjoldsgt. fri utsikt ca. 100 m bortover gaten i retning fra Strømsø torg. Saksøkeren på motorsykkelen som ikke ble sett av bilføreren, hadde derfor minst denne lengde igjen til kollisjonsstedet i krysset på det tidspunkt da bilføreren stanset første gang. Den tid bilføreren har stanset foran krysset og tiden for kjøringen ut i gaten kan sammenlagt ikke være kortere enn den tid det har tatt for saksøkeren på motorsykkelen å kjøre ca. 100 meter til kollisjonsstedet. Med den fart motorsykkelen har hatt antar retten at denne tid ikke var under 15 sekunder. Bilførerens kjøring ut i gaten antas å ha tatt høyst 5 sekunder. Stansen skulle da ha vært ikke under 10 sekunder. En så lang stans antar retten i alminnelighet vil oppheve vikeplikten for trafikk fra høyre. I hvert fall må dette gjelde når forholdet er som i nærværende sak hvor trafikken fra høyre i en mindre beferdet gate kryser en gate hvor trafikken er atskillig større. Selv om stansen ikke var lang nok til at vikeplikten bortfalt og bilføreren for så vidt ikke har begått noen feil, finner retten at stansen varte så lenge at han har overtrådt den generelle aktsomhetsplikt ved ikke på nytt å se til venstre før han kjørte ut i gaten. En spesiell aktsomhetsplikt pålå ham forøvrig da han skulle foreta en svinging.

Etter dette er bilførerens kjøring ut i gaten i strid med trafikkreglenes §16 nr. 4 også en uaktsom handling i forhold til saksøkeren.

Retten finner ikke at saksøkeren har vist mangel på aktsomhet ved å kjøre på motorsykkelen inn i krysset med for stor fart. En legger til grunn at hans høyre fot var ute av pedalen og subbet gaten. En antar da at han har hatt en etter forholdene tilstrekkelig liten fart.

Etter det resultat retten således er kommet til, er det bilføreren som har overtrådt trafikkreglene og ved uaktsomhet har forårsaket den skade saksøkeren har lidt. Saksøkeren har ikke selv handlet uaktsomt. Saksøkte må derfor betale full erstatning for skaden i henhold til selskapets garantierklæring.

Erstatningens størrelse.

Erstatningen for lidt tap vil bli å ansette for tiden fra skaden oppsto som følge av trafikkulykken og til dommen. En legger til grunn tidsrommet 30/4-1962 - 20/6-1964. Det fremtidige tap ansettes for tiden etter 20/6-1964.

Saksøkeren er født xx.xx.1916 og er således nå 48 år. Han har ikke noen spesiell utdannelse. I 1955 ble han skilt og pålagt bidragsplikt til 3 barn, født henholdsvis 27/9-47, 27/7-49, 27/9-51. Tidligere arbeidet

Side:208

han ved Marinens verft på Horten. Han måtte slutte der i 1955 på grunn av en psykisk lidelse. Samme år ble han tilstått 60 % invalidepensjon av Pensjonstrygden for statens arbeidere. Fra 1/7-62 ble pensjonen forhøyet til 100 % på grunn av arbeidsuførhet, bl.a. som følge av den skade han pådro seg ved trafikkulykken.

Saksøkeren ble 11/3-1957 ansatt ved National Industri A/S, Drammen. Etter 30/4-1964 har han ikke hatt noe arbeide. Fra 1/1- og til 30/4-62 arbeidet han gjennomsnittlig 30-32 timer pr uke. Han ble lønnet som spesialarbeider. Ifølge oppgave fra selskapet og kontorsjef Peter H. Strøms vitneforklaring utgjorde hans inntekt i tiden 1/1-30/4-62 med fradrag av feriegodtgjørelse, kr. 3 840.-. Dette svarer til kr. 960.- pr. måned. Inntekt pr. måned av denne størrelse vil i tiden 30/4-62-20/6-1964 utgjøre kr. 24 640.-. Tillagt feriegodtgjørelse kr. 864.-, 7 1/2 % av årslønn kr. 11 520.-, blir inntekten ialt kr. 25 504.-. Retten finner å kunne legge til grunn dette beløp som det brutto inntektstap saksøkeren har hatt.

