Rt-1967-1435
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1967-12-01 |
| Publisert: | Rt-1967-1435 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 118B/1967 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Helgesen, Anker, Eckhoff, Mindretall: Hiorthøy, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §354, Straffeprosessloven (1887) §377, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Granneloven (1887) §12, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Bygningsloven (1965) §78 |
Dommer Helgesen: Politimesteren i Oslo utferdiget 10. mai 1967 forelegg mot A for forseelse mot strl. §354, 2. ledd, 1. pkt.
Straffen er i forelegget satt til en bot stor kr. 200,-, subsidiært fengsel i 4 dager.
Grunnlaget for forelegget er at Hagen «i tidsrommet 1966 og til dags dato, som hundeholder i Ormøybakken 7, Oslo, å ha hatt i sin besittelse flere schäferhunder som ved støy har voldt vesentlig ulempe for naboene, slik at blant annet nattesøvnen er blitt forstyrret, dette til tross for flere klager til hundeholderen».
Hagen nektet å vedta forelegget, og saken ble sendt Oslo byrett til behandling og pådømmelse etter reglene i straffeprosesslovens §377.
Byretten avsa dom i saken 12. september 1967 med denne domsslutning:
«Tiltalte A, f. xx.xx.1914, frifinnes, og tilkjennes av det offentlige kr. 500 - femhundre - kroner i forsvarsomkostninger.»
Oslo politikammer har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse.
Side:1436
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner hvor det er gjort utførlig rede for de faktiske forhold omkring Hagens hundehold.
Retten foretok befaring av tiltaltes eiendom, hvor hundestallen er og uttaler - etter å ha fastslått at hundene var rolige under befaringen - at «forholdene kan virke annerledes til andre tider. Fra naboer er det klaget over bjeffing som til tider kan virke uutholdelig. Det høres jo også sannsynlig ut at 10 store hunder plassert på denne relativt lille eiendommen, kan virke generende på de nærmeste naboene. For retten står det imidlertid slik at det i denne saken ikke er nødvendig å vurdere om støyen fra hundene er slik at den «volder vesentlig ulempe» for naboene».
Om forståelsen av strl. §354 annet ledd, 1. pkt. heter det derpå i dommen: «Tidligere i dommen er forelegget av 10. mai 1967 blitt sitert. I sitatet er også gjengitt gjerningsinnholdet i strl. §354 annet ledd. De ord som er brukt synes å tyde på at bestemmelsen er ment å gjelde for hundeholdere som ikke bryr seg om å holde sine hunder under kontroll, eller som holder hunder uten å ha evne til å føre kontroll med dem. I det aktuelle tilfellet er imidlertid problemstillingen en annen. Tiltaltes hunder er i høy grad under kontroll. Det han i tilfelle kan lastes for, er at han holder flere hunder enn passende er i villastrøket på Ormøya. Etter rettens oppfatning rammer ikke strl. §354, 2. ledd et slikt forhold.»
Jeg er enig med påtalemyndigheten i at byrettens dom hviler på en uriktig lovforståelse. Det er etter gjerningsinnholdet i strl. §354 annet ledd, 1. pkt. i og for seg ikke avgjørende for spørsmålet om forholdet er straffbart at tiltaltes hunder er under kontroll. Det beror derfor på en uriktig forståelse av loven at byretten i det foreliggende tilfelle har funnet det unødvendig å vurdere om støyen fra hundene er slik at den i lovens forstand volder vesentlig ulempe for naboene. Først når det objektive vilkår for fellelse - vesentlig ulempe - eventuelt finnes godtgjort, må retten i relasjon til dette vilkår ta stilling til om tiltalte likevel må frifinnes fordi «det må antas at der ikke kan legges ham noe til last».
Til støtte for den forståelse av loven jeg har gjort gjeldende viser jeg til avgjørelsen i Rt-1939-28.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og viser til dens begrunnelse som jeg i alt vesentlig kan slutte meg til. Jeg er enig i at både ordlyden i strl. §354, 2. ledd og bestemmelsens forarbeider (Ot.prp. nr. 11 (1928)) avgjort peker i den retning at straffetruselen bare tar sikte på
Side:1437
hunder som ved forsømmelse eller manglende evne fra hundeeierens side ikke holdes under behørig kontroll. Tilknytningen i 1ste punktum til hunder som «anfaller person» tyder på dette, og adgangen til avlivning i siste punktum kan fornuftigvis ikke være ment å skulle omfatte et forhold som det foreliggende. Kontroll og eventuell straffeaksjon fra myndighetenes side synes for øvrig i et tilfelle som dette mer naturlig å burde utøves i henhold til bygningslovgivning, helseforskrifter el. lign. Grannelovens §2, jfr. §10 vil også, som nevnt av byretten, kunne finne anvendelse.
Jeg finner noen støtte for resultatet i den omstendighet at bestemmelsen i strl. §354 annet ledd i Ot.prp. nr. 9 for 1930 og 1931 ble foreslått overflyttet til den ved samme foreslåtte særskilte lov om «farlige hunder». At forslaget ikke ledet til lovgivningstiltak, har ingen betydning i denne sammenheng.