Ifølge oppgaver fra Statens pensjonskasse utgjorde saksøkerens brutto pensjon fra 1/4-1962 kr. 468.- pr. måned, heri inkludert barnetillegg for 3 barn under 18 år, kr. 108.- pr. måned. Fra 1/7 1962 utgjorde brutto pensjonen kr. 780.- pr. måned, inkludert barnetillegg kr. 180.- pr. måned. På grunn av utbetalte sykepenger av trygdekassen i tiden 1/5-62-25/4-1964 er pensjonen blitt redusert med 12 1/2 %.

Som følge av skaden ved trafikkulykken er således pensjonen øket med kr. 312.- pr. måned. - - -

I pensjon og sykepenger har saksøkeren således fått utbetalt som følge av skaden ved trafikkulykken kr. 5.551.- + kr. 13.915.50 = kr. 19.466.50 Dette beløp må fratrekkes ved beregningen av det nettoinntektstap saksøkeren har lidt. - - -

Det tap saksøkeren har lidt er det nettoinntektstap han har hatt og retten ansetter dette til kr. 25 504.- v 19.466.50 = kr. 6.037.50.

Den sakkyndige overlege H. S. Nissen-Lie har avgitt uttalelse med følgende konklusjon:

«Ved trafikkulykken i april -62 ble saksøkeren påført så alvorlige skader at hans høyre ben måtte amputeres midt på låret. Han har senere fått protese og greier seg tålelig bra med denne. Efter de vanlige ulykkesforsikringsvilkår regnes tap av et ben ovenfor kneleddet å representere en invaliditet på mellom 60 og 80 %, avhengig av protesefunksjonen. Protesefunksjonen er ganske god i dette tilfelle og det vil vel være rimelig å regne med en varig invaliditet nærmere 60 %. Skadede har ikke vært i arbeide siden ulykken, men han regner med at det er mulig for ham å komme tilbake til sitt arbeidssted i National Industri. En kan regne med at skadede tross sitt amputerte ben vil kunne greie et lett, sittende arbeide.»

Den sakkyndige avdelingslege Ths. Wyller anslår i sin erklæring saksøkerens medisinske invaliditet som følge av låramputasjonen alene til ca. 60 %. Han anfører følgende angående den yrkesmessige invaliditet:

«Yrkesmessig var han p. g. a. sin psykiske lidelse på forhånd yrkesvalghemmet. Amputasjonen har øket hans begrensning av yrkesvalg, og alderen (48 år) er nær grensen av den alder hvor omskoling ikke lenger lar seg gjennomføre med praktisk utbytte.

Side:209

I sitt gamle arbeide i Emaljeverket på National Industri er han 100 % ufør. Han vil aldri kunne gjenoppta dette. Han vil i det hele ikke kunne utføre arbeide som krever vesentlig belastning på underextremitetene, i form av løfting, bæring, langvarig stående stilling eller langvarig gange.

Derimot må han, hvad låramputasjonen angår, antas 100 % arbeidsfør i enklere manuelt arbeide (arbeide som ikke krever langvarig øvelse) som helt overveiende utføres sittende. Kortvarige og sjeldne behov for stående stilling eller gange, skulle ikke hindre ham i å være 100 % arbeidsfør i slikt arbeide. Vanskelighetene med å komme til og fra arbeidsplassen skulle også være overkommelige.»

Ifølge lønnsoppgave til ligningsmyndighetene for 1961 fra A/S National Industri var saksøkerens lønn for dette år kr. 9.109.-. Han hadde noen færre arbeidstimer pr uke enn i 1962 og var dessuten sykmeldt i ca. 3 måneder på grunn av yrkesnevrose i skulderen. Hans daglige arbeidstid øket fra 1/1-1962 til noe over 1/2 dag.

Saksøkeren har ved beregningen av det fremtidige tap lagt til grunn at han før trafikkulykken tjente kr. 960.- pr. måned ved National Industri. Han regner med å ville kunne fortsatt arbeide til oppnådd 70 års alder. Han har kr. 600.- pr. måned i invalidepensjon. Av denne utgjør 40 % eller kr. 240.- pr. måned det beløp han oppebærer på grunn av skaden som følge av trafikkulykken. Hans fremtidige inntektstap anfører saksøkeren, vil derfor beløpe seg til kr. 720.- pr. måned.

Erstatningen for tap i fremtidig erverv vil i samsvar med §19, 1. ledd i straffelovens ikrafttredelseslov bli å ansette etter billighet. Retten finner da ikke ved vurderingen av saksøkerens tap i fremtidig erverv bare å kunne se hen til at han har fått kr. 240.- pr. måned i pensjon på grunn av trafikkulykken, men må ta i betraktning at han har en samlet pensjon kr. 600.- pr. måned. Retten er forøvrig enig i at det må legges vekt på hva saksøkeren tjente i sitt arbeide ved National Industri før 30/4-1962 og at han ikke lenger vil kunne fortsette i dette arbeide. Men en antar at det i fremtiden vil bli anledning for ham til å få et lettere arbeide ved bedriften. En forsto kontorsjefs Strøms vitneforklaring slik at dette var mulig selv om det ved National Industri var få arbeidsplasser for stillesittende arbeide.

Etter en skjønnsmessig bedømmelse finner retten at saksøkerens erstatning for tap i fremtidig erverv bør fastsettes til kr. 85 000.-.

Erstatningen til saksøkeren vil utgjøre følgende beløp:

Lidt inntektstap kr. 6 037.50

Tap i fremtidig erverv » 85 000.-

kr. 91 037.50

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Otter Boberg og sorenskriver Hj. Neiden):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Side:210

Ottersen har som for byretten forklart at han kom kjørende i Langes gate og skulle svinge til venstre i Tordenskiolds gate. Han stanset før han kjørte inn i Tordenskioldsgate for å orientere seg. Han hadde oversikt i begge retninger ca. 100 meter. Til høyre så han en lastebil - i en avstand som senere er målt til ca. 65 meter til venstre så han ingen komme. Han kjørte så frem i gaten et par meter og i det øyeblikk skjedde kollisjonen. Idet han kjørte frem så han kun til høyre, idet han følte seg sikker på at det ikke kom noen fra venstre.

Lagmannsretten er ikke enig med byretten i at den omstendighet at Ottersen stanset før innkjøringen i Tordenskioldsgate opphevet Olsens vikeplikt. Olsen måtte være klar over at Ottersen kun var forpliktet til å stanse for trafikk fra høyre, og han måtte være forberedt på at Ottersen ville benytte sin rett til å kjøre frem så snart det ikke var noen slik hindring for hans vedkommende fra høyre. Lagmannsretten forstår trafikkreglenes §16 nr. 4 derhen at man ikke kan kjøre inn til midtlinjen av gaten - av hensyn til trafikken fra venstre - men dette gjelder kun så lenge man har plikt til å stanse for trafikk fra høyre. I dette tilfelle måtte således Ottersen ha rett til - i forhold til Olsen - å kjøre inn i gaten så snart han mente seg uhindret av lastebilen fra høyre, f. eks. hvis han bedømte situasjonen slik at han kunne komme foran denne.

Lagmannsretten er allikevel kommet til at Ottersen har skyld i kollisjonen - ikke fordi han har overtrådt trafikkreglene §16 nr. 4 - men fordi han har vist uaktsomhet ved ikke på ny å se seg til venstre når han kjørte inn i gaten. Han hadde etter trafikkreglenes §16 nr. 1, jfr. §22 nr. 2 plikt til å vise særlig forsiktighet foran og i kryss, og denne forsiktighet har han ikke overholdt ved å forholde seg som nevnt.

Olsen har - etter lagmannsrettens mening - ikke overholdt bestemmelsen om vikeplikt for trafikk fra høyre etter trafikkreglenes §16 nr. 1. Denne plikt er absolutt, og det er bare under helt særegne omstendigheter, f. eks. hvis føreren av bilen til høyre stanser og gir tegn til den vikepliktige, at denne kan kjøre, jfr. dom i Rt-1963-890. I dette tilfelle ga føreren i bilen til høyre, Ottersen, intet tegn. Olsen var tvert imot klar over at Ottersen hadde blikket rettet mot høyre, og det så ut for ham som denne ikke var oppmerksom på Olsen. Olsen har forklart at han ikke så noen lastebil komme i Tordenskiolds gate. Hvis dette er riktig, var det en ytterligere grunn for ham til å regne med at Ottersen når som helst kunne komme til å benytte seg av sin kjørerett. Ved under disse omstendigheter å kjøre frem uten engang å gi varsel med hornet, har Olsen vist en ikke ubetydelig uaktsomhet.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om graden av skyld på hver side har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Dick Henriksen og sorenskriver Neiden, finner at bilførerens, Ottersens, forhold er vesentlig mere graverende enn Olsens og tillegger ham 2/3 av skylden, således at erstatningen til Olsen fratrekkes med 1/3. Mindretallet, lagdommer Boberg, er tilbøyelig til å anta at Olsens forhold er mere graverende enn Ottersens, men er blitt stående ved at skylden bør fordeles med 1/2 på hver.