Den i Rt-1939-28 flg. refererte kjennelse av Høyesterett beskjeftiger seg ikke med den problemstilling som er aktuell i vår sak, og jeg kan derfor ikke tillegge avgjørelsen særlig vekt.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.
Dommer Anker: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Helgesen.
Dommer Eckhoff: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer Harald Elstad med domsmenn):
Tiltalte A, f. xx.xx.1914, - - - ved forelegg utferdiget av Politimesteren i Oslo den 10. mai 1967 er han forelagt en bot til statskassen stor kr. 200,- eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 4 dager for forseelse mot
straffeloven av 22. mai 1902 §354 annet ledd, 1. pkt.,
bestemmelsen om at
- hvis en hund anfaller person eller ved støy eller på annen måte volder vesentlig ulempe for øvrig, straffes hundeholderen med bøter, med mindre det må antas at der ikke kan legges han noe til last,
ved i tidsrommet 1966 og til dags dato, som hundeholder i Ormøybakken 7, Oslo, å ha hatt i sin besittelse flere schäferhunder som ved støy har voldt vesentlig ulempe for naboene, slik at blant annet nattesøvnen er blitt forstyrret, dette til tross for flere klager til hundeholderen. - - -
Etter det som er kommet frem under hovedforhandlingen, ser retten slik på denne saken:
Tiltalte eier Ormøybakken 7 på Ormøya i Oslo. Det er en villaeiendom. Tomtearealet er vel 1 dekar. Tiltalte overtok eiendommen i 1964 og har bodd der siden. De nærmeste naboene er Gundersen og Falao. Gundersens eiendom ligger litt lavere i terrenget enn tiltaltes, og med våningshuset kloss opp til gjerdet mot tiltaltes eiendom. Falaos hus og tomt ligger høyere enn tiltaltes. Også der er det forholdsvis kort
Side:1438
avstand fra våningshuset og til gjerdet. Det er også godt utsyn fra huset og ned på tiltaltes eiendom.
Tiltalte har hunder som hobby. Det er schäferhunder han har slått seg på. Han hadde flere hunder allerede da han flyttet til Ormøya i 1964. Den 1. jan. 1966 hadde han 5 voksne og 2 halvvoksne hunder. I april samme år ble det født et hvalpekull på 3 som han beholdt. I det tidsrommet som omfattes av forelegget har tiltalte således stort sett hatt 7 voksne hunder og 3 hvalper på eiendommen sin.
Tiltalte har innredet underetasjen i sitt hus til stall for hundene. Der oppholder de seg stort sett fra mørkets frembrudd og til neste morgen. I hagen har han laget til 7-8 løpegårder for hunder. Der er de om dagen. Hundene går aldri løse. Hvis de beveger seg utenfor løpegårdene eller hundestallen, blir de konsekvent holdt i bånd.
I denne saken har det ikke vært reist noen tvil om at tiltaltes hunder er veldresserte, velstelte og veltilpasset. Også slike hunder kan imidlertid komme til å gi lyd fra seg. Her er det altså 10 hunder ialt. Fra naboenes side har det vært klaget over tiltaltes hundehold. Så vidt skjønnes er det to aksjonslinjer som er blitt fulgt. Den 30. sept. 1966 skrev en rekke av naboene til politiet. Det var dette brevet som ledet til etterforskning, til forelegget av 10. mai 1967, og til den aktuelle rettssak. En annen aksjonslinje var å gjøre henvendelse til bygningsmyndighetene. Den 16. nov. 1966 ga Oslo bygningsråd pålegg til tiltalte om å bringe den «etablerte virksomhet» det vil si hundeholdet til opphør senest innen 1. des. 1966. Dette vedtaket påklaget tiltalte til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Det er opplyst at departementet ennå ikke har tatt standpunkt til klagen. De klagene som naboene har fremført har imidlertid ført til at tiltalte har gitt opp tanken på fortsatt å bo på Ormøya, fremfor å måtte stå i fare for å gi slipp på hundene sine. Han har kjøpt en eiendom i Vestby kommune. Der bygger han hus nå. Han regner selv med at han kommer til å flytte inn i det nye huset sitt en gang i løpet av vinteren 1967/68.
Retten har foretatt befaring av tiltaltes eiendom. Under rettens besøk var hundene rolige. Det var ingen støy fra dem som kunne gi rimelig grunn til klage. Det inntrykket som en kan få ved et enkelt, kort besøk, kan imidlertid meget godt være falsk. Forholdene kan virke annerledes til andre tider. (Det følgende er sitert i Høyesteretts dom.) - - -
Etter rettens oppfatning rammer ikke strl. §354 annet ledd et slikt forhold. Den finner støtte for det også i forarbeidene til bestemmelsen. Det fremgår av dem at bestemmelsen ble laget fordi en ellers ville stå praktisk talt rettløs overfor hensynsløse hundeholdere. Allerede på det tidspunkt da bestemmelsen ble til (i 1929) hadde en imidlertid nabolovens §12, - tilsvarende nå grannelovens §2. Dessuten har en også nå ihvertfall den beskyttelse som måtte ligge i bygningslovens §78. - - -
Side:1439