Erstatningen: - - -

Uføretrygden hittil er beregnet til kr. 4 468,50. Olsen mener at kun

Side:211

halvparten herav blir å fratrekke, idet han før ulykken hadde en invaliditet på 60 %. - - -

Forsikringsselskapet mener at hele det som uføretrygd mottatte beløp må bli å fratrekke idet det var ulykken som utløste trygden. - - -

Lagmannsretten er hva angår spart trygdepremie, kr. 2 788.- kommet til at dette ikke blir å fratrekke ved beregningen av tapet. Retten antar at trygdekassen ikke kan gjøre gjeldende overfor forsikringsselskapet noe krav på refusjon for sitt tap ved at skadelidte har premiefritagelse mens han er sykmeldt. Hvis premiefritagelsen skulle begrunne fradrag i erstatningsbeløpet, ville det føre til en innsparing for forsikringsselskapet i forhold til full erstatning for det samlede forvoldte tap. Et slikt resultat stemmer neppe med det som har vært meningen med premiefritagelsen. Det er den syke som skal ha denne fordel, og den premie han ellers betaler er beregnet ut fra denne forutsetning.

Lagmannsretten antar at det ikke er adgang til å foreta noe fradrag i erstatningen i anledning av at sykepengene ikke er inntektsbeskattet.

Kontorsjef Strøm i National Industri, Olsens arbeidsgiver da ulykken inntraff, har som vitne forklart at lønnsstigningen fra 30/4 1962 til nå har vært ca. 37 %. På grunnlag herav er det for Olsens vedkommende beregnet et lønnstillegg på kr. 4 440.- som han ville ha hatt hvis ulykken ikke var inntrådt. Forsikringsselskapet har intet hatt å bemerke til selve beregningen av dette beløp, men godkjenner det ikke ut fra den betraktning at det må antas at Olsen ville hatt enkelte sykefravær i denne tiden. Det vises i den forbindelse til at Olsen i 1961 var sykmeldt i 3 måneder. Lagmannsretten finner å burde godta beløpet som en del av Olsens tap.

Hva uføretrygden, kr. 4 468.50, angår er lagmannsretten enig med forsikringsselskapet i at dette må bli å fratrekke i sin helhet, idet det var ulykken som utløste utbetalingen av dette beløp.

Lidt tap frem til 15/6 1965 blir etter dette å fastsette til det av

selskapet godkjente beløp kr. 5.164.-

med tillegg av » 2.788.-

og » 4.440.-

kr. 12.392.-.

Under hensyntagen til lidt rentetap fastsettes beløpet til kr. 13 200.-.

Hva angår tap i fremtidig erverv legger lagmannsretten til grunn at Olsen formentlig ville ha kunnet ta arbeid med full arbeidstid da ulykken inntraff. Videre legges til grunn at han ifølge erklæring fra avdelingslege Ths. Wyller av 17/2 1964 «antas 100 % arbeidsfør i enklere manuelt arbeide». Den annen oppnevnte sakkyndige, overlege Nissen-Lie, uttaler i sin erklæring av 14/2 1964 at «en kan regne med at skadede tross sitt amputerte ben vil kunne greie et lett, stillesittende arbeide». Kontorsjef Strøm uttalte at det for øyeblikket var små utsikter til at Olsen kunne få et passende arbeide på National Industri, men retten antar - på grunnlag av de nevnte legeuttalelser - at han med tiden må kunne oppnå et lettere, stillesittende arbeide, et arbeide

Side:212

som man må gå ut fra vil bli lavere lønnet enn det han hadde før ulykken.

Det er opplyst at Olsen nå har tilsammen i pensjon og uføretrygd kr. 16 212.- pr. år, hvilket beløp vil bli redusert med kr. 1.860.- pr. barn pr. år, så snart disse fyller 18 år. Olsen har beregnet sitt inntektstap til kr. 10 884.- pr år.

Etter en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter hvorunder det også tas hensyn til fordelen ved å få hele erstatningsbeløpet utbetalt straks og usikkerheten med hensyn til å oppnå passende arbeide, settes tapet i fremtidig erverv til kr. 60 000.-. Legger man hertil tapet til 15/6 d. å. kr. 13 200.-, får man et samlet tap på kr. 73 200.- hvorav Olsen ifølge foran nevnte skyldfordeling selv må bære 1/3, således at han tilkjennes kr. 48.800.-. - - -